NO301577B1 - Fremgangsmåte for fremstilling av en stabil vaksineblanding og fremgangsmåte for stabilisering av interleukin i en vaksineblanding - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåte for fremstilling av en stabil vaksineblanding og fremgangsmåte for stabilisering av interleukin i en vaksineblanding.

Det er ofte ønskelig å forøke et antigens immunogene potens for oppnåelse av en sterkere immunrespons i organismen som immuni-seres, og for å styrke verts-motstandsdyktighet overfor det anti-genbærende stoff. En substans som forøker immunogeniteten hos et antigen som det injiseres med, kalles et hjelpestoff. Ett av de mer effektive hjelpestoffer er Freunds hjelpestoff, en vann-i-olje-emulsjon. Freunds hjelpestoff er mest effektivt når levende eller drepte mycobakterier suspenderes i emulsjonen (Freunds komplette hjelpestoff) sammen med antigen. Den intense, kroniske inflammasjon som oppstår rundt avsetninger av emulsjonen, ute-lukker imidlertid anvendelse av hjelpestoffet på mennesker. Emulsjoner som mangler mycobakterier (ufullstendig Freunds hjelpestoff) er mindre irriterende og er blitt anvendt på mennesker.

En annen type hjelpestoff er en suspensjon av mineraler på hvilke antigener adsorberes.

Visse lymfokiner er blitt vist å ha hjelpestoff-aktivitet, hvorved immunresponsen overfor et antigen forøkes. For eksempel viser Good et al. anvendelse av rekombinant humant IL-2 (rhIL-2) adsorbert på alun for forøkning av immunresponsen overfor malaria-antigen. Dette preparat ble fremstilt og anvendt umiddelbart og man fikk ikke vite stabiliteten over tid. M.F. Good et al.,

J. Immunol. 141:972-977 (1988). Nakamura et al. viste at interferon-gamma bevirket en 2-4 gangers forøkning av antistoffdannelse mot flere antigener. Nakamura et al., Nature 307: 381-382 (1984). Interleukiner er også blitt vist å øke en immunrespons overfor andre antigener. Nencioni et al., J. Immunol. 139: 800-804 (1987); Howard et al., EP 285441.

Denne oppfinnelse angår fremgangsmåte ved fremstilling av en stabil vaksineblanding, og erkarakterisert veden blanding av et antigen med en hjelpestoff-mengde av et interleukin valgt fra gruppen som består av interleukin-la, interleukin-l/3, interleukin-2, interleukin-3, interleukin-4, interleukin-5, interleukin-6, interleukin-7 eller blandinger av disse, adsorbert på en vandig suspensjon av alun slik som aluminiumhydroksyd eller aluminium fosfat i en farmasøytisk akseptabel bærer, og eventuelt et farmasøytisk akseptabelt konserveringsmiddel og eventuelt et hjelpestoff. Vaksineblandingene kan lagres.

Videre omfatter den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for stabilisering av interleukin i en vaksineblanding, som karakteriseres ved en blanding av et antigen og en hjelpestoff-mengde av et interleukin valgt fra gruppen som består av interleukin-la, interleukin-1/3, interleukin-2, interleukin-3 , interleukin-4, interleukin-5, interleukin-6, interleukin-7 eller blandinger av disse, adsorbert på en vandig suspensjon av alun slik som aluminiumhydroksyd eller aluminiumfosfat for derved å stabilisere interleukinet under lagringsbetingelser.

Interleukinet funksjonerer under modulering av immunresponsen overfor antigenet, mens alunet stabiliserer interleukinets biologiske aktivitet. I fravær av alun har interleukiner korte halveringstider. Vaksineblandingene fremstilt ifølge den foreliggende oppfinnelse kan således oppbevares i tidsrom som ellers ville resultere i destabilisering av interleukinet. Stabilise-ringen vil i stor grad forlenge den tillatelige tid for fremstilling, forsendelse og lagring av vaksinepreparatene før administrering av vaksinepreparatet.

Det kan anvendes flere forskjellige interleukiner. Disse innbefatter interleukin-la, interleukin-l£, interleukin-2, interleukin-3, interleukin-4, interleukin-5, interleukin-6, interleukin-7 eller blandinger av disse. Deler av interleukiner med immunmodulerende aktivitet kan også anvendes. Det fore-trukkede interleukin er interleukin-2.

Interleukin kan fås fra hvilken som helst egnet kilde.

De kan fremstilles ved rekombinant DNA-metodologi. For eksempel er genene som koder for flere humane interleukiner, blitt klonet og eksprimert i mange forskjellige vertssystemer, hvilket gir mulighet for dannelse av store mengder rent humant interleukin. Videre gir visse T-lymfocyttlinjer høye nivåer av interleukin og tilveiebringer således en kilde til interleukinet.

Konserveringsmidlet kan være hvilket som helst farmasøytisk akseptabelt konserveringsmiddel. Disse innbefatter thimerosal, fenol, m-kresol, benzylalkohol, metyl- eller etylparaben og 2-fenoksyetanol.

Interleukin kan anvendes som hjelpestoff for mange forskjellige typer antigener. Vanligvis kan antigenene være partikkel-formige antigener så som bakterier, virus og makrokomponenter av celler, og løselige antigener så som proteiner, peptider, glykoproteiner og karbohydrater. Antigener av spesiell interesse er virus- eller bakterieantigener, makro-komponenter av celler, proteiner, peptider, glykoproteiner, karbohydrater, parasitter, sopp, onkogene produkter, parasittantigener, og kreftceller eller fragmenter av disse. Antigenene kan fås fra naturlige kilder, eller de kan dannes ved rekombinant DNA-teknologi eller på annen kunstig måte.

Blant de aktuelle bakterieantigener er slike som er knyttet til de humane bakteriepatogener innbefattende for eksempel typebestembar og ikke-typebestembar Haemophilus influenzae, Escherichia coli, Neisseria meningitidis, Streptococcus pneumoniae, Streptococcus pyogenes, Branhamella catarrhalis, Vibrio cholerae, Corynebacteria diphtheriae, Neisseria gonorrhoeae, Bordetella pertussis, Pseudomonas aeruginosa, Staphylococcus aureus, Streptococcus pyogenes, Klebsiella pneumoniae og Clostridium tetani. Noen spesifikke bakterielle antigener innbefatter bakterieoverflate- og yttermembran-proteiner (f.eks. fra Haemophilus influenzae, Neisseria meningitidis, Neisseria gonorrhoeae eller Branhamella catarrhalis) og bakterielle overflateproteiner (f.eks. M-proteinet fra Streptococcus pyogenes).

Virusantigener fra patogene virus innbefatter, men er ikke begrenset til, humant immunmangelvirus (typer I og II), humant T-celle-leukemivirus (typer I, II og III), respiratorisk syncytialvirus, hepatitt A, hepatitt B, hepatitt C, ikke-A- og ikke-B-hepatittvirus, herpes simplex virus (typer I og II), cytomegalo-virus, influensavirus, parainfluensavirus, poliovirus, rotavirus, koronavirus, rubellavirus, meslingvirus, varicella, Epstein Barr-virus, adenovirus, papillomvirus og gulfebervirus.

Flere spesifikke virusantigener av disse patogene virus innbefatter F-proteinet (særlig antigener som inneholder F-peptidet 283-315 beskrevet i WO89/02935 med tittelen "Respiratory Syncytial Virus: Vaccines and Diagnostic Assays" av P. Paradiso et al.) og N- og G-proteinene av respiratorisk syncytialvirus (RSV), VP4- (tidligere kjent som VP3), VP6- og VP7-polypeptider av rotavirus, kapsel-glykoproteiner av humant immunmangelvirus, S- og pre-S-antigenene av hepatitt B og herpes-glykoproteiner B og D.

Av interesse er også forskjellige antigener som er knyttet til autoimmune sykdommer så som reumatoid artritt og lupus erythematosus.

Av spesiell interesse for anvendelse i en vaksine er kapselpolymerer (CP) dannet av bakterielle patogener. Kapselpolymerer er sukkerholdige polymerer så som polymerer av sukker, sukker-syrer, aminosukkertyper, flerverdige alkoholer og sukkerfosfater. Flere kapselpolymerer og oligomerer er egnet som vaksiner.

Kapselpolymerene (CP) kan stamme fra mange forskjellige bakterietyper. Disse typer innbefatter Haemophilus influenzae, Streptococcus-arter innbefattende pneumoniae (spesielt serotyper 1, 4, 5, 6A, 6B, 9V, 14, 18C, 19F og 23F), pyogenes og agalactiae, Neisseria meningitidis (så som serogruppe a, b og c), Klebsiella pneumoniae, Pseudomonas aeruginosa og Staphylococcus aureus.

Ikke-bakterie-polymerer kan stamme fra gjærsopp og sopp, for eksempel Cryptococcus neoformans, eller karbohydratholdige enheter som finnes unikt på kreftceller eller slike som finnes i til-knytning til allergener.

Fremgangsmåtene ifølge oppfinnelsen kan i en utførelsesform karakteriseres ved at antigener kobles til et bakterietoksin av difteri, tetanus, pertussis eller kryss-reagerende materiale (CRM), eller toksoid derav, for å danne et glykokonjugat. Spesielt foretrukket kan glykokonjugatet omfatte polyribosylribitolfosfat og CRM.av difteritoksin.

j.y /

Antigenene kan anvendes til frembringelse av en immunrespons overfor et antigen i et virveldyr (så som en pattedyr-vert). Fremgangsmåten omfatter at det til dyret administreres en immuno-logisk effektiv dose av en vaksineblanding som omfatter en blanding av et antigen og en hjelpestoff-mengde av et interleukin adsorbert på et mineral i suspensjon og et tilsatt konserveringsmiddel. Vaksineblandingene er egnede for forhindring av mikrobe-infeksjoner. Antigenene kan administreres i et farmasøytisk akseptabelt bærerstoff så som fysiologisk saltløsning, eller etanolpolyoler (så som glycerol eller propylenglykol). Vaksine-blandingen kan eventuelt omfatter andre hjelpestoffer så som

vegetabilske oljer eller emulsjoner av disse, overflateaktive substanser, f.eks. heksadekylamin, oktadekylaminosyre-estere, oktadekylamin, lysolecitin, dimetyldioktadekylammoniumbromid, N,N-dioktadekyl-N•-N<1->bis(2-hydroksyetyl-propandiamin), metoksy-heksadekylglycerol og pluron-polyoler; polyaminer, f.eks. pyran, dekstransulfat, poly-IC, karbopol; peptider, f.eks. muramyldi-peptid, dimetylglycin, tuftsin; immunstimulerende komplekser (ISCOM'er); oljeemulsjoner; og mineralgeler. Antigenene som benyttes ifølge denne oppfinnelse kan også innarbeides i liposomer eller ISCOM'er. Supplerende aktive bestanddeler kan også anvendes.

Vaksinene kan administreres til et menneske eller dyr på forskjellige måter. Disse innbefatter intradermal, transdermal (så som ved anvendelse av polymerer med langsom frigjøring), intramuskulær, intraperitoneal, intravenøs, subkutan, oral og intranasal administreringsmåte. Mengden anvendt antigen i en slik vaksine vil variere avhengig av identiteten til det anvendte antigen. Justering og manipulering av etablerte doseringsområder anvendt med tradisjonelle bærerantigener for tilpasning til de foreliggende vaksiner er vel innenfor kunnskapen hos fagfolk på området. Vaksinene fremstilt ifølge den foreliggende oppfinnelse er påtenkt for anvendelse ved behandling både av ikke fullt utviklede og voksne varmblodige dyr, og spesielt mennesker. Dessuten er anvendelsen av den foreliggende blanding ikke begrenset til forebyggende anvendelse; terapeutisk anvendelse er også påtenkt (f.eks. AIDS-forebygging og -behandling).

Hjelpestoffvirkningen av interleukinet har en rekke viktige betydninger: hjelpestoffvirkningen av interleukinet kan øke konsentrasjonen av beskyttende antistoffer dannet mot antigenet i den vaksinerte organisme. Som et resultat av dette kan effektiv (d.v.s. beskyttende) vaksinasjon oppnås med en mindre mengde antigen enn det som normalt ville være nødvendig. Denne reduksjon i den fordrede mengde antigen kan føre til mer utbredt anvendelse av vaksiner som er vanskelige eller kostbare å fremstille. Dette gjelder særlig utviklingslandene, som har meget begrensede helse-tjenestebudsjetter og som har epidemier av respirasjonssykdommer, diarésykdommer og malaria. Det kan også tilveiebringe sikrere vaksinasjon når antigenet er toksisk i den konsentrasjon som normalt er nødvendig for effektiv immunisering. Ved at mengden antigen reduseres, reduseres risikoen for toksisk reaksjon.

Interleukiner kan ved hjelp av sin immunmodulerende aktivitet hjelpe til frembringelse av en beskyttende immunrespons mot marginalt eller ikke-immunogene antigener. På denne måte kan vaksineblandinger som inneholder fragmenter av større proteiner, syntetiske antigener eller produkter av rekombinant DNA-teknologi gjøres mer potente ved at de blandes med interleukiner.

Vaksine-kurer krever typisk administrering av antigen over et tidsrom på uker eller måneder for stimulering av en "beskyttende" immunrespons. En beskyttende immunrespons er en immunrespons som er tilstrekkelig til å beskytte den immuniserte vert eller det immuniserte individ mot virksom infeksjon ved et spesielt patogen eller patogener som vaksinen er rettet mot. Interleukin kan, når det ko-administreres med antigen og adsorberes på et mineral i suspensjon, fremskynde dannelsen av en beskyttende immunrespons. Dette kan redusere tidsforløpet for effektive vaksinasjonskurer.

I noen tilfeller kan det resultere i dannelsen av en beskyttende immunrespons ved en enkelt dose. Videre er vaksineblandinger ifølge denne oppfinnelse tilstrekkelig stabile ved 4°C til at vaksineblandinger kan fremstilles, transporteres og lagres.

Denne oppfinnelse er ytterligere illustrert ved de følgende eksempler.

EKSEMPLER

Eksempel I: Hjelpestoff-effekt av rhIL-1 eller rhIL-2 i

nærvær av alun med en HbOC- antigenvaksine

En lav dose (0,1/ig/mus) av Haemophilus type b CRM- (kryss-reagerende materiale)-konjugat (HbOC) ble utformet med eller uten alun (100/ug/mus) og med forskjellige konsentrasjoner av rhIL-2, rhIL-la eller rhIL-1/3 fra 1 x 10<2>til 5 x 10<5>enheter pr. mus. Alle vaksiner ble fremstilt på immuniseringsdagen og holdt ved 4°C inntil de ble injisert. Interleukiner anvendt ved fremstillingen av vaksiner ble enten rekondisjonert på utformingsdagen eller ble gjenvunnet fra fortynnet forrådsløsning (25 nq/ ral) holdt ved - 10°C. Grupper av Swiss-Webster-mus (Taconic Farms, Germantown, NY) ble injisert intramuskulært (I.M.) etter 0 og 2 uker med 0,1 ml av vaksineblandingene. Serumprøver ble oppsamlet som angitt i de forskjellige tabeller.

A. rhIL- 2 som hjelpestoff

Tabell 1 viser resultatene observert når rhIL-2 ble administrert som hjelpestoff i en musevaksinasjon, begge i fravær av alun [kolonner betegnet (-)], og i kombinasjon med alun [kolonner betegnet (+) ] . Antistoff konsentrasjoner er uttrykt som /xg/ml og ble bestemt 2, 4 og 6 uker etter administrasjonen av 0,1 fig av antigenet. Antigenet som ble anvendt ved disse undersøkelser, var HbOC. Doser av rhIL-2 administrert var i området fra 1 x 10<3>til1x 10<5>enheter pr. mus.

Som det kan sees i kolonnene betegnet (-) ovenfor, har rhIL-2 uten alun en stimulerende effekt på antistoffdannelsen. I to atskilte forsøk var for eksempel antistoffkonsentrasjonen i kontrollprøvene 0,42 )ng/ml og 2,62 ug/ ml.

Resultatene som ble observert når alun var medtatt sammen med rhIL-2 i hjelpestoffblandingen, er vist i kolonnene betegnet (+) i tabell 1. Igjen sees en betydelig stimulerende effekt. Når alun er tilstede, er imidlertid styrken av antistoffresponsen øket betydelig i forhold til responsen som observeres med ellers identiske prøver uten alun (vaksinasjoner).

Når man igjen betrakter tidspunktet på 4 uker, kan det sees at antistoffkonsentrasjonene med (+) alun er opp til mer enn 10 ganger større enn de tilsvarende antistoffkonsentrasjoner uten (-) alun. Videre er det en tilsynelatende rhIL-2-konsentra-sjonsavhengighet som ikke var tilstede i prøvene uten (-) alum. Spesifikt var den observerte korrelasjon at antistoffkonsentrasjonen øket etter hvert som rhIL-2-konsentrasjonen minket til under 1 x 105. Når det gjaldt rhIL-2 med alun, var dosen som viste seg å stimulere til den høyeste antistoffdannelse, ca. lx10<4>enheter pr. mus.

B. rhIL- 1 som hjelpestoff

Tabeller 2 og 3 viser resultater oppnådd fra immuniseringer hvor henholdsvis rhIL-la og rhIL-1/3 ble anvendt som hjelpestoff. Tabell 2 viser data oppnådd ved anti-PRP-antistoffbestemmelser (uttrykt i/Lig/ml) med 2 ukers mellomrom etter immunisering. Igjen ble forsøkene utført enten med, (+), eller uten, (-), alun.

Resultatene observert ved rhIL-la- og rhIL-l/S-hjelpestoff-blandinger var, totalt, like resultatene observert i rhIL-2-serien. Tabell 2 viser for eksempel at når rhIL-la administreres som hjelpestoff uten alun, er det en stimulerende effekt sammenliknet med en ellers identisk vaksine uten lymfokinet. Som vist i kolonnene betegnet (-), ble det observert en tendens mot minskende antistoffdannelse etter hvert som mengden av rhIL-la i hjelpestoffblandingen ble redusert fra 1 x IO<5>til 1 x IO<2>enheter pr. mus.

I nærvær av alun hadde rhIL-la også en stimulerende effekt. rhIL-la viste overraskende økende evne til stimulering av immunresponsen etter hvert som konsentrasjonen av det ble redusert.

Den optimale hjelpestoffmengde av rhIL-la i nærvær av alun var ca.

1 x IO<3>. Ved slike konsentrasjoner ble antistoffkonsentrasjonen funnet å være 2-3 ganger større enn de ellers identiske prøver uten

(-) alun.

Liknende resultater ble observert når rhIL-l£ ble anvendt som hjelpestoff, som vist i tabell 3. Dataene i tabell 3 oppsummerer resultatene av antistoffkonsentrasjonsbestemmelser utført etter 2, 4 og 6 uker for varierende konsentrasjoner av rhIL-1/3 som hjelpestoff, enten med eller uten alun. I alle, bortsett fra 6 av 21 forsøksgrupper, resulterte vaksinen med (+) alun i høyere anti-stof f konsentrasjon enn vaksinen uten (-) alun.

Eksempel II: Hjelpestoffeffekt av rhIL-la, rhIL-10,

rhIL-2 og blandinger av disse på en RSV F-proteinvaksine

For bestemmelse av om hvorvidt interleukinene kan anvendes til forsterkning av antistoffresponsen overfor en proteinvaksine, ble det utformet forskjellige konsentrasjoner av F-protein av respiratorisk syncytialvirus (RSV) med alun (endelig 100jixg/mus) og med eller uten rhIL-2 eller rhIL-la med 1 x 10<4>eller 1 x 10<5>enheter pr. mus. Grupper av Swiss-Webster-mus (5 dyr pr. gruppe) ble immunisert intramuskulært etter 0 og 2 uker. Dyrene ble tappet for blod som vist i tabell 4.

Tre doser av RSV F-protein (1, 0,1 og 0,01 ug pr. mus) ble administrert. Blant disse var bare 0,01/xg suboptimalt under de anvendte betingelser. Sammenlikning av responsen som ble sett hos de grupper som fikk vaksiner inneholdende forskjellige interleukiner, med kontrollgruppen som fikk 0,01 p. g protein i alun alene, viste ingen betydelig effekt (4-dobbelt forskjell i titer) av rhIL-2 eller rhIL-la på antistoffresponsen overfor F-protein. Imidlertid var responsene hos de rhIL-2-behandlede grupper høyere enn for kontroller med doser på 1 x 10<4>enheter pr. mus, hvilket er likt resultatene oppnådd ved HbOC-undersøkelsene. Med IL-la ser begge doser ut til å vise en viss bedring når det gjelder antistoffresponser i forhold til kontroller. Det er interessant at blandinger med 1 x 10<4>enheter pr. mus av rhIL-2 og rhIL-la ikke viste noen tegn til synergi, men snarere viste en liten reduksjon i respons i forhold til kontrollene, hvilket tyder på en mulig antagonistisk innvirkning av interleukinene.

Eksempel III. Enkeltdose- vaksinasion

Tabell 1 viser resultatene av et forsøk som viser immunresponsen overfor HbOC med rhIL-2 med og uten alun. Ved en konsentrasjon på 1 x IO<3>enheter rhIL-2 i nærvær av alun stimu-lerte en HbOC-basert vaksine en antistoff respons på 4,7/xg/ml, etter en enkelt administrering. En slik antistoffkonsentrasjon er over det terskelnivå som vanligvis er akseptert som nødvendig for beskyttelse.

Eksempel IV. Hjelpestoff- stabilitet

A. In vitro- analvse av rhIL- 2- stabilitet

For undersøkelse av stabiliteten av rhIL-2 i en alunholdig blanding, ble HbOC-antigen (2,5^g/mus) blandet med IO<4>enheter av rhIL-2 og adsorbert på aluminiumfosfat og lagret ved 4°C. Tabell 5 viser resultater observert ved en in vitro-stabilitetsanalyse. Ved analysen ble 5 x IO<3>CTLL-2-(cytotoksisk T-lymfocytt-lyse)-celler dyrket med forskjellige konsentrasjoner av rhIL-2-standard og HbOC-vaksiner. Cellene ble inkubert i medium av typen Roswell Park Memorial Institute (RPMI) som inneholdt 10% FBS ved 37° i 24 timer og pulsert med 1,0 / jlCx pr. brønn [<3>H]-tymidin i 16 timer. For bestemmelse av mengden av rhIL-2 adsorbert til alun, ble preparatet sentrifugert under klumpdannelse av alunet, og super-natanten ble analysert med hensyn til rhIL-2-aktivitet. Ifølge bestemmelsen er ca. 2/3 av rhIL-2 adsorbert til alun. Som vist i tabell 5, ble det ved undersøkelse av rhIL-2-aktivitet på tidspunkter etter aluminiumfosfat-absorpsjon, fastslått at lymfokinet beholdt sin aktivitet i opp til to uker.

B. In vivo- analvse av rhIL- 2- stabilitet

En in vivo-analyse av rhIL-2-stabilitet ble utformet. Mus ble immunisert med en HbOC/Alun/IL-2-vaksine som var blitt lagret som beskrevet ovenfor. Fire grupper på to DBA/2-mus ble immunisert med 10 Mg (protein) HbOC i CFA, alun, rhIL-2/alun eller rhIL-2 i 3 etter hverandre følgende uker. Lymfeknutene ble fjernet én uke etter injeksjon, og enkeltcelle-suspensjon ble oppnådd. 3 x IO<5>LNC ble dyrket med mitogener og forskjellige konsentrasjoner av DT, CRM og TT. Cellene ble inkubert i RPMI-medium som inneholdt 1,0% NMS ved 37°C i 3 dager, pulsert med 1,0/LiCi pr. brønn av [ 3H]-tymidin i 16 timer og høstet for telling på LS-teller. En betydelig T-cellerespons ble observert i HbOC-CFA-gruppen. I uke 2 og 3 ga imidlertid rhIL-2 forsterket T-cellerespons. Videre ser det ut til at selv HbOC alene beskytter rhIL-2 mot nedbrytning.

Ekvivalenter

Fagfolk på området vil, bare ved anvendelse av rutineforsøk, være klar over, eller være i stand til å skaffe seg kjennskap til, mange ekvivalenter til de spesifikke utførelsesformer av oppfinnelsen beskrevet i det foreliggende. Slike ekvivalenter er påtenkt å omfattes av følgende krav:

Claims (11)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av en stabil vaksineblanding,karakterisert vedblanding av et antigen med en hjelpestoff-mengde av et interleukin valgt fra gruppen som består av interleukin-la, interleukin-1/8, interleukin-2, interleukin-3, interleukin-4, interleukin-5, interleukin-6, interleukin-7 eller blandinger av disse, adsorbert på en vandig suspensjon av alun slik som aluminiumhydroksyd eller aluminiumfosfat i en farmasøytisk akseptabel bærer, og eventuelt et farmasøytisk akseptabelt konserveringsmiddel og eventuelt et hjelpestoff.

2. Fremgangsmåte for stabilisering av interleukin i en vaksineblanding,karakterisert vedblanding av et antigen og en hjelpestoff-mengde av et interleukin valgt fra gruppen som består av interleukin-la, interleukin-1/9, interleukin-2, interleukin-3, interleukin-4, interleukin-5, interleukin-6, interleukin-7 eller blandinger av disse, adsorbert på en vandig suspensjon av alun slik som aluminiumhydroksyd eller aluminiumfosfat for derved å stabilisere interleukinet under lagringsbetingelser.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2,karakterisert vedat antigenet velges fra gruppen som består av bakterier, virus, makro-komponenter av celler, proteiner, peptider, glykoproteiner, karbohydrater, parasitter, sopp, onkogene produkter og kreftceller.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3,karakterisert vedat antigenet er et bakterie-antigen og velges fra gruppen som består av bakteriekapsel-polymerer, -oligomerer eller fragmenter derav, og bakterie-overflate- eller ytremembran-proteiner.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 3,karakterisert vedat bakterieantigenet er fra et bakteriepatogen og velges fra gruppen som består av Haemophilus influenzae, Escherichia coli, Neisseria meningitidis, Streptococcus pneumoniae, Streptococcus pyogenes, Branhamella catarrhalis, Vibrio cholerae, Corynebacteria diphtheriae, Neisseria gonorrhoeae, Bordetella pertussis, Pseudomonas aeruginosa, Staphylococcus aureus, Klebsiella pneumoniae og Clostridium tetani.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4,karakterisert vedat bakteriekapsel-polymeren, -oligomeren eller fragmentet derav velges fra Haemophilus influenzae, Streptococcus pneumoniae, Neisseria meningitidis, Klebsiella pneumoniae, Pseudomonas aeruginosa eller Staphylococcus aureus.

7. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1 eller 2,karakterisert vedat antigenet koples til et bakterietoksin av difteri, tetanus, pertussis eller kryssreagerende materiale (CRM), eller toksoid derav, for å danne et glykokonjugat.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7,karakterisert vedat glykokonjugatet omfatter polyribosylribitolfosfat og CRMig7 av difteritoksin.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 4,karakterisert vedat bakterieoverflate- eller ytremembran-proteinet velges fra Haemophilus influenzae, Neisseria meningitidis, Neisseria gonorrhoeae eller Branhamella catarrhalis.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 4,karakterisert vedat det som bakterieoverflate-protein anvendes M-proteinet fra Streptococcus pyogenes.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 3,karakterisert vedat virusantigenet velges fra gruppen som består av F-protein av respiratorisk syncytialvirus, N-protein av respiratorisk syncytialvirus, G-protein av respiratorisk syncytialvirus, VP4-polypeptid av rotavirus, VP6-polypeptid av rotavirus, VP7-polypeptid av rotavirus, kapsel-glykoproteiner av humant immunmangelvirus, herpes-glykoproteiner B og D, og S- og pre-S-antigenene av hepatitt B.