NO122909B - - Google Patents

Description

System for overflatebehandling av metallegemer ved hjelp av glimutladning.

Foreliggende oppfinnelse angår for-bedringer ved apparater hvori gjenstander

kan utsettes for virkningene av en glimutladning. Det er vel kjent at bestemte

prosesser som f. eks. nitrering eller oppkulling av stål kan utføres med betydelige

fordeler i nærvær av en glimutladning. Ved

utnytting av en glimutladning for det formål som er antydet ovenfor anbringes den

gjenstand som skal behandles i et vakuum -

kammer som i det følgende blir betegnet

som «karet». Karet omfatter hensiktsmessige innretninger for understøttelse av

gjenstanden, og det er forsynt med minst

to elektroder som kan påtrykkes en spenning fra en utvendig elektrisk krets. Under-tiden kan karet selv danne en av elektrodene. Etter at gjenstanden er blitt plasert

i karet, lukkes dette og tettes slik at det

deretter kan evakueres inntil det innvendige trykk faller til en verdi ved hvilken

en glimutladning kan holdes vedlike mellom elektrodene.

For de fleste formål er det nødvendig

å behandle gjenstanden i en atmosfære av

en gass som er forskjellig fra luft. F. eks.

kan nitrering utføres i en atmosfære av

ammoniakk, mens en gass som er egnet

for oppkulling er metan. I slike tilfelle

forbindes karet med et rør til en vakuumpumpe, og ved hjelp av et annet rør til en

gasstilførsel, der det siste rør omfatter en

strupeventil. Mens karet evakueres, slippes

noe gass fra gasstilførselen inn i karet

gjennom strupeventilen ved lavt trykk. Ved

å fortsette denne prosess tilstrekkelig lenge

vil karet sluttelig være fylt med gassen

med bare en ubetydelig prosentdel av luft tilbake.

Etter at det rette gasstrykk er blitt nådd i karet påtrykkes en spenning av passende størrelse på elektrodene og en glimutladning vil derved oppstå mellom dem. Tenningen av glimutladningen kan tilveie-bringes bare ved å øke spenningen tilstrekkelig over den verdi som er nødvendig for påfølgende vedlikehold av utladningen. Noen ganger er imidlertid forskjellen mellom den spenningsverdi som er nødvendig for tenning og den lavere spenningsverdi som er nødvendig for vedlikehold av utladningen, uønskelig stor. I slike tilfelle kan det anordnes en ytterligere elektrode som ofte betegnes som tennelektrode.

For matning av glimutladningen kan det benyttes enten likestrøm eller veksel-strøm. Det ble imidlertid funnet at like-strøm er mer fordelaktig enn vekselstrøm på mange måter, og grunnen til dette er at det mest effektive område av en glimutladning er det område som er kjent som katodefallet som når det anvendes like-strøm alltid vil ligge direkte inn til gjenstanden under forutsetning av at denne er koplet slik at den virker som katode.

Hovedelementene av den utvendige krets omfatter vanligvis en elektrisk ener-gikilde og en impedans som begge er koplet i serie med hverandre og med karet. Hvis likestrøm benyttes er gjenstanden ofte koplet direkte eller indirekte til den negative pol av energikilden og blir således katode, noe som gjøres av de grunner som er forklart ovenfor.

Glimutladningen har en velkjent til-bøyelighet til å bryte sammen til en lysbueutladning. Slike sammenbrudd er sær-lig uønskelige ved bruk av glimutladninger for det formål det her er tale om, fordi en lysbueutladning vanligvis har en skadende virkning på den gjenstand som er under behandling hvis en slik lysbueutladning opprettholdes for en betydelig tid. Å arbeide med en glimutladning byr ikke på noen særlige vanskeligheter hvis utlad-ningsstrømmen er forholdsvis lav, idet en enkel motstand koplet i serie med karet da er en tilstrekkelig forholdsregel for opp-hevelse av enhver fare for at slike sammenbrudd av utladningen skal finne sted. Dette kommer av at i de lavere strøm-områder er et sammenbrudd av glimutladningen til en lysbueutladning umulig, hvis strømmen hindres i å øke så meget som det er nødvendig for tenning av en lysbue, idet lysbueutladningsstrømmen er større enn glimutladningsstrømmen i dette område. Hvis imidlertid en glimutladning drives med større strømstyrker svikter den enkle innretning som omfatter motstanden fordi ved høyere strømstyrkeområder kan en lysbueutladning opprettholdes med en strøm som er lik eller endog mindre enn den strøm som er nødvendig for å opprett-holde glimutladningen.

Grenseverdien som skiller mellom de verdier som her er blitt betegnet som de nedre og øvre strømområder avhenger i en viss utstrekning av de tilstander som hersker, f. eks. naturen av gassen, gasstryk-ket, spenningen, formen av elektrodene etc. Imidlertid kan en trygt si at en enkel seriemotstand etter all sannsynlighet vil svikte som en innretning for forhindring av et sammenbrudd av glimutladningen hvis strømstyrken overstiger en størrelsesorden på 1 ampere.

En hensikt med oppfinnelsen er å opp-heve denne vanskelighet og å muliggjøre drift av en glimutladning uten at noen ve-sentlige skader vil oppstå på gjenstanden som er under behandling på grunn av en mulig lysbueutladning som måtte finne sted under drift.

En annen hensikt med oppfinnelsen er å oppnå det ovennevnte resultat uten bruk av noen mekaniske bryterinnretninger eller apparater som omfatter deler i bevegelse under drift.

Nok en hensikt med oppfinnelsen er å tenne glimutladningen på nytt øyeblikke-lig etter at et sammenbrudd til en lysbueutladning har funnet sted.

Andre hensikter med oppfinnelsen vil fremgå av den følgende beskrivelse av en utførelsesform for oppfinnelsen som er vist på tegningene; der: Fig. 1 viser et tverrsnitt gjennom et ut-ladningskar som passer for overflate-behandling av metallgjenstander,

fig. 2 viser et skjema med rørforbindel-ser og elektriske forbindelser til det kar som er vist i fig. 1,

fig. 3 viser et koplingsskjema,

fig. 4 viser en kurve som illustrerer spenningen over utladningskaret i forhold til utladningsstrømmen, og skal vise bestemte grunnleggende forskjeller mellom en glimutladning og en lysbueutladning, og

fig. 5 viser en kurve for spenningen over utladningskaret i forhold til tiden under et sammenbrudd av glimutladningen og under de forhold som hersker i systemet i henhold til oppfinnelsen.

På fig. 1 består et kar som er hensiktsmessig for overflatebehandling av en me-tallgjenstand i nærvær av en glimutladning, av en sylindrisk beholder 10 med et lokk 11 som kan festes til en flens 12 på beholderen 10 ved hjelp av skruer 13, mens en pakning 14 tjener til å forsegle beholde-rens indre. Den viste gjenstand er en hul sylinder 15 av stål, og det forutsettes at den innvendige flate 16 av denne gjenstand skal oppkulles eller nitreres. Sylinderen 15 bæres ved hjelp av en brakett som omfatter en flens 17, et konisk parti 18 og en stang

19 som sylinderen 15 er festet til ved 20. Det koniske parti 18 strekker seg gjennom en åpning 21 som også har konisk form, på en slik måte at det mellom de to koniske flater dannes et smalt gap 22. Flensen 17 holdes på plass ved hjelp av et antall klemmer 23 med bolter 24, mens et par pakninger 25 og 26 av isolerende materiale tjener som tet-ningsmidler.

En metallstang 27 er anordnet koak-sialt i forhold til og inne i gjenstanden 15,

og bæres av en brakett som strekker seg gjennom sideveggen av karet, og består av en metallstang 28 dekket av et lag 29 av isolerende materiale. En annen brakett av liknende form og som således også omfatter en stang 30 og et isolerende belegg 31, bærer en metallstift 32 som er festet til brakettens indre ende. Hylser 33 og 34 er anordnet for tetning.

To rør betegnet med 35 og 36 som er tilkoplet åpninger 37 og 38 i sideveggen er anordnet for evakuering av karet resp. for fylling av dette med gass. Evakueringsrøret 35 forbinder karet med en vakuumpumpe 39 som drives av en motor 40. Tilførsels-røret 36 er tilkoplet en gassflaske 41 fylt med den gass som skal benyttes ved be-handlingen. Hvert rør er forsynt med en ventil 42 og 43, idet ventilen 43 også tjener som en stillbar strupeventil for regulering av det trykk gassen skal ha når den strøm-mer inn i karet. Trykket i karet kan av-leses på et manometer 44.

Driften av systemet vil nå først bli beskrevet uten hensyn til muligheten for at glimutladningen skal bryte sammen til en lysbueutladning.

Etter at lokket 11 med gjenstanden 15 festet til dette er satt fast på sylinderen 10, settes pumpen 39 igang med ventilen 42 åpen og ventilen 43 stilles inn, slik at den utøver en viss strupevirkning. Dette vil føre til at trykket inne i karet faller under at-mosfæretrykket, idet det endelige trykk som nås, avhenger av innstillingen av strupeventilen 43. Mens karet evakueres vil også mengden av luft karet inneholder synke jevnt, mens prosentdelen av gass vil øke. Hvis pumpen holdes i gang tilstrekkelig lenge vil prosentdelen av luft i karet bli ubetydelig.

Ved det arbeidstrinn som følger etter evakueringen må trykket i karet holdes innenfor bestemte grenser. Ved noen an-vendelser kan trykket ligge innenfor forholdsvis vide grenser. I slike tilfelle kan pumpen stoppes og ventilen 42 lukkes. Hvis så trykket nærmer seg den øvre grense av det tillatte område av trykk før prosessen er fullført, kan pumpen igjen settes i gang med ventilen 42 åpen for å senke trykket tilstrekkelig.

I de tilfelle der de nevnte grenser for trykk ligger forholdsvis nær sammen, kan pumpen holdes igang inntil den prosess som vil bli beskrevet i det følgende er fullført.

En likespenning tilføres nå hensiktsmessige klemmer 45 og 46 på henholdsvis flensen 17 og stangen 28 på en slik måte at gjenstanden 15 som er ledende forbundet med flensen 17 får et negativt potensial i forhold til stangen 27 som på sin side er ledende forbundet med stangen 28.

Hvis størrelsen av spenningen er hensiktsmessig valgt vil en glimutladning bli tent mellom stangen 27 og den innvendige flate 16 av gjenstanden 15, idet denne dan-ner katoden. Mens denne glimutladning opprettholdes vil flaten 16 og et material-lag like under denne, undergå bestemte forandringer i deres struktur og partikler av den omgivende atmosfære eller komponenter av slike partikler blir opptatt i gjenstanden innenfor det nevnte område. På denne måte kan oppkulling, nitrering eller annen behandling utføres. To eksempler med numeriske verdier som ble funnet hensiktsmessige vil nå bli gjengitt:

Eksempel 1.

For oppkulling av overflaten av et le-geme av stål, ble karet fylt med metan med et trykk på omtrent 10 mm kvikksølv. Ut-ladningsstrømmen ble deretter slik regulert at den ga en strømtetthet på 0,005 ampere pr. cm<2>, referert til katodeoverflaten som i samsvar med erfaring, svarer til en spenning på omtrent 800 volt mellom katode og anode. En vanlig behandling som ga et tilfredsstillende produkt krever omtrent 1 time.

Eksempel 2.

For nitrering av overflaten av et le-geme av stål ble karet fylt med ammoniakk med et trykk på omtrent 6 mm kvikksølv. Utladningsstrømmen ble deretter slik inn-stilt at det oppsto en strømtetthet på 0,002 ampere pr. cm<2> referert til katodeoverflaten, noe som erfaringsmessig, svarer til en spenning på omtrent 600 volt mellom katode og anode. En vanlig behandling som ga et tilfredsstillende produkt krevet omtrent 5 timer.

En fremtredende vanskelighet ved ut-førelse av slike og andre behandlinger av den art det her er tale om, oppstår på grunn av det faktum at glimutladningen har en sterk tilbøyelighet til å bryte sammen til en lysbueutladning. Formålet med den krets som skal beskrives i det følgende er å eliminere de skadelige virkninger slike sammenbrudd måtte ha.

Under henvisning til fig. 2 og 3 omfatter en hensiktsmessig krets en trefaset transformator 47 hvis primærside 48 er til-sluttet en trefase-kraftledning 49 over en passende bryter 50. Tre helbølgelikerettere 51 er koplet til sekundærsiden 52 av trans-formatoren 47 med likestrømsuttakerne koplet i parallell, idet systemet så langt som det hittil er beskrevet representerer en kraftkilde for likestrømenergi med ut-gangsklemmer 52 og 53, idet kraftkilden generelt betegnes med henvisningstallet 54.

Den negative klemme 52 er koplet direkte til katoden eller gjenstanden 15 inne i karet 10 ved hjelp av en ledning som omfatter to seksjoner 55 og 56 med et mellom-liggende koplingspunkt 57. En ytterligere ledning 58 forbinder den positive klemme 53 med et koplingspunkt 59 over en induktans 60 og en motstand 61. En kondensator 62 er koplet over koplingspunktene 57 og 59. En ledning 63 forbinder koplingspunktet 59 med anoden eller stangen 27 over en induktans 64 og en motstand 65. Tennelektroden 32 er koplet til anoden 27 ved et koplingspunkt 66, idet forbindelsesledningen 67 innbefatter en motstand 68. Som vist er karet 10 koplet til jord.

I fig. 4 er det vist karakteristiske kurver for en glimutladning, (kurve I) og en lysbueutladning (kurve II) under forhold som kan sammenliknes, og gir forholdet mellom utladningsstrøm og utladnings-spenning eller spenning over karet. Disse kurver skjærer hverandre ved P og ved en strømstyrke i,. Det antas nå at en glimutladning drives med en strøm i2, mindre enn i,. Det forutsettes nå at glimutladningen har tilbøyelighet til å bryte sammen til en lysbueutladning. Et slikt sammenbrudd er ekvivalent med en plutselig reduksjon av den tilsynelatende motstand av karet, og frembringer en økning i strømmen og en reduksjon av spenningen. Nå er en lysbueutladning mulig bare ved verdier av spenningen og strømmen som ligger på kurven II. Hvis således en motstand var koplet i serie med karet og motstanden var tilstrekkelig til å begrense strømmen, slik at denne ikke kan nå kurven II, ville sammenbrudd av glimutladningen forhindres.

Hvis nå en glimutladning drives med en strøm i3 som er større enn ii vil, slik det tydelig fremgår, en motstand som er koplet i serie med karet ikke ha den virkning som nettopp er beskrevet. Motstanden ville også nå begrense økningen i strømmen som finner sted når glimutladningen har tilbøyelighet til å bryte sammen. Ved dette oppnås imidlertid ingen ting, fordi en lysbueutladning på venstre side av P krever en strøm som er lik eller endog mindre enn den strøm som er nød-vendig for glimutladningen. Det fremgår således at de vanlige midler for sikring av en stabil drift av en glimutladning og som består av en seriemotstand koplet til karet, settes ut av virksomhet hvis glimutladningen benyttes for overflatebehandling, fordi en slik behandling, for å kunne være effek-tiv, aldri utføres med strømstyrker som ligger til venstre for P, siden strømmene som benyttes i praksis ofte er betydelig større enn den strøm som svarer til P.

Strømmen ii som svarer til P er ikke

konstant. Det ble imidlertid funnet at denne strømstyrke alltid har en størrelses-orden på 1 ampere.

Det vil nå bli beskrevet hvorledes kretsen som er vist i fig. 3 virker i tilfelle glimutladningen bryter sammen. Av de deler som er vist i kretsen behøver en bare ta i betraktning energikilden 54, motstanden 61, kondensatoren 62, induktansen 64 og de elementer som representeres av karet 10. Driften vil bli forklart under henvisning til fig. 5, der spenningen Vi over kondensatoren 62 så vel som spenningen Va mellom anoden og katoden er tegnet i forhold til tid. Det skal påpekes at tidsskalaen som er valgt for perioden fra to til ti er fem ganger skalaen som er valgt for den tid som følger etter denne periode med en ny inndeling som begynner ved ti. Dette er gjort for å kunne vise hele prosessen som én grafisk fremstilling.

Kurvene er tegnet ut fra resultater som er fremkommet ved oscillografiske målinger utført på en oppsetning der glimutladningen ble drevet ved V2 = 500 volt, og der utladningsstrømmen var omtrent 50 ampere. Kretsens data var følgende:

Induktans 60 = 0

Motstand 61 = 7 ohm

Kondensator 62 = 40 mikrofarad Induktans 64 = 10 mikrohenry Motstand 65 = 0,02 ohm

Verdiene for induktansen 64 og motstanden 65 er tilnærmet.

Ved to bryter glimutladningen sammen ti) en lysbueutladning. Spenningene Vi og V2 som har vært lik hverandre for en viss tid før to vil nå begynne å endre seg som vist på kurvene. Det vil sees at V2 plutselig faller fra sin opprinnelige verdi på 500 volt til omtrent 75 volt, en spenningsreduksjon som frembringes av lysbueutladningen. Fra to til ti viser denne spenning ingen særlige betydelige forandringer og faller bare svakt fra 75 volt til omtrent 50 volt. 1 det samme tidsintervall oppviser imidlertid spenningen Vi en forandring som er svært lik en dempet oscillasjon. Dette var å vente på grunn av det faktum at kretsen det her er tale om inneholder kapasitet, induktans og motstand som representert ved kondensatoren 62, induktansen 54, motstanden 65 og karet 10. En svak avvikelse fra en kurve for en dempet oscillasjon en finner i en lære-bok, fremkommer selvfølgelig på grunn av karet, hvis motstand ikke er konstant.

Fra to til ti er helningen av den kurve som representerer Vi negativ og dens nedre toppunkt innenfor den første fulle periode av oscillasjonen nåes ved ti. Hvis spenningen Vi nå var i stand til å fortsette i form av en dempet oscillasjon, ville helningen av kurven, som svarer til den tidsderi-verte av Vi, endre fortegn, og strømmen som ville være faseforskjøvet i forhold til spenningen omtrent 90° som i enhver elektrisk oscillasjon, ville være reversert. En slik reversering av strømmens retning vil imidlertid lysbueutladningen ikke kunne tåle, og denne utladning vil som følge her-av avbrytes ved ti. Derved blir strømveien gjennom kretsen som inneholder karet 10 brudt inne i karet, og strømmen er nå bare i stand til å strømme i den sløyfe som inne-holdler motstanden 61 og kondensatoren 62. Spenningen Vi er atter igjen lik spenningen Va, og begynner nå å øke eksponentialt og forholdsvis langsomt som vist i diagrammet i fig. 5. Glimutladningen blir deretter på-nytt tent så snart som Va = Vi når en verdi som er tilstrekkelig for tenning, og som i fig. 5 finner sted ved en spenning på omtrent 540 volt ved ta, der spenningen faller til sin opprinnelige verdi på 500 volt.

Det skal her nevnes at formålet med hjelpeelektroden som er representert av metallstiften 32 er å redusere forskjellen mellom den spenning som er nødvendig for tenning av glimutladningen og den spenning som er nødvendig for den påfølgende drift av glimutladningen. Bruk av et slikt middel er av betydelig fordel i dette tilfelle, fordi den tid som løper fra t, til t2 derved blir redusert i vesentlig grad.

Det vil å fig. 5 sees at det intervall, i løpet av hvilket lysbuen vil brenne i dette spesielle tilfelle er tilnærmet 6 x IO-<5> sekunder. Dette er helt ut tilstrekkelig kort til å hindre at lysbyen gjør noe skade på den gjenstand som er under behandling eller på andre deler av karet, og det ble funnet at en lysbue som brenner selv for så lenge som IO-<2> sekunder kunne tolereres i de fleste tilfeller. I virkeligheten kan en lysbue som brenner for en forholdsvis kort tid ofte vise seg å ha nyttige virkninger. Et sammenbrudd til en lysbueutladning vil f. eks. ofte oppstå på grunn av urenheter av fast natur på overflaten av den gjenstand som er under behandling og lysbuen vil da søke å fjerne slike urenheter ved at disse smeltes og brennes.

Målinger som er utført i forbindelse med kretser som vist i fig. 3, men med numeriske data forskjellig fra de som er gitt ovenfor, har alle resultert i kurver av den art som er vist i fig. 5.

Det ble funnet å være unødvendig i alle de fysiske oppsetninger som hittil har vært i drift å anordne en spole for å tilveie-bringe tilstrekkelig induktans i den krets-sløyfe som innbefatter karet 10. Hensiktsmessige verdier for induktansen ligger mellom 1 og 100 mikrohenry, og det bør alltid tas sikte på å unngå verdier som vesentlig overstiger 100 mikrohenry. I en typisk fy-sisk oppsetting vil nå den induktans som opprinnelig er tilstede i kretsdelen som så-dan, for det meste vise seg å være tilstrekkelig for formålet, idet induktansen ligger innenfor de numeriske grenser som er antydet ovenfor. Dette er tilfelle på grunn av det faktum at dimensjonene for et typisk kar er 1,25 m — 3,00 m i høyde og 60—125 cm diameter, mens noen kan være større, og at ledningene 56 og 63 av prak-tiske grunner alltid anordnes i avstand fra hverandre. På grunn av dette ble den sanne natur av prosessen ved slukning og gjentenning som beskrevet ovenfor ikke helt ut forstått, før nøyaktige målinger ble gjort, fordi de kretser en har benyttet hittil ikke hadde noen spesielle spoler koplet i serie med karet.

Formålet med induktansen 60 skal nå forklares. Denne induktans er ikke en vi-tal del av kretsen forsåvidt som systemet kan arbeide uten noen spesiell induktans anordnet i den sløyfe som inneholder motstanden 61. Induktansen 60 som er anordnet, i form av en spole med en jernkjerne, representerer impedansen i serie med mot-standsverdien av motstanden 61 og tillater således bruk av en motstand som er mindre enn den motstand som er nødvendig når en ikke benytter en spole. Under drift vil motstanden 61 kontinuerlig forbruke energi, mens det neppe er noe energifor-bruk å tale om i spolen. Ved å anordne en spole og ved å nedsette størrelsen av motstanden tilsvarende vil således den økonomiske virkningsgrad av kretsen til for-bedret.

De følgende forslag til hvorledes kretsens parametre skal velges er resultatet av erfaring som er gjort ved drift av forskjel-lige oppsetninger som alle er bygget i over-ensstemmelse med oppfinnelsen.

Det vil vise seg hensiktsmessig å velge motstanden 61 og kapasiteten av kondensatoren 62, slik at produktet av de to har en størrelsesorden på 10-<4> sekunder. Hvis en følger denne regel bør imidlertid kondensatoren ikke være mindre enn 20 mikrofarad. Hva motstanden i ledning 63 angår, vil tilstrekkelig motstand for det meste være tilstede opprinnelig i ledningene. Vanligvis er en motstand på 0,02 ohm helt ut tilstrekkelig for en liten oppsetning, mens verdier som er betydelig mindre enn dette vil gi tilfredsstillende resultater ved større oppsettinger. Erfaring viser at beste resultater oppnås hvis motstanden 61 er minst 200 ganger større enn

motstanden 63.

Disse anbefalinger gjelder i første rekke

hvis ingen induktans koples i serie med

motstanden 61. Hvis en spole anordnes ved 60 kan motstanden 61 reduseres som forklart ovenfor. Hensiktsmessige verdier for

både motstand 61 og spolen 60 bør da be-stemmes empirisk.

Av økonomiske grunner vil det alltid

være en tendens til å lage kretsens elementer så små som mulige. Det synes der-for her å være unødvendig å gi noen øvre

grenser for de elementer som her er inn-befattet.

Claims (8)

1. System til behandling av overflaten

av metall-legemer i vakuum i nærvær av en sterk elektrisk glimutladning, bestående av en beholder som kan evakueres, hvori glimutladningen brenner mellom metall-1 legemet og en elektrode, hvilken elektrode eventuelt kan dannes av selve beholderen, og der utladningen fortrinnsvis drives med likestrøm, karakterisert ved at utladnings-gapet i serie med en induktans (64) er til-koblet over en kondensator (62) som på sin side er forbundet med strømkilden i serie med en motstand (61) der størrelsene av strømkretsens komponenter er slik av- stemt i forhold til hverandre at en lysbue utladning som måtte oppstå etter sammenbrudd av glimutladningen slukkes, og glimutladningen igjen oppstår.

2. System som angitt i påstand 1, karakterisert ved at induktansen (64) er på 10 mikrohenry, kondensatorens (62) kapasitet på 40 mikrofarad og motstanden (61) på 7 ohm.

3. System som angitt i påstand 2, karakterisert ved at den nevnte induktans er den som opprinnelig er tilstede i ledningene som forbinder kondensatoren med elektrodene.

4. System som angitt i en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved anordningen av en ytterligere motstand (65), koplet i serie med elektrodene og den nevnte induktans.

5. System som angitt i påstand 4, karakterisert ved at den nevnte ytterligere motstand ikke overstiger 0,02 ohm.

6. System som angitt i påstand 5, karakterisert ved at motstanden av den nevnte ytterligere motstand er den som opprinnelig er tilstede i ledningene som forbinder kondensatoren med elektrodene.

7. System som angitt i en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at spenningen på energikilden er slik avpasset at utladningsstrømmen i karet overstiger 1 ampere under glimutladningen.

8. System som angitt i en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at en kvelespole er koplet i serie med motstanden (61).