NO791128L - Fremgangsmaate ved fremstilling av dobbeltglass for innsetning i vinduer - Google Patents

Description

Fremgangsmåte ved fremstilling av flerlags ruter

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte ved fremstilling av flerlags ruter.

Det har vært fremsatt mange forslag til fremstilling av flerlags ruter av glassruter som holdes på en gitt avstand fra hverandre ved hjelp av avstandsholdere og forsegles med'forseglingsmaterialer av forskjellige typer. Det stilles store krav til forseglingsmaterialet som anvendes, fordi dette må binde glasset og avstandsholderen sterkt sammen (også ved høyere temperaturer og i fravær av ytterligere støtte for rutene, f.eks. under lagring) og gi tilfredsstillende tetning mot inntrengning av vanndamp. Forseglingen må dessuten bibeholde disse viktige egenskaper innenfor et bredt temperaturområde, f.eks. i området fra -30° C til +60° C. For å lette fremstillingen er det ogsåønskelig at forseglingsmaterialet lar seg påføre på riktig måte med et minimum av faglig dyktighet og uten spill av materiale.

Britisk patentskrift nr. 993 963 beskriver forseglingsmaterialer på basis av herdbare polysulfidforbindelser for dobbeltruter. Slike forseglingsmaterialer har vist seg å gi tilfredsstillende herdede forseglinger med god adhesjon til glass og metall og stor motstandsdyktighet overfor temperaturendringer i omgivelsene. Slike materialer er imidlertid relativt kostbare, og de begynner å herde såsnart de blandes sammen. De krever ut-måling og blanding av to komponenter umiddelbart før de påføres som et fluidum på rutens kantpartier. Dessuten er det nødvendig at disse materialer er utherdet, i det minste i en viss grad, før enhetene kan håndteres og transporteres trygt. Denne utherdning kan ta opp til flere timer og krever foranstaltninger for sarnmen-spenning og lagring av enhetene mens herdingen pågår.

Varmsmelte-forseglingsmaterialer for dobbeltruter på basis av butylforbindelser er kjent. Disse forseglingsmaterialer fremstilles vanligvis med tanke på å tilveiebringe et spek trum av egenskaper, innbefattende evnen til å kunne påføres som en varmmykbar masse, stor motstandsdyktighet mot vanndampinn-trengning og god adhesjon til glass og materialene i avstandsholderne. Selv om det kan oppnås brukbare forseglinger med slike forseglingspreparater, er bindingsstyrken og adhesjonen til glass for mange materialer på butylgummibasis vanligvis av en lavere størrelsesorden enn for forseglingsmaterialer på basis av polysulfid eller epoxypolysulfid. Tilsetning av komponenter for å gi varmsmelte-forseglingsmaterialer på butylbasis mer permanen-te bindingsegenskaper tenderer til å gi forseglinger med dårlig flytefasthet ved oppvarming eller sogar ved romtemperatur, og som blir uønsket hårde når de avkjøles.

Det har vært foreslått mange forskjellige metoder for påføring av forseglingsmaterialer for dobbeltruter, f.eks. anvendelse av innretninger som utdeler utmålte og blandede mengder polysulfider, og anvendelse av ekstruderings- eller sprøyteinn-retninger for varmsmelter. Det vil forståes at påføringen av forseglingsmaterialene som væsker må utføres under omhyggelig kontroll for å unngå tidkrevende rengjøringsoperasjoner.

Britisk patentskrift nr. 1 384 127 beskriver isolerende flerglassruter fremstilt under anvendelse av forseglingsmaterialer på basis av termoplastgummi-blokk-copolymere av en bestemt type. Eksempler på slike er styren-butadien-styren- og styren-isopren-styren-blokkcopolymere. Det har vist seg at forseglingsmaterialer på basis av slike blokkcopolymerer har relativt utilfredsstillende adhesjonsegenskaper for dobbeltruter av høy kvalitet, selv når de anvendes sammen med et silan-grunningsma-teriale. Disse forseglingsmaterialer har også tendens til å opp-vise større vanndampgjennomtrengelighet enn forseglingsmaterialer på butylbasis.

Det ville fra et kommersielt synspunkt være ønskelig å ha til rådighet en fremgangsmåte ved fremstilling av dobbeltruter hvor der anvendes et varmtsmelte-forseglingsmateriale som er lett å anvende, og som gir en dobbeltrute med en forsegling som har gode mekaniske egenskaper over et bredt spektrum av miljøbetin-gelser, stor motstandsdyktighet mot vanndampgjennomtrengning og god adhesjon til glasset og avstandsholderne.

Det er et mål med den foreliggende oppfinnelse å til veiebringe en forbedret fremgangsmåte ved fremstilling av flerlags ruter, f.eks. dobbeltruter.

Det har nå vist seg at dobbeltruter med forseglinger av høy kvalitet kan fremstilles ved hjelp av en fremgangsmåte ved hvilken der anvendes et forseglingsmateriale som påføres som separate termoplastiske deler av én enkelt blanding, og ved hvilken ruten underkastes tilstrekkelig varme og trykk til å mykne de påførte skikt, slik at det oppstår binding mellom den avstandsholdende ramme og glassrutene. I henhold til ett aspekt ved oppfinnelsen inneholder forseglingsmaterialet et varmmykbart polymert materiale som har elastiske egenskaper ved temperaturer under 60° C, en klebriggjørende harpiks, en kjemisk reaktiv komponent, f.eks. en reaktiv epoxyharpiks, og en andre komponent med evne til å herde den kjemisk reaktive komponent, f.eks. et amin, fortrinnsvis et tertiært amin.

Ved hjelp av oppfinnelsen tilveiebringes en fremgangsmåte ved fremstilling av en dobbeltrute ved anvendelse av et varmsmelte-forseglingsmateriale omfattende et varmmykbart polymert materiale, hvilken fremgangsmåte utmerker seg ved at to rengjorte glassruter langs kantpartiene påføres et jevnt skikt av et termoplastisk materiale som utgjør den første del (del A) av et forseglingsmateriale, at en avstandsholder bestående av avstandsprofiler forsynes med et skikt av en elastisk, ikke-klebrig termoplastisk masse, som utgjør den annen del (del B) av forseglingsmaterialet, for frembringelse av en avstandsholder med hovedsakelig jevn tykkelse og av form og størrelse svarende til de perifere partier av minst den ene av glassrutene, at avstandsholderne anbringes mellom glassrutene med skiktene av termoplastisk masse sammenfallende med skiktene av termoplastisk materiale og i kontakt med disse, og at det anvendes tilstrekkelig varme og trykk til å mykne skiktene og befordre adhesjon mellom den avstandsholdende ramme og glassrutene og derved forsegle dobbeltruten.

Ved hjelp av fremgangsmåten tilveiebringes der også en fremgangsmåte ved fremstilling av en flerlags rute omfattende flere glassruter som holdes på avstand fra hverandre ved hjelp av avstandsholdere anordnet mellom tilstøtende glassruters perifere partier, ved hvilken fremgangsmåte glassrutene bindes adhessivt til hverandre ved hjelp av et forseglingsmateriale. Fremgangs måten utmerker seg ved at forseglingsmaterialet anvendes som separate deler av ett enkelt forseglingsmateriale omfattende et varmmykbart polymert materiale med elastiske egenskaper ved tem-peraturrer under 60° C, en klebliggjørende harpiks, en første, kjemisk reaktiv komponent og en-andre komponent med evne til å herde den kjemisk reaktive komponent.

Et forseglingsmateriale i flere deler, som egner seg for anvendelse ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, omfatter fortrinnsvis to deler, av hvilke den første (del A) påføres i form av en oppløsning eller dispersjon på glassrutenes perifere partier, og fortrinnsvis også på overflatene av den avstandsholdende rammes avstandsprofiler, slik at disse forsynes med et varmmykbart skikt, og av hvilke den annen del (del B) anvendes som en masse, av hvilken i det minste overflatepartiene er varmmykbare.

I en utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir klargjorte glassruter og en avstandsholdende ramme, som er bygd opp av lengder av avstandsprofiler (skjøtet i endene ved hjelp av klemmer), montert slik at de danner en kanal avgrenset av den avstandsholdende ramme og de perifere overflatedeler av glassrutene, hvoretter den annen del av forseglingsmaterialet påføres på kanalen som et varmmyknet bånd eller som en varmsmeltemasse og fester seg til den første del av forseglingsmaterialet, som på forhånd er påført overflatedelene. I en annen, mer foretrukken utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen påføres del B av forseglingsmaterialet således at der fåes et avstandselement bestående av en profillist belagt med nevnte del B. Lengder av disse avstandselementer settes så sammen til en lukket figur av egnet form og størrelse, idet elementenes ender skjøtes, f.eks. med klemmer. Den avstandsholdende innretning anbringes så nøyak-tig på plass i forhold til de perifere overflatedeler av klargjorte glassruter, med belegget av del B av forseglingsmaterialet i kontakt med del A som på forhånd er påført nevnte overflatedeler, hvoretter det anvendes varme og trykk for at forseglingsmaterialet skal danne en forsegling som binder glassrutene sammen. Opp-varmingen og trykkøkningen kan foretas på en hvilken som helst hensiktsmessig måte. Eksempelvis kan infrarød stråling (f.eks. av bølgelengde 1 - 3 41) sendes gjennom glassrutene for å mykne overflaten av del B av forseglingsmaterialet og avstandselementet, og den sammensatte enhet kan føres til en presse som er innstilt for sammenpressing av forseglingsmaterialet i en på forhånd bestemt grad. Det foretrekkes å benytte kortbølget infrarød stråling (f.eks. av bølgelengde 1 - 1,5,y) samt å anvende en valsepresse.

Det kan anvendes mange forskjellige varmmykbare polymere materialer i forseglingsmaterialet som benyttes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, men det foretrekkes å benytte en blokkcopolymer eller en blanding av blokkcopolymerer. Foretrukne blokkcopolymerer er blokkcopolymerer (betegnet som polystyren-polyolefingummi-polystyren-blokkcopolymerer) med to polystyrenendeblokker bundet til en midtblokk av en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi. Disse materialer er valgt som følge av deres stabilitet overfor varme og oxydasjon, deres lave vann-dampg jennomtrengelighet , deres gode mekaniske egenskaper, spesielt ved vanlige temperaturer, og deres påføringsegenskaper. Det antas at disse materialer kan beskrives som materialer inneholdende minst to poly(alfa-monoalkenyl-aren)-blokker og minst én elasto-mer, hydrogenert, flerkonjugert dienblokk, f.eks. hydrogenert polybutadien eller hydrogenert polyisopren. Poly(alfa-monoalke-nyl-aren) -blokkene kan ha en midlere molekylvekt i området fra ca. 4000 til ca. 50 000 eller 150 000, fortrinnsvis fra ca. 7000 til ca. 25 000 og aller helst fra ca. 7500 til ca. 10 000. Den a-monoalkenyl-aromatiske monomer kan være styren, a-methylstyren eller alkylringsubstituerte styrener, hvor alkylgruppen inneholder fire eller færre carbonatomer og der er to eller færre av disse alkylgrupper. Den elastomere poly(konjugert dien)-blokk har en midlere molekylvekt i området fra 18 000 til ca. 250 000 eller 500 000, fortrinnsvis fra 25 000 til ca. 100 000 og aller helst fra ca. 27 000 til ca. 50 000. Poly(konjugert dien)-blokken, som er hydrogenert, inneholder minst 20 %, fortrinnsvis minst 35 %, av monomerenhetene polymerisert i 1,2-konfigurasjonen. Hydrogenering (metting) av disse poly(konjugert dien)-blokker ut-føres til et punkt hvor minst 95 %, fortrinnsvis minst 99 %, av dobbeltbindingene er mettede, slik at midtblokken omfatter en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi. Mindre enn 10 %, fortrinnsvis mindre enn 2 %, av de aromatiske dobbeltbindinger i poly(a-monoalkenyl-aren)-blokken er hydrogenert. Foretrukne materialer leveres av Shell Chemicals under varemerkene "Kraton G 1650" og "Kraton G 1652". De beskrives som termoplastiske gummimaterialer,' hvis molekyler inneholder polystyrenendeblokker

(S) og med disse uforlikelige polyolefingummi-midtblokker (EB) i en mengde av ca. 70 vekt%. Polyolefingummi-midtblokkene sies å gi en ethylen-butylen-gummifase.

Ved en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen foretrekkes det å anvende herdbare første og andre komponenter i forseglingsmaterialet.

Disse første og andre komponenter anvendes i separate deler av forseglingsmaterialet. Det har vist seg at det på denne måte kan oppnås god adhesjon mellom den avstandsholdende ramme og glasset. Det kan anvendes mange forskjellige kombinasjoner av innbyrdes reaktive komponenter, innbefattende reaktive komponenter valgt blant organiske polymere forbindelser inneholdende én eller flere av de kjemisk reaktive grupper

Den andre komponent, som er istand til å herde den før-ste komponent, er et materiale som vil reagere med den første komponent eller katalysere den første komponents reaksjon, og den kan være et materiale som inneholder én eller flere av gruppene -NH0 eller \NH eller når de organiske polymere forbindelser inneholder gruppen -C00H eller -NCO når de organiske polymere forbindelser inneholder -0H eller -SH;

eller -OH eller -NH2n^r ^e or9anis^e polymere forbindelser

inneholder -NCO eller -COOH.

Blant disse materialer foretrekkes det å anvende en flytende epoxyharpiks som den første kjemisk reaktive komponent og, som den andre komponent, et væskeformig tertiært amin som katalysator for herdingen av epoxyharpiksen. På denne måte unngås problemer fornundet med en nøyaktig støkiometrisk blanding av de to komponenter .

Egnede reaktive epoxyharpikser for anvendelse som den første reaktive komponent er væskeformige og har molekylvekt lavere enn 3000 og en epoxydekvivalent på 180 - 210 (antall gram harpiks inneholdende 1 gramekvivalent epoxyd). Et foretrukket materiale er det som markedsføres under merket "Epikote 828", og som er avledet fra epiklorhydrin og difenylolpropan, er flytende ved romtemperatur og har en epoxyd-ekvivalent på ca. 190, en viskositet ved 25° C (Garner-Holdt) på 100 - 160 poise, som oftest ca. 125 poise, og en midlere molekylvekt på 370. Et foretrukket tertiært amin er 2.4.6.tris-dimethylaminomethylfenol. Mengdefor-holdet mellom foretrukne co-reaktanter som anvendes i den første og den andre del av forseglingsmaterialet, er ikke særlig kritisk, selv om tilstedeværelsen av disse synes å være av vesentlig be-tydning for å oppnå god adhesjon til glassruten og de profilerte avstandselementer av metall.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen omfatter del A av forseglingsmaterialet fortrinnsvis en oppløsning i et oppløs-ningsmiddel (f.eks. en 20 vekt%<1>s oppløsning) av et termoplastisk materiale omfattende et tertiært amin som ovenfor beskrevet, en varmereaktiv fenolharpiks og en blokkcopolymer. Blokkcopolymeren er fortrinnsvis en polystyren-polyolefingummi-polystyren-blokkcopolymer som ovenfor beskrevet,, en polystyren-polybutadien-polystyren-^blokkcopolymer eller en polystyren-polyisopren-polystyren-blokkcopolymer eller en blanding av slike. I de foretrukne deler A anvendes dette materiale i tilstrekkelig mengde til å sikre at del A av forseglingsmaterialet blir termoplastisk, og for å sikre at del A blir forlikelig med del B av forseglingsmaterialet . For å oppnå høy strekkstyrke og elastisitet i den endelige forsegling foretrekkes det å anvende polystyren-polyolefingummi-polystyren-blokkcopolymeren i mengder opp til 40 vekt%, beregnet på den første del av forseglingsmaterialet. Dersom imidlertid denne copolymer fortynnes med andre blokkcopolymere, kan det benyttes opp til 60 vekt% av denne blanding, beregnet på vekten av den første del av forseglingsmaterialet. Fortrinnsvis benyttes 10 - 30 vektdeler av den foretrukne blokkcopolymer pr. 100 vektdeler av del A av forseglingsmaterialet. I de foretrukne deler A er den varmreaktive fenolharpiks innlemmet for å fremme adhesjonen til glass. Denne reaktive fenolharpiks kan være en hvilken som helst av de vanlige varmreaktive fenolharpikser med smeltepunkt

(Ball&Ring) under 130° C og som er forlikelige med de øvrige komponenter i det totale forseglingsmateriale. I de foretrukne deler A anvendes dette materiale i tilstrekkelig mengde til å sikre en tilfredsstillende adhesjon til glass, men mengden som benyttes, begrenser seg ved at det oppstår uforlikelighet i del A og eventuell sprøhet av den påførte film. De varmreaktive fenolharpikser kan således anvendes i mengder fra 2 til 40 vektdeler, fortrinnsvis i mengder fra 5 til 20 vektdeler, pr. 100 vektdeler av del A. Mengden av tertiært amin er ikke kritisk. Imidlertid velges mengden av tertiært amin som benyttes i del A av de foretrukne forseglingspreparater, slik at den står i et passende forhold til mengden av epoxyharpiks som anvendes i del B av forseglingsmaterialet, og likeledes slik at den endelige forsegling ikke i uønsket grad svekkes av tilstedeværende flytende amin.

Det kan anvendes fra 0,25 til 20 vektdeler, fortrinnsvis fra 1 til 7 vektdeler, av det tertiære amin pr. 100 vektdeler av materialet.

I henhold til en foretrukken utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen påføres del A av forseglingsmaterialet således på glassrutenes kantpartier og på avstandsprofilen at der dannes en tynn film av varmmykbart, termoplastisk materiale som kleber til glasset og til avstandsprofilen. Skjønt del A kan påføres på forskjellige måter, foretrekkes det, når enkelhet, hurtighet og adhesjon av høyeste kvalitet etterstrebes, å påføre del A av forseglingsmaterialet som en oppløsning av materialet i flyktige organiske oppløsningsmidler. Egnede oppløsningsmidler er de som lett fukter glass, og som lett fordamper under etter-latelse av en jevn, tynn film av belegningsmaterialet, f.eks. ikke tykkere enn 0,5 mm, fortrinnsvis ikke tykkere enn 0,05 mm. For å sikre at den påførte film lar seg mykne til en klebrig tilstand ved varmepåvirkning fra eller oppvarming av den annen del av forseglingsmaterialet foretrekkes det å innlemme ytterligere harpikser i den første del av materialet, for eksempel en klebriggjø-rende harpiks såsom en alifatisk hydrocarbonharpiks med (Ring&Ball) smeltepunkt fra 60° C til 150° C, f.eks. "Escorez 5280", "Escorez 5300", "Escorez 5410" eller "Escorez 5320", "Eastorez 100", "Quintone B 170" eller en alicyklisk harpiks med (Ring & Ball) smeltepunkt fra 60° C til 150° C. Dette materiale kan anvendes i mengder av opp til 80 vektdeler pr. 100 vektdeler av materialet i den første del. Skjønt større mengder av materialet fører til deler A med lavere smelteviskositet, forbedret klebrighet ved høyere temperaturer og god grønnstyrke av adhesjonen til glass, kan for store mengder av slike harpikser føre til uønsket sprøhet av den påførte film av del A. Det foretrekkes å benytte fra 20 til 40 vektdeler av den foretrukne alifatiske hydrocarbonharpiks pr..100 vektdeler av del A. Det kan likeledes pr. 100 vektdeler av del A innlemmes inntil 80 vektdeler av en aromatisk hydrocarbonharpiks med et (Ring&Ball) smeltepunkt fra 50° C til 150° C, f.eks. "Piccotex LC120", (6-methylstyren/vinyl-toluen), "Amoco Resin 18" (6-methylstyren) eller "Piccovar 130"

(alkylaromatisk hydrocarbon). Dette materiale bidrar også til å gi del A lavere smelteviskositet og varmklebrighet og bidrar likeledes til delens A bindingsegenskaper. Imidlertid har større mengder tendens til å føre til hårdere og sprøere filmer av del A. Det foretrekkes å anvende mindre enn 4 0 vektdeler av dette materiale pr. 100 vektdeler av del A. Sammen med disse harpikser kan det likeledes innlemmes polyterpenharpiks (f.eks. "Nirez 1115", "Zonarez B115" eller "Piccolyte" og/eller hydrogenerte kolofonium-estere (f.eks. "Foral 85", "Foral 105" eller "Staybelite Ester 10") .

Når klebrige belegg kreves, kan ytterligere, dertil egnede harpikser innlemmes. Også andre kjente adhesjonsfremmeride midler, harpikser og gummier kan tilsettes, for eksempel silaner, efterklorert PVC eller terpolymerer av vinylklorid-vinylacetat og maleinsyre, men disse er ikke foretrukne. Likeledes tilsettes stabiliseringsmidler eller antioxydasjonsmidler, såsom f.eks. benzotriazolderivater, polymere.hindrede fenoler, sink-dibutyl-dithiocarbonat, pentaerythritol-tetra-kis-[3-(3,5-ditert-butyl-4-hydroxyfenyl)-propionat]. Også pigmenter kan innlemmes i del A. Dette kan være ønskelig når for eksempel infrarød oppvarming av forseglingsmaterialet skal foretas.

Komponentene i del A av forseglingsmaterialet velges slik at det oppnås et termoplastisk skikt av forseglingsmaterialet som hefter godt til rutene (og til avstandselementene;når slike anvendes), og som er forlikelige med og vil hefte til del B av forseglingsmaterialet samt har et (Ring & Ball) mykningspunkt i området fra 50° C til 190° C, fortrinnsvis fra 80° til 150° C, slik at de lar seg mykne ved oppvarming.

Ved en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen blir del B

av forseglingspreparatet fortrinnsvis forhåndspåført i form av et varmmykbart belegg eller i form av en varmsmelte, og de forskjellige komponenter velges med henblikk på den påtenkte anvendelse og de ønskede egenskaper. Del B av forseglingsmaterialet inneholder fortrinnsvis en epoxyharpiks som ovenfor angitt, en polystyren-polyolefingummi-polystyren-blokkcopolymer som ovenfor angitt og en alifatisk hydrocarbonharpiks med et (Ball & Ring) smeltepunkt fra 60° til 150° C som klebriggjørende harpiks. Blokkcopolymeren kan anvendes i mengder av fra 5 til 50 vektdeler av del B, men det har vist seg at enønskelig bindingsstyrke, elastisitet og vanndampgjennomtrengelighet oppnås med små mengder som fra 9 til 30 vektdeler pr. 100 vektdeler av del B. Hydrocarbonharpiksen er nødvendig som en klebriggjørende harpiks som gir det varmmyknede forseglingsmateriale de nødvendige varmkleb-righetsegenskaper, og tjener likeledes som et modifiseringsmiddel for smelteviskositeten ved lavere temperaturer. Det er imidlertid viktig, spesielt i de tilfeller hvor forseglingsmaterialet skal anvendes som et varmmykbart belegg på avstandselementer, at den anvendte mengde harpiks ikke bibringer forseglingsmaterialet klebrighet ved vanlige temperaturer som kan oppstå under lagring og transport (dvs. inntil ca. 50° C, normalt mellom 0° og 35° C). Større mengder av den alifatiske harpiks har en tendens til å føre til lav smelteviskositet og beskjedne fukteegenskaper, hvilket i og for seg er ønskelig, men også til at den ferdige forsegling får dårligere lavtemperaturegenskaper, dvs. hårde og sprøe forseglinger, hvilket kan gi seg til kjenne ved brudd på flerlagsrutene og også kan vise seg på andre måter. På tilsvarende måte

har mindre mengder av harpiksen tendens til å gjøre påføringen av del B vanskeligere og til å vanskeliggjøre utfuktingen av smeiten. Det foretrekkes å benytte fra 5 til 50 vektdeler av denne harpiks, og helst fra 12 til 30 vektdeler, pr. 100 vektdeler av del B. Skjønt større mengder epoxyharpiks synes å bidra til en rask opp-bygging av adhesjonen, begrenses mengden av epoxyharpiks av har-piksens forlikelighet med andre komponenter av forseglingsmaterialet. Mengder fra 2 til 40 vektdeler er vanligvis akseptable, men for å sikre at det ikke oppstår vanskeligheter med forlikelighe-ten og for å sikre en rask oppbygning av adhesjonen til en ønsket høy verdi i den ferdige forsegling, foretrekkes det å anvende fra 4 til 15 vektdeler epoxyharpiks pr. 100 vektdeler av del B. Den foretrukne epoxyharpiks tjener likeledes i en viss grad som myk-ningsmiddel for forseglingsmaterialets del B. Om ønskes, kan inntil 50 vektdeler av en aromatisk hydrocarbonharpiks med et (Ball&Ring) smeltepunkt fra 60° til 130° C innlemmes pr. 100 vektdeler av del B. Skjønt overdrevent store mengder aromatisk harpiks har en tendens til å gjøre den ferdige forsegling uønsket hård, bidrar passende mengder av denne harpiks til å gi del B lav smelteviskositet, stor bindingsstyrke og god varmklebrighet. Likeledes vil det kalde forseglingsmateriale ha tendens til å ha meget liten klebrighet ved vanlige transport- og lagringstempera-turer. Det foretrekkes å anvende ikke mer enn 2 0 vektdeler av denne harpiks pr. 100 vektdeler av del B. Inntil 40 vektdeler, pr. 100 vektdeler av del B, av et flytende polybuten med molekylvekt mindre enn 10 000 blir fortrinnsvis tilsatt for å tjene som myknings^middel ved lav temperatur for forseglingsmaterialet og den ferdige forsegling. Denne tilsetning bidrar også til å gi forseglingen gummiaktige egenskaper og til å redusere smelteviskositeten av del B. Det foretrekkes å benytte fra 10 til 3 0 vektdeler polybuten pr. 100 vektdeler av del B. For å forbedre den ikke-klebrige beskaffenhet av del B av forseglingsmaterialet ved de temperaturer som gjør seg gjeldende under lagring og transport, kan det tilsettes inntil 15 vektdeler, fortrinnsvis inntil 10 vektdeler, (pr. 100 vektdeler av del B) av en voks med et smeltepunkt (Ball & Ring) fra 50° til 120° C, for eksempel en paraffinvoks med smeltepunkt på 100° C. Andre harpikser, for eksempel polyethylen, ataktisk polypropylen, ethylenvinylacetat og polyisobutylen og additiver såsom findelte uorganiske fyllstoffer og pigmenter, for eksempel kjønrøk, og stabiliseringsmidler kan også tilsettes, og likeledes ekstendere, fyllstoffer og varm-klebriggjørende midler, om så måtte ønskes. Det er ønskelig å tilsette en viss mengde fyllstoff for å lette behandlingen av den smeltede del B, og i de foretrukne forseglingsmaterialer kan det anvendes vesentlige mengder fyllstoff, for eksempel inntil 60 eller sogar 80 vektdeler pr. 100 vektdeler av del B. I tilfeller hvor del B skal oppvarmes ved infrarød bestråling, er det dessuten ønskelig at fyllstoffet innbefatter kjønrøk, fortrinnsvis i mengder inntil 15 vektdeler og aller helst i mengder inntil 8 vektdeler kjønrøk pr. 100 vektdeler av del B.

Det foretrekkes å anvende bestanddeler som gir en del

B av forseglingsmaterialet som er ikke-klebrig ved temperaturer opp til 50° C, som er lagringsstabile (med hensyn til form og sammensetning) i lengre tid ved aktuelle temperaturer for lagring og transport, og som kan smeltes og holdes i smeltet tilstand ved 140° - 150° C i flere timer uten skadelig virkning før den påføres som en varmsmelte ved 150° - 190° C.

Avstandselementer som anvendes ved en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen, omfatter fortrinnsvis avstandsprofiler som er hule, slik at de kan oppta et tørkemiddel, og som er perforert eller spaltet i den flate som er beregnet å skulle vende inn mot flerlagsrutens innside. Fortrinnsvis er dessuten avstandsprofilene noe fjærende for å muliggjøre innbyrdes forskyvning av rutene som skal skilles fra hverandre ved hjelp av disse. Fortrinnsvis er avstandsprofilene av metall, f.eks. aluminium eller stål.

Det kan anvendes avstandsprofiler med ulike tverrsnittsformer. Det foretrekkes å velge formen slik at flatene som skal ligge an mot rutenes innerflater, er hovedsakelig parallelle og jevne, slik at profilene lar seg anordne på tilfredsstillende måte i flerlagsrutene.

Ved en foretrukken utførelsesform av en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen behandles overflater av de metalliske av-standsprof iler som skal inngå i den avstandsholdende innretning, med en første del av forseglingsmaterialet, slik at der dannes et tynt, varmmykbart belegg på de overflater som skal belegges med den annen del av forseglingsmaterialet. Den annen del eller del B av forseglingsmaterialet påføres deretter som en varmsmelte ved 150° - 190° C over belegget, slik at der dannes et minst 0,1 mm tykt lag som danner et avstandselement av en ønsket, ensartet ytre form. Ved anvendelse av de foretrukne forseglingsmaterialer herder lagene ved avkjøling til en sterk, elastisk, ikke-klebrig tilstand, slik at avstandselementet, etter at laget er avkjølt, blir i stand til å tåle transport og lagring uten at det behøver benyttes noe ekstra overtrekk eller mellomlag. På det tidspunkt da avstandselementene skal benyttes for fremstilling av flerglassruter kuttes avstandselementene opp i passende lengder, hvoretter de settes sammen som avstandsinnretninger mellom rutene, idet de enkelte lengder skjøtes sammen på hensiktsmessig måte.

Det følger nu en detaljert beskrivelse, hvor det refe-reres til de vedføyede tegninger som illustrerer to eksempler på .fremgangsmåter for fremstilling av flerglassruter, flere eksempler på del A og del B av forseglingsmaterialene og flere eksempler på avstandsinnretninger for anvendelse i disse fremgangsmåter.

På tegningene viser kurvene 1-7 skjematisk syv forskjellige utførelser av avstandselementet, mens fig. 8 skjematisk viser en hjørneskjøt mellom avstandselementer, fig. 9 skjematisk viser en innretning anvendt for fremstilling av avstandsinnretninger for anvendelse ved den første av de illustrerte fremgangsmåter, fig. 10 er en skjematisk skisse av en hjørneskjøt mellom avstandselementer, fig. 11 skjematisk viser en innretning for på-føring av del A av forseglingsmaterialet på glassruter, fig. 12 skjematisk en innretning for oppvarming og påsetting av trykk ved fremstillingen av tolagsruter, og fig. 13 er en utspilt, skjematisk skisse av en hjørneskjøt mellom avstandselementer.

De to eksempelvise fremgangsmåter beskrives i detalj i det nedenstående. Ved utførelsen av disse fremgangsmåter gjøres det bruk av et egnet forseglingsmateriale omfattende én av de første deler (del A), 1, 2 og 3, og andre deler (del B) 1, 2, 3, 4, 7 og 8, som angitt nedenfor.

Det ble fremstilt flere forseglingsmaterialer omfattende første og andre deler inneholdende komponenter i de vektmengder som er oppført i tabeller I og II. De følgende eksempler viser de forskjellige egenskaper av de som eksempler valgte forseglingsmaterialer.

Eksempel 1

I dette eksempel ble adhesjonen undersøkt for forseglingsmaterialer som inneholdt del Bl (angitt i tabell II) med og uten forseglingsmaterialets del A. I dette eksempel ble det ved hjelp av forseglingsmaterialet fremstilt tre sett av prøver for bestemmelse av bindingsstyrken mellom glass og aluminium, i hvilke den herdnede forsegling mellom glassruten og aluminiumet var 15 mm tykk og kontaktarealene; mellom glasset og forseglingen og mellom aluminiumet og forseglingen var 50 mm x 15 mm. For fremstilling av prøvene ble en 15 mm bred, rengjort glassplate og en 15 mm bred, rengjort aluminiumprofil holdt på 15 mm's avstand- fra hverandre, slik at det ble dannet en 5 0 mm lang kanal mellom dem, hvoretter del B av forseglingsmaterialet ble sprøytet inn i form av en varmsmelte i rommet mellom dem, slik at rommet eller kanalen ble fullstendig fyllt. I hvert enkelte tilfelle fløt del B godt inn i kanalen og dannet en elastisk forsegling som i det minste svakt heftet til glassplaten og avstandselementet. For det førs-te prøvesetts vedkommende ble ingen forbehandling av glassplatene eller avstandselementene foretatt før prøvene ble satt sammen. For det annet prøvesetts vedkommende ble prøvene, etter påføring av del Blyholdt ved 180° C 1 time. For det tredje prøvesetts vedkommende ble de perifere partier av glassplatene behandlet (før prøvene ble satt sammen) med del A4, som ble påført ved påstrykning av en tynn film av oppløsningen på glassplatene ved hjelp av en svamp, hvoretter oppløsningsmidlet ble tillatt å fordampe. For det fjerde prøvesetts vedkommende ble de perifere overflatepartier av glassplatene før sammensetningen av prøvene behandlet med del Al, idet denne ble påført ved påstrykning av en tynn film av oppløsningen på glassplatene ved hjelp av en svamp, og oppløsningsmidlet ble tilsatt å fordampe.

Etter at forseglingen var avkjølt til romtemperatur ble to grupper av prøver aldret på forskjellige måter. En gruppe prøver bestående av tre eksemplarer av hvert av de fire sett prø-ver ble aldret i to dager ved 23° C og 50 % relativ fuktighet.

En andre gruppe av prøver bestående av tre eksemplarer av hvert av fire sett av prøver ble aldret i 21 dager, idet de ble utsatt for ultrafiolett lys og varmt vann. Ved denne aldringsprosess ble prøvene neddykket i vannet med en øvre kontaktflate mellom forseglingsmaterialet og glasset i plan med vannets overflate og med en 275 watts ultrafiolett lampe plasert 35 cm fra og rettet mot den øvre overflate av glassplaten. Denne gruppe av prøver ble underkastet en strekkstyrketest i henhold til DIN 52 455, i hvilken prøvene ble trukket fra hverandre med en hastighet av 6. mm pr. minutt.

Den maksimale belastning, den maksimale forlengelse og typen av bindingssvikt ble undersøkt for hver enkelt gruppe av prøver. Gjennomsnittsresultåtene for hvert trippelsett av prøver er gitt i tabell III.

I tabeller I og II er de forskjellige materialer som følger: Blokkcopolymer 1 var "Kraton G 1652", som regnes for å være et polystyrenmettet polyolefinpolystyren-blokkcopolymer (S-EB-S), hvor polyolefinmmien utgjør ca. 70 vekt% av copolyme-ren, og som har en spesifikk vekt på 0,91, en oppløsningsviskosi-tet på 150 eps ved 15 % faststoffinnhold i toluen og 2500 ved 25 % faststoffinnhold i toluen, en bruddfasthet på 457 kg/cm 2,

en bruddforlengelse på 500 %, en 100 % elastisitetsmodul på 51,3 kg/cm 2 og en Shore A hårdhet på 75.

Blokkcopolymer 2 var "Kraton G 1650", som regnes for å være et S-EB-S-blokkcopolymermateriale av lignende art som "Kraton G 1652" men med høyere molekylvekt og høyere viskositet, nemlig en oppløsningsviskositet på 350 eps ved 15 % faststoffinnhold og 8500 ved 25 % faststoffinnhold, og med en bruddfasthet på 422 kg/cm 2, en bruddforlengelse på 500 % og en 100 % elastisitetsmodul på 66,8.kg/cm<2>.

Hydrocarbonharpiksen (alifatisk type) var "Escorez 5310", som regnes for å være en hydrogenert polycyclopentadien-harpiks.

Det tertiære amin var "DMP 30", som antas å være 2,4,6-trisdimethylaminomethylfenol.

Den varmreaktive fenolharpiks var "Schennectady SP 1045".

Hydrocarbonharpiksen (aromatisk type) var "Piccotex LC", som antas å være en styrenharpiks med smeltepunkt ca. 9 0° C.

Stabiliseringsmiddel 1 var pentaerythrityl-tetrakis-[3-(3,5-di-tert.-butyl-4-hydroxyfenyl)-propionat].

Stabiliseringsmiddel 2 var en polymer, hindret fenol.

Stabiliseringsmiddel 3 var et benzotriazolderivat.

Silanet var "Silan Z6020", som antas å være overveiende NH2-CH2-CH2-NH—(CH24-j SKOCH3) 3.

Den anvendte epoxyharpiks var "Epikote 828", som antas å være avledet fra epiklorhydrin og difenylolpropan og å ha en epoxydekvivalent på ca..190,-en viskositet ved 25° C på 100 - 600 poise og en midlere molekylvekt på 370.

Det anvendte polybuten I var "Indopol H300", som antas å ha en midlere molekylvekt på 1220.

Det anvendte polybuten II var "Indopol H3500", som antas å ha en midlere molekylvekt på 3000.

Paraffinvoks 1 var paraffin 10805, som antas å være et fullraffinert paraffin med smeltepunkt 56 - 58° C.

Paraffinvoks 2 var "Texaco Wax HP104", som antas å være et hårdt paraffin med smeltepunkt 94 - 98° C.

Den anvendte paraffinvoks 3 var "Texwax MP130", som antas å være en paraffinvoks med et smeltepunkt på 65 - 70° C.

Det anvendte polyethylen var "Alkathene 15023", som regnes for å være et lavmolekylært polyethylen med et Vicat-mykningspunkt på 65° C.

Det anvendte mattingsmiddel var "OK412", som markeds-føres som mattingsmiddel av DeGussa.

De vanndampgjennomtrengelige verdier som er oppført i tabell II, er gitt i g/m<2>/dag og ble bestemt ved 38° C og 90 % relativ fuktighet i henhold til DIN 53122.

Resultatene som er oppført i tabell III, viser at det oppnås liten bindingsstyrke når glassplatene ikke forbehandles. Skjønt vedheftningen kan forbedres ved varmebehandling av prøve-ne, gir det annet sett av prøver, når dette sett underkastes testen for den annen gruppe, de samme verdier som for det første sett, for hvilket ingen forbehandling av prøven ble foretatt. Påføring av det termoplastiske skikt fra del A4 som en forbehandling gir forseglinger med sterkt forbedret bindingsstyrke og forlengelse under den første gruppes testbetingelser, men disse verdier reduseres vesentlig når det tredje sett av prøver underkast-tes testen for den annen gruppe. Når det termoplastiske skikt påføres som en forbehandling fra del Al, fåes forseglinger med ytterligere forbedret bindingsstyrke og forlengelse under test-betingelsene for såvel den første som den annen gruppe. Resultatene viser faktisk at kohesiv svikt i forseglingen hadde tendens til å inntre før det inntrådte svikt i bindingen mellom forseglingsmaterialet og glass, hvilket gir mulighet for fullt ut å trekke fordel av forseglingsmaterialets forlengelsesegenskaper.

Eksempel 2

I dette eksempel ble forseglingsmaterialenes vedheft-ning undersøkt under anvendelse av deler B3, 4 og 5 (se Tabell II) med og uten anvendelse avdeler A2, 5 eller 6. Et sett prøver på bindingsstyrken av kommersielle varmsmelteforseglingsmaterialer for flerlagsruter, på butylgummibasis (det sjette sett) ble likeledes testet i sammenligningsøyemed. Dette sett prøver på bindingen av glass til aluminium ble fremstilt ved påføring av et tynt . skikt av del A av forseglingsmaterialet (når del A ble benyttet) på en rengjort, 40 mm bred glassplate, anbringelse av to 2 mm tykke "stoppere" ved endene av platen, anbringelse av en 4 mm tykk og 25 mm bred folie av del B av forseglingsmaterialet på platen mellom stopperne og anbringelse av en 40 mm bred aluminium-strimmel med et tynt skikt av del A av forseglingsmaterialet (når del A ble benyttet) over nevnte folie. Det hele ble oppvarmet til 180° C i 30 sekunder og underkastet et trykk på 1 kg, slik at den endelige tykkelse av laget av forseglingsmaterialet ble 2 mm. Forseglingsmateriale som tøt ut fra prøvestykket, ble fjernet, og prøven ble tillatt å avkjøles til romtemperatur. Det ble benyttet deler A og deler B som angitt i tabell IV for fremstilling av

sett av prøver på bindinger. Ved fremstilling av det fjerde,

det femte og det sjette sett av prøver på bindinger ble ingen behandling av glasset foretatt før påføring av varmsmelten.

Fire grupper av prøver ble aldret på følgende måte. Den første og den annen gruppe ble aldret på samme måte som henholdsvis før-ste og annen gruppe i eksempel 1. Den tredje gruppe ble aldret i 2 uker ved 70° C. Den fjerde gruppe ble aldret (under anvendelse av en "Xenotest 150"-innretning) i 2 uker ved 65 % relativ fuktighet ved ca. 35° C. I løpet av dette tidsrom ble prøvene med 25 minutters mellomrom påsprutet vann i 5 minutter, og prøvene ble kontinuerlig utsatt for bestråling som ved hjelp av en rekke filtere var gitt en.spektralenergifordeling som lignet solens. Etter aldringen ble settene av prøver underkastet en avrivnings-test i henhold til U.S.A. spesifikasjon TT—00230C(COM-NBS)

(180° rivevinkel, hastighet 50 mm/min, prøvestykkets bredde 40 mm)

for bestemmelse av styrken som var nødvendig for å rive prøven, og svikttypen bestemt. Tester ble utført på prøvene fra hvert av de seks sett av prøver i den første gruppe. Det vil ses at den kraft som kreves for å rive istykker det første sett av prøver i den første gruppe er langt større enn den som kreves for de øvrige i denne gruppe, og at vedheftningen er tilstrekkelig god til at svikten er av kohesiv type. Det vil også ses at høye avriv-ningsverdier og svikt av kohesiv type også oppnås i den annen, tredje og fjerde gruppe tester for det første sett av prøver.

Avstandselementer som egner seg for fremstillingen av avstandsinnretninger for anveridelse ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er vist skjematisk på figurene 1 - 7 og 17. Avstandselementene som er vist på fig. 1-6, egner seg for anvendelse ved fremstillingen av dobbeltruter og består samtlige av en hul metallprofil (10, 11, 12, 13, 14, 15) med skjøtpartier (18, 19,

20, 21, 22, 23) som støter mot hverandre og er hektet over hverandre, slik at det dannes en luftgjennomtrengelig skjøt som mulig-gjør lett sammenpresning eller utvidelse av avstandselementet i tverretningen. I bruk er skjøtpartiene 18 - 23 anordnet mot dobbeltrutens innside. Metallprofilene 10 og 11 har hovedsakelig rektangulært tverrsnitt, mens metallprofilene 12 og 13 har hovedsakelig T-formet tverrsnitt og metallprofilene 14 og 15 er hovedsakelig I-formede. Hvert av disse avstandselementer har et belegg (26, 27, 28, 29, 30, 31) av forseglingsmaterialet på profilens sideflater (34, 35, 36, 37, 38, 39). På avstandselementene vist på fig. 1, 3 og 5 dekker belegget av forseglingsmaterialet også profilenes ytterflate (92, 93, 95).

Ved fremstillingen av disse avstandselementer påføres der først på metallprofilen et termoplastisk skikt av en del A av forseglingsmaterialet. For dette formål kan en hvilken som helst av deler Al, 2 og 3 som er oppført i tabell I, anvendes, men ved fremstillingen av disse seks avstandselementer ble del A3 benyttet. Efter fordampningen av oppløsningsmidlet efterlot denne opp-løsning et skikt som var mindre enn 0,1 mm tykt. Efter at oppløs-ningsmidlet var fordampet ble en del B av forseglingsmaterialet påført. For dette formål kan en hvilken som helst av deler Bl,

2, 3, 4, 7 og 8 som er oppført i tabell II, anvendes, men ved fremstillingen av disse seks avstandselementer ble del B2 brukt. Del B ble påført som en varmsmelte ved 18 0° C ved en ekstruderings-prosess, således at der ble påført et belegg av ønsket form og tykkelse, slik at det ble dannet et avstandselement av ensartet form over hele lengden. Beleggene på sideflatene kan være svakt konvekse, slik at muligheten for inntrengning av luft mellom av-standselemen tene og glassrutene blir redusert til et minimum når avstandselementene skal anvendes. Dette gjelder beleggene 30 og 31 for det femte og sjette avstandselement (se fig. 5 og 6).

Etter avkjølingen var forseglingsmaterialet meget elastisk og ikke-klebrig, og avstandselementene lagres og transporteres i bunter uten at det var nødvendig med spesielle mellomlagspapir eller lignende.

På fig. 7 er det vist et avstandselement egnet for fremstilling av trelagsvinduer. Det omfatter en hul metallprofil 16 med en innbuktning 17 for opptagelse av en glassrute og har perforeringer 24 langs de flater som skal vende mot innsiden av trelagsruten. Et belegg 32 av en del B av forseglingsmaterialet er påført på profilens parallelle sideflater 33 og likeledes på en ytterflate 97 av profilen. I innbuktningen 17 befinner det seg en avsetning 43 av et trykkfølsomt adhesiv, hvorved glassruten kan holdes på plass.

Ved utførelsen av den første illustrerte fremgangsmåte for fremstilling av en rektangulær dobbeltrute ble en avstandsinnretning fremstilt av fire seksjoner av avstandselementet vist på fig. 3 (det vil forstås at et hvilket som helst av avstandselementene vist på fig. 1-6 kan benyttes), hvilke ble kappet i den ønskede lengde og inneholdt et tørkemiddel og ble festet sammen ved endene ved hjelp av klemmer i form av hjørnestykker (46)

(fig. 8 og 9) som ved friksjon ble holdt fast inne i avstandselementene. Endepartiene av avstandselementene kappes med endefla-tene 40 loddrett på avstandselementenes lengderetning (se fig. 8 og 9), slik at det dannes en åpning 41 ved hvert av rutens hjør-ner. Avstandselementenes endepartier ble oppvarmet i noen få sekunder ved infrarød bestcåling for å mykne del B av forseglingsmaterialet på avstandselementene. En hjørnestøpeform 42 ble festet til hvert hjørne av den sammensatte avstandsinnretning. Som vist på fig. 9 er denne form nøye avpasset til profilen av de monterte avstandselementer og bidrar til å avgrense den rektan-gulære åpning 41. Støpeformen har en injeksjonsåpning 44 gjennom hvilken en del B av forseglingsmaterialet, av samme sammensetning som den benyttet for avstandselementene, injiseres som en varmsmelte for å fylle åpningen 41. Forseglingsmaterialet til-lates å avkjøles, og støpeformen fjernes.

To identiske glassruter 45 ble vasket og rengjort. Perifere partier av hver glassrute ble deretter forsynt med et tynt termoplastisk skikt av en del A av forseglingsmaterialet. For dette formål kan en hvilken som helst av deler Al, 2, 3 som er oppført i tabell I, anvendes, men ved denne illustrerte fremgangsmåte ble del A3 benyttet. Disse skikt ble påført ved å føre glassrutene frem på valser 50, slik at deres kantpartier ble ført under en påføringsinnretning 52 (fig. 11) som inneholdt del A3 i form av en oppløsning. En f Utpute 54 overfører oppløsnin-gen i denønskede tykkelse til glassrutens kantpartier.

Efter at oppløsningsmidlet hadde fordampet fra del A3 ble den ene av glassrutene lagt på et horisontalt bord og av-' standsinnretningen anbragt over rutens kantpartier. Avstandsinnretningen ble tilpasset til glassruten slik at glassrutens kanter, som var belagt med del A3, ble dekket av avstandselementenes belegg av forseglingsmaterialet.

Den annen glassrute ble lagt over avstandsinnretningen med dens belagte kantpartier i kontakt med del B av forseglingsmaterialet på avstandselementene. Den: .'sammensatte dobbeltruté ble derefter ført til en varme- og pressinnretning (fig.'. 12) omfattende en øvre og en nedre rekke av infrarøde oppvarmere 62, 64 anordnet over og under dobbeltrutenes fremføringsplan, idet konstruksjonen og arrangementet var slik at kontaktflatene mellom glasset og del A og mellom del A og del B fikk tilført tilstrekkelig meget varme til at forseglingsmaterialet ble oppvarmet til en temperatur høyere enn mykningspunktene for del A og del B av forseglingsmaterialet, hvorved i det minste overflatepartiene av disse ble myknet. Dobbeltrutens kanter ble efter tur ført gjennom oppvarmerne 62, 64, hvorefter dobbeltruten straks ble ført inn mellom valser 66, 68 som var innstilt for å presse sammen dobbeltruten ca. 1 mm til en ønsket totaltykkelse. Den således fremstilte dobbeltruté ble derefter tillatt å avkjøles, hvorefter den var klar for installasjon.

Skjønt en spesiell hjørnekonstruksjon er beskrevet for anvendelse ved den foretrukne fremgangsmåte, vil det forstås at det også kan anvendes andre hjørnekonstruksjoner for avstandselementene. Eksempelvis kan det benyttes et arrangement som vist på fig. 10,.hvor et stramtsittende hjørnedeksel 80 anbringes over endepartiene av de sammensatte avstandselementer under monterin-gen av avstandsinnretningen. Hjørnedekslet 80 omfatter trekante-de kantpartier 81 av en del B av forseglingsmaterialet og rektan-gulære partier 82 i ett med disse, dannet av del B av forseglingsmaterialet og forsterket med aluminiumfolie 83. Alternativt kan hjørnekonstruksjonen fullføres efter at den annen glassrute er anbragt over avstandsinnretningen. Ved en slik fremgangsmåte forsegles gjenstående åpninger ved flerelagsrutens hjørner ved påføring av del B av forseglingsmaterialet i form av en varmsmelte fra en manuelt betjent sprøytepistol.

Ved en annen fremgangsmåte som likeledes illustrerer oppfinnelsen, ble to identiske glassruter rengjort og deres kant-partier belagt med del A av forseglingsmaterialet på samme måte som ved den først beskrevne eksempelvise fremgangsmåte. Avstands-prof iler 70 (fig. 13) av metall og av passende lengde ble forsynt med et tørkemiddel og sammenkoplet i hjørnene ved hjelp av hjørne-forbindelsesstykker 46 for fremstilling av en avstandsramme i form av en lukket figur med utvendige dimensjoner som var ubety-delig mindre enn glassrutenes dimensjoner. Endepartiene 72 av avstandsprofilene 70 ble krympet på forbindelsesstykkene 46. Ytterflåtene 73 av avstandsprofilene, som strakte seg fra en skulder 74 på den ene side av profilen til en skulder 74 på den annen side av profilen, ble belagt med et lag av den ovenfor beskrevne del A3, og oppløsningsmidlet ble tillatt å fordampe. Avstandsrammen og glassputene ble satt sammen med glassrutene og avstandsrammen passende og i kontakt med hverandre og med avstandsprofilenes skulderpartier 74 i kontakt med glassrutene, hvorved det ble dannet en kanal avgrenset av overflatepartiene 73 av avstandsprofilene (strekkende seg fra skulder 74 til skulder 74) og de belagte kantpartier av glassrutene. Ovennevnte del B2 av forseglingsmaterialet ble i form av en varmemslte av 180° C sprøytet inn i kanalen under trykk, slik at den fylte kanalen langs hele flerglassrutens omkrets, hvoretter overskudd av forseglingsmateriale ble avstrøket for å gi et pent utseende. Den fremstilte dobbeltruté ble deretter tillatt å avkjøles, hvoretter den var klar for installasjon.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av dobbeltruter ved anvendelse av et varmsmelte-forseglingsmateriale omfattende et varmmykbart polymert materiale, karakterisert ved at to rengjorte glassruter (45) langs de perifere partier påføres et jevnt lag av et termoplastisk blandingsmateriale som utgjøres av en første del av forseglingsmaterialet, at der mellom glassrutene (45) anbringes en avstandsinnretning av avstandsprofiler (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16) forsynt med et hovedsakelig jevnt lag (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) av en elastisk, ikke-klebrig termoplastisk masse som utgjøres av en annen del av forseglingsmaterialet, hvilken avstandsinnretning har en form og en størrel-se som svarer til de perifere partier av i det minste den ene av glassrutene, idet lagene (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) av termoplastisk masse anbringes slik at de korresponderer med lagene av det termoplastiske blandingsmateriale og kommer i kontakt med disse, og at der tilføres tilstrekkelig varme og påsettes et tilstrekkelig stort trykk til at lagene danner adhesive bindinger mellom den avstandsholdende ramme og glassrutene (45) og forseg-ler dobbeltruten.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at varmen påføres termoplatiske lag ved hjelp av kortbølget infrarød bestråling rettet gjennom glassrutene (45).

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at trykket påsettes ved at montasjen av glassrutene (45) og avstandsholdende ramme føres gjennom en valsepresse (66, 68) avpasset for sammenpressing av montasjen til en ønsket tykkelse.

4. Fremgangsmåte ved fremstilling av flerlagsruter omfattende flere glassruter som holdes fra hverandre ved hjelp av av standsinnretninger anbragt mellom perifere partier av de tilstø-tende glassruter, idet glassrutene bindes adhesivt til hverandre ved hjelp av et forseglingsmateriale, karakterisert ved at forseglingsmaterialet anvendes som separate deler av ett enkelt sammensatt materiale omfattende et varmmykbart polymert materiale med elastiske egenskaper med temperaturer under 60° C, en klebriggjørende harpiks, en første, kjemisk reaktiv komponent og en annen komponent med evne til å herde nevnte kjemisk reak tive komponent.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at den ene del av forseglingsmaterialet påfø res overflatepartier (33, 97, 34, 92, 35, 36, 93, 37, 38, 95, 39, 73) av av-standsprof iler (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 70) i nevnte avstandsinnretninger i form av en oppløsning eller dispersjon.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4 eller 5, karakterisert ved at den ene del av forseglingsmaterialet påføres perifere partier av glassrutene (45) i form av en oppløsning eller dispersjon.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at glassrutene (45) og avstandsprofiler (70) monteres slik at der dannes en kanal avgrenset av overflatepartier (73) av av-standsprof ilene (70) og perifere overflatepartier av glassrutene (45), og at en annen del av forseglingsmaterialet tilføres kanalen som en varmsmelte belagt med nevnte overflatepartier.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at der anvendes avstandselementer (10, 11, 12, 13, 14, 15,

16) med overflatepartier (33, 97, 34, 92, 35, 36, 93, 37, 38,

95, 39) påført en annen del av forseglingsmaterialet, at glassrutene (45) og avstandselementene monteres slik at glassrutenes (45) perifere partier, som er påført nevnte ene del av forseglingsmaterialet, er i kontakt med nevnte annen del (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) av forseglingsmaterialet, og at der anvendes varme og trykk for å binde forseglingsmaterialet adhesivt til glassrutene (45) .

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at andeler av den annen del av forseglingsmaterialet tilføres som en varmsmelte i åpne rom (41) mellom endepartier (4 0) av avstandselementene og de perifere partier av glassrutene (45).

10. Fremgangsmåte ifølge krav 5 eller 6, karakterisert ved at en første del av et forseglingsmateriale i flere deler anvendes som nevnte ene del av forseglingsmaterialet som påføres glassrutene (45) og avstandsprofilene (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 70).

11. Fremgangsmåte ifølge krav 1-10, karakterisert ved at den ene av delene av forseglingsmaterialet inne holder.som kjemisk reaktiv komponent en forbindelse inneholdende én av de kjemisk reaktive grupper

-0H, -NCO, -SH og -COOH , og at en annen del av forseglingsmaterialet inneholder en forbindelse som er i stand til å herde den kjemisk reaktive komponent .

12. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at den kjemisk reaktive komponent er en epoxyharpiks, og at komponenten som er i stand til å herde denne epoxyharpiks, er et tertiært amin.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 4-12, karakterisert ved at der anvendes et varmmykbart polymert materiale som omfatter en blokkcopolymer med to polystyrenendeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk.