NO853097L - Fremgangsmaate ved fremstilling av iodforbindelser. - Google Patents

Description

Jod er et ikke-metallisk element i halogenfamilien og er.det eneste halogen som er fast ved vanlige temperaturer. Jod er blitt vist å ha et valensområde på fra -1 til +7, og forbindelser som er termodynamisk stabile når det gjelder deres bestanddelelementer, er kjent for å foreligge for alle oxydasjonstilstandene for jod.

Jod ble oppdaget tidlig i det 19. århundre, og den første praktiske terapeutiske anvendelse av jod var som et middel mot struma. Denne anvendelse ble kort deretter etterfulgt av anvendelse som et germicid for behandling av sår. Det var under den amerikanske borgerkrig at den første vidt spredte anvendelse av jod som et antiseptisk og germicid middel ble utviklet for behandling av krigssår. Siden denne tid er jod blitt erkjent som et foretrukket germicid, men på grunn av visse iboende kjemiske, fysikalske og biologiske egenskaper har den antiseptiske smittestoff-forhindrende anvendelse av jod for mennesker og dyr vært begrenset.

Elementært jod har et høyt damptrykk som resulterer i farmasøytiske preparater med varierende germicid styrke da jodinnholdet fordamper fra et antiseptisk preparat ved aldring. Det høye damptrykk av jod begrenset enn videre dets anvendelse i lukkede rom slik som kroppshulrom eller under en bandasje, på grunn av den korrosive destruksjon og irritasjon på hud, slimhinner og annet vitalt vev som utøves av elementært jod. Selv om den totale systemiske toksisitet av jod er lav, har livstruende situasjoner oppstått etter uheldig inntak av jodløsninger. De patologiske forandringer som er blitt nedtegnet for fatale tilstander med jodforgift-hing, er imidlertid i første rekke resultatet av vevhypoxia og lokal korrosiv destruktiv effekt snarere enn systemisk jodforgiftning.

En annen begrensning for germicid anvendelse av jod er dets høye vannuløselighet (0,034% ved 25°C). Selv om vann-løseligheten av jod kan økes ved anvendelse av alkohol (slik som f.eks. jodtinktur) eller ved anvendelse av uorganiske metallsalter som oppløseliggjørende midler (slik som f.eks. natriumjodid og/eller kaliumjodid ved fremstilling av Lugols løsning), utviser også slike jodløsninger den samme toksiske vevmanifestasjon som generelt begrenser anvendelsen av germicide jodløsninger.

Når alkohol anvendes som et løsningsmiddel for jod, er anvendelse av slike preparater på avslitt eller skadet hud eller slimhinne smertefull og skadelig. Ettersom alkoholen fordamper, konsentreres jodinnholdet som øker sjansen for brennende, korrosiv destruksjon og beising av vev.

Metalliske jodider er blitt anvendt for å oppløselig-gjøre elementært jod i vann ved direkte dannelse av et vann-løselig jodkompleks dannet mellom det diatomiske jod (I 2^ 0<? jodidionet (I ) under dannelse av -ioner. Slike vandige jodløsninger har ikke modifisert de toksiske vevreaksjoner av elementært jod slik at brenning og beising fremdeles finner sted. Slike uønskede reaksjoner er i realiteten nå mere hyppig da store konsentrasjoner av elementært jod anvendes for å fremstille de vandige germicide jodpreparater.

Jod i vandig løsning dissosierer til likevekt som følger:

-4 6 hvor likevektskonstanten (K^) er ca. 4 x 10 avhengig av temperaturen. I vandige media kompliseres dissoasjons-fenomenet for diatomisk jod ytterligere ved dannelse av flere arter av jodion hvor den mest signifikante er tri-jodidionet. Likevektskonstanten (I^) er ca. 7,5 x 10 2 for følgende reaksjon:

Det er fordelaktig å kombinere disse likevektsreak-sjoner når dissosiasjonen av diatomisk jod i vandige løs-ninger beskrives som:

-43

hvor likevektskonstanten (K^) er ca. 3 x 10

Jod er et mildt oxydasjonsmiddel i sur løsning med et redox likevektspotensial på 0,534V ved 25°C for jod-jodidion- paret. Jod vil lett oxydere sulfitt til sulfat og thiosulfat til tetrathionat, mens jern(III)- og kobber(II)-salter reduseres i sur løsning av jodidionet under dannelse av fritt jod. I fortynnede løsninger oxyderer jod fullstendig svoveldioxyd til svovelsyre, mens jodider reduserer svovelsyre til svoveldioxyd, svovel og til og med hydrogensulfid, med fri-givelse av fritt jod. I nøytrale eller svakt alkaliske vandige løsninger utviser jod en noe sterkere oxyderende virkning på grunn av dannelsen av hypojodittion i henhold til følgende reaksjon:

Slike vandige løsninger er sterke joderende midler og fremkaller redoxforandringer i kroppsproteiner og andre biologiske substanser innen det alkaliske, fysiologiske pH-område. Jod vil adderes til umettede bindinger i vevpro-teiner og vil bevirke denaturering som avbryter essensielle fysiologiske reaksjoner.

I et forsøk på å overvinne den skadelige vevtoksisitet som observeres for vandige og hydroalkoholiske løsninger av jod og samtidig opprettholde den germicide og mikrobielle aktivitet av elementært jod, er vannløselige organiske komplekser av jod med organiske polymerer blitt fremstilt. Kombinasjoner av elementært jod og visse organiske polymerer slik som f.eks. polyvinylpyrrolidon og detergentpolymerer, er blitt vist å øke vannløseligheten av elementært jod. Slike polymer-jodkomplekser angis som jodoforer.

De organiske polymerer som anvendes under dannelse av en jodofor, omfatter et bredt område i molekylvekt og kjede-lengde og kan være enten ioniske eller ikke-ioniske i karakter, såvel som at de kan utvise enten overflateaktive eller ikke-overflateaktive egenskaper. En løs binding dannes mellom jodet og organisk polymer under dannelse av komplekset eller jodoforen, og vandige løsninger på opp til 30 vekt% i jodinnhold kan fremstilles (alle prosenter er på vektbasis med mindre annet er angitt).

Den generelle klasse av organiske jodoforforbindelser

omfatter to distinkte polymergrupper: polyvinylpyrrolidon,

en ikke-detergent, ikke-ionisk og ikke-overflateaktiv polymer; og et bredt spekter av detergent/overflateaktive polymerer, innbefattende ikke-ioniske, anioniske og kationiske overflateaktive polymerer. Begge polymergrupper kompleksdannes med elementært jod under dannelse av jodoforen. Anioniske overflateaktive midler er generelt ikke i stand til å danne stabile jodkomplekser. Visse anioniske overflateaktive midler slik som de som er angitt i US patentskrift 3 039 916, er imidlertid blitt funnet å være egnet for dannelse av jodkomplekser for germicid bruk.

Ikke-detergente, ikke-ioniske organiske polymerer er generelt ikke blitt anvendt som en bærer for jod i germicid bruk. Bare en slik polymer, polyvinylpyrrolidon, har hittil blitt funnet å være tilfredsstillende når det gjelder kompleksdannelse med jod under dannelse av anvendbare germicide jodoforpreparater. Polyvinylpyrrolidon er en ikke-ionisk, ikke-detergent, vannløselig, syntetisk, organisk polymer som er kjennetegnet ved sin uvanlige kompleksdannende evne og kolloidale egenskaper sammen med fysiologisk inerthet. Det vanlig anvendte polyvinylpyrrolidon-jod-(PVP-I) kompleks inneholder fra 9 til 12% titrerbart jod, selv om polymer-jodkomplekser med både større og mindre mengder av jod er kjent. Polyvinylpyrrolidon-jod er et meget effektivt germicid som gir et bredt spekter av mikrobicidvirkning mot praktisk talt alle mikrober.

Polyvinylpyrrolidon-jod (PVP-I) utviser lav systemisk toksisitet og er hovedsakelig ikke-irriterende overfor pattedyrvev, i tillegg til at det er ikke-sensibiliserende og ikke fremkaller smerte når det påføres på sår eller slimhinner .

Således anvendes polyvinylpyrrolidon-jod (PVP-I) i økende grad som et viktig germicid middel for mennesker og dyr, såvel innen miljøområder. Polyvinylpyrrolidon-jod og fremstilling derav er beskrevet i US patentskrift 2 739 922. Ingen andre medlemmer av den ikke-detergente, ikke-ioniske klasse av organiske polymerer er imidlertid blitt funnet å være egnet for slike antiseptiske formål.

Den generelle metode for fremstilling av et jodoforkompleks er å bringe elementært diatomisk jod i intim kontakt med den valgte polymer enten i tørr eller pulverform, eller i nærvær av et egnet løsningsmiddel. Varme kan anvendes for å akselerere dannelsen av komplekset. Etter endt reaksjon erholdes jodoforkomplekset av den respektive polymere bærer med jod i visse reproduserbare mengder av den ene i forhold til den andre.

Studier har vist at den mikrobicide styrke av germicide jodoforpreparater er hovedsakelig den samme som den som er kjent for vandige og/eller alkoholiske løsninger av elementært jod, bortsett fra den modifiserte vevtoksisitet av jodoforene. Overlegne egenskaper for germicide jodoforpreparater i forhold til de vandige og/eller alkoholiske uorganiske elementære jodløsninger er blitt vist å hovedsakelig ligge i nedsatt toksisitet, redusert vevirritasjon, nedsatt joddamptrykk, såvel som i det ikke-beisende trekk ved jodoforpreparater når det gjelder hud og naturlige dukmaterialer.

Jodoforpreparater beskrives uttrykt i tilgjengelig eller titrerbart jod som betraktes å være det jod som frigis fra komplekset for å utøve dets germicide aktivitet. Slike tilgjengelige jodbestemmelser gjenspeiler imidlertid hverken det totale jodinnhold i jodoforen eller dens germicide styrke.

Som ovenfor angitt, er den mest egnede polymer for dannelse av jodoforer polyvinylpyrrolidon som er den eneste ikke-detergente, ikke-ioniske, organiske polymer som er egnet for dannelse av antiseptiske jodoforer.

Et hovedmål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en ny ikke-detergent, ikke-ionisk polymer som kan danne komplekser med elementært jod under dannelse av meget effektive jodholdige germicide preparater.

Et annet mål med oppfinnelsen er å tilveiebringe ikke-ioniske, ikke-detergente, organiske carbohydratpolymerer som danner kompleks med elementært jod under dannelse av effektive jodoforpreparater.

Et ytterligere mål med oppfinnelsen er å tilveiebringe nye, ikke-ioniske, ikke-detergente jodoforpreparater og germicide og antiseptiske preparater derav.

Et ytterligere mål med oppfinnelsen er å tilveiebringe metoder for fremstilling av de nye jodoforer ifølge oppfinnelsen .

Andre mål og fordeler ved oppfinnelsen vil fremgå fra den etterfølgende beskrivelse og de etterfølgende krav.

Med de ovenfor angitte mål for øyet omfatter oppfinnelsen hovedsakelig komplekser av jod med polydextrose eller med carbo-hydratpolymeren fremstilt ved copolymerisering av sucrose og epiklorhydrin.

Polydextrose er en ikke-næringsholdig polysaccharid carbohydratpolymer fremstilt ved kondensasjonspolymerisering av saccharider i nærvær av polycarboxysyrekatalysatorer under redusert trykk. Polydextrose er beskrevet i US patentskrift 3 766 105 og 3 786 794 som er tilgjengelig fra Pfizer, Inc., New York, NY.

Polydextrose er et hvitt-til-brunaktig pulver som fremkommer både i vannløselig og vannuløselig form. Den midlere molekylvekt for polydextrose er fra 1.500 til 36.000, hvor vannløselig polydextrose har en midlere molekylvekt på 2.500 til 18.000, og vannuløselig polydextrose har en midlere molekylvekt på mellom 6.000 og 36.000. Når den antallsmidlere molekylvekt av polydextrose bestemmes ved den modifiserte reduserende og gruppe-metode ifølge Isbel

(J. Res. Nat'l. Bur. Standards 24., 241 (1940)), vil den midlere molekylvekt av polydextrose vanligvis variere fra 1.000 til 24.000, hvor mesteparten av molekylvekten faller innen området fra 4.000 til 12.000. Når den modifiserte reduserende og gruppe-metode anvendes for å bestemme den antallsmidlere molekylvekt av polydextrose, er den antallsmidlere molekylvekt blitt funnet å være en faktor på 1,5 ganger den antallsmidlere molekylvekt som finnes ved den modifiserte reduserende og gruppe-metode ifølge Isbel.

En hvilken som helst av de velkjente metoder for polymer molekylvektbestemmelse kan imidlertid anvendes for å karakterisere den antallsmidlere molekylvekt for polydextrose.

Det fremgår klart fra de skjematiske formler for polydextrose (tilveiebragt av Pfizer) at primært 1-6 bindinger dominerer på grunn av reaktiviteten av de primære hydroxygrupper, selv om andre glucosidbindinger kan oppstå. I den løselige form for polydextrose er hver av de tilstedeværende syredeler forestret til polydextrose, men når syredelen er forestret til mere enn én polydextrosedel, vil tverrbinding finne sted. Syntetisk polydextrose påvirkes ikke av amylo-lyttiske enzymer, mens dyreernæringsforsøk og radioaktive spor-studier har vist at polydextrose er hovedsakelig ikke-toksisk.

Den vanlige kommersielt tilgjengelige polydextrosepolymer er en lavmolekylær, vannløselig, vilkårlig bundet polymer av glucose inneholdende mindre mengder av sorbitolendegrupper og sitronsyrerester bundet til polymeren ved mono- og di-esterbindinger. Effekten av den vilkårlige binding og leilighetsvise di-ester-tverrbinding i polydextrose er en polymer som er mer resistent overfor syre eller enzymhydrolyse enn andre carbohydratpolymerer slik som stivelse.

Den midlere molekylvekt av kommersielt tilgjengelig polydextrose er 1.500, varierende fra 162 til ca. 20.000. Dette molekylvektområde sikrer en høy grad av vannløselighet og relativt lav viskositet, med hovedegenskapene lik sucrose, men uten den søte smak. Molekylvektområdet for kommersielt tilgjengelig polydextrose er:

Polydextrose inneholder spormengder av 5-hydroxymethylfur-fural og en liten mengde av levoglucosan (1-6 anhydro-glucose), i tillegg til mindre mengder av uomsatte utgangs-materialer slik som glucose, sorbitol og sitronsyre.

Når polydextrosepolymer kombineres med elementært

jod, dannes det resulterende polydextrose-jodkompleks (PDI). Dette polydextrose-jodkompleks er et brunt-til-ravfarget pulver som starter å smelte ved ca. 93°C og som ved 127°C fullstendig danner en rød væske. Polydextrose-jodpulver er meget løselig i vann og vil ved romtemperatur resultere i en rødbrun-farvet, vandig løsning inneholdende så meget som 80 vekt% polydextrose-jod. Løsninger med enda høyere konsentrasjon kan fremstilles. Denne forøkede vannløselighet står i skarp motsetning til den velkjente vandige uløselig-het av jod som er løselig i vann bare til en grad på 0,034%. Denne forøkede vannløselighet bekrefter at en kompleksdannelse har funnet sted under reaksjonen mellom polydextrose og jod under dannelse av en ny forbindelse som har nye og fordelaktige egenskaper. Vandige løsninger av polydextrose-jod (PDI) er sure av natur, men kan bufres over det hele fysiologisk sure pH-område uten å påvirke kompleksdannelsen eller den germicide virkning.

Det infrarøde spektrum av polydextrose-jod under anvendelse av kaliumbromid- (KBr) pelletteknikken over området fra 4.000 cm til 200 cm ^ viser en meget svak skulder med en forøket intensitet av toppen ved 800 cm ^ 300 cm ^. Når polydextrose-jod oppløses i vann, kan det titrerbare jodinnhold bestemmes ved den velkjente metode for jodtitrering med natriumthiosulfatløsning.

Testene har vist at polydextrose-jod tilveiebringer tilstrekkelig likevektsjod for germicide formål slik at for-bindelsen er et effektivt germicid.

Ledningsevnetester utført på polydextrose-jod har bekreftet at polydextrosen er definitivt kompieksdannet med trijodid (I -3 ) og/eller jodid (I -) på grunn av at likevekts-ledningsevnen ved nullkonsentrasjon er signifikant mindre enn for jodløsning (Lugols løsning). Det er enn videre blitt observert at forholdet mellom frie ioner og bundne ioner er konstant etter som konsentrasjonen avtar. Polydextrose-jod utviser en lavere fri ionekonsentrasjon enn jodløsning.

Ifølge en ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen er det tilveiebragt komplekser av jod med polymeren frem stilt ved copolymerisering av sucrose og epiklorhydrin. Molekylene i en slik polymer har en forgrenet struktur og

et høyt innhold av hydroxylgrupper som resulterer i meget god løselighet i vandige media for polymeren.

Slike polymerer erholdt ved copolymerisering av sucrose og epiklorhydrin, er blitt markedsført av Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige, under varemerket "Ficoll",

og av praktiske grunner vil det i den etterfølgende beskrivelse bli henvist til Ficoll snarere enn til "polymeren fremstilt ved copolymerisering av sucrose og epiklorhydrin".

Molekylene i Ficoll har en forgrenet struktur med et høyt innhold av hydroxylgrupper resulterende i meget god løselighet i vandige media. Det finnes ingen ioniserte grupper tilstedeværende i Ficoll, da denne også er en ikke-ionisk, ikke-detergent, ikke-overflateaktiv organisk carbohydratpolymer slik som polydextrose. Fremstillingen og egen-skapene av Ficoll kan finnes i "Ficoll For Cell Research" publisert av Pharmacia Fine Chemicals. Ficoll-jodkomplekset utviser de samme egenskaper som PDI-komplekset når det gjelder germicid aktivitet og utlevering av jod. Bestemm-elsen av likevekt og metoden for utlevering bestemmes ved samme metoder som for PDI-komplekset.

Både polydextrose-jod- (PDI) og Ficoll-jod-(Fl) kompleksene gir en glatt, jevn utlevering av antiseptisk jod når de påføres til levende eller døde overflater over tid, uten noen irritabilitet eller toksiske effekter. Dette er en betydelig forbedring i forhold til de tidligere kjente uorganiske jodholdige, germicide preparater som enten resulterer i høy toksisitet, hud- eller overflate-irritasjon, eller mangel på kontroll av utlevering av det antiseptiske jod over tid.

Som tidligere antatt, var det fullstendig uventet at noen andre ikke-detergente, ikke-ioniske, ikke-overflate aktive organiske polymerer enn polyvinylpyrrolidon kunne være egnet for fremstilling av et jodoforkompleks. Imidlertid er det nå funnet at polydextrose og Ficoll-polymer begge er egnet for fremstilling av de ønskede komplekser for riktig, effektiv utlevering av germicid virkning. I tillegg til å danne lignende komplekser som PVP-I har både polydextrosepolymer og Ficoll-polymer en større vannoppløselig-gjørende effekt på elementært jod enn polyvinylpyrrolidon, idet elementært jod har en meget lav løselighet i vann. Således har polymer-jodkompleksene av PDI og Fl praktisk talt ikke noe fritt elementært jod i fast tilstand når de underkastes en ekstraksjon med n-heptan, da det kompleks-dannede jod i PDI- eller FI-kompleksene er i tri-jod-anionisk likevekt som er uløselig i n-heptan og andre organiske løs-ningsmidler .

Det etterfølgende er en mer detaljert beskrivelse av oppfinnelsen som er beregnet som eksempler og som ikke begrenser oppfinnelsens ramme.

Som ovenfor angitt, er polydextrose en vannløselig, vilkårlig bundet polymer av D-glucose inneholdende mindre mengder sorbitolendegrupper og sitronsyrerester bundet til polymeren ved mono- og di-ester-bindinger. Polydextrose inneholder enhver mulig type av glucosidbinding. På grunn av reaktiviteten av de primære hydroxygrupper er 1-6 binding dominerende i polydextrose. Resultatet av denne vilkårlige binding og leilighetsvise di-ester-tverrbinding er en polymer som er mer resistent overfor sur eller enzymhydrolyse enn en polymer slik som stivelse.

Synteser av polydextrosepolymer er som ovenfor angitt beskrevet i US patentskrifter nr. 3 766 165 og 3 876 794 hvor polymeren i seg selv er tilgjengelig fra Pfizer. Tidligere kjent bruk innbefatter f6radditiv for flere formål slik som et svellemiddel med redusert kaloriinnhold. Slik bruk innbefatter additiver for bakevarer, tyggegummi, konfekt, salat-dressinger, meieriprodukter, sukkertøy, etc, og andre typer av spiselige produkter. Generelt er polydextrose stabilt over tid, men langvarig lagring ved forhøyede temperaturer kan resultere i en viss misfargning.

Polydextrose danner en klare smelte over 130°C på lignende måte som sucrose. Polydextrose type N tilgjengelig fra Pfizer er en klar, stråfarvet 70% løsning fremstilt ved delvis nøytralisering av polydextrose med kaliumhydroxyd. Viskositeten på denne bestemte løsning av polydextrose type N er noe høyere enn av sukker eller sorbitolløsninger med lik konsentrasjon. Polydextrose kan også virke som et fukte-middel hvor pulveret absorberer fuktighet under normale atmosfæriske betingelser inntil likevekt nåes. En 10% w/v vandig løsning av polydextrose har en pH på 2,5 til 3,5.

Sikkerheten ved polydextrose er blitt fastslått ved

32 forskjellige studier på 5 dyrearter og ved 8 studier på mennesker. Mesteparten av polydextroseproduktet passerer gjennom en levende organisme uabsorbert. Hovedutnyttelses-banen for det gjenværende innbefatter metabolisme av intes-tinale mikroorganismer under dannelse av carbondioxyd og flyktige fettsyrer som deretter kan absorberes og utnyttes som en energikilde av den levende organisme. Anvendelse av polydextrose er godkjent av FDA som definerer denne som en delvis metaboliserbar vannløselig polymer fremstilt fra D-glucose med små mengder av sorbitol og sitronsyre. Polydextrose kan delvis nøytraliseres med kaliumhydroxyd.

Når 0,10 g polydextrose oppløses i 25 ml vann og analyseres med ultrafiolett lys (UV), erholdes et absorbens-spekter på fra 800 til 190 nm. To topper observeres i området 190-300 nm med maksima ved 193 nm og 281 nm. Absorbensintensiteten er hhv. 2,87 og 0,144. UV-spekteret

er illustrert i fig. 5.

Når det gjelder det infrarøde spekter, er den prosentvise transmisjon målt for en polydextrose-KBr-pellett for infrarødt spekter på fra 400 til 200 cm . Fire regioner av infrarød absorbens er observert, nemlig 3450-2500 cm ^, 1800-1200 cm<-1>, 1200-800 cm"<1>og 800-300 cm"<1>. En bred topp med sterk intensitet med en snever svakere skulder ved 2970 cm , en moderat, relativt bred topp ved 1600 cm og en sterk, relativt bred topp ved 1000 cm 1 ble alle observert. Det infrarøde spekter som ble analysert, er illustrert i

fig. 6.

Viskositeten av polydextrose som en funksjon av dets konsentrasjon ble bestemt ved fremstilling av varierende løs-ninger av polydextrose inneholdende fra 1% w/v til 60% w/v. De relative viskositeter av disse løsninger ble bestemt ved 25°C og ble nedtegnet som en funksjon av konsentrasjon. Viskositeten av polydextrose sammenlignet med sorbitol og sucrose, er også vist i etterfølgende tabell I:

De ovenfor bestemte viskositeter er tilgjengelige fra Pfizer.

Ficoll har en midlere molekylvekt på 400.000 - 100.000, en egenviskositet på 0,7 dl/g, og en spesifikk rotasjon [a]^° på +56,5°. Det foreligger mindre enn 1% dialyserbart materiale i Ficoll polysaccharidpolymeren innbefattende tilstedeværende natriumklorid. Reaktiviteten og stabiliteten av Ficoll bestemmes av hydroxygruppene og glycosidgruppene tilstedeværende i sucroserestene. Ficoll er stabil både i alkalisk og nøytrale løsninger. Ved pH-verdier lavere enn 3, hydrolyseres Ficoll hurtig, spesielt ved forhøyet temperatur. Ficoll kan imidlertid steriliseres i nøytrale løsninger ved autoklavering ved 110°C i 30 minutter uten nedbrytning.

Som tilgjengelig fra Pharmacia Fine Chemicals erholdes Ficoll som et sprøytetørket pulver som således er lett løselig i vandige media når det tilsettes langsomt under om-røring. Konsentrasjoner opp til 50% w/v av Ficoll i løsning kan erholdes. De relative viskositeter av Ficoll-løsninger ved varierende konsentrasjoner er illustrert i etterfølgende tabell II:

I motsetning til sucrose i seg selv har Ficoll-løsninger lavt osmotisk trykk, mens densiteter av sucrose og Ficoll er sammenlignbare. På grunn av høy molekylvekt og lavt innhold av dialyserbart materiale har Ficoll en meget lavere permea-bilitet overfor cellemembraner enn f.eks. sucrose. Ficoll er tidligere blitt primært anvendt innen sentrifugering i tette media hvor Ficoll har vært anvendt for separering og isoler-ing av celler og subcellulære partikler. Ficoll kan også anvendes som et stabiliseringsmiddel i proteinløsninger og i dialyse.

Andre forenelige bestanddeler kan innarbeides i jodoforpreparater dannet fra jod og enten polydextrose eller Ficolls polymer. Slike forenelige bestanddeler innbefatter buffere, supplerende overflateaktive midler og ytterligere ikke-vandige løsningsmidler. Et eksempel på et slikt løs-ningsmiddel er glycerol.

Mengden av jod som kan innarbeides i de nye jodoforer ifølge Oppfinnelsen, dvs. jodoforene av polydextrose eller Ficoll polymer, vil være den samme som tilfellet er for andre kjente jodoforer slik som polyvinylpyrrolidon-jod. Generelt er mengden av jod mellom 1-20%, fortrinnsvis 2-16%, og helst 2-10%.

Komplekset av polydextrose og/eller Ficoll polysaccharidpolymer med. jod kan fremstilles gjennom samvirkningen av.elementært jod med polydextrose og/eller Ficoll polymer i fast tilstand. Hastigheten ved en slik reaksjon (dannelsen av det ønskede kompleks) kan bestemmes ved regulering av temperaturen.. En slik reaksjon vil forløpe langsomt ved romtemperatur og vil akselereres ved forhøyede temperaturer. Komplekset fremstilles fortrinnsvis ved først å oppløse den nødvendige mengde av polydextrose eller Ficoll polymer i et polart løsningsmiddel slik som vann etterfulgt av tilsetning av elementært jod under kraftig omrøring inntil oppløsningen er fullført. Elementært jod kan innføres i et slikt polart løsningsmiddel i form av en vandig løsning i seg selv slik som Lugols løsning, eller som en vandig løsning av natriumjodid-jod..

Andre egnede løsninger for innføring av jod i det polare løsningsmiddel under dannelse av jodoforpreparatet innbefatter kaliumjodid-jod og hydrojodsyreløsninger. I dette tilfellet resulterer jodoforpreparatet fra samvirkningen av elementært jod, alkalimetalljodid og polydextrose og/eller Ficoll polymer i det polare løsningsmiddel, f.eks. vannløsning. På denne måte kan polydextrose-jodpreparater fremstilles med opp til 20 vekt% jod basert på vekten av anvendt polydextrosepolymer.

De forskjellige andre hjelpestoffer kan også oppløses

i det polare løsningsmiddel under dannelse av PDI-komplekset, slike hjelpestoffer som buffere, overflateaktivt middel, glycerol, etc. Etter at alle de nødvendige komponenter er blitt innarbeidet i løsningen, og løsningen er omrørt i en tilstrekkelig tid slik som 30 minutter, kan løsningen deretter avkjøles om nødvendig, eventuelt filtreres og fryse-tørkes under dannelse av krystaller eller pulvere av PDI-jodoforkomplekset. Jodet kan innarbeides i polydextroseløs-ningen på en hvilken som helst måte slik som ved samtidig tilsetning av en alkalimetalljodløsning, etterfulgt av hydro-jodsyretilsetning i en liten mengde. Etter at løsningen er blitt fremstilt og frysetørket, kan komplekset analyseres med hensyn til tilgjengelig jod. Jodoforpreparatet kan også analyseres med hensyn til tilgjengelig jodinnhold etter et bestemt tidsrom, f.eks. flere uker, for å fastslå at effektiviteten av preparatet ikke avtar over tid. Andre egnede polare løsningsmidler som kan anvendes for fremstilling av jodoforkomplekset, innbefatter alkohol, i tillegg til vann, og en hvilken som helst blanding av disse.'

Polydextrose-jodpulveret er meget vannløselig ved romtemperatur. En slik løsning har en rødbrun farge. Jod-tilgjengeligheten i den vandige løsning av jodoforen kan bestemmes ved direkte titrering med standardisert natrium-thiosulfatløsning. Dette er en klassisk oxydasjons-reduk-sjonsreaksjon som hensiktsmessig anvendes innen jodkjemien. Eksempelvis utviser polydextrose-jodkompleks (PDI jodofor) med et tilgjengelig jodinnhold på 7,4 5% en løselighet på

81% i vann. Et polydextrose-jodkompleks med 3,25% tilgjengelig jod utviser også en løselighet på ca. 81% i vann.

Smeltepunkter for forskjellige polydextrose-jodkomplekser er også blitt bestemt. Slike prøver er blitt tørket på forhånd under vakuum og over P2°5^ ^ timer. Resultatene av smeltepunktbestemmelsene for forskjellige prøver var som følger:

Polydextrose-jodkompleksene utviser et forøket temp-eraturområde over hvilket smelting begynner og slutter. Smeltepunktet er også svakt nedsatt sammenlignet med polydextrosekontrollen alene. En slik smeltepunktbestemmelse ble utført i en Thomas Hoover Capillary smeltepunktapparatur. Smeltepunktet for elementært jod i seg selv er 113,6°C.

Ved fremstilling av jodoforene generelt påvirker flere faktorer kvaliteten og virkningen av preparatene. Eksempelvis vil mengden av jodidion tilstedeværende i løsningen kritisk påvirke den totale stabilitet av jodoforpreparatet. Mengden av elementært jod i løsning er omvendt proporsjonal med jodidionkonsentrasjonen. En økning i pH på preparatet redusererer enn videre jodoforens totale stabilitet, mens en økning i jodidinnhold har den motsatte effekt, dvs. at den øker jodoforens stabilitet. Styrken av bindingen dannet mellom elementært jod og polydextrose eller Ficoll-polymer eller matrisen derav, spiller enn videre en kritisk rolle ved bestemmelse av frigivelseshastigheten for jod fra polymerdepotet eller matrisen derav til reseptorsetet.

Forskjellige jodoforpreparater, nemlig polydextrose-jodkompleks (PDI) og polyvinylpyrrolidon-jodkompleks

(PVP-I), ble fremstilt under anvendelse av de respektive polymerer, polydextrose og polyvinylpyrrolidon (PVP-K30), med elementært jod eller Lugols løsning. Polyvinylpyrrolidon PVP-K30 er en relativt høymolekylær polymer hvor minst 95%

har en vektmidlere molekylvekt på 40.000. Når denne bestemte polymer omsettes med jod, dannes et kompleks av polyvinylpyrrolidon- jod som ovenfor angitt. Dette bestemte kompleks er løselig i vann og virker som et antibakterielt middel når det påføres på et sår. Frigivelsesgraden og hastigheten av jod fra polymerdepotet bestemmes av styrken av bindingen mellom jod og polymer, og også av pH på formuleringen.

Flere slike formuleringer med variert styrke av tilgjengelig jod ble fremstilt med de respektive polydextrose-jod- (PDI) og polyvinylpyrrolidon-jod-(PVP-I) komplekser, og hvor den antibakterielle aktivitet ble sammenlignet under anvendelse av forskjellige mikroorganismer. 4 slike formuleringer under anvendelse av PDI, overflateaktivt middel, glycerol og buffer, ble fremstilt ved pH 5. Det tilgjengelige jodinnhold i disse preparater varierte fra 2,0%, 1,0%, 0,25% og til 0,1%. Ytterligere 4 prøver ble fremstilt under anvendelse av bare bufferhjelpestoffet, og som hadde den samme styrke av tilgjengelig jod som de fire første preparater, og som også hadde en pH på 5.

Ytterligere fire formuleringer av polyvinylpyrrolidon-jod-(PVP-I) kompleks ble også fremstilt under anvendelse av PVP-I, overflateaktivt middel, glycerol og buffer, også ved pH 5. Tilgjengelig jodinnhold i PVP-I-preparatene varierte også fra 2,0%, 1,0%, 0,25% til 0,1%. 4 ytterligere prøver ble også fremstilt under anvendelse av bare bufferen, med de samme styrker av tilgjengelig jod og ved pH 5.

Følgende mikroorganismer ble anvendt for antibakteriell bestemmelse: Staphylococcus aureus nr. 1 (ATCC 6538) penicillinfølsom Staphylococcus aureus nr. 4 (GBL) penicillinresistent Staphylococcus aureus nr. 30 (GBL-CDC) toksisk sjokk- stamme Staphylococcus epidermidis (GBL) normal hudflora

Sporer av B. pumilus E601.

Påføring av de respektive jodoforpreparater på bak-terieprøvene ble utført. De spesifikke sammensetninger som ble undersøkt i testene, var som følger: PDI- kompieks med 2, 0% tilgjengelig I2

27,78 g PDI-kompleks 30,0 g glycerol 0,25 g "Alipal" CO-436

1,119 g buffer

3

Vann til 100 cm

PDI- kompleks med 1% tilgjengelig T-2

13,89 g polydextrose-jod 30,0 g glycerol 0,25 g "Alipal" CO-436

0,56 g buffer

3

Vann til 100 cm

PDI- kompleks med 0, 25% tilgjengelig I2

3,47 g polydextrose-jod 30,00 g glycerol 0,25 g "Alipal" CO-436

0,140 g buffer

3

Vann til 100 cm

PDI- kompleks med 0, 1% tilgjengelig 1^

1,38 g polydextrose-jod 30,00 glycerol 00,25 g "Alipal" CO-436

0,056 g buffer

3

Vann til 100 cm

PVPI- kompleks med 2, 0% tilgjengelig 1^

20,0 g PVPI

30,0 g glycerol 0,25 g "Alipal" CO-436

4,18 g buffer

3

Vann til 100 cm

PVPI- kompleks med 1% tilgjengelig 1^

10,31 g PVPI

30,0 g glycerol

0,25 g "Alipal" CO-436 2,09 g buffer

3

Vann til 100 cm

PVPI- kompleks med 0, 25% tilgjengelig 1^

2,58 g PVPI

30,0 g glycerol 0,25 g "Alipal" CO-436 0,523 g buffer

3

Vann til 100 cm

PVPI- kompleks med 0, 1% tilgjengelig 1^

1,031 g PVPI

30,0 g glycerol 00,25 g "Alipal" CO-436 0,209 g buffer

3

Vann til 100 cm

Resultatene av testene er angitt i de etterfølgende tabeller:

Ifølge resultatene fra testen utført som angitt i det foregående, ble polydextrose-jodkomplekser (PDI) med 2%, 1%, 0,25% og 0,1% tilgjengelig jodinnhold funnet å være kraftigere enn polyvinylpyrrolidon-jod-(PVPI) kompleksene med samme respektive prosenter av tilgjengelig jodinnhold. Polydextrose- jodkompleksene med bare bufferen med 1% og 0,2% tilgjengelig jodinnhold ble funnet å være de beste formuleringer for alle cocci og sporer, mens polyvinylpyrrolidon-jodformul-eringene med 2% tilgjengelig jod ble funnet å være den minst aktive. Således er det ganske klart at polydextrose-jod-jodoforkompleksene ifølge oppfinnelsen gir distinkte antibakterielle og germicide fordeler, med forbedret yteevne i forhold til de tidligere anvendte polyvinylpyrrolidon-jod-(PVPI) jodoforkomplekser.

Viskositeten av et polydextrose-jod-(PDI) jodoforkompleks er også blitt analysert, i motsetning til viskositeten av bare polydextroseløsninger alene. PDI-jodofor-løsningene er blitt fremstilt inneholdende respektive mengder på 50% vekt/volum, 40% vekt/volum, 30% vekt/volum, 20% vekt/volum, 8% vekt/volum, 5% vekt/volum og 1% vekt/volum av jod. Disse respektive løsninger ble filtrert gjennom 0,45yum filtere. Relative viskositeter ble målt under anvendelse av Ubbelohde glasskapillarviskometere med størrelse OB for 50-20% løsninger, og størrelse OC til 10-1% løs-ninger. Den relative viskositet ved 25°C - 0,05°C måles som et forhold mellom strømningstider for prøveløsningene og strømningstiden for rent vann.

Fuktighetsinnholdet i polydextrose-jod-(PDI) komplekset ble bestemt ved Karl-Fischer titreringsmetoden og ble funnet å være 11,28%. Tilgjengelig jod ble bestemt å være 7,45%,

og jodidkonsentrasjonen ble bestemt til 6,74 5% Kl. Det totale innhold av polydextrose og polydextrose-jodkompleks (PDI) er derfor 74,52 vekt%.

Viskositetene av de respektive polydextrose-jodkomplekser og polydextrosekontrollen ble bestemt. Det ble funnet at polydextrose-jodkompleksene utviser en høyere grad av viskositet enn løsninger av polydextrose alene, ved ekvivalente polydextrosekonsentrasjoner. Den resulterende bestemmelse av egenviskositet, (n), er også større for poly dextrose-jodkomplekser enn for polydextroseløsninger alene. Dette indikerer at polydextrosemolekylet er svakt ekspandert når det foreligger i løsning av polydextrose-jodkompleksene, hvilket ville kunne forventes med innbefattelse av jod eller jodid ved dannelsen av den krevede polymermatriks i jodoforen.

Den spesifikke resistans eller ekvivalente konduktans av PDI-jodoforene er også blitt sammenlignet med PVP-I-jodoforene. Spesifikk elektrisk resistans av en løsning defineres som konduktansen (ledningsevnen) pr. tverrsnitts-enhet pr. cm.

For analyse av den ekvivalente konduktans ble polydextrose-jod og polyvinylpyrrolidon-jodkomplekser fremstilt som i det etterfølgende i tillegg til fremstilling av jod-løsning og jodkontrolløsning.

Jodløsningen i seg selv ble fremstilt ved oppløsning av 100 g kaliumjodid (Kl) i 150-200 cm 3 vann. 50,0 g elementært jod, I2/ ble tilsatt under omrøring til denne løsning som deretter ble fylt opp til 500 ml ved ytterligere tilsetning av vann. Jodkontrolløsningen ble fremstilt ved fortynning av 5 cm 3jodløsning i en volumetrisk kolbe etterfulgt av omrøring i 1 time ved romtemperatur, hvoretter løsningen fikk stå over natten.

Polydextrose-jodkomplekset ble fremstilt ved oppløsning 3 3

av 10,0 g polydextrose i 70 cm vann, og hvor 5 cm av jod-lagerløsningen ble tilsatt under omrøring. Løsningen ble deretter bragt til et volum på 100 cm 3 ved tilsetning av vann etterfulgt av omrøring i 1 time ved romtemperatur, hvoretter løsningen fikk stå over natten.

Polyvinylpyrrolidon-jodkomplekset (PVP-I) ble fremstilt 3 3

ved oppløsning av 10,0 g PVP-K30 i 60 cm vann. 5 cm av jodløsningen ble oppløst i 25 cm 3 vann hvor den resulterende jodløsning ble langsomt tilsatt til PVP-løsningen under rask omrøring. Den således dannede løsning ble omrørt ved romtemperatur inntil alt gelatinøst materiale var oppløst, idet omrøringen ble fortsatt i opp til en halv time. Den resulterende løsning ble bragt til et volum på 100 cm 3 og ble omrørt i den gjenværende del av timen, etterfulgt av henstand

Dver natten.

Hver av de 4 fremstilte løsninger ble undersøkt før analyse med hensyn til tilgjengelig jodinnhold under anvendelse av 0,02N thiosulfat og ble analysert med hensyn til totale jodider (I? + I ), under anvendelse av potehsiometrisk titrering med 0,1N sølvnitrat. På lignende måte ble løs-ninger av PVP og polydextrose alene, inneholdende respektive nengder på 8,0 g/l polymer fremstilt ved oppløsning av 0,8 g av den respektive polymer i 70 cm 3 vann for å bringe de resulterende løsninger til de krevede volumnivåer som de andre fremstilte løsninger. En 0,5M kaliumklorid-(KCl) løs-ning ble også fremstilt til det samme volum.

Konduktans og kapasitans for hver av de ovenfor angitte

7 fremstilte løsninger ble analysert for de forskjellige konsentrasjoner under anvendelse av 'General Radio Capacitance<y>ieasuring Assembly". Forsøksløsninger av jodkontrolløs-ningen, polydextrose—jodkompleks, PVP-I kompleks og løsninger av PVP alene og polydextrose alene ble fortynnet til konsentrasjoner på 2 ml/100, 1 ml/100, 0,1 ml/50, 0,1 ml/100

for jodholdige løsninger, og til konsentrasjoner på 20 ml/100, 100 ml/100, 2 ml/100 og 1 ml/100 for polydextrose eller PVP-løsninger alene. Den parallelle konduktans og kapasitans ble avlest direkte fra måleinstrumentet under anvendelse av en CEL3-J-l-celle. Kaliumklorid-(KCl) løsningen ble målt ved konsentrasjoner på 0,0LM, 0,005M, 0,001M, 0,00005M og D,0001M.

Testene bekreftet at ettersom konsentrasjonen av PVP i løsningen øker, nedsettes den ekvivalente konduktans. Hvis imidlertid konsentrasjonen av PVP avtar, øker den ekvivalente konduktans eksponensielt. Når det gjelder polydextrose med en ekvivalent konduktans på 0,018 ohm -1 cm - 3, vil den ekvivalente konduktans avta lineært ettersom konsentrasjonen av polydextrose øker. Dette bekrefter at polydextrose ioniseres mindre enn polyvinylpyrrolidon. Når det gjelder jodløsning (Lugols løsning), avtar den ekvivalente konduktans ettersom konsentrasjonen øker.

Når det gjelder polydextrose-jod-jodoforkomplekset (PDI), avtar konduktansen ettersom konsentrasjonen øker.

Hvis imidlertid konsentrasjonen avtar, dvs. komplekset for-tynnes, øker konduktansen lineært. Dette bekrefter at graden av binding forblir hovedsakelig konstant med fortynning av PDI-komplekser på grunn av binding av trijodid og/eller jodid til polydextrosen. Bidraget av ekvivalent konduktans av polydextrosen er ca. 10% ved nullkonsentrasjon.

-1 -3 Ekvivalentkonduktansen for PDI er 160,4 ohm cm . Denne

er langt lavere enn ekvivalentkonduktansen for PVPI

-1 -3

(216,8 ohm cm ), og også for ekvivalentkonduktansen for jodløsningen (222,7 ohm -1 cm -3). Dette er tilbøyelig til å bekrefte binding av I og/eller I til polydextrosen i PDI-jodoforene. Jo høyere ekvivalentkonduktanstallet i PDI-jodoforene er, jo høyere er den frie ionekonsentrasjon og jo mindre er bindingen til polydextrosepolymeren.

Når det gjelder PVP-jodoforen, bekrefter dataene at det er noe binding av I og/eller I til PVP, men mindre enn i PDI-jodoforen. Det forekommer ingen binding i det hele tatt i jodløsningen i seg selv, da jod er fullstendig ionisert i løsning. I PVPI-komplekset utviser ekvivalentkonduktansen et lineært forhold til kvadratroten av den totale ionekonsentrasjon, idet ekvivalentkonduktansen øker med konsentrasjon.

I forhold til jodløsningen utviser polydextrose-jodkomplekset (PDI) en meget lavere verdi for ekvivalentkonduktans, og addisjonsregelen gjelder ikke i dette tilfelle i området for nullkonsentrasjon. Ved å se bort fra bidraget av polydextrose til konduktiviteten da denne er neglisjerbar, må nedsettelsen i ekvivalentkonduktivitet ved nullkonsentrasjon skyldes en nedsettelse i den frie ionekonsentrasjon,

som innebærer kompleksdannelse av ioner av polydextrosen.

En reversibel likevekt gir imidlertid ikke opphav til en lineær kurve i kvadratroten av total ionekonsentrasjon, og i graden av nullkonsentrasjon skulle ekvivalentkonduktivi-teten av PDI nærme seg den av jodløsningen alene ettersom likevekten forandres mot fullstendig dissosiasjon. Dette innebærer en "irreversibel" bindingsprosess (ingen covalent interaksjon finner sted fordi titreringsbestemmelser ikke viste noe tap av ioner ved kjemisk interaksjon).

Med hensyn til polyvinylpyrrolidon-jodkomplekset utviser PVP i seg selv et visst tap av totale ioner, men ikke noe tap av tilgjengelig jod, hvilket indikerer muligheten for en liten grad av covalent interaksjon med jod. Ekvivalent-konduktiviteten ved nullkonsentrasjon er imidlertid ubetydelig mindre enn den for jodløsningen alene, hvilket indikerer lite eller ingen binding av I - eller I -3 av PVP.

Det observeres derfor klart at på basis av disse data

-3

er polydextrose definitivt kompleksdannet med trijodid (I ) og/eller jodid (I ) på grunn av at ekvivalentkonduktansen ved nullkonsentrasjon er betydelig mindre enn den for jod-løsning alene (f.eks. Lugols løsning). Forholdet mellom frie ioner og bundne ioner i PDI er konstant selv ettersom konsentrasjonen avtar. PDI utviser således lavere fri ione-konsentras jon enn jodløsning. Dette skyldes muligens hydrogenbinding eller osmotisk likevekt som er involvert.

Den lavere ekvivalentkonduktans av PDI er tilbøyelig til å

-3

indikere binding av I og/eller I til polydextrosen.

Med hensyn til PVPI er det mulig at jodet kan være innelukket i den spiralformede polymermatriks. Disse data synes å bekrefte at det ikke er meget binding av I — 3 og/eller I til PVP. Det synes som om bidraget av PVP til ekvivalentkonduktansen av polyvinylpyrrolidon-jod er ca. 10 ganger høyere enn bidraget av polydextrose til PDI-komplekset.

Absorbanstester indikerer kompleksdannelse av jod med polydextrose og polyvinylpyrrolidon. Frigivelsesgraden av jod fra polydextrose-jod-jodoforen ligger mellom frigivelsesgraden for polyvinylpyrrolidon-jod og bare jodløsning alene. Resultatene viser med andre ord en synkende frigivelses-

grad fra jodløsning til polydextrose-jod til polyvinylpyrrolidon- jod.

Likevekts-jodkonsentrasjon ble bestemt for polydextrose-jod- jodof orkomplekser med de respektive konsentrasjoner på 7,45% og 3,25% tilgjengelig jod, og hvor disse likevektsjod-bestemmelser ble sammenlignet med verdier erholdt for polyvinylpyrrolidon-jod-(PVP-I) komplekset med 9,6% tilgjengelig jod, og for jodløsningen alene. Mengden av løsning inneholdende 1,0 g jod ble beregnet for hver av disse respektive løsninger. Deretter ble denne mengde av løsning fra hver av de respektive løsninger oppløst i 80 ml vann, idet vann ble tilsatt for å bringe volumet til 100 ml i en 100 ml volumetrisk kolbe. Den resulterende løsning fra hver av de respektive blandinger ble deretter anvendt for å bestemme likevekts-jodkonsentrasjonen. For hver av de således fremstilte 4 prøver ble 4 forhold mellom vandig løsning og heptan anvendt for de ekstraksjoner som ble utført: 3 vann:l heptan, 2 vann:l heptan, 1 vann:l heptan og 0,5 vann:l heptan. Den vandige løsning og heptanet ble pipettert i et 20 ml sentri-fugerør, ble ristet i 1 minutt og ble deretter sentrifugert ved 2.000 opm i 2 minutter. Omgivende temperatur ble nedtegnet .

Absorbansen av jod i det organiske heptanlag ved

52 2,6 nm ble deretter målt og omdannet til ppm-jod i den vandige fase i henhold til følgende formel:

ppm I~(heptanfase) = mg I2STD/absorbans I2

(absorbans i prøve) x 10

ppm I2(vandig fase) = ppm I2(heptan)/Kp Kp (ved 23°C) = 4 5,0 = løselighet av I, i heptan

ved 23°C/0,03 g/ml I2i vann

Beregningene ble foretatt for hver av de 4 prøver fremstilt med heptanet, og resultatene ble nedtegnet på en kurve. Resultatene som bestemt fra ekstraksjonen, var som følger:

Dataene bekrefter klart at mengden av likevekt-jod frigitt fra polydextrose-jod-jodoforen (PDI) er langt lavere enn fra jodløsningen på grunn av kompleksdannelsen av jod med polydextrosen. Sammenlignet med den velkjente PVPI jodo for er mengden av likevekt-jod frigitt fra PDI, langt større enn fra PVPI, og gir således en større germicid og antiseptisk effekt.

Prosenten av tilgjengelig jod i et vandig polydextrose-jod-antiseptisk jodoforpreparat kan variere fra 0,01% til 20% basert på den totale vekt av den bestemte sammensetning eller løsning.

Den ultrafiolett/visuelle absorbansavsøkning av polydextrose- jodkomplekset med 7,4 5% tilgjengelig jodinnhold ble bestemt og sammenlignet med avsøkningen for polydextrose-løsning alene. En vandig løsning av polydextrose-jodkomplekset ble fremstilt til å inneholde 0,004% tilgjengelig jod på vekt/volumbasis av løsningen. En ultrafiolett/visuell absorbansavsøkning fra 600-190 nm ble tatt. På lignende måte ble en løsning av polydextrose fremstilt til å inneholde en tilnærmet ekvivalent konsentrasjon av polydextrose alene (0,06% polydextrose vekt/volum av løsning). En ultrafiolett/visuell avsøkning fra 600 nm - 190 nm ble også tatt for denne polydextroseløsning alene.

Resultatene var som følger:

Topp- maksima

PDI. 351,5 nm, 287,5 nm, 223 nm,

209 nm Polydextroseløsning alene 281 nm, 19 2 nm, skulder ved

221 nm Disse resultater viser en signifikant forskjell mellom PDI-komplekset og polydextroseløsningen alene, spesielt i fravær av absorbanstopper ved 351 nm og 209 nm for poly-dextroseløsningene alene.

Det foreligger absorbanstopper ved 351 nm og 209 nm i PDI-løsningen, mens det ikke foreligger noen i den tilsvarende polydextroseløsning alene. Samtidig utviser PDI-løsningen ingen absorbans ved 192 nm, en sterk absorbans ved 287,5 nm og en sterk absorbans ved 223 nm, i motsetning til en svak absorbans ved 281 nm og en svak skulder ved 221 nm for polydextroseløsningen alene. Toppene fremkommer i PDI-løs-3-ningen ved 351,5 nm og 223 nm svarende til absorbans av I og I som indikerer nærværet av tr i jod id-og j.odid-ioner

innen PDI-komplekset.

De infrarøde spektra for de respektive polydextrose-jodkomplekser med 7,45% tilgjengelig jod og 3,25% tilgjengelig jod, ble tatt under anvendelse av en kaliumbromid-(KBr) pellett. Avsøkninger ble tatt over området fra 4.000 cm"<1>til 200 cm<1>. Begge avsøkninger var meget like den infrarøde avsøkning av polydextroseløsning alene. Ubetydelige for-skjeller fremkom i området på 1.500 cm"1 til 1.200 cm<-1>. En meget svak skulder fremkom i PDI-avsøkningen, mens øket intensitet av toppen ved 800 til 300 cm<-1>var blitt observert.

Oppfinnelsen illustreres ytterligere i de etterfølgende spesifikke eksempler som ikke må betraktes å begrense oppfinnelsens ramme.

Eksempel_ l

25 ml av jodløsning inneholdende 629,2 mg I2/ml (total mengde av jod tilstedeværende i løsningen var lik 15,73 g) ble frysetørket, og hvor vekten av den frysetørkede prøve ble bestemt til å være 10,3 g. Den totale mengde av jod funnet 1 prøven, var 0,123 g, med et tap på jod lik 99,3%. Når denne jodløsning ble omsatt med polydextrosepolymerløsning etterfulgt av frysetørking, var tapet av jod lavt. Dette viser at polydextrosepolymer danner et kompleks med jod eller trijodid-ion da det prosentvise jodtap i fravær av polydextrose er 99,3% fra jodløsningen.

Eksempel 2

0,7 g pulverisert, resubliraert jod ble tilsatt porsjonsvis til 70 cm 3av en 5% polydextroseløsning under konstant omrøring ved 3 5°C. Den resulterende løsning ble oppvarmet til 65°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 2 timer. Løsningen fikk deretter avkjøles til romtemperatur over natten, filtrert og frysetørket under dannelse av et fint pulver. Det tilgjengelig jod i dette preparat ble bestemt til 0,01%.

E ksempel 3

3,5 g pulverisert, resublimert jod ble tilsatt ved 40°C til 200 cm 3 av en 10% polydextroseløsning under omrøring. Blandingen ble oppvarmet langsomt til 7 5°C, ble opprettholdt ved denne temperatur i 4 timer og ble deretter avkjølt, etterfulgt av filtrering og frysetørking. Det tilgjengelige jodinnhold av det resulterende preparat ble bestemt til 0,14%.

E ksempel 4

5,25 g pulverisert, resublimert jod ble tilsatt ved 40°C til 200 cm"<*>av en 15% polydextroseløsning i vann under omrøring. Den resulterende blanding ble oppvarmet til 70°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 4 timer. Reaksjons-løsningen ble deretter avkjølt på et isbad, filtrert og frysetørket til et fint pulver. Tilgjengelig jodinnhold ble bestemt til 0,48%.

Eksempel 5

6,5 g pulverisert, resublimert jod ble tilsatt til

200 cm"* av en 60% polydextroseløsning under omrøring. Blandingen ble deretter oppvarmet under omrøring til 75°C i 4 timer. Den resulterende blanding fikk deretter avkjøles til romtemperatur, filtrert og frysetørket. Tilgjengelig jodinnhold ble bestemt å være 0,93%.

Eksempel 6

3

6,5 g resublimert jod ble tilsatt til 200 cm av en 60% polydextroseløsning i vann ved 40°C og under omrøring. Etter endt tilsetning av jod ble 10 dråper 47-51% hydrogenjodid tilsatt. Blandingen ble deretter oppvarmet til 75°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 4 timer. Den resulterende løsning ble avkjølt og filtrert, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 1,026%.

Eksempel 7

6,5 g resublimert jod ble tilsatt under omrøring ved romtemperatur til 100 cm 3 av en 60% polydextroseløsning i

vann. 10 dråper hydrogenjodid ble deretter tilsatt til løs-ningen. Blandingen ble deretter omrørt ved romtemperatur i 1 time, filtrert og frysetørket. Tilgjengelig jodinnhold ble bestemt til 0,22%.

Eksempel 8

3,25 g resublimert jod ble tilsatt under omrøring til 100 cm 3 av en 60% polydextroseløsning. Etter endt jodtilset-ning ble 10 dråper hydrogenjodid tilsatt. Blandingen ble deretter omrørt ved romtemperatur i 1 time, filtrert og frysetørket, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 0,29% .

Eksempel 9

3,25 g resublimert jod og 10 dråper hydrogenjodid ble samtidig tilsatt ved romtemperatur til 100 cm 3av en 60% polydextroseløsning i vann under omrøring. Den resulterende blanding ble deretter oppvarmet til 75°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Blandingen ble deretter avkjølt til romtemperatur og filtrert. Det tilgjengeligejodinnhold på den resulterende sammensetning ble bestemt til 0,7%.

Eksempel 10

3

20 g polydextrose ble tilsatt til 100 cm vann.

4,44 cm 3 jodløsning inneholdende 1,8 g jodid og 3,2 g jod, ble deretter tilsatt til den resulterende, klare polydextrose-løsning. Etter tilsetning av jodløsningen ble den resulterende blanding omrørt i 1 time ved romtemperatur, deretter filtrert og frysetørket til et fint pulver. Tilgjengelig jodinnhold ble bestemt til 8,9%.

Eksempel 11

3 20 g polydextrose ble oppløst i 100 cm vann ved romtemperatur under omrøring. 2,55 cm 3 jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble deretter tilsatt til den om-rørte løsning. Den resulterende blanding ble deretter omrørt i 1 time og filtrert, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 5,2%.

Eksempel 12

400 g polydextrose ble oppløst i 2.000 cm<3>vann under omrøring ved romtemperatur. 83,63 cm 3 jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble deretter tilsatt under om-røring. Den resulterende blanding ble oppvarmet til 65°C,

og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Den resulterende løsning ble deretter avkjølt og sprøytetørket, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 0,05%.

Eksempel 13

20 g polydextrose ble oppløst i 100 cm 3 vann ved romtemperatur under omrøring. 1,07 cm 3 jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble deretter tilsatt til løsningen etterfulgt av omrøring i 1 time. Løsningen ble filtrert, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 2,01%.

Eksempel 14

1,6 cm 3 j,odløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble dråpevis tilsatt under omrøring til 100 cm 3 av en 20% polydextroseløsning i vann. Den resulterende løsning ble omrørt i 1 time ved romtemperatur og filtrert. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt som 3,2%.

Eksempel 15

2,01 cm 3 jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble tilsatt under omrøring til 100 cm 3 av en 20% poly-dextroseløsning i vann. Løsningen ble omrørt i 1 time ved romtemperatur og deretter filtrert, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 4,03%.

E ksempel 16

3,52 cm 3 jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble dråpevis tilsatt under omrøring til 100 cm 3 av en 20% polydextroseløsning i vann. Løsningen ble omrørt i 1 time ved romtemperatur og ble deretter filtrert, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 7,01%.

Eksempel 17

2,69 cm 3 av en jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 9, ble tilsatt under omrøring til 100 cm 3 av en 20% polydextroseløsning i vann, Den resulterende løsning ble oppvarmet til 55°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Den resulterende, oppvarmede løsning ble deretter avkjølt og filtrert, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 5,1%.

Eksempel 18

20 g polydextrose ble oppløst i 100 cm 3 vann ved romtemperatur. 4,54 cm 3 jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 19, ble deretter tilsatt under omrøring. Løsningen ble oppvarmet til 55°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 7,25%.

Eksempel 19

3 20 g polydextrose ble oppløst i 100 cm vann ved romtemperatur. 0,4 cm 3jodløsning ble deretter tilsatt under omrøring etterfulgt av oppvarming til 55°C og opprettholdelse av denne temperatur i 1 time. Avkjøling og filtrering fant deretter sted, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 1,06%.

Eksempel 20

3

600 g polydextrose ble oppløst i 3.000 cm vann ved romtemperatur. 133 cm jodløsning ble deretter tilsatt til polydextroseløsningen etterfulgt av oppvarming til 55°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Den resulterende sammensetning ble deretter avkjølt, filtrert og frysetørket under dannelse av et fint pulver med et tilgjengelig jodinnhold på 7,19%.

Eksempel 21

3

20 g polydextrose ble oppløst i 17 cm vann ved romtemperatur. 4,28 cm 3 jodløsning ble deretter tilsatt, og den resulterende blanding ble oppvarmet til 55°C. Tempera turen ble opprettholdt i 1 time etterfulgt av avkjøling og filtrering av løsningen. Løsningen ble deretter frysetørket og bestemt med hensyn til jodinnhold. Det tilgjengelige jodinnhold var 5,34%.

Eksempel 22

600 g polydextrose ble oppløst i 3.000 cm 3 vann ved romtemperatur. 155,0 cm jodløsning som var fremstilt fra 43,55 g kaliumjodid (Kl) og 112,37 g jod, ble deretter tilsatt til polydextroseløsningen. Den resulterende løsning ble deretter oppvarmet til 55°C under omrøring, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Den resulterende løsning ble avkjølt og filtrert, og filtratet ble analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold etter 6 ukers henstand ved romtemperatur. Jodinnholdet ble funnet å være 8,39% etter henstand ved romtemperatur i 6 uker.

Prøver av løsningen fremstilt ifølge dette eksempel, ble frysetørket. De resulterende satser ble kombinert og bestemt med hensyn til tilgjengelig jodinnhold, hvilket ble funnet å være totalt 7,69%.

Eksempel 23

3

20,0 g polydextrose ble oppløst i 4 cm vann ved romtemperatur etterfulgt av oppvarming av den resulterende løsning på et oljebad til 75°C under omrøring. 2,0 g jod ble tilsatt porsjonsvis under omrøring i oljebadet. Oppvarmingen og omrøringen ble deretter fortsatt i en halv time, etterfulgt av avkjøling og etterfølgende tørking i vakuum over fosforpentoxyd. Vekten av det tørre polydextrose-jodkompleks var 20,5 g og med tilgjengelig jodinnhold på 0,1%.

Eksempel 24

40 g polydextrosepulver ble oppløst i 100 cm 3 vann under omrøring og oppvarming til 60°C. 9,7 2 g resublimert jod ble tilsatt porsjonsvis over 15 minutter til den klare løsning under omrøring og under oppvarming til 70°C. Temperaturen ble deretter hevet til 90-95°C under omrøring i 30 minutter.

Løsningen ble deretter avkjølt til romtemperatur og ble ytterligere avkjølt på et isbad etterfulgt av filtrering. Krystallene ble tørket i vakuum over vannfritt calciumklorid, og jodinnholdet ble bestemt til å være 0,62%.

E ksempel 25

1 g resublimert jod ble oppløst i 20 cm^ tetraklorid (CC14). 5,0 g polydextrosepulver ble tilsatt til den klare jodløsning under omrøring. Den resulterende suspensjon ble omrørt i 15 minutter, hvorpå 0,3 cm 3 hydrogenjodid (47-51% konsentrasjon) ble dråpevis tilsatt i løpet av 5 minutter. Den resulterende suspensjon ble deretter omrørt i 4 timer etterfulgt av sugfiltrering. Det resulterende, faste materiale var delvis i pulverform og ble tørket under vakuum over fosforpentoxyd. Den resulterende vekt av det faste pulver var 2,9 g med et tilgjengelig jodinnhold på 0,19%, mens vekten av den gummiaktige, faste del av produktet ble funnet å være 1,5 g, med et tilgjengelig jodinnhold på 3,8%.

Eksempel 26

3

20 g polydextrosepulver ble oppløst i 100 cm vann under omrøring etterfulgt av tilsetning av 10 cm 3 jodløsning til den klare polydextroseløsning. Den således tilsatte jodløsning ble fremstilt fra 8,2 g kaliumjodid (Kl) og 13 g jod i 25 cm 3 vann. Den resulterende jod-polydextroseløsning ble omrørt i en halv time, filtrert og deretter frysetørket til et fint pulver av polydextrose-jod-jodoforkomplekset. Tilgjengelig jodinnhold i denne sammensetning ble bestemt

til 10,34%.

Eksempel 27

20 g Ficoll polysaccharidpolymer ble oppløst i vann

i en 200 ml volumetrisk kolbe, og vann ble deretter tilsatt for å heve volumet på løsningen til 200 ml. 4 g finoppmalt jod ble deretter tilsatt til løsningen som langsomt ble oppvarmet til 95°C, og denne temperatur ble opprettholdt i en halv time. Løsningen ble deretter avkjølt til omgivende

temperatur, filtrert og frysetørket. Det analyserte, faste jodkompleks ble funnet å ha 1,6% tilgjengelig jodinnhold.

Eksempel 28

50 g Ficoll 700 polysaccharidpolymer ble oppløst i vann i en 500 ml volumetrisk kolbe, og vann ble deretter tilsatt for å heve volumet på løsningen til 500 ml. 10 g fin-pulverisert jod ble tilsatt til løsningen etterfulgt av oppvarming i 5,5 time til 95°C under omrøring. Løsningen fikk stå over natten, ble filtrert og deretter frysetørket. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 2,1%.

Eksempel 29

2,0 g jod oppløst i 75 ml 1,2-diklorethan ble tilsatt til 20 g Ficoll 700 polymer i 200 ml 1,2-diklorethan under omrøring. Suspensjonen ble oppvarmet til 79°C^ og denne temperatur ble opprettholdt i 2 timer. Det resulterende produkt fikk avkjøles over natten, ble filtrert og frysetørket til et fint pulver. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til 0,1%.

Eksempel 30

20 g Ficoll polymer ble oppløst i 100 ml vann. 4,84 ml jodløsning ble deretter tilsatt under omrøring i 2 timer ved romtemperatur. Den resulterende væske ble analysert med hensyn til tilgjengelig jod, hvilket ble bestemt å være 9,62%.

Eksempel 31

7,4 5 ml jodløsning fremstilt som beskrevet i eksempel 10, ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll polymer oppløst i vann under omrøring. Omrøringen ble fortsatt i 1 time ved romtemperatur, hvorpå løsningen ble bestemt med hensyn til tilgjengelig jod. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til å være 14,5%.

Eksempel 32

7,0 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll 700 polymer i vann under omrøring. Løs-ningen ble deretter omrørt i ytterligere 1 time ved romtemperatur. Den resulterende løsning ble filtrert og analysert med hensyn til tilgjengelig jod, hvilket ble bestemt å være 13,04%.

Eksempel 33

0,42 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll 700 polymer i vann, og den resulterende løs-ning ble omrørt i ytterligere 1 time ved romtemperatur. Løsningen ble analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble funnet å være 1,25%.

Eksempel 34

2.2 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll 700 polymer i vann, og den resulterende løs-ning ble omrørt i 1 time ved romtemperatur og ble deretter analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt til å være 4,95%.

E ksempel 35

7.3 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll polymer i vann etterfulgt av omrøring i 1 time ved romtemperatur. Det tilgjengelig jodinnhold ble bestemt å være 15,29%.

Eksempel 3 6

4.4 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løs-ning av Ficoll polymer i vann, og løsningen ble oppvarmet under omrøring til 55°C i 1 time. Løsningen ble avkjølt til romtemperatur og ble deretter filtrert og analysert med hensyn til jodinnhold. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 7,6 6%.

Eksempel 37

4,4 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning-av Ficoll polymer i vann, og løsningen ble oppvarmet under omrøring til 55°C i 1 time. Løsningen ble avkjølt, og den resulterende Ficoll-jodkompleksløsning ble analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 9,73%.

Eksempel 38

7,26 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll polymer i vann, og løsningen ble omrørt i 1 time ved 55°C. Den resulterende Ficoll-jodkompleksløsning

ble analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 12,29%.

Eksempel 39

100 ml av en 20% løsning av Ficoll polymer i vann ble oppvarmet til 4 5°C, hvorpå 7,3 ml jodløsning ble tilsatt under omrøring. Temperaturen på den resulterende løsning ble opprettholdt i 1 time, hvorpå løsningen ble avkjølt. Væsken ble deretter filtrert og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 14,3%.

Eksempel 40.

4,6 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml 20% løsning av Ficoll polymer i vann ved 4 5°C. Temperaturen ble opprettholdt i 1 time under omrøring. Den resulterende løsning ble avkjølt, filtrert og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 9,05%.

Eksempel 41

7,6 ml jodløsning ble tilsatt til 100 ml av en 20% løsning av Ficoll 700 polymer i vann under omrøring ved 65°C. Temperaturen ble opprettholdt i 1 time etterfulgt av avkjøl-ing' av løsningen og bestemmelse av tilgjengelig jodinnhold. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 15,1%.

Eksempel 4 2

4,6 ml jodløsning ble tilsatt under omrøring til 100 ml av en 20% Ficoll polymerløsning i vann under omrøring ved 6 5°C. Temperaturen ble opprettholdt i 1 time, hvorpå løs-ningen deretter ble avkjølt og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 8,8%.

Eksempel 4 3

20 g Ficoll 700 polymer ble oppløst i 150 cm 3 vann.

20 cm jodløsning som var blitt fremstilt i henhold til ek-empel 10, ble deretter tilsatt til den klare Ficoll polymer-løsning under omrøring. Den resulterende løsning ble deretter omrørt i ytterligere en halv time og filtrert, hvorpå det resulterende Ficoll-jod-jodoforkompleks ble frysetørket under dannelse av et fint pulver. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 24%.

Eksempel 44

1,39 g polydextrose-jodkompleks med 7,0% tilgjengelig jodinnhold ble oppløst i 50 cm 3 vann. 30 g glycerol, 0,06 g buffer (fremstilt ved blanding og maling av 15 g dinatrium-fosfat og 71 g vannfri sitronsyre), og0,25 g "Polysorbate" 80 ble tilsatt til den klare løsning av PDI. Komponentene ble grundig oppløst i løsningen som deretter ble kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe, og volumet ble hevet til 100 ml ved tilsetning av destillert vann. Den resulterende løsning ble analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 0,1% på vekt/volumbasis.

Eksempel 4 5

1,39 g polydextrose-jodkompleks (PDI) med et tilgjengelig jodinnhold på 7,0% ble oppløst i 50 ml vann. 1 g glycerol, 0,06 g buffer fremstilt som beskrevet i eksempel 44, og 0,25 g "Polysorbate" 80 ble tilsatt til PDI-løsningen. Komponentene ble alle oppløst, og løsningen ble kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe hvor volumet ble hevet til 100 ml ved tilsetning av destillert vann. Det tilgjengelig jodinnhold ble bestemt og funnet å være 0,1% vekt/volum av løsningen.

Eksempel 4 6

27,78 g polydextrose-jodkompleks med et tilgjengelig jodinnhold på 7,07% ble oppløst i 50 ml vann, og 30 g glycerol, 0,25 g "Alipal" CO-436, 1,119 g buffer ble tilsatt. Alle komponentene ble grundig oppløst, og løsningen ble kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe. Løs-ningsvolumet ble øket til 100 ml ved tilsetning av mere vann. Det tilgjengelige jodinnhold ble deretter bestemt og funnet

å være 2,0%.

Eksempel 4 7

13,89 g polydextrose-jodkompleks ble oppløst i 50 ml vann. 30 glycerol, 0,25 g "Alipal" CO-436 og 0,56 g buffer ble tilsatt til løsningen som deretter ble kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe. Volumet på løs-ningen ble deretter hevet til 100 ml ved tilsetning av mere vann. Det tilgjengelige jodinnhold på den resulterende løsning ble bestemt til å være 1,0%.

Eksempel 48

3,47 g polydextrose-jodkompleks med et tilgjengelig jodinnhold på 7,07% ble oppløst i 50 ml vann. 30 g glycerol, 0,25 g "Alipal" CO-436 og 0,14 g buffer ble tilsatt og opp-løst i PDI-kompleksløsningen. Løsningen ble kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe, og volumet ble hevet til 100 ml ved ytterligere tilsetning av vann. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 0,25%.

Eksempel 4 9

1,39 g polydextrose-jodkompleks ble oppløst i 50 ml vann. 30 g glycerol, 0,25 g "Alipal" CO-436 og 0,14 g buffer ble tilsatt og oppløst i PDI-løsningen. Løsningen ble deretter kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe, og volumet ble øket til 100 ml ved tilsetning av mere vann. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 0,1%.

Eksempel 50

13,95 g polydextrose-jodkompleks ble oppløst i 50 cm<3>vann. 1 g glycerol, 0,25 g "Alipal" CO-436 og 0,56 g buffer ble tilsatt til PDI-løsningen. Løsningen ble overført kvantitativt til en 100 ml volumetrisk kolbe, og ytterligere vann ble tilsatt for å øke volumet på løsningen til 100 ml. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 1%.

Eksempel 51

13,95 g polydextrose-jodkompleks ble oppløst i 50 ml vann. 1 g glycerol, 0,25 g "Alipal" CO-436 og 0,056 g buffer ble tilsatt til PDI-komplekset. Den resulterende løsning ble kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe hvor det totale volum på løsningen ble øket til 100 ml ved tilsetning av mere vann. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 0,1%.

Eksempel 52

14,1 g polydextrose-jodkompleks med et tilgjengelig jodinnhold på 7,0%, 1 g glycerol og 0,25 g "Hamposyl" L-30 (tilgjengelig som en 30% løsning) ble oppløst i 80 ml vann. 0,914 g buffer ble porsjonsvis tilsatt til løsningen inntil pH var i området 4,9-5,1.Løsningen ble deretter kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe, og volumet på løsningen ble øket til 100 ml ved tilsetning av mere vann. Den sluttelige pH på løsningen ble bestemt å være 5,01, og det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 1%.

Eksempel 53

14,1 g polydextrose-jodkompleks, 1 g glycerol og 0,3 g ammonium-myrt-sulfat (tilgjengelig i en konsentrasjon på 60%) ble oppløst i 80 ml vann. Sitronsyre/dinatriumfosfatbuffer fremstilt i henhold til eksempel 44, ble tilsatt porsjonsvis for å nedsette pH til 5,01. Løsningen ble deretter kvantitativt overført til en 100 ml kolbe, og volumet på løsningen ble øket ved tilsetning av mere vann til 100 ml. Den sluttelige pH på sammensetningen ble bestemt til å være 5,0, og det tilgjengelige jodinnhold var 1%.

Eksempel 54

14,1 g polydextrose-jodkompleks med et tilgjengelig jodinnhold på 7,0%, 1 g glycerol og 0,25 g Miratainé^CBS

ble oppløst i 80 ml vann, og buffer ble tilsatt porsjonsvis inntil pH ble nedsatt til 5,0. Løsningen ble deretter kvantitativt overført til en 100 ml volumetrisk kolbe, og volumet ble hevet til 100 ml ved tilsetning av mere vann. Den sluttelige pH på sammensetningen ble bestemt å være 5,0, og det tilgjengelige jodinnhold var 1%.

Eksempel 55

14,0 g polydextrose-jodkompleks, 1,0 g glycerol og

0,25 g "Hamposyl" TL-40 ble oppløst i ca. 80 ml vann. Sitronsyre/dinatriumfosfatbuffer fremstilt i henhold til eksempel 44, ble porsjonsvis tilsatt til løsningen inntil pH ble senket til 5,5. Noen få dråper 10% saltsyre ble deretter tilsatt dråpevis for ytterligere å nedsette pH på løsningen til 5,0. Løsningen ble deretter kvantitativt overført til en 100 ml kolbe hvor mere vann ble tilsatt for å øke volumet på løsningen til 100 ml. Det tilgjengelige jodinnhold ble bestemt å være 1,0% og pH på løsningen var 5,0.

Eksempel 56

5 cm 3jodløsning fremstilt i henhold til eksempel 10, ble tilsatt til 20 g polydextrosepolymer oppløst i 100 cm<3>vann under omrøring. Den resulterende løsning ble oppvarmet til 55°C, og temperaturen ble opprettholdt i 1 time. Løs-ningen ble deretter avkjølt over is, filtrert, analysert og deretter frysetørket. Det frysetørkede produkt ble ytterligere analysert. Analysen resulterte i en bestemmelse på 8,69% tilgjengelig jodinnhold på væsken før frysetørking, og 8,15% tilgjengelig jodinnhold i det faste pulver etter fryse-tørking.

Ekse mpel 57

3 3 12 cm jodløsning inneholdende 621,81 mg I2/cm og fremstilt i henhold til eksempel 10, ble tilsatt under omrør-ing til 20 g polydextrosepolymer som var oppløst i 100 cm<3>vann. Den resulterende løsning ble oppvarmet til 55°C/og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Det væskeformige polydextrose-jod-(PDI) kompleks ble analysert og avkjølt, filtrert og frysetørket, og det frysetørkede produkt ble også analysert. Analysen av væskeløsningen resulterte i en bestemmelse på 18,6% tilgjengelig jodinnhold, og analysen av det frysetørkede produkt viste 17,05% tilgjengelig jodinnhold etter frysetørking.

Eksempel 58

4 cm 3jodløsning fremstilt i henhold til eksempel 10, ble tilsatt under omrøring til 20 g Ficoll 400 polymer opp-løst i 100 cm"<*>vann. Løsningen ble oppvarmet til 55°C, og temperaturen ble opprettholdt i 1 time. Ficoll-polymer-jodkompleksløsningen ble avkjølt, filtrert, frysetørket og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 9,25%.

Eksempel 59

400 ml jodløsning ble tilsatt under omrøring til 20 g Ficoll 70 polymer oppløst i 100 cm 3 vann. Løsningen ble oppvarmet til 55°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Løsningen ble deretter avkjølt, filtrert, fryse-tørket og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 8,91%.

Eksempel 60

600 g polydextrose ble oppløst i 3.000 cm<3>vann under kraftig omrøring inntil en klar løsning ble erholdt. 71 cm<3>av en jodløsning inneholdende 63 g 1^ ble deretter tilsatt til den klare løsning under omrøring. Den resulterende sats ble oppvarmet til 55°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time. Satsen ble deretter avkjølt til romtemperatur og filtrert. Væskeproduktet ble frysetørket, og det fryse-tørkede, faste produkt ble analysert med hensyn til tilgjengelig jod.som ble bestemt å være 3,25%.

Eksempel 61

3 600 polydextrose ble oppløst i 3.000 cm vann under kraftig omrøring inntil en klar løsning ble erholdt. 155 cm<3>jodløsning fremstilt fra 137 g T-2 ble deretter tilsatt til polydextroseløsningen under omrøring. Den resulterende sats ble oppvarmet i 55°C, og denne temperatur ble opprettholdt i 1 time.

Løsningen ble deretter avkjølt til romtemperatur og filtrert. PDI-komplekset kan anvendes i væskeform, men fryse-tørres fortrinnsvis under dannelse av den faste form av PDI-komplekset. PDI-komplekset ble således frysetørket og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 7,4 5%.

Eksempel 62

82 g kaliumjodid (Kl) ble oppløst i 200 cm 3 vann.

Jod (I2) ble tilsatt under omrøring i 1 time ved romtemperatur. Den resulterende løsning ble filtrert og analysert med hensyn til tilgjengelig jodinnhold som ble bestemt å være 888,44 mg I2/cm<3>.

Denne jodløsning ble anvendt for fremstilling av forskjellige PDI-komplekser og Ficoll polymer-jodkomplekser som tidligere angitt.

Eksempel 63

10 g polydextrose og 2 g jod (partikkelstørrelse

40 mesh) ble grundig blandet og anbragt i et 0,112 kg glass med stor åpning. 0,12 cm 3 ble deretter tilsatt ved hjelp av sprøyte, og glasset ble lukket. Blandingen ble ristet i 24 timer. Ingen tilsynelatende reaksjon ble observert mellom polydextrosen og de tilsatte jodkrystaller.

Eksempel 64

10 g polydextrose og 2 g elementært jod ble grundig blandet og anbragt i et 0,112 kg glass med stor åpning.

0,63 cm 3 vann ble tilsatt ved hjelp av sprøyte, og glasset ble lukket. Blandingen ble ristet i 24 timer. Ingen tilsynelatende reaksjon ble observert.

Ek sempel 65

10 g polydextrose og 2 g elementært jod ble grundig blandet og anbragt i et 0,112 kg glass med stor åpning.

1,33 cm 3 vann ble tilsatt ved hjelp av sprøyte, og glasset ble lukket. Blandingen ble ristet i 24 timer. Dannelse av en polydextrose-vanngel ble observert. Gelen hadde en grønn-aktig farge. Imidlertid var jodkrystallene synlige innen gelen, og ingen tilsynelatende reaksjon fant sted.

Claims (14)

1. Germicid kompleks, karakterisert ved at det består av jod og polydextrose eller copolymeren av sucrose og epiklorhydrin.

2. Germicid kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at jodet er kompleksdannet med polydextrose.

3. Germicid kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at jodet er kompleksdannet med en copolymer av sucrose og epiklorhydrin.

4. Germicid kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at mengden av jod er opp til 20%.

5. Germicid kompleks ifølge krav 2, karakterisert ved at mengden av jod er opp til 20%.

6. Germicid kompleks ifølge krav 3, karakterisert ved at mengden av jod er opp til 20%.

7. Germicid kompleks ifølge krav 1, karakterisert ved at mengden av jod er 2-10%.

8. Germicid kompleks ifølge krav 2, karakterisert ved at mengden av jod er 2-10%.

9. Germicid kompleks ifølge krav 3, karakterisert ved at mengden av jod er 2-10%.

10. Germicid og bakterielt preparat omfattende en bærer for topisk administrering med komplekset ifølge krav 1 fordelt deri.

11. Germicid og bakterielt preparat omfattende en bærer for topisk administrering med komplekset ifølge krav 2 fordelt deri.

12. Germicid og bakterielt preparat omfattende en bærer for topisk administrering med komplekset ifølge krav 3 fordelt deri.

13. Preparatet ifølge krav 10 og innbefattende et overflateaktivt middel.

14. Preparatet ifølge krav 13 og også innbefattende en buffer.