NO150341B - Fremgangsmaate for konservering av levende vekster samt konserveringsvaeske for fremgangsmaatens utfoerelse - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte og et middel for konservering av levende vekster, dvs. overføre en levende vekst til død tilstand uten at vekstens naturlige utseende eller karakter endres i merkbar utstrekning, og oppfinnelsen er spesielt, men ikke utelukkende, beregnet på konifere vekster med unntagelse av Picea-, Abies-, Tsuga-, Larix-, Taxus- og Cedrus-arter.

Det er kjent, f.eks. fra franske patenter 1.105.091 og 2.160.310, BRD-patent 213.877, BRD-off.skrift 1.542.903 og fra boken Compton, J., "Blommor i trådgården", Stockholm 1970, sidene 148 og 149, å anvende blandinger av glycerol og vann for konservering av vekster, dvs. stanse vekstcellene og dermed vekstens oppløsning i andre bestanddeler etter vekstens død.

Selv om en viss konservering og et visst naturlig utseende har kunnet tilveiebringes ved hjelp av disse kjente fremgangsmåter, har konserveringen vært altfor begrenset til at en konservering i industriell skala kunne bli gunstig, og i de fleste tilfeller har vekstenes naturlige bøyelighet og fleksibilitet i deler av veksten dessuten gått tapt. Ved de kjente konserveringsmetoder er det vanlig å anvende ca. 1 volumdel glycerol i blanding med ca. 2 volumdeler vann, hvorved løsningen som regel oppvarmes noe for oppnåelse av god blanding. For å oppnå best mulig konservering ved kjente metoder må konserveringen utføres om sommeren, mens sevjen fremdeles stiger. Behandlingstiden pleier ved de kjente fremgangsmåter å utgjøre opp til ca. to uker, og behandlingstiden er således urealistisk lang selv om den meget begrensede og ufullstendige konservering av vekstene' skulle kunne aksepteres.

Man har videre forsøkt å øke levetiden til vekster ved å sprøyte dem med preparater som etterlater en luftgjennom-trengelig hinne, men dels er det på det nærmeste umulig å dekke enhver nål på f.eks. en Juniperus-vekst, dels vil de vekstdeler som ligger under den luftgjennomtrengelige hinne, tørke ut etter hvert og få et helt annerledes utseende, og dels inntrer det som regel en forråtnelsesprosess i vekstdelenes celle-materiale.

Den eneste hittil kjente metode for tilveiebringelse av en fullstendig konservering er den klassiske tørking av vekster, men tørking kan bare anvendes på visse blomster, og dessuten

blir vekstenes karakter forandret.

Ved den ovennevnte konserveringsmetode, ved hvilken glycerol og vann anvendes, har man av og til tilsatt farvestoffer til løsningen for å erstatte vekstdelenes naturlige farve etter konserveringen (se f.eks. fransk patent 1.174.603

og BRD-patent 411.406). Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å få konserveringsblandingen og dermed farvestoffene til å trenge helt ut i skuddspissene og i alt vesentlig utfylle alle vekstceller i blad og nåler. Dette har vært særlig på-tagelig når det dreiet seg om slike konifere vekster som Juniperus-, Pinus-, Chameacyparis-, Cupressus- og Thuja-arter

og eviggrønne bladvekster så som Hedera helix (eføy), Prunus laurocerasus (laurbærhegg) og Ilex aquifolium (kristtorn).

Det har nå overraskende vist seg at man ved den kjente konserveringsmetode som er basert på glycerol, vann og farvestoff er, kan tilveiebringe dels en industrielt akseptabel pro-duksjonsprosess, dels en så god konservering av vekstene at vekstene ut fra praktisk synsvinkel må ansees å være ubegrenset holdbare, hvorved vekstenes naturlige egenskaper ikke forandres i nevneverdig utstrekning, hvis man i farvestoffblandingen innblander et spesielt, gult farvestoff, nemlig tartrazin (El02, CI. 19140) i høyt innhold og fortrinnsvis også et vannløselig kaliumsalt, og hvis man dessuten utfører prepareringen ved passende klimabetingelser. Ved hjelp av oppfinnelsen kan man oppnå en så fullstendig preparering av vekstene selv ut i de ytterste blad- eller nålspisser, at vekstene vil bibeholde sitt naturlige utseende og sine naturlige egenskaper i meget lang tid.

Foreliggende oppfinnelse vedrører således en fremgangsmåte for å konservere levende vekster, spesielt konifere vekster (dvs. barvekster) bortsett fra Picea-, Abies-, Tsuga-, Larix-, Taxus- og Cedrusarter, hvorved vekstene etter avkapping av roten bringes til, gjennom en avbarket stammedel, å suge opp en konserveringsvæske som er basert på glycerol og vann i volumproporsjoner på fra 18:82 til 35:65, og som inneholder farvestoffer for å erstatte vekstdelenes farve etter konserveringen, og fortrinnsvis også ett eller flere vekstnæringsstoffer, spesielt minst ett vannløselig kaliumsalt, hvorved vekstene tørkes etter konserveringen. Ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen utføres konserveringen ved en lufttemperatur på 15-33°C i strømmende luft med en relativ fuktighet på høyst 60%, hvorved konserveringsvæsken holdes ved en temperatur på 15-33°C. Det karakteristiske for oppfinnelsen er at konserveringsvæsken i tillegg til et blått og eventuelt også et rødt farvestoff inneholder tartrazin (CI. 19140, E102) i en konsentrasjon av minst 2 g/l konserveringsløsning.

Ved utførelse av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen har det vist seg fordelaktig å sette til konserveringsvæsken et amfotært sulfonert overflateaktivt middel, fortrinnsvis et middel som selges under handelsbetegnelsen MIRANOL. Disse overflateaktive midler er en gruppe substanser som alle er basert på strukturformelen:

Ved tilsetning av et slikt overflateaktivt middel kan man oppnå differensiert farvning av den konserverte vekst, slik at yngre skudd får en lysere farvetone enn de eldre. Resultatet blir en preparert eller konservert vekst med et mer levende inn-trykk ut fra et farvemessig synspunkt.

Videre har det ved utførelse av oppfinnelsen vist seg

å være.fordelaktig, spesielt ved konservering eller preparering av bladvekster, å justere konserveringsløsningens pH-verdi og næringsmiddelinnhold avhengig av hvilken type vekst som skal prepareres. Det gjelder nemlig å holde den for sin rot befridde veksts eller vekstdels væsketransporterende kar in-takte i det tidsrom, vanligvis 5-7 dager, som er nødvendig for å preparere eller konservere veksten. De beste preparerings-eller konserveringsresultater er således oppnådd når pH-verdien er holdt på samme verdi som pH-verdien til det aktuelle vekst-eksemplars cellesaft med en avvikelse på fortrinnsvis høyst <+>0,5 pH-enheter." Som eksempel kan nevnes at kalsifuge veksters cellesaft ofte har en pH-verdi på ca. 4,0, og da oppnåes de på-liteligste resultater ved pH 3,5-4,5 hos preparerings- eller konserveringsvæsken. Dette krever en kontroll av den vekst-

bestand som er tenkt preparert, ettersom cellesaftens pH-verdi kan variere, ikke bare fra det ene vekstslag til det annet, men også fra det ene dyrkningssted til det annet for et og samme vekstslag. Det samme gjelder når det er tale om preparerings-eller konserveringsvæskens konsentrasjon av mikro- og makro-stoffer, uttrykt som væskens ledningstall. Når det er tale om pH-verdien, har det vist seg at større avvikelser enn +0,5 pH-enheter fører til dårligere opptagelsesevne og følgelig til sprøere vekster.

Det har således vist seg at begge faktorene pH-verdi og ledningstall hos cellesaften til det veksteksemplar som skal konserveres, har betydning ikke bare for vekstens akseptering av konserveringsvæsken, men også for jevnheten i den oppnådde farve hos den ferdigpreparerte eller -konserverte vekst. Dette synes å være bemerkelsesverdig, ettersom konserveringsvæskens oppsugning i veksten er en unaturlig prosess fordi oppsugningen ikke finner sted via rotsystemet, men direkte via en avbarket stammedel.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er anvendt for en lang rekke vekster, bl.a. Thuja, Pinus, Juniperus, Quercus, Fagus, Ilex, Chamaecyparis, Cupressus, Prunus, Hedera, Eleagnus og Mahonia. Som eksempler på spesielle vekster som er testet med meget godt resultat, kan følgende nevnes:

Som ved kjente konserveringsmetoder kommer glycerolen ved fremgangsmåten i henhold til foreliggende oppfinnelse til å erstatte vannet i cellesaften hva angår utfylling og turgor (= saftspenning). Forskjellen mellom de kjente metoder og foreliggende oppfinnelse ligger i at det spesielle gule farvestoff tartrazin i den angitte store mengde og det eventuelle kaliumsalt i tillegg til øvrige fremstillingsbetingelser har gitt en betydelig mer fullstendig utfylling av veksten. Veksten vil derfor bli like myk og bøyelig som en levende vekst, til tross for at den konserverte vekst egentlig er død. Det antas at tartrazinet på en eller annen ikke forstått måte påvirker vekstens evne til å suge opp konserveringsløsningen slik at denne hurtig og effektivt trekkes opp helt ut til skuddspissene, som ellers ville forbli upreparert og ville bli ødelagt. Ved anvendelse av kaliumsaltet, spesielt kaliumnitratet, kan denne gode opptaksevne økes ytterligere hos en lang rekke vekster. Kaliumnitrat er den foretrukne vannløselige kaliumforbindelse og anvendes passende i konsentrasjonen 1-15 g/l, men endog kaliumklorid og kaliumsulfat kan anvendes, skjønt ikke med like godt resultat.

Hvis en altfor liten mengde tartrazin anvendes i farvestoffblandingen, så blir resultatet en ufullstendig konservering av veksten, mens et altfor høyt innhold av tartrazin gir en feilaktig og altfor gul farve. I det førstnevnte tilfelle fåes en dårlig konservert vekst som har meget dårlig holdbarhet og stygt utseende (dvs., at veksten vil oppvise mange brunaktige vekstceller uten konserveringsløsning). I det sistnevnte tilfelle fåes riktignok en godt konservert vekst, men vekstens utseende er uakseptabelt ut fra et kommersielt synspunkt, hvis den naturlige farve etterstrebes.

Mengden av blått farvestoff må tilpasses mengden av tartrazin i konserveringsløsningen, slik at man oppnår en for den spesielle vekst egnet grønnfarve. Ved anvendelse av patentblått V (CI. 42051, E131) er innholdet helst 0,1-0,8 g/l. Et altfor lavt eller altfor høyt innhold gir ut fra et kommersielt synspunkt uegnede gulaktige, resp. blåaktige konserverte vekster. På tilsvarende måte må det eventuelle innhold av rødt farvestoff, helst ny-kockin (CI. 16255, E124), tilpasses innholdene av de gule og blå farvestoffer, slik at man får den etterstrebede rødaktig/grønne farve hos de konserverte vekster. Ny-kockin har den fordelen at det hjelper tartrazinet i dettes effekt med å gjøre veksten tilbøyelig til kraftig oppsuging av konserveringsløsningen, slik at denne i ytterst stor utstrekning vil trenge helt ut i skuddspissene. Ny-kockin kan passende anvendes i et innhold av 1-20 g/l konserveringsløsning.

Forholdene mellom vann og glycerol i konserveringsløsningen er av stor betydning, og et altfor høyt glyeerolinnhold gjør løsningen altfor tyktflytende og tung til at veksten kan orke å trekke løsningen helt frem til skuddspissene. Et altfor høyt vanninnhold medfører visselig en fullstendig oppsuging av konserveringsløsningen i veksten, men turgortrykket blir altfor lavt, dvs. at baret/bladene og kvistene blir vesentlig tynnere enn normalt og blir dessuten meget skjøre.

Temperaturen ved konserveringen har også stor betydning,

og en lufttemperatur under +15°C medfører at vekstens ånding blir altfor lav og at oppsugingen av konserveringsvæsken blir ufullstendig, selv om behandlingstiden utstrekkes til f.eks. 20 døgn. En altfor høy temperatur, over 33°C, gir en altfor hurtig forbrenning, og veksten vil dø etter ca. 2,5 døgn, hvorved veksten er dårlig konservert. Det samme gjelder for konserverings -væskens temperatur, som kan variere innen de nevnte grenser. Den foretrukne lufttemperatur er imidlertid 25°C, mens væsketemperaturen passende er +28°c, ettersom vekstens celleånding ved dette hurtig starter ved konserveringsforløpet.

For å underholde vekstens ånding og følgelig opptak av konserverings-væsken må man utføre konserveringen i strømmende luft, hvorved luftstrømningshastigheten fortrinnsvis er 0,5-1 m/s forbi de i konserveringsløsningen delvis neddyppede vekster. Ved stadig å tørke den strømmende luft eller tilføre oppvarmet, utenfra innsuget kald-luft kan man holde luftens relative fuktighet på den nødvendige lave verdi, høyst 60%. Ved den lave relative fuktighet øker fordampningen fra veksten, og dermed øker oppsugingen av konserveringsvæsken.

For å få en hurtig"igangsetting av oppsugingen av konserverings -væsken og for å få konserveringsvæsken til med sikker-het å bli oppsuget helt ut i skuddspissene er det fordelaktig om vekstene før nedføringen i konserveringsløsningen oppbevares i konserveringslokalet i opp til 1 døgn før de settes ned i konserveringsløsningen. Ved denne behandling vil vekstene således bli kondisjonert ved vesentlig samme lys-, temperatur-, luftstrømnings- og luftfuktighetsforhold som ved den påfølgende konservering. Ved dette får man en viss "slukning" av veksten, slik at saltinnholdet i veksten øker, hvorved det oppnås en øk-ning av osmotisk trykk, slik at oppsugingen av konserverings-løsningen skjer med ekstra stor hastighet ved begynnelsen av konserveringsforløpet.

Ved konservering av vekster vinterstid, når vekstene er kalde og en del vekster er i hvile, må man før konserveringen oppvarme og/eller "vekke" dem. Dette kan skje ved at vekstene forhåndsoppvarmes i 100% relativ luftfuktighet ved ca. +30°C i ca. 1 døgn, innen vekstene henges opp i det lokale som konserveringen foretas i.

Ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen foretrekkes det å utføre konserveringen under utelukkelse av sollys og lys fra blå himmel, fortrinnsvis i fullstendig mørke eller i lys fra skyet himmel.

Konserveringstiden, dvs. tiden fra veksten neddyppes i konserveringsvæsken og til den er blitt fullstendig konservert, er som regel ca. 5 døgn, men kan være noe lengre, beroende på hvilken vekst som konserveres. Det er imidlertid lett å konstatere nøyaktig den nødvendige konserveringstid for de forskjellige veksttyper. Etter konserveringen løftes vekstene opp fra konserveringsvæsken og får siden tørke ved samme klimabetingelser som under selve konserverings forløpet. Denne tørk-ing kan kreve ca. 5 døgn eller noe mer. Tørkingen kreves for at vekstenes naturlige form skal bevares, for hvis vekstene skulle pakkes fuktige innen de tørker, kan de tørke under trans-port til forbrukerne og vil da anta den deformerte form som vekstene.har hatt mens de har vært pakket. Det er således vesentlig at hovedmengden av vannet i den oppsugede konseryer-ingsvæske tørkes bort.

For at man skal oppnå et godt prepareringsresultat er det naturligvis viktig at det lages en ny snittflate i veksten og at veksten i umiddelbar tilknytning til dette neddyppes i konserveringsløsningen, slik at denne uhindret kan opptas i alle deler av den sevjesugende stammen.

Som nevnt ovenfor kan man få sjattert eller differensiert farvning av barveksters unge og eldre partier ved at det til preparerings- eller konserveringsvæsken tilsettes et amfotært, sulfonert overflateaktivt middel. Det har ved forsøk vist seg at innholdet av et slikt middel kan ligge i området 0,2-1,5 vol%, regnet på prepareringsvæsken. Et spesielt fordelaktig overflateaktivt materiale er MIRANOL JEM CONC, som er et amfotært overflateaktivt middel i form av et dikarboksylert imidazolinderivat mecl kapryl- og etylheksensyreradikaler.

Ved tilsetning av et amfotært overflateaktivt middel for oppnåelse av en sjattert innfarvning må det overflatespenning-nedsettende middel tilsettes 5-6 timer etter at barveksten er innført i løsningen for konservering eller preparering. Da de aktuelle stoffer har en overflatespenning-nedsettende effekt, bør doseringen være som angitt ovenfor, ettersom høyere og lavere innhold har vist seg å gi dårligere resultater ved ned-satt oppsugingsevne hos veksten.

I det ovenstående er det også nevnt at man i preparerings-løsningen fortrinnsvis innblander minst ett vannløselig kaliumsalt, som ved dette gjør tjeneste som næringsstoff. Det er imidlertid mulig å anvende andre næringsstoffer for å gi kon-serveringsløsningen en passende ledningsevne. Det har ved dette vist seg å være mest passende å tilsette til konserverings-løsningen de samme næringsstoffer som veksten trenger i levende tilstand. Den totale konsentrasjon av så vel makro- som mikronæringsstoffer må imidlertid ikke overskride ledningsevnen til cellesaften i den veksten som underkastes preparering, i så vesentlig grad at det inntrer giftvirkning. Ved praktisk ut-øvelse av oppfinnelsen har det vist seg at valg av ledningsevne for næringsmiddelkonsentrasjonen i prepareringsløsningen kan bestemmes ved at mari bestemmer cellesaftens ledningsevne i vekstprøver som er valgt i det parti av vekster som skal prepareres og som kommer fra et og samme dyrkningssted.. Hvis man skal oppnå optimalt utbytte ved konserveringen eller prepareringen av vekstene, kan man ikke uten videre benytte seg av den samme ledningsevne for f.eks. en Prunus som er dyrket i Nederland og en Prunus som er dyrket i Danmark. Det er imidlertid ikke mulig å angi spesifikk ledningsevne eller pH-verdi for hvert enkelt vekstslag, men det er nødvendig å foreta utprøv-inger fra det ene tilfelle til det annet. Det som er av betydning er imidlertid den oppdagelse at. endog disse faktorer har innvirkning på det forøvrig utmerkede resultat, når tartrazin inngår i konserveringsløsningen. Konserverings-løsningens ledningsevne kan korrigeres ved hjelp av et flytende vekstnæringsmiddel, hvorved gode resultater er oppnådd med næringsmidlet SUPERBA, som i henhold til fabrikasjonsdeklarasjo-nen har en pH-verdi på 2,4 og har følgende sammensetning:

Når denne næringsmiddel-løsning settes til konserverings-løsningen, utelukkes det KN03 som hevnes i det følgende i bland-ingene for forskjellige barvekster.

For konservering av Hedera-, Prunus-, Eleågnus-, Ilex- og Mahonia-arter og andre bladvekster og Cupressus- og Thuja-arter er følgende konserveringsløsning (nr. 1) spesielt "egnet:

For konservering av gulgrønne Juniperus-arter (f.eks. Juniperus sabina og Juniperus chinensis pfitzeriana) og andre gul-grønne barvekster er følgende konserveringsløsning (nr. 2) spesielt egnet:

For konservering av Thuja-, Chamaecyparis- og Junipérus-arter er følgende konserveringsløsning (nr. 3) spesielt egnet:

ca. 0,21 g/l patentblått V og ca. 4,8 g/l KN03.

Istedenfor den grønne, fra Saturnus innkjøpte husholdnings-farve kan man anvende andre grønne husholdningsfarver som er basert på tartrazin og patentblått V, f.eks. Ekstrøms, slik det fremgår av følgende eksempel 1.

For å tilveiebringe en rødaktig/grønn farve eller purpur-farve hos den preparerte vekst kan man i konserveringsvæsken også innblande en viss mengde av det røde farvestoff ny-kockin (E124), hvilket fremgår av nedenstående eksempel 3.

Oppfinnelsen skal i det følgende beskrives nærmere i noen spesielle utførelseseksempler.

Eksempel 1

I dette eksempel ble det laget en løsning som besto av

20 volumdeler ren glycerol og 80 volumdeler destillert vann.

Til denne løsning ble det tilsatt 50 ml/l (0,55 g/l) grønn hæringsmiddelfarve fra Ekstrøms. Denne næringsmiddelfarve besto av 6 g/l næringsmiddelfarve E131 patentblått V og 10,9 g/l næringsmiddelfarve E102 tartrazin og resten vann. Til løsningen av glycerol og vann ble det dessuten tilsatt 3,6 g/l ekstra tartrazin. Løsningen inneholdt således ca. 4,15 g/l tartrazin og 0,3 g/l patentblått V. Løsningen ble også gitt et innhold av 15 g/l kaliumnitrat samt 1 ml/l av 3%ig AgNO^-vann-løsning som fungicid, som skulle hindre soppangrep på konserveringsløsningen. Etter tilberedningen ble løsningen oppbevart i åpent kar i luft i minst 5 døgn for oksygenering.

En edelsypress (Chamaecyparis lawsoniana var. Alumii) ble saget av ved roten og hengt opp i et prepareringslokale, i hvilket lufttemperaturen var 25°C og luftfuktigheten ble holdt så lav som mulig, i alle fall under 60%. Luften i lokalet ble stadig skiftet ut - 2 ganger pr. time - og luftinntaket skjedde over varmerør for oppvarmning av den kalde utendørsluft. Ventilene i lokalet ga et lufttrekk på 0,5-1,0 m/sek. forbi den vekst som skulle konserveres. Etter et døgn ble ca. 10 cm av' barken rundt stammen avskallet ved rotenden, slik at konserver-ingsløsningen skulle holdes ren. Deretter ble det saget en ny snittflate ca. 2 cm fra den tidligere snittflate. Før den nye snittflate hadde rukket å bli 1 min. gammel, ble vekstens nedre avskallede bit ført ned i løsningen, som ble oppbevart i et kar hvor løsningens temperatur ble holdt ved +28°C ved hjelp av en dyppeoppvarmer. Etter 5 døgn i løsningen var veksten"død og fullstendig preparert med konserveringsløsningen, hvorved veksten var vakkert grågrønn helt ut i alle skuddspisser. Etter disse 5 døgn ble edelsypressen løftet ut av konserverings-løsningen og fikk henge i prepareringslokalet i ytterligere 5 døgn for tørking. Etter tørkingen kunne veksten oppbevares i innendørslokaler i meget lang tid, uten noen synlige tegn på ødeleggelse. Celleinnholdet i hele veksten var således blitt erstattet med farve og glycerol. Ved det at glycerolen ikke kan fordampe og erstatter vannet i vekstenes cellesaft hva utfylling og turgor angår, forble veksten like myk og bøyelig som den var 1 levende tilstand. Tartrazinet og patentblått V ga sammen en vakker grønn farve, som erstattet det grønne klorofyll som tapte sin grønne farve når. det ble blandet med glycerol i vekstcellene. Edelsypressen ble etter en viss tid flyttet utendørs for at man skulle konstatere holdbarheten i utendørsklimaet. Det viste seg da at glycerolen i cellene trakk til seg altfor meget fuktighet fra den omgivende luft, slik at hele veksten ble fuktig utvendig. I denne fuktighet begynte det å vokse mugg-sopper, og-etter ca. 4 måneder, var veksten helt nedbrutt. Den konserverte vekst kan således bare anvendes innendørs i et miljø som er noenlunde fritt for fuktighet.

Eksempel 2

En 1,5 m høy tuja (Thuja occidentalis var. Columnea)", av-saget ved jordflaten, ble transportert inn i et prepareringslokale. - Barken ble avskallet på den nedre desimeter av stammen, dvs. den del av stammen som skulle neddyppes i en konserverings-løsning. I løpet av ca. 1 min. etter at et nytt sagsriitt" var gjort, ble veksten ført ned med sin avskallede del i et rent kar som inneholdt en løsning av 200 ml ren glycerol og 800 ml destillert vann, hvorved denne løsning var blandet med 2,2 g/l tartrazin, 1 ml/l av 3%ig AgN03/vannløsning, 15"g/l kaliumnitrat og 0,3 g/l patentblått V. Prepareringslokalet ble holdt ved 25°C lufttemperatur, og ved hjelp av en dyppeoppvarmer ble- løs-ningen holdt på.+28°C for at vekstens celleånding skulle øke hurtig. Som i eksempel 1 ble det passet på at luft strømmet"" forbi veksten med 1 m/sek., hvorved'luften 1 lokalet ble byttet 2 ganger pr. time for å holde luftens relative fuktighet på et lavt nivå, og i alle fall under 60%. Etter 5 døgn i preparerings-lokalet var veksten død og fullstendig preparert, samt hadde en vakker grønnfarve helt ut i alle skuddspisser. Etter prepareringen ble veksten tatt ut av løsningen og oppbevart i samme klima i ytterligere 5 døgn slik at veksten tørket og kunne bibeholde sitt naturlige utseende. Herved.var hele vekstens celleinnhold erstattet med farve og glycerol, hvorved propor-sjonene var slik at veksten hadde sin naturlige grønne farve.

Sammenligningseksempel 1

Eksempel 2 ble gjentatt, men lufttemperaturen ble senket til 13°C. Etter 14 døgn med rot-enden neddyppet i konserverings-væsken var veksten død og trakk ikke lenger opp noen konserveringsløsning. Veksten var imidlertid preparert bare halvveis, regnet fra stammen og utover mot grenenes ytterste skuddspisser. De ytre deler av alle skudd var inntørket, og vekstens ånding hadde således vært altfor lav.

Sammenligningseksempel 2

Eksempel 2 ble gjentatt, men lufttemperaturen ble holdt på 35°C. Allerede etter 4 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp noen løsning. Veksten var preparert bare halvveis, regnet fra stammen, og de ytre deler av alle skudd var inn-tørket. I dette tilfelle hadde åndingen vært altfor heftig før veksten hadde kunnet suge opp løsningen like ut i skuddspissene.

Sammenligningseksempel 3

Eksempel 2 ble gjentatt med unntagelse av at tartrazin-innholdet i konserveringsløsningen ble redusert til 0,22 g/l. Etter 12 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp noen løs-ning. Alle vekstens deler foruten kutikula (= ytterhudens ytterste sjikt) og epidermis (=ytterhuden) var preparert, og veksten var derfor brun og ikke grønn, slik den burde ha vært.

Sammenligningseksempel 4

Eksempel 2 ble gjentatt, men i dette tilfelle var tartrazin-innholdet i konserveringsløsningen 12 g/l. Etter 5 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp noen løsning. Veksten var helt preparert like ut i skuddspissene, men veksten var gul istedenfor grønn. Veksten hadde god holdbarhet, men var ikke anvendelig ut fra et kommersielt synspunkt såfremt den naturlige grønne farve etterstrebes.

Sammenligningseksempel 5

Eksempel 2 ble gjentatt, men i dette tilfelle var tartrazin-innholdet i konserveringsløsningen 12 g/l, og patentblått V var helt utelatt. Etter 5 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp noen løsning. Veksten var helt preparert til og med ut i skuddspissene, men den var knallgul istedenfor grønn. Veksten hadde god holdbarhet, men var ikke anvendelig ut fra et kommersielt synspunkt såfremt den naturlige grønne farve etterstrebes.

Sammenligningseksempel 6

Eksempel 2 ble gjentatt med unntagelse av at konserverings-løsningen ble laget av 400 ml glye erol og 600 ml destillert vann. Til denne løsning ble det senere tilsatt øvrige bestanddeler i de i eksempel 2 angitte mengder. Etter 12 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp løsning. Veksten viste seg bare å være halvveis preparert, regnet fra stammen. De ytre deler på alle skudd var inntørket, og dette berodde sannsynlig-vis på at løsningen var altfor tyktflytende og tung til at veksten kunne orke å trekke frem løsningen helt ut i skuddspissene.

Sammenligningseksempel 7

Eksempel 2 ble gjentatt med unntagelse av at løsningen ble dannet av 100 ml glycerol og 900 ml destillert vann, mens de resterende bestanddeler i konserveringsløsningen ble tilsatt i samme mengder som i eksempel 2. Etter 5 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp noen løsning. Veksten var helt preparert og grønn, men hadde bare halv turgor, dvs. at bladene/barnålene og kvistene bare var halvparten så tykke som normalt, og de var dessuten svært skjøre.

Sammenligningseksempel 8

Eksempel 2 ble gjentatt med unntagelse av at tartrazin-farvestoffet ble erstattet med det basiske gule azofarvestoff Chrysoidin i en mengde av 3 g/l.- Etter 12 døgn var veksten død og trakk ikke opp løsning. Veksten var bare delvis preparert, og de ytre deler av alle skudd var inntørket.

Eksempel 3

Eksempel 2 ble gjentatt, men i dette tilfelle ble det også tilsatt 15 g/l av det røde farvestoff ny-kockin (E124, CI. 16255) til konserveringsløsningen, og dessuten var kaliumnitrat-innholdet bare 2 g/l. Denne løsning ble senere benyttet for konservering av rødbøk (Fagus silvatica var. artropurpurea). Etter 5 døgn var veksten død og trakk ikke lenger opp noen løs-ning. Veksten var helt preparert til ut i skuddspissene og hadde omtrent den normale rødgrønne farve. Veksten viste seg å ha meget god holdbarhet.

Eksempel 4

Eksempel 2 ble gjentatt for preparering av kristtorn (Ilex aquifolium) istedenfor tuja. I likhet med tujaen i eksempel 2 viste kristtornen seg å bli preparert og fikk meget god holdbarhet.

Eksempel 5

Eksempel 2 ble gjentatt med unntagelse av at innholdet av patentblått V i konserveringsløsningen var 0,25 g/l og kaliumnitrat-innholdet 2 g/l, og med unntagelse av at tujaen ble erstattet med en pyramideek (Quercus robur var. fastigiata). Etter 5 døgn i prepareringslokalet var veksten død og fullstendig preparert, samt vakkert grønn helt ut i skuddspissene. Etter tørking i ytterligere 5 døgn var pyramideeken ferdig-preparert, og den viste seg å ha meget god holdbarhet.

Eksempel 6

Eksempel 2 ble gjentatt, men ovennevnte løsning 1 ble benyttet ved konserveringen. Følgende vekster ble benyttet og kunne konserveres med utmerket resultat:

Dessuten konserverte man under de samme betingelser og med samme løsning en krysning av aralia og eføy (Fatshedera), hvorved denne vekst dessuten ble podet med eføy (Hedera) ved toppen. Selv denne kompliserte vekst ble konservert på en for kommersielle formål tilfredsstillende måte.

Eksempel 7

Eksempel 2 ble gjentatt, men ovenstående løsning 2 ble benyttet ved konserveringen. Følgende vekster ble behandlet og kunne konserveres med utmerket resultat:

Eksempel 8

Eksempel 2 ble gjentatt, men ovenstående løsning 3 ble benyttet ved konserveringen. Følgende vekster ble behandlet og kunne konserveres med utmerket resultat:

Thuja plicata atrovirens

Chamaecyparies Lawsoniana var. Lanei

Stewartii

Ellwoodii

Delmore

Erecta viridis Golden King

Golden Wonder Stardust

Tilgåte

Maas

Pottenei Tharandtensis Caesia Alumii Gold

Golden Trihent Columnaris glauca Silver Queen White Spot

Glauca Speek

Lumi

Fletcherii Backhausiana Chamaecyparis Lawsoniana var. Pemberi Blue

Green Hedgar Wisselii

Blue Surprise Ellwoods Gold Elegans

Andeleynis

Smithii

Drummondii Witzeliana

Alumii magnifica Westermanii

Trioms van Boskoop Silver Gem

Utførelseseksempel 2 ble gjentatt med en laurbærhegg (Prunus laurocerasus shipcaerisis), hvorved imidlertid følgende resept ble benyttet for løsningen, og hvorved løsningens pH-verdi ble justert til pH 5,2 ved hjelp av 10% svovelsyre. Ledningsevnen til denne løsning var ca. 1,6 S, når det ble anvendt destillert vann som utgangsmateriale hva vann angår. En analyse av cellesaften til veksteksemplaret som skulle prepareres, viste nemlig at cellesaften hadde disse verdier for pH og ledningsevne. Resepten for prepareringsløsningen var som følger:

Det som næringsstoff anvendte bladgjødningsstoff av fabrikat Teknosan AB, Sverige, hadde i henhold til varedeklara-sjonen følgende sammensetning: 22% N, 21% P, 17% K, 0,037% chelatert Fe, 0,07 9% Mg, 0,040% Mn, 0,008% Cu, 0,002% Co,

0,003% B, 0,007% Zn og 0,005% Mo. Chelaterte stoffer av mikro-næringstype synes å være viktige, da de, når de inngår i løs-ningen, synes å bli opptatt direkte ved osmose i cellesaften og således lett transporteres ut i vekstens forskjellige deler.

Den konserverte laurbærheggen viste seg å bli utmerket konservert og oppviste god smidighet i bladverket og utmerket farve.

Eksempel 10

Eksempel 1 ble gjentatt med en edelsypress (Chamaecyparis lawsoniana var. "Laney"). Ved forsøket ble det benyttet en konserveringsløsning med følgende sammensetning:

Utrørelseseksemplet ble gjort vanskeligere enn normalt ved at det som eksemplarer for prepareringen ble valgt vekster som hadde stått opptatt fra jorden i tre uker. Når slike vekster ble preparert under anvendelse av betingelsene og løsningen i eksempel 1, fikk man en temmelig god preparering, men visse grener oppviste utilstrekkelig preparerte skuddspisser. Når vekster fra samme vekstparti, som hadde vært tatt ut av jorden i tre uker, ble preparert ved hjelp av den ovennevnte løsning, som inneholder chelaterte mikronæringsstoffer og hvis pH-verdi og ledningsevne ble tilpasset de aktuelle vekster, så fikk man. deri-mot utmerket preparering som følge av at prepareringsløsningen ble opptatt på utmerket måte og ga god plastisitet hos det fer-dig-preparerte eksemplars grener og skudd helt ut i skudd-' spissene. Innfarvningen ble meget jevn.

Eksempel 11

Eksempel 2 ble gjentatt med en edelsypress (Chamaecyparis Lawsoniana var. Four Seasons) med unntagelse av at ovenstående løsning nr. 3 ble anvendt, og med unntagelse av at 1,5 vol% MIRANOL JEM, et amfotært sulfonert overflateaktivt middel, ble tilsatt til løsningen ca. 5 timer etter at vekstens avbarkede stammeparti ble ført ned i konserveringsløsningen. Det amfotere, sulfonerte overflateaktive middel MIRANOL JEM resulterte i at det ble oppnådd en differensiert innfarvning, slik at de yngre skudd fikk lysere farve enn de eldre. For øvrig ble resultatet det samme, dvs. meget god innfarvning og meget god preparering

Claims (13)

1. Fremgangsmåte for konservering av levende vekster, særlig barvekster unntatt Picea-, Abies-, Tsuga-, Larix-, Taxus- og Cedrus-arter, hvorved vekstene etter avkapping av roten bringes til, gjennom en avbarket stammedel, å suge opp en konserveringsvæske som holdes ved en temperatur på 15-33°C og er basert på glycerol og vann i volumproporsjoner på fra 18:82 til 35:65, og inneholder farvestoffer for erstatning av vekstdelenes farve etter konserveringen og fortrinnsvis også et eller flere vekstnæringsstoffer, spesielt minst ett vannløselig kaliumsalt, hvorved konserveringen utføres ved en temperatur på 15-33°C i strømmende luft med en relativ fuktighet på høyst 60%, og hvorved vekstene tørkes etter konserveringen, karakterisert ved at det anvendes en konserveringsvæske som i tillegg til et blått og eventuelt også et rødt farvestoff, inneholder tartrazin (CI. 19140, E102) i en konsentrasjon av minst 2 g/l konserveringsløsning.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det anvendes et blått farvestoff som er et trifenylmetanfarvestoff, fortrinnsvis patentblått V (CI. 42051, E131) .

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at det anvendes et rødt farvestoff som er ny-kockin (CI. 16255, E124) .

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at det anvendes en konserveringsvæske som inneholder 0,1-0,8 g/l patentblått V (CI. 42051, E131) og 2-10 g/l tartrazin (CI. 19140, E102) .

5. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at det anvendes en konserveringsvæske som som vekstnæringsstoff inneholder kaliumnitrat i en konsentrasjon av 1-15 g/l.

6. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at et amfotært sulfonert overflatespenningnedsettende middel, spesielt et dikarboksylert imidazolinderivat med kapryl- og etylheksensyreradikaler tilsettes til konserveringsvæsken i en mengde av 0,2-1,5 vol%.

7. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at konserveringsvæskens pH-verdi med en nøyaktighetsgrad av <+> 0,5 pH-enheter tilpasses til pH-verdien hos de for konservering utsatte veksters cellesaft.

8. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at konserveringsvæskens ledningsevne tilpasses ledningsevnen til de for konservering utsatte veksters cellesaft.

9. Konserveringsvæske for utførelse av fremgangsmåten i henhold til hvilket som helst av de foregående krav, basert på glycerol og vann i volumproporsjoner på fra 18:82 til 35:65 og inneholdende farvestoffer for erstatning av vekstdelenes farve etter konserveringen, samt eventuelt også et vekstnæringsstoff, spesielt minst ett vannløselig kaliumsalt, karakterisert ved at den i tillegg til et blått og eventuelt også et rødt farvestoff inneholder tartrazin (CI. 19140, E102) i en konsentrasjon av minst 2 g/l.

10. Konserveringsvæske som angitt i krav 9, karakterisert ved at det blå farvestoff er et trifenylmetanfarvestoff, fortrinnsvis patentblått V (CI.

42051, E131).

11. Konserveringsvæske som angitt i krav 9 eller 10, karakterisert ved at det røde farvestoff er ny-kockin (CI. 16255, E124) .

12. Konserveringsvæske som angitt i krav 9, 10 eller 11, karakterisert ved at den inneholder 2-10 g/l tartrazin og 0,1-0,8 g/l patentblått V.

13. Konserveringsvæske som angitt i hvilket som helst av kravene 9-12, karakterisert ved at den som nevnte vekst-næringsstof f inneholder kaliumnitrat i et innhold av 1-15 g/l.