NO792982L - Vinylidenkloridpolymerholdig preparat. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører vinylidenkloridpolymerer og mer spesielt vinylidenkloridpolymerer som er disper-ger-bare i organiske væsker som er ikke-løsningsmidler for slike polymerer. '

Mer spesielt tilveiebringer denne oppfinnelse et polymer-additiv som kan inkorporeres i polymerer, for eksempel polyuretanskum-materialer, for å gi disse både forbedret flammehemning og bedre bærende egenskaper.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer slike additiver

i form av et vinylidenkloridpolymerpulver som kan dispergeres i for eksempel polyoler som anvendes for å fremstille polyuretanskum-materialer.

Ved ett aspekt tilveiebringer foreliggende oppfinnelse et preparat for anvendelse ved fremstilling av polymere materialer som har forbedrede fysikalske egenskaper, som omfatter (A) et ikke-løsningsmiddel for vinylidenkloridpolymerer og (B) et vinylidenkloridpolymerpulver som har en annengrads omvandlingstemperatur på minst 50°C, hvilket er dispergerbart i ikke-løsningsmidlet. Det anvendte pulver oppnås ved en fremgangsmåte som omfatter trinnene (I) fremstilling av en vinylidenkloridpolymerlateks ved emulsjons-polymerisering av 50 til 65 vekt% vinylidenklorid og minst én kopolymeriserbar etylenisk umettet komonomer, og (II) utvinning av vinylidenkloridpolymerpulveret fra lateksen. Latekspolymerpartiklene har, forut for utvinning, en diameter som er mindre enn 1yum.

Oppfinnelsen tilveiebringer også et preparat hvorved'fremgangsmåten for oppnåelse av pulveret dessuten omfatter, mellom trinnene (I) og (II) , de trinn å tilsette til lateksen en effektiv degraderings-reduserende mengde på opptil 20 vekt%, basert på vekten av 1atekspolymeren, av en sekvensiell polymeriserbar monomer-blanding som omfatter en etylenisk umettet ikke-vinylidenkloridmonomer, og polymerisere monomer-blandingen.

Ved et annet aspekt består oppfinnelsen i et polyuretanmateriale fremstilt fra et slikt preparat, f.eks. hvor ikke-løsningsmidlet omfatter eh polyol.

Oppfinnelsen tilveiebringer også en fremgangsmåte for dannelse av et polyuretanmateriale ved å omsette et polyfunksjonelt isocyanat med et aktivt hydrogenholdig materiale,karakterisert vedå inkludere i reaktant-blandingen et vinylidenkloridpolymerpulver oppnådd ved fremgangsmåten beskrevet ovenfor. . Det dispergerbare 'vinylidenkloridpolymerpulver i henhold til foreliggende oppfinnelse blir utvunnet fra latekser som er fremstilt ved polymerisering i en vandig emulsjon i henhold, til fremgangsmåter som er velkjente i industrien. Polymeriseringen blir fortrinnsvis utført ved i alt vesentlig kontinuerlig, omhyggelig regulert tilsetning av de nødvendige polymerisasjons-bestanddeler (innbefattet polymerisasjonsinitiator-systemer om ønsket) til det vandige medium.

Det foretrekkes å begynne polymeriseringen ved tilsetning av en liten mengde monomert materiale til det vandige medium og så tilsette den ønskede polymerisasjons-initiator for å danne en polymer kim-lateks, som hjelp ved regulering av partikkel-størrelse. Det vandige medium hvori kim-lateksen blir dannet vil inneholde de nødvendige overflateaktive stoffer for å danne emul-sjonen, og vil vanligvis bli justert til den ønskede pH-verdi, som velkjent i industrien. Etter dannelsen av kim-lateksen blir resten av de monomere materialer kontinuerlig tilsatt under omhyggelig regulerte forhold til det vandige medium.

I henhold til foreliggende oppfinnelse blir vinylidenkloridpolymer-lateksene fremstilt ved emulsjonspolymerisering av 50 til 65 vekt% vinylidenklorid og minst én kopolymeriserbar

etylenisk umettet komonomer, f.eks. alkylestere av metakrylsyre, så som metylmetakrylat, og nitriler av etylenisk umettede karboksylsyrer, så som akrylnitril og metakrylnitril. Den resulterende vinylidenklorid-kopolymer eller -interpolymer skal ha en annen-ordens omvandlingstemperatur på minst 50°C, fortrinnsvis så høy som 65°C. Følgelig omfatter den foretrukne monomer-blanding

anvendt ved fremstilling av vinylidenkloridpolymeren, 50 til 55 vekt% vinylidenklorid idet resten velges blant de foran som eksempler nevnte monomerer.

I betraktning av at amin-katalysatorer typisk blir anvendt ved fremstilling av polyuretanskum^materialer for å regu-lere graden av urinstoff- og uretan-reaksjoner og at uretan-reaksjonene er tydelig eksoterme, bør vinylidenkloridpolymer-pulverne utvunnet fra lateksene beskrevet foran, ha tilbøyelighet til å brytes ned og danne hydrogenklorid når de anvendes ved slike anledninger. Den akselererte utvikling av hydrogenklorid forårsaket av slik nedbrytning kan ikke bare resultere i mis-farvning av vinylidenkloridpolymeren og det resulterende polyuretanskum-materiale, men kan også forandre kinetikken ved uretan-reaks j onen.

Det er funnet at en moderat reduksjon i tilbøyeligheten for.slike pulvere til å misfarves når de utsettes for forholdene ved polyuretanskumreaksjonen og lignende skadelige omgivelser, kan oppnås ved sekvensiell polymerisering av vinylidenkloridpolymerlateks-partiklene med en monomerblanding som omfatter en etylenisk umettet ikke-vi.nylidenklorid-monomer.

Det er antatt at den sekvensielle polymerisering tilveiebringer et tynt dekke på lateks-partiklene som beskytter dem mot amin-katalysatoren, og dermed reduserer spaltningsgraden.

Den sekvensielle polymerisering kan utføres på konven-sjonell måte ved å tilsette en effektiv degraderings-reduserende mengde på opptil 20 vekt% basert på vinylidenkloridpolymeren, fortrinnsvis fra 5 til 10 vekt%, av den ønskede monomerblanding (innbefattet emulgeringsmidler og initiatorer om nødvendig) til vinylidenkloridpolymer-lateksen og utsette monomerblandingen for polymerisasjonsforholdene. Ved en foretrukket utførelse blir den ønskede monomerblanding for sekvensiell polymerisering ikke tilsatt til lateksen før det er sikkert at i alt vesentlig all gjen-værende vinylidenkloridmonomer er blitt fjernet. Fjerningen av resterende vinylidenkloridmonomer kan for eksempel utføres ved tilsetning av en ytterligere mengde initiator eller en liten mengde av metylakrylat til polymerisasjonskaret etter en tilsyne-latende fullført vinylidenkloridpolymer-reaksjon, men før til-setningen av den sekvensielle polymeriserbare monomerblanding. På denne måte vil muligheten for inkludering av vinylidenklorid i det resulterende ikke-vinylidenkloridpolymer-dekke bli redusert.

For å tilveiebringe passende dispergerbarhet bør ikke-vinylidenkloridpolymer-dekket som dannes ved den sekvensielle polymerisering, enten være ikke-tverrbundet og ha en annen ordens omvandlingstemperatur som er høyere enn 60°C, fortrinnsvis høyere enn 65°C, eller den bør være tverrbundet. Dersom "dekket" er tverrbundet, dvs. ved kopolymerisering av en mindre mengde av en tverrbindende polyfunksjonell komonomer med den ønskede etylenisk umettede ikke-vinylidenklorid-monomer eller monomerer, er den annen ordens omvandlingstemperatur som kreves ikke så kritisk, selv om verdier innen det forannevnte område er foretrukket.

Eksempler på etylenisk umettede -ikke-vinylidenklorid-monomerer som kan anvendes ved den sekvensielle polymerisasjons-reaksjon for å fremstille "deknings"-polymeren, innbefatter alkyl-esterne av metakrylsyre så«som metylmetakrylat, vinylaromatiske monomerer så som styren og vinyltoluen, og andre sekvensielt polymeriserbare monomerer, dvs. slike som er i stand til å danne et "dekke" som tilfredsstiller de forannevnte kriterier.

Eksempler på kopolymeriserbare tverrbindende poly-funksjonelle komonomerer som kan polymeriseres sekvensielt med de etylenisk umettede ikke-vinylidenklorid-monomerer, innbefatter 1,3-butylenglykol-diakrylat, 1,4-butandiol-diakrylat, allylakrylat, vinylakrylat, 1,3-butylenglykol-dimetakrylat, 1,4-butandiol-dimetakrylat, allylmetakrylat og vinylmetakrylat. Den mengde av tverrbindende monomer som kreves for å oppnå dispergerbarhet, vil avhenge av effektiviteten til den spesielle tverrbindende monomer som velges, og også av den etylenisk umettede monomer eller monomerer hvormed den polymeriseres. Vanligvis vil den mengde av tverrbindende monomer som anvendes, om noen, være mindre enn 6%

av vekten av den sekvensielt polymeriserbare monomer-blanding.

Diameteren på polymerpartiklene i den resulterende lateks, som inkluderer partikler som er "dekket" ved sekvensiell polymerisering og også slike som ikke er "dekket", bør være mindre enn . l^um. Den midlere partikkeldiameter er fortrinnsvis i området 0,05 til 0,5/um, mest foretrukket i området 0,1 til 0,3/Um, og slik at i alt vesentlig alle polymerpartikler har en diaméter innen dette område. De foretrukne områder er spesielt anvendbare dersom pulverne som oppnås derfra skal anvendes ved fremstilling av polyuretanskum-materialer. Større partikler vil gi mindre mis-farvning i de resulterende polyuretanskum-materialer, men mindre partikler har lengre dispersjonsstabilitet i polyol-utgangs- materialet og tilveiebringer også bedre bærende egenskaper i skum-materialet. Det forannevnte foretrukne område representerer følgelig slike størrelser som vil gi den beste total-balanse av egenskaper for anvendelse ved fremstilling av polyuretanskum-materialer.

Vinylidenkloridpolymerpulverne i henhold til foreliggende oppfinnelse blir utvunnet fra lateksene ved konvensjonelle teknik-ker, fortrinnsvis ved koagulering av lateksen og så vasking og tørking av koagulatet eller ved forstøvningstørking av lateksen for å danne et fint pulver. Den optimale temperatur for koagulering vil variere i avhengighet av den type og mengde med komonomer som anvendes ved fremstillingen av vinylidenkloridpolymeren og spesielt i avhengighet av annen ordens omvandlingstemperatur for den resulterende polymer. Vanligvis vil koaguleringstempera-turen ligge innen området fra 50 til 70°C. fortrinnsvis fra 50 til 60°C.

For formålene med foreliggende oppfinnelse blir "dispergerbarhet" målt under de følgende forhold: 20 vekt% av det ønskede pulver blir blandet med en polyol som har en romtemperatur-viskosi.tet på ca. 900 til 1000 cP, og blandingen blir ført én gang gjennom en Gifford-Wood-kolloidmølle som drives med 10.000 omdr. pr. minutt med en avstandsinnstilling på 0,1 mm, og så 2 ganger gjennom en Gaulin-homogenisator som virker med 350 kg/cm 2. Under slike forhold vil i alt vesentlig alt pulver som er egnet for anvendelse ved foreliggende oppfinnelse brytes ned i en ikke-løsningsmiddelvæske, f.eks. polyol, og regenereres til de opprinnelige latekspartikler. I alt vesentlig alt av polymerpartiklene som ikke brytes ned til latekspartikkel-størrelsen, om noe, bør være av en størrelse på mindre enn lOO^um. Fortrinnsvis brytes minst 40% av pulverpartiklene ned til den opprinnelige latekspartikkel-størrelse.

Når uttrykket "ikke-løsningsmidler for vinylidenkloridpolymerer" brukes her, er det ment å være en beskrivelse på flytende organiske reaktanter som blir anvendt ved fremstillingen av polymere materialer. Spesielt er det ment å inkludere polypler som anvendes ved fremstillingen av polyuretanmaterialer, dihydroksy-alkoholer som blir anvendt ved fremstillingen av polyester-harpikser og lignende. I alle tilfeller blir yinyliden-kloridpolymer-pulverne i henhold til foreliggende oppfinnelse passende anvendt for å gjøre de resulterende polymere materialer mer bestandige mot antennelse og brenning mens andre tjenlige fysikalske egenskaper generelt opprettholdes og/eller forbedres. Konvensjonelle vinylidenkloridpolymerer kan i noen tilfeller blandes direkte med en egnet termoplastisk polymer for å danne et tilfredsstillende produkt. Vinylidenkloridpolymer-pulverne i henhold til foreliggende oppfinnelse blir imidlertid fordelaktig inkorporert i polymere materialer ved å dispergere pulveret i den ønskede ikke-løsningsmiddelvæske-reaktant med moderat skjærkraft, og deretter utføres den påtenkte polymeri-serings-reaksjonen. Den sistnevnte fremgangsmåte blir kritisk anvendt ved fremstilling av mange polymere skummaterialer, spesielt ved fremstilling av polyuretanskum-materialer.

Polyuretanmaterialer blir fremstilt ved fremgangsmåter

som er velkjente i industrien ved å omsette et polyfunksjonelt isocyanat med en polyfunksjonell kjemisk forbindelse som har et aktivt hydrogenatom i sin struktur, så som en polyester, ,polyester- ■ amid eller polyeter eller blanding av to eller flere slike materialer. Den sistnevnte komponent blir vanligvis referert til som det "aktive hydrogenholdige materiale" og er typisk tilstrekkelig flytende til å tillate blanding og omsetning med det poly-funks jonelle isocyanat ved fremstilling av polyuretanet. De aktive hydrogenholdige materialer som konvensjonelt anvendes, inneholder hydroksylgrupper som de radikaler som har det aktive hydrogenatom, og blir således vanligvis kalt "polyoler". Andre hydroksyl-dekkede polymerer som er nyttige som polyolen ved fremstilling av polyuretan-harpikser, innbefatter dessuten poly-formaler, hydroksyl-avsluttede lakton-polyestere og alkylenoksyd-addukter av alkylalkohol-styren-polymerer. På grunn av kommersi-ell tilgjengelighet og pris er det konvensjonelt å anvende polyetere som har hydroksyl-avsluttede kjeder ved fremstilling av polyuretanskum, og enten slike polyetere eller hydroksyl-avsluttede polyestere ved fremstilling av vulkaniserbar gummi, adhesiver, filmer etc. Polyuretan-sluttproduktene kan eventuelt tverrbindes i en viss utstrekning ved at det sammen med polyolen (som vanligvis er di- eller poly-funksjonell) inkluderes en liten mengde av polyfunksjonelt tverrbindingsmiddel.

De aktive hydrogen-holdige materialer som er egnet for anvendelse ved fremstillingen av polyuretanmaterialer i henhold til foreliggende oppfinnelse, er hvilke som helst av dem som er kjent i industrien og (1) som danner- stabile og jevne dispersjoner med vinylidenkloridpolymer-pulverne, hvilke dispersjoner fortrinnsvis er fortynnbare uten dannelse av uønskede, utfellinger med andre komponenter anvendt for å danne polyuretanet, (2) som er flytende, i det minste ved de temperaturer som anvendes ved fremstillingen av dispersjonene og ved omsetningen med polyisocyanatet, og (3) som har minst to radikaler som er reaktive med isocyanat-radikalene i polyisocyanatet for å danne et polymert reaksjonsprodukt. De foretrukne aktive hydrogenholdige materialer er polyolene som har de forannevnte egenskaper.

De polyoler som anvendes kan ha hydroksyl-tall som vari- • erer over et vidt område.Hvilken eksakt polyol som anvendes, av-henger blant annet av sluttanvendelsen for polyuretanproduktet.

som skal dannes. Når det for eksempel dreier seg om skummede reaksjonsprodukter, blir molekylvekten for hydroksylgruppen for- . trinnsvis valgt slik at resultatet blir fleksibelt, halvfleksibelt eller stivt skum. Ved slike anvendelser har polyolene fortrinnsvis et hydroksyl-tall på fra 200 til 1000 når de anvendes i sammensetninger for stivt skum, fra 50 til 150 for halvfleksibelt skum og fra 20 til 70 eller mer når de anvendes i sammensetninger for fleksibelt skum.

Vinylidenkloridpolymer-pulverne blir fordelaktig inkorporert i polyuretaner ved først å danne en dispersjon av pulveret i den'ønskede polyol. Vanligvis bør de resulterende dispersjoner ha en lav nok viskositet til å tillate lett blanding med ytterligere mengder med anvendt polyol, om noen, og med andre komponenter ved polyuretan-reaksjonen. Videre bør de resulterende dispersjoner i det minste være tilstrekkelig stabile til å hindre sedimentering under den periode som er nødvendig for å utføre polyuretan-reaksjonen. Dersom dispersjonene skal fremstilles og så lagres før anvendelsen, bør de være stabile i en meget lengre tidsperiode, f.eks. vanligvis minst 3 måneder. Vanligvis frem-viser dispersjonene i henhold til foreliggende oppfinnelse slik langvarig stabilitet, spesielt slike dispersjoner som inneholder de mindre vinylidenkloridpolymer-pulver-partikler.

Polymer/polyol-dispersjonene i henhold til foreliggende oppfinnelse kan anvendes istedenfor polyolene i henhold til den kjente teknikk ved hvilken som helst-av fremgangsmåtene som .anvendes ved fremstilling av polyuretaner. Dispersjonene kan således anvendes ved prepolymer-prosessen, kvasi-prepolymer-prosessen eller ett-skudd-prosessen. Polyuretanene kan videre omsettes med epoksyharpikser, herdes med svovel, peroksyder eller andre herde-midler, eller omsettes eller modifiseres på annen måte.

Ved anvendelse av foreliggende vinylidenkloridpolymerpulvere ved fremstilling av polymere materialer generelt vil den mengde av pulver som inkorporeres i et ønsket polymert materiale avhenge av det spesielle vinylidenkloridpolymerpulver som anvendes,

-og av den grad som det er ønsket, å forbedre flammehemming og/eller andre tjenlige fysikalske egenskaper for det resulterende polymere materiale, og også av andre tekniske og økonomiske betraktninger

som er kjent og forstått av fagfolk i industrien. Vanligvis vil de resulterende polymere materialer inneholde fra 2 til 50 vekt% vinylidenkloridpolymerpulver, fortrinnsvis fra 3 til 30 vekt%. Følgelig vil den mengde av pulver som dispergeres i ikke-løsnings-midlet justeres for å frembringe slike resultater.

De resulterende polymere materialer kan inneholde ytterligere modifiserende ingredienser så som varme- og lys-stabilisa-torer, pigmenter, konvensjonelle flammehemmende synergistiske midler og så videre, når disse er nødvendige eller ønsket for spesielle anvendelser.

Med hensyn til spesielt polyuretanskum-materialer blir overflateaktive midler eller emulgeringsmidler ofte anvendt for å tilveiebringe den nødvendige celle-dannelse og -vekst for optimal bearbeidbarhet. For polyuretanskum-materialer fremstilt fra polyoler inneholdende vinylidenkloridpolymerpulverne i henhold til foreliggende oppfinnelse er det imidlertid vanligvis ikke nød-.vendig å anvende slike overflateaktive midler eller emulgeringsmidler. Likevel kan det være fordelaktig å anvende slike overflateaktive midler eller emulgeringsmidler, spesielt når det an-, vendes pulvere fremstilt fra latekser som inneholder de større vinylidenkloridpolymerlateks-partikler, siden slike partikler har en redusert tilbøyelighet til å forbedre celle-størrelse i polyuretanskum-materialet.

Vinylidenkloridpolymerpulverne i henhold til foreliggende oppfinnelse kan i moderat grad stabiliseres i omgivelser med høy temperatur og/eller basiske forbindelser, f.eks. slike omgivelser som man støter på ved fremstilling av polyuretanskum-materialer, ved sekvensiell polymerisering med ikke-vinylidenklorid-monomerer. Alternativt eller i tillegg til dette kan det også anvendes konvensjonelle stabiliseringsmidler for vinylidenkloridpolymerer, så som hindrede fenoliske antioksydanter og lignende. Det er funnet at bare ved anvendelse av epoksy-stabiliseringsmidler oppnås det marginal forbedring i farven til polyuretanskum-materialet. Det kan være nødvendig for en forbruker ved enkle preliminære forsøk å bestemme hvilke stabiliseringsmidler som det vil være passende å anvende sammen med vinylidenkloridpolymerpulverne i henhold til. foreliggende oppfinnelse.Egnede stabiliseringsmidler blir fortrinnsvis anvendt ved å sette dem til det vandige medium før eller under emulsjonspolymeriseringen av vinylidenkloridpolymeren, i henhold til metoder som er kjent i industrien.

De følgende spesifikke eksempler vil belyse oppfinnelsen ytterligere. Deler og prosenter er ved vekt dersom ikke annet er angitt.

Eksempel 1

Følgende oppskrift og teknikk ble anvendt for å fremstille et vinylidenkloridpolymerpulver som er dispergerbart i polyoler og andre ikke-løsningsmidler for vinylidenkloridpolymerer:

Opprinnelig vann- fase

1200 g destillert vann

6,95 g diheksyl-natriumsulfosuksinat-emulgeringsmiddel

(80 % aktiv)

6,36 g natriumpersulfat

Emulgeringsmiddel- matestrøm

5<3>g<C>12<H>25<C>12<H>7<0>(S03Na)2-emulgeringsmiddel (45 % aktiv)

i 300 g vandig løsning

Anvendte 300 g på 12 timer (mate^-hastighet = 25 g/time)

Monomerer for kim- lateks- reaksjon

100 g vinylidenklorid (VDC)

100 g akrylnitril (AN)

Anvendt 90'g ved kim-lateks-reaksjon

Monomer- blanding

1000 g VDC

1000 g AN

Anvendt 1500 g på 12 timer (mate-hastighet = 125 g/time)

Den opprinnelige vannfase ble innført i en 3 liters reaktor og ble satt under et vakuum på ca. 63,5 cm Hg i 10 minutter mens den ble oppvarmet til 52°C. Mens innholdet i reaktoren ble agitert med 200 omdr. pr. minutt, ble vakuumet fjernet, og 90 g av kim-lateks-monomerene ble innført. Etter at kim-lateks-

reaksjonen var fremskredet til tilnærmet et trykkfall på

0,141 kg/cm 2 fra det maksimalt oppnådde trykk, ble innføringen av de blandede monomerer begynt med 125 g/time og fortsatt i 12 timer under samtidig tilsetning av emulgeringsmiddel-strømmen med en hastighet på 25 g/time. Ved slutten av denne periode ble strøm-mene av blandet monomer og av emulgeringsmiddel. tatt bort, og en 2%ig løsning'av natriumbisulfitt ble tilsatt med en hastighet på 25 g/time i 1,5 timer for å fullføre omsetningen.

Den resulterende lateks, inneholdende en polymer som om-fattet ca. 50% VDC og 50% AN, ble utvunnet ved den følgende teknikk: 30 ml av 32%ig kalsiumklorid ble satt til 800 ml vann og oppvarmet til 50°C under kraftig røring. Lateksen ble så sakte tilsatt mens den kraftige røring ble fortsatt. Så snart som det ble iakttatt en viss vekst "av koagulerte partikler, ble blandingen avkjølt så hurtig som mulig og koagulatet ble oppsamlet i en sentrifuge. Koagulatet ble vasket i 10 minutter med vannpåsprøyt-ing og ble så tørket i et trau ved romtemperatur.

Eksempel 2

I overensstemmelse med foreliggende oppfinnelse ble et antall vinylidenkloridpolymerpulvere utvunnet fra latekser og dis-pergert i en polyeter-polyol med molekylvekt 4700, hydroksyltall 31,7-36,3 og triol-funksjonalitet, hvilken er et ikke-løsnings-middel for vinylidenkloridpolymerer. Hver dispersjon ble fremstilt ved å blande 100 g av polyolen og 15 g av det ønskede pulver i en høy-hastighets-blander i 15 minutter. Dispersjonene ble så avkjølt til 20°C og vurdert med hensyn til dispersjonskvalitet ved å iaktta dispersjonspartikkel-størrelse og sedimentasjons-grad.

Polyuretanskum-materialer ble så fremstilt fra de av-kjølte dispersjoner i henhold til en standard-teknikk og oppskrift. De følgende ingredienser ble først blandet med hver dispersjon i en blander med høy hastighet i 70 sekunder.

(a) 1 g av en blanding bestående av:

45% dioktylftalat,

.5% XF11630 polysiloksan-overflateaktivt-middel og 50% Q25043 polysiloksan-overflateaktivt-middel

(b) 0,4 g av en løsning av 33%ig trietylendiamin i

dipropylenglykol

(c) 0,05 g av en løsning av 70%ig bis(N,N-dimetylaminoetyl)-eter i dipropylenglykol (d) 0,75 g av T-10 løsning av 50%ig tinn(II)oktoat i

dioktylftalat

(e) 1,2 g di.etanolamin

(f) 2,6 g vann

Deretter ble 35,2 g toluendiisocyanat tilsatt, og blandingen ble blandet inntil skumming begynte. Hver skummende blanding ble så hellet inn i en beholder og hensatt for heving i 5 minutter., og ble oppvarmet "i en ovn ved 120°C i 10 minutter. De resulterende skummaterialer ble sammenpresset for å åpne cellene og ble så varmet på nytt ved 120°C i 15 minutter. Etter aldring i 7 dager ble skummaterialene testet ifølge ASTM-D-2406 på fysikalske egenskaper.

For å sammenligne ble det fremstilt en rekke polyuretanskum-materialer fra samme Oppskrift, men ved.anvendelse av for-skjellige polymer-additiver for vinylklorid (VC) eller vinylidenklorid (VDC).

Resultatene av disse tester, som er vist i tabell I, viser at dispersjonene i henhold til foreliggende oppfinnelse har bedre kvalitet enn de andre dispersjoner som ble testet. Dessuten har polyuretanskummene fremstilt fra slike dispersjoner i henhold til foreliggende oppfinnelse, en bedre balanse med hensyn til riv- og trykk-fasthet sammenlignet med skummene som er uten-for oppfinnelsen. Videre tilfredsstilte skummene fremstilt med dispersjonene i henhold til foreliggende oppfinnelse Department of Transportation Motor Vehicle Safety Standard No. 302, og dette viser flammehemmingen for slike materialer. Lignende gode resultater vil oppnås ved anvendelse av hvilke som helst av dis-pers j onene som fremgår av de etterfølgende krav.

Claims (10)

1. Preparat omfattende (A) et ikke-løsningsmiddel for vinylidenkloridpolymerer og (b) et vinylidenkloridpolymerpulver oppnådd ved en fremgangsmåfe som omfatter trinnene (i) fremstilling av en vinylidenkloridpolymerlateks ved emulsjonspolymerisering av 50 til 65 vekt% vinylidenklorid og minst én kopolymeriserbar etylenisk umettet komonomer, og (II) utvinning av vinylidenkloridpolymerpulveret fra lateksen, karakterisert ved at latekspolymerpartiklene før utvinning har en diameter som er mindre enn l^ um, og at vinylidenkloridpolymeren er dispergerbar i ikke-løsningsmidlet og har en annen ordens omvandlingstemperatur på minst 50°C.

2. Preparat i henhold til krav 1, karakterisert ved at latekspolymerpartiklene før utvinning har en midlere diameter i området fra 0,05 til 0,5^ um.

3. Preparat i henhold til krav 2, karakterisert ved at latekspolymerpartiklene før utvinning har en midlere diameter i området fra 0,1 til 0,3^/ um.

4. Preparat i henhold til hvilket som helst av kravene 1 til 3, karakterisert ved at den etylenisk umettede komonomer er en alkylester av metakrylsyre eller et nitril av en etylenisk umettet karboksylsyre.

5. Preparat i henhold til krav 4, karakterisert ved at den 'etylenisk umettede komonomer er akrylnitril, metakrylnitril eller metylmetakrylat.

6. Preparat i henhold til krav 1, karakterisert ved at fremgangsmåten for oppnåelse av pulveret dessuten omfatter, mellom trinnene (I) og (II), de trinn å tilsette til lateksen en effektiv degraderings-reduserende mengde på opptil 20 vekt%, basert på vekten av lateks-polymeren, av en sekvensiell polymeriserbar monomer-blanding omfattende en etylenisk umettet ikke-vinylidenklorid-monomer, og å polymerisere nevnte monomer-blanding.

7. Preparat i henhold til krav 6, karakterisert v e d at ikke-vinylidenklorid-monomeren er en alkylester av metakrylsyre eller en vinylaromatisk monomer.

8. Preparat i henhold til krav 6 eller 7, karakterisert ved at ikke-vinylidenkloridmonomeren omfatter metylmetakrylat.

9.. Preparat i henhold til hvilket som helst av kravene 6 til 8, karakterisert ved at polymeren som oppnås fra polymeriseringen av den sekvensielt polymeriserbare monomer-blanding har en annen ordens omvandlingstemperatur på minst ca. 60°C.

10. Preparat i henhold til hvilket som helst av kravene 7 til 9, karakterisert ved at den sekvensielt polymeriserbare monomer-blanding dessuten omfatter en kopolymeri-ser-bar tverrbindende polyfunksjonell komonomer.