NO149579B - Ballepresse eller lignende presse - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av vannoppløselig aminoepoksyforbindelser,

spesielt for belegging av glassfibre.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en

fremgangsmåte til fremstilling av vann-oppløselige amin-epoksyforbindelser, spesielt for belegging av glassfibre. Fremgangsmåten er kjennetegnet ved at en høymole-kylær epoksyforbindelse som består av bare

karbon-, hvdroeen- oe oksveenatomer oe

som inneholder minst to

grupper som er bundet til fenylgrupper,

gjennom en av molekylets oxirangrupper

bringes til omsetning med et monoamin

med formelen:

hvor Ri betegner et alifatisk hydrokarbonradikal substituert med minst en hydroksylgruppe, eller et alifatisk polyglykol-radikal hvis alkylengrupper inneholder

2—6 karbonatomer, og R2 betegner hydrogen, et alifatisk hydrokarbonradikal substituert med minst en hydroksylgruppe, en

polyglykolgruppe hvis alkylengrupper inneholder 2—6 karbonatomer, eller en alkyl-gruppe med høyst 6 karbonatomer, i et

forhold på under 1:1 mellom antall mol

aktivt aminhydrogen og antall oxirangrupper, slik at den endeplaserte oxirangruppe

i epoksydmolekylet omdannes til en

gruppe:

I

uten brodannelse mellom molekylene, og at det således aminerte produkt omsettes med en organisk eller uorganisk syre.

På grunn av deres utmerkede slitasje-motstandsevne er epoksyharpikser sterkt ønsket som filmdannende bestanddeler i formbeleggblandinger for glassfibre. Dette ønske forsterkes ved epoksyharpiksenes usedvanlige adhesjon til glass.

For fullt ut å verdsette epoksyharpiksenes egnethet for dette formål, må man først betrakte de krav som stilles til filmdannende bestanddeler for en beleggblanding. På grunn av slitasje mot hverandre og ømfintlighet like overfor fuktighetsangrep som er iboende i glassfibre, må filmdanneren først tjene til å beskytte fibrene fra slipekontakt med andre fibre og også skaffe en film eller hylse som hindrer innføring av fuktighet. Dertil kommer at da de belagte fibre vanligvis anvendes som forsterkning av harpiksholdige media, må den filmdannende bestanddel ha en utpreget grad blandbarhet eller reaktivitet med de harpikser som forsterkes, det vil si den harpiksholdige masse eller impregnerings-middel.

Selv om epoksyharpiksenes utmerkede slipemotstandsevne og deres overlegne ad-hesjonsevne til glassoverflater ville synes å gjøre dem ideelle for formebeleggblandinger, er dette ikke tilfelle. Hovedinnvendin-gen mot å bruke dem stammer fra de be-handlingsbetingelser som man får ved formning av glassfibre. Først og fremst fremstilles glassfibrene normalt med hastigheter på mellom 3000 til 4500 meter pr. minutt. Det er umiddelbart klart at slike hastigheter utelukker at man kan gripe til en grundig herding eller tørking av beleggblandingen som påføres fibrene og nød-vendiggjør at det benyttes en beleggblanding med en viskositet som vil tillate opp-tak av en riktig mengde av beleggblandingen til tross for den hurtige fiberbevegelse. Formbeleggblandinger må således adskilles fra finishblandinger som påføres de fiber-holdige glassprodukter etter fiberdannel-sen. Ved finishblandinger er de krav som stilles til blandingen langt mindre ved at en finishbehandling kan utføres med langt lavere hastigheter med det resultat at forskjellige viskositeter og forlenget herding eller tørking er mulig. Normalt påføres slike finishblandinger på glassfibrene hvorfra formbeleggblandingen er fjernet, og de er vanligvis begrenset til behandling av glassfibre som er blitt vevet slik at det dannes en vevning.

I tillegg til de prohibitive hastigheter ved hvilke glassfibre dannes, oppstår det ekstra problemer på grunn av de høye temperaturer som eksisterer ved formestedet eller stillingen. For eksempel holdes de fiberdannende hylser ved temperaturer som ligger over 1100°C og benyttelse av brenn-bare oppløsningsmiddelsystemer for be-leggblandinger gir ekstremt farlige betingelser hvis det ikke anvendes kompliserte og kostbare ventileringssystemer for å fjerne røk og damper fra formeområdet.

Da de belagte glassfibre umiddelbart vikles opp i pakningsform hvor nabostreng-løkker eller segmenter er i intim forbindelse med hverandre, må belegget over-føres til en ikkeklebrig tørr eller herdet tilstand i en brøkdel av et sekund etter på-føringen for å hindre tilstopping eller kleb-ning av berørende deler av strengen. Bare når dette er oppnådd, kan strengen tilstrekkelig lett vikles opp fra pakningen.

Videre må fibrenes styrke tas i betraktning, hvilket er et mål for den beskyttende virkning av beleggblandingen da blandingens styrke i seg selv er bety-delig mindre enn fibrenes styrke. Fibrenes styrke bevares eller bibeholdes istedenfor å økes hvis beleggblandingen gir tilstrekkelig beskyttelse mot sliping og fuktighetsangrep.

Følgelig er det klart at de krav som stilles til filmdannende bestanddel for en formebeleggblanding og egenskapene som denne må gi for å oppfylle slike krav er store, men vesentlig for å oppnå glassfibrene som har tilstrekkelig styrke og be-handlingskarakteristikk.

Dannelse av epoksyd- amin reaksjonsprodukt.

Ved fremstilling av epoksyd-amin-reaksjonsproduktet beregnes reaksjonen til å gi et reaksjonsprodukt som har både oxiranringer og amingrupper, istedenfor en blanding hvori alle oxiran- eller epoksyd-grupper oppløses ved reaksjon med aminet. Den nevnte reaksjon er en slik hvor et hydrogenatom festet til amin-nitrogen-atomet åpner oxiranringen i epoksydet for å binde aminet til et av de to karbonatomer som omfatter oxiranringen og å danne en hydroksygruppe ved det annet karbon-atom i oxiranringen. En slik reaksjon kan generelt angis som følger:

For å oppnå det ønskede reaksjonsprodukt og å sikre at produktet har både oxiranringer og aminsubstituenter, bringes aminet og epoksydet til å reagere i mindre enn støkiometriske mengder, det vil si mindre enn et mol aktivt aminhydrogen for hver oxirangruppe. Ved utførelse av reaksjonen anvendes en mengde amin som er tilstrekkelig til å gjøre det endelige reaksjonspodukt vannoppløselig, men utilstrekkelig til å reagere med hver oxiran-ring. I reaksjoner hvor det omsettes epoksyder som har mellom 2 og 5 oxirangrupper, har reaksjonen mellom bare en av oxirangruppene og et mol av aktivt aminhydrogen vist seg å være tilstrekkelig til å gi den ønskede oppløselighet.

Det følgende er eksempler på høy-molekylære epoksyforbindelser som kan anvendes som utgangsmaterialer ved frem-gangmåten ifølge oppfinnelsen, og som illustrerer det brede området av egnede forbindelser. I. Glycidyletere av fenoler (f. eks. bisfenol-A-epiklorhydrin-reaksjonsprodukter): II. Glycidyletere av kondensasjons- hyder (Novolac-epoksyder): produkter av flerverdige fenoler og alde-

Spesielle forbindelser av ovennevnte lende brukt omfatter følgende: generelle typer som har vært tilfredsstil-

Det skal bemerkes at mens de ovennevnte epoksyder inneholder 2 (A og B), 3 (C) eller 4 (D) oxirangrupper, var i et hvert tilfelle et mol amin tilstrekkelig til å gi vannoppløselige produkter som har den ønskede kvalitet med hensyn til slipemotstandsevne, smøreevne, holdbarhet, klarhet, lagringsevne etc.

Mens glycidyletere av fenoler, slik som kondensasjonsproduktet av bisfenol A og epiklorhydrin er foretrukne epoksyder, er et stort antall andre sammensetninger og forbindelser egnet, og slik egnethet finnes hos de ovennevnte novolacs og tetrakis-epoksyder. Om epoksydene er egnet, dik-teres av behovet for minst to oxirangrupper som tillater reaksjon med en mengde amin som er utilstrekkelig til å fremstille alle oxirangruppene og følgelig fremstil-lelse av et produkt som både er oppløselig-gjort og som har de sterkt ønskede egenskaper ved epoksyharpikser for laminering, belegging og klebeanvendelser. Mens en klar og meget stor forbedring oppnås for den store majoritet av epoksyder som ikke er vannoppløselige, kan endog epoksyder som har en del vannoppløselighet få en øket oppløselighet ved hjelp av foreliggende oppfinnelse.

Den virkelige reaksjonen mellom epoksyder og aminer kan utføres ved mode-rate temperaturer og i forholdsvis kort tidsrom. F. eks. kan reaksjonen mellom epoksydene A og B ovenfor med dietanolamin (1-1 mol forhold) oppnås med hell ved en temperatur på 100°C i løpet av 1 time. Reaksjonen utføres fortrinnsvis i et reaksjonsmedium slik som diacetonalkohol. Andre egnede reaksjonsmedia omfatter isopropanol, aceton, toluen, klorerte hydrokarboner og lignende. I denne hen-seende kan oppløselighetskarakteristikken i reaksjonsproduktene i reaksjonsmediet være avgjørende. F. eks. hvis det er ønskelig å fjerne reaksjonsproduktet fra reaksjonsmediet, kan det være å foretrekke å benytte et reaksjonsmedium slik som toluen hvorfra reaksjonsproduktet kan ekstraheres. I et slikt tilfelle kan surgjort vann tilsettes for å oppløse reaksjonsproduktet som deretter kan fjernes ved fase-separering. I tillegg til ekstrahering kan det anvendes destillasjon for å skille reaksjonsproduktet og reaksjonsmediet. I mange tilfeller er det imidlertid en adskillelse unødvendig. F. eks. kan reaksjonsproduktet tilberedes i diacetonalkohol hvori det normalt er oppløselig, og en vandig opp-løsning kan tilberedes fra dette system. Med hensyn til den tidligere diskuterte separeringsteknikk skal det bemerkes at reaksjonssystemet fortrinnsvis gjøres surt før en slik separering. F. eks. når det gjelder et reaksjonsmedium hvor reaksjonsproduktet er uoppløselig, kan systemet gjøres surt og reaksjonsproduktet kan deretter ekstraheres med vann.

Det er kjent, f. eks. fra DAS 1 128 656,

å anvende primært amin med to hydroksylgrupper samt et epoksyd i et forhold på over 1:1. I henhold til oppfinnelsen har man imidlertid funnet at hvis det anvendes et molart forhold mellom aminet og oxirangrupper på mindre enn 1:1, oppnår man et mykere belegg som fester seg til glasset ved hjelp av molekyler som inneholder aminogrupper, og som kan bringes til å reagere med harpikser som påføres siden.

Når reaksjonsproduktet mellom epoksydet og aminet omsettes med en syre, oppnås det også en binding mellom syrens hydro-genatomer og nitrogenatomer. Når det gjelder eddiksyre, vil acetatradikalet være løst bundet til hydrogenatomet. Når det gjelder sterke uorganiske syrer, oppløses anionene fullstendig. Når produktet på-føres glass, får man en ionebinding mellom hydrogenatomene og negative grupper i glasset, eksempelvis SiO.

Reaksjonsproduktene fremstilt i henhold til foreliggende oppfinnelse er vann-oppløselige, idet syrebehandlede molekyler fungerer som emulgeringsmidler for ep-oksydmolekyler som ikke inneholder amin. En relativt liten mengde aminer er følge-lig nødvendig for at man skal få en sus-pensjon ut av det materialet som egner seg til belegging av glassfibre.

Eksempler på egnede monoaminer som kan benyttes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og som har formelen:

hvor Ri og R2 har den ovenfor angitte be-tydning, er følgende: etanolamin, n-propa-nolamin, butanolamin, dietanolamin, me-tylaminoetanol, etylaminoetanol, isopropanolamin, di-isopropanolamin, 2-amino-l-butanol, 2-amino-2-metyl-1,3-propandiol, tris- (hydroksymetyl) -aminometan, 2-ami-noetyl-2-hydroksyetyleter, polyoksyetylen-aminer, polyoksypropylenaminer og lignende aminoforbindelser inneholdende en eller flere hydroksylgrupper.

Amingruppen i det ferdige reaksjonsprodukt kan kalles en oppløseliggj ørende gruppe, mens det aktive hydrogenatom i aminreaksjonsdeltakeren er midlet til å oppnå reaksjon med epoksydreaksjonsdel-takeren. Den alifatiske hydroksysubstituent i aminreaksjonsdeltakeren medvirker til en oppløseliggj ørende virkning. Med hensyn til det siste, foretrekkes det når den alifatiske substituent bare har en ende-hydroksygruppe, at den totale kjedelengde for denne subsituent skal være begrenset til ikke mer enn 6 karbonatomer. Når imidlertid den alifatiske kjede er avbrutt med oksygenatomer, for eksempel etere, (R-O-R-O-R-) er så mange som 25 to-verdige hydrokarbonradikaler som hver ikke inneholder mer enn 6 karbonatomer, egnet.

Oppløselig gjør else av epoksydamin-reaksjonsproduktet.

Epoksydamin-reaksj onsproduktet opp-løseliggj øres ved å danne dets salt med en syre.. Enten organiske eller uorganiske syrer er egne, hvilket demonstreres ved det faktum at det er fremstilt tilfredsstillende vannoppløselige produkter ved å danne salt med eddiksyre, melkesyre, fos-forsyre, saltsyre og svovelsyre.

Ved tilberedning av saltet kan syren settes til blandingen av reaksjonsproduktet og reaksjonsmedium inntil det oppnås en pH-verdi som ligger svakt på den sure side. Saltet kan deretter skilles fra reaksjonen for eksempel ved hjelp av den tidligere diskuterte ekstraksjon eller destillasjonsfrem-gangsmåte, eller kan holdes i blanding under lagringen eller endog inntil den endelige bruk av reaksjonen hvis reaksjonsmediet ansees som betydningsløst i et slikt tilfelle.

Eksempler på fremstilling av epoksydamin reaksjonsprodukter og dannelse av salter av disse er angitt i det følgende:

Eksempel 1.

371 vektdeler diaceton alkohol tilsattes 105 vektdeler dietanolamin og 371 deler av et diepoksyd som har formelen:

Ovenstående bestanddeler ble blandet og holdt ved 100°C i 1 time. Deretter tilsattes blandingen eddiksyre inntil en pH på 7. Det dannede produkt omfattet en lys gul væske som ble lagret ved romtemperatur i et tidsrom på over 1 måned og kunne etter en slik lagring oppløses i varmt vann. Dertil kommer at reaksjonsproduktet sammen med reaksjonsmediet, dvs. diacetonalkohol ble anvendt til fremstilling av en vandig oppløsning hvorfra det ble støpt filmer og tørket på glassplater og som ble anvendt som formebeleggblanding for glassfibre. De støpte filmer viser en be-merkelsesverdig klarhet, holdbarhet og sliper fuktighetsmotstandsevne. Glassfibrene som ble belagt ved forming med opp-løsning av epoksyd aminsaltet hadde en usedvanlig styrke, motstandsevne mot uheldige innvirkninger fra felles slipning og blandbarhet med både epoksy og poly-esterimpregningsharpikser.

Eksempel 2.

Fremgangsmåte ifølge eksempel 1 ble gjentatt idet det ble anvendt 105 vektdeler dietanolamin og 742 deler av en epoksyd med formelen:

Igjen var reaksjonsproduktet en lys gul væske som var vannoppløselig og ga støpte filmer med de ønskede egenskaper.

Eksempel 3.

Fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble gjentatt, idet det ble anvendt 48,3 vektdeler dietanolamin og 249 deler av en epoksyd med formelen:

Igjen var det dannede salt en lys væske som ga sterkt tilfredsstillende filmer.

Eksempel 4.

Fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble gjentatt med 68 vektdeler etanolamin og 217 deler av diepoksyd ifølge eksempel 1. Det ble bemerket at oppløseliggj ørelsen av reaksjonsproduktet krever tilsetning av større mengder eddiksyre enn det som var nødvendig for dannelse av saltet i eksempel 1 når dialkanolen ble anvendt. Følgelig synes det at minst i noen tilfeller oppnås en epoksydamin-forbindelse som lettere gjøres oppløselig når det er tilstede to opp-løseliggj ørende alifatiske hydroksygrupper i aminet. Imidlertid må det bemerkes at reaksjonsproduktet var tilfredsstillende opp-løseliggj ort når det bare var tilstede en alifatisk hydroksygruppe i aminet.

Eksempel 5.

Fremgangsmåte ifølge eksempel 1 ble gjentatt med ekvimolare mengder dietanolamin og et epoksyd med formelen:

Eksempel 6.

Fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble gjentatt med 450 vektdeler av diepoksyd ifølge eksempel 1, 450 deler diaceton alkohol og 73,5 vektdeler av hydroksyalkylamin med formelen:

Da blandingen er istand til en progres-siv kryssbindingsdannelse til en endelig herdning og uoppløselig tilstand, har de begrenset behandlingslevetid og det er ønskelig med lagring under kjøling. Som tidligere nevnt er disse blandinger blitt lagret ved romtemperatur i tidsrom som overskrider en måned og har bibeholdt sin oppløselighet under slike betingelser.

Eksempel 7.

Til 371 vektdeler diacetonalkohol ble det tilsatt 534 vektdeler av et amin med formelen:

og 371 vektdeler av det diepoksydet som er angitt i eksempel 1. Diacetonalkoholen og diepoksydet ble blandet og holdt ved 100°C, og aminet ble langsomt tilsatt over en time, hvorved det ble sørget for grundig om-røring ved tilsetning av aminet. Deretter ble eddiksyre tilsatt til blandingen til den-nes pH-verdi var 7. Det således tilveiebragte produkt var en blekgul væske, som var oppløselig i varmt vann. Materialet kan

støpes som filmer ved at en vannoppløs-ning er materialet helles på en stålplate og siden får tørke. Således støpte filmer er holdbare, bøyelige og motstandsdyktige mot fuktighet. Materialet kan også anvendes til appretering av glassfibre i forbindelse med fibrenes fremstilling.

Formebeleggblandinger.

Selv om blandingene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse har en innlysende og generell brukbarhet for vanlig epoksyd-bruk f. eks. klebemidler, støpte filmer, belegg, støpninger, laminering og innkaps-lingsblandinger, filamentvikling og for-impregnering, bil og båtreparasjon, lodde-middel for metallsammenbinding, stabili-satorer for vinylharpikser etc. og en særlig og utpreget brukbarhet for slike anvendelser hvor det er ønskelig med vann-oppløselig harpiks, er deres egnethet som filmdannende bestanddel i en vandig formebeleggblanding for glassfibre særlig utpreget.

Denne anvendbarhet er enestående ved at epoksydaminblandingene skaffer et slipemotstandsdyktig belegg i form av en kontinuerlig film og som med sikkerhet kan anvendes i nærheten av den høye temperatursone for fiberdannende hylse. Beleggets beskyttende egenskaper økes ikke bare ved blandingens slipemotstandsevne, men også på grunn av filmens mer sammenhengende natur, hvilket muliggjøres med en oppløsning i motsetning til den vandige emulsjon for filmdanneren. Sik-kerhetsfaktoren skriver seg fra oppløsnin-gens vandige natur, i motsetning til slike systemer hvor det anvendes flyktige vann-fri oppløsningsmidler. De vandige epoksyd-aminoppløsninger kan fremstilles slik at det skaffes en viskositet ved hvilken tilfredsstillende mengder av beleggblandingen opptas av eller kleber seg til glass-fibrenes overflate til tross for deres hurtige bevegelse. Dertil kommer at til tross for den korte tid mellom påføringen av beleggblandingen og innstillingen av til-støtende strengsegmenter i intim kontakt tørker de viklede pakninger av belagte strenger til en slik tilstand at de er fri fra blokkering hvorved strengene lett kan vikles av pakningen.

Strenger belagt med den ifølge foreliggende oppfinnelse fremstilte forbindelse viser en særlig god anvendelse for forsterkning av syntetiske harpikser. Mens de særlig er egnet for forsterkning av termoherdende harpikser slik som epoksyharpikser, polyestere kan de også anvendes i andre termoherdende eller termoplast-grunnmasser slik som fenol-, melamin-, akryl-, polyolefin- og vinylharpikser.

Når de belagte strenger skal brukes for formål som medfører kombinasjon med en syntetisk harpiks, er det gunstig med en tilsetning av et koplingsmiddel slik som et organosilan. Dette kan begunstige andre sluttanvendelser som et resultat av den hydrofobe egenskap som det skaffes av slike forbindelser. Når fibrene eller strengene skal anvendes med en epoksygrunn-masse eller sekundært belegg, foretrekkes et aminosilan, mens umettede silaner slik som alkenylsilaner f. eks. vinyl-, allyl-, etc. eller acyloksysilaner foretrekkes for blandbarhet med polyesterharpikser. Slike valg er basert på den antagelse at aminogrup-pene i aminosilanene reagerer polyme-tatetisk med epoksyharpikser mens alkenyl- eller karboksylgruppene i de umettede eller acyloksysilaner reagerer eller kopolymeriserer med umettede karb-oksyl- eller hydroksylgrupper i polyester-harpiksene. Slike organosilaner kan be-skrives som hydrolyseprodukter av blandinger som har formelen Rn Si X4 n hvori R er en alkenyl-, aminoalkyl- eller acyl-oksygruppe, X er en hydrolyserbar gruppe slik som halogen eller alkoksy og n er et helt tall med en verdi fra 1 til 3. Den aktu-elle forbindelse som anvendes ved forbe-leggblandinger er fortrinnsvis hydrolyse-produktet av de ovenstående organisilaner hvori X er omdannet til en hydroksygruppe. Representanter for slike forbindelser er hydrolyseprodukter av gamma-aminopropyltrietoksysilan, delta-N-etylaminobutyl-trietoksysilan, vinyltriklorsilan, vinyltris-beta-(metoksy-etoksy)-silan, diallyldiet-oksysilan, natriumvinylsiloksanolat, gamma-metacryloksypropyltrimetoksysilan og lignende.

Skjønt de belagte strenger ikke krever et smøremiddel under vanlige betingelser, kan en liten mengde av en forbindelse slik som et amin fettsyrekondensat, f. eks. kon-densatet av tetraetylenpentamin og stea-rin- eller pelargonsyre, eller en animalsk eller vegetabilsk olje inkorporeres for ekstra smøring.

For å tilberede formebeleggblandingen, oppløses mellom 0,1 til 7 vektprosent, og fortrinnsvis mellom 2 og 5 vektprosent av amin-epoksydsaltet i vann. Når det også tilsettes et koplingsmiddel eller smøremid-del, skal mengden av hver begrenses til ikke mer enn 2 vektprosent.

En foretrukket formebeleggblanding omfatter en vandig oppløsning av 3,5 vektprosent av amin-epoksydproduktet ifølge eksempel 1. Når fibrene skal anvendes i kombinasjon med en epoksyharpiks, tilsettes fortrinnsvis 0,4 vektprosent hydrolysert gamma-aminopropyltrietoksysilan. Når fibrene er ment å anvendes i forbindelse med en polyester, tilsettes oppløsningen fortrinnsvis 0,4 vektprosent hydrolysert vinyltrisbeta-(metoksyetoksy)-silan.

Beleggblandingen fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse kan påføres ved vanlig kontakt, sprøyte- eller neddypnings-anordninger, slik som disse er beskrevet i de amerikanske patenter nr. 2 873 718, 2 390 370, 2 693 429, 2 846 348 eller 2 732 883. Når en beleggblanding som omfatter en oppløsning av 3,5 vektprosent av amin-epoksyd-produktet ifølge eksempel 1 og 0,4 vektprosent hydrolysert gamma-aminopropyltrietoksysilan, påføres glassfibre som beveger seg med vanlig formehastigheter, ved hjelp av en applikator slik som beskrevet i det amerikanske patent nr. 2 873 718, utgjør de faste stoffer i belegget som er tilstede på den tørkede streng, mellom 0,5 og 2,0 vektprosent av fiberbeleggblandin-gen. Denne mengde kan reguleres ved å forandre viskositeten eller fortynningen av beleggoppløsningen, påføringshastighe-ten, type påfører etc. Fibrene som er belagt på denne måte viste forbedret slipemotstandsevne og styrke og kunne lett fjernes fra en skruelinjeviklet pakning etterat beleggblandingen var tørket.

Det er også blitt funnet at epoksyder som er omsatt med modifiserende blandinger eller forbindelser slik som fettsyrer og lignende for å oppnå forbedret utjevning, kjemiske og/eller termiske egenskaper, kan også oppløseliggj øres ved hjelp av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, f. eks. er epoksyder bragt til å reagere med oljesyre eller stearinsyre og deretter underkaste den beskrevne reaksjon med et monoamin og til slutt surgjort. Slike forbindelser opp-viste den samme utpregede grad av vann-oppløselighet som tidligere er beskrevet. Det antas at den modifiserende forbindelse f. eks. fettsyre reagerer med en hydroksylgruppe som skriver seg fra oppspaltning av en oxirangruppe under polymerisering. Deretter forbinder aminet seg med en oxirangruppe slik at de gir en forbindelse med følgende generelle type:

Selv om vekten synes å kunne være lagt på formebeleggblandinger på glassfibre, skal det bemerkes at oppfinnelsen skaffer nye fremgangsmåter til fremstilling av vannoppløselige epoksyder, og produk-tene som fremstilles fra disse fremgangsmåter kan anvendes for mange formål. Vannoppløselige epoksyder har lenge vært ønsket i mange anvendelser slik som generelt klebe- og belegg-blandinger. Ønskelig-heten for slike systemer, dvs. vandige opp-løsninger av slike harpikser, vil lett fremgå i betraktning av den økonomiske fordel og minskning av faren ved å arbeide med kostbare og farlige oppløsningsmidler som er ildsfarlige, flyktige og lignende og som i noen tilfeller virker slik at de nedsetter arbeidslevetiden for systemet. I denne hen-seende må vandige oppløsninger av epoksyharpikser adskilles fra vandige emulsjoner av slike harpikser ved at de siste gir mindre sammenhengende gjennomtrengelige filmer som er mindre motstandsdyktige mot slipning og fuktighetsangrep og det er dessuten knyttet stabilitetsproblemer til disse.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av en vannoppløselig amino-epoksyforbindelse, spesielt for belegging av glassfibre, karakterisert ved at en høymolekylær epoksyforbindelse som består av bare karbon-, hydrogen- og oksygenatomer, og som

inneholder minst to

per som er bundet til fenylgrupper, gjennom | en av molekylets oxirangrupper bringes til omsetning med et monoamin med formelen: hvor Ri betegner et alifatisk hydrokarbonradikal substituert med minst en hydroksylgruppe, eller et alifatisk polyglykol-radikal hvis alkylengrupper inneholder 2—6 karbonatomer, og R2 betegner hydrogen, et alifatisk hydrokarbonradikal substituert med minst en hydroksylgruppe, en polyglykolgruppe hvis alkylengrupper inneholder 2—6 karbonatomer, eller en alkyl-gruppe med høyst 6 karbonatomer, i et forhold på under 1:1 mellom antall mol aktivt aminhydrogen og antall oxirangrupper, slik at den endeplaserte oxirangruppe i epoksymolekylet omdannes til en gruppe uten brodannelse mellom molekylene, og at det således aminerte produkt omsettes med en organisk eller uorganisk syre.

2. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1, karakterisert ved at det anvendes et amin som inneholder to hydroksylgrupper, fortrinnsvis dietanolamin.

3. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1 eller 2, karakterisert ved at det som epoksyd anvendes et diepoksyd med formelen:

4. Fremgangsmåte som angitt i på- stand 1 eller 2, karakterisert ved at det som epoksyd anvendes et diepoksyd med formelen:

5. Fremgangsmåte som angitt i på- stand 1 eller 2, karakterisert ved at det som epoksyd anvendes et triepoksyd med formelen: