NO751760L

NO751760L -

Info

Publication number: NO751760L
Application number: NO751760A
Authority: NO
Inventors: W Paulus; H Scheinpflug; H Genth
Original assignee: Bayer Ag
Priority date: 1974-06-01
Filing date: 1975-05-16
Publication date: 1975-12-02
Also published as: AT344447B; CH576968A5; IE41151L; FR2275466A1; ES438044A1; JPS511482A; LU72620A1; BE829654A; IT1040613B; IL47373A; DE2426653A1; GB1452448A; NL163511B; US4049807A; SE7506150L; ATA411875A; FR2275466B1; DK244775A; JPS5913516B2; IL47373A0

Description

Nye derivater av•2-amino-l,3-tiazin.

Oppfinnelsen vedrører nye derivater av 2-amino-1,3-tiazin samt deres fremstilling og anvendelse.

Det er funnet at man på enkel måte får nye derivater av 2-amino-l,3-tiazin med formel

hvori'

R betyr en eventuelt substituert karbocyklisk eller heterocyklisk aromatisk rest og

R 2betyr hydrogen, en alkyl-, alkenyl- eller eventuelt karbocyklisk- aromatisk rest,

når et et $-halogenetylketon med formel

hvori

Hal betyr halogen og

har den ovenfor angitte betydning, omsettes med tiourinstoff med formel

hvori

R har den ovenfor angitte betydning.

Vanligvis foregår omsetningen i temperaturområdet på 15 - 150°C, fortrinnsvis 1»0 - 110°C.

Som alkyl- og alkenylgrupper kommer det på tale rettlinjede eller forgrenede alkyl- og alkenylrester med inntil 18, fortrinnsvis inntil 12, spesielt inntil 6 C-atomer; eksempelvis skal nevnes: Metyl-, etyl-, propyl-, isopropyl-, butyl-, isobutyl-, tert.-butylamy1-, isoamyl-, heksyl-, heptyl-, nonyl-, decyl-, undecyl- og dodecylrester; som alkenylrester skal det eksempelvis nevnes: Vinyl-, allyl-, isopropeny1-, butenyl-, isobutenyl-, pentenyl- og heksenyl. Spesielt fore-trukket er alkyl- og alkenylrester med inntil 3 C-atomer, nemlig metyl, etyl, propyl, isopropyl, vinyl, allyl.

Som karbocykliske aromatiske rester kommer det på tale ,slike med inntil 14 C-atomer, fortrinnsvis kan nevnes fenyl og naftyl.

Som heterocykliske aromatiske rester kommer det på tale 5- og 6-leddede heterocykler, hvortil det også kan være anellert karbocykliske og heterocykliske ringer. Som heteroatomer for disse heterocykliske ringer kommer det spesielt på tale nitrogen, oksygen og svovel, idet de heterocykliske ringer kan inneholde ette eller flere, like eller forskjellige heteroatomer. Eksempelvis skal nevnes: Tienyl, pyridyl, tia-zolyl.

Som halogener skal det nevnes fluor, klor, brom,

jod, fortrinnsvis'klor.

Som substituenter av den eventuelt substituerte rest R<1>skal nevnes halogen (fluor, klor, brom, jod), fortrinnsvis klor, lavere alkyl-,'halogenalkyl og alkoksyrester, nitro- og hydroksygrupper.

Som lavere alkylrester og alkylgrupper av de forannevnte halogenalkyl- og alkoksyrester kommer det på tale rettlinjede og forgrenede alkylrester med inntil 12, fortrinnsvis inntil 6 og spesielt inntil 3 C-atomer, eksempelvis skal nevnes metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, isobutyl, tert.-butyl, amyl, isoamyl samt de isomere heksylrester.

Vanligvis gjennomføres reaksjonen ifølge oppfinnelsen i nærvær av et oppløsningsmiddel; som sådanne kommer det på tale lavere alifatiske alkoholer, som etanol, metanol, propa-nol, isopropanol.

Som 8-halogenetyl-aryl-ketoner, som finner anvendelse ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kommer det. eksempelvis på tale:

6-halogenetyl-fenyl-keton,

3-halogenetyl-(p-klor-fenyl)-keton,

3-halogenetyl-(p-metyl-fenyl)-keton,

3-halogenetyl-(p-isopropy1-feny1)-keton,

3-halogenetyl-(p-metoksy-feny1)-keton,

3-halogenetyl-(p-oksy-fenyl)-keton,

3-halogenetyl-(p-nitro-feny1)-keton, 3-halogenetyl-(diklor-fenyl)-keton,

3-halogenetyl-(2,4,6-trimety1-feny1)-keton,

3-halogenetyl-naftyl-keton,

3-halogenety1-tienyl-keton.

Som tiourinstoffer som kan finne anvendelse i

fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kommer eksempelvis på tale:

Tiourinstoffer som

N-metyl-tiourinstoff,

N-ety1-tiourinstoff,

N-fenyl-tiourinstoff,

N-nafty1-tiourinstoff,

N-ally1-tiourinstoff.

Eksempel på omsetning av 3-kloretyl-fenylketon skal fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen forklare ved hjelp av følgende formelskjema: NH0

Det antas at reaksjonen ifølge oppfinnelsen for-løper over ikke isolerte mellomtrinn. Derved kan i første trinn under avspaltning av klorhydrogen foregå dannelsen av et isotiouroniumsalt, som i et annet reaksjonstrinn undergår ring-slutning til de tilsvarende hydroksy-dihydro-1,3-tiazin, hvorav det endelig under dannelse av 1,3-tiazin med formel I foregår vannavspaltning.

Vanligvis er gjennomføringen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen avhengig av typen av det anvendte 3-halogenetylketon med formel II.

Man kan f.eks. oppvarme det valgte 3~halogenetyl-fenylketon med formel II med tiourinstoff med formel III i det valgte oppløsningsmiddel under tilbakeløp, inntil etter vanlige analytiske metoder eksempelvis tynnsjiktkromatografisk ikke mere lar seg påvise utgangsforbindelser med formel li<b>eller III. Derved kan reaksjonsproduktet allerede falle ut i form av dets halogenhydrogensure salt og deretter isoleres på vanlig måte, eksempelvis ved filtrering. Man kan imidlertid også, fortrinnsvis når reaksjonsproduktet er oppløselig i det valgte oppløsnings- middel deretter avdestillerer oppløsningsmiddel og får reaksjonsproduktet vanligvis på grunn av aminogruppens basisitet i form av dets klorhydrogensure salt som residu, hvorav det etter vanlige metoder lett lar seg oppnå 2-amino-l,3-tiazin-derivatet som fri base. Eksempelvis kan man utfelle den fri base fra den vandige oppløsning av det halogenhydrogensure salt med fortynnet vandig alkalilut og etterfølgende frafil-trering. Selvsagt kan man rense såvel den fri base som også det halogenhydrogensure salt etter vanlige metoder, eksempelvis ved omkrystallisering. Art og type av isolering og rensning av forbindelsene ifølge oppfinnelsen er ikke vesentlig for oppfinnelsen og kan foregå etter alle vanlige metoder, tilsvarende teknikkens stand.

Det kan imidlertid alt etter reaksjonsevne og det målte 6-halogenetylketon med formel II være fordelaktig i oppløsningsmidlet som finner'anvendelse å oppløse klorhydrogen. Derved er mengden oppløst klorhydrogen ikke vesentlig for oppfinnelsen, hensiktsmessig velges den ikke høyere enn det som tilsvarer oppløseligheten av klorhydrogenet i oppløsningsmidlet ved koketemperatur.

Det antas at alt etter reaktiviteten av utgangs-og mellomforbindelsene må det være tilstede en høyere halogen-hydrogenkonsentrasjon i reaksjonsblandingen. enn det som fremkommer ved avspaltning av halogenhydrogen under reaksjonen for å påvirke reaksjonslikevekten til den ønskede side.

I mange tilfeller foregår vannavspaltningen fra det hypotetiske hydroksy-dihydro-1,3-tiazin-mellomtrinn tilsynelatende bare til en likevektstilstand når reaksjonsmediet dessuten inneholder vann. Derfor kan det også være fordelaktig for å fullstendiggjøre reaksjonen å fjerne vann fra reaksjonsblandingen. Derved kan man fortrinnsvis gå frem således at man fjerner vann og eventuelt også det anvendte oppløsnings-middel som en lavere alifatisk alkohol ved azeotropdestillasjon med et egnet med vann ikke blandbart oppløsningsmiddel som et alifatisk eller aromatisk hydrokarbon, f.eks. toluen.

De nye derivater av 2-amino-l,3-tiazin er alt etter typen av deres substitusjon forbindelser av forskjellig stabilitet. Vanligvis lar de seg oppnå fra deres klorhydrogensure salter på vanlig-måte som fri baser, imidlertid fremkommer de ofte i oljeform og kan på grunn av termisk ustabilitet bare renses destillativt med store tap. Også ekstrahering av den fra den vandige oppløsning i oljeform utskilte fri base med et organisk oppløsningsmiddel gir i mange tilfeller intet rent produkt, da tilsynelatende alt etter type av substituenter også består en ustabilitet overfor vandige alkaliske oppløs-ninger.

Derimot har de halogenhydrogensure salter i alle tilfeller en for anvendelsen ifølge oppfinnelsen•tilstrekkelig stabilitet og virkning.

Fortrinnsvis tilsvarer de nye derivater av 2-amino-1,3-tiazin, som kan fåes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, formelen

hvori

betyr en eventuelt substituert fenyl-, naftyl-eller tienylrest og

R betyr hydrogen, en alkyl- eller alkenylrest med inntil 3 C-atomer eller en eventuelt substituert fenyl-eller^ naftylrest.

Spesielt foretrukkede nye derivater av 2-amino-1,3-tiazin tilsvarer formelen

hvori

R^ betyr en eventuelt substituert fenyl-, naftyl-eller tienylrest og

R betyr hydrogen, metyl, allyl, fenyl eller naftyl. De nye derivater av 2-amino-l,3-tiazin har en

sterk fungitoksisk og bakteriotoksisk virkning. De har imidlertid bare en liten varmblodstoksisitet og skader ikke kulturplanter i de for bekjempelse av sopp og bakterier nødvendige konsentrasjoner. Av disse grunner er'de egnet for bruk for plantebeskyt-telsesmiddel til bekjempelse av sopp og bakterier.

I plantebeskyttelse anvendes fungitoksiske

midler til bekjempelse av Archimyceter, Phycomyceter, Ascomy-ceter, Basidiomyceter og Pungi imperfecti.

De nye forbindelser har et bredt virkningsspek-trum og kan med fordel anvendes mot parasitær sopp og bakterier, som angriper plantedeler over jorden nedenifra jorden samt frøoverført sykdomsfrembringere. Fremfor alt har de nye forbindelser vist seg egnet til bekjempelse av plantesykdommer som forårsakes av bakterier. Således viser de en virkning overfor Xanthomonas oryzae på ris. Ved siden av en virkning etter applikasjon av preparatet på bladet har de nye forbindelser også en tydelig systemisk virkning som tydelig sees etter applikasjon til vanningsvannet eller på jorden. Foruten Xanthomonas orzyae viser de nye forbindelser også en tydelig systemisk virkning som tydelig fremgår etter applikasjon til vanningsvannet eller på jorden. Foruten Xanthomonas oryzae viser de nye forbindelser virkning overfor bakterielle sykdomsfrembringere fra slekten Xanthomonas, Pseudomonas, Erwinia og Corynebakterier, f.eks. skal det nevnes:

Xanthomonas vesicatoria / tomater

Xanthomonas malvacearum/ bomull

Pseudomonas lachrymans / agurk

Pseudomonas morsprunorum / stenfrukt

Erwinia amylovora / pærer og andre vertsplanter

Erwinia carotovora / på forskjellige vertsplanter Corynebakterium michiganense / tomater.

De nye forbindelser virker også mot forskjellige sopptyper, som forårsaker plantesykdommer på kulturplanter, f.eks.: Pyricularia oryzae, Pellicularia sasakii, Mycosphae-relle musicola, Colletotrichum coffeanum, Rhizoctonia solani, Phytophthora cactorum, Phytophthora infestans, Pythium ultimum, Helminthosporium gramineum, Fusarium culmorum, Venturia inaequa-lis, Puccinia recondita.

Alt etter deres anvendelsesformål kan de nye forbindelser overføres i de vanlige formuleringer, som oppløsninger, emulsjoner, suspensjoner, pulvere, pastaer .og granulater. Disse kan fremstilles på kjent måte, f.eks. ved sammenblanding av de virksomme stoffer med drøyemidler, dvs. flytende oppløsnings-midler og/eller faste bærestoffer, eventuelt under anvendelse av overflateaktive midler, altså emulgerings- og/eller disperger-ingsmidler, idet f.eks. i tilfelle anvendelse av vann som drøyemiddel, kan det anvendes eventuelt organisk oppløsnings-middel som hjelpeoppløsningsmiddel. Det kommer eksempelvis på tale: Som flytende oppløsningsmidler aromater (f.eks. xylen, benzen), klorerte aromater (f.eks. klorbenzener), parafiner (f.eks. jordoljefraksjoner), alkoholer (f.eks. metanol, buta-nol), sterkt polare oppløsningsmidler som dimetylformamid og dimetylsulfoksyd samt vann; som faste bærestoffer naturlig steinmel (f.eks. kaolin, leirjord, talkum, kritt) og syntetisk stenmel (f.eks. høydispers kiselsyre, silikater); som emulger-ingsmiddel ikke-ionogene og anioniske emulgatorer, som polyoksyetylen-fettsyreestere, polyoksyetylen-fettalkoholetere, f.eks. alkylary1-polyglykoleter, alkylsulfonater og arylsulfo-nater; som dispergeringsmiddel f.eks. lignin, sulfitavlut og metylcellulose.

De nye forbindelser kan foreligge i formuleringer i blanding med andre kjente virksomme stoffer.

Formuleringene inneholder vanligvis mellom 0,1 og 95 vekt% virksomt stoff, fortrinnsvis mellom 0,5 og 90%.

De virksomme stoffer kan anvendes som sådanne i form av deres formuleringer eller i de herav tilberedte anvend-elsesformer som bruksferdige oppløsninger, emulgerbare konsen-trater, emulsjoner, suspensjoner, sprøytepulvere, pastaer, opp-løselig pulver, forstøvningsmiddel og granulater. Anvendelsen foregår på vanlig måte, f.eks. dusjing, sprøyting, fortåking, forstøvning, utstrøing, røking, forgassing, helling, beising eller inkrustering.

De virksomme stoffkonsentrasjoner i de anvendelses-ferdige tilberedninger kan varieres innen et stort område. Vanligvis ligger de mellom 0,0001 og 10%, fortrinnsvis mellom 0,01 og 1%.

Ved frøgodsbehandlingen kreves vanligvis virksomme stoffmengder fra 0,1 til 10 g pr. kg frøgods, fortrinnsvis 0,5 til 5 g. Til jordbehandling er det nødvendig virksomme stoffmengder på 1 - 500 g pr. m^ jord, fortrinnsvis 10 - 200 g.

De virksomme stoffer kan også med godt resultat anvendes i Ultra-Low-Volume-fremgangsmåten (ULV), hvor det er mulig å utbringe formuleringer inntil 95% eller sogar 100% virksomt stoff alene.

På grunn av deres gode virkning overfor mikroorganismer som muggsopp, gjær, bakterier, slimorganismer og alger kan de nye forbindelser også finne anvendelsen innen rammen av materialbeskyttelse. De er allsidig anvendbare' i alle områder hvor det er å regne med uønskede mikrobeangrep, eksempelvis i industrielle vaske- og kjølevann, kjølesmøre-midler, stofføringskanaler av papirfabrikker, i spinnebad for kunstfiberproduksjonen, i elektroforesebad ved dyppebad-lakkering, i polymerdispersjoner, papirstrykemasser, lim, voksemulsjoner, farvestoffsuspensjoner, planteaktig garveri-væsker,.farveformuleringer på olje- eller limbasis, på over-flater av hud, lær og tekstil.

Ved forforsøk lår det seg lett best-emme anvendte mengder av stoffene ifølge oppfinnelsen til bekjempelse av mikroorganismer. De ligger vanligvis mellom 0,0001 og 0,5 vekt%, fortrinnsvis mellom 0,01 og 0,3 vekt% ved anvendelse • som mustasjekonserveringsmiddel eller ved anvendelse som konserver-ingsmiddel for kjølesmørestoffer, spinneprepareringer, voksemulsjoner, fyllstoffsuspensjoner og strykemasser, ved 0,0001 til 0,01 vekt% ved anvendelse som alger- og slimbekjempelses-middel, f.eks. i industrielle vaske- og kjølevann og vandige suspensjoner av papirstoff.

De nye forbindelser kan også anvendes i blanding med forbindelser som er kjent som mikrobicider. Likeledes som for plantebeskyttelse kan også for materialbeskyttelse fremstilles mikrobicid middel på basis av de nye forbindelser i form av oppløsninger, suspensjoner, pastaer, pudder eller granulater og ved siden av det virksomme stoff eller virksomme stoffblanding hver gang inneholder egnede oppløsnings- eller fortynningsmidler, drøyemidler, emulsjonshjelpemidler og andre tilsetninger.

Den gode virkning av de nye forbindelser vises ved følgende eksempler.

Eksempel A. Mycelvekstprøve.

Det ble anvendt næringsgrunn av følgende sammen-setning .

Man sammenblander den for den ønskede virksomme stoffkonsentrasjon-i næringsbunnen nødvendige virksomme stoff-mengde med den angitte oppløsningsmiddelblandingsmengde. Kon-sentratet blandes grundig i det nevnte mengdeforhold med den flytende, til 42°C avkjølte næringsbunn og helles i Petriskåler med en diameter på 9 cm. Videre oppstilles kontrollplater uten preparattilblanding.

Er næringsbunnen avkjølt og fast podes platene med de i tabell I angitte sopptyper eller bakterier og inkuberes ved ca. 21°C.

Videre fremstilles kontrollplater med oppløsnings-middel uten virksomt stoffinnhold og inkuberes deretter på samme måte.

Vurderingen foregår alt etter soppens voksthastig-het etter 4-10 dager. Ved vurderingen sammenlignes den radi-ale mycelvekst på de behandlede næringsbunner med veksten på kontrollnæringsbunnene. Vurderingen av soppveksten foregår med følgende tall:

1 ingen soppvekst,

inntil 3 meget sterk hemming av veksten,

inntil 5 middels sterk hemming av veksten,

inntil 7 svak hemming av veksten,

9 veksten tilsvarer de•ubehandlede kontrollers.

Virksomme stoffer, virksomme st offkonsentrasjoner og resultater fremgår av følgende tabell I. Eksempe l B. Bakterieprøve / Xanthomonasoryzae /systemisk.

Hver gang 2,5 g av et 3- eller 6 vekt%-ig virksomt stoffholdig pimpstengranulat av 0,5 til 1 cm diameter innbringes i vanningsvannet av 6 uker gamle risplanter, som er blitt dyrket i en potte. I hver potte befant det seg 1500 cm 3 jord og 1500 cm 3 vanningsvann. Pr. forsøksenhet ble det anvendt 2 til 3 potter.

Opptak av forsøkspreparatene foregikk over

roten. To dager etter applikasjon av preparatet inokuleres plantene med stikking av bladene med nåler, som på forhånd var dyppet i en vandig bakteriesuspensjon av Xanthomonas oryzae. Plantene står etter inokuleringen i et rom ved 26 - 28°C og

80% relativ luftfuktighet

10 dager etter inokulasjonen ble det bestemt angrepet ved alle stikk skadede og derved inokulerte blad av på forhånd med virksomt stoff behandlede planter i %, men likeledes inokulerte kontrollplanter. 0% betyr intet angrep, 100% betyr at angrepet var nøyaktig så stort som ved kontroll-plantene.

Virksomme stoffer, virksomme stoffkonsentrasjoner og resultater fremgår av følgende tabell II.

Eksempel C.

I rekkeforsøk ble det til hver gang 100 ml Allen's næringsoppløsning, som tillegg inneholdt 1 vekt% kaprolaktam som organisk karbon- og nitrogenkilde, samt tilsvarende mengder av de i følgende tabell III nevnte forbindelser i form av deres hydroklorider, oppløst i vandig etanol, således at konsentra-sjonsrekken ble oppnådd mellom 1 og 100 mg pr. liter.

Kort tid før tilsetning av de nye forbindelser var prøvene blitt infisert med fra ved polyamid-fremstillingen an vendt spinnvann-kretsløp isolerte slimorganisme (ca. 10^ kimer pr. ml).

I følgende tabell III angir for hydrokloridene

av de anvendte nye forbindelser den mikrostatiske minimalkon-sentrasj on (MMK).

Derved er oppløsninger som har den mikrostatiske minimalkonsentrasjon (MMK) eller større virksomme stoffkonsentrasjoner, definisjonsmessig dessuten også helt klar etter tre ukers kultur ved værelsestemperatur, dvs. de virksomme stoffrie næringsoppløsninger etter 3 til 4 dager bemerkbare sterke formering av mikroorganismene og slimdannelsen underblir; det samme gjelder også for oppløsninger som har en høyere enn MMK av virksomt stoff. Oppløsninger med mindre virksomme stoffkonsentrasjoner enn MMK viser en mindre formering av mikroorganismene enn virksomme stoffrie næringsoppløsninger, forblir imidlertid ikke helt klare.

I den følgende tabell III er det oppstillet de således bestemte MMK-verdier for de angitte forbindelser.

'Eksempel D.

I en agar som var blitt fremstillet ølvørter og pepton ble de i følgende tabell IV nevnte forbindelser hver gang innarbeidet i avtrinnede konsentrasjoner mellom 0,005 og 0,5. vekt% pr. forsøksprøve. Etter stivningen av agar foregikk kontaminasjonen av de således fremstilte agarprøver med hver gang forskjellige virksomme stoffer i hver gang forskjellig konsentrasjon i renkulturer av Penicillium glaucum, Chaetomium globosum og Aspergillus niger.

Etter 2 ukers lagring ved 28°C og 60 - 70% . relativ luftfuktighet ble det vurdert. I følgende tabell IV er det som MMK angitt den minste i en agarprøve inneholdt konsentrasjon av den eventuelle forbindelse, hvor det ikke foregikk forvoksning ved den anvendte type.

Eksempel E.

På den i eksempel D omtalte måte fremstilles prøver med avtrinnet innhold av de i eksempel D angitte forbindelser av en buljongagar og kontamineres med Bacterium coli og Bacterium pyocyaneum, dyrkes og vurderes etter 2 uker.

De oppnådde resultater er oppstillet på samme måte som i eksempel D i følgende tabell V.

Eksempel F.

En blandekultur av grønn-, blå-, brun- og kisel-alger ble hatt i luftede 100. ml-prøver av Allen's næringsopp-løsning (Arch. Mikrobiol. 17, side 3^ - 53 (1952)). Etter to uker er næringsoppløsningen dyp grønn-blå farvet på grunn av. intens algevekst.

I følgende tabell VI er det angitt minstekonsen-trasjoner som må tilsettes de angitte forbindelser i oppløs-ningen for å virke utryddende på denne algeblandekultur. Virk-ningen er derved å se på at oppløsningen, ble farveløs.

Eksempel G.

I en siktvannprøve fra en papirfabri-k, som inneholdt 1,5 . 10 7 kimer pr. ml (overveiende slimdannere), reduserte en tilsetning av 80 ppnv 2-amino-4-(p-klorfenyl)-l,3_ tiazin i løpet av ca. 5 timer kimantallet med mer enn 99%.

Eksempel H.

Konserveringen av mykningsmiddelholdige disper-sjonsfarver er spesielt vanskelige. Por oppnåelse av til-strekkelig lagringsstabilitet.er det nødvendig med relativt høye konsentrasjoner av de kjente konserveringsmidler.

Prøver av en slik dispersjonsfarve med et innhold av 0,15 og 0,2 vekt% 2-amino-4-tienyl-l,3-tiazin ble infisert med fra en råtnet dispersjonsfarve isolert mikroorga-nisme. Det uteble enhver mikrobiell spaltning; kimtallbestem-melser viste at de innbragte kimer ble utryddet.

Eksempel 1.

20,3 g (0,1 mol) 6-kloretyl-fenyIketon oppvarmes til kokning med 7,6 g (0,1 mol) tiourinstoff i 100 ml etanol, som inneholder oppløst 0,5 vekt% klorhydrogen så lenge (ca. 3-4 timer), inntil utgangsforbindelsene ikke mere lar seg påvise i en prøve tynnsjiktkromatografisk. Deretter avdestilleres- under jevn tilsetning av toluen i den grad som etanol avdestillerer, etanolen azeotropt og den resulterende toluen-reaksjonsblanding kokes ennu \ time under vannutskiller. Derved utskiller det seg 23 g (ca. 88% av det teoretiske) rått 2-amino-4-feny1-1,3-tiazin-hydroklorid av smeltepunkt 204°C som svakt gulfarvede krystaller som frafiltreres. Etter omkrystallisering fra etanol får man rent 2-amino-4-feny1-1,3-tiazin-hydroklorid av smeltepunkt 210°C.

Analyse: C10H11C1N2S (mol 226,7).

% beregnet: C 53,0 H 4,82 N 12,35 Cl 15,65 S 14,18

% funnet : C 53,0 H 4,52 N 12,3 Cl 15,7 S 14,3

Fra den vandige oppløsning av hydrokloridet utfelles ved tilsetning av•fortynnet vandig natronlut den fri base og frafiltreres. Ved omkrystallisering fra en blanding av like volumdeler benzen og cykloheksan får man rent 2-amino-4-fenyl-1,3-tiazin av smeltepunkt 137°C

Analyse: C!oHio<N>2S ^mo1 190J27).

% beregnet: C 63,1 H 5,25 N 14,7 S 16,85

% funnet : C 63,0 H 5,36 N 14,4 S 16,5

Eks empeI 2 - 6.

På analog måte som omtalt i eksempel 1 omsettes hver gang 0,1 mol tiourinstoff med 0,1 mol av et 6-kloretyl-keton med formel hvori R^ har den hver gang i følgende tabell VII angitte betydning,

i 100 ml etanol, som inneholder 0,5 vekt% klorhydrogen oppløst.

De dannede forbindelser og deres smeltepunkter er oppstillet i følgende tabell VII.

Smeltepunktet av den fri base av den i eksempel

2 nevnte forbindelse ligger ved 127°C.

Eksempel 7.

2,9 g (0,025 mol) N-allyltiourinstoff og 4,7 g (0,025 mol) p-metylfeny1-3-kloretylketon oppvarmes i 100 ml etanol, som inneholder oppløst 0,5 vekt% klorhydrogen i en halv time under tilbakeløp. Deretter inndampes under gjentatt tilsetning av toluen i vannstrålevakuum ved ca. 45°C badtemperatur i vannbad til tørrhet. Residuet opptas i ca. 30 ml aceton.

Etter utrivning med litt eter skiller det seg fra den acetoniske oppløsning 6,3 g (ca. 90% av det teoretiske) 2-allylamino-4-(p-metylfenyl)-l,3-tiazin-hydroklorid i krystallinsk form.

Ved omkrystallisering fra aceton fåes forbindelsen ren; smeltepunkt 133°C.

Analyse: C-^H^ClNg (mol 280,8l)

% beregnet: C 59,90 H 6,09 N 9,96 S 11,40 Cl 12,65

% funnet : C 60,0 H 6,06 N 9,99 S 11,3 Cl 12,6

Eksempel 8..

3,8 g (0,025 mol) N-fenyltiourinstoff og 4,7 g

(0,025 mol) p-metylfenyl-B-kloretyl-keton oppvarmes i 100 ml etanol, som inneholder oppløst 0,5 vekt% klorhydrogen i ca.

1 time under tilbakeløp. Deretter opparbeides reaksjonsblandingen som angitt i eksempel 2. Det fåes 5,7 g (ca. 71% av det teoretiske) 2-fegl-amino-4-(p-metylfenyl)-l,3-tiazin-hydroklorid av smeltepunkt 179°C (etter omkrystallisering fra en blanding av like volumdeler aceton, og metanol).-

Eksempel 9.

24,9 g (0,1 mol) 2,4-diklorfenyl-g-kloretyl-keton (95%-ig) oppvarmes med 7,6 g (0,1 mol) tiourinstoff i 100 ml etanol under tilbakeløp. Etter ca. 3g time har det utskilt seg reaksjonsprodukter som farveløst krystallisat. Det fåes 23,7 g (ca. 85% av det teoretiske) 2-amino-4-(2,4-. diklorfeny 1)-1,3'-tiazin-hydroklorid som farveløst krystallisat av smeltepunkt 236°C. Analyse: C^H^Cl^S (mol 295,62).

Beregnet: C 40,64 H 3,08 N 9,43 S 10,8 Cl 36,05

Funnet : C 40,7 H 3,08 N 9,29 S 11,0 Cl 36,1

Ved tilsetning av fortynnet vandig natronlut til en vandig oppløsning av hydrokloridet faller basene ut som hvit utfelling; ved omkrystallisering fra benzen fåes 2-amino-4-(2,4-diklorfenyl)-l,3-tiazin av smeltepunkt l66°C. Analyse: C10HgCl2N2S (mol 259,17).

Beregnet: C 46,60 H 3,15 N 10,81 S 11,94 - Cl 27,5

Funnet : C 46,3 H 3,28 N 10,9 S 11,6 Cl 27,9

Eksempel 10.

4,7 g (0,025 mol) B-kloretyl-(p-metylfenyl)-keton oppvarmes med 2,25 g (0,025 mol) N-metyl-tiourinstoff i 100 ml etanol, som inneholder 0,5 vekt% klorhydrogen, så lenge til kokning (ca. 30 minutter), inntil i en prøve av reaksjonsblandingen utgangsforbindelsene ikke mere lar seg påvise tynnsjiktkromatografisk. Deretter avdestilleres fra reaksjonsopp-løsningen etanolen under samtidig erstatning med toluen og den resulterende toluenoppløsning kokes ennu ca. \ time på vannutskiller. Derved utskiller det seg 5,6 g (ca. 86% av det teoretiske ) 2-metylamino-4-(p-metylfeny1)-1,3-tiazinhydroklorid som brune, klebrige krystaller. Etter omkrystallisering fra

aceton/metanol - (2 : 1) utgjør den rene forbindelses smeltepunkt 162°C.

Eksempel 11.

4;7 g (0,025 mol) g-kloretyl-(p-metylfenyl)-

keton oppvarmes med 5>05 g (0,025 mol) N-naftyl-(2)-urinstoff i 100 ml etanol, som inneholder 0,5 vekt% klorhydrogen, så

lenge inntil kokning (ca. 1 time), inntil i en prøve av reaksjonsblandingen lar det seg ikke mere påvise utgangsforbindelsene tynnsjiktkromatografisk. Deretter avdestilleres etanol under jevn erstatning med toluen og den resulterende toluenoppløsning kokes ennu i ca. \ time på vannutskiller. Det utskiller seg således 6,9 g (ca. 72,7% av det teoretiske) 2-nafty1-(2)-amino-4-(p-metylfenyl)-l,3-tiazin-hydroklorid som lysegrå krystaller av smeltepunkt 210°C. Ved omkrystallisering fra metanol fåes den rene forbindelse med smeltepunkt 212°C.

Claims

1. Nye 2-amino-l,3-tiaziner med formel

hvori betyr en eventuelt substituert karbocyklisk eller heterocyklisk aromatisk rest og R 2betyr hydrogen, en alkyl-, alkenyl- eller eventuelt substituert karbocyklisk aromatisk rest.

2. Nye 2-amino-l,3ptiaziner med formel

hvori R^ betyr en eventuelt substituert fenyl-, naftyl-eller tienylrest og R betyr hydrogen, en alkyl- eller alkenylrest med inntil 3 C-atomer og en eventuelt substituert fenyl- eller naftylrest.

3. Nye 2-amino-l,3-tiaziner med formel

hvori Fr betyr en eventuelt substituert fenyl-, naftyl-eller tienylrest og R betyr hydrogen, metyl, allyl, fenyl eller naftyl.

4. 2-amino-4-fenyl-1,3-tiazin 2-amino-4-(1,4-diklorfenyl)-l,3-tiazin 2-amino-4-(4-klorfenyl)-1,3-tiazin , 2-amino-4-(4-isopropylfeny1)-1,3-tiazin 2-amino-4-nafty1-1,3-tiazin 2-amino-4-tienyl-(2)-1,3-tiazin 2-amino-4-(4-metylfeny1)-1,3-tiazin 2 <L> fenylamino-4-(4-metylfeny1)-1,3-tiazin 2-naftylamino-4-(4-metylfenyl)-l,3-tiazin 2-metylamino-4-(4-metylfenyl)-1,3-tiazin 2-allylamino-4-(4-metylfenyl)-1,3-tiazin.

5. Fremgangsmåte til fremstilling av nye derivater av 2-amino-l,3-tiazin med formel

hvoriR^" betyr en eventuelt substituert karbocyklisk eller heterocyklisk aromatisk rest og R 2betyr hydrogen, en alkyl-, alkenyl- eller eventuelt substituert karbocyklisk aromatisk rest, karakterisert ved at et 6-halogenetyl-keton med formel

hvori Hal betyr halogen og R har den ovennevnte betydning, omsettes med tiourinstoff med den generelle formel

hvori R har den ovennevnte betydning.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakteri- sert ved at man arbeider i temperaturområdet fra 15 til 150°C.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5 og 6, karakterisert ved at fremgangsmåten gjennomføres i nærvær av et oppløsningsmiddel.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7>karakterisert ved at klorhydrogen er oppløst i oppløsningsmidlet.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 5 til 8, karakterisert ved at vann og eventuelt oppløsningsmiddel fjernes ved azeotrop destillasjon med et alifatisk eller aromatisk hydrokarbon.

10. Anvendelse av de nye 2-amino-l,3-tiaziner med formel

hvori R betyr en eventuelt substituert karbocyklisk eller heterocyklisk aromatisk rest og R 2betyr hydrogen, en alkyl-, alkenyl- eller en eventuelt substituert karbocyklisk aromatisk rest, til plante- og materialbeskyttelse.

11. Anvendelse ifølge krav 10 som fungicid og bak-tericid til beskyttelse av planter.

12. Anvendelse ifølge krav 10 mot mikroorganismer i materialbeskyttelse.