NO761569L

NO761569L -

Info

Publication number: NO761569L
Application number: NO761569A
Authority: NO
Inventors: G Kruger
Original assignee: Steele Chem Co Ltd
Priority date: 1975-05-07
Filing date: 1976-05-06
Publication date: 1976-11-09
Also published as: JPS51136664A; DE2620280A1; SE7605069L; FR2310132B1; DK203576A; US4102884A; GB1553222A; CA1090330A; FR2310132A1

Description

Foreliggende oppfinnelse angår 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider og deres 19-nor-analoge, med andre funksjonelle grupper som 19- og |3-hydroksygrupper og deres derivater, dobbelt-bindænger og ketogrupper i A,B,C-ringsysternet, fremgangsmåter for deres fremstilling fra 3>l4|3-dihydroksy-cardenolider via tilsvarende 3-ketoner, deoksygeneringsmetoder for deoksygenering av 3-ketosteroider som ikke hører til klassen l4(3-hydroksy-cardenolider, fremgangsmåter for fremstilling av l6-dehydro-20a-hydrok-systeroider fra l6-dehydro-20-ketosteroider og en metode for innføring av tritium og deuterium i 3»5- og 2-stillingen i steroider.

3-deoksydigitoksygenin som har en mettet A- og B-ring

er fremstilt av

1. ) T.R. Witty, W.R. Remers og H.R. Besch, Jr. Pharmaceut.

Sei., 64, 1248 (1975), disse forfattere laget også 20(22)-dihydroanalogen, 2,3- og 3»4-dehydroanalogen og 3,4-oksido-analogen av 3-deoksydigitoksygenin. 2. ) Y.Saito, Y. Kanemasa og M.Okada, Chem. Pharm. Bull.(Tokyo), 18, 629 (1970), forfatterne fremstilte også 2,3- og 3,4-dehydroanalogen av 3-deoksydigitoksygenin, metoden ble brukt av T.R. Witty og medarbeidere. 3. ) V. Ziircher, E. Weiss-Berg og Ch. Tamm, Heiv. Chim.Acta, 52

2449 (1969).

Det synes ikke å ha vært fremstilt andre 3-deoksy-l4|3-oksygenerte cardenolider med mettede A- og B-ringer.

Velkjent er 3» 5-dien-scillaridin A (©f. L.FJTieser og M. Fleser, "Steroids", Reinhold Publishing Corp., New York, 1967)

fra den beslektede bufadienolidserien. Dienet, som ikke har noe oksygenatom i 3-stilling, fremstilles ved syrebehandling av scillarén A

Ovenstående dien ville antas å være mindre gunstig for fremstilling av den tilsvarende tetrahydroanalog som har mettede A- og B-ringer enn 3-en-er i henhold til oppfinnelsen som beskrevet, siden dobbeltbindingen i 3-stillingen hydrogeneres mye lettere enn i 5-stillingen, slik at hydrogenering av a-pyronringen i bufadienolidet samt tap av fysiologisk aktivitet ville være sannsynlig.

Etter tidligere metoder foregår fremstilling av 3-deoksy-digitoksygenin fra digitoksygenin utført av Y. Saito et al (nevnt ovenfor) og derpå av T.R. Witty et al (nevnt ovenfor) i 3 trinn ut fra digitoksygenin:

3-deoksydigitoksygenin fåes i mindre enn 20% utbytte og omfatter kromatografisk rensing. Metoden til W. Ziircher og medarbeidere gir ennå mindre utbytte og rensing av mellompro-duktene er mer innviklet, f.eks. omfatter den 2 kromatografiske rensinger. Metoden er som følger:

Tidligere synes flesteparten av oksydasjonene av aglyconer til tilsvarende 3-keto-cardenolider som er beskrevet i litteraturen å ha vært utført ved oksydasjon med molekylært oksygen i nærvær av platina (se f.eks. S.M. Kupohan, M.Mokotoff, R.S. Sandku og L.E.Hokin, J.Med.Chem. og Ch. Tamm og A.Gubler, Heiv. Chim. Acta, 42, 239 (1959), som beskriver oksydasjon av strofantidol og digoxigenin, respektivt, med Pt/^i» se°Sså P.J. Neustaedter i "Steroid Reactions" redigert av C.Djerassi, Holden-Day, Inc., 1963, side 126-128).

Nylig er 14(3 ,19-dihydroksy-3-okso-carda-4, 20 (22 ) - dienolid fremstilt ved oksydasjon av strofantidol med N-brom acetamid og mellomliggende omdannelse av 3-ketogruppen til Girards T-derivat (V.N.Gupta og M.Ehrenstein, Can.J.Chem., 46, 26OI (1968), se også "Steroid Reactions" nevnt ovenfor, s. 120). l4|3-hydroksy-3-okso-cardenolider er også fremstilt ved delsyn-teser via de tilsvarende 14-ener fra billige steroider (W. Fritsch, V. Stache, ¥. Haede, K.Radscheit og H. Ruschig,

Liebigs Ann. Chem. 721, 168 (1969)).

Tidligere kjente metoder for deoksygenering av 3-keto-steroider som ikke er l4|3-hydroksy-cardenolider, og for ' reduksjon av l6-dehydro-20-keto-steroider med sink er som følger: 3-keto-steroider er deoksygenert tidligere med sink og saltsyre, tørr hydrogenklorid, klortrimetylsilan og eddiksyre.

Deoksygenering av ketoner med mineralsyre, særlig med saltsyre og sink er kjent i den organiske kjemi som Clemmensen-reduksjon. Ved en typisk Clemmensen-reduksjon brukes halv-konsentrert til konsentrert saltsyre, amalgamert sink og et medoppløsningsmiddel som ikke er blandbart med vann, eksempelvis toluen (se f.eks. E.Vogel, "Practical Organic Chemistry",3de utgave, Longmans, London, 1966 side 728 og 738).

Således har steroidet kolest-4-en-3-on vært redusert ved en typisk Clemmensen-reduksjon med 7N saltsyre som mineralsyre. Etter koking under tilbakeløp av reaksjonsblandingen og kromatografisk rensing fikk man 5|3-kolest-3-en (se B.R. Davies og P.D. Woodgate, J.Chem.Soc. (C), 1966, 2006).

Nylig er det rapportert (M. Toda og Y.Hirata,

J. Chem. Soc., Chem. Commun., 1969, 919) at ketosteroider kan deoksygeneres med sink som aktiveres ved behandling med fortynnet saltsyre og tørr hydrogenklorid ved 0° i nærvær av et organisk oppløsningfsmæddel, fortrinnsvis vannfri eter. 3-keto-og 17-ketogrupper blir deoksygenert ikke-selektivt ved denne metoden.

Fremgangsmåten som benytter klortrimetylsilan og sink gir olefiner ut fra mettede ketoner (se f.eks. W.B.Mother-well, J.C.S. Chem. Commun., 1973, 935 og P. Hodge og M.N. Khan, J.C.S., 1975, 809)..

Man vil se at det brukes en stor mengde eddiksyre (j. McKenna, J.K.Norymberski, og R.D. Stubbs, J.C.S., 1959, 2505, J.K.Norymberski, J.C.S., 1956, 517, A. Bowers, A.D. Cross, J.

A. Edwards, H.Carpio, M.C. Calzada og E.Denoit, J.Med.Chem.,

6, 156 (1963), A. Crastes de Paulet, J. Bascoul, Bull.Soc.

1969, 939»og Fleser and Fleser, "Reagents for Organic Syn-thesis", Vol. 1, nevnt ovenfor, side 1278). I de publiserte deoksygeneringsprosesser er 4-dehydro-3-keto-steroider omdannet til reduksjonsprodukter hvorfra man overveiende isolerte 3-dehydro-5(X-hydrogen~steroider og mindre mengder 5(3-hydrogen-isomere. De isomere kan vanskelig separeres og i enkelte eksperimenter ble bare 5^-isomeren isolert. Deoksygenering av et 5(6)-dehydro-7-ket on til mindre mengder 5Oi-hydrogen-6-en beskrives også. Metoden har ikke funnet anvendelse ved deoksygenering av mettede ketoner.

Et l6-dehydro-20-keton er tidligere omsatt med lavt utbytte til l6-dehydro-20a-alkoholer ved siden av mettet 16,17-dihydro-20-keton, ved behandling med sinkpulver i eddiksyre ved 100°. (Se A. Ercoli, P. De Ruggieri, Farm. Sei. e tee (Pavia), 7, 11 (1952), C.A. 46, 10186 (1952), se også litteraturreferanse l6 hos J.McKenna,- J.K. Norymberski og R.D. Stubbs).

Som en side ved oppfinnelsen tilveiebringes forbindelser med formel

hvor Q betegner hydrogen, deuterium eller tritium, R^betegner

CHO, CH2F, CH2C1, CH2Br, CHgl, CB^, C02CH3, OH, Hf

R2betegner (3-H, |3-deuterium, (3-tritium, oc-H, a-deuterium, a-tritium, (3-0H, hvor de prikkede linjer betegner tilleggsbindinger som finnes i en rekke individuelle forbindelser, forbindelser som har en tilleggsbinding ved 5»8,9-eller 10-stillingen mangler substituenter » R^>R-^ eHer R^respektivt, bølgelinjene mellom steroidkjernen og enkelte substituenter angir at substituentene kan finnes i noen forbindelser i den ene og i andre forbindelser i den andre av de to sterisk mulige stillinger, i tilfelle R^= CH^og i fravær av tilleggsbindinger, R^, R,,, R^, R^, R^ eller R^betegner OH eller R^eller R^er 0=, vil de fleste av forbindelsene være card-20(22)-enolider istedetfor mettede cardenolider, d.v.s. de fleste forbindelsene har en dobbeltbinding mellom 20- og 22-stillingen.

3-deoksy-steroider fremstilt fra 3-keto-steroider

i henhold til oppfinnelsens metode er forbindelser med formel

hvor Q, R-^, Rg, R^, R^, R^og R^, R^og Rg samt de prikkede og bølgede linjer er som definert i formel I, R^ betegner H, OH og 0 , og E betegner

OC-CH^

Forbindelsene i henhold til foreliggende oppfinnelse er l4(3-hydroksy-cardenolider og i motsetning til steroider av naturlig opprinnelse har de ingen oksygenfunksjon i 3-stilling.

I videre kontrast til naturlige cardenolider omfatter de forbindelser som ikke har en 19-metylgruppe. De omfatter også stoffer med oksygengrupper, særlig hydr ok sy grupper på |3-siden av B- og C-ringen og i det hjørneplaserte 19-c-atom i steroidmolekylet, i tillegg til 14(3-hydroksygruppen. De omfatter videre forbindelser med dobbeltbindinger i A, B og C-ringen og keto-grupper i sistnevnte ring.

3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolidene i henhold til oppfinnelsen fremstilles fra aglyconer som kan betegnes geniner av naturlige l4(3-hydroksy-cardenolider som har en glycosyloksy-gruppe i 3-stilling, ved oksydasjon av de frigjorte 3-hydroksygrupper til tilsvarende 3-ketoner og påfølgende deoksygenering av sistnevnte. For aglyconer som har en hydroksylgruppe i 5-stilling kan 5-hydroksy-3-ketoner som dannes ved oksydasjonen dehydreres til det tilsvarende 4-en-3-on. Sistnevnte kan deoksy-

generes eller kan først omdannes til det tilsvarende mettede 3-keton som derpå deoksygeneres.

På grunn av den ømfintlige l4|3-hydroksy-butenolid-gruppen samt andre grupper som kan finnes i aglyconene, vil generelle metoder som beskrives i letteraturen for oksydasjon av alkoholer til ketoner og deoksygenering av sistnevnte ikke være brukbare når aglyconer er utgangsstoffet. Oksydasjonen av geniner, som er 3, l4|3-dihydroksy-cardenolider, til 3-okso-l4[3-hydroksy-cardenolider, kan skje ved oksydasjon med molekylært oksygen i nærvær av platina. Fortrinnsvis skjer omsetningen ved oksydasjon med N-bromacetamid under spesielle forhold som beskrives. Dehydratisering av 5-hydroksy-3-ketoner kan skje ved behandling med en karboksylsyre eller mineralsyre, fortrinnsvis mineralsyre som saltsyre.

Deoksygenering av 3-°kso-l4(3-hydroksy-cardenolider kan foregå med lavt utbytte ved den metoden som brukes for omdannelse av digitoksygenin til 3-deoksydigitoksygenin, hvormed ketogruppen omdannes til tioketalet som desulfureres med Raney-nikkel. Fortrinnsvis skjer deoksygeneringen ved behandling med sink og karboksylsyre under spesielle forhold som beskrives ifølge oppfinnelsen. Den kan også skje ved omsetning av 3-keto-gruppen til den tilsvarende tosylhydrazon og påfølgende behandling av dette med et hydrid som natriumborhydrid eller natrium-cyanborhydrid.

I detalj foregår den foretrukne oksydasjonsmetoden ved behandling av geninet med 0,5 til 2,5 deler, fortrinnsvis 1,0-1,4 deler, N-bromacetamid i vandig.tertiær butylamin ved -10 og 50°C, fortrinnsvis ved romtemperatur, i et optimalt tidsrom på fra 0,5 timer til 10 dager. Den aktuelle oksyda-sj onstid avhenger i høy grad av det anvendte genin som utgangsstof f. For eksempel vil reaksjonstiden ved oksydasjon av digoxin, digitoxin og strofantidin med 1,2 deler N-bromacetamid ved romtemperatur, til de analoge 3-ketoner, være fra 60 til 100 minutter, 80 til 120 minutter og |f8 til 56 timer, respektivt, mens for effektiv oksydasjon av digoxigenin til det tilsvarende 3,12-dniketon kreves mer enn 96 timer, d.v.s. 4 dager.

Omsetningene skjer med fordel i mørke. Ved oksydasjon av strofantidin til det tilsvarende 3-keton, d.v.s. strofantidon, er omhyggelig utelukkelse av lys særlig viktig. Oksydasjon av strofantidin med N-bromacetamid til det tilsvarende 3-okso-19-karboksylsyre som enkelt kan omdannes til 3-okso~19-norcarda-5(10),20(22)-dienolid, kan skje ved å utsette reak-sj onsblandingen med strofantidon for dagslys i flere timer ved romtemperatur.

5-hydroksy-3-ketoner som strofantidon fremstilt ved oksydasjon av aglyconer, som er 3,5,14-trioler, omdannes til de tilsvarende 4-en-3-oner ved behandling ved en karboksylsyre, fortrinnsvis eddiksyre, ved forhøyet temperatur på 60 til 120°C, fortrinnsvis mellom 65 og 85°C i 1 til 20 timer avhengig av temperaturen. En til hundre og fortrinnsvis 1-5 deler syre kan benyttes og det er en fordel å benytte et hjelpeoppløsnings-middel (kosolvent) som f.eks. et likt volum isopropylalkohol. Med karboksylsyre ved forhøyet temperatur blir 5-hydroksy-3-ketoner fortrinnsvis dehydratisert med mineralsyre, særlig saltsyre, ved lave temperaturer d.v.s. mellom romtemperatur og -20 o C, fortrinnsvis mellom 0 og 5 oC. Mineralsyrens normalitet kan være mellom 0,5 og 6 N, fortrinnsvis 1,0-4,0 N. Syrebe-handlingens varighet kan være fra 2 til 100 timer avhengig av syrens normalitet og temperaturen.

Opparbeidelsen av reaksjonsblandingen inneholdende ketonene, endel utgangsstoff, muligens noe OC-brom-keton, overskudd av N-bromacetamid og acetamid kan skje ved behandling med natriumtiosulfat, fortynning med vann, tilsetning av et uorga-nisk salt som natriumklorid for å senke oppløseligheten av stero-idene i vannfasen, og gjentatt ekstråksjon med et ikke-vannbland-bart oppløsningsmiddel som kloroform. Fortrinnsvis skjer opparbeidelsen ved behandling av reaksjonsblandingen med sinkpulver, 30 g pr. gram utgangsstoff kan brukes, og 1-3 g natriumbikarbonat pr. gram N-bromacetamid. Påfølgende filtrering, konsentrering med mellomliggende tilsetning av vann kan da, f.eks. ved oksydasjon av digitoksjcgenin til d&gitoksåcgenon og oksydasjon av digoksigenin til det tilsvarende 3-monoketon og 3»12-diketon, gi ketonproduktene som fellinger. Når det dannes strofantidon får man en vandig oppløsning som saltsyre tilsettes til for å

gi dehydratisering som angitt ovenfor, påfølgende nøytrali-sering av den sure blanding f.eks. med natriumbikarbonat gir det tilsvarende 4-en-3-on-5-anhydrostrofantidon som en felling som lett filtreres fra.

Når det gjelder den foretrukne deoksygenering av 3-okso-l4|3-hydroksy-cardenolider med sink under de spesielle be tingelser som beskrives i henhold til oppfinnelsen, kan dette skje ved å behandle ketonene som er oppløst i en ko-solvent, fortrinnsvis metylenklorid, toluen eller tetrahydrofuran, med sink og en begrenset mengde karboksylsyre, fortrinnsvis 90%-ig maursyre. De begrensede mengder syre som skal brukes finnes individuelt for hver reaksjon. For deoksygenering av mettede 3-ketoner brukes 15-50 deler, fortrinnsvis 20-35 deler 90%-ig maursyre, mens for deoksygenering av 4-en-3-oner og 4,9(lO)-dien-3-oner brukes 1-25 deler, fortrinnsvis 5-15 deler når maursyren tilsettes i én porsjon. Mengden av ko-solvents og vekten av sinkpulver kan være mellom 10 og 500 ml, fortrinnsvis 50-150 ml og 10 til 200 g, fortrinnsvis 25-40 g, respektivt. God rysting eller røring er nødvendig under deoksygeneringen og inert fast-stoff som glasskuler kan tilsettes for å oppnå bedre dispersjon av sinkpulverklumper.

For mettede 3-ketoner kan ytterligere hydroksyiJiA grupper i mplekylet, eksempelvis 19- eller 12-hydroksygrupper, omdannes til formiater. Det kan også være vanskelig å deoksygenere mettede 3-ketoner fullstendig uten øket dannelse av biprodukter eller uten ny behandling av produktet ved oksygene-ringsbetingelser. Det er et spesielt trekk ved deoksygeneringsmetoden at deoksygeneringen av mettede ketoner kan skje på enkel måte og fullstendig før det er dannet for store mengder formiat når maursyre tilsettes i små porsjoner til den omrørte reaksjonsblanding. Det kreves også mindre maursyre for deoksygeneringen som dessuten kan fullføres i løpet av kortere tid. Ved f.eks. deoksygenering av 14(3,19-dihydroksy-3-oksb-5(3-cardenolid, kan deoksygeneringen skje fullstendig bare i løpet av en dag under dannelse av små mengder 19-formiat, når det. tilsettes 8 ml 90%-ig maursyre pr. gram keton i 8 porsjoner i løpet av l60 minutter.

Når det gjelder separasjon av 5(3** fra 5^-isomere

i råprodukter, f.eks. som dannet ved deoksygenering av 4-en-3-oner, er forskjellen i rf-verdier for 5(3- og 5tt-isomerene av 3-deoksy-19-alkoholer-l4(3,19-dihydroksy-5|3-carda-3, 20(22)-dienolid og 3-deoksycannogenol tilstrekkelig for effektiv kromatografisk separasjon. Derimot er rf-verdiene for 5(3- og 5oc-isomerene for tilsvarende 19-formiater og -acetater samt for 10(3-metyl og sannsynligvis også 10(3-hydrogen-3-deoksy-analoge, meget like og adskillelse av disse isomere ved kromatografi er betrakt-

elig vanskeligere. Når det gjelder ovenstående 19-alkoholer kan separasjonen mellom 5(3- og 5a-isomere skje ennå enklere når de overføres til de tilsvarende 19—formiater som hydrolyseres med f.eks. vandig natriumbikarbonat i metanol. Under tilstrekkelig milde betingelser vil i det vesentlige bare 5(3-hydrogen-19-formiater hydrolyseres og den tilsvarende blanding av 5|3-lrydrogen-19-alkoholer og 5oc-h<y>drogen~19-formiater kan lett adskilies ved enkel rekrystallisering eller utfelling. Separasjon og blandinger a<y>5|3~og 5a-hydrogen-19-alkoholer

er mindre effektiv ved sistnevnte fremgangsmåte og det anbe-fales å benytte kromatografisk adskillelse. 5|3-Pg 5oc~hydrogen-isomere av 19-hydroksy-steroider andre enn cardenolider kan også foregå på enkel måte via mellomproduktet 19-acylat og på-følgende selektiv hydrolyse, f.eks. separasjon av 19-hydroksy-20 (3-pival ok sy-5 (3-p:r egn-8 (l4)-en og 5tt-isomeren, kan lett skje ved omdannelse til 19-acetater og påfølgende hydrolyse. l4|3-19-dihydroksy-5|3-carda-3» 20 (22)-dienolid og 3-deoksycannogenol omdannes lett til 19-formiater når man forlenger behandlings-tiden av de tilsvarende ketoner anvendt som utgangsstoffer med sink og maursyre. Mindre mengder biprodukt som antas å være ved tilsvarende 14.(3,19-dif ormiat, blir da også dannet. Reaksjonen kan også skje i fravær av sink ved behandling av 19-alkoholene med 90%-ig maursyre i et ko-solvent som metylenklorid.

Trinnene—som omfatter 3-deoksygenering av aglyconer kan illustreres ved omdannelse av strofantidin t±l 3-deoksy-cannogenol og dens 3-dehydro-analoge:

Betingelsene for deoksygenering av 3-keto-l4|3-hydroksy-cardenolider med sink og begrensede mengder karboksylsyre, særlig maursyre, kan også anvendes på deoksygenering og' reduksjon av andre keto-steroider og deres oksimer. Særlig kan metoden anvendes på deoksygenering av mettede og konjugerte 3-keto-steroider som ikke er l4|3-hydroksy-cardenolider og på reduksjon av l6-dehydro-20-keto-steroider og deres 20-oksimer til 20a-alkoholer og 20 — aminer d Cirespektivt» For Eksempel kan 19-hydroksy- og 19-acetoksy-20|3-pivaloksy-5(3-pregn-8(l4)-en-3-on, 19-hydroksy-20(3-pivaloksypregna-4,7-dien-3-on, 19-hydroksy-20(3-pivaloksypregna-4,6,8)l4)-trien-3-on, prednisolon-acetat, hydrokartisonalkohol, 5|3-pregnan-3.20-dion, 5^-androstan-3,17-d.ion, progesteron, andro st-4-en-3,17-dion, stigmasta-4, 20 (22)-dienon, 16-dehydroprogesteron, l6-dehydroandrpstenolon-acetat og dens oksim på enkel måte omdannes til deoksygenerte eller reduserte produkter, respektivt.

Deoksygeneringsbetingelsene er også egnet for inn-føring av tritium.og deuterium i 3»5- og 20-stilling idet man som utgangsstoffer benytter tilsvarende mettede og konjugerte 3-ketoner eller l6-dehydro-20-ketoner og tritierte eller deu-tererte karboksylsyrer.

Under betingelser som anvendes på deoksygenering av mettede og konjugerte 3-ketoner blir andre ukonjugerte ketogrupper i steroidmolekylet, som 12-, 17- og 20-ketogrupper, upåvirket. Ikke-konjugerte 3-ketoner med 5(3-hydroksygruppe reduseres mye vanskeligere enn 5|3- og 5«-hydrogen-3-ketoner. Butenolidringen som er upåvirket forutsatt at det finnes et hydrogenatom i 22-stilling, hydrogenolyseres i 21-stilling til den tilsvarende' a-karboksylerte krotonsyreester hvis det finnes en CO^alkylgruppe, f.eks. en COgCH^CgH^-gruppe i 22-stilling (se vest-tyskjabli-sert søknad P 24 55 272.5)»Hvis det finnes under deoksygeneringen av 4-en-3-oner, en hydroksyl- eller acyloksy-gruppe i 21- eller 170C-Stilling i et 20-keton, d.v.s. i a-stilling i sistnevnte, vil dette være upåvirket og det samme gjelder en dobbeltbinding i homokonjugert 7-stilling. Når det gjelder 19-aldehyd-3,19-diokso-l4-hydroksy-l4|3-carda-4,20(22)-dienolid synes det å dannes to ennå ikke identifiserte hovedprodukter istedetfor de mindre polare analoge 3-d.eoksy-3-ener.

De samme produkter dannes når 5,19-hydrogenperoksyd- adduktet av 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4|3-.carda-4,20(22)-dienolid (se senere), behandles med snik og maursyre. Bestråling av peroksyd-adduktet g.r en ukjent syre som under deoksygeneringsbetingelser med sink gir den tilsvarende 3-dehydro-19karboksylsyre. Behandling med diazometan av sistnevnte gir 19-metyiesteren som viste seg å være identisk med esteren som dannes ved deoksygenering og påfølgende forestring av en blanding av 19-karboksyl-5,l4-dihydroksy-3-okso-5|3,l4|3-card-20(22)-enolid og det tilsvarende 4-en-3-on.

For 4,6-dien-3-oner synes det bare å danne små mengder av det formelt ventede 3,6-dien. For 4,9(10)-dien-3-oner synes mengden av det ventede 3»9(lO)-dien å være noe større. For 4,6,8(l4)-trien-3-oner kan de dannede 3-deoksy-steroider være de tilsvarende 5»7-syklo-3,8(l4)-diener. 16-dehydro-20-ketoner gir 2p-hydroksy-l6-ener heller enn 20-deoksy-analoge.

Ved reduksjon av l6-dehydro-20ketoner kreves ennå mindre maursyre enn for deoksygenering av 4-en-3-oner under identiske betingelser. Dannelse av 20a~hydroksy-l6-ener fra konjugerte 20-ketoner kan også skje med en minimal mengde eddiksyre, f.eks. helt ned til 10 deler i 75-150 deler metylenklorid eller toluen.

Detaljert kan omdannelse av 3-ketoner til 3-de°ksy-l4(3-hydroksy-cardenolider via tosyl-hydrazonene skje ved å behandle ketoner med 1 del tosylhydrazin ved romtemperatur i 90 minutter fulgt av inndamping og behandling av det dannede tosylhydrazon med 2 deler natriumborhydrid i 50 deler metanol, først ved 0° og derpå ved romtemperatur i 1,5 time. Reaksjons-stopp med aceton og 0,1 N vandig saltsyre gir etter nøytralisering med natriumbikarbonat et produkt som består av deoksygenert keton og tilsvarende 3-alkoholer.

Aglyconene som brukes ved oksydasjon til 3-ketoner kan man få fra tilsvarende glycosider som finnes i naturen.

For eksempel er strofantidin av glyconet av de tre glycosider som omfatter strofantin k som finnes i frøene til planten Strophanthus kombe. Handelsproduktet inneholder også glycosider av den tilsvarende 19-alkohol, d.v.s. av strofentidol, som kan omdannes til 14(3 ,19-dihydroksy-3-okso»carda~4,20 (22) -dienolid, et nøkkel-mellomprodukt for fremstilling av det verdifulle 3- deoksycannogenol. Strofantin k er det billigste blant cardenolider som isoleres fra naturlige kilder. Man kan også få relativt billige i handelen glycosidene digitoxin, 12.»hydrok-sylert glycosid, digoxin og det 1(3 , 5(3 , lloc-hydroks^lerte glycosid ouabain som ved hydrolyse gir digitoxigenin, digoxigenin og ouabagénin respektivt, og finnes i plantene Digitalis Pur-pur ea, Digitalis lanata og Strophanthus gratus (se "The Merck Index").

Ved oksydasjon av ouabagénin og påfølgende dehydratisering av det dannede 1,5-dihydroksy-3-keton til det tilsvarende 1,4-dien-3-on vil det være nødvendig å beskytte 19-hydroksy-gruppen med f.eks. en formyl- eller acetyl-gruppe for å hindre aromatisering til det tilsvarende fenoliske 1,3,5(10)-trien-3-ol.

Blant de vanligere aglyconer som man kan få fra naturlige glycosider som ikke markedsføre» synes sarmentogenin, sarmutogenin, caudogenin og sinogenin. Forbindelsene er 11a-hydroksy-, ll-ketb-12(3-h5idroksy-, ll-keto-12a-hydroksy- og lla-hydroksy-12-keto-analoge av digitoxigenin, respektivt, de siste 3 forbindelser kan alle oksyderes til det tilsvarende 3,11,12-triketon-sarmutogenin (se Fleser og Fleser, "Steroids", nevnt tidligere, side 774, 775, og "Merck Index" 7. utgave 1960, side 921).

På liknende måte kan sarmentogenin oksyderes til det tilsvarende 3,11-diketon og oppfinnelsens metode for oksydasjon av 3(3 ,12|3, l4|3-trihydroksytriol-digoxigenin til det tilsvarende 3,12-diketon med N-bromacetamid kan benyttes. 5&-cardenolid-panogenin, d.v.s. 11|3,14,19-trihydroksy-5oc, 14(3-cardenolid, som finnes naturlig i form av panosid, et meget kraftig glycosid, kan gi et 3-keto-l4(3-hydroksy-cardenolid med en oksygengruppe i C-ringen.

3-ketonene og deres 4-dehydro-analoge som fåes ved oksydasjon av aglyconene kan omdannes videre til andre 3-okso-l4(3-hydroksy-cardenolider. Således blir strofentidon fremstilt fra strofantidin i henhold til en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen omdannet til den tilsvarende 19-karboksylsyre ved belysning méd dagslys som tidligere beskrevet. Karboksylsyren kan så omdannes f.eks., atter i henhold til oppfinnelsen, ved oppvarming av filtratet etter sinkbehandlingen for dannelse av det

tilsvarende 5(lO)-en-3-°n. Sistnevnte homokonjugerte keton kan gi det tilsvarende konjugerte 19-nor-4-.en-.3-on ved syre- eller base-katalysert omleiring eller ved forlenget oppvarming, og kan også omdannes til det tilsvarende 4,9(19)-dien-3-on ved behandling med pyridin-hydrobromid-perbromid i henhold til en modifikasjon av en metode beskrevet for fremstilling av 9(lO)-dehydro-analoge av hormon-steroider (M, Per elasen, E.Farkas, E.J. Fornefeld, R.J.Kraay og R.T. Rapala, J.Am.Chem. Soc., 82, 2402 (l96o)). 19-nor-4-en-3-on-analogen av strofantidon, d.v.s. 3-okso-l4|3-hydroksycarda-4, 20 (22)-dienolid kan også fremstilles ved behandling av det tilsvarende 19-aldehyd, d.v.s. 3,19-diokso-l4(3-hydroksycarda~4, 20 (22 )-dienon, med metanolisk kaliumhydroksyd, fortrinnsvis ved en modifikasjon av metoden beskrevet av S.M, Kupchan, C.J.Sik, N.Katsui, 0.E1. Tayeb, J.Am. Chem. Soc, 84, 1753 (1962). Sistnevnte 3,19-diokso-cardenolid gir ved selektivtreduksjon med natriumborhydrid i vandig dioksan eller med litiumborhydrid i pyridin ifølge oppfinnelsens spesielle fremgangsmåter,' 14(3 ,19-dihydroksycarda-4,20 (22)-diend» lid som er et verdifullt mellomprodukt for fremstilling av 3-deoksy-cannogenol. Selektiv hydrogenering av 19-hydroksy-4-en-3-on med palladium på kull som katålysator i etylacetat med tertiært butylamin (se også G.Kruger, Steele Chemicals, US-patent 3.647.829 og kanadisk patent 881.604) gir 14,19-dihydroksy-5|3-l4(3-cardenolid med bare liten dannelse av 5a-isomer.

Aldehydet 3,19-dioksy-l4-hydroksy-l4|3-carda-4, 20 (22 ) - dienolid, den tilsvarende 19-oin-syre og den homokonjugerte keton 3-okso-l4-hydroksy-l9-npr-l4p-carda-5(l0-»);,20(22)-dienolid kan også omdannes tii 10(3-hydroperoksy-3-okso-19-norcarda-4, 20 (22) - dienolid ved oksydasjon med molekylært oksygen. De tilsvarende 10P-hydroksy-analogé fåes på enkel måte ved reduksjon av 10(3-. hydroperoksydene med natriumjodid. Med hydrogenperoksyd og spesielle betingelser kan ovenstående 19-aldehyd overføres til et addukt som ansees å dannes ved addisjon av hydrogenperoksyd til 19-aldehyd-gruppen og å inneholde en 5,19-peroksyd-bro. Oksydasjon av 5|3-hydroksy-19-aldehyd-strofantidon til den tilsvarende karboksylsyre kan skje ved oksydasjon med molekylært oksygen og ved behandling med hydrogenperoksyd i lys.

På lignende måte kan l4|3-hydroksy-3-okso-carda-4,9-(10),20(22)-trienolid overføres til dens 3,5(lO),9(li)-trien-3- ol, det tilsvarende 3-acetat eller 5(lO),9(ll)-dien~3-on. som ved oksydasjon med molekylært oksygen kan gi det tilsvarende (J.J.Brown og S.Bernstein, Steroids, 8, 87 (1966)) ll(3-hydro-peroksy-4,9(10)-dien-3-on og så den tilsvarende 11-alkohol ved reduksjon. l4(3-hydroksy-4,9 (10)-dien-3-on fremstilt fra 5(10)-en-3-on kan også dehydratiseres til det tilsvarende 4,9 (l0), 8 (l4)-trien som ved behandling med et cis-hydroksyleringsmiddel, eventuelt etter metning av dobbeltbindingene i 4- og 9(l0)-stilling av det konjugerte trienon, kan gi den tilsvarende 8|3,l4|3-diol.

3-deoksy-cardenolidene som dannes ved selektiv deoksygenering av 3-keto-l4p-hydroksy-cardenolider kan omdannes videre til andre 3-deoksyforbindelser ifølge oppfinnelsen. Så-. ledes kan deres hydroksylgrupper acyleres eller overføres til tilsvarende tetrahydropyranylesfeeriB. Butenolidringen kan også hydrogeneres til tilsvarende cardanolider. Isomere 20-R-

eller 20-S-cardanolider fåes i overvekt avhengig av hydroge-neringsbetingelselae, d.v.s. om hydrogeneringen skjer med palladium på kull i metanol, med platina i samme oppløsningsmiddel eller med palladium på kull i nærvær av t-butylamin. I sistnevnte tilfelle kan butenolidringen hydrogeneres selektivt, d.v.s. før den isolerte dobbeltbinding i 3-stilling som finnes i noen av oppfinnelsens forbindelser.

Videre kan deoksy-l4|3-cardenolider med ytterligere dobbeltbindinger hydrogeneres selektivt, (3-epoksyderes eller (3-hydroksyleres til de tilsvarende dihydroanaloger, eksempelvis 3-deoksycannogenol fra 3(4)-anhydro-cannogenol, 5(3,10(3- og 9(3 ,10P-oksido- og 5|3,10|3- og 9|3 ,10|3-dihydroksy-analoge fra I4p-hydroksy-19-norcarda-5 (l0) ,20^22)-dienolid eller 14|3-hydroksy-19-norcarda-9(l0),20^22)-dienolid respektivt ved hjelp av typiske fremgangsmåter og reagenser som brukes for slike om-dannelser^

Det ligger også innenfor rammen av de foreliggende modifikasjoner å omdanne 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider med ytterligere dobbeltbindinger til tilsvarende seco-cardenolider ved selektiv ozonolyse og deoksygenere de dannede aldehyd-

éller keto-grupper ved spaltingsstedet av olefinbindingene til tilsvarende alkylgrupper j 2,3-, 5(l0)- og 9 (lO)-seco-l4|3-hydroksy-cardenolider kan fremstilles på denne måten.

3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider med ketogrupper

i C-ringen kan omdannes til a-substituerte analoge, f.eks. 3-deoksy-12-okso-l4(3-hydroksy-cardenolid fremstilt fra digoxigenin kan overføres til ll-hydroksy-12-keto-analogen. 3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider med lla-hydroksy-gruppe kan oksyderes selektivt til tilsvarende 11-ketoner, f.eks. ved den foreliggende fremgangsmåte med N-bromacetamid, og kan derpå reduseres med f.eks. natriumborhydrid til tilsvarende ll(3-hydroksy-analoger.

Hydroksygrupper kan også innføres i 7,8,9,11,12 og 19-stilling i 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider ved mikrobio-logisk reaksjoner (se f. eks. L.L.Smith, i "A Specialist Per-iodical Report, Terpenoids and Steroids", The Chemical Society, London, 1974, side 394-530, for 12|3-hydroksylering av digitoxigenin se. A.Gubler og Ch.Tamm. Helvitica Chim.Acta, 4l, 297

(1958) og med enzympreparater (for hydroksylering av steroid

med saueovarie-19-hydroksylase se M.P.Kautsky, G.W.Thurman og D.D.Hagerman, J. of Chromatography, 114, 473 (1975)).

3-deoksy-steroider som ikke hører til klassen a<y>cardenolider og som er fremstilt ved deoksygenering av.tilsvarende 3-ketoner ved hjelp av de foretrukne deoksygeneringsmetoder ifølge oppfinnelsen, kan modifiseres viderektil andre deoksy-steroider. Således kan 19-acetoksy-20f3-pivaloksy-5|3-pregn-8(l4)-en, som er fremstilt ved deoksygenering med sink og maursyre og ved den metoden hvor ketonet først omdannes til tosylhydrazon, omdannes til deoksycannogenol-19-formiat via en

J,

serie 3-deoksy mellomprodukter (se G. Kruger, Can.J.Chem., 52, 4139 (1974)), hvor omsetningen av 3-°ksygenerte 19-hydroksy-8 (l4)-en i 5cc-serien til l4(3~hydroksy-5a-cardenolider ad en lignende vei er beskrevet. _

Ovenstående 3-deoksy-8(l4)-en er også omdannet til l4|3-hydroksy-20(3-pivaloksy-5(3-cardenolid-19, 8-lacton ved over-føring til 19-hydroksy-8|3, l4|3-oksyd og påfølgende oksydasjon. Ovenstående 3-deoksy-8(l4)-en er videre overfart til den tilsvarende 19-tetrahydiropyranyleter og derpå til den tilsvarende 20(3-alkohol og 20-keton som ved hydrolyse av tetrahydropyranyl-eter-gruppen ga 19-hydroksy-5p-pregn-8(l4)-en-20-on. Denne forbindelsen kan etter omsetning til 19-acetatet gi 21-acetoksy-analogen ved oksydasjon med bly-tetraacetat som angitt ved den analoge oksydasjon av 3|3-acetoksy-8 (l4)-en-20-on i 5oc-serien. Ytterligere reaksjoner kan da gi den tilsvarende 19-acetoksy-carda-8(l4),20(22)-dienolid (se f.eks. G.Kruger, Can. J. Chem., 52, 4139(1974)).

Regenerering av 19-hydroksygruppen i sistnevnte forbindelse og epoksydering kan gi den tilsvarende 3-deoksy-8(3?l4|3-oksyd som ved syrebehandling eller oksydasjon til det tilsvarende 19-karboksylsyre eller 19-aldehyd og påfølgende eller samtidig syrebehandling kunne gi 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider, l4-hydroksy-8,19-oksido-5|3 , l4|3-card-20 (22 ) -eho-lid (se den parallelle kanadiske søknad serie nr. 131.672)

eller l4-hydroksy-5|3,l4(3-card-20(22)-enolid-19,8-lacton (se parallel kanadisk søknad serie nr. 131.674) og det tilsvarende 19,8-lactol, På lignende måte kan produktet av 19-hydroksy-4,6,8(l4)-trién-3-on, som ansees å være et 5,7-syklo-19-hydroksy-3»8(l4)pdien, overføres til det tilsvarende 5»7-syklo-3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolid ved metoder som er anvendt ovenfor for omsetning av andre 19-hydroksy-8(l4)-ener. Start-trinnet består i selektiv hydrogenering av dobbeltbindingen i 3-stilling.

19-hydroksy-20|3-pivaloksy-5|3- og 5<X-pregna-3. 7-di-ener, som er fremstilt ved deoksygenering av det tilsvarende 4.7- dien-3-on, kan overføres til en analog forbindelse inneholdende en mettet A-ring ved selektiv hydrogenering av dobbeltbindingen i 3-stilling. Videre hydrogenering vil antas å omdanne " 7- ener i 5oc-serien til 5oc-simeren av ovennevnte 3-deoksy-$ (l4-en. 7-ener i 5oc-serien kan omdannes til l4(3-funksjonaliserte pregnaner og så til l4|3-hydroksy-cardenolider ved omsetning til et 20|3-hydroksy-7-en og anvendelse av nylig utviklede metoder hvormed 22-hydroksy-7-ener omdannes til l4|3-hydroksy-analoge via deres 14,22-oksyder (se E.Caspi, D.J. Aberhort, tysk utlegningsskrift 2, 162, 224, E.¥aspi og D.J.Aberhart, J.Chem.Soc.(c), 1971 4o69)»7-©ner kan også omdannes til tilsvarende 7,8-seco-7.8- dioksy-analoge hvor l4|3-hydroksylering i nabostilling til 8-okso-gruppen lett kan foretas.

3-deoksy-l4a-hydrogen-steroider som kan fremstilles ved deoksygeneringsmetoden, særlig 11|3- og 19-hydroksy-21-acetoksy-20-oner i l4a-pregnan-serien og 19-hydroksy-steroider i l4a-cardenolid-serien (se f.eks. parallell kanadisk søknad nr. 186,960, eksperiment 6, det beskrives fremstilling av 19-acet-

oksy-3-oksocarda-4,6,20(22)-trienolid som kan hydrogeneres til det tilsvarende 4-en-3-on eller 5(3-hydrogen-3-keton og derpå skulle gi det tilsvarende 3-deoksy-l4a-hydrogen-cardenolid) kan omdannes til 15oc-hydroksy- eller l4a-hydroksy-analoge (se f. eks. G.D. Meakins, J.W. Blunt, L.M.Clark, J.M.Evans, E.R.H.Jones,

J.T. Pinhey, J. Chem. Soc. (C) , 1971, H36") som så kan gi den tilsvarende 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolid via dehydratisering til de tilsvarende 14-ener (se f.eks. W.Fritsch, V.Stache, ¥. Haede, K.Radscheit og H.Ruschig, Liebigs Ann. Chem. 721, 168

(1969)).

Tabell 1 gjengir de viktigste biologiske virkninger som er oppdaget for 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider og digoxin, som for tiden er det mest anvendte cardiotoniske middel.

De inotrope virkninger er målt ved spontan oppvarming av hjerteforkammer-preparater fra marsvin. ATP-ase ble fremstilt fra hjernen av samme dyr og det ble brukt metoden til Okita et al (1973) og Kupchan et al (1964).' Dødlig dose for katter ble målt ved metoden beskrevet av Chen.

En sammenligning av den inotrope virkning og død-lige dose av 3-deoksycannogenol og digoxin viser at på molar basis er 3-d.eoksycannogenol ca. 2-4 ganger mer inotropisk og mindre enn halvparten så giftig som digoxin. En sammenligning av ATP-ase-inhibering av de to forbindelser har vært tatt som et mål på varmetoksisitet og viser at digoxin er mer enn 3 gangerr giftigere enn 3-deoksycannogenol. At sistnevnte forbindelse er mindre giftig enn digoxin vises også ved at det oppstår arryt-

mi når digoxin gis i doser som er større enn doser som frem-kaller en sammentrekningskraft på 60% (contractil-kraft), mens men ikke observerte arrytmi med 3-deoksycannogenol i doser som fremkalte en økning på 90% av contractil-kraften. 3-deoksy-cannogenol ga ikke oppkastvirkninger hos katter i intravenøse doser på 1/10 og l/lOO av dødlig dose.

Den inotropiske virkning og ATP-ase-inhibering av I4,19-dihydroks<y>-5p,l4(3-carda-3,20(22)-dienolid er som tabellen viser generelt mellom 3-deoksycannogenol og digoxin. Ved inotrope tester viste 14|3 ,19-dihydroksy-5|3 , l4|3-carda-3, 20 (22)-dienolid seg å være omtrent som 3-deoksy-cannogenol, nemlig vesentlig mindre arrytmi-fremkallende enn digoxin.

Ved inotrop-forsøkene fant man at antall vaskinger for å fjerne forsøksforbindelsene fra badet ble nedsatt i følgende rekkefølge:

digitoxin ^digoxin ^ 3-deoksycannogenol^l4,19-dih.ydroksy-5|3}l4(3_carda-3,20(22)-dienolid ^ strofantidin-3-acetat.

3-deoksy-l4p-h.ydroksy-cardenolid.er ifølge foreliggende oppfinnelse, med ytterligere oksygen-grupper i 19-stilling og i B- og C-ringen og 3-deoksy-l4.|3-hydroksy-19*ior-cardenolider, danner nye forbindelsesklasser, et trekk ved ovenstående to nye stoffklasser er dobbeltbindingene i B-ringen og i eller på C-ringen. Ved fremstilling av enkelte av 3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolidene er enkelte av 3-keto-forløperne i seg selv nye forbindelser, f.eks. l4-hydroksy-3-okso-19-nor-carda-5(lO),20(22)-dienolid, l4-hydroksy-3-okso-19-norcarda-5(lO)9(ll)-dienolid bg 3-okso, 14,19-dib3j*droksy-5|3-card-2C> (22) - enolid, som synes å være nye ketoner;

Forbindelsene i henhold til foreliggende oppfinnelse er nyttige som cardiotoniske midler idet de har de struktur-elementer som er nødvendig for slik virkning. Således har de l4f3-hydroksylgruppen og 17(3-butenolidringen som finnes i de viktigste cardiotoniske steroider som for tiden brukes medisinsk, f. eks. i digoxin, digitoxin og strofantin k. Alle l4|3-hydroksy-cardenolider som har vært anvendt i medisinen er isolert fra naturlige kilder eller er fremstilt ved mindre kjemiske foran-dringer av forbindelser fra naturen og inneholder en glycosyl-oksygruppe eller en annen oksygenfunksjon i 3-stilling. Foreliggende oppfinnelses forbindelser er særlig nyttige siden de ikke beheftes med glycosyloksy- eller an dre oksygenfunksjoner i 3-stilling slik som de for tiden medisinsk anvendte . l4fB-hydroksy-cardenolider, og som også synes å finnes i alle naturlige hjerteaktive steroider.

Det er flere grunner til at man antar at fjernelse av oksygenfunksjonen i 3-stilling kan føre til cardeotoniske midler med bedre terapeutisk brukbarhet.

En grunn er at det generelt er bedre å fjerne alle grupper som inneholder oksygen, nitrogen og andre heteroatomer som ikke bidrar til den ønskede aktivitet, siden disse grupper i motsetning til hydrokarbonrester, som man antar er generelt fri for fysiologisk virkning, i seg selv kan være grupper som gir opphav til andre og uønskede fysiologiske virkninger. Denne forenkling av det aktive molekyl kan sammenlignes med adskillelsen av det aktive prinsipp fra vedheftet eller medfølgende stoff som ikke bidrar til den ønskede fysiologiske virkning hos legemidler, og har i dén senere tid ført til store forbedringer.

Strukturelt forenklede molekyler er også bedre

egnet som referanseforbindelser for opprettelse av bedre over-sikt over struktur-aktivitet og kan være til hjelp ved sammen-setting av stoffer som eventuelt vil være enklere eller vil inneholde selektiv aktivitet med forbedret terapeutisk virkning.

Videre har strukturforenklede molekyler den fordel at deres metabolske skjebne lettere kan undersøkes ved nåværende analytiske metoder, slik at administrasjonen til pasienten kan reguleres bedre. Videre har de den fordel at de lettere kan fremstilles ved totalsyntese fra grunnleggende forbindelser og således kan bli billigere.

Omsetningen av glycosyloksygruppen til den tilsvarende 3(3-hydroksygruppe ved hydrolyse vil i seg selv antas å være en vesentlig og nyttig forenkling. Virkningen av de således fremstilte aglyconer er imidlertid mindre enn hos de tilsvarende glycosider, og i henhold til nylige oppdagelser skyldes dette den enzymatiske epimerisering av aglyconer til 30C-epimere som er uten aktivitet. En funksjon av glycosylgruppen synes da å være å benytte 3(3-hydroksygruppen fra epimerisering, idet man antar at en viss metabolsk nedbrytning av glycosyloksygruppen foregår etter at forbindelsen er gitt til pasienten, og videre at 3-oksygenfunksjonen ikke er nødvendig for hjerteaktivitet, synes det (se også Y.Saito, Y.Kanemasa og M.Okada, Chem.Pharm. Bull., 18, 629 (1970), K.Takeda, T.Shigei og S.Imai, Experien-tia, 26, 867 (1970), T.R.Witty, V.A.Remers ogH.R.Besch, J. Pharmaceut. Sei., 64, 1248 (1975)) og være gunstig å fjerne 3-oksygengruppen i sin helhet heller enn å forsøke fremstilling av analoge med forbedret virkning på grunnlag av kjemisk modifikasjon som ofte er gjort tidligere.

Med hensyn til 3-deoksycannogenol fant man at denne forbindelse blant de forskjellige individuelle stoffer som om-fattes av oppfinnelsen, 19-hydroksycannogenol (l9-hydroksy-3-deoksydigitoxigenin) var den beste forbindelse som cardeotonisk middel.

Ved biologiske prøver (se tabell 1 og beskrivelse av biologiske virkninger) har denne forbindelse vist seg å gi betraktelig<*>kraftigere sammentrekning av hjertemuskier enn djfcgoxin som er det cardiotoniske middel som for tiden har størst utbredelse. Samtidig er forbindelsens giftighetsgrad vesentlig lavere enn digoxinets. 3-deoksycannogenol viser således større spredning mellom gunstig og giftig virkning, d.v.s. forbindelsen er ikke bare mer aktiv men har også bedre terapeutisk indeks. Alle naturlige cardiotoniske steroider er kjent for sin lave sikkerhetsmargin på grunn av en ubehagelig nærhet mellom den cardiotoniske virkning og toksisiteten, og det er ofte. hevdet at forholdet mellom aktivitet og toksisitet ikke er vesentlig for-skjellig for de forskjellige forbindelser men pa grunn av stof-fenes kraftig helbredende virkning har den medfølgende toksisitet vært godtatt i medisinen. 3-deoksycannogenol har således et helbredende potensial som cardiotonisk legemiddel samtidig som det har lavere relativ toksisitet.

Et annet gunstig trekk ved 3-deoksycannogenol består i at det er betraktelig mer lipofilt enn 19-oksygenerte cardenolider som kommer fra nattralige kilder eller er fremstilt ved mindre kjemiske modifikasjoner av slike stoffer. Selv om sistnevnte forbindelser, hvorav typiske eksempler er ouabain, strofantin k og strofantidin-3-racetat, er benyttet i medisinsk og biologisk forskning på grunn av deres høye intravenøse virkning, hurtige gjennomslagstid og korte virketid har de bare lav oral aktivitet. Siden øket lipofilitet vanligvis følges av øket oralaktivitet antar man at 3-deoksycannogenol absorberes betraktelig bedre enn den mer polare 19-oksygenerte cardenolid fremstilt fra naturlige kilder. Den antatte økede orale aktivitet for 3-deoksycannogenol vil verifiseres ved forsøk i søknadsåret.

Aktivitetens varighet er på lignende måte avhengig

av lipofiliteten, idet mer polare forbindelser lettere elimin-eres. Den iakttagelse at 3-deoksycarinogenol ved inotrope for-søk fjernes lettere fra badet som inneholder hjertemuskel ved gjentatt utvasking enn digoxin, og mindre lett enn den mer polare strofantidin-3-acetat tyder på at aktivitetens varighet bør ligge mellom de to forbindelser og betraktelig kortere enn for digitoxin, d.v.s. at virketiden ligger innenfor et ønskelig område.

3-deoksycannogenolets anvendelighet skyldes også at fordelingen i menneskekroppen og den metabolske omdannelse på grunn av enklere struktur og nærvær av en primær 19-hydroksy-gruppe som lett kan danhe derivater, kan følges betrakelig enklere enn de cardenolider som for tiden brukes til hjerteterapi, Sistnevnte cardenolider er alle oligoglycosider og metaboliseres til de tilsvarende lavere glycosider og til geniner som så nedbry-tes til 30l-hydroksy-epimere. Når det gjelder derivatdannelse av 3-deoksycannogenol ville man anta at forbindelsen ga et poly-fluorert 19-acylat som 19-heptafluorbutyrat som kan påvises i mengder på pico-gram på grunnlag av elektronoppfangning f.eks. ved gasskromatografi. (Ved-rørende analyse av digoxin og digitoxin med gasskromatografi se E. Watson, P.Tramel og S.M.Kalman, J. of Chromatography, 69, 157 (1972), E.Watson og S.M.Kalman,

J. of Chromatography, 56, 309 (l97l), M.C.Castle, J. of Chromatography, 115, 437 (1975) og Chem. & Eng. News, 22. mars 1976, side 32). De cardenolider som for tiden benyttes til hjerteterapi egner seg betraktelig dårligere til gasskromatografisk måling som ellers utmerker seg ved relativt høy nøyaktighet og anvendelighet, fordi forbindelsene under nedbrytning og derivatdannelse må omdannes til geniner og videre krever separasjon fra de dannede sukkere. På grunn av den snevre sikkerhetsmargin for cardiotoniske steroider spiller btet en stor rolle ved hjerteterapi å fastlegge opptaket av forbindelsen i pasienten, særlig måling av plasmakonsentrasjonene hos pasienten.

Med hensyn til dehydro-19-nor- og 20(22)-dihydro-analoge og 3-deoksycannogenol-derivater har 3(4)-dehydroanaloge av 3-deoksycannogenol, d.v.s. 3(4)-dehydrocannogenol, større inotropisk virkning enn digoxin selv om forbindelsen er mindre aktiv enn 3-deoksycannogenol og synes å være mindre giftig enn digoxin.

19-formiatet av 3-deoksycannogenol har på lignende måte en vesentlig inotropisk virkning omtrent som digoxin. 19-nor-analogen:

og 20(22)~dihydroanalogen:

har vist seg å ha vesentlig hjerteaktivitet.

3-dehydroanalogen av 3-deoksycannogenol finner spesiell anvendelse ved at den er et mellomprodukt ved en viktig fremgangsmåte for fremstilling av 3-deoksycannogenol og ved at den muliggjør fremstilling av radioaktivt merket 3-deoksycanno-genjbn ved selektiv tritiering av den olefiniske dobbeltbinding i 3- og 4-stilling. De innførte tritiumatomer vil således ikke kunne utveksles og således er tritiert 3-deoksycannogenol egnet for å følge den metabolske nedbrytning av 3-deoksycannogenol f.eks. ved strålingsimmunologi.

3(4)-anhydrocannogenol kan også brukes for fremstilling av 3-deoksycannogenol-spesifikt antiserum som er nødg vendig for påvisning av 3-deoksycannogenol i blodplasma hos pasienter ved immunbestråling, idet egnede antigene proteiner eller andre antigene makromolekyler kan bindes til 3- eller 4-stillingene gjennom grupper som 3»4-epoksyder eller 3»4-seco-3,4-dialdehyder avledet fra dobbeltbindingen i 3-stilling.

3,4-dehydroanalogen av 3-deoksycannogenol er ved siden av å være egnet som cardiotonisk middel også egnet for omdannelse til mettet 3»4-secoanalog

av 3-deoksycannogenol. Dette kan skje ved selektiv ozonolyse fulgt av deoksygenering av det dannede ozonid. Den deoksygenerte seco-analog kan ansees å være strukturelt ennå enklere enn 3-deoksycannogenol siden den inneholder en ring mindre. Hvis 3,4-seco-analogen viser gunstig fysiologisk virkning vil syntese av analoge av 3-deoksycannogenol som ikke har karbonatomer i A-ringen være på sin plass og bør gi forbindelser med enklere struktur som fremdeles har fysiologisk virkning. At en intakt A-ring ikke er uomgjengelig nødvendig for hjerteaktivitet er vist i en nylig publikasjon (H. Tsuru, N.Ishikawa, T.Sigei, T. Anjyo og M.Okada, Experi entia, 31, 955 (1975). På lignende måte som 3-dehydroanalogen av 3-deoksycannogenol kan også andre de-finer med formel I som har en dobbeltbinding i 3-stilling, f. eks. 3-dehydro-3-deoksy-19-nordigitoxigenin og olS<<g>iner med isolerte dobbeltbindinger i andre stillinger, være egnet for fremstilling av seco-l4|3-hydroksy-cardenolider, f. eks. 5(l0)-dehydro- og 9(lO)-dehydro-3-deoksy-19-nordigitoxigenin vil kunne gi 5(l0)-seco- og 9 (lO)-seco-l4f5-cardenolider. Sistnevnte forbindelse kan føre til fremstilling av ennå enklere analoge som fremdeles vil kunne ha nyttig biologisk virkning. I disse analoge vil bare C- og D-ringen i steroid-ringsystemet være opprettholdt og totalsyntesen vil være en relativt enkel sak.

19-formiatesteren av 3-deoksycannogenol vil kunne være egnet som en "prodrug" selv om den er mindre aktiv enn 3-deoksycannogenol. Idet førstnevnte er mer lipofil vil forbindelsen absorbéres lettere oralt enn 3-deoksycannogenol, som etter absorbsjon av formiatesteren vil kunne frigjøres ved enzymatisk hydrolyse. Aktivitetens varighet vil også kunne forlenges gunstig hvis 3-deoksycannogenol gis som firmiat. På lignende måte vil andre estere av 3-deoksycannogenol med formel I kunne være

egnet som effektive "prodrugs".

Anvendeligheten av 19-nor-analogen til 3-deoksy-cannogenol bygger på at forhindelsen er det enkleste 14(3-hydroksy-cardenolid med et intakt steroidringsystem som hittil er fremstilt. Derfor er forbindelsen velegnet som referanseforbindelser for utvikling av stoffer med bedre forhold struktur/aktivitet og antas å være et viktig redskap for oppbygging av forbedrede cardiotoniske forbindelser. Idet stoffet også bare inneholder grupper som er nødvendig for cardeotonisk virkning vil forbindelsen være relativt fri for andre uønskede fysiologiske virkninger.

Anvendeligheten av 20(22)-dihydro-cardenolider, d.v.s. cardenolider med formel I, beror på den iakttagelse at dihydro-analoge av cardenolider selv om de har redusert inotropisk virkning, har ennå sterkere nedsatt toksisitet og således bedre terapeutisk forhold enn cardenolidene (se f.eks. R.L. Vick, J.B. Kahn og G.H. Aeheson, J.Pharmacol. Exp. Ther., 121, 330-339 (1957), R.F.Mendez, G.Pastelin og E.Kabela, J. Pharmacol. Exp. Ther., 188, 188-197 (1974)). Strukturen kan også antas å være ennå enklere enn cardenolid-analogene.

Med hensyn til 3-d.eoksy-l4|i-hydroksy-cardenolider med ytterligere oksygenfunksjoner andre enn 19-stillingen vil anvendeligheten av andre hydroksylgrupper i 5(3, 6(3, 7(3»8(3, 9|3, 10(3, lip og 12(3-hydroksy-3-deoksy-cardenolider med formel I antas å ligge i deres evne til å øke hjerteaktiviteten. Som det fremgår av foreliggende struktur/aktivitets-forhold, og som man lenge har kjent til for 19-hydroksy-gruppen, øker polare grupper og særlig hydroksylgrupper på steroidmolekylets P-side hjerteaktiviteten, mens slike grupper på oc-siden, f. eks. 3<X-hydroksygrupper dannet ved enzymatisk epimerisering av 3(3-hydroksygrupper, reduserer hjerteaktiviteten.

At 8|3-hydroksygrupper øker aktiviteten stemmer overens med den høye hjerteaktivitet for scillirosidin At ll|3-hydroksygrupper øker hjerteaktiviteten stemmer overens med det faktum at panosid har høy hjerteaktivitet

til tross for nærvær av aktivitetsreduserende A,B-trans-ring-forbindelse (se K.K.Chen., J.Med.Chem., 13, 1029 (l970)).

At 12|3-hydroksygruppen øker aktiviteten vistes ved en sammenligning av aktiviteten for digitoxigenin og dens 12(3-hydroksy-analoge digoxin (se Fleser og Fleser, s. 804). En 12(3-hydroksygruppe er videre gunstig siden 12|3-hydroksylering skjer under fysiologiske betingelser og det således blir unødvendig å kjempe mot den metabolske omdannelse til 12-hydroksy-analog ved måling av digitalis-innholdet hos pasienter (se C.S.Davies og R.P.Halliday, "Medicinal Chemistry", utgitt av A,Burger, Wiley Interscience, New York, del II, s. 1077).

At 5(3-hydroksygrupper øker virkningen stemmer overens med den observasjon at cymarosidet av 5P-hydroksydigitoxi-genin er nesten dobbelt så aktiv som cymarosidet av digitoxigenin (se Fieser og Fieser, "Steroids", s. 802).

Med hensyn til fremgangsmåtene som brukes for fremstilling av 3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider fra 3-°kso-cardenolid-analoge ved deoksygenering med sink og karboksylsyre eller ved hydridreduksjon av tilsvarende tosylhydrazoner finnes ingen beskrivelser på området for fremstilling av 3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider. Metoden med sink og karboksylsyre for deoksygenering av mettede 3-keto-steroider, og muligens også for deoksygenering av sykloheksanon-grupper i andre ikke-steroidforbindelser beskrives ikke i litteraturen. Man vil se at ved deoksygenering av 4-dehydro-3-keto-steroider ved sistnevnte metode dannes overveiende 3-ener i 5(3-serien og ikke i 5^-serien, i motsetning til resultatet som beskrives i litteraturen når man bruker sink og eddiksyre, siden maursyre er den foretrukne syre og siden deoksygenerings-området for 4-dehydro-3- keto-steroider er utvidet til å gjelde deoksygenering av 19-hydroksy-4-dehydro-3-keto-steroider og dehydro-analoge som 4,7-dehydro-3-ketoner som er homokonjugert og således temmelig usta-bile under sure forhold, og til 4,9(10)-dehydro-3-ketoner. På lignende måte er rammen for deoksygenering utvidet til å omfatte 4- dehydro-3-ketoner som er 19-nor-steroider. Når det gjelder deoksygenering av 4-dehydro-3-keto-steroider er det et nytt trekk at separasjon av 5(3- fra 5&-hydrogen-3-ener dannet som produkter lettes vesentlig ved nærvær av en 19-hydroksy-gruppe. Således kan iisomere 19-hydroksy-4-en-3-oner separeres lettere og mer kvantitativt ved kromatografi enn f.eks. 19-metyl, 19-acyloksy-

og sansynligvis 19-nor-analoge, idet forskjellen i rf-verdier mellom 5oc- og 5|3-isomere er betraktelig større når 19-hydroksy-gruppen foreligger. De isomere kan også lett skilles ved enkel utfelling eller omkrystallisering via omdannelse av produktet til en blanding av 5(3- og 5a-hydrogen-19-formiater og påfølgende hydrolyse som en overraskende effektiv selektiv metode kan ut-arbeides for, for formiatene i 5|3-serien.

Generelt nytt ved oppfinnelsens fremgangsmåte med sink og karboksylsyre er at sistnevnte bare benyttes i minimale mengder slik at for 90^-ig vandig maursyre vil mindre enn 25 deler tilsatt i en porsjon medføre en effektiv deoksygenering av mettede 3-ketoner, selv om den ikke er fullstendig. Det er overraskende at hvis 90^-ig maursyre tilsettes i små porsjoner kan deoksygeneringen fullføres helt med mindre syremengde på under halve tiden. Ennå mindre mengder maursyre trenges hvis 4-en-3-oner deoksygeneres. Det er overraskende at reduksjonsmetoden ifølge oppfinnelsen med sink og mindre mengder karboksylsyre at ennå mindre mengder maursyre trenges og ennå mindre mengder

eddiksyre er tilstrekkelig for reduksjon av l6-dehydro-20-

ketoner og at istedet for tilsvarende 2-deoksygenerte produkter dannes 20a-alkoholer i godt utbytte.

Det er interessant at ved denne fremgangsmåten med sink og begrenset mengde karboksylsyre, i motsetning til de-oksygeneringer med sink beskrevet i litteraturen, kreves ingen aktivering av sinkpulver ved amalgamering eller forbehandling med saltsyre, eller oppvarming og tilbakeløpskoking eller av-kjøling av reaksjonsblandingen.

Selv om man ikke ønsker å begrense oppfinnelsen til noen teori antar man at den lette deoksygenering eller reduksjon, respektivt, av ketoner med sink i henhold til oppfinnelsens fremgangsmåte kan forklares ved å forutsette en konkurranse mellom keto-grupper og protoner i karboksylsyren om aktive punkter på sinkoverflaten, at under denne konkurranse uttømmes de aktive punkter og at overskudd av syre og temperaturøkning heller vil redusere enn øke forholdet: reaksjon mellom keto- grupper og aktive punkter på sinken reaksjon mellom protoner og aktive punkter på sinken Ut fra en slik betraktning vil det være gunstig å unngå overskudd av syrer, d.v.s. bruke bare så mye syre som nødvendig for deoksy-generingeprosessen, som kan bestå i adsorbsjon av keto-gruppen på de aktive punkter på sinkoverflaten og påfølgende proton-indusert desorbsjon. Bruken av slike betraktninger på forbed-ring av selektiv deoksygenering og reduksjon av ketoner med sink synes å være ny til tross for den betydningsfulle rolle slik deoksygenering og reduksjon spiller på området generell syntetisk organisk kjemi og naturstoffkjemi.

Enkelte av 3-deoksy-l4|3-liydroksy-cardenolidehe ifølge oppfinnelsen, særlig 3-deoksycannogenol, har en ny biologisk virkning idet de viser en kraftig avstand mellom inotropisk virkning ved ATP-ase-inhibering og dødelighet. Dette står i kontrast til herskende antagelser om at forholdet mellom inotropisk aktivitet og ATP-ase-inhibering og dødelighet forblir i det vesentlige uforandret blant steroider i cardenolid- og bufadienolidserien som oppviser digitalis-lignende virkning. Forholdet står også i kontrast til det synspunkt som ofte kommer til uttrykk at en 3-glycosyloksy-gruppe eller 3(3-°ksygen-funksjon befordrer cardeotonisk virkning eller til og med er nødvendig for slik virkning. Den sterke inotropiske virkning til 3-deoksycannogenol, d.v.s. 3-deoksy-19-hydroksydigitoxigenin, er også overraskende idet 3-d.eoksydigitoxigenin viste seg å være vesentlig mindre aktiv enn digitoxigenin og det syntes således som om 3-deoksygenering generelt reduserer hjerteaktiviteten til under terapeutisk nyttig nivå. Muligens befordrer 19-hydroksylering av cardenolider i 3-deoksy-serien kontraksjon av hjertemuskula-turen ennå kraftigere enn 19-hydroksylering av 3P-oksygenerte analoger. . Det synes å være et generelt nytt angrepspunkt at fjernelse av oksygenfunksjonen i 3-stilling sammenkoplet med innføring av |3-hydroksylgrupper i nærheten av l4|3-hydroksy-butenolid-gruppen kan gi mer aktive og mindre toksiske (se senere) cardenolider.

Fremgangsmåtene for deoksygenering av aglyconer av naturlige cardenolider muliggjør lettvint fremstilling av 3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider i økonomisk utbytte. Det er en fordel med metoden at l4|3-hydroksy-17|3-butenolid-gruppen ved fremstilling av 3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider holder seg i det vesentlige uforandret og upåvirket og at også andre grupper som finnes i utgangsstoff-aglyconene holder seg upåvirket eller lett kan regenereres.

Den foretrukne deoksygeneringsmetode som benytter sink med begrensede mengder karboksylsyre, særlig maursyre, er ikke bare egnet for deoksygenering av 3-keto-l4(3-hydroksy-cardenolider men også for selektiv deoksygenering og selektiv reduksjon av andre ketoner med forbedret utbytte.

Med hensyn til metoder som gir 3-deoksy-cannogenol, 3(4)-anhydrocannogenol og andre 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider er det en for-del for oksydasjon av strofantidin til strofantidon at oksydasjonen kan utføres med billig N-bromacetamid istedet for molekylært oksygen sammen med kostbart platina. Det er en spesiell fordel ved oppfinnelsens metode for dehydratisering av strofantidon til tilsvarende 4-en-3-on at denne kan skje ved hjelp av en spesialprosess som ikke krever isolasjon av strofantidon fra den vandige blanding under inn-viklede ekstraksjonsmetoder og heller ikke krever oppvarming, forløper uten tilsetning av andre organiske reagenser eller opp-løsningsmidler og muliggjør enkel isolering av reaksjonspro-duktene som er 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4|3-carda-4, 2C>422)-dienolid i forbedret utbytte og renhetsgrad.

Reduksjonen av 3»19-diokso-4-en til tilsvarende 19-hydroksy-4-en-3-on kan gjøres selektiv og opparbeidelse av produktet kan skje ved utfelling og filtrering istedet for ved gjentatt ekstraksjon med organisk oppløsningsmiddel.

Blandingen av 19-hydroksy-5|3-°S 50C-ener som dannes ved den spesielle deoksygeneringsprosess med sink og begrenset mengde maursyre, kan lett skilles enten ved kromatografering eller enklere ved overføring til tilsvarende 19-formiater og på-følgende selektiv hydrolyse av 19-formyloksy-5|3-hydrogen-3-en. Det er også gunstig at metoden for fremstilling av 3-deoksycannogenol omfatter metoder som muliggjør selektiv hydrogenering av dobbeltbindingen i 3-stillingen til 3(4)-anhydrocannogenol uten å påvirke den umettede butenolidringen og at fremgangsmåtene også omfatter spesialmetoder som muliggjør selektiv hydrogenering av dobbeltbindingen i 4-stilling hos l4(3yl9-dihydroksy-3-okso-carda-4,20(22)-dienolid til tilsvarende 5P-hydrogen-3-keton med bare liten dannelse av 5a-i.somer og 20 (22)-dihydro-analog. Det er særlig gunstig at' 3-ketogruppen kan deoksygeneres selektivt og fullstendig under miaia.e betingelser og at 19-formiatet av 3-deoksycannogenol som dannes som biprodukt kan hydrolyseres lett til 3-deoksycannogenol uten mellomliggende isolering av deoksy-generingsproduktet.

De to foretrukne fremgangsmåter for fremstilling av 3-deoksycannogenol fra strofantidin, som begge omfatter 6 trinn og kan forløpe enten via 19-f ormyloksy-5|3-carda-3, 20 (22 )-dienolid eller 19-hydroksy-3-okso-5|3-card-20 (22)-enolid, kan skje på meget enkle måter som f.eks. ikke krever oppvarming av reaksjonsblandingen, eller ekstraksjoner og kromatografiske rensinger ved isolasjon av produktene. Det er også en fordel at det bare bruker billige reagenser og oppløsningsmidler under reaksjonene og at ingen av de giftige overgangsmétaller som vanligvis benyttes i syntetisk organisk kjemi og som selv i meget små mengder kan for-ringe et farmasøytisk produkt, benyttes.

En ytterligere.fordel ved fremgangsmåten som brukes for fremstilling av 3-deoksycannogenol består i at metoden lett kan tilpasses innføring av hydrogenisotoper som tritium og deuterium i fast stilling, d.v.s. 3,3-, 3,5-, 3,4- eller 3,3,4,5-stilling respektivt. Særlig bør tritiumholdig 3-deoksycannogenol være egnet for påvisning av plasmainnhold og metabolisk nedbrytningsvei for 3-deoksycannogenol f.eks. ved immunbe-strålingsforsøk. Fremgangsmåtene beskrevet for fremstilling av 3-deoksy- og 3(4)-dehydrocannogenol kan også tilpasses fremstilling av 3-deoksy-l4(3-hydroksy-cardenolider som hører til 19-nor-serien eller har karboksylgruppe i 19-stilling. Det er derfor meget hensiktsmessig at enkel belysning av reaksjonsblandingen som inneholder strofantidon etter N-bromacetamid-reaksjonen, med fluoriserende lys i flere timer, bevirker omdannelse av strofantidon til den tilsvarende 19-karboksylsyre i høyt utbytte, og at oppvarming av filtratet etter sinkbehandlingen, som brukes for reduksjon av positivt brom i blandingen, kan gi det tilsvarende 5(10)-en-3-on. Særlig gunstig ved oksydasjonsprosessen er det at sistnevnte forbindelse som sansynligvis dannes via den tilsvarende 18-karboksyl-4-en-3-on kan isoleres lett fra reak-sj onsblandingen ved enkel utfelling til tross for at ingen av de tre forutgående mellomprodukter ved fremstillingen fra strofantidin ble isolert eller renset.

Det er også gunstig at på grunn av de spesielle betingelser som brukes ved reduksjonen av positivt brom i den be-strålte reaksjonsblanding kan 19-karboksyl-syren isoleres lett mens dekarboksylering finner sted i konsentrasjonsprosessens slutt-trinn. av ekstrakter av den surgjorte reaksjonsblanding ved de tidligere kjente isolasjonsmetoder.

Det er gunstig at ovenstående 3-okso-l46-hydroksy-cardenolider på enkel måte kan deoksygeneres i 3-stilling under opprettholdelse av dobbeltbindingen i 5(l0)- eller karboksylsyre-gruppen i 19-stilling. Den tilsvarer 19-nor-4-en-3-on, som kan fremstilles fra 19-aldehyd-analogen eller den isomere 5(l0)-en-3-on, kan hydrogeneres til 5p-isomeren og så 3-deoksygeneres, eller kan omdannes til den tilsvarende 3-en til tross for mang-lende stabilisatorgruppe i 19-stilling, f.eks. en metylgruppe eller substituert metylgruppe.

Metodene som beskrives for fremstilling av 3-deoksy-og 3(4)-dehydrocannogenol kan videre med hell tilpasses fremstillingen av 3-deoksy-l4p-hydroksy-cardenolider i 19-metylserien ut fra egnede aglyconer. Tilpasningen som brukes for fremstilling av 3-deoksydigitoxigenin, 3-deoksydigoxigenin og 3-deoksy-12-oksodigitoxigenin er f.eks. særlig enkel.

En fordel ved selektiv oksydasjon av digoxigenin til tilsvarende 3-keton er at N-bromacetamid kan benyttes istedet for molekylært oksygen i nærvær av kostbart platina og at N-bromacetamid-oksydasjonen kan skje ganske enkelt ved å forlenge reaksjonstiden 50-100 ganger og derved gi det tilsvarende 3,12-diketon i preparativt utbytte. Det er videre heldig at digitoxigenin kan omdannes til 3-deoksydigitoxigenon uten videre rensing, med sterkt forbedret utbytte og etter en forenklet metode, og at 3-dehyd.ro- og 3» 12-dehydrodigoxigenin på enkel og selektiv måte kan deoksygeneres i 3-stilling uten angrep på de respektive oksygenfunksjoner i 12-stilling.

Deoksygeneringsbetingelsene som benytter sink og

en begrenset mengde karboksylsyre kan benyttes med gunstig re-sultat ved deoksygenering av andre alisykliske ketoner og i visse tilfelle ved selektiv reduksjon av ketoner og iminer til tilsvarende alkoholer eller aminer, respektivt.

Særlig kan disse betingelser være egnet for deoksygenering av 3-keto-steroider som ikke er l4(3-hydroksy-cardenolider men kan gi -3-deoksy-l4|3-hydroksy-cardenolider ved på-følgende reaksjoner. Således er den aikle deoksygenering av 19-acetoksy-20(3-pivaloksy-5|3-pregn-8 (l4)-en-3-on et nøkkeltrinn ved fremstilling av 3-deoksycannogenol-19-formiat fra det billige steroid pregnenolon-acetat. Den tilsvarende 3-d.eoksy-analog som fremstilles er egnet for fremstilling av 8|3-hydroksy-19>8-lacton, -19,8-lactol og -8,19-oxido-analoge av 3-deoksycannogenol. Blant disse analoge kan særlig 8|3-hydroksy-analogen ha en aktivitet som er ennå større enn ^-^deoksycannogenbl. For fremstilling av disse kan 19-hydroksy-5P-pregn-8 (l4j)-en-20-on brukes , sistnevnte fremstilt fra den tilsvarende 20|3-pivalat i opp-finnerens laboratorium.

Også andre 3-keto-steroider kan gi 3-d.eoksy-analoge ved den foreliggende gunstige deoksygeneringsmetode, hvilke er gunstige nellomprodukter for fremstilling av 3-de°ksy-l4|3-hydre)k-sy-cardenolider. For eksempel kan 19-hydroksy-20-pivaloksy-

5|3~og -5oc-pregna-3,7-dien, som kan fremstilles fra tilsvarende 4,7-dien-3-on, og 5(3-pregnan-20-on, omdannes til tilsvarende 14|3,

19-dihydroksy- og l4(3-hydroksy-19-metyl-cardenolider, respektivt, ved å benytte metoder som ovenfor er forklart for partialsyntese av 3, l4(3-oksygenerte cardenolider fra det masseproduserte steroid-pregnenolonacetat,

Bruken av de foreliggende spesielle deoksygenerings-forhold er ikke innskrenket til fremstilling av 3-deoksy-l4f3-hydroksy-cardenolider, idet andre egnede forbindelser kan fremstilles. Det er således vist at fjernelse av oksygenatomet i 3- stilling hos hormon-steroider også kan gi analoge med forbedrede fysiologiske egenskaper. For eksempel har 3-d.eoksy-analoge av testosteron blitt omfattet med betraktelig interesse på grunn av forandrede forhold mellom fysiologiske virkninger

(se f.eks.R.E.Counsell og P.D.Klimstra, "medicinal Chemistry", del II, utgiver A.Burger, Wiley Interscience, s. 933»S.Goe-decke, M.Wenzel. Schering A.G., tysk utlegningsskrift 2 344 749»1975»og W,Cutting, "Handbook of Pharmacology", 3»utgave, Apple-ton-Centur^-Crofts, 1967, s. 364, hvor 17a-etyl-17|3-hydroksyestr-4- en "ethylestrenol", beskrives.

VeJDeoksygeneringsbetingelsene kan også være gunstige for deoksygenering av andre av de sykliske ketoner enn 3-keto-steroider, og kan f.eks. anvendes på 5-en-7-keto-, 8(l4)-en-15-keto-, 5(lO)-en-6-keto-, 4-en-6-keto-, 2-en-4-keto-, 3-en-2-keto-, 2-eh-l-keto-, ll-en-12-keto-, 8(9)-en-7-keto- og 8(9)-en-ll-keto-steroider og enkelte av deres mettede analoger. Generelt ville man anta at dobbeltbindingene i de konjugerte ketoner ville bevege seg mot ketogruppens binding, f,eks. til 6- eller 14(l§)-stilling når det gjelder 5-en-7-ketoner og 8(l4)-en-15-ketoner respektivt.

Ve©eoksygeneringsbetingelsene kan også være egnet

for selektiv reduksjon av disse ketoner og deres aminer til alkoholer, hvilket blir åpenbart ved den meget enkle og selektive reduksjon av l6-dehydro-20-keto-steroider til tilsvarende 20a-alkoholer og ved reduksjon av tilsvarende oximer. Fremstillingen av l6-dehydro-20a-alkoholer er en meget egnet reaksjon siden tidligere metoder som leverte 20a-alkoholer var betraktelig mindre selektive og siden 20a-alkoholer spiller en vesentlig rolle som steroidmetabolitter samt ved syntese av det meget sammensatte og ekstremt cardiotoksiske • l6"-dehydro-20a-acylat-batrakotoxin

som på grunn av de kraftige fysiologiske virkninger ansees å være et viktig redskap for fysiologisk studium og et kommende preparat. Brukbarheten av l6-dehydro-20a-alkoholer økes ved den oppdagelse at dobbeltbindingen i l6-stilling på 5»l6-dién-20a-oler kan hydrogeneres selektivt til tilsvarende 20a-hydroksy-17a-

pregn-5-en hvis hydrogeneringen skjer i nærvær av t-butylamin xinder de ovenfor beskrevne spesielle betingelser anvendt for selektiv hydrogenering av 4-en-3-oner.

Eksempel 1,

Til en oppløsning inneholdende 8,Og strofantidin

og 800 ml 70$>-ig vandig tertiær butanol og som ble beskyttet med nitrogenatmosfære, satte man 9,6 g N-bromacetamid som var tørket i høyvakuum, under rysting og utelukkelse av lys. Blandingen som var påfylt en 21's volumeterkolbe dekket fullstendig med flere lag aluminiumfolie ble rystet ved romtemperatur i ca. 3 timer. Derpå ble deri hensatt ved 24-25°C i 42 timer hvorpå 200 ml isopropanol fulgt av 240 g sinkstøv ble tilsatt under sveiving av kolben i mørket. Blandingen ble rystet i 30 minutter og 9,6 g .natriumbikarbonat tilsatt og blandingen hadde etter sinkbehandlingen fullstendig mistet den brune fargen. Etter rysting i 36 minutter ble sinkstøvet fjernet ved filtrering under nitrogenatomsfære. Sinkkaken ble vasket med 600 ml isopropanol og de samlede filtrater konsentrert til 40 ml ved redusert trykk, hvorpå l60 ml tertiært buibanol ble tilsatt. Blandingen ble igjen konsentrert til 40 ml og nye l60 ml t-butanol ble tilsatt. Blandingen ble igjen konsentrert til 40 ml og l60 ml benzen tilsatt. Blandingen ble ennå en gang konsentrert til 40 ml ved redusert trykk under 50°C og 320 ml heksan tilsatt. Blandingen ble konsentrert til den begynte å bli viskøs hvorpå l60 ml heksan ble tilsatt. Blandingen ble rotert under redusert trykk og isav-kjøling i ca. 10 minutter hvorpå den klare overflytende heksan-fasen ble dekantert fra det harpiksaktige produktet som bestod av strofantidon som hovedprodukt samt mindre mengder utgangsstoff og 3-okso-5,:l4,19-trihydroksy-5(3-l4|3-card-20(22)-enolid, hvilket ble påvist ved tynnsjiktskromatografi.

Harpiksen som ble fremstilt ved ovenstående oksydasjon og inneholdende strofantidon som hovedsteroid ble behandlet med 40 ml vann ved romtemperatur under redusert trykk og derpå under nitrogenatmosfære under utvendig isvannavkjøling. Blandingen ble behandlet med 4,8 ml 3,5N vandig saltsyre, 56,0 ml 6,01 N vandig saltsyre tilsatt dråpevis under magnetrøring og kolben ble holdt skrått i forskjellige vinkler i et forsøk på å oppløse all harpiks som heftet til kolbens vegger. Den lysegule oppløs-ning som var 3,5 N med hensyn på saltsyre, ble hensatt i kjøleskap ved + 5°C i 5,5 dag med mellomliggende krystallsiding og røring i flere timer med isvannavkjøling. Den dannede suspensjon ble så praktisk talt nøytralisert ved langsom tilsetning av 335,16 ml 1,0 N natriumfeikarbonat, d.v.s. 0,95 mol pr. mol saltsyre, under ytre isvannavkjøling under nitrogenatmosfære og røring av suspensjonen i 1 time fulgt av filtrering, gjentatt vask av fellingen med små mengder isavkjølt vann til all syre var fjernet, hvilket ga 6,35 g hvitt pulver, sm.p. 177-195°C (vakuum-suget lukket rør) som bestod av 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4(3-carda-4,20(22)-dienolid som hovedprodukt og små mengder analog 19-alkohol og 19-karboksylsyre som biprodukt, påvist ved tynnsjiktkromatografi.

En annen dehydratisering av strofantidon fremstilt fra 6,0 g strofantidin, med 3,5 N saltsyre ble utført på liknende måte som beskrevet ovenfor bortsett fra at blandingen ble opparbeidet allerede etter 2 dager istedenfor etter 5,5 dag, og ga 4,132 g produkt som hvitt pulver bestående av 3,19-dipkso-l4-hydroksy-l4(3-carda-4, 20 (22)-dienolid som hovedprodukt inneholdende små mengder gjenværende strofantidon ved siden av mindre mengder analog 19-alkohol og 19-karboksylsyre, og hadde sm.p. 173, 175-178°C, nmr(CDCl3,& ), 5,98(l,bred S, 4-H), 5,88(1, bred S, 22-H), 488(2,bred S, 21-H), 0,92(3,S, 18-H) og 0,73(^2 0,5, S, 18-H fra steroid-biprodukt)ppm.

En annen oksydasjon av strofantidin i en mengde på 400 mg, med N-bromacetamid ble utført på lignende måte som ovenfor bortsett fra at man reduserte overskudd av reagens med 10$-ig vandig natriumtiosulfat istedetfor sink og produktet ble oppsamlet ved flere ekstraksjoner av reaksjonsblandingen med kloroform-metanol 4:1, etter tilsetning av vann, og det ble brukt overskudd av fast natriumbikarbonat og fast natriumklorid. Kon-sentrasjonen av de tørkede kloroformekstrakter ved redusert trykk med mellomliggende tilsetning av heksan og filtrering av den dannede suspensjon ga 281 mg hvitt elektrostatisk pulver med sm.p. 121-151°C, bestående av strofantidon som hovedprodukt og en mindre mengde analog 19-alkohol samt en mindre mengde rest-strofantidin, påvist ved tsk. (tynnsjiktkromatografi).

En blanding av 100 mg av ovenstående produkt i det vesentlige bestående av strofantidon, 0,25 ml iseddik og 0,25 ml isopropanol ble oppvarmet under nitrogen ved 100°C i en lang-halset kolbe, hvor korken ble holdt sikkert på plass. Etter 1,5 timers oppvarming ble blandingen avkjølt og 2,0 ml vann til satt på en gang. Den utfelte harpiks ble podet med produkt og nye 2,0 ml vann langsomt tilsatt hvorpå blandingen ble omrørt under nitrogen. Følgende filtrering ga 57,6 mg felling, sm.p. 174-177°Cf bestående av 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4|3-carda-4,20(22)-dienolid som hovedprodukt og en mindre mengde tilsvarende 19-alkohol, påvist ved tsk og nmr-spektroskopi.

Eksempel 2.

Til en oppløsning bestående av 1,2 g 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4|3-carda-4,20 (22)-dienolid og 60 ml dioksan-vann 4:1, beskyttet med nitrogenatmosfære og fra direkte lys, ble tilsatt suksessivt fire 0,72 ml porsjoner 1^-ig oppløsning av natriumborhydrid i samme oppløsningsmiddelsystem, méd mellomrom på 10 minutter, ved romtemperatur og under røring. Reaksjonen ble fulgt ved tsk og 137 minutter etter tilsetning av første porsjon tilsatte man 0,18 ml av en ny porsjon natriumborhydrid-oppløsning. Det samlede antall mol natriumborhydrid tilsatt var da 0,277 mol pr. mol utgangsstoff. Blandingen ble omrørt i ytterligere 10 minutter og derpå ble reaksjonen stoppet ved tilsetning av 120 ml aceton.

Man fortsatte å røre i 30 minutter og 270 ml 0,1 N saltsyre ble tilsatt. Den svakt sure blanding ble konsentrert ved redusert trykk til 60 ml, hvorpå 60 ml vann fulgt av 1,7 ml halvmettet vandig natriumbikarbonat og 11 ml 0,1 N saltsyre ble tilsatt. Den svakt sure blanding ble konsentrert ved redusert trykk med mellomliggende tilsetning av vann, toluen og heksan. Senere filtrering av den dannede flerfasigede blanding som ved siden av den vandige suspensjon inneholdt et halvt volum heksan, ga 1,070 g hvitt pulver som etter oppløsning i 53,5 ml varm aceton, avkjøling i isvann, langsom tilsetning av 107,0 ml heksan, røring i is og filtrering ga 0,878 g 14,19-dihydroksy-3-okso-l4(3-carda-4,20(22)-dienolid, sm.p. 218, 221-226°C, UV 218 og 238 mu, ll-(KBr) 3500, 3425, 3110 (skulder, 22-H?), 3020 (4-H?), 1780, 1743, 1653, 1633, 1617, 1602, 1480, 1452, 1380, 1360, 1338, 1324, 1288, 1260, 1235, 1205, H70, 1148, 1126, 1075, 1026, 960, 948, 892, 870, 862, 831, 773, 745, 706 og 681 cm som et hvitt pulver.

Eksempel 3.

En oppløsning av 100 mg 14,19-dihydroksy-3-okso-l4|3-carda-4,20(22)-dienolid i 5,0 ml etylacetat ble beskyttet med nitrogenatmosfære hvorpå man tilsatte 1,0 ml t-butylamin og en suspensjon av 20 mg 5$ palladium/kull i 5,0 ml etylacetat. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i hydrogenatmosfære i 131 minutter. Følgende filtrering i nitrogenatmosfære gjennom en celluloseplugg fuktet med metanol-vann 8:2 fulgt av inndamping ved redusert trykk med tilsetning av heksan ga 82 mg hvitt stoff som bestod av 14, 19-dihydroksy-3-okso-5|3, l4|3-card-20(22)-enolid'som i det vesentlige eneste steroid-forbindelse,

i henhold tilt tsk.

En blanding av residuet etter ovenstående hydrogenering, 7,5 ml metylenklorid, 3,0 g sinkstøv som var tørket i høy-vakuum i 20 minutter og 2,5 ml 90$>-ig maursyre ble rystet manu-elt i 5 minutter og derpå i mekanisk rystemaskin over natten. Senere filtrering fulgt av inndamping av filtratet ved redusert trykk under mellomliggende tilsetning av toluen ga en fargeløs harpiks som bestod av 19-f ormyloksy-l4-hydroksy-5|3, l4|3-^ard-20(22)-enolid som hovedsteroid-produkt mens en mindre mengde 19-formiat som utgangsstoff og et relativt upolart produkt som viste seg å være 14,19-dif ormyloksy-5|3 • l4|3-card-20 (22 )-enolid også fantes i reaksjonsresten i henhold til tsk. Oppløsning av harpiksen i 5 ml metylenklorid fulgt av 5 ml heksan, filtrering av den svakt uklare væske gjennom diatoméjord og påfølgende inndamping ga 101 mg av et hvitt stoff som ble brukt ved følgende hydrolyse.

Til en oppløsning som bestod av ovenstående produkt og 4,0 ml metanol og ble beskyttet med en atmosfære av nitrogen satte man 0,40 ml 4^-ig oppløsning av natriumbikarbonat og vann. Blandingen ble omrørt i 6 timer hvorpå 0,4 ml 3^-ig vandig eddiksyre ble tilsatt. Konsentering av den nøytraliserte blanding ved redusert trykk og mellomliggende tilsetning av vann ga etter filtrering 69,8 mg hvitt stoff, sm.p. 174-194°C som bestod av 3-deoksycannogenol som hovedprodukt og mindre mengder tilsvarende 3-keto-analog og av 19-f ormyloksy-l4-hydroksy-5oc, l4|3-card-20(22)-enolid samt isomer 19-formiat av 3-deoksycannogenol i henhold til tsk. Fellingen ble oppløst i 3,5 ml metylenklorid, man tilsatte 1,5 ml heksan og den svakt uklare væske ble filtrert gjennom diatoméjord. Konsentrering av filtratet ved redusert trykk til 2,8 ml fulgt av tilsetning av 14 ml heksan, filtrering og to ytterligere fellinger fra metylenklorid-heksan, d.v.s. fra metylenklorid-heksan 40:60 og 50:70, respektivt, ga 14,5 mg 3-deoksycannogenol<*>sm.p. 208-211° som hvitt pulver, inneholdende den tilsvarende 3-keton-analog som forurensning i meget små mengder i henhold til tsk.

Sistnevnte forurensning kunne lett fjernes ved opp-<*>løsning i metanol og fornyet utfelling av deoksycannogenol med fire ganger volumet vann.

En prøve av 3-deoksycannogenol fremstilt på lignende måte bortsett fra at mellomproduktet 3-keton-analogen og 3-deoksy-cannogenol-19-formiåtet ble renset før det ble brukt til de føl-gende reaksjoner, hadde sm.p. 2©9_212°C, ir(KBr) 3506, 3444, 311o (22-h), 2956, 2936, 2884, 2862, I835, 1710, 1625, 1476, 1458, 1356, 1324, 1278, 1265, 1223, 1202, 1154, 1120, 1105, 1075, 1056, 1038, 1025, 956, 920, 968, 750, 712 og 700 cm"<1>.

Eksempel 4.

En oppløsning av 240 mg 14,19-dihydroksy-3-Qkso-l4|3-carda-4,20(22)-dienolid i 12,0 ml etylacetat ble beskyttet med nitrogenatmosfære hvorpå 2,4 ml t-butylamin og en suspensjon av 48 mg 5$ palladium/kull i 12,0 ml etylacetat ble tilsatt.. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i en atmosfære av hydrogen i 98 minutter. Følgende filtrering i en atmosfære av nitrogen gjennom en plugg av cellulosefibere fuktet med metanol-vann 8:2 fulgt av konsetrering av filtratet ved redusert trykk ga 223 mg hvitt fast stoff som ble oppløst i 12 ml aceton under svak oppvarming. Konsentrering ved redusert trykk til 1,2 ml ga etter poding én hvit suspensjon hvortil l|i5 ml heksan ble langsomt tilsatt dråpevis under røring, ved romtemperatur. Etter ca. 3 timers videre røring ble suspensjonen filtrert og fellingen ble vasket med flere små porsjoner heksan-aceton 2:1 og méd heksan hvilket ga 189 mg 14,19-dihydroksy-3-okso-5P,l4p-card-20(22)-enolid,

sm.p. 222-225°C, som et hvitt pulver som ble brukt for den reaksjon som er beskrevet i følgende eksempel.

En prøve av sistnevnte 5|3-hydrogen-3-keton som ble fremstilt i en annen reaksjon etter lignende fremgangsmåte hadde sm.p. 211, 223-230°C og ir(KBr) 3550, 3480, 293O, 2872, 2855, 1727<*>1620, 1434, 1380, 1344, 1283, 1258, 1200, II73, 1140,

1100-; 1020, 965, 896, 862, 768 og 738 cm"<1>.

Eksempel 5.

Til en blanding av 80,0 mg 14,19-dihydroksy-3-okso- 5(3, l4|3-card-20 (22)-enolid, 1,6 g glasskuler med diameter 3 mm, 2,4 g sinkstøv tørket i høyvakuum, 6,0 ml metylenklorid tørket over 4 Å molekylsikt ble tilsatt 8 porsjoner ganger 0,080 ml 90^-ig maursyre med 20 minutters mellomrom. Hver maursyrepor-sjon ble tilsatt dråpevis med rysting. Etter hver tilsetning ble blandingen rystet mekanisk i 20 minutter, 20 minutter etter siste tilsetning ble blandingen avkjølt utvendig i is-vann hvorpå man tilsatte 4,0 ml metanol under røring. Reaksjonskolbens propp ble satt fast i og blandingen rystet i isvann i omtrent 2 timer og derpå hensatt i kjøleskap ved +5°C i 16 timer. Korken ble tatt forsiktig ut for å slippe det middels trykket som kan utvikles under metanolbehandlingen gradvis opp, resten av sinken ble frafiltrert og blandingen konsentrert 3 ganger til 1,6 ml med mellomliggende tilsetning av 8,0 ml metanol hver gang.

Metanoloppløsningen ble fortynnet med 6,4 ml metanol og 8 porsjoner ganger 0,4 ml frisk fremstilt 1 N vandig natrium-bikarbonatoppløsning tilsatt. Til den dannede og svakt alkaliske blanding under nitrogen og røring tilsatte man 4 ytterligere porsjoner 0,4 ml 1 N natriumbikarbonatoppløsning med 15 minutters mellomrom fulgt av en femte 0,4 ml porsjon 2 timer etter fjerde tilsetning og etter tsk-analyse av en prøve tatt fra blandingen 60 minutter etter siste tilsetning. Blandingen ble. rørt i 3 timer ytterligere og derpå hensatt under nitrogen ved +5°C i 16 timer hvorpå 1,0 ml 2 N vandig eddiksyre ble tilsatt i en 0,5 ml og to 0,25 ml porsjoner. I Blandingen som ikke lenger var basisk ble konsentrert tre ganger til 1,6 ml under redusert trykk med mellomliggende tilsetning av 1,6 ml vann. Påfølgende filtrering ga 78 mg hvit felling som ble oppløst i 10,92 ml aceton-metylenklorid 1:1 som ble kort omrørt med 39 mg diatomejord og filtrert.

Konstrering til 0,78 ml fulgt av langsom tilsetning av 4,0 ml heksan til suspensjonen som ble omrørt under nitrogen, 4 timers ytterligere røring og filtrering ga 49,95 mg hvit felling, sm.p. 193-199°C som etter oppløsning i 3,7 ml metylenklorid, utfelling ved langsom tilsetning av 2 volumdeler heksan, ca. 3 timers ytterligere røring og filtrering ga 37,0 mg 3-deoksycannogenol, sm.p. 210-211°C, 208, nmr (CD^OdS), 5,90 (l,bred S, 22-H), 4,97 (2, bred S, 21-H), 3,63 (2, d,d,J 10 Hz, 19-H), 2,63-3,04 (m, 17-ocH) og 0,87 (3, S, 18-H) ppm som et hvitt pulver.

Eksempel 6.

En blanding av 8,0 mg 14,19-dihydroksy-3-okso-5(3, l4(3-card-20(22)-enolid, 0,6 ml metylenklorid, 240 mg sink-støv og 1,8 ml 90$>-ig maursyre ble rystet ved romtemperatur i 16 timer hvorpå 1,5 ml etylacetat og 0,3 ml vann ble tilsatt. Blandingen ble rystet i 10 minutter og filtrert. Den organiske fasen i filtratet ble vasket 3 ganger med 0,8 ml vann og derpå inndampet. Kromatografering på silikagel G-belagte glassplater med etylacetat-benzen 1:1, fulgt av omkrystallisering av frak-sjonen med eter-pentan ga 2,9 mg 3-d.eoksycannogenol-19-formiat, sm.p. 150-151<0>»verifisert ved å sammenligne ir-spektret med spektret for den forbindelse som er fremstilt ved delvis hydrogenering av 3(4)-anhydrocannogenol og påfølgende formylering (se eks. Il).

Eksempel 7.

En blanding av 5 mg 14,19-dihydroksy-3-okso-5(3,14(3-card-20(22)-enolid, 5 mg tosylhydrazin, ble rystet under nitrogen ved romtemperatur i 90 minutter og inndampet under nedsatt trykk. Residuet som ble antatt å bestå vesentlig av 3-tosylhydrazon av utgangsstoffet, hvilket også ble bekreftet ved tsk-analyse, ble behandlet med en oppløsning av 0,25 ml metanol og 10,0 mg natriumborhydrid avkjølt i is-metanol-bad til under 0°C. Blandingen ble rystet ved romtemperatur i 1,5 timer og tilsatt 0,25 ml aceton. Blandingen ble hensatt 1 time, surgjort med 1,75 ml 0,1 N vandig saltsyre og nøytralisert med 0,03 ml halvmettet natriumbikarbonat. Derpå ble blandingen inndampet ved redusert trykk og ga et produkt som bestod hovedsakelig av 3-deoksycannogenol og en mindre mengde cannogenol. Sistnevnte produkt, 0,225 ml metylenklorid og 0,075 ml 90^-ig maursyre ble rystet under nitrogen i 16 timer og inndampet til et produkt som inneholdt 3-deoksycannogenol-19-formiat hvilket ble påvist ved sammenligning av tynnsjiktkromatogrammet med kromatogrammet for et produkt fremstilt ved direkte 3-deoksygenering av 14|3,19-dihydroksy-3-okso-5|3-card-20 (22)-enolid med sink og maursyre (se foregående eksempel).

Eksempel 8.

Til en oppløsning av 100,0 mg 14,19-dihydroksy-3-°kso-l4|3-carda-4,20 (22)-dienolid som var tørket i høyvakuum, i 7» 5 ml metylenklorid som var tørket på 4 Å molekylsikt, satte man 3»Og sinkstøv tørket i høyvakuum og derpå 2,5 ml 90%-ig maursyre mens man svinget på reaksjonsblandingen med hånden. Reaksjonsblandingen ble rystet mekanisk i 18 timer ved romtemperatur og filtrert. Filtratet ble konsentrert ved nedsatt trykk og gjenværende maursyre fjernet ved flere gangers tilsetning av toluen. Oppløsning av den dannede hvite harpiks i litt metylenklorid fulgt av konsentrering ved redusert trykk under mellomliggende tilsetning av heksan og påfølgende filtrering .

ga 99,0 mg hvitt pulver bestående av en blanding av 3(4)-anhydro-cannogenol-19rformiat som var tilstede som hovedprodukt og ble selektivt hydrolysert under neste reaksjon og en mindre mengde tilsvarende 5a-isomer, 3(4)-anhydrocoroglaucigenin-19-formiat.

Til en oppløsning av 99 mg totalprodukt som var fremstilt ved ovenstående reaksjon i 3,96 ml metanol satte man 0,198 ml 2^-ig vandig oppløsning av natriumbikarbonat under nitrogen. Reaksjonsblandingen ble omrørt i 4,5 time ved romtemperatur og derpå nøytralisert med 0,198 ml 3%-ig vandig .eddiksyre. Metanolen i reaksjonsblandingen ble fjernet ved konsentrering

ved nedsatt trykk med flere gangers tilsetning av etylacetat. Påfølgende fire-gangers ekstråksjon med vann, tørking av den organiske fase med vannfri natriumsulfat, filtrering og inndamping ved redusert trykk og oppløsning av det dannede hvite skum i 0,80 ml metylen fulgt av langsom tilsetning av 4,0 ml heksan, røring i 2 timer ved romtemperatur og filtrering ga 50 mg 14,19-dihydroksy- 5 (3 , l4|3-carda-3, 20 (22)-dienolid(3(4)-anhydrocannogenol som et hvitt pulver i henhold til tsk. Tynnsjiktskrornatografisk analyse tydet også på nærvær av 3(4)-anhydrocoroglaucigenin-19-formiat og en mindre mengde 3(4)-anhydrocoroglaucigenin i moderluten.

Eksempel 9.

Til en oppløsning av 23,0 mg 14,19-dihydroksy-5(3,14(3-carda-3,20(22)-dienolid i 0,8 ml metanol satte man 6,25 mg 5$-ig palladium på kull suspendert i 1,6 ml metanol under nitrogen. Reaksjonsblandingen ble omrørt i hydrogenatmosfære i 55 minutter ved romtemperatur hvorpå hydrogenet ble fortrengt med nitrogen. Filtrering gjennom celluloseduk fuktet med metanol-vann 10:1 i nitrogenatmosfære, fulgt av inndamping av filtratet ved redusert trykk, oppløsning av produktet i 0,7 ml metylenklorid, langsom tilsetning av 1,5 volumdeler heksan, rysting 1 time under nitrogen og filtrering ga 13,8 mg produkt som et hvitt pulver som etter kombinasjon med 14,3 mg av en annen sats som var fremstilt på lignende måte, oppløsning i 1,4 ml metylenklorid, tilsetning av 0,35 ml heksan, filtrering av den svakt uklare væske gjennom diatoméjord, inndamping til tørrhet, oppløsning i 1,12 ml metylenklorid,'langsom tilsetning av 1,5 volumdeler heksan, rysting under nitrogen i 1 time og filtrering ga 20 mg 3-deoksy-cannogenol, sm.p. 210-213°C.

Eksempel 10.

En blanding av 50 ml metylenklorid og 10 ml 90$-ig maursyre ble rystet omhyggelig hvorpå etylenkloridet mettet med maursyre ble skilt fra og blandet med et likt volum metylenklorid. En blanding av 180 mg 14,19-dihydroksy-3-oksp-l4|3-carda-4, 20 (22 ) - dienolid, 13,5 ml metylenklorid, 514 g sinkstøv og 40,5 ml metylenklorid som var halvmettet med maursyre som beskrevet ovenfor, ble rystet i 80 minutter i 250 ml volumeterkolbe. Blandingen ble filtrert og filtratet nøytralisert med 33,8 ml vandig halvmettet natriumbikarbonatoppløsning. Den organiske fasen ble tørket med vannfri natriumsulfat og inndampet ved redusert trykk under flere gangers tilsetning av heksan. Produktet ble kromatografert på glassplater belagt med silikagel G, med etylacetat-benzen 2:1. To omkrystalliseringer av hovedfraksjonen med metylenklorid-heksan ga 66 mg 3(4)-anhydrocannogenol, sm.p. 180-184 , nmr (6) 5,91 (l, bred S eller uoppløst dd eller 7, 22-H), 5,15-5,85 (2, m, 3-H, 4-H), 4,92 (2, bred S eller dd, 21-H), 3,74 (2, dd, 19-H) og 0,91 (3, S, 18-H ppm), ir(KBr) 3430 (bred, kraftig), 3095, 3016, 2959, 2930, 2915, 2896, 2852, 2832, 1801, 1738, 1715, 1615, 1436, I363, 1305, 1174, 1123, 1070, 1019, 934, 865, 811, 740 og 678 cm"""'". Omkrys talli sering av en mindre og noe mindre polar fraksjon med samme oppløsningsmiddelsystem ga 50C-hydrogen-isomeren 3(4)-anhydrocoroglaucigenin, sm.p. 217-224°.

Eksempel 11.

En blanding av 20 mg 3(4)-anhydrocannogenol og 0,67

-ml metanol ble beskyttet under nitrogenatmosfære hvorpå man tilsatte en suspensjon av 5 ml 5$ palladium på kull i 1,33 ml metanol. Nitrogenet ble erstattet med hydrogen og blandingen omrørt ved atmosfæretrykk. Man opprettholdt atmosfæretrykket med en hydrogenfylt gass-burette som ble forbikndet med reaksjonsbehol-

deren. Etter 60 minutters røring ble hydrogenet fortrengt med nitrogen og blandingen filtrert gjennom en papirplugg (Kim Wipe) under nitrogen. Inndamping av filtratet ved redusert trykk fulgt av kr©matografering av residuet som man fikk på glassplater belagt med silikagel G og eluert med etylacetat-benzen 1:1 ga 10,31 mg hovedfraksjon som etter oppløsning i 0,1 ml metylenklorid og felling med 0,8 ml heksan ga 8,01 mg 3-deoksycannogenol, sm.p. 209, 211-212°C.

Man oppsamlet også en kromatografisk fraksjon som

var noe mer polar enn hovedfraksjonen og inneholdt hovedsaklig 3,4,20,22-tetrahydroproduktet i tillegg til 3i4-dihydro-produktet 3-deoksycannogenol. Den sterkest polare fraksjon ble slått sammen med en lignende fraksjon fra foregående forsøk og hydrogenert på samme måten som ovenfor bortsett fra at hydrogeneringstiden var forlenget omkring 16 ganger. Omkrystallisering av residuet etter inndamping av filtratet fra heksan-metylenklorid ga 5,03

mg 3-deoksy-2oT ,22-dihydrocannogenol, sm.p. 195-199, ir(KBr) 3515, 2915, 2875, 28^5,' 1762, 1620, (mager), 1472, 1450, 1412, I38O, I36O, 1340, 1242-, 1220, 1195, 1185, H65, 1148, 1100, 1019, 1005, 943, 900, 885, 846, 805, 750 og 670cnT<1>.

Røring av en 1,67 mg prøve av 3-deoksycannogenol fremstilt som ovenfor, med 0,15 ml metylenklorid og 0,050 ml 90$-ig maursyre i 23 timer fulgt av tilsetning av 0,25 ml toluen, inndamping av blandingen ved redusert trykk, kromatografering av residuet på silikagel G-belagte glassplater med etylacetat-benzen 1:1, oppløsning av den isolerte fraksjon i eter og felling med pentan ga 3-deoksycannogenol-19-formiat, sm.p. 152-158°, ir(KBr) 3568, 3455, 2930, 2895, 2850, 1774, 1750, 1740-, 1705, 1623, 1467, 1442, 1375, 1335, 1296, 12^5, 1170, 1075, 1018,

949, 896, 845 og 685 cm"<1>.

Eksempel 12.

Man laget en blanding ved å tilsette 75 S sinkstøv, 187,5 ml metylenklorid og 62,5 ml 90$-ig maursyre til 2,5 g 19-acetoksy-20|3-pivaloksy-pregn-8 (l4)-en, og blandingen ble rystet ved romtemperatur i 16 timer og derpå filtrert. De frafil-trerte metallrester ble vasket flere ganger med metylenklorid og de samlede filtrater konsentrert ved redusert trykk under mellomliggende tilsetning av eter og utvendig oppvarming i vannbad ved 25-35°C, derpå ble 150 ml vann tilsatt og blandingen rotert ved redusert trykk i 15 minutter. Filtrering, vasking med vann,, derpå tørking i høyvakuum ga 2,35 S hvit felling. Oppløsning av denne i metylenklorid, konsentrering ved redu-

sert trykk med mellomliggende tilsetning av metanol, felling ved langsom tilsetning av ca. 1 volumdel vann i nitrogenatmosfære, filtrering, vasking med vandig metanol og tørking ga 2,291 g 19-acetoksy-20(3-pivaloksy-5(3-pregn-8 (l4)-en, sm.p, 120-123°.

Ovenstående reduksjon er også beskrevet i US-patentsøknad nser.nr. 497,729 (1974), eksempel 85. Omdannelse av produktet til 3-deoksycannogenol-19-formiat er beskrevet i eksempel 85, 86 og 87 i denne ansøkning samt i eksempel 42, 43

og 44 i britisk patentsøknad ser.nr. 50262/74 (1974). Deoksy-cannogenol-19-formiat fremstilt som ovenfor hadde sm.p. 158-158,5°, m/e 402, 384, 356 og 325, strukturen ble bekreftet ved å sammenligne ir-spektret med spektret for produkt fremstilt ved partial hydrogenering av 3(4)-anhydrocannogenol og påføl-gende formylering (se eks. Il),

Eksempel 13»

En blanding av 2,0 mg 3-deoksycannogenol, 2,0 mg isopropylidenmalonat og 0,04 ml metylisobutylketon ble oppvarmet under nitrogen i oljebad av 76°C i 4 timer hvorpå oppløsnings-midlet ble inndampet ved redusert trykk. Tynnsjiktkromatografisk analyse viste at produktet inneholder spor av utgangs-

stoff ved siden av hovedproduktet 3-deoksycannogenol-ip-hemimalonat. Behandling av produktet med eterisk diazometan ga metylesteren av ovenstående hemimalonat som påvist ved tsk-analyse.

Eksempel 14.

En blanding av 2,5 mg 3(4)-anhydrocoroglaucigenin, 0,18 ml metylenklorid og 0,06 ml 90$-ig maursyre ble rystet i.

16 timer og derpå inndampet under nitrogen, redusert trykk og mellomliggende tilsetning av toluen. Inndampingsresten som inneholdt 19-formiatet av utgangsstoffet som praktisk talt eneste steroid, i henholdttil tsk-analyse, ble oppløst i metanol-etyl-formiat 85:15. Blandingen ble beskyttet med nitrogenatmosfære og 0,55 mg 5$ palladium/trekull tilsatt. Nitrogenatmosfæren ble erstattet med hydrogen og blandingen rystet i 60 minutter. Påfølgende filtrering under nitrogen og derpå inndamping, kromato grafering på silikagel G og omkrystallisering fra metylenklorid-heksan ga 1,19 mg 3-deoksycoroglaucigenin-19-formiat, sm.p. 204-205°, ir(KBr) 3482, 2921, 2855, 1772, 1730, 1690, 1622, 1478, 1441, 1378, 1331,1246, 1200, 1135, 1105, 1072, 1022,

951, 881, 853, 815, 729 og 680 cm"<1>, som ytterligere ble bekreftet ved sammenligning av ir-spektret og tynnsjiktkromatogrammet med de tilsvarende analyser for produkt fremstilt fra pregnenolon-acetat som beskrevet i-britiék patentsøknad nr. 50262/74 av 20. november 1974.

Eksempel 15»

Til en oppløsning som bestod av 250,0 mg strofantidin og 25,0 ml 70$ vandig t-butanol i en 250 ml volumeteirkolbe og beskyttet med nitrogenatmosfære, satte man 300,0 mg N-bromacetamid tørket i høyvakuum, under rotasjon og utelukkelse av lys. Reaksjonskolben som var fullstendig dekket med flere lag aluminiumfolie ble rystet ved romtemperatur i ca. 4 timer og hensatt ved 23-25°C i 2 dager og over natten i kjøleskap ved +5°C. Tsk-analyse av en prøve av den klare brune reaksjonsblandingen tydet på at nesten alt utgangsstoff var omdannet til 3,19-diokso-5,l4-dihydroksy-5|3,l4p,-card-20(22)-enolid og til en liten mengde tilsvarende 19-karboksylsyre.

Den brune oppløsning ble utsatt for fluoriserende lys som laboratoriet var belyst med i ca. 3,5 timer under svak rysting hvorpå 2 prøver ekvivalent til 10 mg steroid ble tatt ut og blandingen frosset i tørris. Etter tsk-analyse som viste at mesteparten av 19-aldehydet var omdannet til det tilsvarende 19-karboksylsyre ble blandingen tint, 6,9 g sinkstøv tilsatt, blandingen rystet i vannbad ved romtemperatur i 0,5 time, 276,0 mg natriumkarbonat tilsatt og blandingen rystet i 10 minutter. Den avfargede blanding som var lagret i tørris over natten ble tint, filtrert og sinkresten vasket med 22,0 ml isopropanol, de samlede filtrat og vaskevann ble konsentrert ved redusert trykk under minimal oppvarming til 1,1 ml og 4,4 ml benzen tilsatt. Blandingen ble konsentrert 5 ganger til 1,1 ml med mellomliggende tilsetning av 4,4 ml benzen etter hver konsentrering. Til slutt tilsatte man 12,0 ml benzen og blandingen ble lagret ved -5°C.

Den delvis frosne blanding som var resultatet etter ovenstående oksydasjon og som fremdeles inneholdt 19-karboksyl syre som hovedprodukt og uvesentlige mengder dekarboksylert og ikke surt materiale i henhold til tsk, ble tint og avdampet fra oppløsningsmiddel ved redusert trykk. Den dannede harpiks som man antok inneholdt 175,0 mg steroid-materiale ble omrørt med 13,12 ml metylenklorid, 5,25 g sinkstøv og 4,3 ml 90$>-ig maursyre 12 timer ved romtemperatur hvorpå blandingen ble fortynnet med et likt volum metylenklorid. Filtrering med minimal lufteksponering og konsentrering ved redusert trykk med mellomliggende tilsetning av porsjoner av toluen ga en gul harpiks som bestod i det vesentlige av 19-karboksy-l4-hydroksy-5|3,14|3-carda-3,20(22)-dienolid, og en mindre mengde av et mindre polart produkt som ble antatt å være 5oc-isomeren, og en betyde-lig mengde av en mer polar syre, i henhold til tsk. Blandingen ble oppløst i 21,86 ml kloroform (125 deler), kloroformoppløs-ningen ekstrahert en gang med det halve volumet halvmettet vandig natriumbikarbonat, den fraskilte vannfasen ekstrahert 4 ganger med likt volum kloroform og de samlede organiske ekstrakter tørket over vannfri natriumsulfat. Påfølgende inndamping av det tørkede organiske ekstrakt ved redusert trykk og 30°C

ga en harpiks som i henhold til tsk hadde samme sammensetning som det ovenstående produkt bortsett fra at den mer polare syre var fjernet.

En blanding av dette produktet i 11,6 ml eterisk diazometan-oppløsning ble hensatt ved +5°C i 15 minutter hvorpå den ble inndampet med nitrogenstrøm. Kromatografering av produktet på glassplater belagt med silikagel G og med etylacetat-benzen 1:2 som elueringsmiddel, ga 27,18 mg av en hovedfraksjon som etter behandling med heksan ga 22,0 mg hvit felling som ble antatt å være 19-met oksy-karbonyl-l4-hydroksy-5|3 , l4|3-carda-3,20(22)-dienolid, nmr (CDCl^S) 5,85 (l, bred S, 22-H) , 5,13-5,93 (2, m eller bred dd, 3-H, 4-H), 4,87 (2, delvis oppløst d.d, 21-H), 3,66 (3, S, 0-CH3), 2,43-3,97 (m, 1.7-CC-H),' 0,93

(3, S, 18-H), ppm, ir(KBr) 3540, 3520, 3500, 3470-, 3100 (22-H?), 3005 (3-H, 4-H), 1782, 1734, 1720, 1622., 1615, 1470, 1455, 1438, 1395, 1336, 1295, 1272, 1244, 1200, 1171, 1140, 1113, 1095, 1070, 1040, 1015, 990, 970, 938, 890, 845? 768, 735, 685 og 660 cm"<1>.

Eksempel 16.

En blanding av 500,0 mg 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4(3-carda-4,20(22)-dienolid i 50,0 ml aceton - 3,©'$-ig vandig hydro-

genperoksyd - 0,05$ vandig natriumbikarbonat 100s1:5 ble om-

rørt under nitrogen i 20 minutter hvorpå den ble konsentrert til 2,5 ml ved redusert trykk. Rotasjon i vakuum med mellomliggende tilsetning av ialt 20 ml vann og påfølgende avkjøling i isvann ga etter filtrering og oppbryting av sprø klumper i blandingen 287,0 mg lysegul felling, sm.p. 130-142, 150°C, nmr.

(CDC13,& ) 11,18 (1, S, 19-H), 5,73-6,50 (2, m eller bred S, utbyttbar, 19-0H eller 19-00H, 14-0H?), 4,97 (2, bred d, 21-H), 3,04 (^0,5, S, 4P-H), 0,97 (3, S, 18-H) ppm, ir(KBr) 3400,.

2935, 2860, 1775, 1735,1720, 1708, 1610, 1445, 1400, 1340,

1300, 1250, 1246, 1170, 1135, 1070, 1021, 952, 890, 878, 860,

780, 735 og 695 cm"<1>, som ble antatt å være 3,19-diokso-5|3-hydroksy-l4-hydroksy-l4p-card-20(22)-enolid-19,5-lactol eller den analoge 19-hydroperoksy-19,5-lactol.

En oppløsning av 2,0 mg produkt som var fremstilt

ved tilsetning av hydrogenperoksyd til 3,19-diokso-l4-hydroksyl4(3-carda-4,20 (22)-dienolid ved en metode som var som beskrevet ovenfor i 0,2 ml aceton ble bestrålt med en 60 watt lampe fra 10 cm avstand ved 35°C i 4-5 dager og derpå inndampet. Tsk-analyse viste at en ukjent og temmelig polar syre var dannet som hovedprodukt. Behandling av sistnevnte produkt med sink, metylenklorid og maursyre som beskrevet i det ovenstående eksempel ga en mindre polar syre som hovedprodukt. Sistnevnte syre var identisk i henhold til tsk med 19-karboksy-l4-hydroksy-5(3, l4|3-carda-3, 20 (22)-dienolid, hvis fremstilling er beskrevet i det tidligere eksempel. Følgende behandling av den fremstilte syre med en eterisk oppløsning av diazometan ved -5°C i 15 minutter ga et produkt som bestod av 19-metoksykarbonyl-l4-hydroksy-5|3 , l4(3-carda-3» 20 (22 )-dienolid i henhold til tsk-sammenligning med metylesteren fremstilt i det tidligere eksempel.

Eksempel 17.

En blanding av 100 mg 3,19-diokso-4-hydroksy-l4(3-carda-4,20(22)-dienolid, 7,5 ml metylenklorid og 60 ml oppløs-ning av 90$-ig maursyre i metylenklorid, fremstilt ved å blande metylenklorid-90$-ig maursyre 5*1»separasjon av nedre fase og fortynning av. sistnevnte med 1 volumdél metylenklorid, ble rystet 40 minutter ved romtemperatur og derpå filtrert. Nøytrali-sering av filtratet med vandig natriumdikarbonat, tørking av den organiske fase med natriumsulfat, inndamping ved redusert trykk, kromatografering av residuet på glassplater belagt med silikagel G og etylacetat som elueringsmiddel ga en hovedfraksjon som hadde nmr (CDCl<y>^) 5,90 (l, bred S, 22-H") , 5,33 (»~'0,5, S,?), 4,94 (2, bred S, 21-H), 3,31 { r^ 0,5, S, 4|3-H) , 2,57-

3,03 (m, 17a-H) og 0,91 (3, S, 18-H), ppm. En prøve som var fremstilt på.lignende måte i en annen sats og identisk i henhold til tsk med ovenstående produkt hadde etter fortynning av den isolerte fraksjon med heksan og inndamping sm.p. 147-149°C, UV(CH30H) 219 mp, ir(KBr) 3520, 3480, 3100, (22-H?), 3067, 2950, 2865, 1735, 1745, 1725, 1715, 1640, 1445, 1418,

1386, 1346, 1316, 1280, 1188., 1128, 1076, 1030, 965, 912,

900, 882, 860, 831, 714 og 700cm~<1>og m/e 400 (molek. jon +C<H>2<?>),386 (molek. jon ?), 384, 368, 372, (molek. jon -CHg?)

og syntes således å være en mulig omleiret dihydro-analog av utgangsstof f et istedetfor den forventede blanding av 14(3-hydroksy-19-okso-5|3, l4(3-carda-3, 20 (22)-dienolid og dens 5a-isomere.

Eksempel 18.

En blanding av 250 mg l4|3-hydroksy-3,19-diokso-carda-4,20(22)-dienolid og 5,0 ml metanol ble omrørt under nitrogen hvorpå 11 deler 0,125 ml 0,5 N metanolisk kaliumhydroksyd, d.v.s. ialt l,375oml svarende til 1.06l mol kaliumhydroksyd pr. mol utgangsstoff. ble tilsatt i løpet av 10 minutter.

Ca. 90 minutter etter første tilsetning av kaliutnhydroksydet tilsatte man 0,50 ml iseddik fulgtaav 5,0 ml vann. Blandingen ble konsentrert til 2,5 ml ved redusert trykk, man tilsatte 2,5 ml vann og blandingen ble igjen konsentrert til 2,5 ml. Sistnevnte tilsetning og konsentrering ble gjentatt en gang og 2,5 ml vann tilsatt. Blandingen ble omrørt i isvann for noen tid og filtrert, hvilket ga 187 mg felling bestående hovedsakelig av l4-hydroksy-3-okso-19-nor-l4p-carda-4,20(22)-dienolid i henhold til tsk og i henhold til de reaksjoner som er beskrevet i de følgende fire eksempler. Bedømmelse av omsetningsgraden av 19-aldehydet som er utgangsstoff, til 19-nor-4-en-3-on, som er produkt, ved hjelp av tsk er vanskelig idet utgangsstoffet og produktet har meget like rf-verdier. Man fant det mulig imidlertid å bedømme omsetningsgraden ved behandling av nøytrali-serte prøver med sink og maursyre ved hjelp av f.eks. metoden beskrevet \ 1 eksempel 21, siden produktene dannet av 19-aldehydet og 19-nor-analogen ved denne behandling har temmelig forskjellige ref-verdier fremgår av eksempel 19 og 21. Ir-spekteret for prøven i KBr for en sats, som ble fremstilt på lignende måte ved langsom tilsetning av noe mer enn 1 mol kaliumhydroksyd pr. mol utgangsstoff hadde topper ved 3560, 3450 (bred), 3078 (liten, 22-H), 3004 (liten, 4-H?), 2930, 2855, 1775, 1730, 1645, 1618, 1602, 1432, 1332, 1251, 1205, 1165, 1124, 1100, 1060, 1028, 946, 880, 840, 810, 738 og 670 cm"<1>.

Tynnsjiktskromatografiske data for prøver som ble nøytralisert med eddiksyre og tatt før tilsetning av all kaliumhydroksyd tydet på nærvær av den isomere 5(l0)-en-3-on som sansynligvis er isomerisert til 4-en-3-on ved de senere tilsatte porsjoner av kaliumhydroksyd.

Eksempel 19.

En blanding av 50 mg l4(3-hydroksy-3-okso-19-nor-carda-4,20(22)-dienolid, 5,0 ml etylacetat, 0,5 ml t-butylamin og 10 mg 5$-ig palladium/kull ible magnetrørt i hydrogenatmosfære i 2 timer hvorpå katalysatoren ble frafiltrert under nitrogenatmosfære. Inndamping ved redusert trykk ga en forbindelse som etter to omkrystalliseringer hvorav den siste var fra aceton-vann 1:4, 21,1 mg hvit felling som man antok var l4p-hydroksy-3-okso-19-nor-5p-card-20(22)-enolid. Tynnsjikt-kromatografiske data for prøver tatt etter 20 minutter og etter 2 timer viste at etter 20 minutter var ca. 40$ av utgangsstoffet omdannet til produkt og etter 2 timer hadde alt utgangsstoff forsvunnet.

Eksempel 20.

En blanding av 20 mg renset produkt fremstilt ved forutgående hydrogenering, 1,5 ml metylenklorid, 600 mg sinkpulver og 0,5 ml 90$-ig maursyre ble rystet over natten hvorpå den ble fortynnet med 1,5 ml metylenklorid og filtrert. Sinkresten ble vasket med 3,0 ml metylenklorid. Inndamping av de samlede filtrat og vasking med redusert trykk og tilsetning av toluenporsjoner ga en fargeløs harpiks som ble kromatografert på silikagel G-belagte glassplater med etylacetat-benzen 1:1<*>som elueringsmiddel, og man fikk 8,85 mg hovedfraksjon, 1,49 mg av en mindre polar fraksjon og 0,36 mg av en sterkere polar fraksjon som ble antatt å være utgangsstoffet, hvilket ble bekreftet ved tsk. Oppløsning av hovedfraksjonen i metanol og tilsetning av halve volumet vann ga en hvit felling, sm.p..125, 128-131°G, ir(KBr) 3425, 2905, 2838, 1795, 1775, 1732, 1612, 1440, 1386, 1372, 1334, 1306, 1275, 1210, 1156, 11274 1061, 1023, 981, 948, 894, 848, 823, 733 og 690 cm"<1>, som ble antatt å være l4p.-hydroksy-19-nor-5P-card.-20 (22)-enolid. Den mindre polare fraksjon oppløst i heksan og inndampet og ga en felling ir(KBr) 2920, 2840, 1789, 1759, 1624, 1433, 1372, 1270, 1249, 1170, 1130, 1012, 888 og 842 cm"<1>som eventuelt kan være 19-nor-5(3-card-l4, 20 (22 )-dienolid.

Eksempel 21.

En blanding av 90 mg l4|3-hydroksy-3-okso-19-nor-carda-4,20(22)-dienolid, 6,750 ml metylenklorid, 2,7 g sinkpulver og 2,250 ml 90$-ig maursyre ble rystet i 15 minutter og derpå fortynnet med 6,75 ml metylenklorid og filtrert med minimal lufttilgang. Sinkkaken ble vasket med 13,5 ml metylenklorid- aceton 1:1, filtratet og vaskevæskene ble slått sammen og inndampet ved romtemperatur og redusert trykk. Sluttinn-dampingen av gjenværende mengder maursyre ble foretatt ved høy-vakuum og maursyredampene ble oppfanget av kaliumhydroksyd. Tynnsjiktkromatografisk analyse viste at praktisk talt bare ett enkelt produkt var dannet etter 5 minutters reaksjonstid mens det i tillegg var dannet et mindre polart produkt i middels mengde etter 15 minutters rysting. Kromatografi av resten foretatt på glassplater belagt med silikagel G og eluert med etylacetat-benzen 1:1 ga 60,07 mg hovedfraksjon og 36,59 mg av en annen og mindre polar fraksjon. Blanding av hovedfraksjonen i heksan fulgt av utfelling fra metanol-vann 2:1 ga et produkt som bare viste en enkelt flekk på tynnsjiktskromatogrammet og ble antatt å være l4(3-hydroksy-19-nor-5|3-carda-3, 20 (22)-dienolid, ir(KBr) 3500, 3002 (3-en ?), 2942, 2918,. 2844, 1789, 1732, 1723, 1621,1465, 1446, 1430, 1379, 1340, 1291, 1255, 1170, 1026, 96O, 892, 856, 736 og 672 cm"<1>, sm.p. 174 (krymping),

• ■ o

185-192 C, som fremdeles eventuelt inneholdt en mindre mengde 5a-isomer.

Eksempel 22.

En blanding av 50 mg l4(3-hydr.oksy-19-nor-5(3-carda-3,20(22)-dienolid, 5,0 ml metanol og 12,5 mg 5$ palladium-kull ble omrørt magnetisk i hydrogenatmosfære i 50 minutter og derpå filtrert. Filtratet ble konsentrert og inndampningsresten kro matografert på silikagel G-belagt glass med etylacetat-benzen 1:1 som elueringsmiddel. Rensing av hovedfraksjonen ved opp-løsning i heksan og inndamping ga etter filtrering 20 mg,

sm.p. 124, 125-130°C, hvit felling. Oppløsning av 15 mg av sistnevnte i 0,15 ml metanol og tilsatt 0,30 ml metanol-vann 1:1 ga 13,22 mg felling, ir(KBr) 3500, 3450, 2905, 2830, 1795, 1782, 1732, 1719, 1620, 1462, 1440, 1387, 1338, 1306, 1253, 1212, 1160, 1128, 106l, 1022, 960, -942, 892, 849, 823, 732 og 690 cm"1, som bestod hovedsakelig av l4-hydroksy-19-nor-5(3,14|3-card-20(22)-enolid og inneholdt en mindre mengde utgangsstoff i henhold til ir-spektret. Tsk-analyse av råproduktet viste nærvær av et produkt som var noe mer polart enn hovedproduktet og ble antatt å være l4-hydroksy-19-nor-5P, 14(3, 20 ^-cardanolid.

Eksempel 2 3.

Strofantidin i en mengde på 1,0 g ble oksydert med N-bromacetamid i mørke og derpå i nærvær av lys ved en fremgangsmåte som var lik©den som er beskrevet i eksempel 15. Filtratet som ble.fremstilt etter behandling med sinkstøv og natriumbikarbonat og inneholdt 19-karboksy-5, l4-dihydroksy-3-okso-5|3 ,14(3-card-20(22)-enolid som hovedsteroid samt 100 ml isopropanol,

70 ml t-butanol, 30 ml vann og acetamid ble oppvarmet under

nitrogenatmosfære ved 71°C i 17,5 timer hvorpå blandingen ble konsentrert til 5,0 ml ved redusert trykk. Blandingen ble beskyttet under nitrogenatmosfære, 50 ml vann tilsatt langsomt og klumper som var dannet under tilsetningen slått opp. Konsentrering av halve volumet ved redusert trykk og derpå rotasjon under vakuum i isvann og filtrering ga 474 mg gulaktig felling, sm.p. 197-2Q3°C, i det vesentlige l4|3-hydroksy-3-okso-l4(3-carda-5(10),20(22)-dienolid ved siden av noen polare biprodukter, påvist ved tsk.

Eksempel 24.

Til en blanding av 60 mg produkt etter foregående reaksjon, som bestod i det vesentlige av l4-hydroksy-3-okso-l4(3~carda-5(lo),20(22)-dienolid, 4,5 ml metylenklorid som var lagret på 4 Å molekylsikter, 1,2 g glasskuler som hadde diameter 3 mm og 1,8 g sinkstøv som var tørket i høyvakuum ble tilsatt syv porsjoner 0,12 ml 90$-ig maursyre med 20 minutters mellomrom. Hver porsjon ble tilsatt dråpevis med mellomliggende røring. Etter hver tilsetning ble blandingen rystet mekanisk i 20 minut ter. 20 minutter etter siste tilsetning tilsatte man 3,0 ml aceton og blandingen ble igjen rystet i 20 minutter. Påføl-gende filtrering med minimal lufttilgang, tilsetning av 1 N natriumbikarbonat til blandingen var nettopp alkalisk, nøytra-lisering av det lille alkalioverskudd med små mengder 2 N vandig eddiksyre, konsentrering ved redusert trykk til 3,0 ml, ytterligere tilsetning av 3,0 ml vann, fornyet konsentrering til 3,0 ml og filtrering ga 48 mg gulhvit felling som etter oppløsning i metylenklorid, avdamping av denne ved konsentrering under redusert trykk og mellomliggende tilsetning av heksan og filtrering ga 21 mg l4-hydroksy-19-nor-l4|3-carda-5 (lO) , 20 (22)-dienolid, sm.p. 195-200°C, ir(KBr) 3504, 3128 (22-H?), 2973, 2940, 2915, 2848, 1792, 1724, 1625, 1466, 1450, 1431, 1389,

1365, 1343, 1295, 1255, 1220, 1203, 1170, 1132, 1118, 1090,

1075, 1030, 1010, 995, 965, 925, 896, 857, 839, 690 og 657 cm"1, nmr(GDCl3,6 ) 5,88 (l, bred S, 2-2-H) , 5,70 ( r" 0,5, bred S,?), 593 (2, ufullstendig oppløst dd, 21-H), 2,5-2,96 (m, 17a-H):,:Og 0,90 (3, S,"18-H) ppm, som et hvitt pulver,

Eksempel 25.

En blanding av 240 mg l4-hydroksy-3-okso-19-nor-l46-carda-5(lO),20(22)-dienolid, 4,8 ml pyridin som var tørket over 4 A molekylsikt og 216 mg pyridinbromid-perbromid ble rørt magnetisk i mørket under nitrogen i 2 timer og 15 minutter hvorpå 4,8 ml 4$-ig vandig natriumbisulfitt ble tilsatt. Blandingen ble omrørt i 10 minutter og 12,0 ml 5$ vandig natriumbikarbonat ble tilsatt. Blandingen ble konsentrert tre ganger til 4,8 ml ved tilsetning av 4,8 ml vann etter hver konsentrasjon. Påføl-gende filtrering av suspensjonen som ikke lenger luktet av pyridin ga 198 mg lysebrun felling, uv^H^OH) 217 og 368 nru. Røring av 20 mg av fellingen i 1,0 ml aceton i 15 minutter fulgt av tilsetning av 0,5 ml heksan, filtrering, inndamping av oppløs-ningsmidlet, oppløsning av residuet i 0,2 ml aceton, tilsetning av 5 porsjoner 0,020 ml vann, rysting i 1 time og filtrering ga 7 mg l4-hydroksy-19-nor-l4p-carda-4,9(lO),20(22)-tri-enolid, sm.p. 110-125°, som et hvitt pulver.

Eksempel 26.

En blanding av 6,0 mg l4-hydroksy-19-nor-l4|3-carda-4,9(10),20(22)-trienolid, 0,9 ml metylenklorid, 360 mg sinkstøv og 0,3 ml 90$-ig maursyre ble rystet under nitrogenatmosfære i l68 minutter. Påfølgende filtrering og inndamping ved redusert trykk under flere gangers tilsetning av toluen ga et produkt som ble antatt hovedsakelig å bestå av l4-hydroksy-19-nor-5|3,14(3-carda-3,9(lO),20(22)-trienolid. Tynnsjiktskromatogrammet av produktet hadde en hovedflekk som var noe mer polar enn de analoge l4-hydroksy-19-nor-5(3 , l4|3-carda-3, 20 (22 )-dienolid.

Når 3 mg av det samme utgangsstoff ble rystet med 0,225 ml metylenklorid, 90 mg sinkstøv og 0,075 ml 90$-ig maursyre fikk man en grønnaktig oppløsning i løpet av 30 minutter som etter rysting over natten gikk over til lyseblå. En prøve tatt etter 30 minutter og etter inndamping hadde uv 217 (hoved-topp) og 357 (mindre topp) mu mens produktet som man fikk etter l6 timers rysting, påfølgende filtrering og inndamping bare hadde et maksimum uv-spektere ved 216,5 mu. Hverken prøven eller produktet inneholdt utgangsstoff og ble antatt å bestå av 14-hydroksy-19-nor-5|3,l4|3-carda-3,9(lO) , 20 (22 )-trienolid, påvist ved tsk.

Eksempel 27.

Til en oppløsning ama. bestod av 200 mg digitoxigenin og 20,0 ml t-butanol-vann 70 og beskyttet med nitrogenatmosfære satte man 240 mg N-bromacetamid som var tørket i høyvakuum under rysting og utelukkelse av lys. Blandingen ble rystet i mørket i 2 timer ved romtemperatur og derpå hensatt i isvann i 100 minutter. Tsk-analyse av prøvene tatt under reaksjonen viste at det praktisk talt ikke var foregått noen reaksjon etter 30 minutter men at etter 120 minutter syntes alt utgangsstoff å være omdannet til tilsvarende 3-keton. Blandingen ble så oppvarmet til romtemperatur og rystet i 30 minutter i mørket under nitrogen med 6,0 g sinkstøv og så med 240 mg natriumbikarbonat i 30 minutter. Filtrering, tilsetninggav 20 ml vann til filtratet, konsentrering ved redusert trykk til 4 ml, tilsetning av en ny porsjon 20 ml vann fulgt av konsentrering til 10 ml og filtrering av suspensjonen ga 177,08 mg l4-hydroksy-3-okso-5[3,14(3-card-20(22)-enolid, sm.p. 194, 196-199°C, nmr (CDCl^.S ) 5,86

(l, bred S, 22-H) , 4,92 (2, ufullstendig oppløst dd, 21-H"), 2,56-3,0 (m, 170C-H), 1,01 (3, S, 19-H) og 0,93 (3, S, 18-H)

ppm.

Eksempel 28.

Til en blanding av 60 mg l4~hydroksy-3-okso-5(3,15|3-card card-20(22)-enolid, 36 glasskuler, med diameter 3 mm, 13 g sinkstøv som var tørket i høyvakuum i en halv time, og 4,5 ml metylenklorid lagret over 4 Å molekylsikter, ble tilsatt 9 porsjoner ganger 0,54 ml 90$-ig maursyre med 20 minutters mellomrom. Hver porsjon ble tilsatt dråpevis under røring og etter hver tilsetning ble blandingen a<y>ystet mekanisk i 20 minutter. 20 minutter etter siste tilsetning satt man 3,0 ml aceton til blandingen og den ble rystet på nytt i 20 minutter. Påfølgende filtrering, tilsetning av 1 N vandig natriumbikarbonat til alkalisk reaksjon, nøytralisering av det lille alkalioverskudd med små mengder 2 N vandig eddiksyre, konsentrering ved redusert trykk til 3,0 ml, tilsetning av 3,0 ml vann, ny konsentrering til 3,0 ml og filtrering ga 47 mg hvitt pulver, sm.p. 175, 176-178°C. Oppløsning av denne felling i metylenklorid og filtrering og konsentrering ved redusert trykk under mellomliggende tilsetning av heksan og filtrering av suspensjonen ga 40 mg 3-deoksy-digitoxigenin, sm.p. 175, 177-179°C, ir(KBr) 3528, 3090, 2940, 2882,2856, 1785, 1754,. 1730, 1719, 1628,1448, 1375, 1349, 1264, 1188, 1170, 1141, 1120, 1075, 1060, 1030, 1020,

988, 958, 905, 890, 850, 825, 736, og 693 cm"<1>, nmr(CDCl^ 6), 5,87 (l, bred S, 22-H), 4,94 (2, delvis oppløst dd, 21-H), 2,58-2,98 (m, 17a-H), 0,92 (3,.S, 19-H) og 0,88 (3, S, 18-H) ppm.

Eksempel 29.

En blanding av 1,0 g digoxin, 20 ml 0,1 N vandig svovelsyre og 20 ml t-butanol ble rystet i nitrogenatmosfære i vannbad ved 80°C i 4 timer. Blandingen som var klaret etter 1,5 times rysting ble avkjølt i is-vann i 0,5 timer hvorpå 20 ml destillert vann ble tilsatt og reaksjonsblandingen konsentrert til 40 ml ved redusert trykk. Tilsetning av 20 ml vann fulgt av to ytterligere konsentreringer til 40 ml med mellomliggende tilsetning av 20 ml vann ga etter avkjøling i is-vann i 0,5 timer og filtrering, 521 mg blekgult pulver, sm.p. 170, 182-188°C. tynnsjiktskromatogrammet viste praktisk talt bare en flekk og var identisk med flekken til digoxigenin.

Behandling av 200 mg digoxigenin som var fremstilt som ovenfor med N-bromacetamid ved en fremgangsmåte soin lignet den beskrevet i eksempel 27 for oksydasjon av digitoxigenin ga etter filtrering av den vandige suspensjon 142,26 mg hvitt pulver, sm.p. 244, 246-248°C, nmr (CDCl^CD^OD 1:1, S>), 5,93 (l, bred S, 22-H) , 4,93 (2, uoppløst dd, 21-H) , 4,08 (~1,5, S,

som forandret til bred multiplett etter D^O-behandling, forurensning ?), 3,17-3,63 (m, 120C-H, 17a-H, og forurensning ?), 1,04 (3, S, 19-H) og 0,83 (3, S, 18-H) ppm. Behandling av den acetylerte prøven som ble tatt fra reaksjonsblandingen umiddel-bart før opparbeiding viste at nesten alt utgangsstoff var omdannet til 3-dehydro-digoxigenin og at ved siden av meget små mengder gjenværende digoxigenin fant man noe større mengder tilsvarende 3,12-dehydro-analog.

Eksempel 30»

Til en blanding av 60,0 mg 3-dehydrodigoxigenin,

1,2 g glasskuler med diameter 3 mm, 1,8 g sinkstøv tørket ved høyvakuum, 4,5 ml metylenklorid tørket over 4 Å molekylsikter, satte man ti porsjoner ganger 0,060 ml 90$>-ig maursyre med 20 minutters mellomrom. Hver porsjon maursyre ble tilsatt dråpevis under røring. Etter hver tilsetning ble blandingen mekanisk rystet i 20 minutter. to timer etter siste tilsetning ble blandingen avkjølt utvendig i isvann hvorpå 3,0 ml metanol ble tilsatt under røring. Reaksjonsbeholderens kork ble holdt fast på plass og blandingen rystet i isvann i ca. 1,5 til 2 timer og ble derpå hensatt i kjøleskap ved +5°C i 16 timer. Korken ble tatt forsiktig opp for å slippe det moderate trykket som kan fremkalles under metanolbehandlingen gradvis opp, gjenværende sink ble frafUtrert og blandingen konsentrert 3 ganger til 1,2 ml med mellomliggende tilsetning av 3 ganger 6,0 ml metanol.

Den metanoliske oppløsning ble fortynnet med 4,8 ml metanol, 12 porsjoner ganger 0,3 ml frisk fremstilt 1 N vandig natriumbikarbonat Tble tilsatt og den knapt alkaliske reaksjonsblanding omrørt 1 time f ot å hydrolysere små mengder 12-formiat som eventuelt var dannet under reaksjonen, hvorpå 0,45 ml 2 N vandig eddiksyre ble tilsatt. Blandingen som da ikke lenger var basisk ble konsentrert to ganger til 1,2 ml under redusert trykk med mellomliggende tilsetning av 1,2 ml vann. Filtrering ga så 44 mg hvit felling som ble oppløst i 4,4 ml aceton-metylenklorid 1:1, kort opprørt med 22,0 mg diatoméjord og filtrert. Konsentrering til 0,44 ml fulgt av langsom tilsetning av 4,4 ml heksan til suspensjonen som ble omrørt under nitrogen, 4 jjil 5 timers videre røring og filtrering ga 36,0 mg hvit felling, sm.p. 177-188°C som elter oppløsning i 2,l6 ml metylenklorid, felling ved langsom tilsetning av 2 volumdeler heksan, ca. 3 timers ytterligere røring og filtrering ga 33,5 mg 3-deoksydigoxigenin, sm.p. 194, 201, 214-216°C, ir(KBr) 3496, 3H5 (svak, 22-H), 2970,

2950, 2909, 2860, 1785, 1740, 1730, 1632, 1447, 1388, 1338, 1300, 1278, 1251, 1200, 1171, 1110, 1171, 1029, 1018, 988, 962, 950, 891, 860, 826, 736, 693 og 661 om"<1>, nmr(CD30D,S) 590 (l, bred S, -22-H), 4,94 (2, delvis oppløst d, 21-H) , 3,1-3,6 (m, 12a-H, 170C-H, metanol), 0,97 (3, S, 19-H) og 0,80 (3, S, 18-H) ppm.

Eksempel 31.

Behandling av 200 mg digoxigenin som var fremstilt som angitt i eksempel 29 med N-bromacetamid ved fremgangsmåten som var meget lik den som er omtalt i eksempel 29 med det unntak at reaksjonsblandingen ble hensatt ved romtemperatur d.v.s. mellom 25 og 27°C i fem dager før sinken ble tilsatt, ga etter filtrering av den endelige vandige suspensjon 100 mg av et hvitt pulver, sm.p. 248, 251-253°C, nmr (CDCl^-CD^OD,5), 5,95 (l, bred S, 22-H") , 4,88 (2, bred S, 21-H), 3,92-4,38 (l, m, 17a-H) og 1,12 (6, S, 18-H, 19-H) ppm, vesentlig bestående av 3,12-dehydrodigoxigenin. Produktet fra en annen reaksjon som var dannet ved en fremgangsmåte som var vesentlig tilsvarende den ovennevnte hadde ir(KBr) 3440, 3140, (22-H) 3080, 2930, 2860, 1770, 1735, 1690, 1622, 1440, 1380, 1348, 1300, 1280, I265, 1213, 1176, 1140, 1115, 1102, 1096, 1060, 1030, 996, 964, 945, 891, 839, 860, 810, 772 og 696 cm"<1>.

Eksempel 32.

Underkastelse av 60 mg 3,12-diokso-l4-hydroksy-5(3, l4(3-card-20 (22)-enolid som var fremstilt som angitt i foregående eksempel for reaksjon og rensebetingelser som angitt i eksempel 28 for overføring av digitoxigenon til 3-deoksy-digitoxigenin ga 47,13 mg av et hvitt pulver bestående vesentlig av 12-okso-3-deoksydigitoxigenin oppløsning av sistnevnte i aceton etterfulgt av langsom tilsetning av 6 volum vann og filtrering ga 27,0 mg av en utfelling som etter oppløsning i aceton etterfulgt ay utfelling med 11 volum vann ga 21,79 mg 12-okso-3-deoksydigitoxigenin, sm.p. 218, 219-220,5°C, ir(KBr) 3470, 3108, (svak 22-H), 2978, 2925, 2864, 2842, 1794, 1738, 1700 (12-keton), 1618, 1450, 1420, 1405, 1384, 1364, 1312, 1296, 1276, 1240,1220, 1175, 1155, 1133, 1064, 1025, 986, 948, 898, 858, 835, 810, 736 og 700 cm"<1>.

Eksempel 33.

En blanding av 200 mg 19-hydroksy-17f3-pivaloksy-androsta-4,7-dien-3-on, 15,0 ml metylenklorid, 12,0 g sinkstøv og 5,0 ml 90$-ig maursyre ble rystet natten over hvoretter 130 ml toluen og 20 ml vann ble tilsatt. Etter noe ytterligere rysting ble blandingen filtrert, sinken ble vasket med etylacetat og de kombinerte filtrater ble ekstrahert flere ganger med vann. Fordampning etterfulgt av utfelling ga en hvit utfelling, sm.p. l44-l46°C, nmr (CDCl^S), 8,17 (l, S, OCHO) , 5,06-5,83 (3, m, 3-H, 4-H), 4,53-4,90 (l, m, 17a-H), 4,21 (2, bred S, 19-H), 1,20

(9, S, trimetylacetat) og 0,70 (3, S, 18-H") ppm m/e 400 (molekylært jon), 371, 354 og 398, antas å bestå av 19-formyloksy-17(3-pivaloksy-5(3-androsta-3,7-dien. Tsk-analyse av en prøve tatt etter 30 minutter viste intet utgangsstoff 19-hydroksy-17p-pivaloksy-5P-androsta-3,7-dien som hovedprodukt og et produkt antatt å være 5oc-isomer av sistnevnte.

Eksempel 34. Behandling av 2,50 mg 19-hydroksy-2@|3-pivaloksy-pregna-4,6,8(14)-trien-3-on med sinkstøv og 90$-ig maursyre ved fremgangsmåten som er meget lik den som ble benyttet i foregående eksempel med det unntak at mengden sink ble redusert fra 60 til 30 deler pr. del utgangsstoff etterfulgt av kromatografi av råproduktet på silikagel G-belagte glassplater med etylacetat-benzen 1:4 som elueringsmiddel, ga en hovedfraksjon som etter omkrys tall i sering fra metylenklorid-heksan, ga 102,58 mg av et gulaktig bunnfall, sm.p. 227-229°C. Etterfølgende omkrystallisering fra metylenklorid-metanol ga et hvitt krystallinsk fast stoff,

nmr (CDC13,8 ) 8,1 (l, S, 19-formiat), 5,69 (5,69 (2, bred S, 3-H, 4-H, dobbeltbinding i stilling 3, naboplasert til 5,7-syklopropylgruppen), 4,67-5,20 (l, m, 2O0C-H) , 4,23 (2, bred S, 19-H) , 1,20 (9, S, trimetylacetat), 11,14 (3, d, 21-H) og 0,87 (3, S, 18-H) ppm, ir (KBr) 3000, 2942, 2918, 2858, 1715, 1470, 1445, 1388, 1368, 1277,' 1155, 1058, 1028, 933, 860, 766 og 682 cm"<1>, m/ee426 (molekylært jon), 398, 396, 38O, 378, 368, 325 og 311 antas å være 5, 7-syklo-19-f ormyloksy-20(3-pivaloksypregna-3, 8-(l4)gdien. Et produkt som var tilsvarende fremstilt i en annen reaksjon hadde uv (MeOH) 218 mu.

Behandling av 37,5 mg av ovennevnte 19-formiat med 0,25 N alkoholisk kaliumhydroksyd under nitrogen i 16 timer ved romtemperatur, ga etter nøytralisering med iseddik, konsentrering ved nedsatt trykk med mellomtilsetning av etylacetat og vann,

og filtrering av den vandige suspensjon som tilslutt ble oppnådd, 34 mg av en hvit utfelling. Oppløsning av sistnevnte i metylenklorid etterfulgt av konsentrering ved intermitterende tilsetning av heksan og filtrering, ga 19,4 mg av en forbindelse som antas å være 5, 7-syklo-19-hydroksy-20(3-pivaloksy-pregna-3, 8 (l4)-dien, nmr (CDClyfc) 5,73 (2, bred S, 3-H, 4-H, dobbeltbinding i stilling 3 naboplasert til 5,7-syklopropylgruppen?), 4,67-5,17 (l, m, 3,63 (2, dd, 19-H)) 1,20 (9, S, trimetylacetat), og 0,83

(3, S, 4-18) ppm, m/e 398 (molekylær-jon) ,. og 297 (m-10l).

Eksempel 35.

i 1 time hvorpå det ble filtrert. Inndampning av filtratet

ved nedsatt trykk med intermittent tilsetning av toluen etter fulgt av oppløsning av det resulterende hvite utfelling i metanol langsom tilsetning av vann og filtrering, ga 5oc-androst-17-on, sm.p. 124-125°C, nmr (CDCl,^) 0,84 (3, S, 19-H") og 0,80 (3, S, 18-H) ppm, ir (KBr) 2956, 2904, 2840, 2820, 1740, 1562, 1442, 1052, 1002 og 825 cm"<1>.

Eksempel 36.

En blanding av 300 mg hydrokortison, 22,5 ml metylenklorid, 18 g sinkstøv og 7,5 ml 90$-ig maursyre ble rystet under nitrogen i 30 minutter hvorpå 1 volum av hver toluen og vann ble tilsatt og blandingen ble rystet ytterligere 30 minutter. Filtrering, vaskin av sinkresiduet med etylacetat, tre ekstraheringer av det kombinerte filtrat og vaskinger med et halvt volum vann og fordampning ga 271 mg av et hvitt fast stoff som ble kromatografert på nøytral aluminiumoksyd. Eluering med etylacetat etterfulgt av oppløsning av hovedfraksjonen i metylenklorid, konsentrering med intermittent tilsetning av heksan og filtrering av deft. resulterende suspensjon ga et produkt som på basis av tsk-analyse og nmr-spektroskopi ble antatt å inneholde 11|3 ,17^, 21-trihydrpksy-5S-pregn-3-en som hoveddel og den tilsvarende 5&-isomer som en mindre del. UV-spekteret av en prøve som ble fremstilt under vesentlig identiske betingelser hadde UV(MEOH) 209 mu.

Eksempel 37.

Behandling av 150 mg prednisolon-acetat med sink, maursyre og metylenklorid i en nitrogenatmosfære under betingelser som var tilsvarende de som er omtalt for 3-deoksygenering av hydrokortison i foregående eksempel unntatt at mengden av maursyre ble redusert til 10 ml pr. g steroid ga et hvitt fast stoff som råprodukt.

Flere utfellinger av produktet fra heksanmetylen-klorid ga 78 mg av et hvitt fast stoff som på basis av nmr-spekteret og tsk-analyser ble antatt å inneholde en blanding av 21-acetoksy-lip , 17oc-dihydroksy-5|3-pregn-l, 3-d.ien og det til-

svarende 5a-hydrogen og 2,4-dien-isomere.

Eksempel 38.

En blanding av 250 mg progesteron, 7,5 g sinkstøv, 18,75 ml metylenklorid og 6,25 ml 90$-ig maursyre ble rystet ved romtemperatur i 18 timer hvorpå det ble opparbeidet ved fremgangsmåten angitt i eksempel 36. Konsentrering av en opp-løsning av råproduktet i metylenklorid med intermittent tilsetning av pentan ga 99,18 mg 5(3-pregn-3-en-20-on, sm.p. 135-136,5, 139,5°C, nmr (CDCl^, &) 5, 5 (2, bred dd, 3-H, 3-H, 4-H) , 2,12

(3, S, 21-H) 0,96 (3, S, 19-H), 0,77 (spor, S, 19-H as 5a-isomer?) og 0,6l (3, S, 18-H) ppm.

Eksempel 39.

Behandling av 5(3-pregnan-3,20-dion som inneholdt spor av en forurensning som ble ansett å være 5a-isomeren under deoksygeneringsbetingelser som var meget lik de som er omtalt i foregående eksempel, ga 5(3-pregnan-20-on som et hvitt pulver, sm.p.111-113°C, nmr (CDCl^é» ), 2,10 (3, S, 21-H), 0,93 (3, S, 19-H), 0,78 (spor, S, 19-H av 5ct-isomer) og 0,6l (g, S, 18-H) ppm.

Eksempel 40.

En blanding av 10 mg stigmasta-4,22-dien-3-on, 300 mg sinkstøv, 1,0 ml metylenklorid og 0,250 ml 90%-ig maursyre ble rystet ved romtemperaturer. Tsk-analyse viste at allerede etter 15 minutter hadde alt utgangsstoff blitt overfør til et betraktelig mindre polart materiale som fremtrådte som et enkelt-punkt og ble ansett å bestå av 5|3-sti-Émasta-3,22-dien som hovedprodukt og muligens inneholdt tilsvarende 50C-isomer som en mindre del.

Tsk-analyse til prøvene ble nøytralisert med vandig natriumbikarbonat og ekstrahert med etylacetat viste også at stigmastadienon er overført til samme produkt når det istedenfor maursyre ble anvendt cyaneddiksyre, glycol,85$> smørsyre, salicyl-syre eller metacrylsyre. Overføringen var fullstendig i løpet av 15 minutter når cyanoeddiksyre ble benyttet. Den var fullstendig i løpet av l6 timer når glycol og 85$ melkesyre ble benyttet men den forble ufullstendig i reaksjonen ved å anvende salicyl og metacrylsyre.

Eksempel 41.

En blanding av 200 mg l6-dehydroprogesteron, 15 ml toluen, 6,0 g sinkstøv og 1,0 ml 90$-ig maursyre ble rystet i 0,5 timer hvorpå det ble filtrert og fordampet med intermittent tilsetning av heksan. Utfelling av råproduktet som ble oppnådd som et hvitt fast stoff fra heksan ga 20a-hydroksy56-pregna-4,l6-dien-3-on, sm.p. 118-120°C, nmr (CDClyÆ) 5,15-5,88 (3, m, 3-H, 4-H, I6-H), 4,57-4,10 (1, m, 20P-H), 1,28 (3, d, 21-H),

0,98 (3, S, 19-H) og 0,88 (3, S, 19-H) ppm. Heksanmodérluten inneholdt ennå meget av ovennevnte produkt og også en mindre mengde av et produkt som ble antatt å være den tilsvarende 5a-isomer, slik det ble fastslått ved tsk-analyse.

, Eksempel 42.

En blanding av 200 mg l6-dehydroprogesteron, 15, 0

ml metylenklorid, 6,0 g sinkstøv og 0,2 ml 90$-ig maursyre ble rystet i 2 timer hvorpå det ble filtrert. Konsentrering ved nedsatt trykk med intermittent tilsetning av heksan ga et residu som ble kromatografert på silikagel G-belagte glassplater idet det anvendes etylacetat-benzen 1:7 som elueringsmiddel. Omkrystalliseringen av den fraksjon som inneholdt hovedproduktet var mere polar enn utgangssstoffet fra metylenklorid-heksan ga 36,3 mg 20a-hydroksy-pregna-4,l6-dien-3-on, sm.p. 147, 154-159°

C, nmr (CDClyé), 5,73 (l, bred S, 4-H), 5,55-5,80 (l, m, l6-H) 4,08-4,67 (1, m, 20p-H), 1,24 (3, d, 21-H), 1,23 (3, S, 19-H) og 0,95 (3, S, 18-H) ppm. Tsk-analyse indikerte at ved siden av sistnevnte forbindelse var råproduktet sammensatt av 20(X-hydroksy-5(3-pregna-3, l6-dien og l6-dehydroprogesteron og disse forbindelser var tilstede i et omtrentelig forhold på 10:1:30, respektive.

Eksempel 43.

En blanding av 200 mg 3|3-acetoksy-pregna-5,l6-dien-20-on, 15,0 ml toluen, 6,0 g sinkstøv og 1,0 ml 90$-ig maursyre ble rystet i 30 minutter hvorpå det ble filtrert. Konsentrering av filtratet ved redusert trykk til et lite volum etterfulgt air tilsetning av heksan, ytterligere konsentrering og filtrering ga 131,0 mg av en hvit utfelling sm.p. 127-134°C. Langsom tilsetning av halve volumet vann til en oppløsning av sistnevnte utfelling i 13,0 ml metanol ga etter filtrering av den resulterende suspensjon 67,0 mg 3|3-acetoksy-20a-hydroksypregna-5,l6-dien,

sm.p. 141-142°C, nmr (CDCl^S ), 5,57-5,78 (l, m eller bred S, 16-H), 5,10-5,50 (1, m, 5-H), 4,13-4,92 (2, m, 3a-H, 20P-H),

2,03 (3, S, 0C0CH3), 1,33 (3, d, 21-H), 1,07 (3 S, 19-H) og 0,93 (3, S, 18-H) ppm. Fra moderluten av ovennevnte utfelling

ble det samlet 27,0 g av et annet produkt. Moderluten av sistnevnte besto bare av polare forurensninger som syntes allerede å være tilstede i det kommersielle utgangsstoff.

Når 200,0 mg av ovennevnte utgangsstoff ble utsatt for reaksjonsbetingelsene som var identisk til de som er angitt ovenfor unntatt at maursyre ble erstattet med 2,0 ml iseddik og reaksjonstiden ble forlenget til 1 time, ble det oppnådd et råprodukt som ennu inneholdt ved siden av 20a-alkoholen og de polare forurensninger, en liten mengde utgangsstoff. Utfelling fra metanol-vann 100:50 etterfulgt av utfelling fra metylenklorid-heksan 5*25 ga 77,0 mg av 3|3-acetoksy-20a-hydroksypregna-5,16-dien, sm.p. l4l-l42°C, nmr-spekteret herav var identisk til det for produktet oppnåd ovenfor ved reduksjon med sink i nærvær av maursyre.

Eksempel 44.

En blanding 200,0 mg l6-dehydropregnenolonacetat-oksim, 15,0 ml metylenklorid, 6,0 g sinkstøv og 1,0 ml 90$-ig maursyre ble rystet i 30 minutter hvorpå det ble filtrert.

Utfellingen inneholdende det gjenværende sink ble vasket med 20,0 ml metylenklorid-eddiksyre 5:1. Filtratet og vaskevannet ble kombinert og fordampet ved nedsatt trykk og ga et residu som inneholdt 3|3-acetoksy-20^ -amino-pregna-5, l6-dien slik det ble fastslått ved tsk.

Behandling av ni tiendedeler av ovennevnte produkt med 0,36 ml eddiksyreanhydrid og 0,72 ml pyridin i 16 timer etterfulgt av tilsetning av 10,2 ml vann og filtrering, ga 134,0 mg av et hvitt elektrostatisk utfelling som ble omkrystallisert gjentatt fra metylenklorid-heksan og også fra metanol-vann og ga hvite pulvere, sm.p. l45-150°C, nmr (CDCly 6) 5,23-5,73

(2, m, 16-H), 4,33-4,93 (2, m, 3«-H, 20^-H), 2,03 (3, S, OCOCB^) , 1,97 (3, S, NHCOCH^), 1,27 (3, d med små topper, 21-H") , 1,07

(3, S, 19-H) og 0,90 (3, S, 18-H) ppm, ble antatt å være blandinger av 20a-(acetylamino)-3P-acetoksypregna-5,l6-dien og tilsvarende 20(3-isomer.

Eksempel 45.

Forbindelsen anvendt i dette eksempel ble fremstilt ifølge eksempel 30, nemlig, 3-deoksy-digoxigenin. Denne forbindelse ble utsatt for ytterligere undersøkelse ifølge fremgangsmåten omtalt i forbindelse med tabell I og ga følgende resul-— 6

tater: en molar konsentrasjon på 7,6 x 10 øket kontraktili-

teten med 50$ (kontraktiliteten er som definert i tabell I og den tilhørende beskrivelse). I en molar konsentrasjon på

6,8 x 10 bevirket en 50$ inhibering av 80 ATP-ase (som angitt i tabell I og tilhørende beskrivelse). Således hadde forbindelsen sammenlignbare biologiske anitropiske effekter og ATP-ase-inhibering som 19-deoksygenerte steroidacetyl-strofantidin. En ytterligére egenskap ved denne forbindelse isdtenani-tropiske prøve var mye mindre arytmogenisk i forhold til ani-tropisk aktivitet enn digoxin hvorfra den er utledet ved 3-deoksygenering.

Det er selvsagt at variasjoner og modifikasjoner kan utføres uten å overskride oppfinnelsens ramme slik den fremgår av kravene. I denne forbindelse er en foretrukket for-bindelsesgruppe med formel:

hvor Q er valgt fra den gruppe som består av H, tritium eller

deuterium, R1er valgt fra gruppen bestående av CH20H, CH2-0acyl, CH^, H, eller 5(l0)=, R2 er valgt fra a eller p-H eller a eller (3-tritium, R^, R^, Rg betyr H eller OH, R^betyr H, OH, tritium<A>eller deuterium, Rg betyr OH eller =0, R^betyr H, og R^betyr 0=C-H, eller 0=C-C.

Claims

1. Forbindelse med formel

hvor Q betegner hydrogen, deuterium eller tritium, betegner

og hvor de prikkede linjer betegner ytterligere bindinger som foreligger i en rekke enkeltforbindelser og i tilfelle forbindelsene har en ytterligere binding i 5,8,9 eller 10-stilling mangler substituentene R^ , R^» R-j. eHer R^j respektivt, og hvor bølgelinjene mellom steroidkjernene og enkelte substituenter aiigir at substituentene kan finnes i noen forbindelser i den ene og i andre forbindelser i den andre av de to sterisk mulige konfigurasjoner, og hvor når R^ CH^ og i fravær av ytterligere bindinger betegner R^ , R,,, R^ , R^ , R^ eller Rg OH eller R^ eller Rg betegner 0=, hvorved de fleste av forbindelsene er card-20(22)-enolider heller enn mettede cardenolider.2. Forbindelse som angitt i krav 1, med formelen

hvor Q betegner H, tritium eller deuterium, R± betegner CH2 0H, CH2 -OAcyl, CH^, H eller 5(l0)=, R« betegner a- eller (3-H eller a- eller |3-tritium, R^, R^ , Rg betegner H eller OH, Re- betegner H, OH, tritium eller deuterium, R^ betegner OH eller =0, R,-, betegner H og R^ betegner 0=C-H eller 0=C-C. 3. Forbindelse som angitt i krav 2, karakt e r i- s e r t ved formelen

4. Forbindelse som angitt i krav 2, karakt e r i - s e r t ved formelen

5. Forbindelse som angitt i krav 2, spesielt 3-d.eoksy-digoxigenin. 6. Forbindelse som angitt i krav 2, spesielt 14,19-dip hydroksy-3|3 , 20|3 , 20-cardanolid, 3-oleoksy-19-nor-digitqxigenin, l4-hydroksy-12-okso-5|3,146-card-20 (22) -enolid, l48-hydroksy-9-. nor-58-carda-5(lO), 20 (22)-dienolid, l4B-hydroksy-19-nor-5(3-carda-4,20(22)-dienolid, 14,19-dihydroksy-5a,146-carda-3,20(22)-dienolid eller 3-d.eoksycoroglaucigenin, 7« Forbindelse som angitt i krav 6, karakterisert ved 19-formiatet av 19-hydroksy-forbindelsene. 8. Fremgangsmåte for fremstilling av et 3-<leoksy-l4|3-hydroksy-cardenolid i henhold til krav 1, karakterisert ved at man oksyderer et 3(3>146-dihydroksy-cardenolid t til et 3-okso-l4|3-hydroksy-cardenolid og derpå direkte deoksygenerer 3-keto-gruppen til en forbindelse i henhold til krav 1. 9. Fremgangsmåte som angitt i krav 8, karakterisert ved at 36,146-dihydroksy-cardenolidet anvendt som utgangsstoff har en ytterligere hydroksylgruppe i 19-stilling eller i B- eller C-ringen. 10. Fremgangsmåte som angitt i krav 9, karakterisert ved at hydroksylgruppen på B- og C-ringen befinner seg i 6-stilling. 11. Fremgangsmåte som angitt i krav 8, karakterisert ved at 3(3,146-dihydroksy-cardenolidet anvendt som utgangsstoff har en ytterligere dobbeltbinding i 4, 5(l0), 5(6)-stilling. 12. Fremgangsmåte, karakterisert ved at oksydasjonen av 3(3,146-dihydroksy-cardenolidet til 3-okso-l46-hydroksy-cardenolid foretas med N-bromacetamid i vandig t-butanol. 13. Fremgangsmåte som angitt i krav 12, karakterisert ved at reaksjonsblandingen etter avsluttet oksydasjon behandles med sinkstøv og derpå med natriumbikarbonat. 14. Fremgangsmåte som angitt i krav 12, karakterisert ved at utgangsstoffet er et 36,5,148-dihydroksy-cardenolid, reaksjonsblandingen behandles med sink og natriumbikarbonat og befris for oppløsningsmiddel foretter inndampningsresten hydratiseres til det tilsvarende 3-okso-l46-hydroksy-carda-4,20(22)-dienolid. 15. Fremgangsmåte som angitt i krav 14, karakterisert ved at dehydratisering foretas med vandig saltsyre. 16. Fremgangsmåte som angitt i krav 14, karakterisert ved at dehydratisering foretas med saltsyre ved eller under romtemperatur. 17. Fremgangsmåte som angitt i krav 14, karakterisert ved at utgangsstoffet er strofantidin og reaksjonen skjer i mørket. 18. Fremgangsmåte som angitt i krav 17, karakterisert ved at man fremstiller 3,19-diokso-l4-hydroksy-l4B-carda-4, 20 (22)g»dienolid. 19. Fremgangsmåte som angitt i krav 8, karakterisert ved at degoxygenin omdannes til 3-d.ehydrodegoxygenin. 20. Fremgangsmåte som angitt i krav 8, karakterisert ved at degoxygenin omdannes til 3,12-dehydro-degoxygenin. 21. Fremgangsmåte som angitt i krav 8, karakterisert ved at etter oksydasjonen av forbindelsen i mørket, rystes blandingen i nærvær av lys under dannelse av 19-karboks <y-> 3-okso-5,l4-dihydroksy-58,l4B-card-20(22)-enolid, etter behandling med sink og natriumbikarbonat. 22. Fremgangsmåte som angitt i krav 21, karakterisert ved at filtratet som fremstilles oppvarmes i nærvær av ytterligere isopropanol mellom 50 og 100°C under dannelse av 3-° kso-l4-hydroksy-19-nor-l4-carda-5> 10,20(22)-dienolid. 23. Fremgangsmåte som angitt i krav 22, karakterisert ved at filtratet inndampes til 3-° kso-l4-hydroksy-19-nor-l4-carda-5» 10,20(22)-dienolid etter avdamping av filtratet i vakuum i flere dager. 24.. Fremgangsmåte som angitt i krav 8, for fremstilling aV en forbindelse

1 hvor Q, R-p R2 , R^ , R^ , R^ og Rg, R^ og Rg og de prikkede og bølgede linjer har betydning som angitt til formel I, R,n betegner H, OH og 0 , og hvor E betegner OC-CH^

25. Fremgangsmåte som angitt i krav 24, karakterisert ved at man benytter maursyre, cyaneddiksyre, glycolsyre eller melkesyre. 26. Fremgangsmåte som angitt i krav 24, karakterisert ved at man deoksygenerer et mettet 3-keto-cardenolid som ikke har en dobbeltbinding i konjugert eller homokonjugert stilling i forhold til ketogruppen. 27. Fremgangsmåte som angitt i krav 24, karakterisert ved at man deoksygenerer et 3-keto-cardenolid med en dobbeltbinding i konjugert stilling til ketogruppen. 28. Fremgangsmåte som angitt i krav 24, karakterisert ved at man deoksygenerer et keton som har en dobbeltbinding i homokonjugert stilling til 3-keto-gruppen og i 5(l0)- eller 5(6)-stilling. 29. Fremgangsmåte som angitt i krav 26, 27 eller 28, karakterisert ved at maursyre tilsettes dråpevis til reaksjonsblandingen under mellomliggende røring. 36. Fremgangsmåte som angitt i krav 26, 27 eller 28, karakterisert ved at maursyre tilsettes dråpevis til reaksjonsblandingen med mellomliggende rysting hvorved blandingen inneholder et kaldt oppløsningsmiddel, sink og 3-keton-forbindelsen. 31. Biemgangsmåte som angitt i krav 30, karakterisert ved at oppløsningsmidlet er metylenf luorid$. toluen eller tetrahydrofluorid og reaksjonen gjennomføres ved eller lavere enn romtemperatur. 32. Fremgangsmåte som angitt i krav 30, karakterisert ved at l6-dehydro-20-keto-gruppen foreligger ved siden av 3-keto-gruppen og at l6-dehydro-20-keto-gruppen reduseres selektivt til et l6-dehydro-20a-hydroksy-steroid. 33» Fremgangsmåte som angitt i krav 32, karakterisert ved at reduksjonen av l6-dehydro-20-keto-grupg pen til l6-dehydro-20a-hydroksy-gruppen skjer selektivt før deoksygenering av 3-keto-gruppen. 34. Fremgangsmåte som angitt i krav 32, karakterisert ved at 4-en-3-on-gruppen deoksygeneres hvor på 16-dehydro-20-keton-gruppen reduseres. 35• Fremgangsmåte som angitt i krav 32, karakterisert ved at 16-dehydro-pregnenolon-acetat reduseres til 36-acetoksy-20a-h3idroksy-pregna-5»12a-dien. 36. Fremgangsmåte som angitt i krav 35»karakterisert ved at oksimet av nevnte pregnenolonacetat reduseres til det tilsvarende 20^-pregna-5» l6-dien.