NO348548B1 - Skisko med myk tupp - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en langrennsskisko samt et langrennsskibindingssystem.

Det er kjent å feste en skisko til en skibinding ved hjelp av en pinne som er montert på skiskoens fremre parti, ref. de kjente bindingsstandardene NNN<®>, BC<®>, Xplore<® >ogSNS<®>. Det som kjennetegner disse systemene er at pinnen har en gitt bredde (den varierer noe avhengig av standard) og er montert såpass langt frem på sålen at bindingssystemets dreiepunkt befinner seg godt foran overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten. Det er blant annet mellom disse benene i foten mye av fotens bøyning finner sted under (ski-) gange, løp, hopp osv.. Det konvensjonelle monteringsstedet til de nevnte pinnene er et kompromiss mellom en rekke faktorer, bl.a. avstand mellom fotsåle og ski/binding, den maksimale åpningsvinkelen som er mulig å oppnå mellom skisko og ski/binding, tilstrekkelig forankring osv. Generelt kan man si at det er ønskelig å komme nærmest mulig skien, dvs at avstand mellom fotsåle og ski/binding er minst mulig, og at åpningsvinkelen mellom skisko og ski/binding er så stor som mulig, og i hvert fall større enn et gitt minimum. I tillegg er det ønskelig å få bindingssystemets dreiepunkt under, -eller i hvert fall nærmest mulig - overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten, slik at kroppens biomekaniske bevegelesesmønster og kraftutvikling kan optimaliseres.

Det er blitt gjort forsøk på å trekke bindingssystemets dreiepunkt lenger bakover, se f.eks.

EP3935984A1. Her ser man at det foreslås å anvende en cleat med laterale, utragende pinner som monteres omtrent under overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten. En slik utforming gjør at kroppens biomekaniske bevegelesesmønster og kraftutvikling kan bli vesentlig bedre, samtidig som man likevel kan klare å redusere avstand mellom fotsåle og ski/binding til et meget akseptabelt minimum. I forhold til de nevnte konvensjonelle bindingsstandardene oppnås med dette en rekke fordeler i tillegg til de som allerede er nevnt, bl.a. kan skiskoens stivhet økes betydelig (både bøye- og torsjonsstivheten, om enn i ulik grad for de forskjellige stilarter: for skate er både god bøye- og torsjonsstivhet viktig, mens i klassisk ønsker man ikke samme grad av bøye- og torsjonsstivhet, selv om det er viktig at skiskoen kan bøye og vri seg på riktig måte, noe mann på en bedre måte kan styre når man velger å montere dreiepunktet omtrent under overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten.

EP0136310B1 vedrører en skibinding der en tilsynelatende hovedsakelig stiv skisko festes til en binding som omfatteren fleksibel/bøybar stålplate/-blad, idet stålplaten/-bladet bøyes når hælen til skoen løftes opp og skoen tilter fremover. Sålen til skiskoen i front av tilkoplingspunktet har en profil som fordeler bøyekraften og hindrer at stålplaten/-bladet får en knekk. Det er ikke kjent om denne løsningen har blitt forsøkt i praksis, men det antas at stålplaten/-bladet etter ganske kort tid ville oppleve et utmattingsbrudd, samt at skoens bøyebevegelse ville oppleves unaturlig, -eller i hvert fall vanskelig å få biomekanisk effektiv.

Imidlertid er prisen man må betale for å trekke bindingssystemets dreiepunkt lenger bakover at åpningsvinkelen mellom skisko og ski/binding blir mindre og til dels for liten. Dette har en rekke ulemper. På den ene siden kan en for liten åpningsvinkel påvirke utøverens bevegelsesmønster ved å begrense bevegelsesutslaget, noe som åpenbart ikke er ønskelig eller akseptabelt. Dette vil påvirke utøverens evne til å omsette kraft fra kroppen til fremdrift i skisporet. Dette vil kunne påvirke ulike utøvere forskjellig og muligens de mest mobile/fleksible utøvere mest. Videre utgjør en for liten åpningsvinkel også en sikkerhetsrisiko for både utstyr og utøver. Kreftene ved et fraspark, glippetak eller fall kan bli veldig store, og geometrien i bindingssystemets vil potensielt kunne medføre at kan dannes store vippearms-/klem krefter mellom skiskoens tupp og bindingen/skien. Disse kreften kan overføres gjennom dreiepunktet eller mot bindingen/ski på en slik måte at utstyret kan gå i stykker. I tillegg kan kreftene mot utøverens skinnlegg og eller andre deler av underkroppen/rygg, føre til skader på utøveren. Dersom utstyret blir ødelagt på tur langt unna folk, så vil det i seg selv også kunne sette utøveren i fare.

Foreliggende oppfinnelse har derfor som siktemål å bøte på i hvert fall en av de ovennevnte ulemper, og dette oppnås ved å tilveiebringe en langrennsskisko og et langrennsskibindingssystem ifølge de selvstendige krav 1 og 10. Ytterligere alternative eller fordelaktige utførelser av oppfinnelsen er angitt i de uselvstendige kravene.

I det følgende gis en detaljert beskrivelse av oppfinnelsen under henvisning til figurene, der:

Figur 1 viser en langrennsbinding,

Figur 2 viser er skosåle som er festet til en langrennsbindingen,

Figur 3a og 3b viser en skosåle fra forskjellige perspektiver,

Figur 4 viser en skisse av en fot,

Figur 5 viser et langrennsbindingsystem der skosålen har en nøytral posisjon,

Figur 6 viser et langrennsbindingsystem der systemets initiale åpningsvinkel er oppnådd,

Figur 7 viser et langrennsbindingsystem der skosålen er ytterligere bøyd og reserve-åpningsvinkelen er oppnådd,

Figur 8 viser en utførelse av foreliggende oppfinnelse,

Figurene 9a-f ulike konfigurasjoner/utførelsesformer av foreliggende oppfinnelse, og

Fig. 10 viser en utførelse uten fleksor.

Figur 2 viser en langrennskiskosåle 2 omfattende et hælparti 3 og en framparti 4 med en skotupp 5. Under frampartiet 4 er montert en cleat 6 (ikke synlig) med laterale, utragende pinner 7 (så vidt synlig) er vist montert foran overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten. Dette punktet eller området er på figuren angitt som BG. Cleaten 6 passer inn i bindingen 8 omfattende en fleksor 9 ved at pinnene 7 fastsettes i den komplementære krybben 10, ref. fig. 1.

Det skal forståes at selve cleatløsningen kan variere og at det finns alternative løsninger. Det skal også forståes at det som omtales som en cleat 6 også kan være integrert i sålen, dvs den trenger ikke være løsbart festet. Det som omtales som en cleat 6 kan være forsynt med forskjellige typer festemekanismer, ikke bare de utragende pinnene 7 som er vist her. Pinnene kan ha forskjellig utforming, kan være utformet som en konvensjonell NNN-pinne eller bestå av en dreibar eller skyvbar låseplate.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er den delen av skotuppen 5 som er foran cleaten 6 utformet på en mykere måte slik at den gir etter dersom man kommer mot bindingssystemets initiale åpningsvinkel β. Dermed får man en reserveåpningsvinkel Θ. Når skiskoen 1 står nøytralt i bindingen 8, vil den ha en nøytral åpningsvinkel a. Disse vinklene er vist i figurene 5-7 og vil bli omtalt nærmere senere.

Den delen av skotuppen 5 som er foran cleaten 6 knekker eller bøyer langs eller foran en linje L.

Det kan synes åpenbart at et framparti av en sko eller en skotupp er mykere enn resten av skosålen, men slik er det ikke for denne typen skisko. En av fordelene ved å anvende en cleat 6 som f.eks. angitt i EP3935984A1 er at skiskoen 1, -og dermed også skosålen 2- kan gjøres vesentlig stivere enn dersom bindingssystemets dreiepunkt 11 på konvensjonell måte er anordnet lenger frem på skotuppen 5. Ved den konvensjonelle løsning er man derimot i stor grad avhengig av å gjøre skotuppen stivere for å gi pinnen tilstrekkelig hold i sålens plastgods, samt sørge for at skiskoens fram parti bøyer på en biomekanisk tilfredsstillende måte, noe som krever at skiskoens framparti bøyer mest/best ved overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten. I en konvensjonell løsning er dette er også nødvendig for å delvis oppveie for den egentlig ugunstige plassering av en konvensjonell pinne (den konvensjonelle pinnen, -og dermed også dreiepunktet -er plassert for langt frem).

Når dreiepunktet plasseres på et mer gunstig sted, dvs nærmere overgangen mellom metatarsene og phalangene i foten, så introduseres som nevnt nye problemer. Et av disse er nevnte begrensing av åpningsvinkelen, som foreliggende oppfinnelse bøter på. Et annet forhold som oppstår er at skosålen 2 stives opp av cleaten 6 akkurat der man normalt ønsker at skosålen skal være mest bøyelig. Dette kan være en fordel for utøvelse av skate-teknikken, da man kan oppnå en «klappskøyteeffekt», men de kan vise seg å være en ulempe ved utøvelse av klassisk-teknikken, der en maksimal kontakt og følelse med underlaget er å foretrekke, noe som forutsetter at skiskoen og skisålen er veldig myk.

Det forsås derfor at plasseringen av dreiepunktet på en skistøvel alltid innebærer avveininger og kompromisser.

Ifølge foreliggende oppfinnelse gjør man skisålen mykere i et område rett foran cleaten 6, -som må ha en viss utstrekning og betydelig stivhet-slik at bøye- eller knekkpunktet i skisålen plasseres i et område som er vesentlig lenger frem enn det som er vanlig og som man normalt ønsker skal være stivere (for å beskytte tærne). Denne fremflyttingen av bøye- eller knekkpunktet i skisålen må også ta hensyn til at tærne kan bli klemt på ubehagelig eller skadelig måte, noe som må tas hensyn til ved konstruksjon av overlæret og valg at bøyekurve og bøyemotstand.

Innenfor denne reserveåpningsvinkelen Θ kan bøyemotstanden gjøres progressiv, dvs at motstanden øker litt (eller mye) mot slutten av dreiebevegelsen. Denne progressive bøyemotstanden produseres av fleksoren 9 som kan utformes slik at bøyemotstanden øker etter hvert som den klemmes sammen når skiskoen 1 dreies og skotuppen 5 presses ned i fleksoren 9, ref. figur 7. Samtidig eller alternativt kan bøyemotstanden i skotuppen 5 tilpasses slik at den produserer en ønsket bøyemotstand, enten alene eller i samarbeid med fleksoren 9. Dermed kan den bøybare skotuppen 5 ifølge en mulig utførelse av oppfinnelsen forsynes med et fjærende organ, f.eks. et blad av metall, karbonfiber eller annet egnet materiale, som er utformet slik at bøyekraften opplagres ved bøyning og deretter frigjøres når skotuppen får rette seg ut (ref. figurene 9d; e). Dette gi en rekke fordeler, bl. a.:

- bøye- eller knekkpunktet i skisålen kan designes slik at det ikke skaper ubehag i foten og spesielt tærne,

-skotuppen kan samvirke med fleksoren 9 og bidra til den ønskede progressive bøyemotstanden mot slutten av skiskoens dreiemotstand,

-man kan få en «trampolineeffekt» der en del av bøyekraften kommer i retur som et sprett og gir litt ekstra fremdrift.

Ifølge en mulig utførelsesform, ref. figur 7, så sikter man mot en åpningsvinkel på f.eks. totalt (β Θ) 38°. Denne vinkelen tilsvarer for øvrig åpningsvinkelen til dagens konvensjonelle løsninger og har vist seg å fungere godt. Figur 6 viser en mulig åpningsvinkel β på f.eks. 31° uten at skotuppen 5 bøyer seg. Skotuppens bøyning sørger dermed for en ytterligere bøyevinkel Θ på f.eks. 7°. Det skal imidlertid forstås at dreiepunktets 7 avstand d opp fra skien, bindingens tykkelse, bindingens utforming, skosålens utforming osv. vil påvirke både åpningsvinklene β og θ, slik at den totale åpningsvinkelen β θ blir et resultat av en rekke design-valg.

Figur 3a og b viser et to ulike perspektiver av skosålen 2 og cleaten 6. En karbonsåle eller tilsvarende strekker seg fra hælparti 3 til framparti 4 til og med der cleaten 6 avsluttes i fremoverretningen, slik at skotuppen 5 kan sies å strekke seg fra cleaten 6 og fremover. Denne overgangen er markert med linjen L i figur 3b, og foran denne linjen er det kun myk gummisåle og en mykere skolest.

Figur 3b viser skotuppen 5 fra undersiden, idet det i denne utførelsen er anordnet riller i front som indikerer hvor sålen/skoen er fleksibel. Det er igjen viktig å merke seg at dette er i et område foran der det konvensjonelt er normalt å gjøre skoen bøyelig.

Figur 4 viser omrisset av en fot. Linjen BG tilsvarer området som utgjør en overgang mellom metatarsene og phalangene, dvs, fotens naturlige knekk- eller bøyeområde. De fleste sko er bøyelige om linjen BG, såfremt det ikke er et poeng at skoen skal være stiv. Videre viser figur 4 at rotasjonspunktet RPsx befinner seg foran BG. Dette området vil for øvrig stives opp av cleaten 6, noe man må ta hensyn til. Bøyelinjen L vil ifølge foreliggende oppfinnelse ligge foran både BG og RPsx, men likevel bak rotasjonspunktet RPNNN til det konvensjonelle NNN-systemet. På siden av omrisset av foten er det antydet hvor skoen vil kunne være stiv (S), og hvor den vil være mykere (M).

Det forstås at de angitte punktene BG, RPsx, L og RPNNN vist i figur 4 kun er ment som antydninger, og vil variere avhengig av fotform, fotstørrelse, skokonstruksjon, bindingssystem osv.

Oppfinnelsen tar utgangspunkt i et langrennsbindingsystem omfattende en langrennsskisko 1 og en langrennsbinding 8, der skiskoen 1 omfatter en skosåle 2 som har et hælparti 3 og en framparti 4 med en skotupp 5, der det under frampartiet 4 av skosålen 2, i det området som utgjør en overgang mellom metatarsene og phalangene i en fot, er montert en cleat 6 som omfatter en pinne eller pinner 7, der cleaten 6 passer inn i en komplementær krybbe 10 i en binding 8 som eventuelt omfatter en fleksor 9, og der bindingssystemet har en initial åpningsvinkel a.

Ifølge oppfinnelsen er skotuppen 5 foran cleaten 6 (bøyningsmessig) mykere enn noen annen del av skosålen 2, slik at den gir etter dersom man kommer mot bindingssystemets initiale åpningsvinkel β og dermed får man en reserveåpningsvinkel θ.

For å oppnå dette bestemte bøyepunktet, så kan altså skotuppen 5 foran cleaten 6 har en eller flere tversgående svekkelsessoner eller -ribber, ref. f.eks. figur 3b; 9a; 9b.

Figur 7 viser hvordan fleksoren 9 i bindingen forspennes når skoen presses ned i bindingen 8. Hvis skoen ikke belastes, dvs dreies frem eller tilbake i forhold til dreiepunktet p, så vil skoen stå i en vinkel a som vist på figur 5. Vinkelen α velges slik at skiføringen blir god, dvs at hverken skituppen eller bakskien hekter eller subber ned i snøunderlaget. Forspenningen er likeledes gunstig for å hindre at skien vipper/pendler for mye rundt.

Videre kan skosålen 2 omfatte en avstivelesesplate eller -såle 12 som strekker seg bakover fra framsiden av cleaten 6, ref. figur 9c; 9d er skosålen 2 omfattende avstivelsesplaten eller -sålen 12 har en gitt bøyestivhet kbP, samt fig. 4.

Videre kan skosålen 2 omfatte en bøyeplate 13 som strekker seg framover fra cleaten 6, der skosålen 2 omfattende bøyeplaten 13 har en gitt bøyestivhet kfP.

Alternativt kan skosålen 2 foran cleaten 6 kun omfatte et gummisålemateriale som har en gitt bøyestivhet kg, dvs at det ikke er anordnet noen avstivelesesplate eller liknende i skotuppen 5, der kbP ≥ Ifølge en utførelse av oppfinnelsen, der skosålen 2 omfatter en avstivelesesplate eller -såle 12 som strekker seg bakover fra overgangen L på fremsiden av cleaten 6, der overgangen L har en gitt bøyestivhet ki og der skosålen 2 omfattende avstivelsesplaten eller -sålen 12 har en gitt bøyestivhet kbp, i der i tillegg skosålen 2 omfatter en bøyeplate 13 som strekker seg framover fra cleaten 6, der bøyeplaten 13 som strekker seg framover fra cleaten 6 har en gitt bøyestivhet kfP, idet bøyestivheten kbp > kfp.

Alternativt er overgangen 14 mellom den bakre delen 12 av skosålen 2 fram til fremsiden av cleaten 6 og skotuppen 5 mykere, f.eks. ved at det er anordnet en eller flere tversgående svekkelsessoner eller -ribber, dvs en eller annen form for bøyesone som gjør at sålen bøyer seg på rett sted og på rett måte, det vil igjen si at svekkelsessonen har en bøyestivhet ka som er mindre enn bøyestivheten kbP til avstivelesesplate eller -såle 12 som strekker seg bakover fra cleaten 6, samt avstivelesesplate eller -såle 13 som strekker seg framover fra cleaten 6, der skosålen 2 omfattende avstivelsesplaten eller -sålen 13 har en gitt bøyestivhet kfp, slik at kss ≤ kbP og ka ≤ kfp, ref. figurene 9c; 9f.

Som nevnt kan det synes åpenbart at sålen er mykere lenger frem, men ifølge oppfinnelsen er sålen myk eller bøyelig på et sted som er lenger frem enn det som konvensjonelt anses ønskelig eller normalt, dvs. i området rundt BG, ref. figur 4.

En såle har normalt en bøyelighet som er tilpasset fotens biomekanikk, dvs. at sålen har et hælparti som hever hælen og støtter anklene og en gelenk som understøtter fotbuen frem til overgangen BG mellom metatarsene og phalangene i foten, der skoen normalt er mest bøylig, hvorpå skotuppen normalt lages noe stivere for å beskytte tærne (og fordi pinnen i en konvensjonell sko befinner seg under tærne og trenger stivhet og sålegods for å sitte på plass og for å gi skoen et minimum av torsjonsstivhet).

I tillegg til dette, har det vært en helt klar tendens mot at skøytesko har blitt stivere, spesielt mht torsjonsstivhet, men også mht langsgående bøyestivhet. På de stiveste skoene er snart ankelleddet 15 det eneste som bøyer seg i noen særlig grad på en skøytesko. På denne typen sko er knapt overgangen BG mellom metatarsene og phalangene i foten bøyelig, idet sålen 2 kan lages av et sammenhengende, stivt karbon- eller plastmateriale, der ingenting gir etter. Det er spesielt denne typen skisko foreliggende oppfinnelse egner seg for.

Skisko for klassisk teknikk har tradisjonelt sett vært myke og tynne. Utøverne har foretrukket skisko som har gitt maksimal nærhet til ski og følelse med underlaget. Heller ikke hælstabilitet har blitt ansett for å være viktig. Dette har endret seg noe de siste årene. Den tradisjonelle diagonalteknikken har i økende grad blitt erstattet med staking og beinklyving. Ved beinklyving synes det som om utøverne foretrekker en vesentlig mer torsjonsstiv skisko, både mht sålen og hælen, da en for myk skisko fører til hælen vris litt av skien. Dermed er det mulig at foreliggende oppfinnelse også vil ha nytte i forbindelse med en skisko for klassisk teknikk.

Dersom skoen skal benyttes for klassisk teknikk, eventuelt en kombi-sko eller en litt mindre ekstrem skøytesko, så vil det være mulig å gjøre sålen 2 eller avstivelsesplaten eller -sålen 12 bøyelig om BG, ref. figurene 9e; 9f.

Ifølge foreliggende oppfinnelse tilveiebringes også en langrennsskisko 1 som omfatter en skosåle 2 som har et hælparti 3 og en framparti 4 med en skotupp 5, der det under frampartiet 4 av skosålen 2, i det området som utgjør en overgang mellom metatarsene og phalangene i en fot, er montert en cleat 6 som omfatter en pinne eller pinner 7, der cleaten 6 passer inn i en komplementær krybbe 10 i en binding 8 som omfatter en fleksor 9, og der bindingssystemet har en initial åpningsvinkel β, der skotuppen 5 foran cleaten 6 er (bøyningsmessig) mykere enn noen annen del av skosålen 2, der skosålen 2 omfatter en avstivelesesplate eller -såle 12 som strekker seg bakover fra cleaten 6, der skosålen 2 omfattende avstivelsesplaten eller -sålen 12 har en gitt bøyestivhet kbp, der skosålen 2 framover fra cleaten 6 har en gitt bøyestivhet kfP; ki, der kbp > kfp ; ki.

kfP er da bøyestivheten til frontplaten eller skotuppen 5, ki er bøyestivheten til overgangen L mellom den bakre delen av skosålen 2 fram til fremdelen av cleaten 6 og skotuppen 5 foran cleaten 6, kbp er bøyestivheten tilsålen 2 bak overgangen L, ref. henvisningstall 12 i fig. 4. Sålen 2 bak overgangen L består som oftest av en avstivelesesplate eller -såle 12, idet denne avstivelesesplate eller -sålen 12 omfatter et hælparti 3 og en framparti 4, ref. fig. 3a og 3b.

Figur 8 viser en utførelse av foreliggende oppfinnelse, som i stor grad tilsvarer figur 9a.

Figurene 9a-f ulike konfigurasjoner av foreliggende oppfinnelse. Figur 9a viser en konfigurasjon som tilsvarer den vist i figurene 2 og 3a-b. Figur 9b viser en annen utforming av cleaten 6, der bøyelinjen eller -sonen L kan trekkes noe bakover. Denne konfigurasjonen vil kunne gi en større total åpningsvinkel og muligens bedre komfort. Den vil også kunne egne seg bedre til diagonalgang/klassisk. Figur 9c viser en bøyelinje eller -sone L som kan bestå av en svekkelseslinje i skosålens generelle gummimateriale. Figur 9d og 9e viser en bøyeplate 13 i form av en fjærende, reaktiv bøyeplate som vil gi en viss bøyemotstand, og som - alene eller i samarbeid med en separat fleksor 9 - kan bidra til en fleksor-funksjon. I en slik utførelse kan hele eller deler av bøyekraften først opplagres og så frigjøres når bøyevinkelen reduseres, noe som kan bidra til bedre fremdrift i skisporet. Figurene 9e og f viser en konfigurasjon der skosålen også har en bøyesone bak cleaten i området rundt eller bak BG.

Fig. 10 viser en utførelse uten fleksor. Her kan enten systemet være såpass godt balansert at, -i hvert fall noen - utøvere velger å gå uten fleksor, slik at det er valgfritt, eller at systemet leveres uten fleksor. Det er også mulig at fleksor-funksjonen er integrert i skiskoen, tilsvarende det som er vist i fig. 9d og/eller 9e, idet skiskoen er forsynt med en fjærende, reaktiv bøyeplate 13 (ref. fig 9d og 9e, ikke synlig i fig. 10) som vil gi en viss bøyemotstand, og som kan bidra til en fleksor-funksjon. Med reaktiv menes at så mye som mulig av kreftene som brukes for å bøye bøyeplaten, gis tilbake når bøyeplaten får rette seg opp igjen.

Det skal forstås at individuelle trekk fra de ulike utførelsesformene skal kunne kombineres på tvers av utførelseseksemplene, f.eks. kan den mer kompakte cleaten vist i fig. 9b med fordel kombineres med en eller flere av utførelsene vis i fig. 9d til 9f, 10 osv.

Claims (9)

Patentkrav

1. Anordning for langrennsbindingsystem omfattende en langrennsskisko (1) og en langrennsbinding (8), der skiskoen (1) omfatter en skosåle (2) som har et hælparti (3) og en framparti (4) med en skotupp (5), der det under frampartiet (4) av skosålen (2), i det området (BG) som utgjør en overgang mellom metatarsene og phalangene i en fot, er montert en cleat (6) som omfatter en pinne eller pinner (7), der cleaten (6) passer inn i en komplementær krybbe (10) i en binding (8), og der bindingssystemet har en initial åpningsvinkel (β), k a r a k t e r i s e r t v e d at skotuppen (5) foran cleaten (6) omfatter en overgang (L) som er mykere enn noen annen del av skosålen (2), slik at den gir etter dersom man kommer mot bindingssystemets initiale åpningsvinkel (β) og dermed får man en reserveåpningsvinkel (Θ).

2. Anordning ifølge krav 1, der overgangen (L) mellom den bakre delen av skosålen (2) fram til fremdelen av cleaten (6) og skotuppen (5) foran cleaten (6) har en eller flere tversgående svekkelsessoner eller -ribber, idet overgangen (L) har en gitt bøyestivhet ki.

3. Anordning ifølge krav 1, der skosålen (2) omfatter en avstivelesesplate eller -såle (12) som strekker seg bakover fra overgangen (L) på fremsiden av cleaten (6), der overgangen (L) har en gitt bøyestivhet ki og der skosålen (2) omfattende avstivelsesplaten eller -sålen (12) har en gitt bøyestivhet kbP.

4. Anordning ifølge krav 1 eller 3, der skosålen (2) omfatter en bøyeplate (13) som strekker seg framover fra cleaten (6), der bøyeplaten (13) som strekker seg framover fra cleaten (6) har en gitt bøyestivhet k/p.

5. Anordning ifølge krav 1, der skosålen (2) foran cleaten (6) kun omfatter et gummisålemateriale.

6. Anordning ifølge krav 4, der bøyestivhet kbP > kfP.

7. Anordning ifølge krav 2 eller 3, der bøyestivheten kbP ≥ ki.

8. Anordning ifølge ethvert av de foregående krav, der langrennsbindingen (8) omfatter en fleksor (9).

9. Langrennsskisko (1) som omfatter en skosåle (2) som har et hælparti (3) og en framparti (4) med en skotupp (5), der det under frampartiet (4) av skosålen (2), i det området som utgjør en overgang mellom metatarsene og phalangene i en fot, er montert en cleat (6) som omfatter en pinne eller pinner (7), der cleaten (6) passer inn i en komplementær krybbe (10) i en binding (8), og der bindingssystemet har en initial åpningsvinkel (β),

k a r a k t e r i s e r t v e d at skotuppen (5) foran cleaten (6) funksjonelt er mykere enn noen annen del av skosålen (2), slik at den gir etter dersom man kommer mot bindingssystemets initiale åpningsvinkel (β) og dermed får man en reserveåpningsvinkel (Θ),

der skosålen (2) omfatter en avstivelesesplate eller -såle (12) som strekker seg bakover fra cleaten (6), der skosålen (2) omfattende avstivelsesplaten eller -sålen (12) har en gitt bøyestivhet kbp, der skosålen (2) framover fra cleaten (6) har en gitt bøyestivhet kfp; ki, der kbp > kfP; ki.