NO148165B - Fremgangsmaate og loggesonde for undersoekelse av grunnformasjoner - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangs-

måte og et apparat for undersøkelse av borehull, og mer spesielt for måling av sidehelling og/eller graden av homogenitet av under-grunnsformasjoner som gjennomtrenges av borehullet. Oppfinnel-

sen kan også anvendes til å bestemme strukturen av formasjoner og lokale uregelmessigheter slik som sprekker eller brister som man kan støte på i borehull.

Det er kjent at jordskorpen er bygget opp av suksessive lag som generelt ikke har konstant tykkelse og som oppviser et visst fall, det vil si en helling eller inklinasjon i forhold til horisontalplanet. Denne hellingen kan defineres som den vinkelen som dannes av den linjen for det betraktede laget som har den største skråningen i forhold til et horisontalplan.

Fallet til lagene som gjennomtrenges av et borehull utgjør en

uhyre viktig informasjon ved leting etter petroleum. Slike informasjoner er i virkeligheten essensielle når det gjelder å vurdere mulighetene for å oppnå olje fra en brønn, gor å fastslå beskaffenheten av de tilstøtende geologiske strukturer og for å velge beliggenheten til nye borehull. Fallet blir' bestemt ut fra motstandslogger under bruk av måle-elektroder som er anordnet på de fire klossorganene på en sonde som blir ført mot borehullsveggen ved endene av to diametere perpendikulært til hullet,

slik at logging finner sted langs fire linjer som løper ned langs omkretsen til hullet. Når en sonde blir beveget i borehullet eller brønnen, blir det tilveiebrakt fire logger i form av samplede elektriske signaler som indikerer posisjonene for separa-sjonsplanene til lagene. De relative forskyvninger som disse

loggene må underkastes for å bringe dem side om side, gjør det derfor mulig å bestemme fallet i forhold til loggesonden. For dette formål blir det fastslått korrespondanser mellom-de fire kurvene, for eksempel er det mulig å anvende en konvensjonell korrelasjonsmetode eller til og med å se etter mønstre som på hver kurve vedrører de samme geologiske fenomener, ved hjelp av en mønstergjenkjennelsesmetode. Mer presist dreier det seg om å bestemme korrelasjoner mellom flere registrerte kurver som er,

i virkeligheten, avbildninger av den samme kurven. Dessverre er disse kurvene som skulle være identiske, vanligvis ikke like av flere forskjellige grunner. Det kan først og fremst hende at klossene som bærer måle-elektrodene ikke har vært i kontakt på samme måte med borehullsveggen. Dette skyldes det faktum at denne veggen ikke er jevnt glatt, men oppviser uregelmessigheter, kuler og hulrom. Det er også kjent at gnidningen av klossene på borehullsveggen ikke er uniform langs hullet. Dette resulterer i variasjoner i hastigheten til sonden som beveges i borehullet, og det er funnet at en sondeoscillasjonsbevegelse (jo-jo-bevegelse) er overlagret på den konstante hastighetsbevegelsen til sonden i brønnen. De opptegnede kurvene oppviser derfor en konsentra-sjon ved visse punkter og en ekspansjon ved andre punkter. Frik-sjonen til klossene på borehullsveggen er derfor opprinnelsen til støy som er overlagret på de registrerte signalene. Når geologien er svært forstyrret, som tilfellet er ved ikke-homogene lag, er det store muligheter for at kurvene som registreres for de forskjellige klossene, er ulike. Dette kan for eksempel inntreffe når et lag inneholder mange Stener. Av disse grunner er korrelering av de fire kurvene som er opptegnet ved hjelp av de fire elektrodene på de fire klossene med hverandre, ofte meget vanskelig og bestemmelsen av fallet ut fra korrelasjonen mellom disse kurvene blir følgelig risikabel.

For bedre å kunne bestemme beskaffenheten og strukturen til lagene som gjennomtrenges av et borehull er det derfor nyttig å kunne karakterisere dem bedre. For å utføre dette, og i henhold til den foreliggende oppfinnelsen, blir, minst en geologisk karakteristikk ved formasjonene målt, nemlig låteral-el-ler sidehellingen og/eller lagenes grad av homogenitet. Sidehellingen blir her tilveiebrakt ved hjelp av en enkelt målekloss. Denne sidehellingen til formasjonen blir sett i tverrsnitt i et plan som passerer gjennom de to måle-elektrodene på den betraktede klossen og parallelt med senterlinjen til borehullet (elektrodene vil bli definert nærmere nedenfor). Denne sidehellingen og denne graden av homogenitet kan være lokale eller punktkarakteristikker for vedkommende formasjon, eller det kan være middelverdier som karakteriserer en seksjon av formasjonen med en gitt tykkelse.

Disse nye karakteristikkene gjør det mulig å bestemme fallet til grunnformasjonene ved bruk av en ny fremgangsmåte i henhold til den foreliggende oppfinnelsen.

En fallmåler er allerede blitt beskrevet i US-patent nr. 3 521 154. Denne fallmåleren inneholder minst to elektroder pr. kloss. Formålet med patentet er å forbedre signal/støy-forholdet til motstandskurven som leveres av hver kloss. For å oppnå dette blir de to motstandskurvene som opptegnes ved hjelp av de to elektrodene på den samme klossen multiplisert med hverandre punkt for punkt. For hver kloss oppnår man således en motstandskurve hvis signal/støyforhold er forbedret, fordi signalet i prinsippet skulle gjenta seg selv ved de samme stedene på de to kurvene mens støyen inntreffer på uregelmessig måte. Statistisk blir det nyttige signalet styrket i forhold til støyen som selv blir mindre. Det kan først bemerkes at de to kurvene som er registrert med den samme klossen blir kombinert for å gi en forbedret kurve som er av samme beskaffenhet som de to kombinerte kurvene, og for det andre at selve formålet med dette nevnte US-patentet er forskjellig fra formålet med den foreliggende oppfinnelsen. I US-patentet blir i virkeligheten ingen ny geologisk karakteristikk bestemt og ingen nye fremgangsmåter for bestemmelse av fallet blir beskrevet.

I fransk patent nr. 2 185 165, inngitt 19. mai 1972

og med tittelen "Fremgangsmåte for automatisk bestemmelse av korrelasjoner mellom flere kurver", blir det foreslått en fremgangsmåte for automatisk bestemmelse av korrelasjonene mellom de fire motstandskurvene som oppnås med dé fire klossene på en fallmåler for å oppnå en forbedret verdi for fallet til undergrunnslagene. Denne meget arbeidskrevende fremgangsmåten ved-rører faktisk bare behandlingen av informasjoner tilveiebrakt ved hjelp av en konvensjonell sonde.'

Når en uregelmessighet er tilstede i et undergrunnslag, f.eks. et grunntrekk slik som en sprekk, blir dette avspeilet i motstandsvariasjoner på de registrerte kurvene, men dette er under forutsetning av at målingen er tilstrekkelig nøyaktig.

Det er derfor meget fordelaktig å øke fallmålingsnøyaktigheten for å bli i stand til å måle lokale uregelmessigheter.

Formålet med den foreliggende oppfinnelsen er å tilveiebringe en fremgangsmåte og et apparat (loggesonde) som bedre enn de konvensjonelle, oppfyller de krav som stilles, spesielt ved at de gjør det mulig å bestemme med større nøyaktighet geologien til de grunnformasjoner som gjennomtrenges av borehullet, spesielt deres grad av homogenitet, deres sidehelling og fore-komst av sprekker, og ved at de muliggjør fallbestemmelser under slike forhold hvor det med konvensjonelle sonder ville være umulig å foreta en fallbestemmelse. Dessuten er de oppnådde fallmålinger mer nøyaktige fordi oppfinnelsen tillater en finere analyse av undergrunnslagene. Den tillater også en mer pålite-lig og følgelig bedre korrelasjon mellom forskjellige resistivi-tets- eller motstandskurver.

Nærmere bestemt tar således oppfinnelsen utgangspunkt i en fremgangsmåte for undersøkelse av grunnformasjoner som gjennomtrenges av et borehull, ved hjelp av en loggesonde innrettet til å beveges i borehullet, hvilken sonde har i det minste en kloss eller sko innrettet til å berøre borehullsveggen og forsynt med to målesensorer som er i det vesentlige identiske og forskjøvet i forhold til hverandre, hvilke sensorer er påvirkbare av en fysikalsk egenskap ved formasjonene i respektive målesoner, omfattende fremføring av sonden gjennom borehullet og frembringelse av to rekker av målesignaler samtidig fra utgangene av sensorene, hvilke signaler indikerer den nevnte egenskap.

Det nye og særegne ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består i første rekke i at målesonene dimensjoneres som små arealer sammenlignet med borehullets radius og plasseres i et felles plan i det vesentlige vinkelrett på borehullets akse, og at samsvarende seksjoner av registreringer av de nevnte rekker av målesignaler sammenlignes for å bestemme den dybdeforskyvning som medfører maksimal likhet mellom seksjonene, hvilken dybdeforskyvning angir formasjonenes sidehelling.

Nevnte geologiske karakteristikk kan være representativ

for en middelverdi eller for en lokal verdi eller punktverdi.

I denne forbindelse kan den geologiske karakteristikken være graden av homogenitet eller sidehellingen av grunnformasjonene som gjennomtrenges av borehullet. Disse to verdiene som kan oppnås samtidig, er resultatet av korrelasjoner foretatt mellom de to signalseriene.

Et ytterligere formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe

en fremgangsmåte i tilknytning til den forannevnte, for bestemmelse av fallet til formasjonene som gjennomtrenges av et borehull.

I henhold til en første variant blir fallet bestemt ved

at to verdier av sidehellingen avledes langs generatriselinjer på borehullsveggen, hvilke generatriselinjer har en vinkelavstand med hensyn på borehullsaksen med en vinkel som er mindre enn 180°, og at komponentene av fallplanet avledes fra de nevnte to verdier .

I henhold til en annen variant blir fallet bestemt ved at det avledes fire verdier av sidehellingen langs respektive generatriselinjer som er jevnt fordelt om borehullsaksen, at det avledes et gjennomsnitt for hvert par av verdier som gjelder diametralt motsatte generatriselinjer, og at komponentene av formasjonens fallplan avledes fra de således oppnådde to gjennomsnitt.

Et annet formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en loggesonde for utførelse av forannevnte fremgangsmåte. Med utgangspunkt i en loggesonde av den type som omfatter et langstrakt legeme forsynt med i det minste en kloss eller sko innrettet til å berøre borehullsveggen når sonden beveges langs borehullet. Det nye og særegne ved loggesonden ifølge oppfinnelsen består

i to målesensorer som er fast anbragt side om side på overflaten av klossen og i et felles plan som står i det vesentlige vinkelrett på legemets akse, hvilke sensorer definerer respektive små målesoner når de legges an mot borehullsveggen.

For en bedre forståelse av oppfinnelsen og ytterligere trekk og fordeler ved denne, henvises til den følgende beskrivelse av illustrerende utførelsesformer i forbindelse med de medfølgende tegninger, der: Figur 1 er et forenklet skjema av et apparat (loggesonde) for undersøkelse av grunnformasjoner, og mer spesielt for bestemmelse av fallet til undergrunnslag som gjennomtrenges av et borehull; Figurene 2A, 2B og 2C representerer en utførelsesform av sensor-sko eller -klosser på en sonde i henhold til oppfinnelsen ; Figur 3 representerer i forenklet form kretsskjemaet for en sonde i henhold til oppfinnelsen;

Figur 4 viser en variant av fremgangsmåten i henhold

til oppfinnelsen;

Figur 5 representerer skjematisk midlene for utførelse av den varianten av fremgangsmåten som er vist på figur 4; Figur 6 representerer skjematisk midlene for utførelse av en annen variant av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen; og Figurene 7 og 8 illustrerer fremgangsmåten for bestemmelse av fallet til grunnformasjoner i henhold til oppfinnelsen.

En av de grunnleggende idéene ved den foreliggende oppfinnelse er å oppnå minst to serier med signaler oppnådd ved måling av en fysisk karakteristikk ved undergrunnsformasjonene som en funksjon av dybden i borehullet, idet disse to seriene blir oppnådd samtidig under eksperimentelle forhold som er så identiske som mulig. Den fysiske karakteristikken som måles er fortrinnsvis den elektriske motstanden til formasjonene, målt ved hjelp av elektroder, men andre målinger kan også komme i betraktning, for eksempel magnetiske eller akustiske målinger utført henholdsvis med spoler eller akustiske transdusere. I resten av denne beskrivelsen vil måle-elementene bli kalt "elektroder" for enkelhets skyld. For å oppnå praktisk talt identiske eksperimentelle forhold, blir de to signalseriene registrert ved hjelp av to identiske elektroder anordnet side om side på samme kloss på sonden. Disse to elektrodene ligger fortrinnsvis i samme plan perpendikulært til senterlinjen til sonden for å redusere unøyaktigheter som skyldes variasjoner i sondehastigheten. Avstanden mellom elektrodene er liten sammenliknet med borehullets horisontale dimensjoner, og særlig sammenliknet med den minste radien i borehullet. Denne avstanden varierer i samsvar med den grad av finhet som ønskes for analysen av formasjonene. Som et eksempel kan avstanden mellom de to elektrodene være 3 cm.

Da de eksperimentelle forholdene er i det vesentlige identiske, kan differansene som finnes mellom de to signalseriene som oppnås ved en gitt dybde, bare komme fra formasjonene som analyseres ved hjelp av de to elektrodene.

Oppfinnelsen tillater en finere analyse av en gitt grunnformasjon. Sammenlikningen av de to signalseriene, spesielt av deres korrelasjon, gir faktisk en indikasjon på denne formasjonens grad av homogenitet. Hvis for eksempel det analyserte laget er et konglomerat, dvs. Stener amalmagert med hverandre, er lagets grad av homogenitet meget liten. Dette vil bli utledet fra det faktum at de to seriene med signaler som leveres av de to elektrodene på den samme klossen, er ulike siden det er store sjanser for at når en elektrode er overfor en sten, er den andre ikke det, og omvendt. Med andre ord avslører ikke korreler-ingen av de to signalseriene med hverandre hendelser som korresponderer fra den ene serien til den andre. Hvis det laget som analyseres samtidig ved hjelp av de to elektrodene likeledes er meget homogent, vil de to signalseriene være praktisk talt identiske og den målte grad av homogenitet vil være høy. Dette vil reflekteres i korrelasjonsoperasjonen ved et stort antall hendelser som korresponderer fra en av seriene med signaler til den andre serien.

En konvensjonell fallmåler har minst tre dempeklosser, og vanligvis fire. Hvis to identiske elektroder er montert på hver av klossene, i samsvar med oppfinnelsen, kan man se at ved å sammenlikne graden av homogenitet som oppnås ved hjelp av de to elektrodene på hver kloss, at for et gitt dybdeintervall er motstandskurvene meget ulike, noe som bekrefter formasjonens heterogene beskaffenhet. En fallmåler i henhold til oppfinnelsen tillater en meget fin analyse av lagene som gjennomtrenges av borehullet, og kan følgelig avdekke forekomsten av meget tynne lag, som for eksempel kan ha en tykkelse i størrelsesorden centi-meter.

Det kan også inntreffe at den samme karakteristikk på motstandskurvene, som representerer amplitydevariasjonene til måle-signalene som oppnås som en funksjon av dybden, en spiss eller en "fordypning", kan gå igjen i en gitt sone på alle kurvene som oppnås med alle klossene. Siden fenomenet går igjen, gjelder det et virkelig trekk ved formasjonen, for eksempel et leirelag.

Det kan også forekomme at den samme karakteristikk på motstandskurvene (topp, søkk, osv.) som avdekkes ved korrelasjon av de to kurvene som er oppnådd ved hjelp av de to elektrodene på den samme klossen, ikke vil kunne gjenfinnes på alle kurvene fra de fire klossene, men bare i forbindelse med en eller flere klosser. En slik observasjon gjør det mulig å vise et lokalt terrengtrekk, for eksempel en sprekk. En sprekk er faktisk et kjennetegn som kan korreleres på en eller endog på flere klosser, men vanligvis ikke på alle fire.

I henhold til et annet trekk ved oppfinnelsen gjør

de to signalseriene som oppnås ved hjelp av de to elektrodene anordnet på den samme klossen, det mulig å måle sidehellingen

til grunnlagene, sett av de to elektordene. Denne sidehellingen blir mer nøyaktig målt i planet som passerer gjennom de to elektrodene og parallelt med borehullets senterlinje. Sidehellingen til et grunnlag blir i virkeligheten utledet fra to motstandskurver oppnådd ved hjelp av de to måle-elektrodene på en og samme kloss og som for det første er praktisk talt identiske og som for det andre er forskjøvet med hensyn til dybden. Denne forskyvningen tillater måling av sidehellingen. Dessuten gjør sammenlikningen ved hjelp av korrelasjonen mellom kurvene fra kloss til kloss det mulig å oppdage de kurve-elementer som korresponderer og således å bestemme lagenes fall.

Figur 1 viser en fallmåler 10 som kan beveges i et borehull 12, vanligvis fylt med boreslam, ved hjelp av en elektrisk kabel 14 som er forbundet til overflateutstyr 16. Kabelen 14 løper over en skive 18 som er anordnet vertikalt over borehullet og inn på en trommel 20. Midler 22, som for eksempel et fleksibelt metallbånd som er i kontakt med trommelakselen, gjør det mulig å forbinde kabelen elektrisk med instrumenter anbrakt på overflaten. Det viktigste element er en datamaskin 24 som kan motta data som sendes fra fallmåleren 10 og som også kan sende styre- og kalibreringssignaler til denne fallmåleren. Datamaskinen 24 er programmert for å kunne analysere logge-signalene, spesielt for å kunne utføre korrelasjonsoperasjoner for å tilveiebringe bl.a. graden av homogenitet og sidehellingen til lagene og også deres fall. Datamaskinen 24 kan erstattes av andre passende midler, spesielt de som er vist på figur 5

og 6. Signalene som er karakteristiske for sondens dybde i borehullet, kan bearbeides av en spesiell krets 26, men ikke nødvendigvis, som er forbundet med datamaskinen. Overflateutstyret 16 kan for eksempel være lik det som er beskrevet i fransk patent nr. 2 188 044 inngitt 3. mai 1973 i navnet "Société de Prospection Electrique Schlumberger".

Fallmåleren 10 omfatter en sentreringsanordning 28 hovedsakelig sammensatt av flere buede metallblader, vanligvis fire, som er i kontakt med borehullsveggene og to ringer 32 og 34 som er forbundet med endene av metallbladene, idet minst en av ringene kan gli omkring en sentral hylse 36. Denne sentre-ringsanordningen er av kjent type. Loggesonden kan også omfatte en annen sentreringsanordning ved sondens øvre ende.

Avsnittet 38 av sonden omfatter klosser. Bare to klosser 40 og 42 som er montert diametralt motstående på sondelegemet, er vist for å gjøre figuren klarere. Fallmåleren kan omfatte fire identiske klosser, idet de to klossene som ikke er vist, er anordnet ved de to endene til en diameter som er perpendikulær til og i samme plan som diameteren for klossene 40 og 42 og i samme plan perpendikulært til fallmålerens akse. En slik anordning er for eksempel beskrevet i US-patent nr. 3 685 158. Det kan nevnes at en fallmåler i samsvar med oppfinnelsen kan omfatte bare to klosser, som ikke er diametralt motstående og som hver har to måle-elektroder. De fire motstandskurvene som oppnås ved hjelp av disse to klossene er faktisk tilstrekkelig til å bestemme fallet til den betraktede formasjon. Hver kloss omfatter minst to måle-elektroder 44 og 46 for henholdsvis klossene 40 og 42 (for enkelhets skyld er det vist en elektrode pr. kloss). Alle måle-elektrodene til sonden er fortrinnsvis i samme plan perpendikulært til sondelegemets langsgående akse. Hver kloss er forbundet til sonden med armer 48 og 50 som kan dreies om faste punkter 52 og 54.

De to endene til armene 48 og 50 er festet ved hjelp av en metallstang 56 som på den ene side er forbundet med et stempel 58 som hydraulisk styrer åpning og lukning av armene, og på den annen ende til et potensiometer 60 som gjør det mulig for hvert øyeblikk å bestemme klossens avstand fra sondens akse. Arrangementet med dreiearmene er slik at elektroden 44 kan beveges slik at den hele tiden er i samme plan perpendikulært til sondens akse. En fjær 62 bestående av flere stablede metallblad, er fast montert til sondelegemet og bevegelig til klossen. Denne fjæren fører klossen mot borehullsveggen med en hovedsakelig konstant kraft. De fire klossene og deres tilhørende armer er fortrinnsvis uavhengige av hverandre. De fire potensiometrene 60 (bare ett er vist på figur 1) i forbindelse med de fire uavhengige klossene gjør det mulig i hvert øyeblikk å bestemme borehullets dimensjoner langs to perpendikulære retninger og også posisjonen av sondens langsgående akse i forholdet til borehullets akse.

Seksjonen 64 omfatter motor/pumpe-enheter som gjør det mulig å drive stempelet 58 ved hjelp av hydrauliske for-bindelser som ikke er vist.

Fallet til lagene som gjennomtrenges av borehullet

blir bestemt ved hjelp av måle-elektroder festet til de fire klossene. Det kan således bestemmes i forhold til planet perpendikulært til borehullets akse som går gjennom måle-elektrodene. Inklinasjonen eller hellingen og orienteringen av dette planet

er variabel siden sonden ikke alltid er nøyaktig på linje med borehullets akse og siden borehullsaksen selv ikke behøver være nøyaktig vertikal og kan forandre retning med dybden. Det er derfor nødvendig å bestemme dens posisjon i forhold til en fast referanse, i samsvar med dybden til sonden i borehullet. For dette formål inneholder seksjon 66 et kompass som holdes i et horisontalplan og indikerer asimut for en av klossene som er tatt som referansekloss, dvs. den vinkel som ligger mellom per-pendikulæren til planet for denne klossen og magnetisk nord. Seksjonen 66 inneholder også en ubalanse som gjør det mulig å lokalisere posisjonen av referanseklossen i forhold til vertikalen, og en pendel som indikerer hellingen av fallmålerens langsgående akse i forhold til vertikalen. Alle disse måleinstrumentene i seksjon 66 er velkjente i konvensjonelle fallmålere og vil ikke bli nærmere beskrevet i detalj.

Seksjon 68 omfatter det elektroniske utstyret som

mater måle-elektrodene samt en fjernmålingskrets for sending av målesignalene til overflateutstyret 16 via kabelen 14. Seksjonen 68 er vist i detalj på figur 3.

Operasjonsprinsippet for fallmåleren er skjematisk

vist på den venstre del av figur 1. En strømgenerator i seksjon 68 som ikke er vist på figur 1, sender elektrisk strøm mellom seksjon 38 i fallmåleren som da er på et gitt potensial, og den metalliske hylsen 69 til seksjonen 68 som er på en annen gitt potensialverdi. Strømgeneratoren har med andre ord en av sine klemmer elektrisk forbundet til hylsen 69 i seksjon 68

og den andre klemmen forbundet til seksjon 38.

Disse to seksjonene 38 og 68 er elektrisk isolert

fra hverandre ved hjelp av et isolerende belegg som dekker seksjonene 64 og 66. og en elektrisk isolerende -del 72 anordnet mellom seksjonene 64 og 66. Elektrisk strøm kan derfor ikke flyte mellom seksjon 68 og seksjon 38 langs sondelegemet, men den kan gå gjennom formasjonen. Strømlinjene i formasjonen som forbinder disse to seksjonene, er vist skjematisk og indikeres

med referansene 74 til 82. Disse strømlinjene svarer til en fokuserende strøm som tillater strømmen fra måle-elektrodene 46, illustrert ved strømlinjene 84, å trenge perpendikulært inn i formasjonen i forhold til borehullets akse. Målestrømmen 84 blir så målt som en funksjon av dybden for de fire klossene. Denne målestrømmen er karakteristisk for den elektriske motstanden til den del av jordlaget som befinner seg overfor måle-elektroden. Som et eksempel er et sandlag 88 vist mellom to leirelag 86 og 90. Ved grensene 92 og 94 mellom disse lagene, indikerer måle-elektrodene en variasjon i motstanden til laget som analyseres. Denne motstandsvariasjon gjør det mulig å bestemme fallet til sandlaget 88. Motstandsvariasjonen vil bli registrert av måle-elektrodene på hver kloss ved forskjellige høyder som avhenger av lagets fall. På motstandskurvene vil dette resultere i en forskyvning av kurvene som en funksjon av dybden. Målingen av denne forskyvningen som blir korrigert med hensyn til hastighetsvariasjoner, indikerer lagets fall.

Figurene 2A, 2B og 2C representerer en foretrukket utførelsesform av klossene til en fallmåler i henhold til oppfinnelsen. Figur 2A viser et oppriss av en første kloss, figur 2B viser et oppriss av en annen kloss, og figur 2C viser i tverrsnitt klossen på figur 2B i et plan perpendikulært til klossen og som går gjennom de to vertikale elektrodene.

Klossene har en langsstrakt form som vist på figurene 2. Den avrundede øvre del 100 av klossene er forkanten av klossen i kontakt med borehullsveggen, idet fallmåleren blir hevet mot overflaten under målingene. Klossen kan, men behøver ikke, ha en innhulning 102 flankert av to skuldre 104 og 106. Klossene selv utgjør en stor fokuserende elektrode; de er følgelig laget av et materiale som er en meget god elektrisk leder, slik som bronse. Som et eksempel har innhulningen 102 en tykkelse i størrelsesorden på 0,2 cm, idet klossens bredde er 6 cm og dens lengde omkring 25 cm. Hver kloss har to måle-elektroder 108-110 (figur 2A) og 112-114 (figur 2B) anordnet omkring 3 cm fra hverandre.

De to måle-elektrodene på den samme klossen må ikke beveges langs den samme bane i borehullet slik at de utfører målinger ved nøyaktig de samme stedene på borehullsveggen. Disse to elektrodene må derfor ikke være anordnet i samme plan gjennom sondelegemets langsgående akse. De to elektrodene må med andre ord ikke være vertikalt på linje' når sonden er vertikal.

I tillegg er disse to elektrodene anordnet i samme plan perpendikulært til sondens akse og derfor i samme horisontale plan når sonden er vertikal. Dette arrangementet er fordelaktig selv om det ikke er absolutt nødvendig. Når de to elektrodene er vertikalt forskjøvet, kan forskyvningen mellom de to motstandskurvene være et resultat av to virkninger: for det første fallet til grunnformasjonen, og for det andre den vertikale forskyvningen av de to elektrodene. Og som allerede nevnt, er ikke hastigheten til sonden i borehullet helt jevn (særlig jojo-bevegelse). Resultatet er at når de to motstandskurvene skal reguleres som en funksjon av denne vertikale . forskyvningen av de to elektrodene, er det nødvendig å regne med enhver hastighetsvariasjon av sonden mellom de to måleøyeblikkene. Den nøyaktigheten som oppnås på den andre kilden for forskyvningen mellom kurvene, nemlig formasjonens fall, blir derfor redusert på grunn av at bestemmelsen av sondehastigheten alltid er be-heftet med en feil i varierende grad. Arrangementet i henhold til oppfinnelsen der de to elektrodene er i samme horisontalplan reduserer denne kilde til unøyaktighet betydelig i forhold til fallverdien.

Måle-elektrodene er elektrisk isolert fra klossen ved hjelp av isolerende understøttelsesorganer 116, 118, 120

og 122, fortrinnsvis laget av et keramisk materiale.

Hver måle-elektrode er forbundet over en elektrisk forbindelse 124 til en utgangsklemme 126 anordnet på klossens bakre flate. Denne elektriske forbindelsen 124 er innbakt i et elektrisk isolerende materiale 128, for eksempel "Aralditt".

Etter som hastigheten til sonden i borehullet ikke

er uniform, er det 'nødvendig å måle dens hastighet til enhver tid. For dette formål kan det benyttes forskjellige kjente midler. Den mest vanlige metoden som er benyttet i konvensjonelle fallmålere omfatter en ytterligere elektrode som kalles "hastighetselektroden", idet denne på enhver måte er identisk med de tidligere beskrevne elektrodene. Denne elektroden er festet på en av klossene i kjent avstand fra måle-elektroden og i en retning som er parallell med fallmålerens akse. Den klossen som er vist på figur 2A, omfatter derfor en hastighetselektrode 130 anordnet vertikalt over og i en bestemt avstand fra måle-elektroden 110. Hastighetselektroden 130 og måle-elektroden

110 vil gjøre det mulig å registrere identiske motstandskurver, fordi elektrodene er anordnet den ene over den andre i retning av fallmålerens bevegelse vil de bevege seg foran de samme delene av grunnformasjonene, men til forskjellige øyeblikk som avhenger av sondens hastighet i borehullet. Når man kjenner forskyvningen mellom de to motstandskurvene som en funksjon av tiden, dvs. målekurven og hastighetskurven, og når man kjenner avstanden mellom måle-elektroden 110 og hastighetselektroden 130, er det mulig umiddelbart å utlede fallmålerens hastighet ved den betraktede dybde.

I henhold til et annet trekk ved oppfinnelsen omfatter også en annen kloss en hastighetselektrode 132 (figur 2B) som imidlertid er anordnet i en avstand fra den tilhørende måle-elektroden 112 som er forskjellig fra avstanden mellom hastighetselektroden 130 og dens tilhørende måle-elektrode 110. Dette trekket gjør det mulig å oppnå en bedre nøyaktighet på hastig-hetsmålingen. En relativt stor avstand mellom måle-elektroden og den tilhørende hastighetselektroden som vist på figur 2A,

er nemlig fordelaktig ved måling av forholdsvis store hastigheter, mens en forholdsvis liten avstand, som vist på figur 2B, er gunstig for måling av forholdsvis lave hastigheter. Hastig-hetselektrodene 130 og 132 er festet til klossene på samme måte som måle-elektrodene. På figur 2C legger man merke til at hastighetselektroden er omgitt av en elektrisk isolerende del 134 av for eksempel keramisk materiale. Elektroden 132 er forbundet med en utgangsklemme 13 6 anordnet på den bakre flaten til klossen ved hjelp av en elektrisk forbindelse 138 som er innstøpt i et elektrisk isolerende materiale, som for eksempel "Aralditt". Som et eksempel kan avstanden mellom hastighetselektroden 130 og måle-elektroden 110 (figur 2A) og mellom hastighetselektroden 132 og måle-elektroden 112 (figur 2B) være henholdsvis omkring 12,5 cm og 5 cm. Diameteren til hastighets-elektrodene og måle-elektrodene kan, også som et eksempel, være 0,5 cm.

Figur 3 viser en utførelsesform av målekretsen til fallmåleren, idet denne kretsen er anordnet i seksjon 68 på figur 1. De fire klossene på fallmåleren er vist skjematisk ved rektangler 150, 152, 154 og 156. De to første klossene 150 og 152 har hver tre elektroder 158 og 160 eller 164 og 166 for for måle-elektrodene og 162 eller 168 for hastighetselektroden. De to andre klossene 154 og 156 har hver to måle-elektroder

170 og 172 eller 174 og 176. Alle disse elektrodene er festet på klossene på den tidligere beskrevne måte.

Hver elektrode er elektrisk forbundet til en av de

to inngangene på primærsiden av en transformator, idet den andre inngangen er forbundet med selve klossen som utgjør en stor fokuserende elektrode som allerede antydet. De to klemmene på sekundærsiden av hver inngangs-transformator 178 er koplet til de to inngangsklemmene på et målenettverk 184. Til hver måle-eller hastighets-elektrode er de således tilknyttet en inngangs-transf ormator 186 og 188, henholdsvis for elektrodene 160 og 158 (men ikke vist for elektrodene på de tre andre klossene), og også et målenettverk som er identisk med det viste målenettverket 184. Alle disse målenettverkene er ikke blitt vist på figur 3 for å forenkle figuren. Inngangstransformatorene 178, 186,

188, ... , er anbrakt på den flaten av klossene som ikke er i kontakt med borehullsveggen, og er konstruert for å forsterke måle- eller hastighetssignalet umiddelbart for å forbedre signal/støy-forholdet.

De fire klossene er elektrisk forbundet til hverandre over en forbindelse 190. En strømgenerator 192 er forbundet ved 194 til klossen 156. Den forsyner klossene med elektrisk strøm, idet klossene danner fokuseringselektroder, og gjennom primær-kretsene til transformatorene 178, til måle- og hastighets-elektrodene. Den andre klemmen på denne strømgeneratoren er ved 196 koplet til jord i seksjon 68 (figur 1). Strømgenerator-en 192 leverer pulser 198 hvis periode T£ er 500 mikrosekunder. Under den første delen av signalet blir bare en hel halvperiode av et sinusformet signal som har en periode T, på 250 mikrosekunder, overført (frekvens på 4 kHz), og ingen andre signaler blir overført i løpet av de neste 250 mikrosekunder.

Hvert nettverk omfatter en transformatorforsterker

200 som også har en isolerende funksjon og hvis to klemmer på primærsiden er koplet til de to inngangsklemmene 180 og 182 på målenettverket. De to klemmene på sekundærsiden til transfor-matorf orsterkeren 200 er koplet til de to inngangene på en for-sterker 202 med variabel forsterkning. Forsterkningen til denne forsterkeren kan styres på en måte som ikke er vist på figur 3, ved hjelp av en styrekrets anordnet på overflaten og som virker

når utgangen fra målenettverket 184 for eksempel er forbigående mettet. Denne styrekretsen er igjen koplet til målerregistrerings-anordningen for å endre måleskalaen i samsvar med forsterknings-endringen. Formen av det signalet som leveres av forsterkeren 202, er representert ved 204. Disse signalene trenger så inn i en fasedetektor 206 som har sin andre inngang forbundet til strømgeneratoren 192. Fasedetektoren 206 gjør det mulig å beholde bare den del av målesignalet som er i fase med strømmen som sendes inn i formasjonen av strømgeneratoren 192. Utgangen fra fasedetektoren 206 leverer signaler hvis form er vist ved 210. Disse signalene blir sendt til inngangen på et lavpass-filter 212 hvis funksjon er å integrere signalet som påtrykkes dets inngang. Dette lavpassfilteret 212 leverer på sin utgang en strøm hvis verdi er karakteristisk for amplityden til det detekterte målesignalet. Denne likestrømmen blir forsterket ved 214 og så ført til inngangen 216 til en multiplekserings-krets 218. Denne kretsen omfatter så mange innganger som der er måle- og hastighets-elektroder og altså også målenettverk 184. Multiplekseringskretsen 218 har derfor ti innganger 216

og 220 og 236. Multiplekseringskretsen 218 sampler syklisk målestrømmene som tilføres dens innganger og kopler dem suk-sessivt til inngangen på en analog/digitalomformer 238 som har sin utgang 240 forbundet til en fjernmålingskrets (ikke vist)

for sending av målesignalene i digital form til overflaten.

Den foreliggende oppfinnelse muliggjør bestemmelse

av minst en karakteristikk ved formasjonen. Denne karakteristikken kan være en middelkarakteristikk når man undersøker et avsnitt av formasjonen som har en gitt tykkelse, eller en punkt-karakteristikk når man betrakter bare et punkt eller utsnitt av borehullet. En av karakteristikkene som kan bestemmes i henhold til den foreliggende oppfinnelse, er formasjonens grad av homogenitet (som man også kunne kalt koeffisienten for lateral kontinuitet eller for lateral beskaffenhet eller endog for lammelær strukturering).

Denne homogenitetskoeffisienten for formasjonen kan være en middelverdi eller en lokalverdi sett fra de to elektrodene som er anordnet på samråe kloss.

Den andre karakteristikken som kan måles i henhold

til oppfinnelsen er sidehellingen eller den laterale inklina-

sjonen til undergrunnslagene som gjennomtrenges av borehullet sett fra de to elektrodene som er anbrakt på den samme klossen. Målingen av denne sidehellingen blir,mer nøyaktig uttrykt, ut-

ført i det plan som går gjennom de to måle-elektrodene på den samme klossen og parallelt med borehullets senterlinje. Denne sidehellingen kan være en middelhelling eller en lokal- eller punkt-helling. Under punktene 1 og 2 nedenfor vil det bli gitt en beskrivelse av fremgangsmåtene for bestemmelse av henholds-

vis middel- og punkt-karakteristikkene. Anvendelsen for å bestemme fall vil bli behandlet under punkt 3.

1. Bestemmelse av middelkarakteristikker

Denne bestemmelsen tilveiebringer en middelverdi av sidehellingen og av graden av homogenitet av de suksessive avsnitt av formasjonen med jevne mellomrom, for eksempel hver meter. Teknikken som brukes er en korrelasjonsteknikk mellom signalseriene som utsendes fra bare de to elektrodene på en og samme kloss. For disse bestemmelsene av middelverdier så vel som punktverdier, er det derfor mulig å bruke en loggesonde utstyrt med en enkelt kloss. Ved korrelasjon blir forskyvningen i dybde bestemt mellom de to signalseriene ved hjelp av de korrespondanser som oppviser den største likhet mellom de to signalene. Korrelasjonsoperasjonen blir gjentatt for avsnitt av etter hverandre følgende signaler med en fast lengde, for eksempel hver meter.

Figur 4 illustrerer en av de mulige midler for ut-førelse av korrelasjonsoperasjonen. Den viser to registere R-^ og R2 i hvilke de to signalseriene som kommer fra de to elektrodene på den samme klossen, er lagret. Hvert register har et antall m med grunnminner. Hvert av disse er konstruert for å motta en måling fra en elektrode. Som et eksempel blir signalene som kommer fra den venstre elektroden på klossen lagret i register og de som kommer fra den høyre elektroden på samme kloss blir lagret i register R,,. Signalene blir lagret i den orden de ankommer fra minnet i rad 1 til minnet i rad m.

På den venstre side av figur 4 er som et eksempel antydet verdien 600 for raden m i minnet, idet dette tallet er ekvivalent med 1,5 meter av formasjonen.

Alle de lagrede signalene fra minnet i rad p til minnet i rad q i registeret R-^ (med p<q) bestemmer korrelas jonsintervallet. Verdien N = (q - p + 1) blir kalt lengden av korrelasjonsintervallet. Verdien s = (p - 1) blir kalt den maksimale søkefor-skyvning. Målingen lagret i minnet i rad d slik at d = (q + s) blir kalt triggesampelet. Som et eksempel er på figur 4 p = 26, q = 425, N = 400, s = 25 og d = 450. Samplingshastigheten kan velges slik at lengden N av korrelasjonsintervallet svarer til en meter av formasjonen og slik at den maksimale leteforskyvning s svarer til 6,25 cm. Denne forskyvningen tilsvarer den maksimale forskyvning som tillates mellom målingene fra de to elektrodene på samme klossen.

Korrelasjonsoperasjonen er klassisk. Den består i å korrelere målingene lokalisert mellom minnene i radene .p og q i register med målingene lokalisert mellom minnene i radene 1 og d i registeret R^- For dette formål beregnes (2s + 1) verdier C (t) av korrelasjonskoeffisientene for alle de hele verdier av t som varierer fra -s til +s. På figur 4 svarer dette til å bestemme verdiene C (t) ved korrelasjon av intervallet N

i register R^ med hvert av de suksessive intervaller 1^, I 2, I^, ... I^q i register R2.

Når den verdien som inneholdes i minnet i rad i. for registeret R^, betegnes A^ og innholdet i rad i i registeret R2 for B^, blir verdiene C (t) definert ved følgende formel:

der A og B (t) representerer middelverdier, nemlig: og T A og T B(t) representerer standardavvik, nemlig: C(t) svarer til den klassiske korrelasjonskoeffisient mellom de N verdiene i intervallet og verdiene i intervallet

Formålet med korrelasjonsoperasjonen i henhold til oppfinnelsen er å levere maksimumsverdien av koeffisientene C(t) for det betraktede intervall samt den verdien t som svarer til denne maksimumsverdien.

Den verdien u av t som gir maksimum for C(t), blir

i samsvar med den foreliggende oppfinnelse kalt den midlere sidehelling av formasjonen for det dekkende grunnavsnitt som svarer til signaler lokalisert mellom minnet i rad p og minnet i rad q, og for vedkommende kloss.

Verdien R=C(u) som svarer til maksimum for C(t) blir

i henhold til oppfinnelsen kalt den midlere grad av homogenitet for grunnavsnittet som svarer til signalene i minnene mellom radene p og q for den betraktede klossen. Det skal bemerkes at maksimumsverdien for korrelasjonskoeffisientene er blitt søkt, noe som er logisk med de likningene som er brukt ovenfor, men med andre likninger kunne den søkte koeffisienten ha vært en minimumsverdi. Vanligvis er den søkte koeffisienten en ekstremal-verdi.

Mens korrelasjonsoperasjonen blir utført for det betraktede intervall, fortsetter målesignalene fra elektrodene å

nå overflaten og blir lagret i de følgende minner, fra raden (d+1) = (q+s+1) opp til raden m. Når korrelasjonsoperasjonen

for det betraktede intervall er over, blir det påfølgende intervall påbegynt, idet dette intervallet har den samme lengde N.

Det er da nødvendig å forskyve informasjonene i registrene

og R2 -

Disse korrelasjonsoperasjonene kan med fordel ut-føres i sann tid, og for dette formål er kapasiteten m til registrene slik at tiden det tar å fylle de (m-d) grunnregistrene fra (d+1) til m, er større enn den tid det tar å utføre korrelasjonsoperasjonen for et gitt intervall.

Figur 5 viser skjematisk de midler som brukes for å utføre korrelasjonsoperasjonen og derfor for å bestemme den midlere helling og den midlere grad av homogenitet for formasjonene sett av de to elektrodene på samme kloss. Når sonden som er senket ned i borehullet, har flere klosser, kan de midler som er vist på figur 5 være tilfo.rordnet en gitt kloss (det vil i så fall være så mange midler på figur 5 som det er klosser) eller endog alle klossene samtidig i den utstrekning beregnings-hastigheten, når det arbeides i sann tid, til midlene på

figur 5 er meget høyere enn målingstilførselshastigheten for hver kloss (minst fire ganger høyere hvis der er fire klosser).

På figur 5 er de to måle-elektrodene på samme kloss vist skjematisk ved blokkene 300 og 302, og de tilsvarende målingene er ment for henholdsvis register R, og R2 . Under en første fase trigger en klokke 304 en styrekrets 306 som åpner for lagringen av signaler som kommer fra elektrodene 300 og 302

i registrene R^ og R2 ved hjelp av anbringelseskretser, henholdsvis 308 og 310. Hver anbringelseskrets virker slik at målesignalene blir lagret i registrene R-^ og R2 i henhold til den rekkefølge de ankommer i ved begynnelsen av operasjonen,

som starter med grunnminnet i rad 1. Når anbringelseskretsene når minnet i rad d = (q+s) (se figur 4), aktiverer logikkretsen 314 triggekretsen 322 som styrer en korrelator 324. Korrelasjonsoperasjonen blir så utført. Logikkretsen 314 styrer så anbringelseskretsene 308 og 310 slik at de følgende målingene fra måle-elektrodene også blir lagret den ene etter den andre, fra grunn-minnene i rad (d+1) i registrene R^ og R2 (se figur 2) opp til det siste minnet i rad m. Når registrene er helt fulle, dvs.

når anbringelseskretsene når minnet i rad m, aktiverer logikk-kretsen 314 forskyvningsstyrekretsen 316 som igjen aktiverer skyvekretsene 318 og 320 tilknyttet registrene R-^ og R2. Forskyvningsoperasjonen består i å kopiere i minnene i rad 1 til k (se figur 4) i innholdene av minnet i radene (q+l-s) til m i det samme registeret. Når dessuten anbringelseskretsene når

minnet i rad m, omplasserer logikkretsen 314 dem ved minnet i r (k+1). Forskyvningsoperasjonen som er vist på figur 5, blir utført av to registre og R2. Konvensjonelle elektroniske midler gjør det mulig å utføre denne forskyvningsoperasjonen tilstrekkelig hurtig slik at når den er ferdig, har lagringen av målingene som kommer fra elektrodene enda ikke nådd minnet i rad d.

Korrelatoren beregner for hvert betraktet intervall

den midlere sidehelling u og den midlere grad av homogenitet R. Disse verdiene blir lagret i utgangskretsen 326 og kan registreres på et magnetisk medium 328.

Korrelasjonsoperasjonene finner sted på denne måten inntil det slutter å komme målinger fra elektrodene.

Korrelasjonsoperasjonene er klassiske på området og

de midler som er vist på figur 5, representerer bare en mulig utførelsesform. Andre utførelsesformer er mulige.

Det kan bemerkes at enhver annen korrelasjonsteknikk forskjellig fra den ovenfor beskrevne er like hensiktsmessig.

For eksempel ville det være mulig å bruke en korrelasjons-

teknikk som anvender mønstergjenkjennelse, som nevnt under punkt 2 nedenfor.

Det skal også bemerkes at den midlere sidehelling

eller den midlere grad av homogenitet kan oppnås, for et bestemt dybdeintervall, ved å beregne en middelverdi av henholdsvis punktsidehellingen eller den lokale grad av homogenitet som er bestemt for nevnte dybdeintervall.

2. Bestemmelse av punktkarakteristikker

I henhold til et trekk ved den foreliggende oppfinnelse gjør målingene som utføres ved hjelp av de to elektrodene som er anordnet på samme klossen, det mulig å bestemme den lokale grad av homogenitet for formasjonen så vel som punktsidehellingen til et lag i grunnen som har en meget liten tykkelse, sett fra de to elektrodene.

Teknikken som brukes til å bestemme disse punktmessige eller lokale karakteristikkene for formasjonen, tar i bruk en av de kjente fremgangsmåter for korrelasjon, slik som en korrelasjons-måte som bygger på mønstergjenkjennelse. Denne siste teknikken er blitt beskrevet i fransk patent nr. 2 185 165 som allerede nevnt. I samsvar med denne teknikken blir kurvene som representerer variasjonene, som en funksjon av sondens dybde i hullet, til signalene i hver serie som er oppnådd med en måle-elektrode, brutt ned til sine karakteristiske elementer (utbulninger, innhulninger, spisser) og et nettverk av spesifikke parametre blir beregnet for hvert element. For å bestemme korrespondenten til et gitt element på en kurve, begynner man med å velge de elementer på den andre kurven som det ikke er absurd å betrakte som mulige korrespondenter på grunnlag av de korrelasjoner som allerede er fastslått, og man antar mer nøy-aktig at hvis to elementer virkelig korresponderer, er det ikke mulig at et element lokalisert over et av dem vil korrespondere til et element lokalisert under det andre. Den virkelige korrespondenten til elementet blant dets mulige korrespondenter som er valgt på denne måten, blir så søkt ved å beregne for hver mulig korrespondent, en korrelasjonskoeffisient C i henhold til en gitt formel som kan være den følgende:

P. , P~, P_ og P,', Pl, ...., P' er verdiene av de forskjellige 12 m 1 2 m J ^ parametre henholdsvis tilknyttet elementet og den antatte mulige korrespondent. Det skal bemerkes at koeffisienten C alltid er positiv og at jo mer de to elementene likner på hverandre ved sine spesifikke parametre, jo nærmere vil koeffisienten C være null. De forskjellige verdiene av koeffisientene C som oppnås for det betraktede element blir så sammenliknet med hverandre. Hvis de to laveste koeffisientene C ikke adskiller-seg fra hverandre med mer enn en gitt terskelverdi s^, kalt skjelnings-terskelen, antas det å eksistere en tvetydighet, idet de to koeffisientene ligger for nær hverandre til at korrespondenten til det betraktede element kan utpekes. Det blir derfor foretrukket å ikke foreta noen bestemmelse heller enn å foreta en bestemmelse som kan være feilaktig og ha følger for de følgende operasjoner. Hvis på den annen side differansen mellom de to koeffisientene er større enn s^, er der ingen tvetydighet og den laveste koeffisienten blir så sammenliknet med en annen terskelverdi s_ som kalles sannsynlighetsterskelen. Hvis denne koeffisienten er høyere enn s^, antas det å eksistere en usikker-het med hensyn til identiteten av korrespondenten, og heller ikke her blir det tatt noen bestemmelse. Hvis derimot denne koeffisienten er lavere enn s^, blir korrespondenten akseptert.

Som oppsummering kan anføres at for at en av de mulige korrespondentene til et element virkelig skal bli akseptert som elementets korrespondent, må dets korrelasjonskoeffisient ikke bare være tilstrekkelig forskjellig fra koeffisientene til de andre mulige korrespondentene, men den må også være tilstrekkelig lav.

For utførelsen av denne mønstergjenkjennelseskorrela-sjonen blir det gjort bruk av apparatet som er skjematisk vist på figur 6. På denne figuren er de to elektrodene på en og samme klossen vist skjematisk ved blokkene 328 og 330. Målingene når inngangen av en mønsterdetektor 332 som velger karakteristiske mønstre (utbulninger, innhulninger, spisser, osv.) på kurvene som representerer variasjonene i amplityden til målesignalene som en funksjon av dybden. Disse forskjellige mønstrene blir så korrelert ved hjelp av en mønsterkorrelator 334 for å bestemme de elementene på de to kurvene som korresponderer til hverandre. Resultatene av denne korrelasjonen er tilgjengelig på et utgangs-organ 336 som for eksempel kan være en skriver. Resultatene kan lagres i et minne ved å registrere dem på magnetisk bånd 338.

Informasjonene som leveres av mønsterkorrelatoren 334

på figur 6, er en rekkefølge av elementærmønstre som for det første er definert ved to sampeltall g-^ og g2 hvor g^<<> g2 og som vedrører den ene av elektrodene, og for det andre ved to sampeltall d^ og d2 hvor d^ < d2 og vedrører den andre elektroden.

De fire sampeltallene g^, g2, d^ og d2 betyr at korrelatoren 334 var istand til å identifisere på de to kurvene som svarer til målingene fra de to elektrodene, det samme jordlaget avgrenset av samplene g^ og g2 på den kurven som kommer fra den første elektroden, og ved samplene d-^ og d2 på kurven som kommer fra den andre elektroden. Dette er illustrert på

figur 7 der det er vist to motstandskurver 1^ og I2 som svarer til motstandsmålingene utført ved hjelp av de to elektrodene på kloss nr. I. Det er også vist en motstandskurve 11^ som representerer den motstandskurven som er opptegnet ved hjelp av elektrode 1 på kloss nr. II. Ved å anvende mønstergjenkjennelses-metoden som tidligere beskrevet, vil mønsterkorrelatoren 334

gjøre det mulig å bestemme de elementene på kurven I2 som svarer til elementene på kurven 1^. Som et eksempel vil korrelatoren indikere at spissen 342 svarer til spissen 340, at uthulningen

344 svarer til innhulningen 346, eller at de to toppene A^ og A,, svarer til hverandre. Vinkelen c som dannes av linjen A^A2

som forbinder disse to toppene og av linjen som forbinder de to elektrodene på klossen I til punktet A^, definerer punktsidehellingen til jordlaget som betraktes ved punktet A^. Det skal påpekes at denne sidehellingen er definert i et plan som går gjennom de to elektrodene og parallelt med den langsgående aksen til sondens akse (idet denne aksen vanligvis svarer til borehullets akse). Hvert par korresponderende elementer på kurvene 1^ og I2 gjør. det mulig å bestemme punktsidehellingen for jordlaget ved det betraktede punkt.

Når loggesonden som brukes omfatter fire klosser, blir korrelasjonsoperasjonen utført mellom de to motstandskurvene som oppnås ved hjelp av hver av de fire klossene.

I tillegg til punktsidehellingen for jordlagene, gjør oppfinnelsen det også mulig å velge på de opptegnede kurvene de mønstre som kan gjenkjennes fra en elektrode til en annen og de som ikke kan. Denne muligheten er viktig for eksempel for den nøyaktige og mer pålitelige beregningen av lagenes fall som for-klart nærmere nedenfor, fordi de ikke-korrelerbare kurve-elementene ikke vil bli tatt i betraktning og følgelig ikke kan gi opphav til feilaktige fallverdier. Det skal bemerkes at de ikke-korrelerbare kurvedelene også blir forkastet ved bestemmelsen av middel-sidehellingen og det resulterende fallet.

Oppfinnelsen gjør det også mulig å bestemme den lokale grad av homogenitet for de formasjoner som gjennomtrenges av borehullet, idet denne graden blir karakterisert ved den prosentandel av mønstere som kan finnes å korrepsondere fra en elektrode til den annen. ,Denne informasjonen er viktig i geologi for å bestemme formasjonens struktur. Den gjør det for eksempel mulig å bestemme om det betraktede lag er et konglomerat eller om oppbyggingen er mer eller, mindre veldefinert. Dette er mulig bare fordi de to elektrodene befinner seg på den samme klossen og også tilstrekkelig nær hverandre. De to kurvene som opptegnes ved hjelp av den samme klossen, kan faktisk være meget like for en gitt formasjon fordi uregelmessigheter som stammer fra målingen påvirker de to målingene praktisk talt på samme måte. Hvis for eksempel klossen ikke ligger godt nok an mot borehullsveggen, vil dette avspeiles på samme måte på de to målingene som er foretatt med de to elektrodene på denne klossen. Følgelig vil ulikheter mellom de to kurvene nesten uten unntak være et resultat av en forskjell i formasjonens lokale struktur. Jo mindre avstanden mellom de to elektrodene på den samme klossen dessuten er, jo finere vil bestemmelsen av formasjonens struktur være. Det er således mulig å detektere sprekker i formasjonene som gjennomtrenges av borehullet.

Som et eksempel og i henhold til oppfinnelsen kan de midlere eller punktvise geologiske sidekarakteristikker for formasjonene som bestemmes på den ovenfor beskrevne måte, utgjøre en første fase i bestemmelsen av fallet for jordlagene som gjennomtrenges av borehullet.

3. Bestemmelse av fall

I tillegg til bruken av de geologiske karakteristikkene som bestemmes i samsvar med punkt 1 og 2 vil det for bestemmelse av fall bare bli brukt målinger foretatt med en enkelt av de to elektrodene pr. kloss, og derfor bare en motstandskurve pr. kloss. Det skal bemerkes at den kurven som brukes her, er den som allerede er brukt til bestemmelse av sidehellingen og graden av homogenitet.

Ved hjelp av verdien av den midlere sidehellingen u for jordlagene som for eksempel bestemt i samsvar med punkt 1, eller ved å ta middelverdien av punktsidehellingene i det betraktede intervall som hver er karakteristikk for et formasjonsavsnitt som er 1 meter tykt for eksempel, vil det i løpet av en første fase bli bestemt et midlere fallplan for hvert avsnitt og karakterisert ved det faktum at det er parallelt med de midlere sidehellinger, som hver bestemmes ved hjelp av en kloss. Sidehellingen som definert ovenfor kan representeres i rommet av en linje slik som linjen som går gjennom A, og A2 på figur 7 i stedet for å bruke vinkelen c. Hvis den brukte fallmåleren har fire klosser, er fire midlere sidehellinger hver bestemt ved hjelp av en kloss for en betraktet formasjonstykkelse. De to midlere sidehellingene i forhold til to diametralt motstående klosser er i prinsippet parallelle så langt målenøyaktigheten rekker (det kan i forbifarten nevnes at målenøyaktigheten kan bestemmes tilnærmet ved å sammenlikne disse to hellingene som i prinsippet er parallelle). Man bestemmer gjennomsnittet av de to sidehellingene som er oppnådd for hver av de to parene med diametralt motstående klosser. Man oppnår således to middel-hellinger svarende til to perpendikulære diametere og man ser etter planet som er parallelt med disse to middelhellingene. Dette planet blir tatt som det midlere fallplan.

Når det ikke har vært mulig å bestemme en midlere sidehelling fordi de to kurvene som er oppnådd ved hjelp av den samme klossen er for ulike (det er ikke mulig å finne noen korrelasjon) eller på grunn av en feil i måleinnretningen, eller av andre grunner, er det mulig å tilforordne denne klossen og for det betraktede formasjonsavsnitt, den midlere sidehelling som er bestemt ved hjelp av dens motstående kloss. Det er derfor fire sidehellinger og det midlere fallplan kan bestemmes som antydet i foregående punkt.

Når man for et formasjonsavsnitt kjenner de to middelsidehellingene som er oppnådd ved hjelp av to ikke diametralt motstående klosser, er dette nok ti'1 å bestemme det midlere fallplan. Dette er planet parallelt med disse to midlere sidehellingene for det betraktede formasjonsintervall. Man legger således merke til at en fallmåler i henhold til den foreliggende oppfinnelse trenger bare to klosser som ikke er diametralt motstående .

Ettersom elektrodene på en og samme kloss ligger forholdsvis nær hverandre, er den nøyaktigheten som oppnås på den midlere helling ikke særlig høy. I praksis er den omkring 10 grader.

I løpet av en første fase blir fallet søkt mer nøy-aktig ved å korrelere de fire motstandskurvene som er tilveiebrakt og registrert ved hjelp av de fire klossene. Denne fallbestemmelsen er en klassisk prosedyre og vil derfor ikke bli beskrevet ytterligere i detalj. Det kan raskt fastslås at de fire kurvene blir korrelert to og to. Det kan bemerkes at tre motstandskurver ville være nok og at derfor tre klosser er tilstrekkelig siden tre punkter gjør det mulig å bestemme et plan, men en fjerde kurve vil muliggjøre bedre resultater. Takket være den foreliggende oppfinnelsen blir en nøyaktig fallbestemmelse gjort lettere og også forbedret. Den blir lettet ved at en allerede kjenner det midlere fallplan bestemt ved hjelp av middelsidehellingene. For å korrelere kurvene fra kloss til kloss er det således mulig å begrense den maksimale søkefor-skyvning under korrelasjonsoperasjonen (s på figur 4) siden man allerede kjenner det midlere fallplan innenfor en nøyaktighet på 10 grader. Fallmålingsnøyaktigheten blir også forbedret ved å eliminere de resultater av korrelasjoner fra kloss til kloss som er uforenlige med de midlere sidehellinger som er oppnådd ved å korrelere kurvene fra en og samme kloss. Muligheten til å begrense søkevinkelen under korrelasjonsoperasjonen leder søkingen etter korrelasjoner fra kloss til kloss omkring den virkelige verdien og begrenser feilrisikoen.

På den annen side gjør korrelasjonen som er utført mellom kurvene fra kloss til kloss, det mulig å oppnå en mer nøyaktig fallverdi fordi avstanden mellom klossene er større enn avstanden mellom de to elektrodene på en og samme kloss.

Punktsidehellingen som er bestemt i henhold til den foreliggende oppfinnelsen (punkt 2 ovenfor), kan også brukes til å måle lagenes fall. Dette blir gjort innenfor rammen av en fallberegning der det er mulig med fordel å bruke en mønster-gjenkjennelsesmetode til korrelering, slik som den som beskrives i ovennevnte franske patentskrift nr. 2 185 165, eller en metode som anvender statistikk. Tydeligvis kan også andre kjente korrelasjonsmetoder brukes.

For utførelse av korrelasjonsmetoden som bygger på mønstergjenkjennelse, blir bare en av de registrerte motstandskurvene beholdt. Imidlertid har mønstergjenkjennelseskorrela-sjonen utført for hvert par målekurver registrert ved hjelp av samme kloss, gjort det mulig å eliminere de kurvedelene som ikke kan korreleres med hverandre og å beholde bare de kurvedelene som er tilstrekkelig like. Følgelig vil bare disse korrelerbare mønstrene bli tatt i betraktning med hvilke det for hvert kan tilforordnes en punktmessig sidehellingsverdi. Som allerede nevnt kan sidehellingen som tidligere er bestemt, representeres med en vinkel (c på figur 7), men også i rommet ved hjelp av en linje som passerer gjennom to korrelerte punkter (A^ og A2 på figur 7).

Korrelasjonsmetoden som bygger på mønstergjenkjennelse blir så anvendt på de utvalgte mønstrene fra de fire motstandskurvene til de fire klossene, idet kurvene blir korrelert to og to. Korrelasjonsforsøk mellom to mønstre f-^ og f 2 er begrenset til det paret (f-^, f2) som er slik at de tre følgende retninger hovedsakelig er i samme plan:

- punktsidehellingen tilforordnet mønsteret f, på kurven som er registrert med klossen I, - punktsidehellingen tilforordnet mønsteret f2 ror den kurven som er registrert med klossen II, og - retningen som sammenbinder f-^ og f2 i ^en forsøkte korrelasjon.

Denne operasjonen blir så gjentatt for de fire klossene, idet

de blir valgt to og to. Man vil igjen legge merke til at fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse gjør det mulig å bestemme fallet ved hjelp av bare to klosser som hver er utstyrt med to måle-elektroder som muliggjør bestemmelsen av punktsidehellingen til laget slik den ses fra disse to elektrodene, og forutsatt at disse to klossene ikke er diametralt motstående.

På figur 8 som illustrerer fallbestemmelsesmetoden som anvender punktsidehellingene, er borehullet representert meget skjematisk ved hjelp av en sylinder 350. De fire klossene I,

II, III og IV beveges hver i kontakt med en linje på denne sylinderen, idet klossene er anordnet 90 grader fra hverandre.

De to elektrodene på klossen I har tillatt registreringen av

to målekurver skjematisk representert på figur 8 ved de to parallelle linjene 352 og 354. For klossen II svarer likeledes de to registrete kurvene til linjene 356 og 358. Hvis det antas at korrelasjonsoperasjonen som utføres på den klassiske måten eller ved hjelp av mønstergjenkjennelse som beskrevet under punkt 2, mellom de to kurvene på en og samme kloss har muliggjort en korrespondanse mellom punktene A og B for klossen II, består fallbestemmelsen i å søke etter det punktparet (C^, D-^) som er i samme plan som punktene A og B. Hvis for eksempel det således bestemte paret er (C2, D2^' ketYr dette at de fire punktene A,

B, C2 og D-, er i samme plan, som er fallplanet.

Disse samme operasjonene blir utført for to andre

par av kurvene, for eksempel klossene II og III, klossene III

og IV, klossene IV og I, klossene I og III og endelig klossene II og IV. Denne fremgangsmåten for bestemmelse av fallet til jordlagene, der det bare tas i betraktning de mønstre som er funnet identifiserbare på de to kurvene frembrakt ved hjelp av de to elektrodene på samme klossen og der det er kontrollert,

i samsvar med punktsidehellingene sett fra hver kloss, koherensen til korrelasjonene oppnådd fra kloss til kloss, gjør det mulig å eliminere flesteparten av feilrisikoene og gi gjentagne resultater som avspeiler graden av stratigrafisk homogenitet 1 formasjonen.

Det kan også være av interesse å bruke en fall-bestemmelsesmetode som anvender statistikk. En slik fremgangsmåte er for eksempel beskrevet i fransk patentskrift nr. 2 259 400 inngitt 30. januar 1974 under tittelen "Fremgangsmåte for bestemmelse av fallet til formasjoner som gjennomtrenges av et forehull".

Denne fremgangsmåten tillater bestemmelse av tall-verdien til en formasjon over et gitt dybdeintervall. I henhold til denne fremgangsmåten betrakter man settet av mulige fallverdier ved et punkt A på motstandskurven for en første kloss som er blitt korrelert med et punkt B på motstandskurven til en andre kloss, idet dette verdisettet blir definert i et referanseplan, vanligvis perpendikulært til borehullets langsgående akse (derfor er det vanligvis et horisontalplan). Settet av mulige tallverdier ved punktet A blir representert av en linje dannet av skjæringen av referanseplanet med planet som går gjennom A og perpendikulært til AB. Ved å bruke den samme prosedyren for alle parene av korrelerte punkter på kurvene til den første og andre klossen over det betraktede dybdeintervallet, oppnår man en serie linjer i referanseplanet. Hvis der ikke er noen feil i korrelasjonene og man forutsetter ekstremt nøyaktige målinger og en enkelt fallverdi for det betraktede dybdeintervallet, vil alle linjene falle sammen. Det oppnås faktisk en slags "stripe". Operasjonen blir gjentatt, men denne gangen med et par kurver som kommer fra andre klosser, for eksempel den første og den tredje klossen, og for det samme dybdeintervallet. Man oppnår således en annen serie linjer i referanseplanet som representerer settet med tallverdier for parene (A, C) med korrelerte punkter, idet punktene A og C blir tatt på kurvene fra henholdsvis den første og tredje klossen. Skjæringen mellom den første og andre serien med linjer i referanseplanet tilveiebringer den søkte fallverdi. Denne skjæringen dannes vanligvis av en "flekk" eller en felles sone i referanseplanet.

Den mest sannsynlige verdien blir så valgt som fallverdien.

Det skal bemerkes at de korrekte verdiene, som finnes blant alle verdiene, frembringer den sanne verdien av fallet, mens de feilaktige verdiene sprer sine virkninger.

Denne fremgangsmåten kan selvsagt brukes innenfor rammen av den foreliggende oppfinnelsen som beskrevet ovenfor, men den kan bare brukes fordelaktig ved å anvende bare sidehellingene som bestemt i henhold til den foreliggende oppfinnelse. For et avsnitt av formasjonen er nemlig mange målinger av punktsidehellingen utført langs den samme linjen i borehullet. For en gitt formasjonstykkelse er således et stort antall verdier av punktsidehellingen tilgjengelig.

Betraktes for eksempel et punkt på linjen langs borehullsveggen som følges av den første klossen og den linjen som representerer sidehellingen i dette punktet, er skjæringen mellom referanseplanet og planet som passerer gjennom dette punktet og perpendikulært til sidehellingen ved dette punktet, en linje som representerer settet av mulige tallverdier ved det betraktede punktet. Ved å gjenta denne operasjonen over det betraktedé dybdeintervall for alle punktene på linjen som følges av den første klossen der sidehellingen er blitt bestemt, oppnår man en første serie med linjer i referanseplanet. På grunn av målingenes unøyaktighet oppnår man igjen en serie tilnærmet parallelle linjer som danner en slags stripe. Ved denne fase av operasjonen skal det bemerkes at for å bestemme denne første serien med linjer i referanseplanet, er det blitt gjort bruk av bare de målingene som er utført ved hjelp av en enkelt kloss, for eksempel sidehellingene som er bestemt ved hjelp av de to motstandskurvene oppnådd med den samme klossen, mens det ifølge den konvensjonelle fremgangsmåten som er beskrevet ovenfor, er nødvendig å betrakte kurvene som er oppnådd ved hjelp av to klosser.

Som før bestemmer man så en andre serie med linjer

i referanseplanet ved å bruke, over det samme betraktede dybdeintervallet, sidehellingene som er oppnådd langs den linjen som følges av en andre kloss som ikke er diametralt motstående den første. Sonen av skjæringer mellom den første og andre serien med linjer tilveiebringer den søkte fallverdi. Denne bestemte verdien kan verifiseres ved å gjenta den samme operasjonen med

den tredje og fjerde klossen hvis fallmåleren har fire klosser. Man legger imidlertid merke til at to klosser er tilstrekkelig for bestemmelse av fallet i henhold til den foreliggende oppfinnelse, mens tre klosser er nødvendig i konvensjonelle fallmålere.

Visse fordeler ved den foreliggende oppfinnelsen for bestemmelsen av fallplanet, fremgår tydelig av figur 7. Når to motstandskurver blir korrelert med hverandre for fallbestemmelse i samsvar med teknikkens stand, går man ikke utover en maksimal korrelasjonssøkeforskyvning <*> s (figur 4), som svarer til en søkevinkel ± a på figur 7, vanligvis valgt omkring 45 grader. Denne begrensningen rettferdiggjøres ved det faktum at punktet A2 på kurven I2, som er blitt bestemt som korrespondenten til på kurve 1-^, ikke kan være dybdeforskjøvet ut over en viss distanse. Denne svarer til en vinkel 2a, og derfor til et intervall S-j. på kurven I2 og til et intervall S-^ på kurven 11-^. Da de to kurvene 1-^ og I2 som er registrert ved hjelp av de to elektrodene på klossen I, ligger meget nær hverandre, er korrelasjonsmulighetene for toppunktet A^ med et av toppunktene på kurven I2 over intervallet S^, forholdsvis få sammenliknet med de mulige korrelasjonene over intervallet STT av kurven II,

J II 1 registrert med klossen II. De akseptable korrelasjonsmulighetene er således mer begrenset og feilrisikoene blir derfor begrenset.

Når dessuten korrespodenten A2 til A^ er blitt bestemt, noe som bestemmer sidehellingen c, kan søkingen på kurven 11-^ etter korrespondenten til toppunktene A^ og A2 begrenses til en vinkel b omkring linjen A^ A^• Vinkelen b avspeiler i virkeligheten unøyaktigheten i bestemmelsen av korrespondenten A2 til A^. Denne unøyaktigheten kan for eksempel være av størrelses-orden 10 grader. Søkevinkelen b bestemmer et intervall Sjjj som er lite sammenliknet med intervallet Sjj- Antall mulige korrelasjoner blir således begrenset.

En annen fordel med den foreliggende oppfinnelse for bestemmelse av fallet til grunnformasjoner, er som allerede nevnt at de to kurvene 1^ og I2 som er registrert ved hjelp av samme kloss, er meget mer like enn om de hadde blitt registrert hver for seg ved hjelp av to klosser. Dette reduserer feilrisikoen i korrelasjonen av kurvene med hverandre, for eksempel ved søkingen etter identiske mønstre, ved at kurvedeler som betraktes som for ulike, eliminere.

Den foreliggende oppfinnelse er selvsagt ikke begrenset til det beskrevne arrangement, og rammen for oppfinnelsen omfatter også variasjoner i deler av eller hele arrangementet og til anvendelser av dette. Måle-elektrodene er for eksempel blitt beskrevet, og det ble fastslått at andre fysiske karakteri-stikker enn den elektriske motstanden til grunnformasjonene kunne måles. Uttrykket "elektrode" omfatter således alle inn-retninger som tillater måling av vedkommende fysiske karakteristikk, slik som akustiske transdusere og magnetiske spoler,

for eksempel.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte for undersøkelse av grunnformasjoner som gjennomtrenges av et borehull, ved hjelp av en loggesonde innrettet til å beveges i borehullet, hvilken sonde har i det minste én kloss eller sko innrettet til å berøre borehullsveggen og forsynt med to målesensorer som er i det vesentlige identiske og forskjøvet i forhold til hverandre, hvilke sensorer er påvirkbare av en fysikalsk egenskap ved formasjonene i respektive målesoner, omfattende fremføring av sonden gjennom borehullet og frembringelse av to rekker av målesignaler samtidig fra utgangene av sensorene, hvilke signaler indikerer den nevnte egenskap, karakterisert ved at målesonene dimensjoneres som små arealer sammenlignet med borehullets radius og plasseres i et felles plan i det vesentlige vinkelrett på borehullets akse, og at samsvarende seksjoner av registreringer av de nevnte rekker av målesignaler sammenlignes for å bestemme den dybdeforskyvning som medfører maksimal likhet mellom seksjonene, hvilken dybdeforskyvning angir formasjonenes sidehelling.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at diameteren av målesonene velges i det vesentlige lik 0,5 cm og med en innbyrdes avstand på tilnærmet 3 cm.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at sammenligningen utføres ved å korrelere de nevnte samsvarende seksjqner for å avlede den dybdeforskyvning som medfører en maksimal verdi av korrelas jonsfunksjonene.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at den gjennomsnittlige grad av homogenitet i formasjonene avledes fra den nevnte maksimale verdi av korrelasjonsfunksjonen.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at sammenligningen utføres mellom karakteristiske signalelementer som representerer geologiske trekk ved formasjonen, for ut fra deres likhet å bestemme de respektive samsvarende elementer som tilhører de to registre-ringsseksjoner, idet dybdeforskyvningen mellom samsvarende elementer angir sidehellingen av formasjonene.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at prosentandelen av de samsvarende elementer blant de korrelerte elementer over et gitt dybdeintervall avledes, hvilken prosentandel angir den lokale homogenitetskoeffisient for det nevnte dybdeintervall.

7. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1, 2, 4 og 5 for bestemmelse av fallet i formasjonene, karakterisert ved at to verdier av sidehellingen avledes langs respektive generatriselinjer på borehullsveggen, hvilke generatriselinjer har en vinkelavstand med hensyn på borehullsaksen med en vinkel som er mindre enn 180°, og komponentene av fallplanet avledes fra de nevnte to verdier.

8. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1, 2, 4 og 5 for bestemmelse av fallet i formasjonene, karakterisert ved at det avledes fire verdier av sidehellingen langs respektive generatriserlinjer som er jevnt fordelt om borehullsaksen, at det avledes et gjennomsnitt for hvert par av verdier som gjelder diametralt motsatte generatriselinjer, og at komponentene av formasjonens fallplan avledes fra de således oppnådde to gjennomsnitt.

9. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-8, karakterisert ved at den nevnte fysikalske egenskap er formasjonenes resistivitet.

10. Loggesonde for utførelse av fremgangsmåten ifølge krav 1, omfattende et langstrakt legeme forsynt med i det minste en kloss eller sko innrettet til å berøre borehullsveggen når sonden beveges langs borehullet, karakterisert ved to målesensorer som er fast anbragt side om side på overflaten av klossen og i et felles plan som står i det vesentlige vinkelrett på legemets akse, hvilke sensorer definerer respektive små målesoner når de legges an mot borehullsveggen.

11. Loggesonde ifølge krav 10 for bruk ved bestemmelsen av formasjonenes fall, karakterisert ved at den omfatter i det minste to klosser som hver er forsynt med to målesensorer, hvilke to klosser har en vinkelavstand med hensyn på legemets lengdeakse, med en vinkel på mindre enn 180°.

12. Loggesonde ifølge krav 10 for bruk ved bestemmelse av formasjonenes fall, karakterisert ved at den omfatter fire klosser eller sko som hver er forsynt med to målesensorer, hvilke klosser er jevnt fordelt rundt legemets lengdeakse.

13. Loggesonde ifølge et av kravene 10 - 12, karakterisert ved at de soner som defineres av sensorene hver har en diameter i det vesentlige lik 0,5 cm og med en innbyrdes avstand mellom sonene på tilnærmet 3 cm.