NO851300L - Anordning ved fyrkjeler. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en anordning ved fyrkjeier, som primært er beregnet for bruk i villaer og mindre bolig-eiendommer og som fortrinnsvis fyres med flytende eller gass-formig brensel.

Nærmere bestemt vedrører oppfinnelsen en forbedring av så-kalt lavtemperaturkjeier, som omfatter et brennkammer med rundt tverrsnitt som begrenses av en første rørformet mantel, som strekker seg innad fra kjelens frontvegg til en bakre vegg som vender mot frontveggen og begrenser lengden av brennkammeret, et vannmagasin som sideveis omslutter brennkammeret og innad begrenses av en andre rørformet mantel som sammen med den første mantel avgrenser et i tverrsnitt ringformet rom som står i forbindelse med brennkammeret, og et røkutløp for å la røkgassene som dannes i brennkammeret strømme gjennom nevnte rom og herved avgi varme til vannmagasinet innen de forlater kjelen gjennom røkutløpet, idet røkgassene strøm-mer langs ledende organer i rommet, hvilke fortrinnsvis omfatter langsgående profilelementer med U-formet tverrsnitt, som er jevnt fordelt rundt brennkammeret og er forbundet med vannmagasinmantelen for å øke den flate av mantelen som opptar varme fra røkgassene.

Fyrkjeier av dette slag har i en tid forekommet på markedet, og et vanlig ønskemål for de kjelekonstruksjoner hvor røkgas-sene strømmer på ovennevnte måte er i så stor grad som mulig å forsøke å ta vare på varmen i røkgassene før de forlater brennkammeret og før de strømmer ut gjennom røkutløpet. En i og for seg ønskelig senkning av temperaturen i røkgassene under strømningen gjennom kjelen kan imidlertid erfaringsmes-sig forårsake problemer med kondensasjon, spesielt i kjelens nedre kaldere parti, og dersom det ikke tas forholdsregler mot dette i konstruksjonen, vil kjelen ikke arbeide tilfredsstillende. Korrosjonsskader kan dessuten oppstå på de deler av mantlene hvor utfelling av surt kondensat skjer på grunn av alt for lav kjeletemperatur.

Fra tysk utlegningsskrift 26 13 186 er det tidligere kjent

en fyrkjelé av ovennevnte slag. I det ringformede rom mellom

brennkammeret og vannmagasinet foreligger det her U-profiler som er anbragt på en bestemt måte, som danner en flerhet langsgående, parallelle kanaler som alle i sin fremre ende kommu-niserer direkte med brennkammeret, mens kanalene med sin bakre ende munner ut i et utløpskammer forbundet med røkut-løpet bak brennkammeret. Røkgassene fra brennkammeret kan således med jevn fordeling, sett i periferiell retning, strømme i ett eneste løp langsetter gjennom rommet til ut-løpskammeret, og da den røkgasstrøm som passerer oventil gjennom rommet har samme temperatur som røkgasstrømmen nedentil, vil en like stor varmemengde avgis oventil som nedentil.

I den nedre region av kjelen, hvor det avkjølte returvann

fra varmesystemet jo ledes, vil det derfor under drift råde en lavere temperatur enn i kjelens øvre region. I en kjele hvor røkgassene får strømme på den måte som er angitt i ovennevnte publikasjon og som man i den hensikt å forbedre virk-ningsgraden søker å dimensjonere slik at en lav skorsteins-temperatur oppnås, blir det derfor vanskelig å unngå at kondensasjon opptrer nedentil på vannmagasinmantelen, i ethvert fall i de ofte forekommende startperioder ved intermittent oljefyring. Dette kondensasjonsproblem kommer derfor i prak-sis til sterkt å begrense mulighetene for å ta ut maksimal varmemengde fra røkgassene i en slik kjele.

Lignende arrangementer for føring av røkgassene fra et brennkammer beskrives i tysk utlegningsskrift 17 78 880. Også her finnes det i rommet på vannmagasinmantelens innside en flerhet aksialt langsgående profiler som danner parallelle røk-gasskanaler, og det vises utførelseseksempel der en viss liten røkgasstrøm først strømmer i en retning i en slik kanal og deretter i den motsatte retning i en inntilliggende kanal innen røkgasstrømmen avgis til skorsteinen. Som i den ovennevnte kjente fyrkjele er det ikke foretatt noen konstruktive forholdsregler for å motvirke ulikhet i temperatur (stratifi-sering) mellom forskjellige nivåer i kjelen, og de derav for-årsakede problemer har således heller ikke fått noen løsning.

Formålet med foreliggende oppfinnelse er generelt sett å tilveiebringe en fyrkjele av det innledningsvis nevnte slag, som uten ulemper kan arbeide med maksimal utnyttelse av røk-gassvarmen og som derved får en høy kjelevirkningsgrad. Mer spesielt har oppfinnelsen til formål å konstruere en lavtem-peraturkjele hvor det under drift oppnås en bedre termisk balanse mellom kjelens nedre og øvre regioner, hvilket inne-bærer at det nedre parti av kjelens vannmagasin får en høy-ere temperatur sammenlignet med de kjeler som hittil har forekommet på markedet, hvorved de for lavtemperaturkjeier spesifikke problemer med kondensasjon og derved forårsaket korrosjon unngås.

Et spesielt formål med oppfinnelsen er på røkgassiden i en fyrkjele av det angitte slag å anordne midler som leder røk-gasstrømmen til kjelens forskjellige deler på en slik måte at det mellom disse deler blir en gunstigere fordeling av røkgassvarmen, idet formålet er at nevnte midler skal være enkle i konstruksjon og fremstilling.

Et ytterligere formål med oppfinnelsen er ved. en 1-avtem-. peraturkjele av det angitte slag som forsynes med midler som påvirker røkgasstrømmen i kjelen slik at ovennevnte tilstre-bede forbedringer oppnås, dertil å forsøke å tilveiebringe midler for å tilpasse den totale varmeopptagning i kjelen slik at temperaturen i de røkgasser som strømmer til skorsteinen, ikke underskrider et kritisk nivå.

Disse formål oppnås ifølge oppfinnelsen ved at fyrkjelen gis de i patentkravene angitte trekk.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i det følgende under hen-visning til vedføyede tegninger, hvor Fig. 1 er et lengdesnitt gjennom en fyrkjele ifølge oppfinnelsen .

Fig. 2 er et snitt langs linjen II-II på fig. 1.

Fig. 3 viser i perspektiv de deler som bestrykes av røkgas-sene i kjelen ifølge fig. 1 og 2, og fig. 4 er et snitt i likhet med fig. 2 av en fyrkjele ifølge oppfinnelsen i en alternativ utførelse.

Selv om oppfinnelsen ikke utelukkende vedrører lavtemperatur-kjeler som fyres med olje eller gass, men også kan anvendes i andre slags varmeanlegg, beskrives i det følgende en fyrkjele av dette slag som en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen.

På tegningene betegner 1 fyrkjelens brennkammer, som har et rundt, hensiktsmessigvis sirkulært tverrsnitt som begrenses av en rørformet mantel 2 av ildfast materiale. Mantelen strekker seg fra kjelens frontvegg 3, som er utformet med en isolert luke som på innsiden har en platekledning 4 som ligger an mot mantelenden. Gjennom et sentralt hull 5 i luken rager kjelens brenner 6 inn i brennkammeret.

Bakentil i kjelen er brennkammermantelen 2 sammenføyet med en bakre vegg 7, likeledes av ildfast materiale, som begrenser det totale rom innen hvilket flammen og røkgassene fra brenneren 6 kan bre seg. I den på tegningen viste utførelse er dog den effektive lengde av brennkammeret forminsket av en endevegg 8, som eksempelvis ved hjelp av skrueforbindelser (se 9) er løsbart festet til mantelen 2 et stykke foran den bakre vegg 7. Den innvirkning som denne løsbare endevegg får på varmeopptagningen i kjelen forklares senere.

Brennkammeret 1 omsluttes på alle sider av kjelens vannmagasin 10, som innad begrenses av en andre rørformet mantel 11. Denne strekker seg langs hele brennkammermantelens 2 lengde og er fortrinnsvis konsentrisk med denne, slik at de to mant-ler mellom seg danner et i tverrsnitt ringformet rom 12. Radielt utad begrenses vannmagasinet av en yttermantel 13, som i endene er sammenføyet med mantelen 11 ved hjelp av sirkel-formede endevegger 14 og 15. Sistnevnte er slik fig. 1 viser inntrukket et stykke fra den fremre ende av mantelen 11 for dannelse av et rom for isolasjon 16 ved fronten av kjelen. Også yttermantelen 13 og endeveggen 14 er på konvensjonell måte dekket av isolerende materiale 17, hvilket slik fig. 2 viser kan fylle rommet innenfor kjelens ytterkledning 18.

Rommet 12 mellom mantlene 2 og 11 skal på kjent måte ha forbindelse dels med brennkammeret 1 og dels med et røkutløp 19, som i utførelseseksempelet ligger i kjelens bakerste del og er forbundet med et skorsteinsrør 20, slik at røkgassene fra brennkammeret strømmer gjennom rommet og kan avgi sin varme til vannmagasinet 10 innen de strømmer ut gjennom skorsteins-røret. Røkgasstrømmen skjer herunder aksialt langs ledende organer som er innsatt i rommet og som på kjent måte kan ut-gjøres av langsgående profilelementer 21 med U-formet tverrsnitt. Slik fig. 2 og 3 viser kan profilelementene være jevnt fordelt i periferiell retning rundt brennkammeret og ha en radiell utstrekning som er lik eller ubetydelig mindre enn det radielle mål mellom mantlene 2 og 11. De utadrettede flenser på profilelementene er fast forbundet med vannmagasinmantelen 11, fortrinnsvis med langsgående sveisefuger, slik at profilelementene, i tillegg til å fordele røkgassene og lede disse aksialt, gir en vesentlig økning av denne man-tels varmeopptagende flate og derved sterkt forbedrer varme-overføringen,til vannmagasinet. Dessuten tjenestegjør profilelementene 21 som styring for brennkammermantelen, slik at denne ved behov lett kan trekkes ut gjennom lukeåpningen i frontveggen 3.

Forbindelsen fra brennkammeret 1 til rommet 12 er ifølge oppfinnelsen anordnet som en nedentil i brennkammeret beliggende avledningsåpning 22. Som i det viste eksempel er denne fortrinnsvis utført som en uttagning i den åpne ende 23 av brennkammermantelen 2 som ligger nærmest frontveggen 3, men med en annen utførelse av røkgasskanalene kan istedenfor ett eller flere røkgassutløp fra brennkammeret utføres inne i kjelen, ved den bakre vegg 7 eller mellom denne og den på fig.

1 viste stilling av åpningen 22.

Ifølge et viktig særtrekk ved oppfinnelsen er videre det nevnte rom 12 forsynt med skillevegger 24, som i tverretningen strekker seg utad fra brennkammermantelen 2 til vannmagasinmantelen 11, og som i lengderetning går fra rommets ene ende til den andre slik at skilleveggene deler rommet i fra hverandre adskilte, langsgående kanaler, på tegningene betegnet A, B og C. Slik det fremgår av fig. 1-3, er hver skillevegg fortrinnsvis utført som et vinkeljern som med sin ene flens er festet, hensiktsmessigvis ved sveising, til brennkammermantelen, mens den andre flens følger den inntilliggende radielle flens på ett av profilelementene. I eksempelet foreligger to slike skillevegger 24^ og 242'Som ^r ^- an<3s kjelens nedre del og er trukket frem forbi endene av profilelementene 21 til brennkammermantelens fremre ende 23, dvs. til frontveggens platekledning 4, idet kanalen A som dannes mellom disse skillevegger blir tett adskilt såvel på skrå oppad mot sidene som fortil. Videre finnes to oventil for-løpende skillevegger 24^ og 24^som er kortere enn de to foran nevnte og som kun strekker seg frem til profilelement-enes 21 ender, hvorved det dannes en passasje 25 mellom hver av disse skilleveggsender og den foranliggende del av plate-kledningen 4. Nevnte passasjer utgjør tilsammen med de frie rom som foreligger på hver side av disse rundt brennkammermantelen, et fremre vendekammer 2 6 som omfatter 2/3 av mantelens omkrets.

Sistnevnte to skillevegger 24^ og 24^er, slik det best fremgår av fig. 3, bakentil forbundet med hver sin radielt rettede plate 27, slik at den radielt ytre del 28 av hver plate danner en forlengelse bakentil av skilleveggen. De radielt indre platedeler 29 er kantvis festet til baksiden av brennkammerets bakre vegg 7 og innbyrdes forbundet, fortrinnsvis til en V hvis spiss ligger i høyde med brennkammerets sentral-akse.

I forbindelse med det øvre rom 30 som begrenses av platene

27 er røkutløpet 19 anordnet i form av en bakoverrettet, alternativt oppadrettet rørstuss, mens det under platene dannes et bakre vendekammer 31 for røkgassene. For å få fordelak-tige strømningsforhold ved utløpsåpningen 22, bør denne, slik det best fremgår av fig. 2, ha like stor periferiell utstrekning som kanalen A, dvs. åpningens sidekanter 3 2 kan sammen-falle med de innbyrdes mot hverandre vendende kanter 33 på skilleveggene 24^og 242"1 ^e ^remre ender av U-profilene 21^som nedentil rager ut fra kanalen A er det hensiktsmessig å lage uttagninger 34 i profilenes steg. Herved vil en viss mindre del av røkgasstrømmen fra brennkammeret, slik pilen 35 viser, tvinges fremad i retning mot den nederste del av frontveggen 3 og dermed avgi varme lengst fremme ved endeveggen 15 i vannmagasinet, mens hoveddelen av røkgasstrømmen kan søke seg den kortere vei 36 gjennom uttagningene 33 og mellom profilelementene 21^ inn i kanalen A.

Ved det beskrevne arrangement på kjelens røkgasside vil all den røk som dannes ved forbrenningen i brennkammeret 1 strømme gjennom utløpsåpningen 22, hvorfra røkgassene i et første løp strømmer aksialt bakover gjennom kanalen A. Da røkgasstemperaturen ved inntredningen i kanalen er den samme som sluttemperaturen i brennkammeret, vil de kanalvegger som tilhører vannmagasinet 10 (dvs. delen av mantelen 11 mellom skilleveggene 24-^ og 242°^^e ^erP^ anbragte profilelementer 21^) få en kraftig varmetilførsel, i kanalens begynnelse hovedsakelig som stråling og deretter med et økende innslag av konveksjonsvarme.

Når røkgassene når vendekammeret 31 bak br-ennkammerveggen 7, tvinges de av platene 27, som sperrer veien oppad mot rommet 30, til å dele seg opp i to strømmer, den ene på kjelens venstre side i kanalen B-^og den andre på høyre side i kanalen B2• Røkgassene, som ved varmeavgivningen i den nedre kanal A er blitt noe mindre varme, strømmer nå altså i et andre, fremadgående løp som pilen 37 på fig. 1 viser, hvorved røkgasstemperaturen går videre ned på grunn av varmeopptagningen i de flater på vannmagasinmantelens to sider som røkgassene nå bestryker.

Når røkgassene er kommet frem til den fremre del av rommet 12 mellom brennkammeret og vannmagasinet, tvinges de igjen til å endre retning, idet de fra endene på profilelementene 21 til venstre og høyre strømmer oppad gjennom vendekammeret 26 forbi endene på skilleveggene 24^ og 24^og inn mellom flen-sene på de profilelementer som tilhører kanal C, se pilene 38 på fig. 1 og 3. I dette tredje løp , som altså går bakover mellom mantlene 2 og 11 og omfatter hele røkgassmengden i kjelen, vil den ytterligere del av røkgassvarmen som opp-tas komme til å avgis til vannmagasinmantelens 11 øvre del, hvoretter røkgassene via rommet 30 på platenes 27 overside og røkgassutløpet 19 går videre til skorsteinsrøret 20.

Det vil forstås at fyrkjelen ifølge oppfinnelsen i sammenlig-ning med konvensjonelle kjeler hvor vannmagasinets øvre parti får motta like mye varme som det nedre parti slik at kjelevannet kan stratifiseres og bli merkbart kaldere lengst nede, kommer til å arbeide med en vesentlig jevnere temperatur på kjelevannet ved at vannmagasinet som passeres av røkgassene i det første løp i kanalen A, får oppta varme mens røkgas-sene er som hetest og altså avgir -en større varmemengde i dette parti enn i konvensjonelle kjeler. På denne måte oppnås det i dette parti en kompensasjon for det varmefall som opptrer på grunn av det ut av returledningen 39 nedadstrøm-mende vann, samtidig som at tendensen i det oppvarmede vann til å stige oppad i vannmagasinet motvirkes. Den jevnere temperaturfordeling i fyrkjelen ifølge oppfinnelsen fremmes også av at røkgassene, etter at de har avgitt varme i kanalen A og strømmer videre i det todelte andre løp kanaler B-^og , nå har en lavere temperatur som passer til varmebehovet i kjelens sidepartier, samt at røkgassene når de er som sval-est, i det tredje løp før røkutløpet får strømme langs den øverste del av vannmagasinet der kjelevannet som skal forlate kjelen gjennom stigeledningen 40, av naturlige grunner blir varmest og der altså varmebehovet er lavest.

Seriekoblingen av røkgasskanalene A-B-C resulterer i at proble-met med kondensat i de nedre deler av røkgassrommet 12 fjernes og at man derfor kan la kjelen arbeide ved en så lav temperatur som 40°C uten risiko for korrosjon i disse deler. Den lavere kjeletemperatur gir i sin tur lavere strålingstap til omgivelsene. Samtidig medfører den lange strømningsvei i de seriekoblede kanaler at røkgassvarmen kan utnyttes maksimalt, hvilket gir seg uttrykk i en lav røkgasstemperatur til skorsteinen og en virkningsgrad som kan være så høy som 96%.

I visse installasjoner kan imidlertid røkgasstemperaturen på grunn av driftsforholdene komme til å underskride den kritiske nedre grense for skorsteinen hvor kondensasjon begynner å opptre. Denne ulempe kan ifølge et særskilt trekk ved foreliggende oppfinnelse unngås ved arrangementet med den i brennkammeret 1 løsbart innsatte endevegg 8. Dersom denne vegg flyttes bakover nærmere den faste bakre vegg 7 eller fjernes og den effektive lengde av brennkammeret således økes, rekker røkgassene fra brenneren 6 å avgi mere varme enn tidligere gjennom mantelens 2 bakre øvre del til de kaldere gas-ser som på mantelens utside er på vei mot skorsteinen i de øvre røkgasskanaler innen de vender tilbake mot utløpsåpning-en 22. De sistnevnte røkgasser vil således bli ettervarmet til en høyere temperatur enn dersom veggen 8 er innsatt i brennkammeret eller flyttes fremover i dette, da jo den bak-enforværende del av brennkammeret ikke kan nås av flammen og røkgassene fra brenneren.

Selv om det er å foretrekke å anordne utløpsåpningen 22 i kjelens fremre del og ha røkutløpet plassert bakentil, er det fullt mulig i et omvendt tilfelle å arrangere røkgass-kanalene på beskrevet måte, slik at røkgassene istedenfor i både det første og tredje løp strømmer fremover i kjelen.

De vinkeljern 24^_^som i det viste utførelseseksempel danner skillevegger som deler rommet 12 mellom brennkammeret og vannmagasinet i de fire kanaler, kan alternativt utgjøres av de flenser på de fire U-profiler 21 som i eksempelet strekker seg langs vinkeljernene, idet de to andre U-profilflenser som altså skal erstatte vinkeljernene 24^ og 242 / s^- a^ være like lange som de sistnevnte for å forhindre røkgassene fra brennkammeret i å strømme opp til sidekanalene B, og B2• For å hindre lekkasje mellom kanalene, bør det påses at nevnte U-profiler så tett som mulig slutter seg mot brennkammermantelens 2 utside og at tetning likeledes oppnås ved fremkanten av de to bakentil anbragte plater 28.

I utførelsesformen ifølge fig. 1-3 er det for å unngå unødig trykkfall å foretrekke at de to kanaler B^og B2tilsammen omfatter en periferivinkel som er like stor som periferivin-kelen for hver av de øvrige kanaler. Kanalene A og C skal altså hver omfatte en vinkel på 120° og hver sidekanal 60°.

I den alternative utførelse som skjematisk er vist på fig.

4, er det i rommet 12 mellom brennkammermantelen 2 og vann-mantelen 11 kun anordnet tre skillevegger 41^_^. De to nedre skillevegger 41-^ og 412begrenser herved en nedre kanal A' , som analogt med det foregående har forbindelse med brennkammeret 1 gjennom en utløpsåpning 22' og langs hvilken røkgas-sene i det første løp strømmer i retning mot den ende der røkutløpet 19' ligger. Ovenfor og til venstre for kanalen A<1>dannes det mellom skilleveggene 412og 41^en sidekanal B<1>, som via et vendekammer som ligger i nevnte ende under og til venstre for de V-stilte plater 27<1>, er seriekoblet med kanalen A<1>for å lede røkgassene i et andre løp i den motsatte retning. Kanalsystemet omfatter endelig en kanal C mellom skilleveggene 41^og 41^,som er koblet i serie med kanalen B' og gjennom hvilken røkgassene på nytt strømmer i førstnevnte retning langs mantlene 2 og 11, hvoretter de strømmer til skorsteinen. Kanalene bør utføres med en periferivinkel på 120° slik at strømningsmotstanden blir lik i hver av dem.

Til det nedre parti av vannmagasinet 10 vil det i likhet med det foregående eksempel skje en kraftig varmetilførsel gjennom vannmantelsegmentet mellom skilleveggene 41-^ og 412, mens en mindre del av røkgassvarmen vil bli overført til kjelevannet gjennom segmentet i kanalen B' og den resterende del av røkgassvarmen som ivaretas overføres fra det tredje mantel-segment tilhørende kanalen C.

Oppfinnelsen er ikke begrenset til de her viste arrangementer med hhv. fire og tre kanaler som danner tre seriekoblede strøk, idet antall kanaler og løp kan være større. Det er også mulig å realisere oppfinnelsen og utnytte de fordeler denne muliggjør ved å arrangere kun to seriekoblede kanaler, omfattende den nedre resp. øvre del av rommet mellom brennkammer og vannmantel.

Av det foregående vil det forstås at arrangementet med de seriekoblede røkgasskanaler ifølge oppfinnelsen og de fordeler som dette medfører, i og for seg ikke forutsetter at kanalene har særskilte organer, f.eks. i form av de på fig. 1-3 viste profilelementer 21, som leder røkgasstrømmen og deler denne ytterligere opp, men hvis hovedformål er å forbedre varmeopptagningen fra røkgassene. I de tilfeller der denne likevel er tilfredsstillende, kan man såsom i utførelsen ifølge fig. 4 unnvære slike særskilte organer og la skilleveggene som avgrenser røkgasskanalene fra hverandre, overta rollen som ledende organer.

Claims (7)

1. Anordning i fyrkjeier hvor det foreligger et brennkammer (1) med rundt tverrsnitt som begrenses av en første rørformet mantel (2), hvilken strekker seg fra kjelens frontvegg (3) til en bakre vegg (7) som vender mot frontveggen og begrenser lengden av brennkammeret, et vannmagasin (10) som i sideretning omslutter brennkammeret og som innad begrenses av en andre rø rformet mantel (11), som sammen med den første mantel avgrenser et i tverrsnitt ringformet rom (12) som står i forbindelse med brennkammeret, og et røkut-løp (19) for å la de i brennkammeret dannede rø kgasser strøm-me gjennom nevnte rom og herved avgi varme til vannmagasinet innen de forlater kjelen gjennom røkutløpet, idet røkgassene strømmer langs ledende organer i rommet, hvilke fortrinnsvis omfatter langsgående profilelementer (21) med U-formet tverrsnitt og er jevnt fordelt rundt brennkammeret og er forbundet med vannmagasinmantelen (11) for økning av den flate på denne som opptar varme fra røkgassene, karakterisert ved at det nevnte rom (12) er oppdelt ved hjelp av skillevegger (24) som i tverretning går fra brennkammermantelen (2) til vannmagasinmantelen (11) og i lengderetning strekker seg fra rommets ene ende til den andre, slik at det mellom brennkammeret (1) og vannmagasinet (10) av skilleveggene (24) dannes adskilte, langsgående strømningskanaler (A,B,C) hvori nevnte ledende organer inngår, fortrinnsvis såsom en i hver kanal anordnet gruppe av profilelementer (21), og at kanalene er forbundet med hverandre i en seriekobling som utgår fra en nedentil i brennkammeret beliggende avledningsåpning (22) for røkgassene og munner ut i røkutløpet (19), hvorved de hete røkgasser som kommer fra brennkammeret (1) i et første løp (i A) avgir varme til et nedre parti av vannmagasinet (10), hvoretter de således kjølte røkgasser i derpå følgende løp (i B-C) avgir ytterligere varme til øvrige partier av vannmagasinet.

2. Anordning ifølge krav 1, karakterisert ved at kanalene (A,B,C) er innrettet til å lede røkgassene som kommer fra brennkammeret (1) gjennom avledningsåpningen (22) først i retning bakover forbi den bakre vegg (7), derfra i motsatt retning til frontveggen (3), og endelig tilbake i retning bakover til et rom (30) forbundet med røkutløpet (19).

3. Anordning ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at nevnte rom (12) er oppdelt i fire strøm-ningskanaler, nemlig en nedre kanal (A) for nevnte første løp , hvilken fortrinnsvis omslutter 1/3 av rommets tverrsnittsareal, to sidekanaler (B) som ligger på hver sin side av brennkammeret (1) og ovenfor den nedre kanal og som hver ved hjelp av et første vendekammer (26) ved den brennkammerende (7) som ligger lengst bort fra avledningsåpningen (22), er forbundet med den nedre kanal for å lede røkgassene i et andre, todelt løp i retning mot den andre brennkammerende (23) der et andre vendekammer (31) er anordnet, idet hver sidekanal (B) fortrinnsvis omslutter 1/6 av rommets tverrsnittsareal, og en øvre kanal (C) som ligger mellom og ovenfor de to sidekanaler (B) og er forbundet med disse ved hjelp av det andre vendekammer (31) for å lede røkgassene i et tredje løp tilbake mot den førstnevnte brennkammerende (7), hvorfra de avgis gjennom røkutløpet (19), idet den øvre kanal (C) fortrinnsvis omslutter den gjenstående tredjedel av rommets tverrsnittsareal.

4. Anordning ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at avledningsåpningen (22) er utført i den del av brennkammermantelen (2) som ligger nærmest frontveggen (3), slik at røkgassene som dannes i brennkammeret innen de avledes fra dette tvinges til å strømme tilbake mot frontveggen mens de bestryker brennkammermantelens innside og avgir varme til de røkgasser som strømmer på utsiden, og at det foreligger en innsettbar eller uttagbar endevegg (8) foran den bakre vegg (-7) i brennkammeret (1) for ved forkortelse eller forlengelse av den av røkgassene bestrøkne innside av brennkammeret (1) å senke resp. øke temperaturen i røkgassene i det siste løp.

5. Anordning ifølge et av kravene 1-4, karakterisert ved at avledningsåpningen (22) dannes av en uttagning i brennkammermantelens (2) ene ende (23), idet uttagningens bredde hovedsakelig er lik avstanden mellom de to skillevegger (24^ 2) som avgrenser kanalen (A) forbundet med avledningsåpningen, hvilke skillevegger er fremtrukket til nevnte ende på brennkammermantelen.

6. Anordning ifølge et av kravene 1-4, karakterisert ved at de skillevegger (24_ .) som avgrenser den kanal (C) i hvilken røkgassene i det siste løp strømmer i retning mot røkutløpet (19), i den motsatte retning slutter et stykke fra brennkammermantelens ende (23) slik at det her dannes en fri passasje (25) gjennom hvilken røkgassene fra det foregående løp kan vende og strømme inn i kanalen.

7. Anordning ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at nevnte rom (30) forbundet med røkutløpet (19) ligger bak den bakre vegg (7) og er avgrenset nedentil av to radielt rettede plater (27) , hvis radielt ytre deler (28) går over i de to skillevegger (24^ ^) mellom hvilke røk-gassene ledes bakover til rommet (30), mens platenes radielt indre deler (29) er forbundet med hverandre til V-form og kantvis forbundet med den bakre vegg (7).