NO863812L - Taakekastelegeme. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder et tåkekastelegeme i samsvar med innledningen til patentkrav 1.

Slike tåkekastelegemer er kjent fra DE-OS 1578348. De tjener særlig til egen vern av kjøretøyer av alle slag, særlig for kamppansere, og blir derfor bragt med av slike kjøretøyer og avfyrt fra holdere eller beger som er anordnet utvendig på kjøretøyet. Vanlige beger for dette formål er dimensjonert for et maksimalt gasstrykk på omtrent 13,5 bar, slik at det for utkasting av tåkekasterlegemene bare kan brukes et drivladningssats som hovedsakelig består av svartkrutt og som skaper et tilsvarende lavt gasstrykk. Selv om det på grunn av den bedre vernevirkningen som dermed kan oppnås er ønskelig å kaste ut tåkekasterlegemer med ei større tåkeladning, er dette på grunn av deres forholdsvis lave styrke ikke uten videre mulig med de vanlige kastebegrene. De hittil vanlige svartkrutt-drivladningene har i tillegg den ulempen at de forurenser de elektriske kontaktklemmene for tenningen av tåkekasterlegemene.

Særlig når det umiddelbart etter utkastingen ikke er mulig å foreta rensing, opptrer sterke korrosjonseffekter, som kan føre til kontaktvansker og i det minste gjøre videre ukasting vanskelig.

Oppfinnelsens hovedoppgave er å skape et forbedret tåkekasterlegeme, med hvilket det er mulig å oppnå hurtigere enn ved hittil kjente tåkekasterlegemer, et sikkert egenvern og hvor det ved utkastingen unngås kontaktforurensing som kan redusere driftsikkerheten.

Denne oppgava blir, med utgangspunkt i tåkekasterlegemer av det nevnte slaget, løst gjennom de trekkene som er angitt i den karakteriserende delen av patentkrav 1.

Ytterligere trekk og modifikasjoner ved oppfinnelsen erangitt i underkravene.

Oppfinnelsen er nedenfor beskrevet nærmere under henvisning til tegningen, hvor: fig. 1 viser et lengdesnitt gjennom et tåkekasterlegeme i samsvar med oppfinnelsen fig. 2 viser et lengdesnitt gjennom bunnen i tåkekasterlegemet i fig. 1, fig. 3 visere et planriss i forstørret målestokk av bunnen i drivladningskammeret, fig. 4 viser et lengdesnitt gjennom bunnen i drivladningskammeret. Fig. 1 viser i lengdesnitt et tåkekasterlegeme 1, sont omfatter en boks 10 fortrinnsvis tilvirket ved dyptrekking, som tåkeladninga 12 er presset inn i. Boksen 10 er lukket med et lokk 14, som på sin omkrets har to kontaktringer som er skilt fra hverandre med en isolering 15. Kastebegeret, som ikke er vist her, og som består hovedsakelig av ei sylinderformet kappe og en bunn, er i høyde med de nevnte kontaktringene forsynt med kontaktstifter som er fjørende og isolert opplagret i kastebegerkappa, med hvilke det blir påtrykt ei spenning ved avfyring av tåkekastelegemet 1. Over elektriske ledninger 19a som er forbundet med kontaktringene 13 blir med denne spenninga ei tennladning 19 i form av et elektrisk tennelement utløst (fig. 1 og 2) Også den vanlige svartkrutt-drivladninga blir tent på denne måten og skaper drivladningsgasser for utkasting av tåkekasterlegemet 1, hvis trykknivå ikke overstiger belastningsevnen til kastebegret. Vanlige svartkrutt-drivladninger forurenser imidlertid kontaktorganene meget sterkt og reduserer derfor driftsikkerheten.

Oppfinnelsen har til formål å oppnå en forbedring av egenvernet ved kasting av legemer med stor tåkeladning, uten å overstige det tillatte trykknivået med sterkt økt driftssikkerhet. Den muliggjør dette ved å skape et nytt drivverk som vil bli beskrevet nærmere nedenfor.

Mens det ved vanlige drivladninger dannes et bestemt trykknivå etter tenningen, som ikke overstiger kastebegrets maksimale styrke, og som etter starten av

akselerasjonsfasen avtar gradvis inntil utkastingen er fullstendig, sørger oppfinnelsen for, at det i kastebegret til tross for tåkekasterlegemets akselerasjon, praktisk talt består i et konstant trykknivå inntil utkastingen er avsluttet, slik at det utkastete tåkekasterlegemet blir stadig akselerert. For dette formålet har tåkekasterlegemet ifølge oppfinnelsen et drivladningskammer 20 med høy trykkstyrke, hvor det er anordnet et effektivt, røksvakt krutt, f.eks. et nitroglyserinkrutt 21, som drivladning og som blir tent av tennladninga 19. Drivladningskammeret 20, som er satt inn i lokket 14 til tåkekasterlegemet 1 består av et i det vesentlige krukkeformet hus 20d, som er lukket med et innskrubart lokk 20a. I drivladningskammerets 20 begge endeflater er det anordnet hver sin kapillarboring, 20t>, 20c, hvilke er dekket med en tildekning 18a, 18b, f.eke. i form av en selvklebende folie av metall eller plast, for å øke lagringsevnen. Gjennom denne tildekningen hindres inntrengning av fuktighet til drivladninga 21. Etter tenning av drivladninga 21 ved elektrisk tenning av tennladninga 19 over kontaktringene 13 og

tilkoblingstrådene 19a, dannes det ved reaksjonen av drivladningskruttet 21 i drivladningskammret 20 et forholdsvis høyt trykk i størrelsesorden på omtrent 1000 bar. Drivladningsgassen som dannes i drivladningskammeret 20 når inn i boringa 20b, river opp tildekningen 18b og går da inn i et ringgravformet spor, som blir begrenset av utkastbegerets yttervegg og en i sentrum oppragende anleggstapp, som det avfyringsklare tåkekasterlegemet 1 hviler på. Ved passende dimensjonering av boringa 20b blir de komprimerte drivladningsgassene strupet slik at det i kastebegret innstiller seg et trykknivå som ikke overstiger begrets maksimale styrke. Fordi det imidlertid gjennom boringa 20b også etter den første akselerasjonen av tåkekasterlegemet 1 stadig blir tilført drivladningsgass, blir dette trykknivået i kastebegret oppretteholdt inntil

legemet 1 er gått fullstendig ut. På denne måten kan en - til forskjell fra kjente tåkekasterlegemer - oppnå en konstant akselerasjon under legemets opphold i kastebegret, slik at det oppnås like kastelengder selv med tunge legemer. Boringa 18b er herunder hensiktsmessig skråttstilt, fortrinnsvis i en vinkel a på 18-25°, fortrinnsvis 20°, i forhold til langsaksen 40 (fig. 4) til drivladningskammeret 20, for å la drivladningsgassene nå inn i den ringformet omløpende utsparinga i det ikke viste kastebegret. Tverrmålet til boringa 20b ligger mellom 1 og 1,4 mm. Ved et særlig fordelaktig utførelseseksempel av oppfinnelsen utgjør tverrmålet 1,2 mm.

Også i den endeflata i drivladningskammret 20 som vender mot tåkeladninga 12 er det anordnet ei kapillarboring 20c, som for lagringsformål i første omgang også er dekket med en tildekning 18a. Etter tenningen av drivladninga 21 går de varme drivladningsgassene også inn i boringa 20c, slår igjennom tildekningen 18a og tenner da tåkeladninga 12 i et område 12a som ligger opptil boringa 20c, hvor tåkeladninga 12 omgir et hulrom 12b. Ved tenning av tåkeladninga 12 i område 12a dannes det mellom tåkeladninga 12 og lokket 14 som lukker boksen 10 et høyt trykk som til slutt fører til at gjengene 14a, som lokket 14 er festet til legemet med, begynner å gi etter og endelig revner, slik at det mellom lokket 14 og den delen av tåkekasterlegemet 1 som er dekket av lokket dannes ei ringspalte, hvor oppdemmete tåkeskyer kan komme ut. På denne måten vil det allerede under legemets flukt dannes et kjeglekappetformet forløpende tåkeslør fra det enkelte legeme, som gir et tett startvern. Etter legemets 1 nedfall, idet lokket 14 blir fjernet fullstendig under flukten, kan tåka som skapes av den brennende tåkeladninga 12 uforstyrret komme ut gjennom åpninger 10a som er jevnt fordelt langs legemets omkrets, slik at det hurtig dannes en sikthindrende tåkevegg.

Avrivingen av gjengene 14a og løsningen av lokket 14 blir fremmet ved at lokket 14, som omgir det trykksterke drivladningskammeret 20 av stål, særlig også de utvendige gjengene 14a, beståt av plast, mens de innvendige gjengene som et forbundet med boksen 10 altså består av stål.

Drivladningskammeret 20 av stål skjermer på fordelaktig og pålitelig måte det elektrisk aktiverbare tennelementet 19 mot sterke elektromagnetiske impulser, som ellers kunne føre til uønsket tenning.

De drivladningsgasser som skapes av drivladninga 21 og som nevnt foran, går inn i boringa 20b, fører ikke til merkbare forurensinger henholdsvis korrusjon av de kontaktstiftene som er anordnet i kastebegret og muliggjør derfor driftsikker omladning av kastebegret og avfyring av tåkekasterlegemer uten særlige rensebehov. På denne måten vil også vedlikeholdsinnsatsen reduseres og driftsikkerheten økes.

Claims (1)

1. Tåkekasterlegeme med en boks som fortrinnsvis er tilvirket ved dyptrekking, for opptak av ei tåkeladning, samt med et lokk som bærer ei tennladning, ei drivladning og ved omkretsen elektriske kontaktringer, karakterisert ved at tennladninga (19) og drivladninga (21) er anordnet i et drivladningskammer (20) med stor trykkstyrke, som er vesentlig husylindrisk og feBtet til lokket (14), idet drivladningskammrets endeflater har hver sin kapillarboring (20b, 20c).

2. Tåkekasterlegemet i samsvar med krav 1, karakterisert ved at drivladningskammret (20) inneholder et røksvakt krutt, f.eks. et nitroglyserinkrutt (21) Tåkekasterlegemet i samsvar med krav 1 eller 2, karakteriser ved at kapillarboringa (20b) i bunnen (20a) av drivladningskammret (20) er skråttstilt i forhold til kammrets langsakse (40) og danner fortrinnsvis en vinkel på 20° med denne, og at diameteren til boringa er mellom 1-1,4 mm. fortrinnsvis 1,2 mm.

4. Tåkekasterlegemet i samsvar med et av kravene 1-3, kaarakterisert ved at drivladningskammeret (20) består av stål og er innlagret i et lokk (14) av plast.

5. Tåkekasterlegemet i samsvar med et av kravene 1-4, karakterisert ved at boringene (20b, 20c) er dekket med hver sin tildekning (18a, 18b) fortrinnsvis av en selvklebende folie.

6. Tåkekasterlegemet i samsvar med et av kravene 1-5, karakterisert ved at tåkeladninga (12) i området (12a) som ligger utenfor åpningen (20c) har ei utsparing (12b).