NO143263B - Anordning ved elektrisk oppvarmbart vindu. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en anordning ved elektrisk oppvarmbart vindu, spesielt bakruter for kjøretøy, utstyrt med en fuktighetsdetektor på innsiden bestemt til å styre tilmatning av elektrisk strøm til et oppvarmingsnett som likesom fuktighetsdetektoren i relieff er trykket på overflaten av vinduet samtidig som fuktighetsdetektoren er i form av kammer med vertikalt rettede ihverandre gripende tenner.

Man kjenner slike vinduer med elektrisk oppvarming

og utstyrt med fuktighetsdetektorer bestående av elektroder anbragt på overflaten der disse elektroder ved hjelp av en forsterker styrer tilmatning av elektrisk strøm til oppvarm-ingsorganene inntil belegget som er dannet på grunn av fuktighet, er forsvunnet. Etter en viss funksjonstid, har den opp-varmede sone dannet et "gjennomsynsfelt" som i relativt liten grad er avhengig av de atmosfæriske betingelser. "Følerne" som oppdager den fuktige avsetningen, utgjøres av et system av elektroder som horisontalt er anbragt nær hverandre med liten avstand, hyppig i form av kammer som griper inn i hverandre. De kan spesielt være anbragt på den innvendige flate av vinduet samtidig med et varmeelement som utgjøres av motstandsbånd anbragt horisontalt mellom to samleelektroder og som består av en pasta av sølv som deretter brennes etter eventuell forsterkning med galvanoplast. Ved nærvær av fuktighet, vil en strøm flyte fra den ene til den andre av de angjeldende følerelektroder og koble inn oppvarmingen,

men det har vist seg at den automatiske virkning ikke helt er tilfredsstillende under ekstreme betingelser, spesielt

fordi tykkelsen av den dannede avsetning er relativt viktig. Videre har det hendt at oppvarmingen har vært slått på etter

at gjennomsynsfeltet var fritt for belegg.

Fra britisk patentskrift nr. 1.012.146 er det kjent

en regndetektor bestående av to i hverandre ragende vertikalt rettede elektrisk ledende kammer på en isolerende skråstilt flate, slik at regnvannet renner av og detektoren fortsetter

ikke å være kortsluttet etter at det er sluttet å regne.

Hensikten med oppfinnelsen er å hindre at kondens-

d

vanndråper på vindusflaten skal nå inn i følerens aktive

sone og der bevirke innkobling av oppvarmingsnettet uten at

det er duggdannelse på vinduet forøvrig.

Dette oppnås ifølge oppfinnelsen ved at den øvre kam helt dekker den nedre kam og den aktive sone i føleren, at lederen, som tjener til å forbinde tennene i den øvre del av føleren og en eller begge ytre elektroder og dens forlengelse, danner avløpsrenne over den aktive sone for kondensdråper som kan samle seg der, at tennene i den nedre kam strekker seg tilstrekkelig langt nedenfor tennene i den øvre kam til å komme ut av den aktive sone, og at lederen som tjener til å forbinde disse tenner i den nedre del, befinner seg i umiddelbar nærhet av den øverste tråd i oppvarmingsnettet.

Ytterligere trekk ved oppfinnelsen vil fremgå av kravene 2-4.

Oppfinnelsen skal nedenfor beskrives nærmere under henvisning til tegningene.

Fig. 1 viser en prinsippskisse for anbringelsen av

en anordning ifølge oppfinnelsen, og

fig.. 2-5 viser fire forskjellige utførelsesformer

av en anordning ifølge oppfinnelsen.

Fig. 1 viser en utførelsesform der vinduet 11 består av en enkelt glassplate på hvilken det på den konkave flate er anbragt motstandsbånd 12 og laterale samleledninger 13 og 14, hvilke alle består av en keramisk pasta inneholdende et ledende materiale, det hele brent på glassets overflate. Føleren utgjøres av to elektroder 18,19 i form av to kammer som griper inn i hverandre, og den er plassert på den ene side av glassplaten nær samleledningen 13. Når det dreier seg om bakvinduer for kjøretøyer, har det i de fleste til-felle vist seg at de soner som ligger mot de ytterste hjørner av gjennomsynsfeltet, er de siste som blir frie; plasserer man føleren som beskrevet ovenfor, er man sikker på å oppnå

en god frigjøring av den sentrale sone av vinduet. Elektrodene 18 og 19 er ved hjelp av to tilførselsledninger 15

og 16 forbundet med samleledningen 13 og med forbindelses-punktet 17.

De vanskeligheter som er observert i forbindelse

med kjente følere kan, selv om de blir sjeldnere og mindre alvorlige, dog ikke alltid helt undertrykkes.

Figurene 2-5 viser følere ifølge oppfinnelsen. Tilsvarende elementer har en homolog nummerering.

Den føler som er vist i fig. 2, er anbragt over det øverste motstandsbånd 42' nær hovedsamleledningen 43. Lederne 45 og 46 er forbundet med en uavhengig polklemme 47, hhv. samleledningen 43 og mater de to grupper av elektroder 48 og

49. Elektrodene 48 er seg i mellom forbundet ved hjelp av en nedre samleledning 50 som er anbragt nær motstandstråden 42', og den er videre forbundet med lederen 45. Denne for-

løper vertikalt til polklemmen 47. Samleledningen som forbinder elektrodene 49, utgjøres av den ytterste del av lederen 46. Den aktive sone for føleren er sonen 54 som er angitt som et prikket område på figuren.

i Man ser at det mellom de to ledninger 45, 49'

befinner seg en renne som tillater at vanndråper G renner gjennom sonen 54 mellom den ytterste elektrode 49' og den som utgjøres av den vertikale leder 45, mens lederen 46 for øvre elektrodegruppe i.stedet for å være helt horisontal, heller hoe mot samleledningen 43 og danner således i retning av pilen f en avløpsrenne utenfor den aktive sone; dråpene kan deretter uten å forårsake vanskeligheter renne langs samleledningen 43.

Den ytterste elektrode 49' kan være forlenget med stykket 49''

for å forhindre renning av dråper langs lederen 46 mot det indre av føleren.

Varianten i fig. 3 er analog, men den horisontale

leder 56 er ikke skrådd, og den vertikale leder 55 som mater den nedre elektrodegruppe 58, er mye lengere fra den ytterste elektrode 59' i den øvre elektrodegruppe. Dette resulterer i 'at disse ledere er for langt fra hverandre til at rommet mellom dem kan tilhøre den aktive sone 64. Avstanden mellom dem kan fordelaktig utgjøre 3-5 mm. Det dannes således en vertikal renne som tillater at dråper renner i retning av pilen f langs den ytterste del 59' av den horisontale leder 56 og derifra til samleledningen 60 for nedre gruppe, som er anbragt i en avstand på 1-3 mm fra den øverste motstandstråd 52' for deretter å fordampe der. Alt etter monteringen av detektoren og spenningsfordelingen, kan den aktive sone 64 eventuelt på grunn av nærheten av de to ledere 60 og 52'

under visse betingelser kompletteres av sonen 64', også angitt som et prikket område på figuren; man må dog sørge for at detektoren er plassert i nettet på en måte som sikrer tilfredsstillende funksjonering.

I den versjon som er vist i fig. 4, har føleren kun en ytre polklemme 67, tilførselsledningene 65 og 66 er vertikale og lederen 6 5 er direkte forbundet med motstandstråden 62'. Den øvre elektrodegruppe 69 forbundet med lederen 66 dekker helt den aktive sone 74 slik som tidligere og danner to avløpsrenner langs elektrodene 69' og 6 9'*. Polklemmene 6 7 kan også være innarbeidet i den øvre kam; man kan videre beskytte polklemmen selv ved påføring av ytterligere en tråd 70 mellom polklemmen og kanten av glasset.

I den utførelsesform som er vist i fig. 5, er til-førselsledningen 75 som fører til det nederste parti av føleren, ikke i veien. Den øvre leder 76 danner igjen i retning av pilen f en avløpsrenne som er forlenget ved hjelp av den ytterste elektrode 79' i den øvre elektrodegruppe 79 og dekker videre helt den aktive sone 84. Dråpene renner langs den ytterste elektrode og unnviker på grunn av elek-trodens konfigurasjon fra det indre parti av den aktive sone og forstyrrer således ikke detektorens virksomhet, men fordampes ved samleledningen 80. Også her er føleren plassert nær den øverste varmetråd 72', og denne kan sammen med samleledningen 80 når denne har en viss lengde, danne en supplerende aktiv sone 84', i det minste ved begynnelsen av oppvarmingsperioden, f.eks. ved en manuell start i meget kaldt vær. Det er ønskelig at den sekundære aktive sone 84' er så kort som mulig, men på den annen side er det fordelaktig at de to polklemmer 77 har en avstand fra hverandre på flere centimeter, tilstrekkelig til å unngå en ytterligere kortslutning.

Claims (4)

1. Anordning ved elektrisk oppvarmbart vindu, spesielt bakruter for kjøretøy, utstyrt med en fuktighetsdetektor på innsiden bestemt til å styre tilmatning av elektrisk strøm til et oppvarmingsnett som likesom fuktighetsdetektoren i relieff er trykket på overflaten av vinduet samtidig som fuktighetsdetektoren er i form av kammer med vertikalt rettede ihverandre gripende tenner, karakterisert ved at den øvre kam helt dekker den nedre kam og den aktive sone (54,64,74,84) i føleren, at lederen (46,56, 66,76), som tjener til å forbinde tennene (49,59,69,79) i den øvre del av føleren og en eller begge ytre elektroder og dens forlengelse (49 1 , 49 ' ' , 59 ' , 69 * , 69 ' ' , 79':) , danner avløps-renne over den aktive sone for kondensdråper som kan samle seg der, at tennene (48,58,68,78) i den nedre kam strekker seg tilstrekkelig langt nedenfor tennene i den øvre kam til å komme ut av den aktive sone, og at lederen (50,60,65,80) som tjener til å forbinde disse tenner i den nedre del, befinner seg i umiddelbar nærhet av den øverste tråd (42',52', 62',72') i oppvarmingsnettet.

2. Anordning ifølge krav 1, karakterisert ved at avløpsrennens nederste del er avsluttet nærmest mulig den øvre varmetråd (52 1, 621,72 ') for eventuell for-dampning av kondensdråper fra avløpsrennen.

3. Anordning ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at lederen (60,80) som forbinder tennene i den nedre kam, er anordnet parallelt med den øverste tråd i oppvarmingsnettet og i nærheten av denne for å danne en økning (64',84') av den aktive sone mellom lederen og tråden.

4. Anordning ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at det ovenfor føleren er anordnet en ytterligere avløpsrenne (70) som beskytter føleren.