NO145555B - Skaftforbindelse for hage-, henholdsvis husholdningsredskaper - Google Patents

Description

Fotoledende ark.

Oppfinnelsen angår nye ark til reproduksjon av synlige bilder. I en henseende angår oppfinnelsen forbedrede billedgjen-givende ark som fremkalles ved elektro-lyseteknikk. I en annen henseende angår oppfinnelsen en fremgangsmåte til fremstilling av slike ark og en fremgangsmåte til bruken av dem ved billedreproduksjon.

Fotoledende belegg og ark er blitt fore-slått til forskjellig slags bruk, herunder reproduksjon av bilder ved lys. En nettopp utviklet billedreproduksjonsmetode omfatter permanent og synlig billedfremkalling på egnede fotoledende kopieringsark ved elektrolytiske metoder, etter at de har vært eksponert i lys. Denne fremgangsmåte, som omtales i U.S. patent nr. 3 010 883, omfatter elektrolyse av en elektrolytisk fremkaller, og spesielt elektrodisk avset-ning av et metallisk eller et annet synlig belegg på den eksponerte lysfølsomme overflate, vanligvis ved elektrolytisk reduk-sjon. Det er ikke nødvendig å foreta noen forhåndsoppladning av kopieringsarket, og det frembrakte kopi trenger ingen ytterligere opphetning eller annen behandling for å fiksere bildet. Det har imidlertid vist seg at en vellykket anvendelse av den elektrolytiske metode blandt annet krever at det følsomme ark er sterkt fotoledende og har visse andre ledningsegenskaper enn bare evne til å holde på og spre en elektro-statisk ladning. Disse kopieringsark, nærmere omtalt i U.S. patent nr. 3 010 884, består vanligvis av et fotoledende lag sink-oksydpartikler i et isolerende organisk har-piksaktig bindemiddellag på et underliggende elektrisk ledende lag. De kombinerte lag må ha en ledningsevne på minst 10-' mho/cm ved eksponering med 14 000 lux innfallende lys fra en wolframlampe med absolutt temperatur 3100° Kelvin (dvs. fotoledningsevne), og en ledningsevne i mørke som ikke er større enn ca. en ty-vendedel av fotoledningsevnen. Kopieringsark med fotoledende indiumoksyd er også egnet for fremstilling av bilder ved den ovenfor beskrevne fremgangsmåte.

Ved forsøk på forbedring av fotoledende kopieringsark er det prøvet flere fremgangsmåter for å øke billedtettheten og kontrasten ved anvendelse av elektrolytisk reduserende fremkallere, f. eks. sølv-salter. Hittil har den optisk diffuse refleksjonstetthet i et sølvbilde hatt tendens til å nå et maksimum på ca. en, uavhengig av eksponering eller avsatt sølvmengde i bildet, og den gjenomsnittlige stigning av den diffuse refleksjonstetthet, sammenlignet med den logaritmiske eksponeringskurve, som er et mål for kontrast, har vært mindre enn en. Disse verdier er for lave til tryk-king av de gjennomsnittlige kontinuerlig tonede fotografiske negativer. Dessuten er tettheten utilstrekkelig for mange linje-kopierings- og halvtonekopieringsanven-delser. En økning av billedtettheten må gjennomføres uten flekkdannelse (dvs. elektrolytisk nedbrytning av de fotoledende lag, medførende punktvise avsetninger av fremkalleren), uten gulning eller misfargning av arket, og uten tap av andre ønskede egenskaper ved kopieringsarket, f. eks. skarphet, anvendelighet og fremkallingshastighet.

Det har derfor vært et formål med den foreliggende oppfinnelse å fremstille et forbedret fotoledende kopieringsark.

Et annet formål ved oppfinnelsen er å fremstille et fotoledende kopieringsark som kan fremkalles elektrolytisk slik at det dannes synlige bilder med forbedret billedtetthet, større billedkontrast og forbedrede egenskaper mot smuss.

Et tredje formål med oppfinnelsen er å fremstille et forbedret fotoledende kopieringsark som er motstandsdyktig mot den ovennevnte «flekkdannelse» og mot gulning.

Et fjerde formål er å fremstille et fotoledende kopieringsark med forbedret ut-seende.

Et femte formål er å tilveiebringe en fremgangsmåte for fremstilling av forbedrede fotoledende kopieringsark.

Et sjette formål er å tilveiebringe hjel-pemidler for fremstilling av fotoledende kopieringsark som har forskjellige glans-grader.

Ytterligere formål og fordeler vil fremgå av det følgende.

I henhold til det foran anførte går oppfinnelsen ut på fotoledende ark egnet for billedreproduksjon ved hjelp av elektrolytisk fremkalling, som er karakterisert ved at arkenes fotoledende overflate er belagt med et blankt, gjennomsiktig, sammenhengende, men vanngjennomtrengelig lag av et filmdannende silisiumdioksyd idet dette lag for oppnåelse av den sammenhengende struktur er tilnærmet fritt for alkalimetallioner.

Andre trekk vil fremgå av den følgende beskrivelse av de fotoledende ark i henhold til oppfinnelsen.

Silisiumdioksydet må således ha filmdannende egenskaper, til atskillelse fra silisiumdioksyd som tørker av vandige soler til et usammenhengende, lett pulveri-serbart stoff. Det filmdannende silisiumdioksyd er i stand til å danne stabile, kollo-idale soler med partikkeldiametre av stør-relsesorden 1 til 100 millimikron, fortrinsvis fra ca. 10 til ca. 50 millimikron.

Silisiumdioksyder som er i stand til å danne det ønskede blanke, vedhengende sammenhengende, vanngj ennomtrengelige lag, er tilgjengelig i form av vandige kollo-idale soler med opp til ca. 50 pst. tørrstoff av ovennevnte størrelsesorden, og disse soler er meget rene og tilnærmet fri for alkalimetallkationer, f. eks. natrium, ka-lium etc. De kan fremstilles ved progressiv vekst på silikatpartikler i vandig natrium-silikatoppløsning, da slike silisiumdioksyder dannes på kiselsyrekjerner. Den således dannede alkaliske sol deioniseres for å fjerne natriumioner, og for å redusere pH til under 5, helst under 4, ved å passere gjennom en ioneveksler. Slike fremgangsmåter beskrives i U.S. patent nr. 2 244 325. En illustrerende silisiumdioksyd er «Nalcoag» 1034A, en deionert sur sol inneholdende 34 vektsprosent tørrstoff og av par-tikkelstørrelse 16—22 millimikron (skaffes av Nalco Chemical Company, Chicago, Illinois). Andre «Nalcoag» silisiumdioksydsoler, f. eks. 1015, 1022, 1030, 1035 og 1050 er også egnet etter deionisering. Likeså kan silisiumdioksydsoler, som selges av E. I. Du Pont de Nemours and Co., Wilmington, Delaware, under handelsnavnet «Ludox», anvendes etter deionisering. Kjemisk modi-fiserte silisiumdioksyder, f. eks. forestrede silisiumdioksyder, som har de ovennevnte egenskaper, kan også anvendes. Pyrolytisk fremstilte silisiumdioksyder, selv om de lett dispergeres i vann, er vanligvis ikke i stand til å danne den ønskede blanke kontinuerlige'og sammenhengende film på de fotoledende kopieringsarks overflate.Til-leggsbehandling med ioneveksler av de til-gjengelige filmdannende silisiumdioksydsoler for å fjerne spor av uønskede alkalimetallkationer, f. eks. natriumioner, kan være nødvendig for å redusere det fotoledende kopieringsarks topplags tendens til flekkdannelse under den elektrolytiske fremkalling. F. eks. er det å foretrekke at mindre enn 100 deler natrium (beregnet som NaOH) pr. million er til stede.

De forskjellige silisiumdioksydsolers evne til å danne filmer og til å tilfreds-stille de andre krav som er nevnt i det foregående, kan avgjøres ved å dyppe et ikke korroderende mikroskopisk dekkglass i silisiumdioksydsolen, og etter at det er tatt opp, tørkes det i en varm luftstrøm eller i et lukket rom. Dekkglassets overflater må på forhånd være behandlet med et fint slipemiddel, f. eks. av kornstørrelser i i området 320 til 500 mesh. De anvendbare silisiumdioksydsoler tørker uten å farges til en vannuløselig film som reduserer glassets spredning og øker den behandlede glassflates gjennomsiktighet. Fargestoffer i vandig løsning, f. eks. methylenblått, vil bli sterkt bundet til den belagte overflate, og fjernes ikke i vesentlig grad ved vasking i vann. Dersom silisiumdioksydsolen danner et for tykt belegg som medfører sprek-ker eller brudd i filmen, fortynnes solen med vann for å redusere beleggets tykkelse, og prøven gjentas. I motsetning til de anvendbare silisiumdioksydsoler, vil de ikke-filmdannende silisiumdioksydsoler farges ved tørking, og vil ikke gi et belegg med klar gjennomsiktighet. Dessuten er belegg av ikke-filmdannende silisiumdioksydsoler svakt forbundet med overflaten, og kan lett gnis av denne. Lite eller intet fargestoff, f. eks. methylenblått, vil være festet til det belagte område etter at dekkglasset er vas-ket i vann.

I motsetning til filmdannende silika-ter har organiske filmdannere, f. eks. poly-vinylalkohol, polyvinylpyrrolidon, dimet-hylhydantoinformaldehyd, gelatin osv. vist seg utilfredsstillende og har tendens til å medføre skadelige virkninger som betydelig lavere fremkallingshastighet, flekkdannelse, dannelse av gassblærer under toppbelegget under fremkallingen og skadelige utfelninger av fremkalleren eller misfar-ginger.

Det blanke toppbelegget kan påføres det fotoledende kopieringsarks overflate ved dypping, anvendelse av kniv, stang, børste eller valse ved anvendelse av en vandig sol av filmdannende silisiumdioksyder eller, om ønskes, ved skrapekniv, gravyr-offset o. 1. for å sikre jevn tykkelse på belegget. Andre påføringsmetoder, bl. a. de som benyttes i fotografien, kan også anvendes. Generelt kan enhver fremgangsmåte for påføring av et ensartet belegg av materialer med liten viskositet på et ikke-absorberende underlag anvendes. Overflateaktive midler, både kationiske og ikke ioniske, kan inngå i den vandige silisiumdioksydsol for å øke fukteegenskapene og forbedre det resulterende beleggs jevn-het. Disse overflateaktive midler anvendes i liten konsentrasjon for å forhindre «dugg» på det fotoledende belegg. Konsentrasjonen er fortrinsvis under 0,06 pst. av silisiumdioksydets vekt. Fukteegenskapene kan også økes ved tilsetning av et med vann blandbart organisk løsningsmiddel, inntil ca. 20 volumprosent, til den vandige sol. Lavere alkylalkoholer, f. eks. isopropanol og methanol, er særlig egnet for dette formål. Det med vann blandbare organiske løsningsmiddels flyktighet bør ligge nær vannets for å hindre avskallinger forår-saket av uensartet løsningsmiddeltap ved tørkingen av det ytre silisiumdioksydbelegg.

Beleggets tykkelse er av viktighet ved den foreliggende oppfinnelse. Selv om beleggets vekt vil variere avhengig av den ønskede glansgrad, og følgelig avhengig av den fotoledende overflates fysiske na-tur, må det tørre beleggs vekt være så stor at det dannes et kontinuerlig blankt topp-belegg og liten nok til å hindre merkbar brist- eller sprekkdannelse i silikatbelegget. Sprekkdannelsen forøkes ved ujevn eller overdrevent rask tørking av det våte silikatbelegget, f. eks. ved tørking ved høy-ere temperaturer, som anvendes i maling-teknologien. Derfor er tørking ved rom-temperatur å foretrekke, selv om andre tørkemetoder kan anvendes med forsiktig-het for å forhindre sprekkdannelse.

Det har vist seg at utstrakt eldring, særlig ved høyere temperaturer, kan ned-sette silisiumdioksydfilmens vannpermea-bilitet. Både dette problem og flekkdan-nelsesproblemet kan minskes ved tilsetning av sulfationer til silisiumdioksydfilmen, f. eks. forskjellige ioniserbare sulfater, bl. a. uorganiske sulfater som sinksulfat, mag-nesiumsulfat, svovelsyre o. 1. til den vandige sol i mengder som er for små til å ha nedbrytende innvirkning på det tørkede beleggs glans, vanligvis inntil 25 pst. av silisiumdioksydets vekt. Innen området for silisiumdioksydbeleggets vekt, begrenset av den minimumsvekt som kreves for å gi den ønskede sammenheng og glans i belegget og av det maksimum ved hvilket man med det blotte øye kan observere sprekkdannelser i filmen, kan silisiumdioksydbeleggets vekt justeres, slik at den ønskede egenskapsbalanse oppnås, som f. eks. maksimum glans med god vannper-meabilitet og rask elektrolytisk fremkalling. Fra 0,1 til ca. 10, helst fra 1 til 6 g silisiumdioksyd pr. nr har i de fleste til-feller vist seg å være tilfredsstillende. Ved beleggsvekter over ca. 10 g silisiumdioksyd pr. nr' skjer den elektrolytiske fremkalling relativt langsomt. Ved papir med lavere glans anvendes lavere beleggsvekter.

Den gjennomsiktige sammenhengende film i henhold til oppfinnelsen omfatter en mengde forskjellige tilsetninger, blant dem også selve fremkallermaterialet (f. eks. sink, sølv og andre metallsalter, elektrolytisk reduserbare fargestoffer), og en mengde andre stoffer som f. eks. filterfarge-stoffer, AlOOH, ammoniumpersulfat, ce-riumsulfat, HC1, HNOa, H3PO„ ZnCL, ZnF=, Zn (Na,)*, Mg(NOa)2, acetamid, MgS04, urea, acrylamid, kinon, eddiksyre, thiourea N,N'-methylenbisacrylamid, ethylendiaminte-traeddiksyre, ascorbinsyre, hydrokinon, fe-noler, morfolin, sucrose, carbovoks osv. Inntil ca. 20 vektprosent, fortrinsvis ca. 10 vektprosent, i forhold til det filmdannende silisiumdioksyds vekt, av ikke-filmdannende silisiumdioksyder og kolloidal boh-mit av gjennomsnittlig partikkelstørrelse over ca. 10 millimikron kan også inngå i silisiumdioksyd. Tilsetningene må ikke ned-sette gjennomsiktigheten eller noen av de andre ovennevnte ønskede egenskaper ved toppbelegget. Dersom et papir med lavere glans er ønsket, kan det enten anvendes et tynnere belegg av filmdannende kolloidalt silisiumdioksyd, som oven nevnt, eller tilsettes til silisiumdioksydsolen et ikke-filmdannende silisiumdioksyd med større par-tikkelstørrelse for å danne en halvblank eller matt overflate, vanligvis i en mengde av inntil ca. 20 vektsprosent av det filmdannende silisiumdioksyd.

Selv om blankt silisiumdioksyd i henhold til oppfinnelsen vanligvis påføres den fotoledende overflate direkte, kan de også påføres på mellomlag eller stoffer som er i kontakt med den fotoledende overflate. Således har f. eks. mange fotoledende kopieringsark et tynt, lysgjennomtrengelig indiumoksydfremkallerbelegg på det fotoledende lag, som nærmere omtalt i U.S. patent nr. 3 085 051, og dette kan overdek-kes av et blankt silisiumdioksydlag i henhold til oppfinnelsen. Enn videre er det flere kjente fotoledende kopieringsark som er forsynt med et gelatinbelegg som inneholder den ønskede fremkaller, som f. eks. angitt i U.S. patent nr. 3 010 883, og disse kan også belegges med blanke silisiumdioksydbelegg i henhold til oppfinnelsen. Uttrykket «påført» brukes derfor her både i betydningen direkte og indirekte kontakt med det underliggende fotoledende lag.

Etter at silisiumdioksydbelagte, fotoledende kopieringsark i henhold til oppfinnelsen er fremkalt, spesielt når fremkalleren inneholder et sølvsalt, kan det være nødvendig med en fiksering for å hindre misfargning av bakgrunnen på grunn av fremkaller innesluttet i silisiumdioksyd-toppbelegget. Kopieringsarkenes overflater kan behandles med hvilket som helst fik-seringsmiddel som anvendes i fotografien, f. eks. kvartære ammoniumhalogenider (f. eks. «Triton 400»), sakarin, ethylentio-urea osv.

Fremgangsmåter for fremstilling av fotoledende kopieringsark som kan belegges med filmdannende silisiumdioksyder, er beskrevet i de ovennevnte U.S. patenter. De mest anvendbare fotoledende materialer omfatter sinkoksyd, indiumoksyd, kadmi-umsulfit osv. De fotoledende partikkelma-terialer jevnt dispergert i et isolerende bin-demiddelunderlag, f. eks. butadienstyren-sampolymer osv. og er vanligvis påført på et elektrisk ledende underlag, f. eks. alu-miniumfolie, polyester eller annen plas-tikfilm dampbelagt med aluminium, sølv e. 1. Det sistnevnte underlag behøver nød-vendigvis ikke å være elektrisk ledende dersom kopieringsarket skal fremkalles ved anvendelse av elektrostatiske fremgangsmåter. Følsomme farge-stoffer som f. eks. Phosphine R. (C. J. 788), Patentblått (C. J. 672), Xylencyanol (C. J. 715) settes vanligvis til det fotoledende lag for å gi det fotoledende belegg større spektral bredde.

Den elektrolytiske billedreproduksjons-prosess hvor kopieringsark i henhold til oppfinnelsen anvendes, har gjort det mulig å ta direkte kopier av mikrofilmreproduk-sjoner av trykte boksider, dokumenter o. 1. med lite tidsforbruk fra den første eksponering til lysbildet av trykksaken kan leve-res. De forbedrede kopieringsark i henhold til oppfinnelsen er særlig verdifulle på grunn av sin motstandsdyktighet mot smuss og evne til å gi avtrykk eller reproduksjo-ner som har betydelig høyere billedtetthet, større kontrast og skarphet uten vesentlig tap av andre egenskaper som motstandsdyktighet mot flekkdannelse og for-holdsvis rask fremkallingshastighet. Dessuten har disse forbedrede fotoledende kopieringsark gjort fotoledende kopieringsark egnet for fremstilling av avtrykk av kontinuerlige, tonede sort-hvitt negativer, såvel som for fremstilling av ensfargede avtrykk av kontinuerlige, tonede farge-negativer.

For å måle virkningen av det filmdannende silisiumdioksydbelegg på billedegen-skapene, belegges prøver av fotoledende sinkoksydkopieringsark (4 .6/1 vektdeler sinkoksyd til 30/70 moldeler sampolymer butadien/styren på aluminiumfolielam-mat) ved hjelp av en 110 linjers gravyr-valse med følgende filmdannende silisium-dioksyddispersj on: 60 vektdeler filmdannende silisiumdioksydsol («Nalcoag» 1034, 34 vektprosent SiO=)

33,4 vektdeler vann 6 vektdeler methylalkohol 0,6 vektdeler ZnS04. 7H20

En prøve av både det ubelagte og det silisiumdioksydbelagte kopieringsark eksponeres i en 0—3 nøytral tett kontinuerlig lyskjegle av 3250 lux. I fig. 1—3 er den diffuse refleksjonstetthet avsatt i forhold til logaritmen til den relative eksponering ved forskjellige fremkallere, kurvene A og B representrer resultatene ved anvendelse av henholdsvis ubelagte og belagte ark.

Ved fig. 1 anvendes 10 sekunders eksponering. Den elektrolytiske fremkalling utføres ved neddypping av de eksponerte ark i en fremkaller som inneholder 0,66 vektprosent sølvnitrat, 1,8 vektprosent ethylenthiourea, 1 vektprosent iseddik, 5 vektprosent magnesiumacetat og 91,54 vektprosent destillert vann, der arkene for-bindes med en katode og elektrolyseres i 9 sekunder under anvendelse av 10 volts spenning. Strømpåvirkningstiden utgjør 45 pst. av den totale nedsenkningstid, idet elektrolysen utføres periodevis for å redusere polarisasjonseffekter.

I fig. 2 anvendes også 10 sek. eksponeringstid. Den elektrolytiske fremkalling utføres ved at de eksponerte ark nedsenkes i en fremkaller som inneholder 20 vektdeler NiCl,. 6H»0, 4 deler ammoniumklo-rid, 4 deler 28 pst. vandig ammoniumhy-droksyd og 200 deler destillert vann (pH 6,5), der arkene anvendes som katode og elektrolyseres kontinuerlig i 5 sekunder ved 25 volts spenning.

I fig. 3 er 5 sek. eksponeringstid an-vendt. Den elektrolytiske fremkalling ut-føres ved at de eksponerte ark nedsenkes i en fremkaller som inneholder 2 vektprosent sølvnitrat, 2 vektprosent magnesiumnitrat og 96 pst. destillert vann, der arkene anvendes som katode og elektrolyseres i 0.5 sekunder ved 60 volts spenning. Den totale elektrolysetid utgjorde 10 pst. av den totale nedsenkningstid, idet elektrolysen ble gjennomført i perioder for å redusere polarisasjonseffekten.

Av kurvene i fig. 1—3 fremgår det at jo høyere maksimumstetthet, jo brattere kurve og mindre uklarhet, sammenlignet med de ikke belagte kopieringsark. Andre fremtredende egenskaper ved de silisiumdioksydbelagte kopieringsark er deres evne til å oppnå forbedret tetthet og kontrast ved fortsatt fremkalling, i motsetning til de ubelagte kopieringsark som viser en til-bøyelighet til å nå maksimal diffusreflek-sjonstetthet p. 0,9 eller mindre.

Fotoledende sinkoksydkopieringsark (4. 6/1 vektdeler ZnO til «Pliolite» 5—7 bin-demiddel på aluminiumlaminat) fremkalles i en vandig løsning inneholdende sølv-salt og thiourea, etter en lengre lysekspo-nering (dvs. mettet eksponering). Ved å regulere fremkallingstiden oppnåddes vari-erende billedtetthet opp til maksimumsver-dien på ca. 0,9 diffus ref leks jonstetthet, som vist på fig. 4, kurve A. Ved å belegge disse fremkalte kopieringsark med en filmdannende silisiumdioksydsol («Nalcoag» 1050, deionisert, 3—4 g/nr vekt i tørr til-stand) forøkes dens optiske tetthet, målt som diffus refleksjonstetthet, med inntil ca. 0,2 enheter, som vist i fig. 4, kurve C. Dette er et resultat av at mindre lys re-flekteres fra en blank overflate, hvorved følger større lysgjennomtrengning og ab-sorbsjon. Andre fotoledende sinkoksydkopieringsark belegges med den samme silisiumdioksydsol, med samme beleggvekt før eksponering og fremkalling. Etter eksponering og fremkalling som ovenfor angitt, er de optiske tetthetsverdier betydelig for-høyet, som vist på fig. 4, kurve B. Disse resultater viser at forhøyet diffus refleksjonstetthet ikke alene kan skyldes optisk effekt, selv om den virkelige mekanisme ikke kjennes fullt ut.

Til en deionisert vandig sol av filmdannende silisiumdioksyd inneholdende 28,5 vektdeler silisiumdioksyd i 66,5 deler vann (dvs. «Nalcoag» 1034A) tilsettes 4,75 deler isopropanol og 0,25 deler konsentrert svovelsyre. Denne sol påføres på et fotoledende kopieringsark (sinkoksyd i et bindemiddellag av butadien-styren-sampolymer på et underlag av polyethylentereftha-lat som er dampbelagt med aluminium) i en mengde som gir en vekt av 3 til 4 g/m' tørt belegg. Dette gir et høyglansbelegg hvis glans ikke fjernes av trykkfølsomt cellofanklebebånd under en standardprøve. Det belagte kopieringsark eksponeres og fremkalles i en vandig sølvfremkaller (2 pst. AgNO., og 2 pst. magnesiumnitrat), hvorved dannes et tett, kontrastrikt bilde med god skarphet, god motstandsdyktighet mot smuss og fritt for flekkdannelse. Et lignende resultat oppnås ved anvendelse av methylalkohol i stedet for isopropanol og sinksulfat i stedet for svovelsyre.

Som før nevnt, må det filmdannende silisiumdioksydbelegg være vanngjennomtrengelig. En enkel vanngjennom-trengelighetsprøve kan utføres ved å belegge en magnesiumplate med den silisiumdioksydsol som skal prøves, og tørke belegget enten i en varmluftstrøm eller i et lukket rom, slik at det dannes et kontinuerlig belegg på platen. Noen drå-per saltsyre fortynnet i vann, dryppes på den belagte overflate. Etter noen minut-ter fjernes belegget, og det undersøkes om magnesiumunderlaget bærer spor av etsing. Etsing indikerer vanngjennomtren-gelighet.

Claims (7)

1. Fotoledende ark egnet for billedreproduksjon ved hjelp av elektrolytisk fremkalling, karakterisert ved at

dets fotoledende overflate er belagt med et blankt, gjennomsiktig, sammenhengende men vanngjennomtrengelig lag av et filmdannende silisiumdioksyd, idet dette lag for oppnåelse av den sammenhengende struktur er tilnærmet fritt for alkalimetallioner.

2. Fotoledende ark i henhold til påstand 1, karakterisert ved at det filmdannende silisiumdioksyd danner et belegg med en vekt fra 0,1 til 10 g pr. nr, fortrinsvis fra 1 til 6 g pr. m<=>.

3. Fotoledende ark i henhold til påstand 1 eller 2, karakterisert ved at belegget vekt er tilstrekkelig til å hindre sprekkdannelser som kan sees med det blotte øye.

4. Fotoledende ark i henhold til hvil-ken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at det filmdannende silisiumdioksyds gjennomsnittlige partikkelstørrelse ligger i området fra 1 til 100 millimikron og ved at belegget har et sulfatinnhold som utgjør inntil 25 vektprosent av silisiumdioksydet.

5. Fremgangsmåte for fremstilling av forbedrede fotoledende kopieringsark i henhold til påstand 1, karakterisert ved at det over det fotoledende belegg påføres en filmdannende silisiumdioksydsol med gjennomsnittlig partikkelstørrelse fra 1 til 100 millimikron, idet den nevnte sol er tilnærmet fri for alkalimetallioner, i en tilstrekkelig mengde til å danne et blankt, tørt belegg som er tilnærmet fritt for sprekkdannelser synlige med det blotte øye, med en beleggsvekt fra 0,1 til 10 g/ nr etterfulgt av tørking av det nevnte belegg, slik at det dannes et kontinuerlig, blankt, gjennomsiktig, sammenhengende men vanngjennomtrengelig lag over det fotoledende belegg.

6. Fremgangsmåte i henhold til påstand 5, karakterisert ved at det anvendes en sol i form av en vandig sol som inneholder ca. 25 vektprosent sulfat i forhold til vekten av silisiumdioksydet.

7. Fremgangsmåte i henhold til påstand 5, karakterisert ved at det anvendes en vandig sol som inneholder inntil 20 volumprosent av et med vann blandbart organisk løsningsmiddel f. eks. en med vann blandbar lavere alkylalkohol.