NO753773L - - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår kjemiske prøveblandinger og særlig slike som påføres prøvestrimler for å gi en synlig fargereaksjon som er omvendt proporsjonal med mengden påvisningsforbindelse (ettersøkt forbindelse). En slik blanding eller preparat kan spesielt brukes for å påvise urinsyre i væsker.

Prøvestrimler som har utstrakt anvendelse idag tar i bruk direkte kolorimetriske teknikker som produserer en farge-mengde (intensitet) som er proporsjonal med konsentrasjonen av forbindelse som påvises. Et eksempel på en slik prøvestrimmel er de strimler som brukes ved kvantitativ måling av glukoseinn-holdet i væsker bestående av en sugende strimmel impregnert med forsøksblanding som inneholder o-tolidin som indikator.

Når glukose finnes i prøven, dannes en blå farge hvis intensitet er proporsjonal med mengden glukose i prøven. For å finne glukosekonsentrasjonen må det foretas en visuell halv-kvantitativ bedømmelse av fargen ved å sammenligne strimmelfargen med et kalibrert fargekart.

Prøver eller forsøk for måling av urinsyreinnholdet i kroppsvæsker som serum eller urin er for tiden vanligvis ikke av prøvestrimmel-typen, men baseres på reaksjonen mellom urinsyre i alkalisk oppløsning og fosfo-wolframsyre som gir en blå farge eller blå kromofor. Intensiteten for den dannede blåfarge er proporsjonal med urinsyrekonsentrasjonen i væsken. Denne prøve-type lider imidlertid av den vesentlige ulempe at alle proteiner i serumet må utfelles og fjernes ved langvarig filtrering eller sentrifugering før reagenset kan tilsettes, for å hindre dannelse av kromoforer hos proteinene selv og unngå uklarhet eller blak-king som skyldes innvirkning av disse proteiner med de anvendte reagenser. Slike forutgående behandlinger er tidkrevende og i tillegg mister forsøket spesifisitet siden andre reduserende stoffer innvirker på enkelte av de reagenser som er foreslått for formålet.

Andre benyttede prøver bruker enzymet urikase som omdanner urinsyre til allantoin og hydrogenperoksyd. Ved en type av en slik prøve blir f.eks. væskeprøven inneholdende urinsyre behandlet med enzymet ved pH ca. 8,5 - 9- Hydrogen-peroksydet omsettes med et kromogen i nærvær av enzymet peroksy-dase ved pH 5 til et oksydert kromogen med forskjellig farge. Pargeintensiteten vil igjen variere proporsjonalt med konsentrasjonen av urinsyre, og blir vanligvis sammenlignet med en kalibreringstabell. Ulempen ved denne og siste prøve er at de benytter prinsippet med direkte kolorimetri hvor fargeforandrin-gen ved høyere innhold av urinsyre er avtagende, slik at det menneskelige øye har store vanskeligheter med å sammenligne fargene og anslå den nøyaktige mengde urinsyre. Den manglende visuelle skarphet hos det menneskelige øye gjør disse halv-kvantitative målinger unøyaktige, feilen er vanligvis fra 66-200 %. Mens den visuelle bedømmelse ved lave konsentrasjoner kan være relativt nøyaktig, vil bedømmelsen ved høyere konsentrasjoner, d.v.s. i det område hvor unormale tilstander ofte inntrer i biologiske systemer, bli stadig vanskeligere og etterhvert umulig.

Man har nylig funnet at det kan fremstilles en ekstremt nøyaktig prøvestrimmel ved å oppta en bestemt mengde fargeindikator på et fast inert bæremateriale, d.v.s. en indikator som er følsom overfor påvisningsforbindelsen (den forbindelse som skal påvises, d.v.s. hvis konsentrasjon skal måles) på en slik måte at den mister fargen direkte proporsjonalt med tilstedeværende stoffmengde. Siden sluttpunktet er fargeløst, kan man foreta en meget nøyaktig bedømmelse av om mengden påvisningsforbindelse er over eller under en viktig eller utvalgt grenseverdi. Systemet med kontinuerlig prøving kan erstattes med et presist system for måling av det "kritiske" endepunkt som naturligvis kan omfatte bruk av en rekke prøvestrimler som muliggjør bestemmelse innenfor bestemte områder.

I henhold til en side av oppfinnelsen tilveiebringes en prøveblanding for påvisning av forbindelser i væsker over eller under en bestemt, valgt konsentrasjonsgrense, bestående av en bestemt mengde farget indikator anbragt på et fast, inert underlag, hvilken indikator er følsom for påvisningsforbindelsen på en slik måte at den mister fargen direkte proporsjonalt med mengden foreliggende påvisningsforbindelse, slik at ved kontakt med en bestemt mengde eller et bestemt volum av forsøksvæsken, blir indikatoren fargeløs ved en bestemt stoffkonsentrasjon.

I henhold tileen mer spesiell utførelse tilveiebringes en spesiell prøveblanding for påvisning av urinsyre i væsker i alkalisk miljø, som i kombinasjon inneholder en bestemt mengde jod-kilde, en jod-indikator og en jod-oppløseliggjørende forbindelse på et fast, inert underlag, avpasset slik at man ikke får fargereaksjon med en bestemt eller høyere enn bestemt mengde urinsyre i væsken som skal undersøkes.

Kolorimetrisk er indikatorer generelt kjemiske stoffer som preferanse-absorberer lys med bestemt bølgelengde, d.v.s. innenfor spekterets synlige område, med det resultat at indikatoren fremstår farget. Denne evne skyldes forbindelsens kjemiske struktur, f.eks. organiske stoffer med kromofore grupper i form av umettede atomgrupper av f.eks. følgende type:

Aromatiske ringer med chinon-struktur er også kromoforer. Nærvær av noen av de fire førstnevnte grupper eller chinoid-ringen vil i seg selv gjøre en forbindelse farget, yanligyis gul. Forbindelser med ketongrupper trenger imidlertid to slike grupper nær inntil hverandre og dobbeltbindingen C = C må være minst 6-konjugert for at lys skal absorberes innenfor spekterets synlige område.

En forbindelses fargeevne kan forsterkes eller svekkes ved nærvær av andre grupper som i seg selv ikke er kromofore, som f.eks. OH, NH2, NHR eller NR2^(hvor R = alkylgruppe). Sam-virket mellom en farget forbindelse og omgivelsene, f.eks. ved at slike forbindelser går sammen til aggregatdannelser, adsorbsjon på en fast forbindelse eller oppløsning i forskjellige oppløs-ningsmidler, kan ha en sterk fargemodifiserende virkning. Ste-riske forhold kan eventuelt også forandre fargen på en forbindelse slik at den i en form er farget og' i en annen fargeløs.

I tillegg til fargede organiske molekyler finnes også uorganiske molekyler som er farget, f.eks. metaller, særlig overgangsmetaller, og visse ikke-metaller som halogener. Blant metallene danner de som har ufullstendige elektron-skall 3d fargede ioner i oppløsning.

Enkelte uorganiske molekyler er i seg selv bare svakt farget, f.eks. jod, men hvis det kompleksdannes med et forøvrig ikke-farget stoff, vil fargen modifiseres eller forsterkes.

Når jod foreligger i form av komplekst trijod-ion, kan det som kjent adsorberes på kolloidale makromolekyler av stivelse og gi den velkjente dype blåfarge. Tilsetning av et metallion til et forøvrig ikke farget stoff kan også gi en farget forbindelse.

Når det gjelder urinsyre-prøveblandingen består farge-indikatoren av en jodkilde og en jod-indikator. Jodkilden kan være en oppløsning av jod selv eller et kompleks av denne som er lagringsstabilt men avgir jod under prøvebetingelsene. Hvis imidlertid jod selv benyttes, bør oppløsningen være fersk og benyttes umiddelbart, fordi stoffet er flyktig og oppløsningene derfor ustabile. Fortrinnsvis benyttes et kompleks, d.v.s. en jodbærende forbindelse, jodofor, hvor jod f.eks. er bundet til et overflateaktivt middel. Mengden av jodkilde i forhold til underlaget eller bæremassen'vil avhenge av det ønskede sluttpunkt d.v.s. det innhold av urinsyre hvor fargen forsvinner.

Hvis f.eks. prøveblandingen skal angi innhold av urinsyre som ligger høyere enn hos voksne friske menn, d.v.s. ca.

7 mg/100 ml blodplasma, kan oppløsningen av jodkilde med fordel innstilles slik at den har 20,49 mikrogram jod pr. cm^ underlag. Metnmgsvolumet på underlaget er 2,46 x 10 ml diagnostisk

p

blanding pr. cm . Det benyttes da forskjellige mengder blan-dings-komponenter for å angi sluttpunktet på 6 mg/100 ml blod som gjelder for friske kvinner. Andre høyere sluttpunkter som karakteriserer graden av sykdom ved høyere urinsyrenivåer kan også tas i bruk om ønsket.

En lett fremstillbar jodindikator er oppløselig stivelse som når den kompleksdannes med fri jod som leveres under prøvebetingelsene danner en blå farge som i alkalisk oppløsning vil reduseres ved tilsetning av urinsyre. Alternative jodindi-katorer som kan brukes er amylose eller amylopektin som begge er stivelses-komponenter, dekstrin, a-naftaflavon, polyvinylpyrrolidon, pplyvinylalkohol, glykogen, natrium-stivelse-glykolat eller andre polysakkharider som gir en tilfredsstillende fargereaksjon med jod. Mengden stivelse kan med fordel være fra 0,5 - 2,5 %, fortrinnsvis 1 %, d.v.s. overskudd i forhold til den samlede mengde potensielt tilgjengelige jod i blandingen.

I andre tilfeller må en farget forbindelse som skal brukes som indikator kunne gjennomgå eller delta i en reaksjon med det resultat at fargen tapes eller fjernes. Dobbeltbindings-systemet i kromofore grupper kan fjernes ved reduksjon, slik at det fremkommer en fullstendig mettet, fargeløs forbindelse.

Por eks. kan diazometan reduseres til det fargeløse metylhydra-zin.

Visse fargede forbindelser gjennomgår en irrever-sibel forandring eller fargetap ved oksydasjon, under dannelse av fargeløse produkter. Alternativt kan fargetap også forekomme når det finner sted en adsorbsjon eller avgivelse av et proton som skyldes forandring i miljøets pH, fulgt av en tautomer omleiring av molekylet og nedbrytning av de kromofore grupper.

Et eksempel på en slik fargeforandring representeres av p-nitrofenol:

dette prinsipp kan brukes i mange prøvetilfeller hvor mengden av sur metabolsk forbindelse har øket på grunn av sykdomstilstand.

For å oppnå den ønskede synlige reaksjon som angir en særlig konsentrasjon av et stoff, må denne forbindelse alene eller i kombinasjon med andre reaksjonsdeltagere kunne redusere indikatoren hvis den inneholder umettede, kromofore grupper, eller oksydere den irreversibelt til fargeløs form. Alternativt må forbindelsen kunne avgi eller oppta protoner eller forandre pH-forhold slik at det innføres en omleiring i indikator struktur en.

I visse tilfeller kreves tilleggsreagenser for å

gi fargeforandring. Por eksempel ved urinsyre-prøveblandingen er det nødvendig med en jod-oppløseliggjørende forbindelse som

kaliumjodid for å øke oppløseligheten av jodkilden, ved dannelse av trijodid-ioner som er mer oppløselige enn jodmoleky-lene. Ca. 9 % kaliumjodid beregnet på mengden totalt tLlgjengelig jod har vist seg egnet for formålet. Andre jod-oppløselig-gjørende stoffer kan være andre jodider eller overflateaktive midler.

Siden antallet fargede stoffer som er egnet for bruk som indikatorer er enormt, er det derfor vanligvis lett å finne en indikator som på enkel måte samvirker med forbindelsen som skal påvises eller måles. Dette kan omfatte måling av pK, red-ox-potensial og lignende egenskaper hos forskjellige funksjo-nelle grupper på forbindelsen.

Andre faktorer som vil påvirke valget av egnet indikator, bortsett fra den reaksjonstype som er aktuell, er om forbindelsen kan fåes i handelen og om den er relativt billig i ren form. Den bør fortrinnsvis være lett oppløselig i vandige systemer eller andre vandige oppløsningsmidler for lettvint å kunne avsettes på underlaget. I tillegg bør indikatoren fortrinnsvis være stabil overfor lys og luft og langvarig lagring. Videre bør den ikke reagere med andre stoffer eller forbindelser som finnes i prøvesystemet og derved danne forbindelser eller komplekser som innvirker på fargereaksjonen.

Det faste underlag som diagnoseblandingen i henhold til oppfinnelsen avsettes på bør være ureaktivt og ikke reagere på noen måte med bestanddelene i blandingen. Det er en fordel at blandingen bare hefter til overflaten under liten eller ingen inntrengning i denne.

Den beste underlagstype er et glassfiberfilter med lav porøsitet, eksempelvis GF/C (Whatman) med flatevekt ca. 55 g pr. m p og en vann-diffusjonshastighet på 3,0 cm loddrett filterstrimmel/minutt, men andre inerte bærestoffer som f.eks. av inerte plastfibre og lignende kan også brukes. Materialet bør kunne adsorbere et visst konstant volum prøveblanding i fiber-nettverket.

Alternativt kan underlaget være en glatt, ikke-absorberende film men denne typen har den ulempe at man må måle blandingsvolumet som påføres underlaget for at dette skal være konstant.

Bærelaget kan igjen være festet på et ugjennom trengelig bunnlag av f.eks. polyvinylklorid for å beskytte absorbsjonslaget og for å unngå at forurensninger avsettes eller trenger inn i bærelaget. Fortrinnsvis utføres det faste og ureaktive bærelaget forbundet med et beskyttende bunnlag, som en prøvestrimmel. Mengden prøveblanding som er fordelt pr. flateenhet på bærelaget vil avhenge av det ønskede sluttpunkt, den væsketype som prøves og det konstante volum av prøve-væske som mettes i eller hefter til strimmelens overflate.

Når væsker som inneholder suspenderte partikler skal prøves, f.eks. blod, kan bærelaget med påvisnings- eller diagnose-preparat avsatt, beskyttes ved hjelp av f.eks. en halvpermeabel membran av eksempelvis nitrocellulose eller lignende. Filmer av slike materialer gjør det mulig for klar væske å passere men ikke suspenderte faste stoffer som f.eks. blod-celler, idet disse ellers kunne gjøre avlesning av sluttpunktet meget vanskelig. Et slikt "filter"-membran kan f.eks. avsettes ved dypping av underlaget allerede påført påvisnings-blanding og fortrinnsvis også en bunnfolie, i en oppløsning av nevnte membrandannende stoff i et flyktig, organisk oppløsningsmiddel fulgt av tørking.

Egnede strimler kan f.eks. brukes for påvisning av podagra, idet mengden av urinsyre i blodet ved denne sykdom ligger høyere enn 6 mg/100 ml for kvinner eller 7 mg/100 ml for menn. I alkalisk miljø blir f.eks. urinsyre oksydert til alantoin i nærvær av boraks eller alkali; for påvisning av denne .oksydasjon kan en trijodid/stivelse-indikator brukes. Under oksyda_sjon av urinsyren reduseres trijodid-ionene til jod med følgende fargetap. Som prøvestrimmel for påvisning av gikt (podagra) fremstilles derfor prøvestrimler med en mengde indikator som tilsvarer 6,5 mg/100 ml for kvinner og 7,5 mg/100 ml for menn. Etter at man først har fastslått at blodets urinsyreinnhold er like stort eller høyere enn disse grenser, er det en fordel å benytte en serie strimler med graderte sluttpunkter høyere enn 6,5 mg/100 ml henholdsvis 7,5 mg/100 ml, for å kunne bestemme urinsyreinnholdet mer nøyaktig.

Prøven av urin eller blod kan derfor innstilles på alkalisk pH høyere enn 9,0, fortrinnsvis høyere enn 9,5, før prøven tas, i tillegg til eventuell fjerning av celler om nød-vendig fra f.eks. en blodprøve.

Eventuelt kan prøveblandingen forbedres ytterligere ved å påføre et halvgjennoartréngelig sjikt inneholdende alkali i bestemt mengde og oppløselig form, slik at når væsken påføres på prøvestrimmelen, vil dens pH innstilles alkalisk mens den strømmer over det alkaliske sjikt og før den når frem til selve påvisnings-blandingen. Alkalimetallkarbonater som natriumkarbonat og særlig i mikrofin form har vist seg meget egnet for dette formål. Por eks. har det vist seg at suspendering av et slikt stoff i membran-sammensetningen i form av en oppløsning sterkere enn 1,88 x 10 -2 M, fortrinnsvis 3,77 x 10 - 2M, er meget fordelaktig som et sekundært, ytre halvpermeabelt sjikt oppå det indre, beskyttende halvpermeable sjikt.

For å lette avlesningen av det bestemte reaksjons-sluttpunkt som søkes, d.v.s. når indikatoren er fargeløs, kan man bruke en referanse. En slik referanse er sammensatt som selve prøve-blandingen på alle måter, bortsett fra at den ikke inneholder indikator eller bare en liten mengde indikator og således klart viser bærelagets fargeløse tilstand, eventuelt, i forbindelse med en liten indikatormengde, nærvær av den forbindelse som skal påvises innenfor et bestemt konsentrasjonsområde. Alternativt, når det forekommer en viss fargemaskering som skyldes prøvevæsken, oppheves den virkning ved bruk av en referanse eller sammenlignings-prøve, slik at sluttpunktet fremdeles kan avleses. Referansen er med fordel anbragt i nærheten av avlesningsområdet.

Når blod danner prøvevæsken kan avlesning av sluttpunktet forstyrres av røde blodlegemer. Disse kan fjernes og blodserum benyttes i stedet. Eventuelt kan røde blodlegemer holdes effektivt borte og skylles bort fra strimmeloverflaten ved hjelp av et halvgjennomtrengelig sjikt som ikke bare beskytter påvisningsblandingen men også virker som et filter. I tillegg kan det tilsettes et antikoagulerende middel som heparin til blodet før bruk for å hindre de røde blodlegemer fra å tørke ut og levre seg på strimmelen, eller eventuelt kan det ytre halv-gj ennomtrengelige sjikt eller overflaten av dette impregneres på egnet måte eller belegges med antikoagulant.

Prøvevæsken, f.eks. blod, påføres på hvert bånd på prøvestrimmelen, står en kort tid som f.eks. 5 min. og deretter blir strimmelen vasket under rennende vann og undersøkt. Referanse-båndet for bestemmelse av sluttpunktet bør normalt ikke være farget men prøvebåndet kan oppvise en bestemt farge-intensitet som tyder på at konsentrasjonen av forbindélser som søkes påvist, f.eks. urinsyre, er mindre enn svarende til sluttpunktet. Hvis fargen er bleket, vil dette bety -et innhold som er like stort eller høyere enn det som tyder på sykdomstilstand, og derfor påkaller flere prøver og undersøkelser av pasienten.

Som en tredje utgave av oppfinnelsen tilveiebringes således en fremgangsmåte for bestemmelse av minimalt eller maksi-malt innhold av forbindelse, f.eks. urinsyre i prøvevæsker, som består i å anbringe en prøve av væsken på en påvisningsblanding som angitt, idet man lar prøvevæsken reagere med påvisningsblandingen og iakttar nærvær eller fravær av fargereaksjon. Ved å bruke en rekke blandinger som representerer serier av sluttpunkt vil urinsyre-innholdet kunne bestemmes innenfor to bestemte verdier.

Det er derfor mulig å lage prøvesett som inneholder en serie strimler i henhold til oppfinnelsen hvor hver strimmel imidlertid har en forskjellig men bestemt mengde indikator avsatt på strimmelen. Resultatet er derfor en strimmelserie hvor hver strimmel har et forskjellig kritisk sluttpunkt hvor indikatoren blir fargeløs.

Fordelene med dette prøvesystem er at det er enkelt og billig og lett kan produseres. Videre kreves intet kostbart utstyr for prøvetaking og systemet kan brukes av alle praktise-rende personer. Avlesning av resultatet forenkles ved å bruke prinsippet med omvendt kolorometri, og behovet for sammenligning med kalibrerte fargekart med tilhørende ulemper i form av unøyak-tig visuell bedømmelse av fargen. Resultatet fås hurtig sammenlignet med den lange prøvetid, ofte over 1 time, som var nødven-dig ved de tidligere prøvemetoder.

Oppfinnelsen skal nå beskrives i lys av de neden-stående eksempler som imidlertid ikke er begrensende for oppfinnelsen.

Eksempel 1 - Prøvestrimmel for påvisning av urinsyre

A Fremstilling av forsøksblanding

i) Jod- kilde

Jod-innholdet i et jodbærende preparat "Wescodyne" ble målt ved titrering med 1 x 10 N natriumtiosulfat. Den jodofore forbindelse ble fortynnet med vann til 2,5 x 10~^M jodoppløsning. Jod i denne konsentrasjon vil når den kompleksdannes med stivelse og kaliumjodid være ekvivalent til 7 rng urinsyre/100 ml for et ekvivalent volum.

ii) Jod- oppløsel iggjørende forbindelse

Man fremstilte en 9 % oppløsning av kaliumjodid i destillert vann.

iii) Jodindikator

Oppløselig stivelse (1 g) ble suspendert i destillert vann (90 ml) og kokt 3 minutter og derpå fortynnet med destillert vann (10 ml) til et 1 %'s stivelsespreparat.

iv) Påvisningsblanding

En viss mengde (100 ml) fortynnet jodofor "Wescodyne" ble blandet med like stort volum (100 ml) 9 % kaliumjodid-oppløsning og blandingen ble forsiktig omrørt for å unngå skumming. Man tilsatte like mye (100 ml) 1 % oppløselig stivelse og rørte det hele langsomt uten skumming.

v) 1. membran- blanding

"Collodian" (25 ml) (necol-kollodian-oppløsning 301-26l fra British Drug Houses ) ble fortynnet i dietyleter (75 ml)

(anestesi-gradering B.P.) og blandet grundig. Kollodianet ble fortynnet videre til 667 med en blanding av dietyleter og etyl-alkohol (9 : 1 på volumbasis).

vi) 2. membran- blanding inneholdende pH- regulator

En blanding (5 - 10 ml) av dietyleter/etylalkohol

(9 : 1 volumdeler) ble satt til mikrofint natriumkarbonat (800 mg) (vannfri analysegrad) og den resulterende suspensjon ble opp-malt for dispergering av alle større aggregater og overført til en korket kolbe ved hjelp av 200 ml kollodian fremstilt under v) ovenfor. Kolben ble anbragt i ultralyd—bad og behandlet tilstrekkelig lenge til at alle aggregater ble finfordelt.

B Fremstilling av prøvestrimler

En folie av uplastifisert polyvinylklorid (PVC)

(formel 128/5065, fra Bakelite Xylonite Ltd) ble skåret opp i et rektangel (100 x 54 mm) og et område langs den ene siden av rektangelet (10 mm bred) ble oppruet med grovt smergelpapir.

En strimmel (140 - 150 mm lang x 5 mm bred) glassfiberfilter (GFC/C Whatman) ble klippet opp. Klebestoff ("Brit-fix", cellulosenitrat) ble smurt på motsatt side i forhold til filterkornings-overflaten samt på en 5 mm bred stripe på den oppruede overflaten av PVOrektangelet. Glassfiberstrimmelen ble lagt på den klebestoffholdige overflaten av bunnfolien.

Tilstrekkelig påvisningsblanding fremstilt som under A i) til iv) ovenfor ble helt opp i en lav beholder i en dybde på ca. 6 mm. Glassfiberstrimmelen festet på PVC-rektangelet ble dyppet i denne reagens i 5 sek., tatt opp og strimmel-kanten lagt inntil filtrerpapir for å fjerne overskudd av væske. Strimmelen ble hengt opp i luft i 2 min. og gjenværende væske fjernet med filtrerpapir.

Eksempel 2

Man fremstilte en prøvestrimmel som i eksempel 1. Tilstrekkelig av den første membran-sammensetning som beskrevet

i eksempel A v) ble fylt på en lav beholder i en dybde på 6 mm og prøvestrimmelen ble dyppet i væsken. Strimmelen ble tørket i luft i en lystett beholder hvor PVC-bunnfolien var flatt anbragt.

Eksempel 3 - Fremstilling av referansestrimmel

En 5 mm strimmel av glassfiberfilter (140 - 150 mm lang) ble klippet ut. Man laget påvisningsblanding som i eksempel 1 A i) - iv), bortsett fra at konsentrasjonen av jodofor -4 jod-kilde ble nedsatt til en jodkonsentrasjon på 7,1 x 10 M (ekvivalent til 2 mg urinsyre/100 ml) og anbragt i en lav beholder.

Sammenligningsstrimmelen ble dyppet i reagenset, tatt opp, tørket og festet med klebestoff til PVC-bunnfolien, i nærheten av første filterstrimmel som fremstilt i eksempel 1.

Eksempel 4

Man fremstilte en sammenligningsstrimmel som i eksempel 3, bortsett fra at før feste til bunnfolien ble strimmelen dyppet i 1. membransammensetning som fremstilt i eksempel1A te) .

Eksempel 5

Man laget et prøveark av glassfiberfilter i henhold til enten eksempel 3 eller eksempel 4 og klippet arket opp i prøvestrimler 5 mm brede og 50 mm lange parallell med arkets korte side.

Eksempel 6

Man fremstilte prøvestrimler som i eksemplene 2, 4 og 5. Tilstrekkelig av den andre membransammensetning i henhold til eksempel 1 A vi) ble fylt på en grunn beholder hvor prøvestrim-lene ble dyppet. De ble tørket i mørket.

Eksempel 7

En 24 timers samleprøve av urin ble tatt fra en pasient som man antok led av podagra (gikt) og pH ble innstilt på 9, 0 med fast natriumkarbonat. Den alkaliske prøve ble fortynnet 1 til 7 med destillert vann og en dråpe påført på alle referanse- og prøve-strimler fremstilt i henhold til eksemplene 1>3°S 5j°S satt bort. Etter ca. 5 min. ble strimlene under-søkt for påvisning av eventuell blåfarge, og både referanse-strimmelen og prøvestrimmelen viste seg å være uten farge, hvilket tydet på at innholdet av urinsyre var ekvivalent til eller større enn innholdet i jod-kilden og derfor syntes pasienten å lide av unormalt høyt urinsyreinnhold og ytterligere diagnostiske forsøk ville være nødvendige.

Eksempel 8

Man gjentok fremgangsmåten som i eksempel 7, bortsett fra at prøvevæsken besto av blod som ikke var fortynnet men som var forbehandlet med fast heparin (50 enheter/ml blod), og den benyttede strimmel var i henhold til eksempel 2, 4 og 5• Før man undersøkte strimlene for å påvise farge ble de vasket under rennende vann for å fjerne røde blodlegemer.

Resultatet var av samme karakter som i eksempel 7-Eksempel 9

Man gjentok fremgangsmåten fra eksempel 8 bortsett fra at blodets pH ikke ble justert før prøven, og den benyttede prøvestrimmel var i henhold til eksempel 6. Man fikk et lignende resultat som i eksempel 7.

Claims (23)

1. Påvisnings-blanding for påvisning av et stoff i en væske ved lavere eller høyere konsentrasjon enn en valgt konsentrasjonsgrense,karakterisert vedat den inneholder en bestemt mengde farget indikator på et fast, inert, underlag, hvor indikatoren reagerer på stoffet som skal påvises på en slik måte at den taper fargen direkte proporsjonalt med stoffmengden. 2. Påvisningsblanding som angitt i krav 1, for påvisning

av urinsyre i væsker i alkalisk miljø,karakterisertved at den fargede indikator er en kombinasjon av en bestemt mengde jodkilde og jodindikator sammen med en jod-oppløselig-gjørende forbindelse, og er anbragt på et fast, inert, underlag.

3. Påvisningsblanding for påvisning av urinsyre i væsker i alkalisk miljø,karakterisert veden kombinasjon av en bestemt mengde jodkilde, en jod-indikator og en jod-oppløseliggjørende forbindelse på et inert, fast underlag, avpasset slik at kombinasjonen ikke gir fargereaksjon med en bestemt eller større mengde urinsyre i væsken som undersøkes.

4. Påvisningsblanding som angitt i krav 2 eller 3,karakterisert vedat jodkilden er en jod-oppløs-ning.

5. Påvisningsblanding som angitt i krav 2 eller 3,karakterisert vedat jodkilden er et jod-kompleks.

6. Påvisningsblanding som angitt i krav 5,karakterisert vedat den komplekse jodkilde er en jodofor.

7. Påvisningsblanding som angitt i et eller flere av kravene 2-6,karakterisert vedat konsentrasjonen av jodkilde-preparatet er fra 2,0 - 2,7 x 10 -3M.

8. Påvisningsblanding som angitt i et eller flere av kravene 2-7,karakterisert vedat jodindika-toren er oppløselig stivelse, amylose, amylopektin, dekstrin, ot-naftaflavon, polyvinylpyrrolidon, polyvinylalkohol, glykogen, natrium-stivelseglykolat eller andre polysakkarider som gir tilfredsstillende fargereaksjon med jod.

9. Påvisningsblanding som angitt i et eller flere av kravene 2-8,karakterisert vedat den jod-oppløseliggjørende forbindelse er et jodid eller et overflateaktivt middel.

10. Påvisningsblanding som angitt i krav 9,karakterisert vedat jodidet er kaliumjodid.

11. Blanding som angitt i et eller flere av kravene 2 -10,karakterisert vedat konsentrasjonen av jod-oppløseliggjørende preparat er fra 6 - 12 %.

12. Påvisningsblanding som angitt i et eller flere av kravene 2-11,karakterisert vedat nevnte underlag er et glassfiberfilter.

13. Blanding som angitt i et eller flere av kravene 2-11,karakterisert vedat underlaget er inert filtrerpapir.

14 . Blanding som angitt i et eller flere av kravene 2-13,karakterisert vedat underlaget er anbragt på en ugjennomtrengelig bunnfolie.

15. Blanding som angitt i krav 14,karakterisert vedat bunnfolien er av polyvinylklorid.

16. Blanding som angitt i et eller flere av kravene 2-15,karakterisert vedat underlaget forsynt med påvisnings-blanding er beskyttet med minst en halvpermeabel membran.

17. Blanding som angitt i krav 16,karakterisert vedat den halvpermeable membran er av nitrocellulose.

18. Påvisningssystem som angitt i krav 16 eller 17,karakterisert vedat et alkalisk reagens er til-satt den halvpermeable membran.

19. Påvisningssystem som angitt i krav 18,karakterisert vedat nevnte alkaliske reagens er et alkalimetallkarbonat.

20. Påvisningssystem som angitt i krav 19,karakterisert vedat konsentrasjonen av alkalimetallkarbonat er fra 1,88 til 4,5 x 10<_2>M.

21. Påvisningssystem som angitt i et eller flere av kravene 1-20,karakterisert vedat det er kombi-nert med et referansesystem.

22. Påvisningssystem som angitt i krav 21,karakterisert vedat referanse-systemet har samme sammensetning som påvisnings-systemet, bortsett fra at det ikke inneholder indikator eller inneholder bare en mindre mengde indikator.

23. Fremgangsmåte for bestemmelse av laveste eller høyeste innhold av en forbindelse som f.eks. urinsyre,karakterisert vedat man påsetter en prøve av væsken som skal undersøkes på påvisnings-systemet som er angitt i et eller flere av kravene 1-22, idet man lar væsken reagere med påvisnings-blandingen, og observerer nærvær eller fravær av fargereaksj on.