NO760162L - - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrorer tannstensmotvirkende komposisjoner som består av polyfosfater med varierende kjedelengde og flerverdige metallkationer. Disse ionene kan kombineres i vannlosning og visse forhold og konsentrasjoner av kombinasjonene forhindrer avsetning av belegg og tannsten på tannmaterialet i munnhulen.

Oppfinnelsen vedrorer således tannstensforhindrende og mis-fargingsforhindrende (anticalculus, antistain) komposisjoner for anvendelse in vivo, som består av polyfosfater med varierende kjedelengde og flerverdige metallkationer.

For å kunne anvendes ifolge oppfinnelsen, må metallkationene kunne kombineres med polyfosfater i losning. Polyfosfåtene kan ha en lengde varierende fra pyrofosfat til polyfosfat-glass med mer enn 2o fosfatenheter i lengden.

Forekomst av tannsten i munnhulen er et problem som hoved-saklig er en plage for voksne. Dette fenomenet er slutt-resultatet av mineraliseringen av en organisk film som finnes på tannen og kalles plakk. Det mineralet som avsettes, er samme materiale som inngår i tennene, nemlig hydroksyapatitt. Denne mineraliserende filmen er noe mindre krystallinsk enn tannemalje og inneholder en organisk grunnmasse. Opptreden av tannsten kan medfore både kosmetiske og medisinske vanskeligheter. Tannsten blir ofte misfarget ved dannelsen, hvilket innvirker ufordelaktig på individets utseende. Også tenner hos visse< dyr oppviser tannsten og misfarging og kan kreve behandling.

Dessuten virker tannsten ofte irriterende på tannkjottet og

kan forårsake betennelse, smerte, blodning, bakterieinvasjon

og tannkjottstilbaketrekning ved dannelse ved eller under tann-kjottslinjen. Det endelige resultatet er periodontitt med medfolgende benresorpsjon og tanntap. Således mister voksne flere tenner på grunn av periodontitt enn av noen annen grunn, og tannsten anses for å være en vesentlig medvirkende faktor.

Hittil har tannsten kunnet reguleres ved to metoder, (1) meka-nisk fjerning og (2) kjemisk hindring eller fjerning. Den forstnevnte metoden er ubehagelig og krever medvirkning av en utdannet fagmann. Den andre metoden medforer risiko for tap av tannmineral ettersom mineralbestanddelen i tennene og tannsten er den samme. Man har hittil ikke kunnet finne noen kjemisk forbindelse som fjerner tannsten og ikke tannmineral. Det beste resultatet man har kunnet oppnå på dette området har således vært å forhindre eller forsinket dannelsen av tannsten.

Foruten den misfarging av tennene som er forbundet med tannsten, kan misfarging opptre på overflaten av tenner uten å være forbundet med tannsten. Denne misfargingen er alltid meget vanskelig å fjerne og forårsaker alvorlige kosmetiske problemer. Hittil har disse misfargingene kunnet fjernes effektivt bare gjennom en profylaktisk rengjoring. Det har helt overraskende vist seg at daglig anvendelse av en komposisjon som inntas oralt og inneholder magnesiumklorid samt natriumheksametafosfat i varierende mengder i vesentlig grad minsker misfarging.som er forårsaket av tobakk, te, kaffe og næringsmidler.

Komposisjonen ifolge oppfinnelsen består av polyfosfat og flerverdig kation. Ved anvendelse for skylling av munnen foreligger disse to bestanddelene i vannlosning, sammen med andre munnvanns-bestanddeler. Ved innarbeiding i tannkrem foreligger de to hovedbestanddelene i mer konsentrert form i en pasta som inneholder komponenter som typisk inngår i tannkrem. Tannkremskomposisjoner og lignende samt munnvanns-komposisjoner er angitt i tabell 1. Selv om et flertall flerverdige metallkationer har vist seg aktive i disse komposi-

!sjonene, er magnesium det kation som kan kombineres best med

loselige polyfosfater og blokkerer kelatdannelses-aktiviteten mot kalsium.

Graden av kombinerbarhet for forskjellige flerverdige metallkationer i vannlosning med natriumheksametafosfat angis i tabell 2, som angir det approksimative antall mol kationer som gir fullstendig loselighet med polyfosfater ved romtempe-ratur.

Disse flerverdige kationer er kombinerbare med minst o,ol64

mol pr. liter (1%'ig losning) og ved et molforhold på 1:1

eller bedre. Blant ioner som ikke er kombinerbare med dette innholdet er. sinkion, tinnion og vismution.

Det polyfosfatet som er best egnet for dette formål er natriumheksametafosfat, selv om kjedelengder som varierer fra pyrofosfater til glasser med mer enn 2o fosfatenheter også

viser aktivitet.

Den mekanisme hvorigjennom disse komposisjoner inhiberer eller forsinker tannstensdannelsen er ennå ikke helt klarlagt, men det er mulig å forutsi en mekanisme. Tilgjengelige fakta antyder at polyfosfatkjedene bindes til overflaten av hydroksy-apatittmikrokrystaller som dannes i plakk og til tannoverflaten selv. Krystallene forhindres i å vokse ytterligere gjennom denne dannelsen, hvilket forsinker mineralisering av plakk,

som herved kan borstes bort. Når mineraliseringen blir fullstendig kan den tannsten som dannes ikke lenger borstes bort og må fjernes av en utdannet fagmann. Selv om tannsten som allerede forefinnes i munnen, tiltar langsommere ved anvendelse av

et produkt ifolge oppfinnelsen, kommer derfor maksimalt utbytte til å erholdes om man foretar dental profylakse for anvendelse av produktene.

Fakta antyder at negativt ladede flerverdige anioner, eksempel-vis karboksymetylcellulose og organiske polymerer som inneholder difosfonatbindinger, også absorberes til hydroksyapatitt. imidlertid absorberes disse polymerene ikke like sterkt som polyfosfater eller også er de potensielt giftige.

Oppfinnelsens virkning kan demonstreres både in vitro og

in vivo. In vitro-metoden for å vise virkningen i forhold til hydroksyapatitt ifolge oppfinnelsen er å måle effekten av en proveforbindelse på syreloseligheten av pulverformig hydroksyapatitt eller på en ekstrahert, hel tannoverflate. Metoden er som folger: 5o mg pulverformig hydroksyapatitt (HAP) utsettes lo minutter for påvirkning av lo ml av en vannlosning, hvori var opplost eller suspendert det materialet som skulle proves. Proven ble sentrifugert og den fraskilte væsken ble kastet. HAP

ble vasket to ganger med vann og deretter utsatt for påvirkning av eddiksyre (pH =3) i lo minutter. Uppslemmingen ble filtrert og filterkaken inneholdt ikke-opplost HAP. Som kontrollprove ble også 5o mg HAP, som ble forbehandlet med vann, utsatt for påvirkning av eddiksyre (pH =3) i lo minutter og filtrert. Samtlige filtrater ble analysert med hensyn til opplost fosfat ifolge Fiske-Subarrow-metoden på folgende måte: Et,provevolum på o,2 ml av filtratet ble tilsatt 4,8 ml o,5N ^SO^ etterfulgt o,7 ml molybdat-sulfatlosning (3,o g ammoniummolybdat, 9o ml H2O, 16 ml kons. H^SO^) og o,3 ml reduksjonsmiddel (l,o% 2,4-diaminofenol i lo% NaHS03). Etter 5 minutter måles den erholdte fargen spektrometrisk for bestemmelse av mengde fosfat som ble loseliggjort av syren.

Den prosentuelle' nedsettelsen av syreloseligheten ble bestemt med en referanse til kontrollproven. Visse av de oppnådde resultater er angitt i tabell 1. Forsøksresultatene oppnås •' også ved anvendelse av ekstraherte mennesketenner i stedet for pulverformig HAP. Metoden for bestemmelse av syreloseligheten til tennene var vesentlig samme som for det pulverformige HAP.

Resultatene av disse undersøkelsene er angitt i tabell 3.

Den i den foregående angitte proving viser forekomsten av heksametafosfatkompleksene ved å måle en reduksjon av syreloseligheten hos hydroksyapatittene. En mer direkte metode

for vurdering av forbindelser med hensyn til tannstensmotvirkende effekt omfatter forbehandling av en film fremstilt av spytt som mineraliserer i det som betegnes "tannstensdannende losning". En provet forbindelse anvendes for forbehandling av spyttfilmen, og den mineralmengden som dannes sammenlignet med en film som forbehandles med vann er et mål for virkningen.

Fblgende fremgangsmåte anvendes:

Filmer fremstilles av spytt med mineraliserende virkning gjennom utspredning av sentrifugert spyttvæske (supernatant) på en glasskive og torking gjennom påblåsing av luft. Disse torkede spyttfilmene forbehandles med den provede forbindelsen i 15 - 3o sekunder og innfores deretter i en tannstensdannende losning. Denne losningen inneholder de uorganiske ioner som forefinnes i ekstracellulær væske. Innholdene av kalsium og

fosfor (som fosfat) justeres til 12 mg % respektive 5 mg %. pH-verdien hos losningen justeres til 7,25 og de forbehandlede

glassplatene innfores i den mineraliserende losningen og inku-beres ved 37°C. 24 timer senere fjernes glassplatene fra den mineraliserende losningen og det dannede mineralet opploses i 5 ml o,5N H^SO^. Mengden uorganisk fosfat bestemmes ved

Fiske-Subarrow-metoden, som beskrevet i det foregående, og anvendes således som et mål for mengden mineral som dannes ved behandling av spyttfilmene.

Resultatet i tabell 4 viser at samtlige flerverdige kationer reduserer mineraldannelsen.

Til slutt vurderes de i det foregående angitte komposisjoners sikkerhet vedrorende opplosning av hydroksyapatittmineral sammen med 3 ledende kommersielle tannkremer (provene 14 - 16) ved anvendelse av kalsium-45-markert hydroksyapatitt. Folgende fremstillingsmåte anvendes: 2o mg med. kalsium-45-markert hydroksyapatitt suspenderes i 2o ml av provelosningen under omroring. Etter 1 minutts påvirkning filtreres suspen-sjonen umiddelbart. All væske som passerer filteret gjennom 1 minutt oppsamles og provemengder med volum o,2 ml tas ut for scintillasjonsmåling. Mengdene kalsium-45 i losningen anvendes som et mål for mengden opplost hydroksyapatitt.

De i tabell 5 angitte resultatene viser at nærværet av magnesium, kalsium og strontium i hoy grad reduserer den opplosende inn-virkningen på hydroksyapatitt av natriumheksametafosfat. Resultatene med konkurrerende produkter viser at mengden hydroksyapatitt som opploses av heksametafosfatmagnesium-kompleks'er sammenlignbar med den mengden som opploses av produkter som selges i handelen som tannkrem. Resultatene viser også at andre flerverdige metallkationer ikke er like effektive for å ^forhindre kelatbinding av kalsium. Kalsium minsker imidlertid aktiviteten av heksametafosfat for å forhindre krystalltilvekst og således tannstensdannelse. Magnesiumheksametafosfatkomplekset viste seg også å være virksomt in vivo. En losning som inneholdt 2% natriumheksametafosfat og 2% MgCl26H20 inhiberte i signifikant grad tilveksten av tannsten på tennene hos laboratorierotter. Samme komposisjon ble provet på mennesker og gav vesentlig redusert til-vekst av tannsten samt reduserte virksomt utvikling av misfarging.

Det er åpenbart at forskjellige detaljer ved komposisjonene, f.eks. de bæremidler, som anvendes i komposisjoner ifolge oppfinnelsen, kan modifiseres uten at man avviker fra tanken ved oppfinnelsen, og at oppfinnelsen ikke er begrenset i dette henseende.

Claims (5)

1. Komposisjon for oralt bruk for dental profylakse, karakterisert ved at komposisjonen inneholder et polyfosfat og et flerverdig kation.

2. Komposisjon ifolge krav 1, karakterisert , ved at polyfosfatet og det flerverdige kationet foreligger i vannlosning.

3. Komposisjon ifolge krav 1, karakterisert ved at polyfosfatet inneholder fra ca. 2 til ca. 2o fosfatenheter.

4. Komposisjon ifolge krav 1, karakterisert ved at det flerverdige kationet består av et kation av et element tilhorende gruppe IIA i det perio-diske system.

5. Komposisjon ifolge krav 1, karakterisert ved at den inneholder 2 vektsprosent natriumheksametafosfat og 2 vektsprosent magnesiumklorid.