NO158204B - Tannkrem. - Google Patents

Abstract

Tannkrem som omfatter en tannpleiemiddelbærer, et binært fluorgivende system som tilveiebringer 1000-1670 ppm fluor fra natriummonofluorfosfat og natriumfluorid, hvor natriumfluoridet tilveiebringer 30-35 vekt% av fluoret i en mengde av 300-580 ppm, og 20-75 vekt% av et tannpleiemessig aksepterbart, vannuoppløselig poleringsmateriale som består i det vesentlige av dikalsiumfosfat og som er intimt dispergert i bæreren og i direkte kontakt med komponentene for det binære fluorgivende system.

Description

Oppfinnelsen angår en tannkrem for å fremme munnhygienen, f.eks. for å redusere dannelse av tannråte og nedsette emaljeoppløseligheten og for å fremme remineralisering av tannemalje som er blitt demineralisert.

Tannkrem som inneholder natriummonofluorfosfat og dikalsiumfosfat er effektiv hva gjelder å redusere dannelsen av tannråte. Det er også ønsket at en tannkrem skal fremme remineralisering av tannemalje. For dette formål og i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse modifiseres en tannkrem som inneholder natriummonofluorfosfat, ved i denne å innarbeide en enkelt ytterligere fluorholdig komponent, dvs. natriumfluorid, i en mengde og i et forhold med hensyn til natriummonofluorfosfat som er angitt nedenfor.

Det er helt uventet at en slik tannkrem vil forbedre munnhygienen da natriumfluorid er uforenlig med dikalsiumfosfat (dihydratet derav, vannfritt eller blandinger derav). Den reduserer imidlertid dannelsen av tannråte ved at den be-virker et høyt opptak av fluorid i tannemaljen, hvorved emaljens oppløselighet reduseres og remineraliseringen frem-mes .

Dessuten vil fagmannen ikke ut fra teknikkens stand

som angår tannkremer inneholdende en blanding av natriummonof luorf osf at og natriumfluorid, kunne bli ledet henimot den foreliggende oppfinnelse.

Britisk patentskrift 1514942 angår et munnpleiemiddel som inneholder et ammoniumsalt og i hvilket en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid kan være tilstede og poleringsmidlet kan være hydratisert eller vannfritt dikalsiumfosfat. I britisk patentskrift 1435624 er beskrevet et munnpleiemiddel i hvilket en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid også er tilstede og i hvilket tannslipemidlet (poleringsmiddel) utgjøres av kalsiumcarbonat alene eller i blanding med et ytterligere tannslipemiddel, som hydratisert eller vannfritt dikalsiumfosfat.

Ifølge hvert av de to ovennevnte britiske patent-skrifter er blandingen av fluorholdige materialer tilstede i en slik mengde at 40-80 vekt% av fluoridinnholdet tilveiebringes av natriumfluoridet. Det er i virkeligheten antydet i britisk patentskrift 1435624 at lave mengder av natriumfluorid bør unngås da kalsiumcarbonat vil bli uaktivt opp til et visst terskelnivå. Ifølge, den foreliggende oppfinnelse derimot er natriumfluorid tilstede som en egen be-standdel i forhold til natriummonofluorfosfat i en mengde bare svarende til 30-35 vekt% av tannpastaens fluorinnhold.

I US patentskrift 4098878 er det i eksemplene 6 og 7 beskrevet tannpleiemidler som inneholder natriummonofluorfosfat og natriumfluorid og dessuten dikalsiumfosfatdihydrat som slipemiddel innkapslet i stearinsyre. Ifølge oppfinnelsen har det vist seg at dikalsiumfosfat kan gi en forbedret tannhygiene selv dersom det befinner seg intimt blandet i tannkrembæreren med to fluorholdige forbindelser, og dette til tross for at natriumfluorid og dikalsiumfosfat ikke er forenlige med hverandre.

I britisk patentskrift 1544537 er tannpleiemidler beskrevet som inneholder natriummonofluorfosfat og natriumfluorid med aluminiumoxydtrihydrat som poleringsmateriale som er blitt overflatemodifisert. Ett av modifiserings-midlene kan være dikalsiumfosfat. Da det imidlertid er et overflatemodifiseringsmiddeljkan det bare utgjøre en liten mengde av det samlede tannpleiemiddel ifølge dette britiske patentskrift og ikke en så høy mengde som 20-75 vekt% som er særpreget for tannkremen ifølge oppfinnelsen.

I US patentskrift 4152419 er beskrevet et tannpleiemiddel som inneholder en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid og et uoppløselig natriummonofosfat som poleringsmiddel. En mindre mengde dikalsiumfosfat (opp til 12 vekt% av det samlede poleringsmateriale) kan også være tilstede. Fluoridretensjonsresultatene som er angitt i dette US patentskrift er, synergistiske utover hva som var rimelig å forvente ut fra foréhlighet av dikalsiumfosfat med hvert av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid anvendt alene. Dette er helt forskjellig fra den foreliggende oppfinnelse da en forbedret munnhygiene ikke var å forvente ved anvendelse av natriumfluorid som den eneste tilstede-værende fluoridforbindelse, på grunn av at det er ufor-enelig med dikalsiumfosfat.

I US patentskrift 3959458 er beskrevet blandinger

som inneholder forskjellige fosforholdige antitannsten-

dannel.sesmidler og natriummonof luorf osf at som er forenlig med kosmetiske silikatfyllmaterialer^av den type som kan anvendes på fortennene. Dikalsiumfosfat er ett av en rekke nevnte mulige slipemidler. Det er angitt at et ytterligere materiale som avgir fluoridioner i vann, som natriumfluorid, kan være tilstede. Imidlertid angis det at fluorid fra natriumfluorid er tilstede i en mengde under ca. 300 ppm frie fluoridioner for å unngå beskadigelse av silikat-fyllingene ved innvirkning av blandingen som inneholder det fosforholdige tannstenbekjempelsesmiddel. Ifølge den foreliggende oppfinnelse er den fluoridmengde som tilveiebringes av natriumfluorid 300-580 ppm.

Svensk patentskrift 376169 angår et tannpleiemiddel

som inneholder kalsiummonofluorfosfat og dikalsiumfosfat.

Det kan være tilstede 0,1% fluor fra kalsiummonofluorfosfat (1000 ppm) eller opp til halvparten av fluoret (500 ppm)

kan være erstattet av natriumfluorid og/eller natriummonofluorfosfat. Det samlede system med tre fluorholdige forbindelser gir således ikke mer enn 500 ppm fluor fra natriumfluorid og natriummonofluorfosfat. Dette er helt forskjellig fra tannkremen ifølge oppfinnelsen i hvilken et binært fluorholdig system av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid gir 1000-1670 ppm fluor.

Ytterligere beskrivelser innen teknikkens stand av munn-pleiemidler som inneholder natriummonofluorfosfat og natriumfluorid, men som er sterkt forskjellige fra tannkremen ifølge oppfinnelsen, finnes i Journal of Society of Cosmetic Chemistry, 25, s 3-11 (1974), "The Stability of the Mono-fluorophosphate and Fluoride Ions in Dentifrice- Containing Calcium Carbonate" av Norén og medarbeidere (dikalsiumfosfat er ikke beskrevet); Extrait de L1 Information Dentaire, nr.25 (18. juni 1970), "Contribution A L'Etude de L'Eficacité de Dentifrices Fluores" av Held et al (kalsiumcarbonat og silisiumdioxydpoleringsmiddel); New Zealand Dental Journal, 70, s. 95-108 (april 1974), "A Laboratory Evaluation of New Zealand Fluoride Toothpastes" av Pearce (ionisert fluoridinnhold hjemmehørende i natriummonofluorfosfattannpastaer, intet eget tilsatt fluorid) og i US patentskrift 3927202, vest-tysk patentskrift 1965046 og fransk patentskrift 2135257, hvorav hvert inneholder en tilfeldig beskrivelse av blandede fluorholdige forbindelser, men uten at dikalsiumfosfat er beskrevet.

Oppfinnelsen angår en tannkrem som omfatter en tannpleiemiddelbærer ("dental vehicle") og et binært fluorgivende system, og tannkremen er særpreget ved at det binære fluorgivende system tilveiebringer 1000-1670 ppm fluor fra natriummonof luorf osf at og natriumfluorid, hvor natriumfluoridet tilveiebringer 30-35 vekt% av fluoret i en mengde av 300-580 ppm, og at 20-75 vekt% av et tannpleiemessig aksepterbart, vannuopp-løselig poleringsmateriale bestående av dikalsiumfosfat eller av dikalsiumfosfat sammen med opp til 12 vekt% av det samlede poleringsmateriale av ett eller flere andre tannpleiemessig aksepterbare, vannuoppløselige poleringsmidler er intimt dispergert i bæreren og befinner seg i direkte kontakt med komponentene til dét binære fluorgivende system.

Det er en fordel ved oppfinnelsen at en tannkrem som effektivt vil redusere dannelse av tannråte og nedsette oppløseligheten av tannemalje i syre, tilveiebringes ved denne. Det er en ytterligere fordel ved oppfinnelsen at remineralisering av tannemalje befordres og at et høyt opptak av fluorid i tannemaljen fås.

Natriummonofluorfosfat anvendes i en slik mengde at

det tilveiebringes 700-1090 ppm fluor i tannkremen, idet den samlede mengde fluor er 1000-1670 ppm, og hvor 30-35 vekt% av det samlede fluor tilveiebringes av natriumfluorid (300-580 ppm). Dette svarer til 0,5-1,2 vekt% natriummonofluorfosfat og 0,06-0,11 vekt% natriumfluorid. Tannkremen inneholder fortrinnsvis 1000-1500 ppm, helst 900-1000 ppm, fluor som tilveiebringes av natriummonofluorfosfat, og 450-500 ppm som tilveiebringes av natriumfluorid.

Natriummonofluorfosfat, Na2PO^F, kan ha en sterkt varierbar renhet i handelen. Det kan anvendes med en hvilken som helst egnet renhet, forutsatt at eventuelle forurensninger ikke i vesentlig grad uheldig vil påvirke de ønskede egenskaper. Renheten er i alminnelighet fortrinnsvis minst 80%. For å oppnå de beste resultater bør den være minst 85 vekt%, fortrinnsvis minst 90 vekt%, natriummonofluorfosfat idet resten hovedsakelig utgjøres av forurensninger eller biprodukter ved fremstillingen, som natriumfluorid og vannoppløselig natriumfosfatsalt. Uttrykt på en annen måte bør det anvendte natriummonofluorfosfat ha et samlet fluoridinnhold over 12%, fortrinnsvis over 12,7%,. et inn-hold av ikke over 1,5%, fortrinnsvis ikke over 1,2%, fritt natriumfluorid og et natriummonofluorfosfatinnhold av minst 12%, fortrinnsvis minst 12,1%, alle beregnet som fluor.

Som antydet ovenfor er natriumfluoridet tilstede som en egen fluorholdig komponent i forhold til natriummonofluorfosfatet. 300-580 ppm fluor tilveiebringes av natriumf.luoridet i tannkremen.

Tannkremen inneholder 20-75 vekt%, fortrinnsvis 40-

55 vekt%, av et tannpleiemessig aksepterbart, vannuoppløselig poleringsmateriale som helt kan bestå av dikalsium-

fosfat. Dette kan anvendes i dihydratisert eller vannfri tilstand eller som en blanding derav i et hvilket som helst ønsket forhold. Det er fortrinnsvis det eneste poleringsmiddel, men om ønsket kan mindre mengder (f.eks. opp til 5 vekt% av tannkremen og opp til 12 vekt% av det samlede poleringsmateriale) av andre tannpleiemessig aksepterbare, vannuoppløselige poleringsmidler være tilstede som ikke vesentlig uheldig innvirker på den evne tannkremen ifølge oppfinnelsen har til å befordre munnhygienen. Typiske poleringsmidler er aluminiumoxyd, silisiumdioxyd eller natriumaluminiumsilikat etc. En mindre mengde hydratisert aluminiumoxyd (f.eks. ca. 1%) hemmer eller endog hindrer fullstendig enkelte tannkremers tilbøyelighet til å separere eller " blø" i tubene.

Det binære fluoridsystem (natriummonofluorfosfat og natriumfluorid) og poleringsmaterialet dispergeres intimt i tannpleiemiddelbæreren og i direkte kontakt med hverandre i denne.

I tannkremoppskriften bør væskene og faststoffene anvendes i slike mengder i forhold til hverandre at det fås en utklembar, kremlignende masse med ønsket konsistens. Væsker i tannkremen vil i alminnelighet omfatte hovedsakelig vann, glycerol, sorbitol eller propylenglycol etc. omfattende egnede blandinger derav. Det er som regel fordelaktig å anvende en blanding av både vann og et fuktemiddel eller bindemiddel, som glycerol eller sorbitol. Det foretrekkes å

anvende glycerol. Det samlede væskeinnhold vil i alminnelighet være 20-75 vekt% av blandingen. Det foretrekkes også å anvende et geldannelsesmiddel i tannkremer, som de naturlige eller syntetiske gummi- eller gummilignende materialer,

f.eks. irsk mose, tragantgummi, natriumcarboxymethylcellulose, polyvinylpyrrolidon eller stivelse. Ytterligere geldannelses-midler omfatter vannoppløselige, hydrofile, kolloidale carboxyvinylpolymerer, som de som selges under varemerket Carbopo^^) 9 34 og 940, og syntetiske, uorganiske, silikaterte leirer, som de som selges under varemerkene Laponite Innholdet av geldannelsesmiddel er i alminnelighet opp til

10 vekt%, fortrinnsvis 0,5-5 vekt%, av tannkremen.

Et hvilket som helst egnet overflateaktivt materiale eller rensende materiale kan innarbeides i tannpleiemidlene. Slike forenlige materialer er ønsket for å gi ytterligere rensende, skumdannende og antibakterielle egenskaper i av-hengighet av den spesielle type av overflateaktivt materiale, og de velges på lignende måte. Disse rensemidler er som regél vannoppløselige forbindelser og kan ha en anionaktiv, ikke-ionogen eller kationaktiv struktur. Det foretrekkes som regel å anvende vannoppløselige eller syntetiske organiske rensemidler av den type som ikke er såpe. Egnede rensemidler er kjente og omfatter f.eks. de vaskeaktive vannoppløselige salter av høyere fettsyremonoglyceridmonosulfat (f.eks. natriumkokosnøttfettsyremonoglyceridmonosulfat), høyere alkylsulfater (f.eks. natriumlaurylsulfat), alkylarylsulfonater (f.eks. natriumdodecylbenzensulfonat) eller høyere fettsyre-estere av 1,2-dihydroxypropansulfonat etc.

Ytterligere overflateaktive midler omfatter de i det vesentlige mettede høyere alifatiske acylamider av lavere alifatiske aminocarboxylsyreforbindelser, som de som har 12-16 carbonatomer i acylradikalet. Aminosyredelen er i alminnelighet avledet fra de lavere alifatiske mettede mono-aminocarboxylsyrer med 2-6 carbonatomer, som regel mono-carboxylsyreforbindelsene. Egnede forbindelser er fett-syreamidene av glycin, sarcosin, alanin, 3-aminopropansyre eller valin med 12-16 carbonatomer i acylgruppen. Det foretrekkes imidlertid for å oppnå optimale virkninger å anvende N-lauroyl-, N-myristoyl- eller N-palmitoylsarcosidfor-bindelsene .

Amidforbindelsene kan anvendes i form av den frie syre, fortrinnsvis i form av de vannoppløselige salter derav, som alkalimetall-, ammonium-, amin- eller alkylolaminsaltene. Spesielle eksempler på disse er natrium- og kalium-N-lauroyl-, -myristoyl- eller -palmitoylsarcosider, ammonium- eller ethanolamin-N-lauroylsarcosid, N-lauroylsarcosin eller natrium-N-lauroylglycid eller alanin. For enkelhets skyld skal en henvisning til "aminocarboxylsyreforbindelse" eller "sarcosid" eller lignende gjelde slike forbindelser som har en fri carboxylgruppe, eller de vannoppløselige carboxylat-salter.

Slike materialer anvendes i ren eller i det vesentlige ren tilstand. De bør være så frie som praktisk mulig for såpe eller et lignende høyere fettsyremateriale som er til-bøyelig til å redusere disse forbindelsers aktivitet. I vanlig praksis er mengden av et slikt høyere fettsyremateriale under 15 vekt% av amidet og utilstrekkelig til i vesentlig grad uheldig å påvirke dette, og den er fortrinnsvis under 10 vekt% av amidmaterialet.

Forskjellige andre materialer kan anvendes i tannkremen ifølge oppfinnelsen. Eksempler på disse er farve-givende materialer eller hvitemidler, konserveringsmidler, siliconer, klorofyllforbindelser eller ammoniakkalske materialer, som urea, diammoniumfosfat eller blandinger derav. Disse hjelpetilsetningsmidler anvendes i de foreliggende tannkremer i slike mengder som ikke i vesentlig grad uheldig vil påvirke de ønskede egenskaper og karakter-istika, og de velges og anvendes i egnede mengder avhengig

av den spesielle angjeldende tannkrem.

For enkelte formål kan det være ønsket at tannkremen ifølge oppfinnelsen inneholder antibakterielle midler. Typiske antibakterielle midler som kan anvendes i en mengde av 0,01-5 vekt%, fortrinnsvis 0,05-1,0 vekt%, basert på tannkremen, omfatter: N"^-4 (klorbenzyl) - N~* - (2,4-diklorbenzyl)-biguanid, p-klorfenylbiguanid,

4-klorbenzhydrylbiguanid,

4- klorbenzhydrylbiguanid,

N-3-lauroxypropyl-N 5-p-klorbenzylbiguanid,

1,6-di-p-klorfenylbiguanidhexan,

1-(lauryldimethylammonium)-8-(p-klorbenzyldimethyl-ammonium)- pktandiklorid,

5,6-diklor-2-guanidinbenzimidazol,

N 1 -p-klorfenyl-N 5-laurylbiguanid,

5- amino-l,3-bis (2-ethylhexyl)-5-methylhexahydropyrimidin eller deres ugiftige syreaddisjonssalter.

Hvilke som helst egnede smaksgivende materialer eller søtningsmidler kan anvendes for å sette smak på tannkremen ifølge oppfinnelsen. Eksempler på egnede smaksgivende bestanddeler omfatter smaksoljene, f.eks. grønn mynteolje, peppermynteolje, vintergrønnolje, sassafranolje, nellikolje, salvieolje, eucalyptusolje, merianolje, kanelolje, sitron-o1je eller appelsinolje, og dessuten methylsalicylat. Egnede søtningsmidler omfatter sucrose, lactose, maltose, sorbitol, natriumcyclamat, natriumsaccharindipeptider ifølge US patentskrift 3939261 eller oxathiazinsalter ifølge US patentskrift 3932606. Det er gunstig at det smaksgivende materiale og søtningsmidlet sammen utgjør 0,01-5% eller derover av tannkremen ifølge oppfinnelsen.

Tannkremene skal ha en pH som er praktisk ved anvendelse av disse. Et pH-område av 5-9 er spesielt gunstig.

Den angitte pH er bestemt direkte på tannpastaen. Om ønsket kan slike materialer som benzoesyre eller sitronsyre til-settes for å regulere pH til f.eks. 5,5 til 6,5.

Tannkremen emballeres typisk i en sammenklembar tube, som en uforet tube av aluminium eller bly, eller i en trykk-beholder.

De følgende spesielle eksempler tjener til nærmere å beskrive oppfinnelsen. Blandingene fremstilles på vanlig måte, og alle mengder av de forskjellige bestanddeler er basert på vekt dersom intet annet er angitt.

Eksempel

De følgende tannkremer fremstilles ved hjelp av vanlige metoder for fremstilling av tannkremer og bedømmes for å fastslå deres virkning hva gjelder å fremme tannhygienen:

Tannkremer A (virkningsløse(uten fluorid og med hydratisert aluminiumoxyd), tannkremer B (binært fluoravgivende system sammen med dikalsiumfosfat ifølge oppfinnelsen) , tannkremer C (binært fluoravgivende system sammen med hydratisert aluminiumoxyd) og tannkremer D (natriummonof luorf osf at sammen med hydratisert aluminiumoxyd) be-dømmes for å fastslå tilbakeholdelsen av oppløselig fluor og o<p>pløselige fluoridioner ved værelsetemperatur, med de følgende resultater:

Tannkremene B, C, D og E (natriummonofluorflosfat og dikalsiumfosfat) utsettes for en prøve for å fastslå deres virkning hva gjelder å redusere emaljens oppløselighet når emaljen bringes i kontakt med en pufret syre og hver av tannkremene, og de følgende resultater erholdes:

Tannkremene B, C og D sammenlignes med en kontroll-prøve av destillert vann for å bestemme in vitro remineralisering av tannemalje, med de følgende resultater:

Opptaket av fluoridioner i tannemaljen ved anvendelse av tannkremene A, B, C og D bestemmes for 10 tynne emaljelag av kvegfortenner (dybden av hvert lag i nm er angitt i parentes under tallene for fluoridopptaket) med de følgende resultater:

Det skal bemerkes at fluoridopptaket ved anvendelse av den virkningsløse tannkrem A skyldes fluorid som uavhengig av tannkremen er tilstede i tannemaljen.

Verdiene for oppløselig fluor og oppløselige fluoridioner (Tabell I) bestemmes ved hjelp av rutinemessige laboratoriemetoder.

Bedømmelsen av emaljeoppløseligheten (Tabell II) bestemmes for pulverformig emalje fra uttrukne mennesketenner med emaljen skilt fra dentinet. Tannkremoppløsninger bringes i kontakt med den pulverformige emalje, og efter tørking etses emaljen med en pufret syreoppløsning. Den prosentuelle reduksjon i emaljeoppløseligheten bestemmes ved å sammen-ligne den emaljemengde som bringes i kontakt med forsøkstann-kremene, med en kontrollprøve som blir oppløst.

Bedømmelsen av remineraliseringen (Tabell III) bestemmes for intakte menneskejeksler som først demineraliseres for en del av tannens vedkommende med en pufret syregel. For å bestemme den mineralmengde som fjernes fra en prøvetann, blir derefter en del av den demineraliserte overflate av den gjen-værende tann behandlet med en kontrolloppløsning eller med oppslemninger av forsøkstannkremene.

Fluoridopptaket (Tabell IV) bestemmes for blokker av rensede kvegfortenner som neddykkes i en pufret syreoppløs-ning som inneholder hydroxyapatitt, og omrøres i 1 time ved 37°C med oppslemninger av forsøkstannkremene. Tannkremene blir derefter fjernet fra demineraliserte blokker med hvite flekker og anbringes i en halvstabil oppløsning av simulert spytt for å fjerne ureagert fluorid. Ti tynne emaljelag fjernes fra blokkene av kvegemalje, og dybdene for hvert nivå og fluoridinnholdet for hvert nivå bestemmes.

Resultatene angitt i tabellene I-IV viser at mens tannkremene B, C og D effektivt beholder ønskede konsentrasjoner av oppløselig fluor og oppløselige fluoridioner ved lagring (Tabell I), er det bare tannkremene B og C som reduserer tannemaljens oppløselighet sammenlignet med tannkremene D og E (Tabell II), og bare tannkremen B befordrer remineralisering sammenlignet med tannkremene'C og D (Tabell III), mens tannkremen B i alminnelighet er mer effektiv hva gjelder å befordre fluoridopptak i tannemalje enn tannkremene C og D, spesielt i de dypere (3-10) lag (Tabell IV).

Claims (5)

1. Tannkrem som omfatter en tannpleiemiddelbærer og et binært fluorgivende system, karakterisert ved at det binære fluorgivende system tilveiebringer 1000-1670 ppm fluor fra natriummonofluorfosfat og natriumfluorid, hvor natriumfluoridet tilveiebringer 30-35 vekt% av fluoret i en mengde av 300-580 ppm og at 20-75 vekt% av et tannpleiemessig aksepterbart, vannuopp- løselig poleringsmateriale bestående av dikalsiumfosfat eller av dikalsiumfosfat sammen med opp til 12 vekt% av det samlede poleringsmateriale av ett eller flere andre tannpleiemessig aksepterbare, vannuoppløselige poleringsmidler er intimt dispergert i bæreren og befinner seg i direkte kontakt med komponentene til det binære fluoraivende system.

2. Tannkrem ifølge krav 1, karakterisert ved at 1000-1500 ppm fluor bibringes tannkremen fra det binære fluorgivende system.

3. Tannkrem ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at 900-1000 ppm fluor tilveiebringes av natriummonofluorfosfatet og 450-500 ppm av natriumfluoridet.

4. Tannkrem ifølge krav 1-3, karakterisert ved at den som poleringsmateriale bare inneholder dikalsiumfosfat.

5. Tannkrem ifølge krav 1-4, karakterisert ved at den inneholder ca.

0,76 vekt% natriummonofluorfosfat som tilveiebringer ca.

1000 ppm fluor, ca. 0,1 vekt% natriumfluorid som tilveiebringer ca. 500 ppm fluor,, og ca. 48 vekt% dikalsiumf os f at-dihydrat.