NO874672L - Prosessfri fargebildedannelse og film for dette. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en flerlagsfilm inneholdende leucobaseforblndelser som individuelt kan skjelnes fra hverandre. Videre angår oppfinnelsen en fremgangsmåte hvor-ved bildedannelse i slik film bevirkes i en rekke farger som kan skjelnes fra hverandre.

Enlagsfargebildedannelse med leucobaseforbindelser fiksert i et bindemiddel er kjent. Generelt er leucobasen sammen med en syreutviklende aktivator dispergert i et bindemiddel, og dispersjonen er belagt på en ledende bærer. Ved eksponering overfor stråleenergi, slik som foton- eller partikkel-stråling, frigjøres syre fra aktivatoren, og den påfølgende - reaksjon mellom syren og leucobasen frembringer et bilde i en farge tilsvarende fargestoffproduktet. Aktivatoren er vanligvis en forbindelse av lav molekylvekt inneholdende labilt halogen hvorfra hydrogenhalogenid frigjøres som et resultat av stråleenergieksponering. En slik prosess er beskrevet i US patent 3.560.211. Slike filmer er imidlertid utsatt for skade eller nedbrytning ved eksponering overfor varme og lys under normal lagring fordi aktivatorforbindelsene ofte bevirker uønsket forhåndsfremkalling ved dannelse av syre og ledsagende reaksjon av dette produkt med leucofargestoffet. Når slike filmer benyttes i et høyvakuummiljø som tilfellet er for elektronstråleeksponering, har de også tilbøyelighet til å tape aktivatorreaktantene p.g.a. deres flyktighet ved reduserte trykk og utvikler ikke full bildeintensitet. Slike filmer kan ikke tilpasses til flerlagsbildedannelse fordi mengden av flyktiggjort aktivator kan ikke lett reguleres og fjerningen av aktivator-biprodukt fra lavere lag ville være meget vanskelig, og ville høyst sannsynlig forårsake skade på et eventuelt overliggende blldedannende lag.

I tillegg er tapet av flyktige komponenter i filmen i høy-vakuummil jøet i en elektronstråle-eksponeringsanordning skadelig for anordningens langvarige feilfrie funksjonering, fordi disse flyktige komponentene blir adsorbert på og for-urenser overflater inne i den elektron-optiske kolonnen. Alternativt har oljeoppløselige aminoazo-indikatorfarge-stoffer som forandrer farge ved en pH-verdi mellom 2 og 4, blitt benyttet istedenfor leucobaseforbindelsene, fordi slike forbindelser, som beskrevet i US patenter 3.370.981 og 3.425.867, har relativt lave flyktighetsgrader. Disse azo-forbindelsene krever imidlertid nøye regulering av pH-verdi i det blldedannende laget for å bevirke riktig fargefremkalling og gir ofte ustabile betingelser, og disse problemene ville bli mangedoblet i et system som benytter flere på hverandre anbragte blldedannende lag.

Det er følgelig et formål ved oppfinnelsen å overkomme de ovenfor omtalte ulemper og å tilveiebringe en kommersielt akseptabel flerlagsbildedannende film for fremkalling i flere farger som kan skjelnes fra hverandre ved hjelp av en effektiv og kommersielt gjennomførlig prosess.

Et annet formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en flerlagsbildedannende film som ikke er utsatt for nedbrytning ved eksponering overfor fuktighet, lys eller varme.

Et annet formål er å tilveiebringe en flerlagsbildedannende film som minimaliserer flyktiggjøring av komponenter under høyvakuum-stråleenergieksponering og som gir et fargestabilt bilde.

Et ytterligere formål er å tilveiebringe en fremgangsmåte for transdusering av elektrisk informasjon inn i et flerfarget visuelt opptak.

Disse og andre formål ved oppfinnelsen vil fremgå fra det nedenstående.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et registreringsmedium som har flere over hverandre anbragte fargebildedannende lag anordnet på en ledende bærer, som er mottagelig for individuell fargefremkalling ved adskilte adressepunkter ved eksponering overfor en stråleenergikilde. Filmen omfatter et første blldedannende lag bestående av et normalt fast, alifatisk halogenert polymert bindemiddel som kan dehydrohalogeneres som reaksjon på energi avgitt av en stråleenergikilde ved et treffpunkt og har homogent dispergert deri en polyfenylmetan-leucobase som kan danne et tilsvarende ionisert halogenidsalt-fargestoff ved samvirke med hydrogenhalogenider utviklet fra den halogenerte polymeren; et annet blldedannende lag lik det første blldedannende laget og tilgrensende anordnet under det første laget, men inneholdende en separat og forskjellig polyfenylmetan-leucobase-forbindelse som kan danne et tilsvarende ionisert halogenidsalt-f argestof f i en farge som kan skjelnes fra den som vil bli fremkalt i det første laget og en elektrisk ledende bærer for de ovenfor angitte første og andre blldedannende lag.

Fremgangsmåten for fargefremkalling av den ovenfor beskrevne film avhenger av at man observerer kritiske parametrer, primært bruken av flere forskjellige og kritiske stråle-energier modulert til å bevirke separat inntrengning i og eksponering av det første blldedannende laget og det første og det andre blldedannende lag i kombinasjon og til å forårsake utvikling av hydrogenhalogenid fra nevnte halogenerte polymer i nevnte lag ved stråletreffpunktet med samtidig dannelse av halogenidsalt-fargestoffene som har farger som kan skjelnes fra hverandre. Stråleenergiene reguleres i overensstemmelse med tykkelsen på hvert individuelle blldedannende lag, slik at når et overflate-bildedannende lag i foreliggende film anvendes i en tykkelse på mellom ca. 0,5 og ca. 10 mikrometer, fortrinnsvis mellom ca. 1 og ca. 3 mikrometer, anvendes en.tilsvarende.elektronstråleenergi på fra 5 til 25 KeV, fortrinnsvis fra ca. 10 til ca. 15 KeV, ved en eksponeringsdosering på mellom ca. 1 x 10~^ og ca.1x IO-<2>C/cm<2>. Det andre underliggende blldedannende lag som vanligvis har en tykkelsen mellom ca. 0,5 og ca. 10 mikrometer, krever . en .høyere stråleenergi på mellom 20 og 50 KeV, fortrinnsvis mellom ca. 20 og ca. 30 KeV ved et lignende område for eksponeringsdosering. Disse parametrer må nøye observeres for stabil flerfarge-fremkalling av foreliggende film. Siden hver elektronstråle er i besittelse av en liten endelig gjennomtrengende kraft, må stråleenergiene og lag-tykkelsene som benyttes i foreliggende oppfinnelse nøye reguleres innen de ovenfor angitte områder. Slik regulering oppnås ved hjelp av akselerasjonsgraden for elektroner i det elektriske feltet mellom anoden og katoden i et elektron-stråleapparat. Unnlatelse av å påføre den riktige elektron-stråleenergien kan ikke korrigeres ved å justere graden av filmeksponering fordi det er av primær viktighet at strålen gjennomtrenger det lag i hvilket bildet skal dannes. Således, uansett hvor høy stråleintensiteten er, så vil intet bilde bli fremkalt når stråleenergien er for lav til å gjennomtrenge det valgte blldedannende lag.

Det er spesielt foretrukket at i det minste den høyere stråleenergi som skal til for det underliggende andre laget, bevirkes av energi som overføres fra en elektronstråle, men stråleenergien som benyttes for begge lagene, kan imidlertid bevirkes med den samme spesielle energikilde, dersom dette er ønsket. Selvom det er foretrukket å bevirke fremkalling av det andre blldedannende laget før bildedannelse i overflatelaget, kan eksponeringsrekkefølgen reverseres uten å avvike fra foreliggende oppfinnelse.

Strålingsenergien som er aktuell som energikilde i foreliggende oppfinnelse, innbefatter energi utviklet fra en elektronstråle slik som utviklet av katodestrålekanoner, ionestråler, uladede partikkelstråler slik som molekyl-stråler, gammastråler og røntgenstråler benyttet innen radiografi, betastråler, elektronkoronautladning, ultra-fiolett og aktinisk stråling, stråling fra synlige og infra-røde områder i det elektromagnetiske spektrum og andre former for partikkel- og/eller bølgelignende energi som generelt anses for å være stråleenergi.

Den foretrukne eksponeringskilde som benyttes i foreliggende oppfinnelse, er en elektronstråle. Generelt vil elektronene, under høyvakuum mellom ca. IO-<3>og ca. 10"^ torr, fortrinnsvis mellom ca. 10~<5>og ca. 10~<8>torr, ved den modulerte stråleenergi som skal til for å gjennomtrenge og danne bildet i det valgte blldedannende lag, bombardere det halogenerte polymere bindemiddelet og derved forårsake utvikling av hydrogenhalogenld og samtidig samvirke mellom trifenylmetan-fargestoff-forløperen og hydrogenhalogenidet for dannelse av dets tilsvarende halogenidsalt-fargestoff for fargefremkalling ved elektrontreffpunktet. Teknikkene for elektron-stråleregistrerlng er velkjent og derfor er nærmere rede^-gjørelse ikke nødvendig. For illustrerende formål kan imidlertid en konvensjonell elektronstråle-registreringsoperasjon egnet for foreliggende oppfinnelse benytte en elektronstråle som er kjennetegnet ved at den har en strålediameter fra ca. 1 til ca. 100 mikrometer, en strømføring fra ca. 10"^ til 10"<5>amp. og tilpasset til å skandere et målareal ved en hastig-het slik at oppholdstiden er fra ca. 10-<8>til 10~<3>sekunder. Vakuumtrykk i filmkammeret varierer vanligvis fra ca. IO-<3>til IO-<8>torr.

Generelt kan en eksponering bevirkes ved hjelp av en hvilken som helst strålingskilde inkludert fotoner, UV-lys, røntgen-stråler, gammastråler, betastråler, en ionestråle, en molekylstråle av uladede partikler, og en elektronstråle; idet elektronstråle er den foretrukne energikilde. Ekspone-ringer for begge blldedannende lag utføres vanligvis ved doseringsnivåer mellom ca. 10~<8>C/cm<2>og ca. IO-<2>C/cm<2>, fortrinnsvis mellom ca. 10"^ C/cm og ca. IO-<3>C/cm<2>, for elektronstråleeksponering eller den ekvivalente dosering for andre strålingskilder. F.eks. er UV-lys mindre enn en bølge-lengde på 3000 Å lik i sin effekt til en elektronstråle i det ovenfor angitte område for foreliggende oppfinnelses formål. De normalt faste, halogenerte polymerene som velges for de blldedannende lagene 1 foreliggende oppfinnelse, virker som bindemidler for polyfenylmetanfargestoff-forløperen og tilsvarende fargestoffer i en homogen fordeling gjennom hele laget. Disse polymerene inneholder mellom ca. 10 og ca. 90 vekt-#, fortrinnsvis mellom ca. 40 og ca. 70 vekt-#, av labilt halogen, og er valgt fra gruppen av alifatiske polymerer slik som f.eks. polyvinylhalogenid, polyvinyliden-halogenid og deres kopolymerer inneholdende mindre mengde, fortrinnsvis mindre enn 25% av komonomerer slik som triklor-etylen, diklordifluoretylen, vinylacetat eller laverealkyl-akrylat eller metakrylat-komonomerer. Halogeniddelen i polymerene kan være klor, brom eller lod; de klorholdige polymerene er imidlertid foretrukket, og polyvinylklorid- og polyvinylidenklorid-homopolymerer eller vinylklorid/- vinylidenklorid-kopolymerer er mest foretrukket. Generelt er det også foretrukket at det samme polymere bindemiddelet benyttes for begge blldedannende lag, men forskjellige bindemidler med ulike reaktivitetskonstanter kan velges for spesielle tilpasninger av foreliggende oppfinnelse.

Polyfenylmetanforbindelse i oppfinnelsen representerer en begrenset klasse av leucobaseforbindelser som har evne til å reagere med hydrogenhalogenid til dannelse av et ionisert halogenid-fargestoff, fortrinnsvis kloridsalt-fargestoffet. Generelt er disse fenylmetanforbindelsene representert ved formelen:

hvor A, B, A' og B' uavhengig er hydrogen eller laverealkyl, og alternativt kan A sammen med B og N eller A' sammen med B' og N danne en 4-6-leddet heterocyklisk ring; D er hydrogen

eller hydroksy, og E er hydrogen, fenyl eller naftyl, hvilke arylradlkaler kan være usubstltuerte eller substituerte med -N , klor, brom, laverealkyl eller blandinger av disse substituenter, eller D og E sammen representerer en imino-gruppe direkte bundet til karbonatomet som =NA.

Eksempler på slike polyfenylmetanfargestoff-forløpere, fortrinnsvis difenylmetan- og trifenylmetan-forløpere, sammen med deres tilsvarende halogenidsalt-fargestoffer er angitt i nedenstående tabell.

Det skal forstås at blandinger av de ovennevnte leucobaseforbindelser kan benyttes 1 det første og/eller et hvilket som helst suksessivt underliggende blldedannende lag ifølge oppf innelsen.

Den visuelle fargerespons i foreliggende film inntreffer i det vesentlige øyeblikkelig ved stråletreff og tilveiebringer stabil fargebildedannelse av den overførte informasjon i visuell form. Fargene fremkalt av fargestoffene i de respektive blldedannende lag forblir separate og tydelige i adskilte eksponerte områder, skjønt det bilde som overføres visuelt fra det andre laget, representeres ved en blanding av fargene fremkalt i det første og det andre laget tatt sammen. En stråleenergi som selektivt bare eksponerer det første blldedannende laget ved et adressepunkt forskjellig fra det i et underliggende blldedannende lag, overfører imidlertid et visuelt bilde i den uendrede fargen til halogenidfargestoffet som inneholdes i det første blldedannende laget. Videre vil de skjelnelige fargene utviklet i de respektive lag naturlig-vis variere med de valgte fargestoffene.

Tidligere prosesser har benyttet aktivatorer slik som karbontetraklorid, karbontetrabromid, kloroform og bomoform for å tilveiebringe syren som er nødvendig for omdannelse av leuco-basef orbindelsen til det tilsvarende fargestoffet. Slike aktivatorer er imidlertid flyktige, og er derfor uønskede i et vakuummiljø. Mer spesielt forgifter de katoden og for-styrrer nøyaktig stråleadresse.

En spesiell fordel med foreliggende system er at intet hydrogenhalogenid i overskudd av det som kan oppbrukes øyeblikkelig av fargestoff-forløperen utvikles. Problemer som er forbundet med flyktige aktivatorer blir således unngått. For de beste resultatene i overensstemmelse med foreliggende oppfinnelse velges forløpere for de individuelle blldedannende lag for å tilveiebringe riktig kontrast og blanding av fargetoner for å oppnå et visuelt attraktivt og lett skjelnbart bilde i den utviklede film.

De valgte fargestoff-forløperene som er jevnt fordelt gjennom bindemiddellagene, er inkorporert i en konsentrasjon mellom ca. 1 og ca. 25 vekt-#, fortrinnsvis mellom ca. 5 og ca. 15 vekt-#.

Beleggoppløsningene som danner de blldedannende lagene, frem-stilles ved oppløsning av fargestoff-forløperforbindelsen i et inert oppløsningsmiddel eller blanding av oppløsnings-midler, inkludert aceton, metyletylketon, metylisobutylketon, metylisobutylketon, dioksan, etanol, butanol, diklormetan, cykloheksanon, tetrahydrofuran, karbontetraklorid, cello-solve, metylcellosolve, toluen, diklorbenzen, osv., og blanding av den resulterende oppløsning med en oppløsning av det halogenerte polymere bindemiddelet i et hvilket som helst av de ovennevnte inerte oppløsningsmidler eller blandinger av oppløsningsmidler. Beleggoppløsninger fremstilt på denne måten blir deretter individuelt anbragt i suksessive lag på det elektrisk ledende substratet og tørket ved en temperatur på ca. 15 og ca. 125°C under atmosfæretrykk i en tidsperiode fra ca. 10 sekunder til ca. 5 timer. Tatt sammen utgjør det første og det andre blldedannende laget et laminat som har en tykkelse mellom ca. 1 og ca. 15 mikrometer anbragt på det ledende substratet. I visse tilfeller, f.eks. når det anvendes et tynt overflatelag, anbefales et noe tykkere annet lag, f.eks. mellom ca. 4 og ca. 8 mikrometer. Den resulterende filmen anbringes i en prøveholder under kilden for stråleenergi for eksponering og fargefremkalling av bildet eller mønsteret som skal overføres.

For foreliggende oppfinnelses formål er det foretrukket å benytte et flerlagssubstrat for bildemottagerlagene. Substratet inneholder vesentlig et elektrisk ledende lag som ligger under de blldedannende lagene og en ikke-ledende bærer. I visse anvendelser der de blldedannende lagene har tilstrekkelig integritet ved eksponeringstemperaturer, kan imidlertid filmen bestå utelukkende av de blldedannende lagene eller de blldedannende lagene og et elektrisk ledende lag.

Bærere som er egnet for foreliggende oppfinnelses formål, innbefatter et hvilket som helst av dem som er kommersielt tilgjengelige, og innbefatter vanligvis et elektrisk ledende lag med en tykkelse mellom ca. 0,001 og ca. 0,25 mikrometer, fortrinnsvis 0,01 mikrometer og ca. 0,05 mikrometer tykkelse.

Selvom transparente ledende lag med en tykkelse opp til 0,05 mikrometer er nyttige, kan også ugjennomsiktige ledende lag med en tykkelse på opptil 5 mikrometer benyttes når det er behov for dette. Det ledende laget begrenser kapasitansen til det ladningsmottagende laget, nemlig de bilde-reseptive lag, og har typisk en resistivitet på IO<6>ohm/kvadratenhet eller mindre, og fortrinnsvis IO<4>ohm/kvadratenhet eller mindre. Det ledende materialet er et elektrisk ledende metall, metalloksyd, metallegering, metallhalogenid eller kjønrøk, hvilke komponenter av metall, metallforbindelse og kjønrøk kan være eller ikke være suspendert i et disp-ergeringsmedium slik som gelatin, dekstran, en celluloseeter eller —ester eller et hvilket som helst annet konvensjonelt suspensjonsmedium. Egnede metaller er gull, sølv, platina, kobber, jern, tinn, aluminium, indium, nikkel, palladium, rodium og blandinger av disse som kan foreligge i legeringer og metalloksyder eller -halogenider. Et spesielt metalloksyd som kan hensiktsmessig benyttes, innbefatter indium-tinnoksyd. Sølvbromid og kobberiodid er representative for metallhalogenidene som kan benyttes som det ledende laget. Av disse ledende materialer er et indium-tinnoksyd eller gullbelagt polyesterflim med en tykkelse på 0,06-0,2 mm mest foretrukket.

Når det er ønsket, kan de blldedannende lagene festes fastere til hverandre eller til det ledende laget ved hjelp av et tynt adhesivlag som har en tykkelse mellom ca. 0,1 og 1,5 mikrometer. Når de anvendes, innbefatter egnede adhesiver akrylatbaserte polymerer og kopolymerer, spesielt de som inneholder karboksylatgrupper slik som akrylsyre- eller metalkrylsyrerester og blandinger av disse polymerer eller kopolymerer med gelatin; skjønt vanligvis er adhesivmidler ikke nødvendig.

I visse tilfeller, når et ledende metallark anvendes som substrat, kan et separat ikke-ledende lag elimineres og det bilde-reseptive laget anbringes på metallarket som den eneste bærer.

I båret tilstand er det ledende laget anbragt på et substrat med en tykkelse mellom ca. 0,006 og ca. 2,5 mm, fortrinnsvis 0,013-0,25 mm. Egnede materialer benyttet som ikke-ledende substrater innbefatter polyester, polyetylentereftalat, glass, leire-limt papir, fiberplatemateriale, metallark-materiale, glassert keramikk, celluloseacetat, polystyren, polykarbonater eller et hvilket som helst annet konvensjonelt bærermateriale.

Substratet eller bæreren kan være fleksibel eller stiv, ugjennomsiktig eller transparent, avhengig av filmens slutt-anvendelse. Spesielt foretrukket er glass og de kommersielle polyestersubstratene slik som MYLAR (polyetylentereftalat) levert av E. I. duPont Corporation og HOSTAPAN levert av American Hoechst.

Det skal nå vises til eksempler som angir foretrukne utførel-ser av oppfinnelsen.

Eksempel 1

Det ble fremstilt en oppløsning inneholdende 26,6 g polyvinylklorid oppløst i 200 ml tetrahydrofuran. Til 70 ml av denne oppløsningen ble det tilsatt 1 g av leucobasen, malakittgrøntkarbinol, oppløst i 5 ml diklormetan og den resulterende blanding ble intimt blandet og deretter belagt med en trådviklet stav på en 0,1 mm polyesterfilmbasis forsynt med et transparent, elektrisk ledende gullbelegg. Det resulterende komposittmateriale ble tørket ved 115°C i 30 sekunder for tilveiebringelse av en film med et overflatelag som kunne danne et bilde med en tykkelse på ca. 5 mikrometer. Denne filmen ble betegnet prøve A.

Eksempel 2

Det ble fremstilt en oppløsning inneholdende 10 vekt-56 polyvinylklorid 1 tetrahydrofuran. Til 50 ml av denne oppløsning ble det tilsatt 0,8 g av leucobasen, p,p',p"-tris-(N,N'-dimetylaminofenyl)karbinol, oppløst i 10 ml aceton. Den resulterende blanding ble intimt omblandet, og ble deretter belagt med en trådviklet stav på en 0,1 mm polyesterfilmbasis som hadde et transparent, elektrisk ledende indium-tinnoksyd-belegg. Det resulterende komposittelementet ble tørket i 30 sek. ved 115°C for tilveiebringelse av en film med et overflatelag som kunne danne bilde og med en tykkelse på 6 mikrometer. Denne filmen ble betegnet prøve B.

Eksempel 3

Det ble fremstilt en oppløsning inneholdende 2,5 g polyvinylklorid, 0,3 g av leucobasen, p,p',p"-tris-(aminofenyl)-karbinol, 50 g tetrahydrofuran og 10 ml aceton. Denne opp-løsningen ble intimt blandet og ble deretter belagt med en trådviklet stav til en tykkelse på 2 mikrometer over det blldedannende laget til filmen i prøve A og tørket ved 115°C 1 45 sekunder for tilveiebringelse av en film med to forskjellige tilgrensende anbragte blldedannende lag med det p,p',p"-tis(aminofenyl)metanholdige laget som overflatelag. Denne filmen ble betegnet prøve C.

Eksempel 4

Det ble fremstilt en oppløsning inneholdende 2 g polyvinylklorid, 0,3 g auraminbase og 50 g tetrahydrofuran. Oppløs-ningen ble blandet intimt og ble deretter belagt til en tykkelse på 2 mikrometer med en trådviklet stav over det blldedannende laget til filmen i prøve B og tørket ved 115°C i 45 sekunder, for tilveiebringelse av en film som hadde to forskjellige, tilgrensende anbragte blldedannende lag med det auraminbase-holdige laget som overflatelag. Denne filmen ble betegnet prøve D.

Eksempel 5

I en registreringsanordning ble en del av det overflate-bildedannende laget til filmen i prøve C inneholdende leucobasen, p,p<*>,p"-tris(aminofenyl)karbinol, forsynt med bilde av alfabetet ved bruk av en stråle av 15 KeV elektroner ved en eksponeringsdossering på 10~<5>coulob/cm<2>i en tidsperiode på 45 sek. Bildet overført til det overflate-bildedannende laget i filmen ble skarpt oppløst i den dyprosa fargen til parasosanilinklorid-fargestoff fremkalt ved hjelp av leucobase-forbindelsen. Det underliggende blldedannende laget i prøve C inneholdende leucobasen, malakittgrøntkarbinol, ble forsynt med et bilde av arabiske tall (0-9) i et separat område av filmen ved bruk av en stråle på 20 KeV og en lignende eksponeringsdosering i 45 sek. Tallbildet ble overført til det underliggende blldedannende laget i filmen i en tydelig oppløst form, men i den kontrasterende grønnbrune fargen i malakittgrønt fremkalt av leucobaseforbindelsen malakitt-grøntkarbinol. Fargene . i de to distinktive bildene, dvs. alfabettegnene og de arabiske tallene, kunne klart skjelnes fra hverandre i et visuelt attraktivt format.

Eksempel 6

I en registreringsanordning ble en del av det underliggende andre blldedannende laget til filmen i prøve D inneholdende leucobasen, pfp',p"-tris(N,N'-dimetylaminofenyl )karbinol, forsynt med et linjetegningsbilde ved anvendelse av en stråle av 20 KeV elektroner ved en eksponeringsdosering på 5 x 10"^ coulomb/cm<2>i en tidsperiode på 45 sek. Tegningen, overført i høy oppløsning i den dypblå fargen til krystallfiolett fremkalt av leucobaseforbindelsen, ble deretter forsynt med en trykt tekst ved eksponering i passende, separate områder av det overflate-bildedannende laget inneholdende leucobasen auramin ved anvendelse av en stråle av 15 KeV elektroner ved en eksponeringsdosering på IO-<5>coulomb/cm<2>i et tidsrom på 45 sek. Tegnene ble deretter overført til det overflate-bildedannende laget til filmen i tydelig oppløst grønngul farge av auramin o fremkalt av den tilsvarende leucobasen og det totale bildet ble transkribert i et visuelt attraktivt format.

Det vil forstås at mange modifikasjoner og forandringer i de ovenstående eksempler vil fremgå fra det ovenstående. F.eks. kan en hvilken som helst av de andre strålekildene for ladede partikler anvendes i eksemplene i stedet for elektronstrålen når de benyttes ved doseringsnivåer som er ekvivalente i effekt til de ovenfor angitte elektronstråle-doserings-nivåene.

Oppfinnelsen omfatter også anvendelse av en registreringsfilm innbefattende et ledende materiale som bærer tre eller flere individuelle og på hverandre anbragte blldedannende lag, hvert bestående av et bindemiddel inneholdende en forskjellig leucobasefargestoff-forløperforbindelse som kan gi skjelnelig fargenyanse eller fargefremkalling, og blldeforsynlng av nevnte blldedannende lag under anvendelse av separate og forskjellige stråleenergler som hver er modulert til å gjennomtrenge de Individuelle blldedannende lag. Spesielt ønsket av disse er en lik reglstrerlngsflim som har tre separate på hverandre anbragte blldedannende lag som hver Inneholder en forskjellig polyfenylmetanfargestoff-forløperforblndelse som fremkalles Individuelt slik at det fremvises deler av den overførte informasjon i flere farger om kan skjelnes fra hverandre. I dette tilfelle anvendes progressivt økende stråleenergler i det ovenfor angitte område, f.eks. 5-50 KeV for hvert blldedannende lag som suksessivt er anordnet under overflatelaget. På denne måten blir nettoeksponeringen av filmen minimalisert. Stort sett kan en flerhet av slike på hverandre anbragte lag, som hvert inneholder en særegen polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelse, anses som dan-nende et komposittoverflatelag i foreliggende registreringsfilm.

Claims (18)

1. Bildereseptiv film som er mottagelig for flerfarge-fremkalling ved energi overført av en kilde for stråleenergi, karakterisert ved at den omfatter: a) et første overflate-bildedannende lag inneholdende en normalt fast, halogenert alifatisk polymer som kan dehydrohalogeneres ved overføring av energi fra en stråleenergikilde ved et treffpunkt og en første polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelse homogent dispergert i den halogenerte, alifatiske polymeren, hvilken forbindelse samvirker med hydrogenhalogenid til dannelse av det tilsvarende halogenidsalt-f argestof f et ; b) et annet blldedannende lag tilgrensende anordnet under nevnte første lag og inneholdende en normalt fast, halogenert alifatisk polymer som kan dehydrohalogeneres ved overføring av energi fra en stråleenergikilde ved et treffpunkt og en annen forskjellig polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelse homogent dispergert i den halogenerte alifatiske polymeren i det andre blldedannende laget, som samvirker med hydrogenhalogenid til dannelse av det tilsvarende halogenidsalt-fargestoffet med en farge som kan skjelnes fra fargen til halogenidsalt-fargestoffet i det første blldedannende laget, og c) en ledende bærer for nevnte første og andre blldedannende lag.

2. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at den samme halogenerte alifatiske polymeren benyttes for nevnte første og andre bildedannede lag.

3. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at minst en av polyfenylmetanfargestoff-forløper-forbindelsene er en trifenylmetanfargestoff-forløper.

4. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at minst en av polyfenylmetanfargestoff-forløper-forbindelsene er en difenylmetanfargestoff-forløper.

5. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at stråleenergikilden er en elektronstråle.

6. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at konsentrasjonen av nevnte første og andre poly-fenylmetanfargestoff-forløperforbindelser i deres respektive halogenerte alifatiske polymerlag er mellom ca. 1 og ca. 25 - vekt-#.

7. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at konsentrasjonen av nevnte første og andre poly-fenylmetanforbindelser i deres respektive halogenerte alifatiske polymerlag er mellom ca. 5 og ca. 15 vekt-#.

8. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte første og andrepolyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelser er forskjellige, og er definert med formelen:

hvor A, B, A' og B' uavhengig er hydrogen eller laverealkyl og hvor alternativt A sammen med B og N eller A' sammen med B' og N danner en 4-6-leddet heterocyklisk ring; D er hydrogen eller hydroksy, og E er hydrogen, fenyl eller naftyl, hvilke arylradikaler er ussubstituerte eller substituerte med -N , klor, brom, laverealkyl eller blan dinger av nevnte substituenter, eller hvor D og E sammen definerer et aminradikal, =NA, dobbeltbundet til karbon.

9. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at minst en av nevnte første og andre polyfenylmetan-fargestoff-forløperforbindelser er en blanding av forskjellige polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelser.

10. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindel-sene er p,p',p"-tris(aminofenyl)karbinol som kan omdannes til halogenldsaltfargestoffet pararosanilin.

11. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindel-sene er p,p'-bis(N,N'-dimetylaminofenyl)fenylkarbinol som kan omdannes til halogenldsaltfargestoffet malakittgrønt.

12. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindel-sene er p,p',p"-tris(N,N'-dimetylaminofenyl)karbinol som kan omdannes til krystallfiolett.

13. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperene er p,p'-bis(Nf N'-dimetylaminofenyl)imin som kan omdannes til auramin o.

14. Fremgangsmåte for fremkalling av filmen i krav 1 ved eksponering for en kilde for stråleenergi for flerfarge-fremkalling av et bilde, karakterisert ved at man eksponerer nevnte film minst to ganger, en gang for en stråleenergi og -dosering som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge og utvikle hydrogenhalogenid fra nevnte halogenerte alifatiske polymer i det første blldedannende. laget, og en gang for en høyere stråleenergi ved en dosering som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge og utvikle hydrogen halogenid fra nevnte halogenerte alifatiske polymer i nevnte første og andre blldedannende lag.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at kilden for stråleenergi er en elektronstråle, og at filmen eksponeres minst en gang ved en stråleenergi mellom ca. 5 og ca. 20 KeV ved en dosering fra ca. 1 x IO- <8> til ca. 1 x 10~<2> C/cm <2> , og minst en gang ved en høyere stråleenergi på mellom ca. 20 og ca. 50 KeV ved en dosering fra ca. 1 x IO- <8> til ca. 1 x IO"<2> C/cm <2> .

16. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at eksponeringen for den høyere stråleenergien går forut for eksponering til den lavere stråleenergien.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at eksponeringen for den høyere stråleenergien etterfølger eksponering for den lavere stråleenergien.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at en eksponering foretas ved en stråleenergi mellom ca. 10 og ca. 15 KeV og en eksponering foretas ved en stråleenergi mellom 20 og ca. 30 KeV. Rettelsen i dette nye kravsett i forhold til det opprinnelige består i at angivelsen "polymer" i linjer 5 og 14 i krav 1 er endret til "polymert bindemiddel".

1. Bildereseptiv film som er mottagelig for flerfarge-fremkalling ved energi overført av en kilde for stråleenergi, karakterisert ved at den omfatter: a) et første overflate-bildedannende lag inneholdende et normalt fast, halogenert alifatisk polymert bindemiddel som kan dehydrohalogeneres ved overføring av energi fra en stråleenergikilde ved et treffpunkt og en første polyfenyl-metanfargestoff-forløperforbindelse homogent dispergert i den halogenerte, alifatiske polymeren, hvilken forbindelse samvirker med hydrogenhalogenid til dannelse av det tilsvarende halogenidsalt-fargestoffet; b) et annet blldedannende lag tilgrensende anordnet under nevnte første lag og inneholdende en normalt fast, halogenert alifatisk polymert bindemiddel som kan dehydrohalogeneres ved overføring av energi fra en stråleenergikilde ved et treffpunkt og en annen forskjellig polyfenylmetan-fargestoff-forløperforbindelse homogent dispergert i den halogenerte alifatiske polymeren i det andre blldedannende laget, som samvirker med hydrogenhalogenid til dannelse av det tilsvarende halogenidsalt-fargestoffet med en farge som kan skjelnes fra fargen til halogenidsalt-fargestoffet i det første blldedannende laget, og c) en ledende bærer for nevnte første og andre blldedannende lag.

2. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at den samme halogenerte alifatiske polymeren benyttes for nevnte første og andre bildedannede lag.

3. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at minst en av polyfenylmetanfargestoff-forløper-forbindelsene er en trifenylmetanfargestoff-forløper.

4. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at minst en av polyfenylmetanfargestoff-forløper-forbindelsene er en difenylmetanfargestoff-forløper.

5. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at stråleenerglkilden er en elektronstråle.

6. Film ifølge krav 1, karakterisert ved. at konsentrasjonen av nevnte første og andre poly-fenylmetanfargestoff-forløperforbindelser i deres respektive halogenerte alifatiske polymerlag er mellom ca. 1 og ca. 25 vekt-&.

7. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at konsentrasjonen av nevnte første og andre poly-fenylmetanforbindelser i deres respektive halogenerte alifatiske polymerlag er mellom ca. 5 og ca. 15 vekt-#.

8. Film ifølge krav 1, karakterisert ved .at nevnte første og andrepolyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelser er forskjellige, og er definert med formelen:

hvor A, B, A' og B' uavhengig er hydrogen eller laverealkyl og hvor alternativt A sammen med B og N eller A' sammen med B' og N danner en 4-6-leddet heterocyklisk ring; D er hydrogen eller hydroksy, og E er hydrogen, fenyl eller naftyl, hvilke arylradikaler er ussubstituerte eller substituerte med -N , klor, brom, laverealkyl eller blandinger av nevnte substituenter, eller hvor D og E sammen definerer et aminradikal, =NA, dobbeltbundet til karbon.

9. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at minst en av nevnte første og andre polyfenylmetan-fargestoff-forløperforbindelser er en blanding av forskjellige polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindelser.

10. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindel-sene er p,p',p"-tris(aminofenyl)karbinol som kan omdannes til halogenldsaltfargestoffet pararosanilin.

11. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindel-sene er p,p'-bis(N,N'-dimetylaminofenyl)fenylkarbinol som kan omdannes til halogenldsaltfargestoffet malakittgrønt.

12. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperforbindel-sene er p,p',p"-tris(N,N'-dimetylaminofenyl)karbinol som kan omdannes til krystallfiolett.

13. Film ifølge krav 8, karakterisert ved at en av polyfenylmetanfargestoff-forløperene er p,p'-bis(N,N'-dimetylaminofenyl)imin som kan omdannes til auramin o.

14. Fremgangsmåte for fremkalling av filmen i krav 1 ved eksponering for en kilde for stråleenergi for flerfarge-fremkalling av et bilde, karakterisert ved at man eksponerer nevnte film minst to ganger, en gang for en stråleenergi og —dosering som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge og utvikle hydrogenhalogenid fra nevnte halogenerte alifatiske polymer i det første blldedannende laget, og en gang for en høyere stråleenergi ved en dosering som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge og utvikle hydrogenhalogenid fra nevnte halogenerte alifatiske polymer i nevnte første og andre blldedannende lag.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at kilden for stråleenergi er en elektronstråle, og at filmen eksponeres minst en gang ved en stråleenergi mellom ca. 5 og ca. 20 KeV ved en dosering fra ca. 1 x 10"<8> til ca. 1 x IO"<2> C/cm <2> , og minst en gang ved en høyere stråleenergi på mellom ca. 20 og ca. 50 KeV ved en dosering fra ca. 1 x 10~ <8> til ca. 1 x IO"<2> C/cm <2> .

16. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at eksponeringen for den høyere stråleenergien går forut for eksponering til den lavere stråleenergien.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at eksponeringen for den høyere stråleenergien etterfølger eksponering for den lavere stråleenergien.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at en eksponering foretas ved en stråleenergi mellom ca. 10 og ca. 15 KeV og en eksponering foretas ved en stråleenergi mellom 20 og ca. 30 KeV.