NO142689B - Fremgangsmaate til aa bestemme motstandsevne og dielektrisitetskonstant for materialer som omgir et borehull - Google Patents

Description

Kopieringsark og fremgangsmåte til kopiering under anvendelse av samme.

Denne oppfinnelse angår varmefølsom-me kopieringsark og fremgangsmåter til fremstilling og bruk av slike, og angår særlig dannelsen av varmestabile repro-duksjoner av høy kvalitet av både sort-hvitt- og farvede grafiske originaler.

Oppfinnelsen tilveiebringer et kopiark som når det oppvarmes lokalt under en termografisk prosess gir et for øyet synlig billede ved samvirkning av reagenser, idet nevnte reagenser befinner seg i ett enkelt lag eller i adskilte inntil hinannen liggende lag på en enkelt bærer, eller i separate lag på forskjellige bærere hvor en av de nevnte reaksjonskomponenter lett kan desensibiliseres overfor nevnte gjensidige reaksjon ved å utsettes for bestråling i det nær ultrafiolette område med bølgelengde ca. 2000 til 4200 Ångstrøm, og jevnt blandet med nevnte komponent et farvet aktiverbart organisk farvestoff som' karakteriseres ved sin evne til å fremkalle reduksjon av sølv-ion i en fortynnet oppløsning av sølvnitrat, triethanolammoniumnitrat og nevnte farvestoff, når nevnte oppløsning utsettes for synlig lys som kan absorberes av nevnte farvestoff.

Oppfinnelsen tilveiebringer også en fremgangsmåte til kopiering bestående i at et varmefølsomt kopiark som ovenfor angitt utsettes for synlig lys som er tilstrekkelig til å desensibilisere bakgrunnsflatene mot varrriereaksj on og for varme tilstrekkelig til å fremkalle i de varmefølsomme billedflater en kjemisk reaksjon som resul-terer i en synlig forandring.

Termografisk reproduksjonsteknikk slik som den allerede er kjent og tidligere beskrevet, består i korthet i at en grafisk original med forskjellig evne til strålings-absorbsjon utsettes for intens strålings-energi mens den er i kontakt med et var-mefølsomt kopiark. Hvis reproduksjonen foretas med kopiarket mellom orginalen og strålekilden taler man om «fronttrykk», og hvis kopiarket er bak originalen tales om «baktrykk».

Typisk består kopiarket av et under normale forhold stabilt synlig varmesensi-tivt lag av kjemisk gjensidig reagerbare komponenter som reagerer sammen for å danne et for øyet synlig reaksjonsprodukt hvis kopiarket et øyeblikk oppvarmes til en omdannelsestemperatur i det tilnærme-de område mellom 90 og 150°C. Det varme-mønster som oppstår på den bestrålte original får et tilsvarende synlig mønster til å fremtre i det varmefølsomme lag uten at originalen skades. De ikke oppvarmede flater i kopiarket forblir varmefølsomme og uforandret.

Wolframlamper gir en bekvem og alminnelig foretrukket strålingskilde til termografisk reproduksjon. Den frembragte stråling er rik på såvel infrarødt som synlig lys, og fremgangsmåten er derfor velegnet til kopiering av originaler med billedflater som kan absorbere infrarøde stråler. Bly-antnotater og skisser, maskinskrevet kor-respondanse og trykte bøker eller doku-menter med sorte, infrarødt-absorberende konturer på reflekterende eller transparent papir eller filmbakgrunn kopieres særlig lett.

Den foreliggende oppfinnelse mulig-gjør reproduksjon på varmefølsomt kopi-papir av grafisk originaler med både forskjellig farvede og sort billedarealer. Et viktig trekk er at det fremkommer perma-nente kopier hvor bakgrunnsflatene ikke lenger er varmefølsomme. Billedgjengivel-sen er i alminnelighet forbedret, især ved kopiering av originaler med både meget små og meget store svertede billedflater. Halvtoner for eksempel gjengis i alminnelighet korrekt uten utviskning eller tap av detaljer. I likhet med de tidligere kjente varmefølsomme kopiark, så krever produk-tene efter den foreliggende oppfinnelse normalt ingen behandling med kjemiske gasser, damper eller oppløsninger, væsker, støv eller pulver for å gi synlige reproduk-sjoner av de grafiske originaler. Isteden fremstilles kopiene ved enkel bestråling og oppvarmning som lett kan fåes ved wol-framlampesystemer, hvor bestrålingen for størstedelen er i det høyere synlige og det infrarøde område.-

Det kjennes i bransjen mange gjensidig reagerbare kjemiske systemer, og det utvikles stadig nye som kan brukes i termografiske varmefølsomme kopiarkstruk-turer. De reagerende bestanddeler holdes fortrinnsvis i fysisk adskilt men kjemisk gjensidig reagerbar tilstand som intimt dispergerte reagenspartikler i et passende filmdannende bindemiddel påført som et tynt belegg på et papir eller et papirlignende underlag. Mange slike kopiark er fullstendig indifferente overfor synlig lys selv om de er fullt reaktive når de et øyeblikk oppvarmes til omdannelsestemperaturen, og de holder seg uforandret selv efter forlenget eksponering. Andre er sta-bile overfor synlig lys med høyere bølge-lengder, men forandrer gradvis sin varme-reaktivitet når de i lengre tider utsettes for bestråling i det nær ultrafiolette om-. råde.

Den foreliggende oppfinnelse gir termografiske kopiark som selv ora de normalt er fullt istand til å undergå synlig forandring ved omdannelsestemperaturer i området fra ca. 90 til 150°C, kan gjøres ufølsomme for slik oppvarmning ved moderat bestråling med synlig lys, særlig i de grønne, røde og gule områder.

En hel del sammensetninger er blitt funnet brukbare til arbeide efter oppfinnelsen, så at man ikke har funnet det mulig å sette opp noen definitiv kjemisk klassi-fisering av nødvendige reagerende bestanddeler. Imidlertid kan de reagerende stoffer og reaktantsystemene passende de-fineres ved hjelp av visse prøver. I alle tilfeller gir et ark som inneholder to eller flere vesentlige reagerende stoffer et permanent synlig reaksjonsprodukt når arket et øyeblikk oppvarmes til omdannelsestemperaturen ved den termografiske kopi-eringsprosess. Dessuten undergår reaktantene den samme farvedannende reaksjon når de blandes sammen i oppløsning i et passende oppløsningsmiddel med svak oppvarmning om nødvendig, mens reaksjonen forhindres hvis det ene eller annet av de reagerende stoffer i oppløsning først utsettes for bestråling med bølgelengder i det nær ultrafiolette område på 3000 til 4200 Ångstrøm.

Prøve for passende interreagerende stoffer.

Prøven kan bekvemt utføres som føl-ger. Hvis det er gitt et synlig varmefølsomt system som i det vesentlige består av to interreagerende stoffer A og B, så løses stoffet A først i et inert flytende oppløs-ningsmiddel i lav konsentrasjon. Oppløs-ningsmldlet velges slik at det ikke reagerer med noe av de reagerende stoffer og hver-ken absorberer eller forandres ved den aktiniske stråling som brukes. Konsentra-sjonen av stoffet A skal være akkurat tilstrekkelig til å fremkalle en klart synlig reaksjon med1 stoffet B. En del av oppløs-ningen i et litet transparent reagensrør av kvarts utsettes for bestråling mellom 3000 til 4200 Ångstrøm fra en B-H6 høytrykks kvikksølvlampe 15,24 cm fra prøven i en tid opp til 25 minutter mellom lampen og prøven er anordnet et filter som slipper igjennom stråling over 3000 Ångstrøm. En annen del holdes igjen som kontroll. En liten del av stoffet B blandes så i hver av de bestrålte og ikke bestrålte deler, under oppvarmning i vannbad til ca. 60°C der hvor dette kreves, og de to oppløsningers farve sammenlignes. Et system hvor prøveopp-løsningens farve er meget forskjellig eller er avgjort redusert med hensyn til intensitet i forhold til kontrolloppløsningen ut-gjør definisjonsmessig et lett desensibiliserbart system slik som denne betegnelse her brukes, og kan anvendes ved utførelse av oppfinnelsen.

Visse typiske reaktanter, særlig 4-me-thoxy-l-nafthol som er brukt i system 1 (beskrevet i det følgende) og i eksempler 1 og 3 nedenfor ble i tillegg hertil prøvet under mere innskrenkende betingelser som ovenfor angitt. Bestrålingen fra B-H6-lampen gikk først gjennom et Cornings CS O-54-filter (som slipper igjennom stråling over ca. 3000 Ångstrøm) før den nådde prøveoppløsningen. Efter 5 minutter ble oppløsningen fjernet, og en liten mengde sølvbehenat (reaktant B) ble tilsatt. Den bestrålte del beholdt en lys gulaktig farve, mens kontrollprøven slo om i intenst blått. En annen prøve ble bestrålt gjennom et Corning CS 3-72-filter (som slipper igjennom stråling over ca. 4200 Ångstrøm), dvs. i det synlige område), i dette tilfelle i 45 minutter. Både den bestrålte prøve og kon-troUprøven ga den blå farve ved tilsetning av sølvbehenat. Grønne, gule og røde bestrålinger ligger i det øvre synlige bølge-lengdeområde fra ca. 4500 til ca. 7000 Ång-strøm. Det vil sees at disse sistnevnte bestrålinger ikke hadde noen synlig virkning på det reagens som ble prøvet.

I noen tilfeller kan man finne det mere passende å utføre farvesammenlig-ningen ved først å mette et stykke hvitt filtrerpapir med en oppløsning av reak-sjonsmidlet B, tørre papiret, sette en dråpe av oppløsningen av det reagerende middel

A på den behandlede flate, og kortvarig

oppvarme papiret til omdannelsestemperaturen. Hvis man setter en dråpe av den bestrålte prøveoppløsning og en dråpe av den beskyttede kontrolloppløsning side om side

på det behandlede papir er det mulig å gjøre en rask og effektiv sammenligning.

Noen typiske eksempler på lett desensibiliserbare synlig varmefølsomme systemer og noen få varmefølsomme systemer som ikke kan desensibiliseres, bestemt ved ovenstående prøve (dvs. uten noe innskutt filter), gjengis i det følgende. I hvert tilfelle er methanol det oppløsningsmiddel som brukes og strålingen er i det nær ultrafiolette område på 3000—42 200 Ång-strøm bølgelengde. Den molare konsentrasjon er angitt for hvert reagerende stoff A med mindre noe annet er nevnt. Bestrå-lingstiden er gitt i minutter, og farvefor-skj ellen mellom kontrollprøve og forsøks-prøve er angitt. Betegnelsen «ingen forskjell» viser at reaktiviteten ikke er påvir-ket av bestrålingen.

Man vil forstå at mange andre systemer kan tilføyes til, eller settes inn som erstatninger, i foranstående tabell. Som ett eksempel kan reaktant A i system 1 erstattes med slike stoffer som 2-methyl-4-methoxy-l-nafthol, 4-ethoxy-l-nafthol, 4,4'-dimethoxy-l,l'-dihydroxy-2,2'-binaf-thyl, 1,4-dihydroxynaf thaien, 1,3-dihydroxynafthalen, 1,5-dihydroxynafthalen, kon-densasjonsproduktet av 1,5-dihydroxynafthalen med aceton eller med adipoylklorid, eller andre cykliske organiske reduserende midler for sølvioner med et aktivt hydro-genion knyttet til et nitrogen-, oxygen- eller carbonatom som er direkte knyttet til et atom i den cykliske ring og som også er lett desensibiliserbart. Tilsvarende kan sølvbehenatreaktanten B i system1 1 erstattes med andre normalt faste salter av organiske syrer med edelmetaller. Blandinger av reaktantene A og B kan også brukes i dette eller andre systemer.

Videre kan reaktant A i system 2 erstattes med substituerte dithiooxamider som N,N'-didodecyldithiooxamid, N,N'-di-f enylethyldlthiooxamid, N,N'-bis (o-klor-benzyl)-dithiooxamid, N,N'-bis(carboxy-amyl)-dithiooxamid, N,N'-bis(2-(N"-ethyl-m-toluidin) -ethyl) -dithiooxamid, N,N'-di-benzyldithiooxamid, og N,N'-difurfuryldi-thiooxamid, idet den sistnevnte forbindelse er særlig brukbar. Nikkelstearatet i reaktant B i system 2 kan erstattes med nik-kelbenzoat eller med ekvivalente tungme-tallsalter, for eksempel av kobolt eller kob-ber.

Reaktantsystem 8 som ovenfor er angitt danner tilsynelatende en unntakelse derved at farveforandringen viser seg ho-vedsakelig ved avkjøling av den oppvarmede tørre blanding fra omdannelsestemperaturen. Siden bare momentan oppvarmning brukes, og systemet derfor straks ven-der tilbake til værelsestemperaturen, an-sees denne forskjell ikke som signifikant, idet de praktiske resultater i form av farvede billedflater er uforandret. Man m'å ta hensyn til forskjellen under prøvningen for å bestemme hvorvidt slike reagerende stoffer er lett desensibiliserbare eller ikke.

Reaktantsystemer som inneholder en lett desensibiliserbar komponent kan innlemmes i varmefølsomme kopiark på flere måter. Reaktantene kan blandes sammen med passende bindemldler, myknere, fyllstoffer og andre tilsetninger og modifiserende stoffer efter ønske, og legges på som et enkelt tynt lag på papir- eller filmunderlag. Denne fremgangsmåte er økonomisk, siden det bare behøver et enkelt belegg og en tørring. Reaktantene kan oppløses hver for seg eller dispergeres i passende binde-middeloppløsninger og legges på et felles underlag i to adskilte, nærliggende lag, med eller uten et permeabelt eller midlertidig adskilTende mellomlag. Det trenges to eller flere adskilte beleggingsoperasjoner med tørring imellom, og siden reaksjonen i ho-vedsaken skjer på en grenseflate iakttar man ofte en minskning i billedtettheten. Men de to reagerende stoffer har ingen anledning til å reagere på forhånd i oppløs-ning, og det er mulig å gjøre et bredere valg av bindemidler og oppløsningsmidler; fremgangsmåten er derfor særlig nyttig ved den forberedende prøvning av reaktantsystemer. De to oppløsninger eller sus-pensjoner kan også påføres hver for seg på forskjellige underlag for å lage samvirken-de mellomliggende og mottakerark som når de sénere legges flate mot flate danner det ■ varmefølsomme kopierprodukt, idet den billeddannende reaksjon igjen opptrer på grenseflaten.

Overraskende nok har man funnet at innføring av små mengder av visse aktiverbare sølvreduserende organiske farvestoffer i intim blanding med de strålings-følsomme komponenter i lett desensibiliserbare og raskt varmeaktive reaktantsystemer som foran definert muliggjør kon-struksjon av varmefølsomme kopiermate-rialer som undergår en permanent synlig forandring ved kort oppvarmning i den termografiske reproduksjonsprosess eller ved momentan kontakt med en prøvestang av metall ved omdannelsestemperaturen, og som desensibiliseres ved moderat eksponering med synlig lys med bølgelengder over ca. 4200 Ångstrøm, og hva som betyr mere, over ca. 4500 Ångstrøm omfattende grøn, gul og rød bestråling. Som følge av dette kan man nu gjøre tilgjengelig kopi-arkmaterialer hvormed man kan lage var-meresistente varige kopier av originaler trykt i farver så vel som i sort og hvitt på termografiske varmefølsomme kopiark bare ved bestråling. Man kan selektivt ko-piere billeder med spesiell farve ved å bruke kilder som selektivt avgir stråling av den ønskede bølgelengde, og omvendt kan man lage kopiark beregnet til selektivt arbeide med spesielle lyskilder eller med originaler trykt i særskilte farver. Både fine linjer og tunge blokkarealer på grafiske originaler kan samtidig kopieres med utmerket billedgjengivelse på varme-følsomme kopiark, og man kan oppnå andre fordeler med hensyn til både prosess og produkt.

Med hensyn til den strålingsfølsomme reagerende komponent har man funnet det umulig på basis av nåværende kunnskaper å oppstille en definitiv kjemisk klassifise-ring av de farvestoffer som kan brukes til denne oppfinnelses formål. Problemet blir ennu vanskeligere på grunn av det meget komplekse felt som de synlig interreaktive komposisjoner i seg selv utgjør. Men man har igjen funnet det mulig å skille ut de tjenlige farvestoffer ved hjelp av en enkel kjemisk prøve som gjennomføres i oppløs-ning og omfatter reduksjon av sølvioner til metall. Denne fremgangsmåte skal nu be-skrives.

Fremgangsmåte til prøving av / arve-stoffers skikkethet.

Det lages en oppløsning i et inert nøy-tralt, lysstabilt, flytende oppløsningsmiddel, som pr. liter oppløsning inneholder ca. 0,001 mol sølvnitrat, 0,01 mol triethanolammoniumnitrat (fremstilt for eksempel ved å nøytralisere triethanolamin med sal-petersyre), og 0,0001 mol av f arvestoffet. Konsentrasjonene er ikke kritiske, men de bør være av den angitte størrelsesorden. Vann foretrekkes som oppløsningsmiddel når det farvestoff som skal prøves er opp-løselig i dette. Methanol, dioxan, eller blandinger av disse med vann er brukbare for farvestoffer som er uoppløselige eller bare delvis oppløselige i vann alene. To por-sjoner å 15 ml anbringes i Pyrex reagens-glass i et vannbad ved 50° C. Det ene be-skyttes mot lys, og det annet bestråles i 30 minutter med lys fra en 500 watt wolf-ramfilamentlampe i en avstand på 20,3 cm fra prøven, dvs. med en intensitet på ca. 646 000 lux. De to rør sammenlignes så visuelt. I kontrollrøret finnes et synlig spor av utfelt sølv, i alminnelighet i form av et fint sort pulver. I nærvær av et aktiverbart farvestoff er den sølvmengde som er utfelt fra prøveoppløsningen betydelig øket. Store økninger kan fastsettes visuelt, eller meng-den av fellning kan bestemmes ved kvanti-tativ analyse. Fellning av sølv under for-søksbetingelsene kan forekomme enten i form av tette sorte flak eller som et sølv-speil på den rene rørvegg. Selv om det i alminnelighet ikke er nødvendig kan sølv-fellningen skjelnes fra utfelte deler av farvestoffet eller andre stoffer ved at den er uoppløselig i et overskudd av organisk oppløsningsmiddel.

Rikelig utfellning av sølv opptrer i den nettopp beskrevne prøve når den anvendes på halogenholdige fluoresceinfarvestof-fer, for eksempel erythrosin, «Rose Ben-gale», D & C Orange #16», og «Aizen Acid Phloxine PB», og på pararosanilinfarve-stoffer, for eksempel «Calcozine Violet Ex. Conc». Man finner også at disse farvestoffer gir hurtig tap av varmefølsomhet ved lyseksponering når de innlemmes i varmefølsomme kopiark med for eksempel reaktantkomponentene i system 1. Andre eksempler på farvestoffer som har vist seg å være mindre effektive, men allikevel brukbare til denne oppfinnelses formål, omfatter «Eosin OJ Purified», «Rhodamine B», «Extra S», «Pontacul Violet S4B», «Pon-tachrome Azure Blue B», «Phenosafranine»,

«Fast Fat Blue B», «Artisil Orange 3RP»,

«Tinon Yellow GK-F», «Calcozine Blue ZF» (methylenblått), «Aizen New Methyl-ene Blue NHX», «Seto Flavins T», «pro-flavin hydroklorid», «Azo Scarlet Y» og «Kryptocyanine». Blandinger av farvestoffer kan brukes. I hvert tilfelle er farvestoffet en farvet organisk forbindelse som absorberer lys i det synlige bølgelengdeområde over ca. 4200 Ångstrøm, som fremkaller reduksjon av sølvion og fellning av metallisk sølv under forsøksbetingelsene som før nevnt, og som både gjør det fremkomne kopiark desenslbiliserbart ved bestråling med synlig lys, og også gir en betydelig økning i desensibiliseringshastigheten.

De følgende eksempler gir illustrasjo-ner av noen former av oppfinnelsen.

Eksempel 1.

Tracingpapir til å legge over karter

belegges med en suspensjon av 10 vektdeler

sølvbehenat i en oppløsning av 1 del fthalazinon og 3 deler av et styren-isobutylen-sampolymer som fåes i handelen under navnet «Parapol S-50» i 86 deler heptan. Blandingen fremstilles ved. intens maling i en kulemøile og legges på ved hjelp av en belegningsstav med en åpning på 0,076 mm. Belegget tørres. Så legges på et nytt belegg med en åpning på 0,051 mm, med en oppløsning av 0,042 deler 4-methoxy-l-nafthol, 1,005 deler ethylcellulose, og 0,00435 deler proflavinhydroklorid i 9,03 deler methanol. Belegget påføres og tørres

under dempet lys og med normal værelsestemperatur. Arket har lysegul farve.

En grafisk original, i dette tilfelle trykt med sort sverte på tynt hvitt papir,

legges med den utrykte overflate i kontakt med det således fremstilte kopiark, og sammensetningen bestråles kortvarig intenst slik som ved termografisk baktrykksmetode

(dvs. med originalen mellom strålekilden

og kopiarket). På kopiarket fremkommer en blåsort reproduksjon av det opprinnelige trykte billede. Kopien bestråles så i 45 sekunder med ca. 215 000 lux med lys fra

en 300 watt projeksjonsglødelampe. Ikke noe synlig billede fremkommer på kopiarket, og bakgrunnsflatene viser seg å være stabilisert mot etterfølgende synlig forandring ved oppvarmning. Lignende sta-bilisering opptrer, mere langsomt, hvis det brukes alminnelig rumbelysning, for eksempel fra glødelampe eller indirekte sol-lys.

Fthalazionet er ikke avgjørende for reaksjonen, med det hjelper til å gi et billede med tiltalende utseende.

En annen grafisk original, laget ved å skrive på tynt, halv gjennomsiktig papir med henholdsvis rødt, gult, grønt og sort blekk som er gjennomtrengelig for infra-rødt, legges over en ny del av kopiarket, og den trykte overflate bestråles med lys fra den samme kilde, igjen i 45 sekunder ved 215 000 lux. Kopiarket oppvarmes så kort ved at det utsettes for luft ved 140 °C i en ovn i noen få sekunder. Man får en blåsort kopi av de blekkdekkede billedflater. Billedkonturene er særlig skarpe.

Et kontrollark laget nøyaktig på samme måte bortsett fra at proflavinhydro-kloridet er sløyfet er like følsomt for varme, men det varmestablliseres ikke ved bestrålingen selv om lyseksponeringen fort-settes mange ganger så lenge som den tid som ble gitt det farvestoffholdige ark.

Pigmenter som sinkoksyd, fyllstoffer som pulverisert kvarts, harpikser såsom høytsmeltende terpenharpikser. andre to-nemidler enn fthalazinon, og forskjellige andre modifiserende stoffer og tilsetninger kan innføres hvor det ønskes. De kan innføres i ett av lagene eller i et passende mellomliggende eller ytre lag, men for-trinsvis i det første belegg eller underbelegget sammen med sølvbehenatet og det harpiksaktige bindemiddel.

Det polymere ethylcellulose filmdannende bindemiddel i det annet belegg på-føres i oppløsning i en væske som ikke opp-løser det sampolymere styren-isobutylen-bindemiddel i det første belegg, hvorved man unngår gjensidig blanding og mulig mellomreaksjon under belegging og tør-ring. Nærvær av sølvbehenat som disperse partikler hjelper også til å holde de reagerende stoffer i fysisk adskilt men kjemisk interreaktivt forhold. Man kan bruke forskjellige andre bindemidler istedenfor den ene eller begge de polymere som her er brukt, med like gode resultater hvis man tar de rette forholdsregler med hensyn til oppløselighet, forlikelighet, mykningstem-peratur og andre egenskaper som angitt i de illustrerende utførelser som her er skildret. Man har for eksempel funnet at

et ark er like brukbart når det er laget i det

vesentlige som her beskrevet, men hvor man i den første beleggingskomposisjon har brukt et polyvinylacetatharpiksbinde-middel for sølvbehenatet, hvis ethylcellu-losebindemidlet for det farvestoffholdige methoxynafthol i den annen beleggingskomposisjon erstattes med klorert gummi,

polyvinylacetat, polyvinylbutyral, cellulo-seacetat-butyrat, polystyren, polyvinyl pyr-rolidon, eller en sampolymer av vinylklo-rid, vinylacetat og maleinsyreanhydrid som fåes i handelen under navnet «Vinylite VMCH». I hvert tilfelle inneholder komposisjonen to vektdeler erythrosin til 15 deler methoxynafthol og 100 deler bindemiddel. I hvert tilfelle gir arkmaterialet slik som det fra først er laget sorte billedflater når det i kort tid holdes i kontakt med en me-tallprøvestav ved 150°C. I hvert tilfelle hindres arket fra å mørkne ved bestråling i ett å to minutter med lys fra en B-H6-lampe gjennom et 3-72-filter. Når farvestoffkomponenten mangler hindres arket fra å mørkne ved oppvarmning hvis det på lignende måte bestråles gjennom 0-54-fil-teret, men det forblir fullstendig varme-følsomt hvis det bestråles gjennom 3-72-filteret, dvs. med synlig lys.

Eksempel 2.

Tracingpapir til overlegging på karter belegges m(ed et tynt lag tertiært butyl-methakrylatpolymerstoff som fåes i handelen under navnet «Lucite 44» for å redusere papirets tendens til å krølle seg. Så forsynes det med et belegg, med en åpning på 0,076 mm, av en kulemøllebe-handlet flytende blanding av 5 vektdeler ferristearat, 1 del 1-fenyl-dithiohydrazo-dicarbonamid, 2,5 deler ethylcellulose, 0,07 deler erythrosin og 66 deler methanol. Et-ter tørring ved værelsestemperatur og i dempet lys har arket lyserød farve, og er varmefølsomt, og det gir sorte billedflater når det lokalt blir kortvarig oppvarmet slik som ved den termografiske kopiprosess. Bakgrunnsflatene gjøres ufølsomme for varme ved bestråling med hvitt lys.

Bakgrunnsflatene på kopiarket kan først gjøres ufølsomme for varme ved bestråling i ett til to minutter med hvitt lys med en intensitet på ca. 345 000 lux gjennom en fotografisk transparent, hvorpå arket oppvarmes for å gi sorte billedflater mot en kontrastbakgrunn. Hvis erythro-sinet mangler forblir belegget synlig var-mefølsomt efter 30 minutters eksponering under de samme betingelser.

Den flytende komposisjon kan legges

på et midlertidig bæreunderlag, tørres, og fjernes som en i seg selv sammenhengen-de film ved å flekkes fra, og dermed gi et ekssepsjonelt tynt, varmefølsomt kopiark. Andre underlag kan brukes. Det eksponerte følsomme lag kan videre forsynes med

et tynt, transparent, beskyttende overflate-filmlag eller belegg hvis man ønsker, for eksempel av ethylcellulose eller polyme-thylmetakrylat.

Eksempel 3.

En tynn transparent polyesterfilm som

fåes i handelen under navnet «Mylar» belegges ved en munnstykkeåpning på 0,076 mm med en oppløsning av 0,2 vektdeler 4-methoxy-l-nafthol, 0,088 deler erythrosin og 10 deler ethylcellulose i 90 deler methylethylketon, og tørres i totalt mørke, hvorved det fremkommer en rødlig, lys-transmitterende, sensitivert mellomlags-film.

Hvitt papir belegges med et kontinuerlig tynt farveløst lag av kulemøllebehand-let blanding av 10 deler sølvbehenat, 1 del fthalazinon, 3 deler poly-t-butylmethakrylat og 86 deler aceton, og tørres, hvorved fremkommer et hvitt mottakerark.

Mellomlagsfilmen legges først med sin

belagte side i kontakt med en flerfarvet original med billedflater i sort, rødt, grønt og blått på tykt hvitt papir, og sammensetningen bestråles fra filmsiden i 14 sekunder med lys fra en 500 watt wolfram-glødetråd-projeksjonslampe på 40,6 cm avstand, dvs. med en intensitet på ca. 108 000 lux. Den således eksponerte film legges så med den belagte overflate i kontakt med den belagte overflate på papirmottaker-arket, og sammensetningen presses mellom flate glassplater som på forhånd er oppvarmet til 110°C i noen få sekunder. Alternativt kan sammensetningen sendes rundt en oppvarmet stang eller mellom pressvalser hvorav den ene eller begge

holdes ved den nødvendige forhøyede tem-peratur. Det dannes et intenst blåsort og meget skarpt billede på papirarket, svarende til det svertede billede på originalen, og det er klart synlig gjennom den farvede film, som- imidlertid med fordel kan fjernes og kastes.

Når erythrosin ikke er tilstede vil den

nettopp beskrevne fremgangsmåte ikke gi noen kopi på det belagte papirmottakerark, idet hele den belagte overflate blir jevnt svertet.

Hvis man istedenfor det belagte papirmottakerark bruker et ark «Mylar» po-

lyesterfilm belagt med en oppløsning av ethylcellulosebindemiddel og klorbenzen-diazoniumhexafluorfosfat får man et intenst rødt billede på miottakerfilmen ved oppvarmning til 110°C i 30 sekunder i presskontakt med den bestrålte farvede sensitiverte mellomlagsfilin.

Et annet mottakerark som kan brukes

i sammenheng med den sensitiverte røde mellomilagsfilm i prosessen i dette eksempel fremstilles ved å belegge papir med en blanding av sølvbehenat, fthalazinon, og

4-benzoylamin-2,5-diethoxybenzendiazo-niumklorid, sammen med poly-i-butylmethakrylat-bindeharpiks. Billedflater som

dannes ved oppvarmning av filmen med

påført billede i kontakt med dette mottakerark har blå farve og absorberer i høy grad infrarødt, hvilket muliggjør fremstilling av flere kopier ved vanlige termografiske kopimåter på varmefølsomme kopi-papirer.

Nok et mottakerark som kan brukes i sammenheng med mellomlagsfilmen i dette eksempel anvender nafthanildiazoblått G aktivt diazoniumsalt som belegg på hvitt papir, i dette tilfelle uten noe tilsatt filmdannende bindemiddel. Ennu ett bruker Lusane Brilliant Blue B-kobberfthalocya-nin som forløper.

Mottakerark som inneholder sølvbe-henat eller andre edelmetallsåper er tilsvarende brukbare i forbindelse med lys-desensitiverbare mellomlags-filmprodukter hvor 2,5-diaminotoluen trer istedenfor me-thoxynaftholet i mellomlagsfilmen i dette eksempel. En typisk sammensetning inneholder 0,66 deler 2,5-diaminotoluen, 0,024 deler erythrosin, 3 deler ethylcellulose og 27 deler methanol. Det tørrede belegg sver-ter bare en sølvbehenatreseptor, når det oppvarmes i kontakt med dette, hvis det ikke på forhånd har vært utsatt for synlig lys. Hvis farvestoffkomponenten mangler vil eksponering med synlig lys ikke ha noen desensibiliserende virkning.

Flere eksempler på lysdesensibiliser-bare, varmefølsomme komposisjoner og kopiark som har vist seg å være nyttige ved arbeide efter denne oppfinnelse skal nu fremlegges i forkortet form. For bekvemhe-tens skyld blir de interreagerende komponenter oppløst eller dispergert hver for seg og påført i to lag, slik som det mere fullstendig er beskrevet i forbindelse med eksempel 1, idet farvestoffet innføres sammen med den lett desensibiliserbare komponent. Med passende forandringer, særlig med hensyn til oppløsningsmiddel og bin-demiddelkomponenter, og med passende forhold mellom de to blandinger, kan disse systemer påføres som ett enkelt lag, f. eks. som beskrevet i eksempel 2. Hvis det ene eller det andre av de reagerende stoffer er flyktig ved omdannelsestemperaturene og lett kan overføres, f. eks. slike som me-thoxynaftholkomponenten i den struktur og fremgangsmåte som er vist i eksempel 3, så kan systemet tilføres og brukes i form av et separat men medvirkende ark eller filmlaminat som der vist. De resulterende varmefølsomme kopiark desensibiliseres hurtig ved eksponering med synlig lys med bølgelengder over ca. 4200 Ångstrøm, eller mere spesielt ved bølgelengder over ca. 4500 Ångstrøm.

Mengdeforholdene er gitt som vektdeler i disse eksempler. Siden reaksjonen stort sett opptrer på grenseflaten mellom de to lag er de relative tykkelser og en-hetsvekter for disse ikke av kritisk betyd-ning.

Eksempel 4.

Første belegg: 10 deler vismuthsubni-trat, 1 del triethanolamin, 5 deler styren-isobutylensampolymer og 35 deler heptan.

Annet belegg: 0,05 deler stannosulfat, 0,03 deler triethanolamin, 0,02 deler «Dupo-nol ME» natriumlaurylsulfat fuktemiddel. 0,005 deler erythrosin, 1 del vann, og 4 deler methanol.

Eksempel 5.

Første belegg: 5 deler «Nafthol AS-SW» azo-koblerkomponent, 20 deler poly-styrenharpiks, 40 deler aceton, og 40 deler methylcyklohexan.

Annet belegg: 0,012 deler 3,3'-dim-ethoxy-4,4'-difenylen-bis-(3-methyl-3-(natriummethylencarboxylat)-l-triazen), 0,5 deler polyvinylalkohol, 0,8 deler vann, 3,7 deler methanol, og 0,008 deler erythrosin.

Eksempel 6.

Første belegg: 7 deler 2-(3-methyl-benzthiasolinon) - (l'-hydroxy-2'-naf tho-yl)-hydrazon, 10 deler styrenisobutylen sampolymer, og 90 deler heptan.

Annet belegg: 0,02 deler N,N'-bis(p-toluensulfonyl)-N,N'-diklorethylendi-amin 1 del polyvinylalkohol, 1,6 deler vann, 7,4 deler methanol, og 0,012 deler erythrosin.

Eksempel 7.

Første belegg: 1 del aminodifenylamin, 2 deler «Nafthol AS-SW», 12,5 deler titan-

dioxyd, 20 deler «Vinylite VMCH»-harpiks, og 80 deler aceton.

Annet belegg: 0,04 deler N-nitrosodife-nylamin, 0,06 deler triethanolamin, 1 del polyvinylalkohol, 1,6 deler vann, 7,4 deler methanol, og 0,004 deler erythrosin.

Eksempel 8.

Første belegg: 3 deler nikkelstearat, 2 deler kiselsyrepulver, 4 deler polyvinylace-tatharpiks, og 46 deler methylethylketon.

Annet belegg: 0,011 deler N,N'-difur-furyldithiooxamid, 0,044 deler methylenblått, 5,5 deler ethylcellulose, og 50 deler methanol.

De desensibiliserbare, varmefølsomme kopieringsarkstrukturer som er beskrevet i det foregående kan modifiseres videre på flere måter for å gi spesielle effekter og til særlige formål, som angitt i de følgende eksempler som viser et antall typiske kom-binasjoner.

Eksempel 9.

Transparent polyesterfilm får et første belegg av en blanding av 5 deler sølvbehe-nat, 0,5 deler fthalazinon, 0,04 deler 4-methoxy-l-nafthol, 0,004 deler proflavinhydroklorid, og 5,5 deler ethylcellulose, oppløst i methanol. Belegget tørres. Arket er varmefølsomt og danner sorte billedflater ved termografiske baktrykksmetoder, og desensibiliseres hurtig ved eksponering med synlig lys av høyere bølgelengder.

Over dette første belegg legges så et annet belegg av en blanding av 1 del dithiooxamid, 2 deler kiselsyrepulver, 3,7 deler polyvinyltoluen-harpiksbindemiddel og 43 deler heptan som oppløsningsmiddel, og belegget tørres. Separat lages et mottakerark ved å belegge et tykt hvitt papir med et tynt kontinuerlig lag av en blanding av 3 deler nikkelstearat, 2 deler kiselsyrepulver, og 4 deler polyvinylacetat i 46 deler methylethylketon, hvorpå det tørres.

Den belagte film plaseres med den belagte flate i kontakt med en grafisk original med forskjellig strålingsabsorbsjons-evne, som så bestråles kortvarig gjennom filmen med intenst infrarødt, hvilket fremkaller synlig mørknede og infrarødt-absorberende billedflater i filmbelegget. Filmen utsettes for synlig lys, hvilket bevirker desensibilisering av de ikke mørknede bakgrunnsflater. Den legges så med den belagte side mot den belagte side av mottakerarket, og bestråles på ny med infra-rødt. Det fremkommer en tett, skarp reproduksjon av billedflatene på mottakerarket. Det kan fremstilles mange kopier av høy kvalitet på nye mottakerark fra den samme billedbelagte film ved påfølgende bestrålinger.

En noe lignende effekt oppnåes ved å legge et overflatebelegg av et infrarødt-gjennomtrengelig farvestoff som kan for-flyktiges, såsom du Pont «Oil Blue A», over overflaten av det varmefølsomme belegg. Dannelse av synlige og infrarødtabsorbe-rende billedflater og desensibilisert bakgrunn i det varmefølsomme belegg skjer enten ved å påføre et varmebillede etter-fulgt av eksponering med synlig lys, eller ved å danne et billede ved belysning, dvs. gjennom en transparent eller stensil, etter-fulgt av ensartet oppvarmning. Videre bestråling med infrarødt av den stabiliserte billedbelagte kopi mens den farvestoffholdige overflate holdes i kontakt med ube-handlet hvitt papir som tjener som mottakerark fremkaller lokalisert farveover-føring til mottakeren på billedflatene. Igjen kan man få flere kopier av et enkelt mellomlagskopiark.

Man får en mindre effektiv, men frem-deles brukbar overføring av dithiooxamid eller farvestoff fra et billedbelagt kopieringsark til mottakerarket ved å innføre det overførbare billeddannende materiale direkte i det første varmefølsomme belegg.

Eksempel 10.

Papir som er farvet mørkeblått forsynes med et første belegg av en blanding av 10 deler sølvbehenat, 1 del fthalazinon, 6 deler poly-t-butylmethakrylat og 23 deler aceton, og tørres. Så påføres et annet belegg bestående av en blanding av 0,1 del 4-methoxy-1-nafthol, 0,01 del erythrosin, 5 deler ethylcellulose, 5 deler vann, og 45 deler methanol. Ved tørringen fremkommer et porøst, gjennomskinnelig belegg (som i det følgende omtales som en rød-tonet lakkfilm) som har lyserød farve. Eksponering med synlig lys gjennom en transparent eller stensil efterfulgt av en kort oppvarmning til 90—100°C fremkaller en svak mørkning ved de beskyttede billedarealer. Etterfølgende kortvarig bestråling med intenst infrarødt fremkaller drama-tisk videre mørkning av disse flater, idet det blå papir blir synlig gjennom det rød-tonede belegg som på denne måten blir gjennomskinnelig. Videre eksponering med dagslys fører til at de lyserøde bakgrunnsflater blekner til hvitt, hvilket ytterligere øker kontrasten mellom billed- og bakgrunnsflater.

Hvis de samme belegg legges på en

transparent filmbakgrunn fåes et kopiark hvor bakgrunnsflatene forblir tette og lyst

røde eller hvite, mens billedflatene i hoved-saken er transparente. Denne struktur er særlig nyttig til fremstilling av projek-sj onstransparenter.

Eksempel 11..

Tracingpapir til å legge over karter eller transparent glassing forsynes først med et tynt ensartet belegg av en kulemøl-lebehandlet dispersjon av 10 deler sølv-behenat, 1,6 deler fthalazinon, 2,4 deler «Lucite 44»-bindemiddel, og 86 deler methylethylketon. Over det tørrede belegg legges et tynt jevnt belegg av en glatt dispersjon av 30 deler titandioksydpigment i en oppløsning av 5 deler ethylcellulose i 65 deler aceton, fulgt av hurtig tørring. Så pålegges og tørres raskt ennu et tynt jevnt belegg av en oppløsning som inneholder 10 deler ethylcellulose, 0,24 deler 4-methoxy-1-nafthol og 0,1 del erythrosin i 90 deler aceton. Tørringen skjer f. eks. i en luft-strøm ved vanlig værelsetemperatur i dempet lys. Dette kopiark har dyprød farve på den belagte siden, mens man fra baksiden ser en svak lyserød tone.

Kopiarket legges med den belagte siden mot den trykte side av en original som har sorte, strålingsabsorberende billedflater mot hvit bakgrunn. Intenst hvitt lys rettes først gjennom kopiarket henimot origina-lens trykte overflate for å fremkalle fullstendig desensibilisering av bakgrunnsflatene, rrien bare delvis desensibilisering av billedflatene. På lignende måte utsettes så for intens infrarød stråling, hvilket fører til at det dannes klart synlige sorte billedflater på kopiarkets lyserøde bakgrunn.

Titandioksydpigmentet gir bindefil-men av ethylcellulose tilstrekkelig perme-abilitet for damper til at det methoxynafthol som fordamper ved de oppvarmede billedflater kan passere gjennom filmen og reagere med sølvbehenatet.

Titandioksydet kan innlemmes direkte i det belegg som inneholder alfanaftholet og farvestoffet, for eksempel ved å blande like deler av de to blandinger før beleggin-gen, hvorved det fremkommer et synlig tett, men intenst farvet, varmefølsomt kopiark. Et tynt overflatebelegg av ikke pig-mentert bindemiddel er nyttig til å ned-sette eventuell spredning av flyktige komponenter fra arket, men det kan innvirke på desensibiliseringen av methoxynaftho-let og sløyfes i alminnelighet, slik som i den her beskrevne sammensetning.

Det permeable lag kan alternativt erstattes med et normalt impermeabelt tynt belegg av smeltbart, filmdannende materiale som smelter ved de oppvarmede billedflater, hvilket tillater diffusjon av den reagerende damp ved oppvarmning til omdannelsestemperaturen.

Efter eksponering med intenst hvitt lys kan det .tilføres varme med vanlige termografiske fronttrykksmetoder slik som beskrevet i dette eksempel, i hvilket tilfelle varmen er konsentrert i billedflatene. Hvis man erstatter den trykte original med et varig infrarødtabsorberende sort papir, form, valse eller annen overflate og som før bestråler kortvarig med intens infra-rød stråling, fremkaller dette oppvarmning over hele flaten, med identiske resultater for så vidt angår de frembragte kopier, men uten at det kreves noen fortsatt til-passing av kopiark og original. Varmen kan også tilføres via oppvarmede former eller valser.

Andre sammensetninger og anvendel-ser, hvorav noen få her er kort nevnt, vil fremgå av det foregående. Hvis det er tilstede et overskudd av methoxynafthol i overflatebelegget i sammensetningen i eksempel 1, tillater dette varmefrembragt overføring av en del av dette fra de mørk-nede billedflater til et nærliggende mottakerark som er belagt med komposisjonen i underbelegget i eksempel 1, og det fremkaller her en farveforandring. Smeltbare voksaktige eller harpiksaktige materialer kan under innvirkning av varme eller opp-løsningsmiddel lokalt overføres fra overflaten av et bestrålt, billeddekket kopiark til et nærliggende mottakerark og der be-handles med farvet støv, oljebasis-sverte, eller andre stoffer som selektivt kleber til de klebende eller på annen måte mottake-lige billedflater. Det opprinnelig varme-følsomme belegg kan flåes av fra det papir-aktige underlag og gi en speilvendt kopi. Fremstilling av ekstra kopier i en sprit-duplikator fra et billedbelagt kopiark hvor f arvestoff et er igjen i spritoppløselig form utelukkende i billedarealene er likeledes tatt i betraktning.

Komposisjoner basert på visse diazo-forbindelser kan i begrenset grad anvendes ved arbeide efter denne oppfinnelse, for så vidt som det nu er funnet at innføring av små mengder av aktiverbare, sølvredu-serende organiske farvestoffer gjør disse komposisjoner og kopiark som på passende måte er impregnert med slike, følsomme, ikke bare for ultrafiolett stråling, men også for synlig lys med høyere bølgelengder. Visse diazosulfonater for eksempel er synlig varmiereaktiv med forskjellige azio-koblerelementer. Reaksjonen hindres ved eksponering med stråler av nær ultrafiolette bølgelengder, men ikke ved eksponering med synlig lys såsom grønt, gult eller rødt lys. Hvis det innføres passende farvestoffer er det mulig å desensibilisere den lett desensibiliserbare diazosulfonatbe-standdel med synlig lys. Men de billedfar-ver og tettheter som kan fåes av slike komposisjoner og ark ved varme alene gir ikke den høye kontrast som kreves av kommer-sielt akseptable kopier.

Selv om den mengde farvestoff som brukes i disse forskjellige desensibiliserbare varmefølsomme kopiarksystemer kan vari-eres innen vide grenser, så foretrekker man å bruke minimale mengder for at lyset lett kan trenge igjennom det farvede belegg. Det er også ønskelig, særlig ved sammen-setningene i eksempel 1 og 2, å gjøre f arvestoff konsentrasjonen så liten som mulig for å unngå en uheldig farve i kopiarket. Men det er også nødvendig å føre inn tilstrekkelig farvestoff til å gi en desensibili-seringshastighet som er brukbar ved bestråling med synlig lys fra teknisk tilgjen-gelige kilder.

Virkningen av varierende farvestoff-konsentrasjoner uttrykt som farven på arket og eksponeringstiden skal nu angis som illustrasjon, og under henvisning til systemet erythrosin/methoxynafthol som beskrevet i eksempel 3. Forholdet mellom methoxynafthol og polymert bindemiddel er 0,3. Eksponeringen skjer med en 500 watts wolfram-projeksjonslampe ved ca. 108 000 lux. Eksponeringstiden er den tid som kreves for å ødelegge arkets evne til å gi synlig reaksjon hvis det opphetes i kontakt med det sølvholdige mottakerark som beskrevet i eksempel 3. Farvestoffkon-sentrasjonen er uttrykt som mol pr. mol methoxynafthol.

Man vil se at den minste nødvendige eksponeringstid opptrer ved en konsentrasjon som i det spesielle system som er beskrevet er omtrent 0,1 mol farvestoff i 1 mol reaktant, og ved denne verdi har arket lyserød farve.

Der hvor virkningen innbefatter reduksjon av det lysaktiverte farvestoff med et svakt reduksjonsmiddel som er tilstede i relativt høy konsentrasjon som en av de farvedannende interreagerende komponenter, kan man ikke vente at meget små farvestoffmengder ville være tilstrekkelig til mer enn en meget liten og knapt merk-bar minskning i den farvedannende reak-tivitet. Siden den farvedannende reaksjon fullstendig hindres i de belyste flater viser det seg at en videre reaksjon må finne sted hvor det reduserte farvestoff igjen oksyderes til sin opprinnelige tilstand ved reaksjon med milde oksydasjohsmidler som og-så er tilstede i kopiarket. I noen strukturer kan oksydasjonen inntre ved en mekanisme som omfatter fritt oxygen fra den omgi-vende atmosfære, eller slike oksydasjons-midler som peroxyder som man vet er forbundet med organiske etherforbindelser. I andre kan et mildt reduksjonsmiddel som triethanolamin i eksempel 4 bringes til å fremkalle reduksjon av det aktiverte farvestoff, hvorpå den reduserte farve så igjen oksyderes ved reaksjon med et mildt oksy-dasjonsmiddel som tjener som en av de farvedannende interreaktanter. Dette om-løp gjentar seg så.

I alle tilfeller, uten hensyn til hvilken teoretisk mekanisme som ligger bak, omfatter de synlige interreaktive, med lys desensibiliserbare systemer som er innbe-fattet i disse nye kopiark, synlig kjemisk interreagerende komponenter som bygger opp et varmefølsomt kopiark som kan brukes i tekniske termografiske kopierings-prosesser. Av disse komponenter er en lett desensibiliserbar mot slik gjensidig reaksjon ved bestråling i det nær ultrafiolette bølgeområde på 3000—4200 Ångstrøm, og i intim blanding med den nevnte ene komponent finnes et farvet, aktiverbart organisk farvestoff som er karakterisert ved sin evne til å fremkalle reduksjon av sølv-ion under bestråling med lys som kan absorberes av nevnte farvestoff og som ligger i det synlige område med høyere bølge-lengder.

Unntatt fra beskyttelsen er det som er beskyttet i oppfinnerens patent 107 371.

Claims (8)

1. Kopieringsark som når det lokalt oppvarmes ved den termografiske kopi-eringsprosess gir et for øyet synlig billede ved gjensidig reaksjon mellom et første og et annet reagens hvorved nevnte reagenser finnes i et enkelt lag eller i adskilte hinannen nærliggende lag på ett enkelt underlag, eller i forskjellige lag på forskjellige underlag, karakterisert ved at

nevnte første reagens desensibiliseres overfor nevnte gjensidige reaksjon ved å utsettes for bestråling i det nær ultrafiolette ikke synlige område med tilnærmet 3000 til 4200 Ångstrøms bølgelengde, og er jevnt blandet med et farvet aktiverbart organisk fotoreduserbart farvestoff som har evne til å redusere sølvion i en fortynnet prøve-oppløsning av sølvnitrat, trietanolammoni-umnitrat og nevnte farvestoff, når nevnte oppløsning bestråles med synlig lys, fortrinnsvis med større bølgelengde enn 4500 Å, som kan absorberes av nevnte farvestoff.

2. Kopieringsark som angitt i påstand 1, karakterisert ved at nevnte før-ste reagens er jevnt blandet med et halo-genholdig fluoresceinfarvestoff eller et pararosanilinfarvestoff.

3. Kopieringsark som angitt i påstand 1 eller 2, karakterisert ved at den nevnte første reagens er en substituert alfanafthol eller et dithiooxamid.

4. Kopieringsark som angitt i påstandene 1, 2 eller 3, omfattende i rekkefølge et tynt transparent papiraktig underlag, et tynt belegg omfattende nevnte annet reagens, et tynt ikke transparent sterkt pig-mentert for damp gjennomtrengelig binde-lag, og et tynt belegg av komponenter omfattende i intim blanding nevnte første reagens og et farvet aktiverbart organisk farvestoff.

5. Kopieringsark som angitt i påstandene 1, 2 eller 3, omfattende i flate mot flate-kontakt (1) et tynt papirunder-lag med et overflatebelegg inneholdende nevnte første reagens og et farvet aktiverbart organisk farvestoff i et filmdannende bindemiddel, og (2) et mottakerark med et tynt papiraktig underlag og et overflatebelegg som inneholder nevnte annet reagens i et filmdannende bindemiddel.

6. Kopieringsark som angitt i påstand 5, karakterisert ved at ark (1) er et farvet, lysgjennomtrengelig, med lys desensibiliserbart mellomlags filmmateriale omfattende et transparent bøyelig filmunderlag med et overflatebelegg inneholdende et filmdannende bindemiddel, en substituert alfanafthol, fortrinnsvis 4-metoksy-l-nafthol, og et aktiverbart farvet organisk farvestoff; og et mottakerark (2) som har et overflatebelegg inneholdende et under normale forhold fast, organisk salt av et edelmetall, fortrinnsvis sølvbehenat.

7. Fremgangsmåte for fremstilling av en varmestabil kopi av en grafisk original med sterkt infrarødtabsorberende billedflater under anvendelse av et varmefølsomt kopieringsark som angitt i de foregående påstander, karakterisert ved at en kombinasjon av nevnte original og nevnte kopieringsark bestråles med infrarødt lys for å fremkalle et synlig billede på nevnte kopieringsark og derpå bestråles nevnte kopieringsark med synlig lys for å desensibilisere nevnte bakgrunnsflater.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av en varmestabil kopi av en grafisk original med differentiert strålingsabsorberende billed- og bakgrunnsflater under anvendelse av kopieringsarket ifølge påstandene 1, 3, 5 eller 6, hvor nevnte første og annet reagens er i adskilte lag på adskilte underlag, karakterisert ved følgende trinn: (1) plasering over og i nær kontakt med nevnte original av et lys-desensibiliserbart, farvet, lysgjennomtrengelig mellomliggende filmmateriale omfattende et tynt transparent bøyelig filmunderlag med et tynt jevnt fast bundet overflatebelegg inneholdende et primært reaksjonsmiddel og et farvet aktiverbart organisk farvestoff, (2) eksponering av nevnte original gjennom nevnte filmmateriale med synlig lys i et bølgelengdeområde over 4200 Ång-strøm og hvorav i det minste en betydelig del kan absorberes av nevnte farvestoff og i en tid og med en intensitet som er tilstrekkelig til å fremkalle total desensibilisering av nevnte første reagens på flater svarende til de minst absorberende flater i nevnte original og betydelig mindre enn total desensibilisering av flater svarende til de mest absorberende flater i nevnte original, (3) plasering av det således eksponerte filmmateriale i flate-mot-flate nærkontakt med et mottakerark omfattende et tynt papirlignende underlagsark med et fast forbundet overflatebelegg in-, neholdende et annet reagens som kan reagere med det nevnte første reagens for å fremkalle et for øyet synlig farvet reaksjonsprodukt når nevnte reagerende midler kortvarig oppvarmes sammen ved en omdannelsestemperatur innen området 90— 150°C, (4) oppvarmning til nevnte omdannelsestemperatur for på nevnte mottakerark å fremkalle en synlig reproduksjon av billedflatene i nevnte original og (5) ad-skillelse av nevnte mottakerark og nevnte midlertidige film.