NO843658L - Fremgangsmaate for inhibering av korrosjon i vandige opploesninger - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for inhibering av korrosjon av metall i vandige systemer.

Det er kjent at visse kationer, f.eks. kalsium- og sink-kationer, har korrosjonsinhiberende egenskaper. Man har imidlertid funnet at visse andre kationer som hittil ikke har vært kjent for å ha korrosjonsinhiberende egenskaper, er særlig effektive for inhibering av korrosjon av metall i vandige systemer.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveie-bragt en fremgangsmåte for inhibering av korrosjon i et vandig system, omfattende innføring av korrosjonsinhiberende kationer i det vandige systemet, og denne fremgangsmåte er kjennetegnet ved at de korrosjonsinhiberende kationene velges fra gruppen innbefattende kationer av yttrium og kationer av metallene i lanthan-serien, hvilke metaller har atomnummer fra 57 til 71, inklusive. De foretrukne kationer er yttrium, lanthan, serium og neodynium og blandinger av kationer i lanthan-serien avledet fra naturlige malmer.

Den her benyttede betegnelse "vandig system" betyr et system hvori en metalloverflate intermitterende eller kontinuerlig er i kontakt med vann.

De korrosjonsinhiberende kationer av yttrium eller metaller i lanthan-serien kan innføres i det vandige system i form av oppløselige salter av metallene. Alternativt kan kationene på frigjøringsmulig måte være bundet til et passende substrat ved ioneutveksling og innføres i det vandige system i en slik form.

Oppløselige salter av yttrium eller metaller i lanthan-serien innbefatter nitrater, klorider, bromider, iodider, acetater, sulfater og mange komplekser. Nitrater er særlig egnet for bruk i foreliggende oppfinnelse. Mengden av opp- løselig salt tilsatt til det vandige system vil bestemmes av systemets oppgave. Det er funnet at effektiv korrosjonsinhibering kan oppnås med en kationkonsentrasjon så lav som 0,4 millimol pr. liter. En foretrukken nedre grense er imidlertid 1 millimol pr. liter. pH-verdien til det vandige systemet er fortrinnsvis over 6.

Ioneutvekslingssubstratet kan ære hvilke som helst av de kjente ioneutvekslingsmaterialene slik som zeolitter eller organiske kationutvekslerharpikser.

Kationene kan også være kjemisk bundet ved ioneutveksling til partikler av et uorganisk oksyd. Det uorganiske oksydet er fortrinnsvis silisiumdioksyd eller mer foretrukket et aktivert silisiumdioksyd. Andre oksyder som er egnet, innbefatter aluminiumoksyd, zirkoniumoksyd, jernoksyd (Fe2C>3 og Fe3<D4) og tinnoksyd. Blandede metalloksyder kan også være egnet slik som naturlig forekommende leirer slik som kaolinitt.

Det er funnet at protonene i hydroksylgrupper på overflaten av uorganiske oksyder kan erstattes direkte eller indirekte av kationene av yttrium eller kationer av metallene i lanthan-serien ved å bringe det uorganiske oksyd i kontakt med en oppløsning inneholdende de nødven-dige kationer. For å utføre ioneutvekslingen kan det uorganiske oksydet bringes i kontakt med en vandig opp-løsning av et oppløselig salt (f. eks. nitrat) av det nødvendige kation og blandingens pH-verdi justeres etter behov, ved tilsetning av et egnet, oppløselig basisk salt, slik som f.eks. alkalimetallsalter. Et spesielt egnet basisk salt er natriumhydroksyd. Den selektive absorpsjon av det nødvendige kation hjelpes ved bruk av en relativt høy konsentrasjon av det oppløselige saltet av det nødven-dige kation. Typisk er konsentrasjonen til oppløsningen omkring 1 mol. Blandingens pH-verdi kan overvåkes med en passende pH-måler. pH-verdien må være høy nok til å fjerne protonene, men det er en øvre grense som bestemmes av det pH-nivå ved hvilket den kokurrerende reaksjon, dvs. utfelling av kationhydroksydet eller vandig oksyd, blir betydelig. Minimum pH-verdien bestemmes av affiniteten til det utvekslende kation for det uorganiske oksyd. Det maksimale pH-nivået er også avhengig av kationet. Typisk vil ioneutvekslingsreakjonen begynne å skje ved en pH-verdi i området 3,5-5,5, og pH-verdien bør ikke få stige over 7.

Ioneutvekslinsreaksjonen er en likevektsreaksjon som hensiktsmessig kan utføres ved omgivelsestemperatur (dvs. omkring 20°C). Temperaturer over eller under omgivelsestemperatur kan imidlertid anvenes. En økning i temperatur reduserer tiden til å nå likevekt, og en nedgang i temperatur øker tiden til å nå likevekt. Konsentrasjonen av ionene påvirker likevektens posisjon. En høy konsentrasjon av ioner tvinger reaksjonen videre til fullendelse.

Opptaket av ioner kan følge ved å observere fallet i pH-verdi over en tidsperiode etter tilsetningen av basen. Når pH-verdien ikke lenger faller etter tilsetningen av basen, så er utvekslingen fullstendig, og det uorganiske oksyd kan males, om nødvendig, vaskes og tørkes under vakuum. Opptak av kationer i oksydet kan måles ved XRF-spektroskopi.

En alternativ metode for fremstilling av de kationutvekslede uorganiske oksydpartikler omfatter anbringelse av et uorganisk oksyd som har overflatehydroksylgrupper, i kontakt med en vandig oppløsning av et alkalimetallsalt ved en pH-verdi som er tilstrekkelig over 7 for at protonene i hydroksylgruppene skal kunne erstattes med alkalimetallkationer og deretter anbringelse av det alkalimetall-utvekslede uorganiske oksyd i kontakt med en oppløsning inneholdende de nødvendige yttrium-kationer eller kationer av ett eller flere metaller i lanthan-serien, slik at alkalimetallkationene erstattes av de nødvendige kationene. Mengden av alkali-metallkationer som forblir i sluttproduktet, vil avhenge av de relative affiniteter til de utvekslende ioner for oksydoverflaten og også av konentrasjonen til oppløsningen som inneholder de nødvendige kationer. Konsentrasjonen til oppløsningen er typisk omkring 1 molar. Denne metode har den fordel at forurensningen av produktet med det uoppløselige hydroksyd av de nødvendige kationer kan reduseres. Natriumsalter, slik som natriumhydroksyd, er egnede alkalimetallsalter for bruk i denne metoden.

Typisk kan opptil 0,5 millimol/g kation kombineres med oksydet. Siden, som angitt ovenfor, ioneutvekslings-teknikken er relativt enkel, kan valget av foretrukne uorganiske oksyder og behandlingene som skal til for å gi maksimalt opptak av korrosjonsinhiberende kationer bestemmes ved enkle sammenligningsforsøk. Den nedre grense kan være 0,01 millimol/g, men er fortrinnsvis 0,05 millimol/g.

Inhiberingen av korrosjon i et vandig system ved inn-føring av i det vandige system av et substrat som har de korrosjonsinhiberende kationer bundet på frigjøringsmulig måte til overflaten av substratet ved ioneutveksling, krever at de korrosjonsinhiberende kationene frigjøres i det vandige systemet ved ioneutveksling med kationer i det vandige systemet. Hastigheten med hvilken de korrosjonsinhiberende kationene frigjøres fra substratet, avhenger av konsentrasjonen til de utvekselbare kationer i det vandige system. De korrosjonsinhiberende kationene vil således frigjøres relativt hurtig fra et vandig system som har en høy kationkonsentrasjon (dvs. et korroderende eller potensielt høyt korrosivt system) mens kationene vil frigjøres relativt langsomt fra et vandig system som har en lav kationkonsentrasjon.

Fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse er særlig egnet for aerobe vandige systemer slik som f.eks. vann-kjølingssystemer, vannbaserte skjærvæsker og hydrauliske væsker. Den kan imidlertid også være nyttig for inhibering av korrosjon i anaerobe vandige systemer, f.eks. sentraloppvarmingsvæsker, antifrysevæsker, boreslamvæsker eller andre væsker som benyttes i borehull i bore-operasjoner. Fremgangsmåten kan benyttes for å inhibere korrosjonen av ferrometaller og visse ikke-ferrometaller slik som f.eks. kobber og aluminium, hvilke metaller er intermitterende eller kontinuerlig i kontakt med vann.

De oppløselige saltene eller de ioneutvekslede substratene som inneholder de korrosjonsinhiberende kationene kan benyttes på forskjellige måter ifølge typen av vandig system. De oppløselige saltene kan f.eks. tilsettes til det vandige systemet i fast form eller som en oppløsning. Det oppløselige saltet kan tilsettes som en enkel behand-ling eller kan tilsettes kontinuerlig eller intermitterende til det vandige systemet for opprettholdelse av konsentrasjonen av de korrosjonsinhiberende kationene. De ioneutvekslede partiklene kan dispegeres i et vandig system eller kan anvendes som et fiksert eller fluidisert s j ikt.

Oppfinnelsen illustreres av følgende eksempler.

Eksempel 1 - Lanthan- utvekslet silisiumdiokyd

40 g La(NO3)3.6H2O ble tilsatt ved omgivelsestemperatur til en oppslemming omfattende 50 g grovt, knust siliium-dioksyd med varebetegnelsen "Cecagel Blanc" og 100 ml destillert vann. Oppslemmingens pH-verdi var til å begynne med 2,74 og falt til 2,19 ved tilsetning av La(NO3)3.6H20. En 4M oppløsning av NOH ble tilsatt dråpevis til oppslemmingen, og pH-verdien ble overvåket. pH-verdien steg jevnt til 5,5, og deretter ble en respons som er typisk for hurtig ioneeutveksling notert, dvs. den innledende stigning i pH-verdi p.g.a tilsetningen av NaOH-oppløsningen ble fulgt av et jevnt fall i pH-verdi. Tilsetningen av NaOH-oppløsningen ble fortsatt inntil utfellingen av La(0H)3ble betydelig. Blandingen ble omrørt i ytterligere 15 minutter. Den sluttlige pH-verdi var 6,5.

Det utvekslede silisiumdioksyd ble separert fra den ovenstående oppløsning ved dekantering og gjentatte ganger vasket med destillert vann. Produktet ble malt med vann i en kulemølle i omkring 14 timer og deretter filtrert, vasket ved reoppslemming og refiltrering og til slutt tørket under vakuum ved 80°C i ca. 14 timer. Oppdeling av den resulterende, tørre kake i en laboratoriemølle ga et hvitt pigment, inneholdende 1,4% vekt/vekt av La (0,1 m mol/g).

Eksempel 2 - seriumutvekslet silisium

Til en omrørt oppslemming av 150 g "Cecagel Blanc" i 300 ml destillert vann ved omgivelsestemperatur ble det tilsatt 125 g Ce (N03) 3.H20. pH-verdien falt fra 2,64 til 1,89. En 10 M oppløsning av NaOH ble deretter tilsatt dråpevis. En hurtigg utvekslingsreaksjon begynte over pH 4. Ved pH 6,5 begynte utfelling av Ce(0H)3å vise seg. Ytterligere NaOH ble tilsatt for å holde pH-verdien i området 6-6,5 inntil utvekslingen ble langsommere. Den sluttlige pH-verdien til oppslemmingen var 6,4. Det utvekslede silisiumdioksyd ble separert og behandlet som beskrevet i eksempel 1, og dette ga et kremfarget pigment inneholdende 2,6 vekt/vekt Ce (0,19 m mol g<_1>).

Eksempel 3 - Yttrium- utvekslet silisiumdioksyd

Til en omrørt oppslemming av 100 "Cecagel Blanc" i 200 ml destillert vann ved omgivelsestemperatur ble det tilsatt 76,6 Y(N03)3.6H20. pH-verdien falt fra 2,23 til 1,75. En 5 M oppløsning av NaOH ble deretter tilsatt dråpevis. I pH-området 3,5-5 oppsto en hurtig utvekslingsrespons, men over dette området ble reaksjonen hurtig langsommere, og ved pH 6 var systemet stabilt.

Det utvekslede silisiumdioksyd ble utvunnet og behandlet som beskrevet i eksempel 1. Det resulterende hvite pigment innholdt 1,0% vekt/vekt Y (0,11 m mol g<-1>).

Eksempel 4 - Lanthan- utvekslet silisiumdioksyd

En 6 M oppløsning av natriumhydroksyd ble langsomt tilsatt til en omrørt oppslemming av 100 g "Cecagel Blanc" i 200 ml destillert vann ved omgivelsestemperatur. pH-verdien steg hurtig. En typisk ioneutvekslingsrespons ble observert over pH 3, men pH-verdien ble holdt over 7 for oppnåelse av tilstrekkelig opptak av natriumioner. Omkring 150 natriumhydroksydoppløsning ble tilsatt i løpet av 3 timer, hvilket ga en sluttlig stabil pH-verdi på 8,97. Et utvekslet silisiumdioksyd ble gjenvunnet ved filtrering, vasket med destillert vann og tørket under vakuum ved 85°C i ca. 16 timer. Det resulterende granulære materiale inneholdt 2% vekt/vekt Na (0,87 m mol/g).

150 g av det natriumutvekslede silisiumdioksyd ble tilsatt til en oppløsning av 86 g La (NO3) 3. 6H20 i 200 ml vann, og blandingen omrørt i 30 minutter. Det lanthan-utvekslede silisiumdioksyd ble gjenvunnet ved filtrering, vasket med vann og deretter malt med vann i en kulemølle i ca.

16 timer. Produktet ble filtrert og vasket og deretter tørket under vakuum ved 85°C i ca. 16 timer. Oppdeling av kaken ga partikler som inneholdt 4% vekt/vekt La (0,29 m mol/g).

Eksempel 5

40 g av en kommersielt tilgjengelig blanding av klorider av sjeldne jordartmetaller ble tilsatt til 100 ml destillert vann og 0,5 ml molar saltsyre for oppnåelse av en klar oppløsning. 90 g av det natrium-utvekslede silisiumdioksyd som fremstilt i eksempel 4 ble tilsatt til oppløs-ningen av klorider av sjeldne jordartmetaller og oppslemmingen ble omrørt i 45 min. De utvekslede silisiumdioksydpartiklene ble utvunnet og behandlet på samme måte som beskrevet i eksempel 4. Analyse av de resulterende partikler viste at de inneholdt omkring 1,2% vekt/vekt La, 4,2% Ce, 0,9% Pr, 3,0% Nd, 0,8% Sm og spor av Y.

Eksempel 6

10 g av hver av de kationutvekslede uorganiske partiklene fremstilt i eksemplene 1-3 ble tilsatt til 1000 ml prøver av en 3,5% vekt/vekt oppløsning av NaCl i destillert vann. Oppløsningene ble kontinuerlig tilført luft for å opp-rettholde oksygenmetning og for å holde partiklene i sus-pensjon. En veiet, sandblåst, avfettet plate av bløtt stål med dimensjoner 100 mm 40 mm x 2,5 mm og med en vekt på omkring 90 g, ble nedsenket i hver oppløsning i 1 uke. Platene ble deretter behandlet for rustfjerning med ammoniakalsk acetylaceton og veiet på nytt. Det prosentvise vekttap for platen eksponert for en salt-oppløsning inneholdende korrosjonsinhiberende partikler (X) og det prosentvise vekttap for en plate eksponert for en salt-oppløsning som ikke inneholdt noen korrosjonsinhiberende partikler (Y) ble benyttet for å beregne en verdi for effektiviteten til de korrosjonsinhiberende partikler, ved

bruk av formelen;

Den korrosjonsinhiberende effekt for hver av partiklene fremstilt i eksemplene 1-3 er gitt i tabell 1.

Resultatene viser at partiklene har gode korrosjonsinhiberende egenskaper.

Eksempel 7

De kationutvekslede uorganiske partiklene fremstilt i eksempel 4 og 5 ble utsatt for en prøve i likhet med den som er beskrevet i eksempel 6 med unntagelse for at en 1,0% vekt/vekt oppløsning av NaCl i destillert vann ble benyttet.

De lanthan-utvekslede silisiumdioksydpartiklene fremstilt ifølge eksempel 4 og silisiumdioksydpartiklene med en blanding av kationer av yttrium og metaller i lanthan-serien bundet til overflaten av partiklene som fremstilt i eksempel 5, hadde alle en korrosjonsinhiberende effektivitet på 96.

Eksempel 8

Den korrosjonsinhiberende effektivitet for en rekke kationer ble målt ved anvendelse av en metode i likhet med den som er beskrevet i eksempel 6. Til 1000 ml av en 3,5% vekt/vekt oppløsning av NaCl i destillert vann ble det tilsatt tiltrekkelig nitrat av kationet som skulle under-søkes til å gi en konsentrasjon av kationet i saltvannet på en millimol. Testoppløsningen ble kontinuerlig spylt med luft for opprettholdelse av oksygenmetning. En plate av bløtt stål ble anbragt i testoppløsningen i en uke, og den korrosjonsinhiberende effektivitet beregnet som beskrevet i eksempel 6. Resultatene som er gitt i tabell 2 viser at de oppløselige saltene av kationene har gode korrosjonsinhiberende egenskaper.

Eksempel 9

Den korrosjonsinhiberende effektivitet til en blanding av kationer ble målt ved bruk av en metode i likhet med den som er bekreveti eksempel 8. En kommersielt tilgjengelig blanding av nitrater av sjeldne jordartmetaller ble tilsatt til en 1,0% vekt/vekt oppløsning NaCl i destillert vann for oppnåelse av en konsentrasjon på 100 ppm. Testoppløsningen ble kontinuerlig spylt med luft for opprettholdelse av oksygenmetning. En plate av bløtt stål ble anbragt i testoppløsningen i 1 uke, og den korrojons-inhiberende effektivitet ble målt som beskrevet i eksempel 6.

Blandingen av nitrater av sjeldne jordartmetaller inneholdt 35% vekt/vekt La, 5,3% vekt/vekt Ce, 3,2% vekt/-vekt Pr, 9,6% vekt/vekt Nd, 0,6% Sm og spor av Y og ble funnet å ha en korrosjonsinhiberende effektivitet på 94%.

Eksempel 10

Den korrosjonsinhiberende effektivitet til yttriumkationer ble målt ved bruk av en metode i likhet med den som er beskrevet i eksempel 8 med unntagelse for at aluminium-eller kobberplater ble brukt istedenfor platene av bløtt stål. Konsentrasjonen av yttriumnitratet var 5 millimol, og testperioden var ca. 190 timer.

Oppløsningens pH-verdi ved starten på testperioden ble justert til 7, og ved slutten av testen var pH-verdien 6,4 for oppløsningen inneholdende aluminiumplaten og 6,5 for oppløsningen inneholdende kobberplaten.

Den korrosjonsinhiberende effektivitet for yttriumkationene med kobber var 87, og med aluminium var den 78. Disse resultater viser at yttriumkationene også kan inhibere korrosjon av ikke-ferrometaller.

Eksempel 11

Potensiodynamisk polarisasjon ble benyttet for å måle den korrosjonsinhiberende effektivitet for en rekke oppløse-lige salter av yttrium eller et metall i lanthan-serien og også tre prøver av silisiumdioksyd inneholdende lanthan-, cerium- eller yttrium-kationer bundet til silisium-dioksydet ved ioneutveksling. De benyttede potensiodynamiske polarisasjonsteknikkene fulgte ASTM-standardene G3-74 og G5-78.

Testelektrolytten som ble benyttet for hver måling var en 3,5 vekt-% oppløsning av natriumklorid i destillert vann. Elektrolytten var ved omgivelsestemperatur (ca. 22°C) og ble kontinuerlig omrørt og beluftet.

De oppløselige saltene var alle nitrater og ble testet ved en konsentrasjon på 1 millimol. De kationutvekslede silisiumdioksydpartiklene ble testet ved et nivå på 10 g/l.

De benyttede testelektrodene var sylindre av bløtt stål med en lengde på 3,8 cm og en diameter på 0,6 cm. Det bløte stålet hadde en nominell sammensetning på 0,16-0,24% karbon, 0,5-0,9% mangan og resten jerrn. Før hvert test-forsøk ble testelektroden avfettet i en aceton/toluen-blanding, våtpolert til 320 "grit" og deretter vasket med destillert vann fulgt av aceton.

En standard 1 liters elektrokjemisk testcelle av glass ble benyttet, idet testelektroden var sentralt montert i en separat sidearm og forbundet til elektrolyttmassen via et porøst glassvindu. Testelektrodens potensial ble målt i forhold til en standard kalomel-referanseelektrode med ionisk kontakt til elektrolyttmassen i en saltbro innbefattende en Luggin-sonde.

Grunnlaget for den potensiodynamiske polarisasjonsteknikk er å frembringe målte polarisasjonskurver gjennom potensialstyring av testelektroden i forhold til en referanseelektrode. En potensiostat ble benyttet for å styre testelektrode-potensialet til et forvalgt potensial-tidsprogram matet fra en spenningsskanderende generator. Testelektrodepotensialet ble endret ved en skanderings-hastighet på 20 mV/min. og testelektrodepotensialet og logaritmen til cellestrømmen ble kontinuerlig registrert på et X-Y-registreringsapparat.

Korrosjonshastighetene for testelektrodene i 3,5 vekt-% natriumkloridoppløsningene inneholdende de oppløselige saltene eller de kationutvekslede silisiumdioksydpartiklene (X), ble bestemt ved både Tafel-ekstrapolering og ved Stern-Geary-ekstraksjon. Korrosjonshastigheten for en testelektrode i en 3,5 vekt-% natriumkloridoppløsning uten en korrosjonsinhibitor (Y) ble også bestemt ved hver av disse metoder. Resultatene ble benyttet for å beregne korrosjonsinhiberende effektiviteter ved bruk av formelen angitt i eksempel 6. De korrosjonsinhiberende effektiviteter som ble oppnådd ved de to metodene, samt gjennom-snittet for de to resultatene er angitt i tabell 3. Resultatene viser at de oppløselige saltene og de kationutvekslede silisiumdioksydpartiklene har gode korros jonsinhiberende egenskaper.

Claims (15)

1. Fremgangsmåte for inhibering av korrosjon av et metall i et vandig system omfattende innføring av korrosjonsinhiberende kationer i det vandige systemet, karakterisert ved at de korros jonsinhiberende kationene velges fra gruppen innbefattende kationer av yttrium og kationer av metallene i lanthan-serien, hvilke metaller har atomnummere fra 57 til 71,1 inklusive.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de korros jonsinhiberende kationer velges fra gruppen innbefattende yttrium-, lanthan-, serium- og neodymium-kationer.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de korros jonsinhiberende kationer er en blanding av kationer avledet fra naturlig forekommende malmer.

4. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1-3, karakterisert ved at de korrosjonsinhiberende kationer innføres i det vandige systemet i form av et vannoppløselig salt av yttrium eller et metall i lanthan-serien.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at det vannoppløselige saltet av yttrium eller et metall i lanthan-serien er et nitrat-, klorid-, bromid-, iodid-, acetat- eller sulfat-salt eller et vannoppløselig kompleks.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4 eller 5, karakterisert ved at konsentrasjonen av korrosjonsinhiberende kation i oppløsningen av yttrium-eller lanthanidmetallsalt er minst 0,4 millimol pr. liter.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at konsentrasjonen er minst 1 millimol pr. liter.

8. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1-3, karakterisert ved at de korrrosjonsinhiberende kationene bindes på frigjørings-mulig måte ved ioneutveksling til et substrat, og at det ioneutvekslede substratet innføres i det vandige systemet.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at substratet er en zeolitt eller en organisk kationutvekslingsharpiks.

10. Fremgansmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at substratet er partikler av et uorganisk oksyd.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at det uorganiske oksydet velges fra gruppen innbefattende silisiumdioksyd, aluminiumoksyd, zirkoniumoksyd, jernoksyd, tinnoksyd, blandede metalloksyder og kaolinitt.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at det uorganiske oksydet er aktivert silisiumdioksyd.

13. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1-12, karakterisert ved at det vandige systemet er et aerobt system.

14. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1-13, karakterisert ved at metalloverflaten er et ferrometall, kobber eller aluminium som intermitterende eller kontinuerlig er i kontakt med vann.

15. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 8-14, karakterisert ved at et vandig medium føres gjennom et fiksert eller fluidisert sjikt innbefattende det ioneutvekslede substrat.