NO852664L - Radioaktivt diagnosemiddel for paavisning av venetrombose - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder et intravenøst, injiserbart, radioaktivt diagnosemiddel for påvisning av en venøs trombose ved hjelp av kjernemedisinske teknikker,

hvilket diagnosemiddel oppviser et fragment av menneskelig plasminogen som er markert med et radioaktivt atom. Videre gjelder oppfinnelsen en fremgangsmåte og et preparat for fremstilling av et slikt diagnosemiddel.

Uten tvil er det et behov å kunne fastslå eller utelukke forekomst av en venøs trombose med høy sikkerhet og på forholdsvis kort tid, uten derved å måtte belaste den person som skal undersøkes, vesentlig med diagnosemidler og bestrålinger.

De hittil kjente diagnosefremgangsmåter er lite spesifikke, tidkrevende, invasive eller forbundet med fare for sunnhetsforstyrrende bivirkninger.

En undersøkelse som er invasiv og smertefull for pasientene, er flebografien eller venografien, ved hvilken det bringes et radiografisk kontrastmiddel inn i venene og umiddel-bart deretter frembringes det røntgenbilder av de kroppsdeler som skal undersøkes, som viser den eventuelt tilstedeværende trombe.

Til de lite spesifikke og derfor usikre diagnosefremgangsmåter hører termografien som beror på stedlige temperatur-forskjeller, pletysmografien som beror på blodets elektriske ledningsevne og ultralydundersøkelsen som beror på lydbølge-refleksjoner.

Forholdsvis sikre resultater gir radiofibrinogentesten, ved hvilken menneskelig fibrinogen som er markert med Isotop 1-125, injiseres intravenøst, hvoretter det markerte fibrinogen sammen med det fibrinogen som naturlig er til stede i menneskekroppen, nedbygges til fibrin på stedet for den eventuelt tilstedeværende trombe. Derved oppstår på stedet for tromben en høyere konsentrasjon av isotopen som har til følge en forhøyet radioaktiv stråling på stedet, hvilken kan fastslås og lokaliseres ved sammenlignende aktivitetsmålinger på overflaten på den kroppsdel som skal undersøkes hos prøve-personen. Ulempe ved denne diagnosefremgangsmåte er at det mellom injeksjonen av det radioaktivt markerte fibrinogen og overflateaktivitetsmålingene må ventes 6 til 24 timer, da den naturlige dannelse av fibrinet og dermed tilleiringen av isotopen til stedet for tromben bare foregår forholdsvis langsomt. Den samme ventetid er også nødvendig ved gjennom-føringen av en scintigrafi-test, ved hvilken fibrinogen som er markert med 1-131 eller 1-123, injiseres intravenøst og avbildninger av blodbanene i den kroppsdel som skal under-søkes, frembringes ved hjelp av et scintillasjonskamera etter forløp av den nevnte ventetid, hvorved den stedlige fordeling av isotopen blir synlig.

En annen kjent test beror på den erkjennelse at det

på stedet for en blodlevring på naturlig måte dannes plasmin, dvs. et fragment av plasminogen som er til stede i menneske-blod i en mengde på ca. 0,1 g pr. liter blod. Plasminet er i stand til å nedbryte den fibrinlevring som oppstår ved blodlevring til "spaltningspeptider" og dermed etter hvert opp-løse blodlevringen. Det ble erkjent at det for diagnose av en venøs trombose kan tilføres til pasienten et fragment av menneske- eller dyre-plasminogen som er markert med et radioaktivt atom, og at dette plasminogenfragment samler seg på stedet for den eventuelt tilstedeværende trombe som naturlig plasmin, hvoretter det ved hjelp av kjernemedisinske teknikker er mulig å fastslå en forhøyet aktivitet i området ved tromben, og tromben kan lokaliseres. i motsetning til den forannevnte fibrinogentesten oppgår i dette tilfelle den nød-vendige ventetid mellom den intravenøse injeksjon og aktivitetsmålingene til mindre enn 1 time slik at pasienten eventuelt kan tilføres et blodfortynnende middel i rett tid, før bivirkninger setter inn, som f.eks. en lungeemboli. Denne fordelaktige, raske virkning av det radioaktive plasminogenfragment har antagelig sin grunn i at dette diagnosemiddel forholder seg på samme måte som naturlig plasmin på stedet for en trombose, men hvor den nødvendige tid for spaltningen av plasminogen til plasmin i det menneskelige legeme hoppes over, da ved denne testen allerede avspaltet neoplasmin innføres i venene.

Som radioaktivt atom for markering av plasminogenfragmentet har hittil Tc-99m vært brukt, hvorved det gås frem ifølge en fremgangsmåte som er beskrevet av R.B.R. Persson og L. Darte i Int. Journal of Applied Radiation and Isotopes, bind 28 (1977), s. 97. Ved denne fremgangsmåte blandes plasminogenfragmentet eller plasminet med en NaCl-løsning av Tc-99m-pertechnetat og tinnklorid som reduksjonsmiddel, og denne blanding får stå i ca. 1 time ved romtemperatur. Derved dannes kolloidalt TcC^og hefter seg ved adsorpsjon på et hvilket som helst ubestemt sted i plasminet. Det plasminogenfragment som er markert på denne måte, er riktignok egnet som diagnosemiddel for påvisning av en trombose og som skal injiseres intravenøst, men er beheftet med den ulempe at det ikke forholder seg som et enhetlig stoff ved den etterfølgende nedbrytning i den menneskelige organisme, hvilket kan føre til uønskede bivirkninger og bivirkninger som eventuelt kan forstyrre det kjernetekniske opptak, spesielt i leveren og nyrene til pasienten.

Det er en oppgave for foreliggende oppfinnelse å stille til disposisjon et intravenøst, injiserbart, radioaktivt diagnosemiddel for påvisning av en venøs trombose som kan opp-tas og forarbeides av den menneskelige organisme som et enhetlig stoff av naturlig opprinnelse og ikke fører til uforutsette bivirkninger.

Det intravenøst injiserbare, radioaktive diagnosemiddel som ble funnet ved løsningen av denne oppgave, er kjennetegnet ved at et radioaktivt halogenatom som gamma- eller positronstråler er covalent bundet til frie tyrosingrupper i plasminogenfragmentet eller et radioaktivt metallion som gamma-eller positronstråler er bundet covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator til frie aminogrupper i plasminogenfragmentet eller ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i plasminogenfragmentet.

Den gammastråler som er bundet til plasminogenfragmentet, kan f.eks. være 1-123, 1-131, In-111, Ru-97 eller Tc-99m og oppvise en energi i området fra 80 til 400 keV.

En positronstråler som er bundet til plasminogenfragmentet, kan være f.eks. F-18, 1-124 eller BR-77.

Den fremgangsmåte for fremstilling av diagnosemidlet ifølge oppfinnelsen som er tilveiebragt ved oppfinnelsen, er kjennetegnet ved at menneskeplasminogen spaltes med elastase og neoplasminogen utvinnes fra reaksjonsblandingen ved kromatografi, at et radioaktivt halogenatom bindes covalent til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet eller et radioaktivt metallion bindes covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator til frie aminogrupper i neoplasminogenet eller ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet, og at det neoplasminogen som er markert således med en gamma- eller positronstråler, før den intravenøse injeksjon spaltes videre med urokinase for dannelse av radioaktivt markert, intravenøst injiserbart neoplasmin.

Fortrinnsvis gjennomføres fremgangsmåten på den måte at pasientdoser dannes som inneholder minst 200yUCi av det radioaktivt markerte neoplasminogen i minst 200yUl 0,1 M fosfatpuffer med pH 7,8, og en slik dose eventuelt tilføyes ca. 3000 E urokinase ca. 15 minutter før den intravenøse injeksjon.

Et preparat for fremstilling av diagnosemidlet som er egnet for gjennomføringen av fremgangsmåten, er ifølge oppfinnelsen kjennetegnet ved at det preparat som skal behandles med urokinase før den intravenøse injeksjon, minst inneholder 200^uCi av menneskelig neoplasminogen som er markert med en gamma- eller positronstråler, ved hvilket et radioaktivt halogenatom er bundet covalent til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet eller et radioaktivt metallion er bundet covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator til frie aminogrupper i neoplasminogenet eller -ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet.

Fortrinnsvis dannes det handelsferdige, sterile og pyrogenfrie pasientdoser av neoplasminogen som er markert med en gamma- eller positronstråler som hver inneholder ca. 250^ug radioaktivt markert neoplasminogen med en aktivitet på minst 200^uCi i minst 200^ul 0,1 M fosfatbuffer med pH 7,8. En slik pasientdose tilføres hensiktsmessig først ca. 15 minutter før den intravenøse injeksjon enda ca. 3000 E urokinase for å aktivere neoplasminogenet biologisk og gjennomføre dannelsen av radioaktivt markert neoplasmin.

Allerede 15 til 30 minutter etter injeksjonen av diagnosemidlet kan det ved hjelp av en av de kjente kjernemedi-

sinske teknikker, f.eks. ved målinger av overflateaktivi-

teten på forskjellige kroppsdeler, med forholdsvis god treff-sikkerhet påvises forekomst eller fravær av en venøs trombose.

Ytterligere enkeltheter ved oppfinnelsen fremgår fra patentkravene og fra den følgende beskrivelse, i hvilken oppfinnelsen forklares rent eksempelvis og nærmere under hensyn til de medfølgende tegninger. Fig. 1 viser grafisk den målte overflateaktivitet i forskjellige soner langs det høyre hhv. venstre ben av en frisk testperson, hver 15, 30, 60 og 120 minutter etter den intravenøse injeksjon av neoplasmin som er markert med 1-123, Fig. 2 er en analog fremstilling av overflateaktiviteter som er målt hos en pasient med en trombose i det venstre benet, likeledes hver 15, 30, 60 og 120 minutter etter den intravenøse injeksjon av neoplasmin som er markert med 1-123.

Eksempel 1

For fremstillingen av et intravenøst injiserbart, radioaktivt diagnosemiddel for påvisning av en venøs trombose ved kjernemedisinske teknikker egner alle fragmenter seg som utvinnes fra menneskelig plasminogen ved enzymatisk eller ikke-enzymatisk nedbrytning, f.eks. det kjente neoplasmin, spesielt neoplasmin-Val-442 med en molekylvekt på ca. 38.000.

Menneskelig plasminogen renses ved en dialyse mot tris-puffer og spaltes deretter med trypsin-inhibitor og elastase ved pH 7,8. Etter ca. 20 timer stanses reaksjonen ved tilsetning av fenylmethylsulfonylfluorid. Reaksjonsblandingen dialyseres først mot 100 ituM fosfatpuffer og isoleres deretter

(r)

med 0,3 M fosfatpuffer ved pH 7,8 gjennom en lysin-Sepharose^ søyle, hvorved det dannes fraksjoner på 4 ml. Fraksjonene nr. 9 til nr. 27 inneholder mini- eller neoplasminogen. Deretter reduseres volumet avhengig av mengden av råproduktet til 4 til 10 ml ved ultrafiltrering, hvorved det oppnås en neoplasminogen-konsentrasjon på ca. 2 mg/ml. Utvinningen av neoplasminogen er utførlig beskrevet i et litteratursted av

James R. Powell og Francis J. Castellino:"Activation of Human Neo-Plasminogen-Val442 by Urokinase and Streptokinase and a Kinetic Characterization of Neo-Plasmin-Val442", journal of Biological Chemistry 255 (11) , sider 5329-5335.

Det oppnådde neoplasminogen markeres radioaktivt med isotopen 1-123, og dette hensiktsmessig ifølge den kjente

jod-fremgangsmåten slik den eksempelvis er beskrevet av W.G. Wood, Chr. Wachter og P.C. Scriba i Fesenius Z. Anal. Chem. 301, 119 (1980), Springer Verlag. Ifølge denne arbeides det f.eks. som følger: En løsning av jod i kloroform fremstilles slik at det oppnås 1 mg jod pr. 1 ml løsning. Denne løsning fordeles i porsjoner på 0,2 ml i kolber med 10 ml volum, hvoretter kloroform fordrives med nitrogen. Til jod tilsettes en løsning av 1 til 2 mg av det på forhånd dannede neoplasminogen i 1 ml 0,3 M fosfatpuffer (pH = 7,3), såvel som en minimagnet-rørestav og til slutt 5 til 8 mCi 1-123 i ca. 0,1 ml 0,1 M natronlut. Det får reagere i 15 minutter, og blandingen avkjøles så med ledningsvann til ca. 10°C. Ved slutten av reaksjonstiden fortynnes med vann til 2,5 ml, og hele løsningen filtreres gjennom et "Millex" GV sterilfilter (0,22^).

Ved denne markeringsfremgangsmåte bindes isotopen 1-123 covalent til frie tyrosingrupper (HO-CgH4-CH2-CH(NH2)COOH) i neoplasminogenet og hefter ikke til et hvilket som helst sted på neoplasminogenet bare ved adsorpsjon, i motsetning til teknikkens stand.

Den fysikalske usårbarheten til neoplasminogen som er radioaktivt markert, lar seg fastslå ved hjelp av poly-acryl-amid-gel-elektroforese. For markert og umarkert neoplasminogen oppnås de samme resultater. Produktets biologiske aktivitet kan videre bestemmes ved hjelp av en enzymatisk farvereaksjon. Den oppgår vanligvis til ca. 75%. Endelig kan også andelen av fri I etterkontrolleres ved hjelp av tynn-skiktskromatografi.

Fra neoplasminogen som er markert med 1-123, fremstilles et forstadium av det intravenøst injiserbare diagnosemiddel og oppdeles i pasientdoser, hvorved hver pasientdose fortrinns-123

vis oppviser følgende spesifikasjon: 250yug I-neoplasmino-

gen i 200^1 0,1 M fosfatpuffer (pH = 7,8), aktivitet 200^uCi, steril og pyrogenfri. Denne dose aktiveres biologisk ca. 15 minutter før den intravenøse injeksjon med 3000 E

123

urokinase hvorved det innledes en spaltning av I-neoplasminogen, og det oppnås en dannelse av radioaktivt markert neoplasmin.

Med det diagnosemiddel som er fremstilt på den beskrevne måte, ble de etterfølgende tester gjennomført på under-ekstremitetene til fem friske prøvepersoner og ni pasienter med klinisk mistanke om en dyp venøs trombose. For unngåelse av en selektiv anrikning av jod i skjoldbruskkjertelen ble det på undersøkelsesdagen ordinert 3 x 10 dråper kaliumjodid-123

løsning. 200^Ci I-neoplasminogen ble aktivert med 300 E urokinase og 15 minutter senere injisert intravenøst i prøve-personene og pasientene. Ved hjelp av en transportabel Pittman-monitor ble overflateaktiviteten målt på 10 hhv.

13 jevnt fordelte målepunkter langs venene i det høyre og venstre ben hos hver prøveperson hhv. pasient, og dette hver gang etter forløp av 15, 30, 60 og 120 minutter etter injeksjonen av diagnosemidlet. Måleresultatene er opptegnet grafisk i fig. 1 og 2. Fig. 1 gjelder måleresultatene hos en frisk prøveperson. Overflateaktlvitetene ble bestemt på 10 målepunkter som i fig. 1 er betegnet med nr. 1 til 10, hvorved målepunkt nr. 1 lå ved hofteleddet og målepunkt nr. 10 ved ankelen. Aktivitetsmålingene på det høyre og venstre benet foregikk med samme måleapparatur, hvorved det alltid ble anvendt samme måleenhet. Det viste seg at to målepunkter på det høyre og venstre ben som tilsvarte hverandre, oppviste tilnærmet like høye aktiviteter. Som kriterium ble kvotienten beregnet fra de målte aktiviteter på de målepunkter på høyre og venstre ben som tilsvarte hverandre. Denne kvotienten var hos alle fem friske prøvepersoner 1,042 0,09 ved ekstreme verdier mellom 0,90 og 1,20.

Fig. 2 gjelder måleresultater hos en pasient med en

dyp venøs trombose. Overflateaktivitetene ble målt på

13 målepunkter som i fig. 2 er betegnet med nr. 1 til nr. 13, hvorved målepunkt nr. 1 lå ved hofteleddet og målepunkt nr. 13 ved ankelen. Aktivitetsmålingene på det høyre og det venstre benet foregikk med den samme måleapparatur hvorved det alltid ble anvendt like måleenheter. Kvotienten ble igjen beregnet fra de målte aktiviteter på to målepunkter som tilsvarte hverandre på det høyre og venstre ben. Derved viste det seg at den resulterende kvotient ved målepunktene nr. 6 til 13 avvek betraktelig fra 1, da det på disse målepunktene på det venstre benet til pasienten forelå en merkbart høyere radio-aktivitet enn på de tilsvarende målepunkter på det høyre ben. Derav kan det sluttes at det forelå en trombose i det venstre benet til denne pasienten i området fra ankelen til ovenfor kneet. Lignende resultater viste seg hos syv andre av de i alt ni undersøkte pasienter. Hos alle 8 pasienter med en positiv diagnosetest var kvotienten mellom de målte aktiviteter på noen av de målepunkter som tilsvarte hverandre på det høyre og venstre ben, enten mindre enn 0,9 eller større enn 1,2. Den nevnte kvotient er derfor brukbar som diagnostisk kriterium, hvorved de kritiske grenseverdier ligger ved ca. 0,9 hhv. 1,2.

Resultatene av den beskrevne diagnosetest ble sammen-lignet med resultatene fra andre diagnosefremgangsmåter og er sammenstilt i den følgende tabell.

Hos den ene pasienten med negativt resultat ved neo-plasmintesten ifølge oppfinnelsen kunne det heller ikke påvises noen trombose flebografisk.

På grunnlag av disse resultater kan det fastslås at forekomsten eller fraværet av en venøs trombose kan diag-nostiseres like så treffsikkert med en ikke invasiv undersøk-else med det ovenfor beskrevne diagnosemiddel som inneholder neoplasmin som er markert med gammastråleren 1-123, som med en invasiv flebografitest. I motsetning til den likeledes ikke invasive fibrinogentest forlanger det nye diagnosemiddel bare en forholdsvis kort ventetid på 15 til 30 minutter mellom den intravenøse injeksjon av diagnosemidlet og den kjernemedlsinske aktivitetstest slik det tydelig fremgår fra fig. 2. Overfor undersøkelser ved hjelp av Dopplersono-grafi synes den beskrevne diagnosetest med intravenøst injisert neoplasmin som er radioaktivt markert med 1-123, særlig å være overlegen i underlårområdet.

Da isotopen 1-123 er covalent bundet til tyrosingrupper i neoplasminet i det beskrevne diagnosemiddel, nedbrytes dette diagnosemiddel i den menneskelige organisme som enhetlig og entydig definert substans helt like naturlig som menneskelig plasmin som av seg selv dannes ved stedet for en trombose. Dette diagnosemiddel har derfor ingen uventede og eventuelt sunnhetsforstyrrende bivirkninger.

Eksempel 2

Et intravenøst injiserbart diagnosemiddel i form av et radioaktivt plasminogenfragment som istedenfor med 1-123 er markert med et annet radioaktivt halogen fra gruppen 1-131, 1-1.24, Br-77 og.F-18, kan fremstilles på samme måte eller a,nalogt med eksempel 1, hvorved det oppnås samme virkninger og fordeler med diagnosemidlet. Særlig skal det nevnes at også i disse tilfeller er den radioaktive isotop covalent bundet til tyrosingrupper i plasminogenfragmentet. Isotopen 1-131 er som 1-123 en gammastråler hvorimot isotopene 1-124, F-18 og Br-77 er positronstrålere.

Eksempel 3

Menneskelig neoplasminogen tilberedes slik det er utførlig beskrevet i eksempel 1.

Neoplasminogenet markeres med den radioaktive isotop Tc-99m på den måte at den sistnevnte bindes covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator (også kalt bifunksjonell ligand eller bro-ligand) til frie aminogrupper i neoplasminet. Som bifunksjonell chelator egner seg f.eks. en aktivert carboxylsyre (f.eks. et blandet anhydrid eller et cyklisk anhydrid).

Markeringen skjer eksempelvis som følger:

Dianhydrid av diethylentriaminpentaacetat (DTPA) som tjener som bifunksjonell chelator, fremstilles ifølge den kjente fremgangsmåte til Eckelmann (J. Pharm. Sciences, bind 64

(1975), s. 704). En mettet løsning av denne substans for-beredes i dimethylformamid. 0,1 ml av denne løsning tilsettes under omrøring til 2 til 5 mg neoplasminogen som er oppløst i 0,5 ml 0,1 M fosfatpuffer (pH 7,5). Etter 1 minutts reaksjonstid ved romtemperatur skilles proteinet gjennom en G25-Sephade søyle fra fritt DTPA som på dette tidspunkt er fullstendig hydrolysert. Markeringen skjer med et hjelpe-kompleks ved utvekslingsmarkering. Som det første markeres for dette en kommersielt oppnåelig MDP-blanding (dvs. en for-beredt blanding av methylendifosfonat og SnCl2/lyofilisert)

på kjent og vanlig måte ved hjelp av Tc-99m-pertechnetat.

Det således markerte MDP blandes med den på forhånd tilbe-redte blanding av neoplasminogen og DTPA og får reagere i ca. 1 time ved romtemperatur.

Det kromatografisk bestemte utbytte oppgår til

70 - 20% (celluloseplater CEL 300 og fysiologisk koksaltløs-ning som elueringsmiddel), og den biologiske aktivitet som bestemmes ved hjelp av det kromogene substrat, ligger ved 75 - 15%.

Ved denne markeringsfremgangsmåte bindes isotopen Tc-99m ved hjelp av den bifunksjonelle chelator til en fri amino-gruppe av lysin i peptidkjeden til neoplasminogenet under dannelse av et amid slik at det oppnås et entydig definert produkt i motsetning til teknikkens stand, ifølge hvilken Tc-99m i form av kolloidalt Tc02bare heftes ved adsorpsjon til et hvilket som helst ubestemt sted i neoplasminogenet.

Den videre anvendelse av neoplasminogenet som er markert med Tc-99m, er den samme som beskrevet i eksempel 1.

Eksempel 4

Prinsipielt likt med eller analogt med eksempel 3 kan

et radioaktivt neoplasminogen hhv. neoplasmin istedenfor med Tc-99m markeres med et annet radioaktivt metallion fra gruppen In-111 og Ru-97, hvorved det oppnås de samme fordelaktige virk-

ninger av diagnosemidlet som i eksempel 1. Spesielt skal det fremheves at også i disse tilfeller bindes det radioaktive metallion covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator eller bro-ligand til frie aminogrupper i neoplasminogenet. Isotopene Tc-99m og Ru-97 er gammastrålere.

Eksempel 5

Markeringen av neoplasminogen med et radioaktivt metallion, som Tc-99m, Ru-97 eller In-111, kan alternativt foregå ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet, hvorved det igjen oppnås de samme fordelaktige virkninger til det som diagnosemiddel anvendte radioaktive neoplasmin.

Claims (12)

1. Intravenøst injiserbart, radioaktivt diagnosemiddel for påvisning av en venøs trombose ved kjernemedisinske teknikker, hvilket diagnosemiddel oppviser et fragment av menneskelig plasminogen som er markert med et radioaktivt atom, karakterisert ved at et radioaktivt halogenatom som gamma- eller positronstråler, er bundet covalent til frie tyrosingrupper i plasminogenfragmentet eller et radioaktivt metallion er bundet covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator til frie aminogrupper i plasminogenfragmentet eller ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i plasminogenfragmentet.

2. Diagnosemiddel ifølge krav 1, karakterisert ved at plasminogenfragmentet er markert med en gammastråler med en energi i området fra 80 til 400 keV.

3. Diagnosemiddel ifølge krav 2, karakterisert ved at den gammastråler som er bundet til plasminogenfragmentet, er 1-123, 1-131, In-111, Ru-97 eller Tc-99m.

4. Diagnosemiddel ifølge krav 1, karakterisert ved at den positronstråler som er bundet til plasminogenfragmentet, er F-18, 1-124 eller Br-77.

5. Diagnosemiddel ifølge et av kravene 1 til 4, karakterisert ved at plasminogenfragmentet er neoplasmin-Val-44 2 med en molekylvekt på ca. 38.000.

6. Fremgangsmåte for fremstilling av et intravenøst injiserbart, radioaktivt diagnosemiddel for påvisning av en venøs trombose ved kjernemedisinske teknikker ifølge et av kravene 1 til 5, karakterisert ved at menneskelig plasminogen spaltes med elastase og neoplasminogen utvinnes fra reaksjonsblandingen ved kromatografi, at et radioaktivt halogenatom bindes covalent til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet eller et radioaktivt metallion bindes covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator til frie aminogrupper i neoplasminogenet eller ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet, og at neoplasminogenet som således er markert med en gamma- eller positronstråler, før den intravenøse injeksjon, spaltes videre med urokinase for dannelse av radioaktivt markert, intra-venøst injiserbart neoplasmin.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at det dannes pasientdoser som inneholder minst 200^ uCi av det radioaktivt markerte neoplasminogen i minst 200 <y> ul 0,1 M fosfatpuffer med pH 7,8, og en slik dose ca. 15 minutter før den intravenøse injeksjon tilføyes ca. 3000 E urokinase.

8. Preparat for fremstilling av et intravenøst injiserbart, radioaktivt markert fragment av menneskelig plasminogen for påvisning av en venøs trombose ved kjernemedisinske teknikker, karakterisert ved at preparatet som før den intravenøse injeksjon skal behandles med urokinase, minst inneholder 200yU Ci av menneskelig neoplasminogen som er markert med en gamma- eller positronstråler, ved hvilket et radioaktivt halogenatom er bundet covalent til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet eller et radioaktivt metallion er bundet covalent ved hjelp av en bifunksjonell chelator til frie aminogrupper i neoplasminogenet eller ved hjelp av azokopling til frie tyrosingrupper i neoplasminogenet.

9. Preparat ifølge krav 8, karakterisert ved at det menneskelige neoplasminogen som er markert med en gamma- eller positronstråler, inneholdes i minst 200yU l 0,1 M fosfatpuffer med pH 7,8.

10. Preparat ifølge krav 8 eller 9, karakterisert ved at den gammastråler som er bundet til neoplasminogenet, er 1-123, 1-131, In-111, Ru-97 eller Tc-99m.

11. Preparat ifølge krav 10, karakterisert ved at gammastråleren oppviser en energi i området fra 80 til 400 keV.

12. Preparat ifølge krav 8 eller 9, karakterisert ved at den positronstråler som er bundet til neoplasminogenet, er F-18, 1-124 eller Br-77.