NO304631B2

NO304631B2 - Fremgangsmate for fremstilling av overflatekoagulert fôr til kjaeledyr, oppdrettsfisk, pelsdyr, fugler og andre dyr ved overflatekoagulering

Info

Publication number: NO304631B2
Application number: NO19961453A
Authority: NO
Inventors: Almar Ellingsen
Original assignee: Silver Feed As
Priority date: 1996-04-12
Filing date: 1996-04-12
Publication date: 1999-01-25
Also published as: NO304631B1; NO961453L; AU2578797A; EP0893954A1; NO961453D0; WO1997038590A1

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av overflatekoagulert kjæledyrfor og for til oppdrettsfisk, pelsdyr, fugler og andre dyr.

Overflatekoagulering av kjøtt- og/eller fiskefarse er en fremgangsmåte som er utviklet for fremstilling av kjæledyrfor, våtfor til fisk- og/eller pelsdyr. Foret produseres av en farse fremstilt av kjøtt- og/eller fiskebiprodukter og/eller hel fisk, samt noe energigivende mel. Pellet av fiskefarse overflatebehandles med nok varme til å påføre forpartiklene en hinne av koagulert protein, mens proteinet i resten av forpartiklene vil ha avtakende grad av koagulering inn mot partikkelkjernen. Fremgangsmåtene som beskrives heri omfatter koking i varm, animalsk og/eller vegetabilsk olje. Ved regulering av tilført varmesum kan flyteegenskaper i for beregnet til fisk justeres. Koking i varm olje (animalsk og/eller vegetabilsk) ved ulik temperatur og oppholdstid gir i tillegg mulighet til å regulere forets innhold av vann, fett og fettsyrer.

Biprodukter fra fiskeri-, husdyr- og havbruk er en kilde for protein og fett, og mengden av biprodukter fra fiskeforedlings- og matvareindustrien er svært stor. Å anvende store mengder fiskebiprodukter til våre tradisjonelle husdyr er praktisk umulig, da slike mengder ville sette bismak på produktene. Dette er imidlertid ikke noe problem hvis avfallet benyttes til kjæledyrfor og for til pelsdyr og/eller oppdrettsfisk. Det er allerede en begrenset bruk av fiskeavfall i tørrfor (for med <10% vanninnhold) til oppdrettsfisk og husdyr. Tørrforproduksjonen til fisk er likevel hovedsakelig basert på bruk av fiskemel og fiskeolje. Det største potensialet for bruk av fiskeavfall ligger derfor i en utvidet bruk av våtfor (for med >10% vanninnhold) i oppdrett av laksefisk. Produksjon av for til fisk benyttes her som eksempel, men fremgangsmåten som beskrives kan også benyttes til produksjon av pet food og pelsdyrfor (og eventuelt for til andre dyr og fugler).

Da oppdrett av laks startet i Norge i begynnelsen av 70-årene, var produksjonen basert på våtfor. Innholdet av protein og fett varierte sterkt i dette foret og foret hadde dårlig struktur. Dette medførte høyt forspill. Tørrfor ble derfor tidlig en stor konkurrent til våtfor. I løpet av de siste ti-femten årene har bruken av våtfor til fisk nesten opphørt. Den tekniske kvaliteten på tørrfor har blitt stadig bedre, og intensiv forskning på for til laksefisk har ført til at laksefor i dag inneholder om lag 40% protein og 30% fett. Dette har forbedret forutnyttelsen, og samtidig gitt lavere kostnader ved forproduksjon da proteinråvarer er dyrere enn fett (oljer). Kombinert med mindre forspill, har forbruket av for blitt redusert fra ca. 3,5 kg tørrstoff til ca. 1,1 kg tørrstoff pr. kg produsert fisk. Kostnadene ved lakseproduksjon er derfor dramatisk redusert siden starten rundt 1970. Vi må imidlertid forvente at kostnadene må reduseres ytterligere, og siden fbrkostnadene utgjør over 40% av produksjonskostnadene kan forprisen bidra til dette. Fiskeprodukter er svært billige (0-70 øre pr kg) da det ofte medfører ekstra kostnader for fiskeforedlere å kvitte seg med slike avfallsprodukter. Våtfor er derfor igjen aktuelt til fiskeoppdrett.

Nye våtfor må tilfredsstille kravene moderne fiskeoppdrett setter til fysisk forstruktur, og verken klebe, knuse eller løse seg for fort opp i vannmassene. Fremgangsmåten som beskrives i søknaden tar sikte på å oppnå slik stabilisering ved å varmebehandle overflaten av våtfbrpellet (som hovedsakelig består av kjøtt- og/eller fiskebiprodukter og noe energigivende mel) i varm olje. Gjennom behandling med varm olje vil pelletoverflatene koagulere, slik at de hverken kleber seg til hverandre og omgivende utstyr, eller løser seg i vann. Graden av koagulering vil avta inn mot pelletkjernen, og dybden av koagulering vil derfor kunne reguleres.

Målet er at sentrale enheter med tilgang på kjøtt- og/eller fiskeavfall i fremtiden skal kunne forsyne lakseprodusenter med kvalitetsfor som er vesentlig billigere enn tørrfor. Konseptet vil gi store innsparinger for de lakseprodusenter som kan benytte seg av det, samtidig som det vil sikre en bedre utnyttelse av norske fiskeressurser.

Kjæledyrfor og pelsdyrfbr av god kvalitet vil kunne produseres med det samme utstyret, eventuelt i de samme fabrikkene.

Dagens produksjon av oppdrettsfisk er tørrfbrbasert, utføringen er i stor grad automatisert og utforingsmengden er lett å regulere. Foret er imidlertid kostbart. Flere våtforkonsepter er derfor under utprøving, deriblant geling ved bruk av alginater og gjennomkoagulering ved bruk av mikrobølger.

I Norge kontrolleres produksjonen av tørrfor til oppdrettsfisk av fem firmaer: T. Skretting, Felleskjøpet, Ewos, BioMar og Nor Aqua. Alle firmaene leverer for av god fysisk og ernæringsmessig kvalitet. Den store ulempen med tørrfor er imidlertid høy pris på grunn av produksjon med bruk av tørre og foredlede råvarer (fiskemel, animalsk og/eller vegetabilsk olje, soya og rene stivelsesprodukter).

Gelet våtfor har god fysisk struktur, og kan fores ut automatisk. Alginater er imidlertid både kostbare, ufordøyelige og kan dessuten redusere forutnyttingen. Gjennomkoagulering av våtfor ved hjelp av mikrobølger er energimessig svært kostbart. Dette skyldes (1): mikrobølgevarme kan kun skapes ved bruk av elektrisitet, og generering av mikrobølger har et varmetap ved en temperatur som egner seg dårlig for gjenvinning. (2): Oppvarming av pellet ved mikrobølger skjer innenfra. Restenergien i et gjennomvarmt for må derfor nødvendigvis bli svært høy sammenliknet med et overflatebehandlet for. Våtfor produsert ved bruk av mikrobølgevarme kan derfor ikke gi særlig billigere for enn dagens tørrfor.

I NO 177731 er det beskrevet en fremgangsmåte hvor foret først blir ekstrudert. For å kunne foreta ekstruderingen tilsettes det ca. 25% vann som må fjernes igjen etter

ekstruderingen. Dette er i realiteten en tørkefremgangsmåte og en hensikt med prosessen er å få fett inn. Ved at varmebadet er på over 100°C oppnås det støtkoking, og det kjøles i et varmebad ved ca. 50-60°C. Ved fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse er hensikten med fettbadet derimot å oppnå en overflatekoagulering. Det skal videres oppnås en formstabilisering/formgivning. Produktet er ikke ekstrudert på forhånd, men farsen kuttes i passende lengder som slippes ned i varmebadet, og som dermed får en stabil form.

Foreliggende oppfinnelse vedrører følgelig en fremgangsmåte for fremstilling av overflatekoagulert kjæledyrfor og for til oppdrettsfisk, pelsdyr, fugler og andre dyr, kjennetegnet ved at farsen fremstilt av biprodukter fra kjøtt- og/eller fiskeindustrien og/eller hel fisk, samt noe energigivende mel pelleters direkte opp i oljebadet og overflatekoaguleress i det varme oljebadet (animalsk og/eller vegetabilsk olje) ved varmebehandling i 5-60 sek. ved 100-200°C for å påføre foret en overflatehinne av koagulert protein i det den tilførte varmesummen (tid x temperatur) kan reguleres når flyteegenskaper justeres i for til fisk og forets innhold av vann, fett og spesielle fettsyrer justeres ved regulering av oppholdstiden av oljebadet og/eller temperatur i badet, hvoretter fiskefarsen raskt løftes ut av oljebadet for kjøling etter koagulering.

Overflatekoagulert våtfor har særlige fordeler. Fremgangsmåten er basert på anvendelse av billige, lokale, våte råvarer, blandet med noe energigivende mel. Den omfatter ikke tilsats av ufordøyelige bindere.

Langvarig høy temperatur ved lav fuktighet kan påføre proteinet varmeskader og dermed redusere både fordøyelighet og tilvekst. Ved overflatekoagulering foregår imidlertid varmebehandlingen ved høy temperatur (100-200°C), mens forpartiklene er våte (<50% tørrstoff), og tiden for varmeoverføring er svært kort (5-60 sekunder). Overflaten av forpartiklene utsettes for høy nok varme til å påføre forpartiklene en hinne av koagulert protein mens proteinet i resten av forpartiklene vil ha avtakende grad av koagulering inn mot partikkelkjernen. Fremgangsmåten bedre)- fordøyeligheten av proteinet i forhold til rå kjøtt- og/eller fiskefarse, sannsynligvis grunnet en proteinstruktur som er bedre tilgjengelig for enzymatisk spaltning, og dermed også er bedre tilgjengelig for opptak. Slik proteinstruktur kan også medføre en "proteinmikseffekt" med ulik oppløselighets- og fordøyelighetshastighet av proteinet i de ulike delene av forpartikkelen. Dette kan i så fall medføre et jevnere opptak av aminosyrer fra tarmkanalen og bedre utnytting av aminosyrene til muskelavleiring.

Energiøkonomien i produksjon av våtfbrpellet er svært viktig da det er store råvaremengder som skal behandles. Ved overflatekoagulering vil forbruket av energi til varmekoaguleirngsprosessen være lavt i utgangspunktet da kun pelletoverflaten skal varmes opp. Oljebad (animalsk og/eller vegetabilsk olje) vil helt eller delvis kunne varmes med damp. Over 90% av energien i et dampkretsløp kan vanligvis gjenvinnes i slike prosesser. Hovedmengden av energiforbruket i produksjonen vil derfor være i form av restvarme i det ferdige foret. Denne energien lar seg vanskelig gjenvinne.

Koking av animalsk og/eller vegetabilsk olje og påfølgende avkjøling gir faste pellets med "kjøttbollekonsistens" som ikke kleber selv etter frysing. Oljekoking reduserer vanninnholdet i foret og tilfører foret ekstra fett. Dette gir muligheter for å regulere fettinnholdet i foret samt til å tilføre ønskede fettsyrer. Det høyere fettinnholdet, sannsynligvis sammen med dannelser av gassblærer i forpartiklene ved varmebehandlingen, gir det oljekokte foret helt andre flyteegenskaper enn rå fiskefarse. Det åpner muligheter for å regulere flyteegenskapene i oljekokt fiskefor ved å regulere temperatur (grad av støtkoking) og oppholdstid (grad av fettinntrengning) i oljebadet.

Fettinnholdet i forpartiklene kan videre økes ved påsprøyting av olje før avkjøling.

For å oppnå en våtfbrpellet med de nevnte fysiske egenskapene må pellet av kjøtt-og/eller fiskefarse overflatebehandles med varme, slik at de påføres en overflatehinne av koagulert protein. Fremgangsmåtene som beskrives i denne søknaden omfatter som angitt ovenfor (1): koking i varm animalsk og/eller vegetabilsk olje (frityrsteking).

Eksempler

Ved koking i varm olje pelleteres fiskefarsen direkte i oljebad (animalsk og/eller vegetabilsk olje, 100-200°C), og løftes med et transportbånd med skovler ut av badet og inn i en kjøletunnel. Oppholdstiden i oljebadet (5-60 sekunder) reguleres med hatigheten på transportbåndet. Oljen varmes med damprør eller elektriske elementer. Det nedkjølte foret fylles deretter i egnet emballasje, for eksempel storsekk eller container. I. Innledende forsøk med fordøyelighet av våtfor til laks produsert ved overflatekoagulering i varm olje.

MATERIALER OG METODER

Produksjon av forsøksfor

Blanding av premiks

To premikser ble blandet i en kjøkkenmaskin, begge bestående av 2 kg forklistret hvete-havreblanding (70% hvete + 30% havre), og tilsatt 5 g indikator for fordøyelighets bestemmelse. Premiks 1 ble tilsatt 5 g ytterbiumoksid (Yb203), mens Premiks 2 ble tilsatt 5 g yttriumoksid (Y203). For å sikre jevn fordeling av indikator i premiksene ble hver indikator først blandet med en liten mengde av melblandingen. Resten av melet ble gradvis tilsatt i løpet av 15 minutter, og hver premiks ble deretter eltet i 20 minutter.

Blanding av fiskefarse

Tre deler hel sild (27 kg) og 1 del hel torsk (9 kg) ble malt to ganger. Halvparten av fiskemassen ble frosset i blokker å 750 g, mens resten ble eltet med gradvis tilsats av Premiks 1. Den ferdige blandingen inneholdt 100 g hvete-havreblanding pr. kg, og ble eltet videre i 20 minutter. Farsen ble deretter satt kaldt over natta.

Produksjon av oljekokt for

Pellet av passende størrelse ble produsert med hjelp av kjøkkenmaskin med pølsetut og manuell kutting av farsestrengen. Deretter ble de kokt i solsikkeolje i 15 sekunder ved 180 °C i en frityrkoker, ristet tørre, kjølt ned på rist, og singelfrosset.

Produksjon av ubehandlet for

Blokken på 750 g fiskefarse ble tint på kjølerom over natten, eltet i kjøkkenmaskin med gradvis tilsats av 83 g Premiks 2. Den ferdige blandingen inneholdt 100 g hvete-havreblanding pr. kg, og ble eltet videre i 20 minutter. Farsen ble deretter rullet ut i strenger, og kuttet opp i passende pellet.

Fordøyelighetsforsøk

Fisk og fas il i te ter

Forsøket ble utført med laks i sjøvann, i 8 kar (lxl m), med 20 fisk å 500 g i hvert kar. Lys var på kontinuerlig, og for ble tildelt 24 timer i døgnet ved hjelp av bandautomater.

Stryking av gjødsel

Gjødsel ble strøket for fordøyelighetsmåling dag 8, dag 15 og dag 18. Gjødsel fra alle uttakene ble slått sammen innen kar. Grunnet små gjødselmengder ble prøver fra to og to kar innen hver behandling slått sammen. Fordøyelighet ble videre bestemt i henhold til metode beskrevet av Austreng (1978).

Kjemiske analyser.

Bestemmelse av tørrstoff (105°C, 16-18t), aske (forbrenning ved 550 °C til konstant vekt), nitrogen (Kjeldahl N), fett (med hydrolyse) og bruttoenergi (bombekalorimeter) ble foretatt ved AKVAFORSKs laboratorium på Sunndalsøra. Konsentrasjonen av yttrium og ytterbium ble analysert spektrofotometrisk ved Landbrukets analysesenter i Ås.

Statistisk analyse.

Resultatene ble analysert med enveis variansanalyse (n=2), med signifikansnivå valgt lik P<0.05 (5% sannsynlighet for feilforkastning av hypotese). Resultatene er oppgitt som middel ± middelets standardfeil.

RESULTATER OG DISKUSJON

Effekter av varmebehandling på forets struktur

Sammensetningen av fiskefarsen og forene er vist i Tabell 1. Den ferdige farsen hadde en seig og fin konsistens, men var med bare 10% innhold av tørre råvarer fremdeles for klissete til pelletproduksjon. Koking i olje og påfølgende avkjøling ga imidlertid faste pellet med "kjøttbollekonsistens", som ikke klebet selv etter frysing. Oljekokingen reduserte vanninnholdet i foret fra 61 til 51%, og tilførte foret ekstra fett.

Det høyere fettinnholdet, sannsynligvis sammen med dannelser av gassblærer i forpartiklene ved varmebehandlingen, ga det oljekokte foret helt andre flyteegenskaper enn den rå fiskefarsen. Fiskefarsen sank umiddelbart, mens det oljekokte foret kunne holde seg flytende i bortimot 24 timer. Som en del av forsøket var det planlagt et preferansestudium, for å undersøke om oljekokingen påvirket smakeligheten av farsen. Dette viste det seg umulig å gjennomføre, da laksen relativt raskt tok den synkende rå fiskefarsen, men brukte mye lengre tid til å venne seg til det flytende, oljekokte foret. Et smakelighetsstudie ville derfor i stor grad påvirkes av fiskens preferanse for flytende eller synkende for. At alle fiskegrupper tok for med tiden, indikerer imidlertid at smak ikke har vært avgjørende for fiskens vegring mot å ta det oljekokte foret i startfasen av forsøket.

Effekter av varmebehandling på fordøyelighet

Som det framgår av tabell 2, hadde koking i olje positiv effekt på fordøyeligheten av foret. Spesielt interessant var den økte proteinfordøyeligheten. Fordøyeligheten av både protein og energi ble bedret med 7%.

Langvarig høy temperatur ved lav fuktighet kan påføre protein varmeskader, og slik redusere både fordøyelighet og muskelavleiring (Opstvedt m. fl., 1984; Pike m. fl., 1990). Varmebehandlingen i dette forsøket foregikk ved høy temperatur (180 °C), men forpartiklene var våte (39% TS), og tiden for varmeoverføring var kort (15 sek.). Sannsynligvis har bare overflaten av forpartiklene vært utsatt for høy nok varme til potensielt å ødelegge protein. Proteinet i resten av forpartiklene så ut til å ha avtakende grad av koagulering inn mot partikkelkjernen. Summen kan ha gitt en proteinstruktur som er bedre tilgjengelig for enzymatisk spalting, og derfor også er bedre tilgjengelig for fisken.

Slik proteinstruktur kan også medføre en "proteinmikseffekt", med ulik oppløselighets- og fordøyelighetshastighet av proteinet i de ulike delene av forpartikkelen. Dette kan i så fall medføre et jevnere opptak av aminosyrer fra tarmkanalen, og bedre utnytting av aminosyrene til muskelavleiring. Å undersøke slike effekter vil imidlertid kreve ytterligere forsøk.

Fettfordøyeligheten var høy for begge forene, og ble lite påvirket av varmen og den ekstra tilførselen av fett ved oljekokingen. Den ekstra fettilførselen reduserte imidlertid forholdet mellom fordøyelig protein og fordøyelig energi (g fordøyelig protein / fordøyelig MJ) fra 17,2 til 14,1 g/MJ. Det optimale forholdet mellom fordøyelig protein og fordøyelig energi i for til laks i sjøvannsfasen ligger mellom 16 og 20 g/MJ (Einen og Roem, 1996). Ved oljekoking bør derfor farsen blandes med mer protein i forhold til fett enn i dette forsøket, enten ved bruk av magrere fiskeråstoff, eller ved tilsats av ekstra fiskemel. Velger man å tilsette fiskemel, vil man samtidig få en tørrere og bedre konsistens på farsen som skal pelleteres.

Konklusjoner

Dette forsøket har vist at koking av fiskefarse i olje medfører:

• En stabil, koagulert partikkelstruktur

• Mindre vann og mer fett i forpartiklene (mer tørrstoff)

• Bedret fordøyelighet av proteinet i foret

Oljekoking er følgelig en lovende produksjonsform for overflatekoagulert våtfor til laks med hensyn på fbrutnytting.

Sammensetningsforslag

Kalkulasjonene av fordøyelig energi er gjort under følgende forutsetninger:

Begge sammensetningene er velballanserte i henhold til fiskens behov for protein, fett og karbohydrater.

Sammensetningene omfatter de ekstreme situasjonene der kun fet eller mager fisk benyttes. Innholdet av hvetemel og fiskemel er imidlertid holdt konstant. Derfor kan man ved å interpolere lett komme fram til riktig forhold mellom fiskeråstoff og olje i nye resepter der både feit og mager fisk inngår.

Det vil være nødvendig å tilsette foret vitaminer, makromineraler og astaxanthin (farge). II. Forsøk utført på fordøyelighet av overflatekoagulert våtfor til laks etter ulike steketideri 180°C olje.

MATERIALE OG METODER

Produksjon av forsøksfor

Maling av fiskeråstoff, blanding av farse og frityrsteking av pellet ble utført ved Alamar AS, Svolvær.

Blanding av fiskefarse

Formuleringen av fiskefarsen er presentert i Tabell 1. Farsen ble produsert i to omganger, men med samme sammensetning: 82,9% fiskeråstoff (frossen hel sild og frossent torskeavskjær), 11,7% tørt mel (LT-fiskemel og siktet hvetemel), 4,9% fiskeolje og 0,5% vann.

Før innblanding i farsen ble fiskemelet tilsatt 1 g av den ufordøyelige markøren yttriumoksid (Y203) pr. kg, for å gi 50 mg Y203 pr. kg av den ferdigblandede farsen. For å sikre jevn fordeling av markøren i fiskemelet, ble Y203 først blandet inn i en liten mengde av fiskemelet i en kjøkkenmaskin. Deretter ble resten av fiskemelet gradvis tilsatt i en større eltemaskin.

Som antioksidant ble farsen tilsatt Butylhydroksitoluen (BHT). Krystallinsk BHT ble først løst i sprit etter forholdet 60g BHT pr. 1 sprit, og 16 ml av denne løsningen ble deretter tilsatt pr. kg fiskeolje før innblanding i farsen (50 mg BHT pr. kg farse).

Ved blanding av farsene ble først tinet fiskeråstoff kuttet opp og blandet i en stor hurtighakke. Deretter ble fiskemel, hvetemel, olje og vann etter tur tilsatt og blandet inn i fiskemassen i hurtighakken. Til slutt ble blandingene kjørt gjennom en mikrokutter med knivhastighet 3000 - 4000 omdr./min. De ferdige farsene holdt en temperatur på ca.

30 °C.

Produksjon av frityrstekt for

Forsøksforet ble produsert i en modifisert fiskebollekoker, der matrisediameteren i bolleklipperen var 11 mm. Kokeren var 6 m lang, og var fylt med 1200 1 olje, som ble varmet opp av 28 elektriske elementer å 3,0-3,2 kW (totalt 86-90 kW). I kokeren var det montert et skråstilt transportband som kom opp av oljebadet etter 3 m. Ved justering av hastigheten på dette transportbandet kunne farsebollenes oppholdstiden i oljebadet reguleres. Fra frityrkokeren gikk det ferdigstekte foret videre på et 7 m åpent transportband, før det gikk inn på et 6 m transportband gjennom en luftkjølt tunnel. Hvert for ble følgelig produsert av to separate farseblandinger i to separate stekeserier. Produksjonen av hvert forsøksfor startet når temperaturen i oljebadet nådde 184 °C. Ved hver produksjon sank deretter temperaturen gradvis til ca. 179 °C. Kjernetemperaturen i forpartiklene ble målt i 55±7,9 (middel±standardawik) partikler fra hver produksjon med et elektronisk termometer ved enden av transportbandet i frityrstekeren, d.v.s. 3 m etter at foret kom ut av oljebadet.

Det ferdige foret ble samlet i plastbakker, kjølt i kjølerom (2 °C), og frosset inn i fryserom

(-30 °C) samme ettermiddag.

Fordøyelighetsforsøk

Fisk, fasiliteter og stryking av gjødsel

Forsøket ble utført med laks i sjøvann, i 12 forsøksmerder (3x7x5 m), med 40 fisk å 2,5 kg i hver merd. Fisk ble plassert ut 11 dager før forsøkstart, for tilvenning til forsøksmerdene. I forsøksperioden ble fisken foret i henhold til appetitt to ganger daglig.

Samleprøver av gjødsel innen merd ble strøket for fordøyelighetsmåling dag 19. Fordøyelighet ble videre bestemt i henhold til metode beskrevet av Austreng (1978), med bruk av yttriumoksid som ufordøyelig markør (Austreng m.fl., 1996).

Kjemiske analyser

Bestemmelse av tørrstoff (105°C, 16-18t), aske (forbrenning ved 550 °C til konstant vekt), nitrogen (Semi-micro-Kjeldahl, Kjeltec-Auto System, Tecator, Hoganas, Sverige), fett (petroleumseterekstraksjon i en Fosstec (Tecator) analysator etter HC1-hydrolyse, Stoldt (1952)), stivelse (som beskrevet av Storebakken m.fl. (1991)) og bruttoenergi (Parr 1271 Bomb calorimeter, Parr, Moline, IL, USA) ble foretatt ved AKVAFORSKs laboratorier. Yttrium i for og gjødsel ble målt i aske (løst i kongevann (HC1:HN03 2:1 (v/v)) ved AKVAFORSK) med et ICP-spektrometer (Model 1100, Thermo Jarrel/Ash, Franklin, MA, USA) ved Landbrukets analysesenter i Ås.

Statistisk analyse

Resultatene ble analysert med envegs (kjernetemperatur i forpartikler, n=2; fordøyelighet, n=4) og tovegs (fordøyelighet, for <*> kokeserie) variansanalyse ved bruk av General linear models (GLM) prosedyren i programvaren SAS (SAS, 1985). For kjernetemperatur i forpartikler ble signifikansnivået valgt lik P<0,10 (10% sannsynlighet for feilforkastning av hypotese). For fordøyelighet ble signifikansnivået valgt lik P<0,05 (5% sannsynlighet for feilforkastning av hypotese). Signifikante forskjeller ble rangert ved bruk av Duncan's Multiple Range Test. Resultatene er oppgitt som middel ± middelets standardfeil.

RESULTATER OG DISKUSJON

Fysiske og kjemiske endringer i for

Målingen av kjernetemperatur i forpartiklene (Tabell 3) ble noe usikker, da hastigheten på transportbåndet ut av oljebadet var høy. Det var derfor vanskelig å plassere målesonden nøyaktig i sentrum av forpartiklene. Samtidig var avkjølingen av forpartiklene allerede i gang, da målingene ble foretatt 3 m etter at forpartiklene kom opp av oljebadet. Samlet resulterte dette i relativt stor variasjon mellom enkeltmålingene.

Kjernetemperaturen i forpartiklene som var stekt i 15 sekunder var signifikant lavere enn kjernetemperaturen i partiklene som var stekt lenger. Mellom partiklene som var kokt i 25 eller 35 sekunder var det ingen forskjell i kjernetemperatur. Dette viser at kjernetemperaturen i forpartiklene hadde nådd kokepunktet etter 25 sekunders steketid ved 180 °C. At de målte temperaturene ved 25 og 35 sekunders steketid er noe lavere enn 100 °C, skyldes sannsynligvis at temperaturmålingene ble foretatt svært raskt, at forpartiklene allerede var noe avkjølt, og at størrelsen på forpartiklene var ujevn, der kjernetemperaturen fremdeles var lavere i de aller største partiklene. Det siste illustreres også ved at variasjonen i kjernetemperatur avtok når forpartiklenes steketid økte fra 25 til 35 sekunder.

Frityrstekingen medførte at tørrstoffinnholdet i foret og fettinnholdet i fortørrstoffet økte (se Tabell 4). I hver produksjonsserie økte vanntapet i forpartiklene med økende steketid. Fettopptaket var imidlertid høyest etter den mellomste steketiden, d.v.s. etter 25 sekunder. Disse beregningene er foretatt på grunnlag av analyser av startuttak av farse fra før hver produksjonsserie, og ville følgelig påvirkes av uhomogen farse. Ulikheter i partikkelstørrelser mellom uttakene til analyse av de ulike forene vil også påvirke beregningene, da større partikler har mindre overflate for fettinntrenging under frityrsteking (Orthoefer m. fl., 1996), og for absorpsjon av fett ved avkjøling (Banks, 1996). Det er likevel sannsynlig at reduksjonen i fettinnhold fra 25 sekunders steketid til 35 sekunders steketid var en effekt av at damptrykket i de stekende de forpartiklene reverserte noe av oljeopptaket (Banks, 1996). Dette understøttes av at fettinnholdet i forpartiklene økte mens kjernetemperaturen steg, mens det avtok noe etter at kjernetemperaturen stabiliserte seg ved kokepunktet.

Åpen frityrsteking gir både termolytisk og oksidativ degradering av frityroljen, slik at oljen vil få økende innhold av lite tilgjengelige og/eller giftige produkter jo lengre tid den benyttes (Mårquez-Ruiz og Dobarganes, 1996; Orthoefer og Cooper, 1996; Orthoefer m.fl., 1996). Rotteforsøk har vist at innblanding av mer enn 15% brukt frityrolje i foret kan medføre vekstreduksjon, og kan i enkelte tilfeller også være giftig (Mårquez-Ruiz og Dobarganes, 1996). Opptaket av frityrolje i frityrstekt våtfor er ligger godt under 15%. Likevel vil det være viktig med god utskifting av frityroljen, både m.h.p. turnover (d.v.s. hvor lang tid det tar før all oljen er skiftet ut ved etterfylling) og oljeskift i frityrkokeren.

Fordøyelighet

Det var ingen forskjell mellom fordøyelighet av næringsstoffer mellom for stekt fra 15 til 35 sekunder, og det var heller ingen effekt av produksjonsserie (Tabell 5). Sammenliknet med normale fordøyelighetsverdier av ekstrudert fiskefor funnet ved bruk av ufordøyelige markører og stryking av gjødsel (Refstie m.fl., 1996a; Refstie m. fl., 1996b; Storebakken m.fl., 1996), var verdiene i dette forsøket høye. Frityrsteking av våtfor viser seg derfor som en skånsom varmebehandlingsprosess, der oppholdstid på inntil 35 sekunder i 180 °C olje påfører proteinet i ferske råvarer svært liten om noen varmeskade.

Innledende studier med frityrkoking av våtfor i 15 sekunder ved 180 °C viste faktisk en positiv effekt på tilgjengeligheten av forproteinet (Refstie og Austreng, 1996). Sammenstilt kan resultatene fra dette og det innledende forsøket tyde på at frityrsteking i inntil til 35 sekunder har samme positive effekt på forproteinet.

Når det gjelder forholdet mellom fordøyelig protein og fordøyelig energi (FP/FE, g/MJ) i de enkelte forene, var forskjellene små. Ulike steketider ga likevel forskjellig FP/FE-forhold (Tabell 5). Siden fordøyelighetene av både fett og energi var like for alle forene, var dette kun en effekt av ulikt opptak av frityrolje ved de ulike steketidene (Tabell 4).

For tørrfor ligger det optimale FP/FE-forholdet i for til laks i sjøvannsfåsen mellom 16 og 20 g/MJ (Einen og Roem, 1996). Høyere vanninhold og eventuell bedre proteinkvalitet kan muligens medføre at riktig FP/FE-forhold er lavere i våtfor enn i tørrfor. I våtforene i dette forsøket var imidlertid FP/FE-forholdet så lavt som 12,7±0,3 g/MJ (middel±standardawik). Ved frityrsteking av våtfor bør derfor farsen inneholde mer magert fiskeråstoff og/eller proteinmel (fiskemel, soyamel etc)- Tilsettes mer proteinmel, vil samtidig tørrstoffinnholdet i det ferdige foret øke.

Konklusjoner

Frityrsteking av våtforpellet (0=11 mm) ved 180 °C i 15, 25 eller 35 sekunder medfører: Våtforpelletene er gjennomvarme først etter 25 sekunders steketid. Tørrstoffinnholdet i våtforet øker med økende steketid, grunnet avdamping. Opptaket av frityrolje øker når steketiden øker 15 til 25 sekunder, men opptaket kan

reverseres noe når steketiden økes videre til 35 sekunder.

Fordøyeligheten av næringsstoffer ér uberørt av steketider innen intervallet 15 til 35

sekunder.

Vi konkluderer derfor med at frityrsteking av våtfor er en skånsom varmebehandlingsprosess, der steking i 180 °C olje i inntil 35 sekunder ikke påfører proteinet i foret varmeskader. III. Forsøk på fordøyelighet av astaxanthin i overflatekoagulert våtfor til laks etter ulike steketider i 180°C olje.

MATERIALER OG METODER

Produksjon av forsøksfor

Blanding av fiskefarse

Formuleringen av fiskefarsen er presentert i Tabell 1. Farsen ble produsert i to omganger, men etter samme resept: 82,9% fiskeråstoff (frossen hel sild og frossent torskeavskjær), 11,7% tørt mel (LT-fiskemel og siktet hvetemel), 4,9% fiskeolje og 0,5% vann.

Carophyll Pink, tilsvarende 30 mg/kg våtvekt ble tilsatt de to ulike produksjonene av farse. For første produksjon av farse ble Carophyll Pink dispergert i varmt vann (50 °C) ved røring i ca. 30 min. og rørt inn i oljefasen. For andre produksjon av farse ble tørt Carophyll Pink tilsatt sammen med yttriumoksid (Y2O3). Før innblanding i farsen ble fiskemelet tilsatt 1 g av den ufordøyelige markøren Y203 pr. kg, for å gi 50 mg Y2O3 pr. kg av den ferdigblandede farsen.

For å sikre jevn fordeling av markøren i fiskemelet, ble Y203 først blandet med en liten mengde av fiskemelblandingen i en kjøkkenmaskin. Deretter ble resten av fiskemelet gradvis tilsatt i en større eltemaskin.

Farsen ble tilsatt butylhydroksytoluen (BHT; 2,6-di-tørf-butyl-/?-cresol) som antioksidant. Krystallinsk BHT ble løst i etanol (60g BHT/1). Løsningen (16 ml) ble satt til fiskeoljen før innblanding i farsen (50 mg BHT pr. kg farse).

Ved blanding av farsene ble først tint fiskeråstoff kuttet opp og blandet i en hurtighakke (Schneidmischer 325, Kråmer-Grebe, Wallau/Lahn, Tyskland). Deretter ble fiskemel, hvetemel, olje og vann tilsatt etter tur og blandet inn i fiskemassen. Blandingene ble deretter finfordelt ved hjelp av en mikrokutter med knivhastighet 3000

- 4000 omdr./min. De ferdige farsene holdt en temperatur på ca. 30 °C.

v

Produksjon av frityrstekt for

Forsøksforet ble produsert i en modifisert fiskebollekoker, der matrisediameteren i bolleklipperen var 11 mm. Kokeren var 6 m lang, og var fylt med 1200 1 olje, som ble vannet opp av 28 elektriske elementer å 3,0-3,2 kW (totalt 86-90 kW). I kokeren var det montert et skråstilt transportbånd som kom opp av oljebadet etter 3 m. Ved justering av hastigheten på transportbandet ble farsebollenes oppholdstid i oljebadet reguleret. Det ferdigstekte foret ble ført videre på et åpent transportbånd (7 m), og deretter gjennom en luftkjølt tunnel (6 m).

Av hver farseblanding ble det produsert tre ulike for (Tabell 2):

Hvert for ble følgelig produsert av to separate farseblandinger i to separate stekeserier. Produksjonen av hvert forsøksfor startet når temperaturen i oljebadet nådde 184 °C. Temperaturen sank deretter gradvis til ca. 179 °C. Kjernetemperaturen i forpartiklene ble målt i 55±7,9 (middel±standardawik) partikler fra hver produksjon med et elektronisk termometer ved enden av transportbandet i frityrstekeren, d.v.s. 3 m etter at foret kom ut av oljebadet.

(-30 °C) samme ettermiddag.

Fordøyelighetsforsøk

Fisk, fasiliteter og stryking av gjødsel

Samleprøver av gjødsel innen merd ble strøket for fordøyelighetsmåling dag 19.

< Kjemiske analyser

Bestemmelse av tørrstoff (105 °C, 16-18t), aske (forbrenning ved 550 °C til konstant vekt), nitrogen (Semi-micro-Kjeldahl, Kjeltec-Auto System, Tecator, Hoganås, Sverige), fett (petroleumseterekstraksjon i en Fosstec (Tecator) analysator etter HC1-hydrolyse, Stoldt (1952)), stivelse (som beskrevet av Storebakken m.fl. (1991)) og

) bruttoenergi (Parr 1271 Bomb calorimeter, Parr, Moline, IL, USA) ble foretatt ved AKVAFORSKs laboratorier. Yttrium i for og gjødsel ble målt i aske (løst i kongevann (HC1:HN03 2:1 (v/v)) ved AKVAFORSK) med et ICP-spektrometer (Model 1100, Thermo Jarrel/Ash, Franklin, MA, USA) ved Landbrukets analysesenter i Ås.

> Analyse av astaxanthin i gjødsel og for.

Gjødsel ble frosset inn på tørris umiddelbart etter stryking for å unngå nedbrytning av carotenoid. Prøvene ble oppbevaret ved -80 °C inntil analyse. Prøven ble tint ved romtemperatur og homogenisert ved røring med glasstav. Omtrent 10,0 g våt

homogenisert gjødsel ble veid inn og behandlet enzymatisk med protease (Maxatase®

) P, 30 mg; International Biosynthetics, Rijswijk, Nederland) i destillert vann (10 ml)

i et ultralyd vannbad (30 min, 50 °C) for å bryte ned gelatin i Carophyll Pink™. Etanol (100 ml) ble tilsatt i en volumetrisk kolbe og diklormetan ble fylt til 250 ml. En alikvot (10 ml) av ekstraktet ble renset ved kolonnekromatografi med silica gel 60 (Merck,

Darmstadt, Tyskland, no. 7733), og eluatet ble dampet av. Prøven ble løst i et nøyaktig

5 bestemt volum (typisk lml) w-hexane:acetone (86:14) og filtreres (0,45 um; Minisart SRP15, Sartorius, Tyskland), direkte i prøveglass til HPLC og oppbevart ved -80 °C inntil analyse ved HPLC.

HPLC- prosedyre for analyse av astaxanthin

Prøvene ble analysert isokratisk ved HPLC på en silica gel kolonne (Merck Hibar, LiChrosorb Si 60, 5 u,m partikkelstørrelse; indre diameter 4,6 mm, lengde 125 mm; gjennomstrømnings-hastighet 1,5 ml/min; (35 bar); deteksjonsbølgelengde 470 nm) med 14% aceton i hexan som mobilfase, som beskrevet av Vecchi m.fl. (1987). Konsentrasjonen ble beregnet ved hjelp av en ekstern standard. HPLCen som ble brukt var en er en Shimadzu LC-10AS væskekromatograf koplet til en Shimadzu SPD-M6A Photodiode array UV-VIS detector og Shimadzu CBM-10A Communications Bus modul. Prøvene ble injisert ved hjelp av en Shimadzu SIL-10 autoinjektor. Kromatogrammene ble reintegrert (Class LC10 software, Shimadzu, Japan) for baselinje-korreksjon. Retensjonstiden (RT) for astaxanthin var ca. 10,0 min.

Standarder.

Eksterne standarder ble benyttet for å kvantifisere carotenoidinnhold i prøvene. Standarder med kjent konsentrasjon ble laget og kjørt hver gang prøver blir analysert. Omtrent 3 mg krystalinsk all-fra/w-astaxanthin (Hoffmann-La Roche Ltd, Sveits) ble veid inn i en 100 ml volumetrisk kolbe og løst i 4,5 ml kloroform. Deretter ble 95,5 ml n-hexan tilsatt. En aliquot av denne astaxanthinløsningen (10 ml) ble pipettert inn i en annen 100 ml volumetrisk kolbe, og 90 ml 4,5% kloroform i H-hexane ble tilsatt. Absorbansen av denne 10%-løsningen ble målt i en glass-kyvette i et spektrophotometer (UV-260, Shimadzu, Japan), mot en referansecelle med 4,5% kloroform i «-hexan.

Konsentrasjonen ble beregnet i henhold til følgende sammenheng:

hvor

Vol = Volumet av løsemiddel brukt for å lage standarden

Abs = Absorbansen ved å måle ved 470nm for astaxanthin

Ej% lem = 2100 for astaxanthin, i hexan ved ?tmax=472 nm.

Bestemmelse av fordøyeligheter

Tilsynelatende fordøyelighetskoeffisienter (ADC) for astaxanthin i de ulike forene ble bestemt ved en indirekte metode etter uttak av gjødsel som beskrevet av Austreng

(1978). Yttriumoksid ble benyttet som ufordøyelig markør (Austreng m.fl., 1996). ADC ble beregnet i henhold til Maynard and Loosli (1969).

Statistisk analyse

Resultatene ble analysert ved hjelp av variansanalyse ved bruk av General linear models (GLM) prosedyren i programvaren SAS (SAS, 1985). For fordøyelighet ble signifikansnivået valgt lik P<0,05 (5% sannsynlighet for feilforkastning av hypotese). Resultatene er oppgitt som middel ± middelets standardfeil.

RESULTATER OG DISKUSJON

Prosess- stabilitet av for be handlet og ubehandlet Carophyll Pink

I Tabell 3 er innholdet av astaxanthin i for med forbehandlet eller ubehandlet astaxanthin gitt for de ulike behandlingstidene i olje. Det var signifikant forskjell mellom innholdet av astaxanthin basert på tørrstoffinnhold i forene (p<0,001). Det var også signifikant forskjell (p<0,05) mellom for tilsatt ubehandlet (45,4±1,7) og varmebehandlet astaxanthin (38,2±0,9). Dette kan tyde på at man får et større tap av astaxanthin gjennom prosessen når man dispergerer Carophyll Pink i vann forut for tilsats i forfarsen. Det var ingen signifikante effekter av behandlingstid på innhold av astaxanthin basert på tørrstofifnnhold. Dette vil imidlertid bli belyst nærmere i en senere rapport.

foraøyeugnei

Tilsynelatende fordøyelighetskoeffisienter for astaxanthin (ADC) for de ulike forene er gitt i Tabell 4. Det var ingen signifikante forskjeller i fordøyelighet av astaxanthin mellom for stekt fra 15 til 35 sekunder, selv om det var en tendens til at for med forbehandlet astaxanthin hadde forskjellig fordøyelighet etter behandling i henholdsvis 15 og 35 sekunder (Tabell 4). Sammenliknet med fordøyelighetsverdier for canthaxanthin funnet ved bruk av ufordøyelige markører og stryking av gjødsel (Torrissen m.fl., 1990), var verdiene i dette forsøket meget høye. Sammenliknbare resultater ble oppnådd for astaxanthin hos regnbueørret (Choubert og Storebakken, 1996; Bjerkeng m.fl., 1997). Frityrsteking av våtfor viser seg derfor som en forholdsvis skånsom varmebehandlingsprosess, der oppholdstid på inntil 35 sekunder i 180 °C olje ikke fører til noen vesentlig forringelse av fiskens evne til å utnytte astaxanthin.

Det var en svak tendens til at fordøyeligheten til astaxanthin tapte seg etter som behandlingstiden i oljebadet økte, Tabell 5.

Det var ingen signifikante forskjeller i fordøyelighet av astaxanthin som følge av eventuell forbehandling av astaxanthin, Tabell 6. Man skulle faktisk forvente en noe høyere fordøyelighet av astaxanthin hos fisk som fikk forbehandlet astaxanthin, fordi konsentrasjonen av astaxanthin i dette foret var lavere. Lavere carotenoid-konsentrasjon gir høyere fordøyelighet (Torrissen m.fl., 1990; Smith m.fl., 1992; Choubert og Storebakken, 1996).

Kommisjoner

Frityrsteking av våtforpellet (0=11 mm) ved ca. 180 °C i 15, 25 eller 35 sekunder medfører: • Fordøyeligheten av ubehandlet astaxanthin var meget høy, trolig som følge av tilstrekkelig oppløsning av gelatin under varmebehandling i olje. • Vanndispergering av Carophyll Pink fører til at astaxanthin brytes hurtigere ned. • Ved forlenget varmebehandlingstid kan man forvente betydelige tap og redusert fordøyelighet av astaxanthin.

Det kan følgelig trekkes den konklusjon at frityrsteking av våtfor er en skånsom varmebehandlingsprosess, der steking i 180 °C olje i inntil 35 sekunder ikke fører til redusert fordøyelighet av astaxanthin. Varmeprosessen i seg selv synes å være tilstrekkelig til at man skal få en tilfredstillende fordøyelighet av astaxanthin fra Carophyll Pink uten at noen form for forbehandling synes nødvendig

KILDEHENVISNINGER

Austreng, E., 1978. Digestibility determination in fish using chromic oxide marking and analysis of contents from different segments of the gastrointestinal tract.

Aquaculture, 13: 265-272.

Austreng, E., 1994. Rubin-foret, våtfor til oppdrettsfisk. Utprøving av teknikk og

foringsforsøk. RUBIN-rapport nr. 302/36, Trondheim, 20s.

Austreng, E. og Draget, K., 1996. Rubin-foret: Fra idé til kommersiell produksjon.

Norsk fiskeoppdrett, 21(20): 38-39.

Austreng, E., Thomassen, M.S., Thomassen, Y., Refstie, S. og Storebakken, T., 1996.

Oxides of rare earth metals as new inert markers in digestibility studies with

fish. Manuskript.

Banks, D., 1996. Industrial frying. I: E.G. Perkins og M.D. Ericson (Redaktører), Deep Frying: Chemistry, Nutrition, and Practical Applications. AOAC Press,

Champaign, USA, side 258-270.

Bjerkeng, B., Følling, M., Lagocki, S., Storebakken, T., Olli, J.J. og Alsted, N., 1997.

Different bioavailability of alI-£-astaxanthin and Z-isomers of astaxanthin in

rainbow trout ( Oncorhynchus mykiss). Manuskript.

Choubert, G. og Storebakken, T., 1996. Digestibility of astaxanthin and canthaxanthin in rainbow trout as affected by dietary concentration, feeding rate and water

salinity. Ann. Zootechn., 45: 445-453.

Einen, O. og Roem, A. J., 1996. Growth, feed utilisation and body composition in Atlantic salmon ( Salmo salar) fed extruded high energy diets of varying protein/energy ratios.

Under utarbeiding.

Einen, O. og Roem, A. J., 1996. Dietary protein/energy ratios for Atlantic samon in relation to fish size: Growth, feed utilization and slaughter quality. Aquaculture

Nutrition. In press.

Mårquez-Ruiz, G. og Dobarganes, M.C., 1996. Nutritional and physiological effects of used frying fats. I: E.G. Perkins og M.D. Ericson (Redaktører), Deep Frying: Chemistry, Nutrition, and Practical Applications. AOAC Press, Champaign,

USA, side 160-182.

Opstvedt, J., Miller, R., Hardy, R. W. og Spinelli, J., 1984. Heat induced changes in sulfhydryl groups and disulfide bonds in fish protein and their effect on protein and amino acid digestibility in rainbow trout (Salmo gairdneri). J. Agric. Food

Chem., 32(4): 929-935. Orthoefer, F.T., Gurkin, S. og Liu, K., 1996. Dynamics of frying. I: E.G. Perkins og M.D. Ericson (Redaktører), Deep Frying: Chemistry, Nutrition, and Practical

Applications. AOAC Press, Champaign, USA, side 223-244.

Orthoefer, F.T. og Cooper, D.S., 1996. Evaluation of used frying oil. I: E.G. Perkins og M.D. Ericson (Redaktører), Deep Frying: Chemistry, Nutrition, and Practical

Applications. AOAC Press, Champaign, USA, side 285-296.

Pike, I. H., Andorsdottir, G. og Mundheim, H., 1990. The role of fish meal in diets for

salmonids. Int. Assoc. Fish Meal Manufacturers, Techn. Bull., No 24, 35 pp. Refstie, S. og Austreng, E., 1996. Fordøyelighet av våtfor til laks produsert ved overflatekoagulering i varm olje. AKVAFORSK-rapport nr. 5/96, 11 sider.

FORTROLIG.

Refstie, S., Korsøen, Ø.J., Storebakken, T., og Roem, A.J., 1996a. Soya to Atlantic

salmon and rainbow trout: A comparative study. Manuskript.

Refstie, S., Storebakken, T. og Roem, A.J., 1996b. Adaptation to hulled and dehulled,

enzyme treated soybean meal in diets for Atlantic salmon. Manuskript.

SAS, 1985. SAS/STAT® Guide for personal computers, Version 6 Ed. Cary, NC, SAS

Institute Inc., 378 sider

Stoldt, W., 1952. Vorschlag zur Vereinheitlichung der Fettbestimmung in Lebensmit-teln. Fette, Seiffen, Anstrichm., 54: 206-207

Smith. B.E., Hardy, R.W. og Torrissen, O.J., 1992. Synthetic astaxanthin deposition in

pan-size coho salmon ( Oncorhynchus kisutch). Aquaculture, 104: 105-119. Storebakken, T., 1985. Binders in fish feeds I. Effect of alginate and guar gum on growth,digestibility, feed intake and passage through the gastrointestinal tract of rainbow trout. Aquaculture, 47: 11-26.

Storebakken, T. og Austreng, E., 1987. Binders in fish feeds II. Effect of different alginates on the digestibility of macronutrients in rainbow trout. Aquaculture,

60:121-131.

Storebakken, T., Hung, S.S.O., Calvert, CC. og Plisetskaya, E., 1991. Nutrient

partitioning in rainbow trout at different feeding rates. Aquaculture, 96: 191-203. Storebakken, T., Refstie, S., Bæverfjord, G. og Roem, A.J., 1996. Long-term effects of

high energy soy diets for Atlantic salmon in sea water. Manuskript.

Torrissen, O.J., Hardy, R.W., Shearer, K.D., Scott, T.M. og Stone, F.E., 1990. Effects of dietary canthaxanthin level and lipid level on the apparent digestibility coefficients for canthaxanthin in rainbow trout ( Oncorhynchus mykiss).

Aquaculture, 88: 315-362.

Vecchi, M., Glinz, E., Meduna, V. og Schiedt, K., 1987. HPLC separation and determination of astacene, semiastacene, astaxanthin, and other keto-carotenoids. J. High Resolution Chromatogr. Chromatogr. Commun. 10: 348-351.

Claims

1. Fremgangsmåte for fremstilling av overflatekoagulert får til kjæledyr, oppdrettsfisk, pelsdyr, fugler og andre dyr, med forbedret fordøyelighet og uten tilsetning av ufordøyellige bindere, karakterisert ved at farse fremstilt fra våte formidler, slik som biprodukter fra kjøtt- og/eller fiskeindustrien og/eller hel fisk, sammen med noe energigivende mel, uten forutgående tørking pelleteres direkte opp i et varmt oljebad (animalsk og/eller vegetabilsk olje), hvor pelletten undergår varmebehandling i 5-60 sekunder ved 100-200 °C, hvorved behandlingstid og behandlingstemperatur fastsettes slik at bare det ytre laget av pelleten koagulerer.

2. Fremgangsmåte for fremstilling av overflatekoagulert for til kjæledyr, oppdrettsfisk og pelsdyr ifølge krav 1, karakterisert ved at overflatekoagulert pellet sprøytes med olje (animalsk og/eller vegetabilsk) før kjøling.