NO874751L - Bearbeidelsesfri fargebildedannelse og film for dette. - Google Patents

Abstract

Bllde-reseptlv flerlagsflim con kan fremkalles 1 farger som kan skjelnes fra hverandre ved hjelp av kinetisk energi tllvelebragt gjennon stråleeksponerlng, sam Innbefatter (a) et ferste Mldedannende lag bestående av et allfatlsk, polymert bindemiddelnneholdende fra ca. 40 til ca. 70 vekt-* labilt halogen. Idet nevnte bindemiddel kan gjennomgå dehydrohaloge-nerlng ved adressepunkter for straleenergleksponerlng og har dlspergert deri en leukobase-polyfenylmetanforblndelse som kan danne et halogenldealt-fargestoff som en første farge ved utvikling av hydrogenhalogenld fra nevnte bindemiddel; (b) et separat Mldedannende lag bestående av en baslsfllm Inneholdende en fotofølsom polyacetylenlsk forbindelse som har minst to acetylenlske bindinger 1 et konjugert system og tilstøtende anordnet under nevnte første blldedannende lag og 1 stand til å danne et fargestoff 1 en farge som kan skjelnes fra den til halogenldsalt-fargestoffet, og (c) en ledende bzrer for lag (a) og (b). Oet er også beskrevet en fremgangsmåte for flerfargeblldedannelse ved å utsette nevnte flin for flere stråleenergleksponerlnger ved kritisk forskjellige stråleenergler og eksponeringsdoser individuelt modulert 1 overensstemmelse med følsomheten til den fargestoff-fremkallende forbindelsen 1 hvert blledannende lag tilannelse av fargestoffer med farger som kan skjelnes fra hverandre 1 hvert av de nevnte blldedannende lag ved stråleadresse-mottager-punktene.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en flerlagsfilm inneholdende fargefremkallingsforbindelser som individuelt kan skjelnes fra hverandre. Videre angår oppfinnelsen en fremgangsmåte hvorved bildedannelse av slik film tilveiebringes i en rekke farger som kan skjelnes fra hverandre.

Enlags fargebildedannelse med leukobaseforbindelser som er fast anbragt i et bindemiddel er kjent. Generelt er leukobasen sammen med en syreutviklende aktivator dispergert i et bindemiddel og dispersjonen er belagt på en ledende bærer. Ved eksponering for stråleenergi slik som foton- eller partikkelstråling, frigjøres syre fra aktivatoren og den ledsagende reaksjon mellom syren og leukobasen bevirker et bilde i en farge som tilsvarer fargestoffproduktet. Aktivatoren er vanligvis en forbindelse av lav molekylvekt inneholdende labilt halogen hvorfra hydrogenhalogenid frigjøres som et resultat av eksponering for stråleenergi. En slik prosess er beskrevet i US patent 3.560.211. Slike filmer er imidlertid utsatt for skade eller nedbrytning ved eksponering for varme og lys under normal lagring fordi aktivator-forbindelsene ofte forårsaker uønsket for tidlig fremkalling ved dannelse av syre og ledsagende reaksjon av dette produkt med leukofargestoffet. Ved anvendelse i et høyvakuum-miljø slik som tilfellet er for eksponering for elektronstråler har også slike filmer tilbøyelighet til å tape aktivatorreak-tantene på grunn av deres flyktighet ved reduserte trykk og utvikler ikke full bildeintensitet. Slike filmer kan ikke tilpasses til flerlagsbildedannelse fordi mengden av flyktig-gjort aktivator ikke lett lar seg regulere og fjerningen av aktivator-biprodukt fra lavere lag ville være meget vanskelig og ville mest sannsynlig forårsake skade på ethvert over-liggende blldedannende lag.

Videre er tapet av flyktige komponenter i filmen i høyvakuum-miljøet i en elektronstråle-eksponeringsanordning skadelig for langvarig feilfri funksjonering av nevnte anordning fordi disse flyktige komponentene blir adsorbert på og forurenser overflater inne i den elektron-optiske kolonnen.

Alternativt har oljeoppløselige aminoazoindikatorfarge-stoffer, som endrer farge ved en pH-verdi mellom 2 og 4, blitt benyttet istedenfor leukobaseforbindelsene fordi slike forbindelser, som beskrevet i US patenter 3.370.981 og 3.425.867, har relativt lave flyktigheter. Disse azoforbin-delsene krever imidlertid nøye regulering av pH i det blldedannende laget for å bevirke riktig fargefremkalling og gir ofte ustabile betingelser, hvilke problemer ville bli mangedoblet i et system som benytter flere på hverandre anbragte blldedannende lag.

Monofarge-bildedannelse med polyacetylenkrystaller fast anbragt på en basisfilm er også kjent som beskrevet i US patent 3.501.302. På grunn av den store uoverensstemmelse mellom leukobaseforbindelse- og polyacetylenforbindelse-sensitivitet som reagerer på eksponeringsdoser som er nødvendig for bildedannelse, har disse materialene blitt ansett som uforenelige i det samme systemet.

Det er følgelig et formål med foreliggende oppfinnelse å overvinne de ovenfor omtalte ulemper og å tilveiebringe en kommersielt akseptabel flerlagsbildedannende film for fremkalling i flere farger som kan skjelnes fra hverandre ved en effektiv og kommersielt gjennomførbar prosess.

Et annet formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en elektronregistrerende film som ikke krever noen fremkalling, fiksering eller annen bearbeidelse etter eksponering for å tilveiebringe et flerlagsbilde.

Et ytterligere formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en flerlagsbildedannende film som ikke utsettes for nedbrytning ved eksponering for fuktighet, lys eller varme.

Nok et formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en flerlagsbildedannende film som minimaliserer flyktiggjøring av komponenter under stråleenergieksponering ved høyt vakuum og som tilveiebringer et fargestabilt bilde.

Et ytterligere formål er å bevirke flerfarget bildedannelse med et lavt forbruk av stråleenergi.

Enda et annet formål er å tilveiebringe en fremgangsmåte for transdusering av elektrisk informasjon inn i et flerfarget visuelt registreringsmateriale.

Disse og andre formål med oppfinnelsen vil fremgå fra det nedenstående.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et registreringsmedium som har flere på hverandre anbragte fargebildedannende lag, anordnet på en ledende bærer, som kan gi individuell fargefremkalling ved adskilte adressepunkter ved eksponering for en kilde for stråleenergi. Filmen omfatter et første eller overflate-bildedannende lag bestående av et normalt fast, alifatisk halogenert polymert bindemiddel som kan gjennomgå dehydrohalogenering som reaksjon på energi fra en kilde for stråleenergi ved et treffpunkt og som homogent dispergert deri har. en polyfenylmetan-leukobase som kan danne et tilsvarende ionisert halogenidsaltfargestoff ved samvirke med hydrogenhalogenidet utviklet fra den halogenerte polymeren; et separat blldedannende lag hvori det er fiksert en fotofølsom polyacetylenisk forbindelse som har minst to acetyleniske bindinger i et konjugert system; idet nevnte lag inneholdende den polyacetyleniske forbindelsen er anordnet under det første laget, og kan danne et fargestoff med en farge som kan skjelnes fra den som vil bli fremkalt i det første laget og en elektrisk ledende bærer for de ovenfor beskrevne blldedannende lag.

Mens den foretrukne filmen ifølge oppfinnelsen omfatter to blldedannende lag, nemlig et første eller overflate-bildedannende lag inneholdende den Jevnt dispergerte polyfenylmetan-leukobase og et annet lag inneholdende den Jevnt dispergerte polyacetylenforbindelsen hvilket annet lag er tilgrensende anordnet under det første laget, skal det forstås at filmer som har flere fargeskjelnelige leukobaselag og/eller flere lag inneholdende fargeskjelnelige poly-acetylenf orbindelser også omfattes av foreliggende oppfinnelse. Et trefargebilde kan også oppnås med bare to blldedannende lag. Dette oppnås ved å velge en termokromisk polyacetylenisk forbindelse som ved oppvarming til en temperatur mellom ca. 60 og ca. 140°C, avhengig av forbindelsen, omdanner et bilde i dens opprinnelige farge til en helt forskjellig fargenyanse. Denne fargeomdannelsen er permanent slik at reeksponering av det samme polyacetyleniske laget med et forskjellig bilde ved en lavere temperatur, f.eks. mindre enn 50°C, fremkaller det andre bildet i den opprinnelige fargenyansen eller fargen. Følgelig kan et tofarget bilde oppnås i det polyacetyleniske laget og et enfarget bilde i leukofargestofflaget. Når filmer inneholdende tre eller flere fargefremkallende lag anvendes, er leukobaselaget eller -lagene anordnet nærmere overflaten og er anbragt over polyacetylenlaget eller -lagene for derved å hindre overeksponering av den mer følsomme fargeutviklende polyacetylen. For å forenkle beskrivelsen er følgende omtale rettet hovedsakelig mot de blldedannende filmer som bare inneholder to lag.

Fremgangsmåten for fargefremkalling av den ovenfor beskrevne film avhenger av at kritiske parametre observeres, hovedsakelig anvendelsen av flere forskjellige og kritiske stråleenergier og eksponeringsdoser modulert for å bevirke separat inntrengning, eksponering og bildedannelse av det første blldedannende laget og første og andre bildedannende lag i kombinasjon og for å forårsake utvikling av hydrogenhalogenid fra nevnte halogenerte polymer i nevnte første lag ved punktet for stråletreff med samtidig dannelse av halogenid-saltfargestoffet og for å bevirke direkte fargefremkalling av den polyacetyleniske forbindelsen i det andre laget.

Bildedannelse av filmen krever at den energi velges som er tilstrekkelig til å trenge inn i det individuelle laget som skal fremkalles og at det anvendes en samtidig eksponeringsdose som er tilstrekkelig til å bevirke fargefremkalling i det spesifiserte laget. Rekkefølgen på lagbildedannelse er ikke kritisk slik at .enten det første laget eller første og andre lag kan utsettes for den innledende stråleenergieksponering. På grunn av den store forskjellen mellom leukobase-og polyacetylen-sensitivitet, blir i hvert tilfelle bildedannelse bevirket i den virkelige og opprinnelige fargen til fargefremkallingsforbindelsen, og fargeblanding, slik tilfellet er for flerlagsfilmer inneholdende forskjellige leukobaser i et dehydrohalogenerbart bindemiddel, blir fullstendig eliminert. Således kan sterke kontrasterende farger og attraktive formater oppnås med foreliggende filmer.

Stråleenergiene reguleres i overensstemmelse med tykkelsen på hvert individuelle blldedannende lag, slik at når et overflate- eller første blldedannende lag i foreliggende film anvendes i en tykkelse på mellom ca. 0,1 og ca. 8 jjmeter, fortrinnsvis mellom ca. 0,5 og ca. 4 pmeter, er en tilsvarende elektronstråleenergi på fra ca. 1 til ca. 30 KeV, fortrinnsvis fra ca. 5 til ca. 20 KeV, nødvendig for tilstrekkelig inntrengning.

En eksponeringsdose på mellom ca. 1 x IO-<7>og ca. 1 x IO-<1>C/cm<2>fortrinnsvis mellom ca. 1 x 10-^ og ca. 1 x 10~<4>C/cm2 , anvendes for å bevirke dehydrohalogenering av leuko-basebindemidlet og for å fremkalle det tilsvarende halogenidsaltfargestoff. Det andre underliggende blldedannende laget, som vanligvis har en tykkelse på mellom ca. 0,1 og ca. 10 jjmeter, fortrinnsvis mellom ca. 0,5 og ca. 5 pmeter, krever en høyere stråleenergi i området mellom ca. 5 og ca. 40 KeV, fortrinnsvis mellom ca. 10 og ca. 30 KeV, for tilstrekkelig gjennomtrengning gjennom det første og inn i det andre blldedannende laget. På grunn av den høyere sensitiviteten til den polyacetyleniske forbindelsen er imidlertid en betydelig lavere eksponeringsdose enn den som benyttes for det første laget nødvendig. Generelt kan en eksponeringsdose på mellom ca. 1 x IO-*<0>og ca. 1 x 10~<5>C/cm2 , fortrinnsvis mellom ca. 1 x IO"<9>og ca. 1 x IO"<6>, benyttes for fremkalling av det polyacetyleniske fargestoffet. De ovenfor angitte parametre eller ekvivalente energier og doser for andre strålingskilder må strengt observeres for fargestabil, flerfargefremkalling av foreliggende film.

På grunn av den høyere sensitiviteten til den polyacetyleniske filmen er mindre oppholdstid for fremkalling av et bilde nødvendig, f.eks. fra ca. 10~<8>til ca. IO"<5>sekunder, ved en eksponert dose fra IO"<9>til IO"<7>C/cm2 . I motsetning til dette er en oppholdstid fra ca. IO"<5>til ca. 10~<3>sekunder nødvendig for leukobase-overflatelaget ved en eksponeringsdose fra 10~<6>til IO"<4>C/cm2 .

Som angitt er hver elektronstråle i besittelse av en liten og endelig gjennomtrengningskraft og stråleenergiene og lag-tykkelsene som benyttes i foreliggende oppfinnelse må nøye reguleres innen de ovenfor angitte områder. Slik regulering oppnås gjennom akselerasjonsgraden for elektroner i det elektriske feltet mellom anoden og katoden i et elektron-stråleapparat. Unnlatelse å påføre den riktige elektron-stråleenergien kan ikke korrigeres ved å justere graden av filmeksponering fordi det er av primær viktighet at strålen gjennomtrenger det laget som skal bildedannes. Således, uansett hvor høy stråleintensiteten er, så vil intet bilde bli fremkalt når stråleenergien er for lav til å gjennomtrenge det valgte blldedannende lag.

Det er spesielt foretrukket at i det minste den høyere stråleenergien som er nødvendig for det underliggende andre laget, bevirkes ved energi overført fra en elektronstråle; stråleenergien som benyttes for begge lagene kan imidlertid bevirkes med den samme eller forskjellig spesiell energikilde, dersom dette er ønsket.

Selv om det er foretrukket å bevirke fremkalling av det andre blldedannende laget før bildedannelse av overflatelaget, kan eksponeringsrekkefølgen reverseres uten å avvike fra foreliggende oppfinnelse.

Stråleenergien som er aktuell som energikilde i foreliggende oppfinnelse innbefatter energi utviklet fra en elektronstråle slik som den som utvikles ved hjelp av katodestrålekanoner, ionestråler, uladede partikkelstråler slik som molekyl-stråler, -y-stråler og røntgenstråle benyttet i radiograf i, p-stråler, elektron-koronautladning, ultrafiolett og aktinisk stråling, stråling fra synlige og infrarøde områder i det elektromagnetiske spektrum og andre former for korpuskulære og/eller bølgelignende energi som generelt anses for å være stråleenergi.

Den foretrukne kilde for eksponering benyttet i foreliggende oppfinnelse er en elektronstråle. Generelt vil elektronene, under høyvakuum mellom ca. IO-<3>og ca. IO"<9>torr, fortrinnsvis mellom ca. IO"<5>og ca. IO"<8>torr, ved den modulerte stråleenergi som skal til for å gjennomtrenge og bildedanne det valgte blldedannende laget, bombardere det valgte laget av filmen og bevirke fargefremkalling inn i en optisk fremviser. I laget inneholdende den polyacetyleniske forbindelsen oppnås direkte fargefremkalling. I laget inneholdende leukobaseforbindelsen bombarderer imidlertid elektronene det halogenerte polymere bindemidlet og bevirker utvikling av hydrogenhalogenid og samtidig reaksjon av polyfenylmetan-fargestoff-forløperen med hydrogenhalogenidet til dannelse av dens tilsvarende halogenidsaltfargestoff for fargefremkalling ved elektrontreffpunktet. Teknikkene for. elektronstråle-registrering er velkjent og ytterligere omtale er derfor ikke nødvendig. For illustrasjonsformål kan imidlertid en konvensjonell elektronstråle-registreringsoperasjon egnet for foreliggende oppfinnelse benytte en elektronstråle som er kjennetegnet ved at den har en strålediameter fra ca. 1 til ca. 100 jjmeter, en strømstyrke fra ca. 10~<9>til 10~<5>amp og tilpasset til å avsøke et målområde ved en hastighet slik at oppholdstiden er fra ca. 10~<8>til 10"<3>sekunder. Vakuumtrykk i filmkammeret varierer vanligvis fra ca. 10~<3>til 10"<8>torr.

Generelt kan en eksponering bevirkes ved hjelp av en hvilken som helst strålingskllde inkludert fotoner, UV-lys med en bølgelengde på mindre enn 3000 Å, røntgentstråler,^-stråler, e-stråler, en ionestråle, en molekylstråle av uladede partikler, og en elektronstråle, idet elektronstrålen er den foretrukne energikilde.

De normalt faste, halogenerte polymerene som velges for det første eller leukobase-bildedannende lag i foreliggende oppfinnelse virker som bihdemidler for den homogene fordeling av polyfenylmetan-fargestoff-forløperen og tilsvarende fargestoffer gjennom hele laget. Disse polymerene inneholder mellom ca. 10 og ca. 90 vekt-56, fortrinnsvis mellom ca. 40 og ca. 70 vekt-#, labilt halogen og er valgt fra gruppen av alifatiske polymerer slik som f.eks. polyvinylhalogenid, polyvinylidenhalogenid og deres kopolymerer inneholdende en mindre mengde, fortrinnsvis mindre enn ca. 25$, av komono-merer slik som trikloretylen, diklordifluoretylen, vinylacetat eller laverealkylakrylat eller -metakrylat. Ealogenid-delen i polymerene kan være klor, brom eller jod, men de klorholdige polymerene er foretrukne og polyvinylklorid- og polyvinylidenklorid-homopolymerer eller vinylklorid/-

vinylidenklorid-kopolymerer er mest foretrukne.

Polyfenylmetanforbindelsene ifølge oppfinnelsen representerer en begrenset klasse av leukobaseforbindelser som har evne til å reagere med hydrogenhalogenid til dannelse av et ionisert halogenidsalt-fargestoff, fortrinnsvis klorsaltfargestoffet. Generelt er disse fenylmetanforMndelsene representert ved formelen: hvor A, B, A' og B' uavhengig er hydrogen eller laverealkyl og alternativt kan A sammen med B og N eller A' sammen med B' og N danne en 4-6 leddet heterocyklisk ring; D er hydrogen eller hydroksy og E er hydrogen, fenyl eller naftyl hvilke arylradikaler kan være usubstituerte eller substituerte med

klor, brom, laverealkyl eller blandinger av disse

substituentene, eller D og E representerer sammen en imino-gruppe som er direkte bundet til karbonatomet som =NA.

Eksempler på slike polyfenylmetan-fargestoff-forløpere, fortrinnsvis difenylmetan- og trifenylmetan-forløpere, er sammen med deres tilsvarende halogenidsalt-fargestoffer angitt i følgende tabell.

Det andre eller underliggende laget i den blldedannende filmen omfatter polyacetyleniske mikrokrystaller fast suspendert og jevnt fordelt i bindemiddelmaterialet i en konsentrasjon mellom ca. 10 og ca. 90 vekt-#, fortrinnsvis mellom ca. 40 og ca. 70 vekt-# med hensyn til bindemidlet. Den flytende dispersjonen av normalt krystallinske polyacetyleniske forbindelser kan være eller behøver ikke være eldet før tørking og bildedannelse ifølge fremgangsmåten beskrevet i patentsøknad serial nr. 773.487, inngitt 5. september 1985. Generelt er de bildemottagelige polyacetyleniske forbindelsene i foreliggende oppfinnelse hvilke som helst av de som er beskrevet i US patent 3.501.302. De foretrukne polyacetyleniske forbindelsene er imidlertid de konjugerte diynene, spesielt hydrokarbon- eller syrediyner inneholdende 20-30 karbonatomer. En generell formel for disse foretrukne acetyleniske forbindelsene er representert ved strukturen A-(CHg)n-CEC-CEC-(CE£)m-B hvor m og n begge uavhengig er et helt tall fra 0 til 14 og A og B er uav-hengige metyl- eller karboksylgrupper. Spesifikke eksempler på slike polyacetylener innbefatter pentakosa-10,12-diynoin-syre; 13,15-oktakosadiyn og dokosa-10,12-diyn-l,22-dioinsyre. Av disse er pentakosa-10,12-diynoinsyre mest foretrukket fordi den gir uvanlig høy sensitivitet til elektronstråleeksponering. Det skal imidlertid forstås at dispersjoner av andre fargeutviklende polyacetylener som har en konjugert struktur kan benyttes alene eller i blanding med de foretrukne diynene som det andre bildemottagende laget i foreliggende oppfinnelse. Slike forbindelser innbefatter diynene med den ovenfor angitte struktur hvor A- og/eller B-delene i tillegg til laverealkyl eller karboksyl, også kan være hydroksy, amido, laverealkyl-substituert amido, en alifatisk eller aromatisk karboksylatestergruppe som har opptil 10 karbonatomer, en enverdig eller toverdig karboksylatmetall-saltgruppe, halogen, karbamyl, laverealkyl-substituert karbamyl eller tosyl, samt de tilsvarende triyn- og tetrayn-produktene av de ovenfor angitte polyacetylener med 20-60 karbonatomer og en konjugert struktur. Eksempler på disse forbindelsene innbefatter 10,12-dokosadiyndiol, ditoluen-p-sulfonatet av 9,11-eikosadiynoinsyre, monoetylesteren av 10,12-dokosadlyndioinsyre, natrium- eller kaliumsaltet av 10,12-pentakosadiynoinsyre, 10,12-dokosadiynklorid, 10,12-pentakosadiyn-(m-tolyluretan), 10,12-pentakosadiyn{[(butoksy-karbonyl)-metyl]uretan), N-(dimetyl)-10,12-pentakosadiynamid, N,N'-bis(a-metylbenzyl)-10,12-pentakosadiyndiamid, triakonta-16,18,20-triynoinsyre, osv.

Ved fremstillingen av disse filmene kan de polyacetyleniske krystallene først• dispergerés qi et ikke-oppløseliggjørende flytende bindemiddel av plast, harpiks, kolloid eller gel og belegges på et egnet ledende substrat til en lagtykkelse fra ca. 0,1 til ca. 10 pmeter. Polyacetylenbindemidlet velges for dets uoppløselighet i det ikke-vandige oppløsningsmidlet som benyttes for å fremstille det overflatebildedannende laget av leukobase-polyfenylmetan for derved å opprettholde inte-griteten til det polyacetyleniske laget under belegging med overflatelaget. Polyacetylen-bindemidlene som er oppløselige i det alifatiske polymere bindemidlet til polyfenylmetanbasen forårsaker mykgjøring og forskyvning av underlaget og/eller blanding med topplaget til skade for bildekvalitet. Ved tørking av dispersjonen blir krystaller fast posisjonert i bindemidlet. Tørkeoperasjonen utføres over et tidsrom fra ca. 20 sekunder til ca. 10 timer ved fra ca. omgivelsestemperatur opptil ca. 100VC, og bevirkes fortrinnsvis ved fra 15°C til 60°C i et tidsrom fra ca. 1 minutt til ca. 5 timer.

Eksempler på bindemiddelmaterialer innbefatter naturlige og syntetiske plaster, harpikser, vokse, kolloider, geler og lignende inkludert gelatiner, helst gelatin av fotografisk kvalitet, forskjellige polysakkarider inkludert dekstran, dekstrin, hydrofile celluloseetere og -estere, acetylerte stivelser, naturlige og syntetiske vokser inkludert parafin, bivoks, polyvinyllaktamer, polymerer av akryl- og metakryl-estere og -amider, hydrolyserte interpolymerer av vinylacetat og umettede polymeriserbare addisjonsforbindelser slik som maleinsyreanhydrid, akryl- og metakrylsyreestere og styren, vinylacetatpolymerer og -kopolymerer og deres derivater Inkludert fullstendig og delvis hydrolyserte produkter derav, polyvinylacetat, polyvinylalkohol, polyetylenoksydpolymerer, polyvinylpyrrolidon, polyvinylacetaler inkludert polyvinyl-acetaldehydacetal, polyvinylbutyraldehydacetal, polyvinyl-natrium-o-sulfobenzaldehydacetal, polyvinylformaldehydacetal, og flere andre kjente fotografiske bindemiddelmaterialer inkludert et vesentlig antall av de ovenfor nevnte nyttige plast- og harpiksholdige substratmaterialer som kan anbringes i form av et dopemiddel, oppløsning, dispersjon, gel, eller lignende for inkorporering deri av den fotofølsomme polyacetyleniske sammensetningen og deretter kan bearbeides til en fast form inneholdende dispergerte krystaller av den foto-følsomme, krystallinske polyacetyleniske stoffsammensetning. Som velkjent på området angående fremstilling av glatte, jevne, kontinuerlige belegg av bindemiddelmaterialer, kan det dermed anvendes små mengder av konvensjonelle belegghjelpe-midler som viskositetsregulerende midler, overflateaktive midler, utjevningsmidler, dispergeringsmidler, og lignende. Det spesielle bindemiddelmaterialet som benyttes velges under hensyntagen til den spesifikke stråleenergi og teknikk som skal benyttes i den spesielle bilderegistrerende anvendelse og er ufravikelig et bindemiddelmaterlale som tillater vesentlig overføring eller gjennomtrengning av den spesifikke stråleenergi som skal benyttes.

Fordi krystallstørrelsen til kommersielt tilgjengelige, normalt krystallinske polyacetylener er relativt stor og av varierende dimensjon og siden for beleggene ifølge oppfinnelsen en mikrokrystallinsk størrelse mellom ca. 0,01 og ca. 5 pmeter, fortrinnsvis mellom ca. 0,05 og ca. 0,2 pmeter, er mest ønsket, anbefales det vanligvis at den kommersielle polyacetylenen først oppløses i et oppløsningsmiddel hvorfra den senere kan omkrystalliseres som fine adskilte krystaller av en mer ensartet størrelse, slik som angitt i nevnte patentsøknad serial nr. 773.487, inngitt 9. september 1985. Alternativt kan den polyacetyleniske forbindelsen i foreliggende oppfinnelse anbringes som et overflatelag av ordnet 2-dimensjonal fase på substratet. Polyacetylene inneholdende minst en hydrofob gruppe og minst en hydrofil gruppe er spesielt tilpasset for fremstilling av ordnede 2-dimensjonale faser og innbefatter de konjugerte diynene, triynene og tetraynene i polyacetylenserien som har 10-60 karbonatomer. Foretrukne av disse polyacetylene er diynene med den ovenfor angitte formel som har 20-40 karbonatomer hvor enten A eller B er en hydrofob gruppe slik som lineære eller cykliske alkylradikaler med 1-12 karbonatomer eller aryl med 6-9 karbonatomer og resten av substituenten A eller B er en hydrofil gruppe slik som en sulfonsyre-, fosfonat-, sulfonat-, karboksylat-, primær amino-, primær amido-, karboksyl- eller hydroksygruppe. Eksempler på disse innbefatter l-fenyl-10,12-dokosadiyn-22-ol, (4-metyl)-16,18-triakontadiynamid, 1-tolyl-ll,13-tetrakosadiynsulfonsyre og l-cyklobutyl-16,18-oktatriakontadiynfosfonat.

Slike belegg av ordnet 2-dimensjonal fase kan fremstilles ved Langmiur-Blodgett-metoden som innebærer oppløsning av den polyacetyleniske forbindelsen i et vannublandbart, relativt lavtkokende oppløsningsmiddel og utspredning av den resulterende oppløsningen som en film på en vandig overflate, fortrinnsvis en vannoverflate, ved vann/luft-grenseflaten. Oppløsningsmidlet blir deretter fordampet og et lag av molekyler av polyacetylenforbindelsen på den vandige overflaten blir tilbake. Laget av molekyler blir deretter komprimert til et overflatetrykk som er i overensstemmelse med dannelsen av et monomolekylært lag av den polyacetyleniske forbindelsen ved vann/luft-grenseflaten og som bidrar til overføring av den monomolekylære filmen til et fast substrat ved føring av substratet gjennom overflaten. Dyppemetoden gjentas etter ønske for oppbygning av ytterligere monomolekylære lag av polyacetylenisk film til en ønsket tykkelse på opptil ca. 10 jjmeter på substratet.

For oppfinnelsens formål er det foretrukket å benytte et flerlagssubstrat for det polyacetyleniske laget i det blldedannende medium. Når et slikt blldedannende medium benyttes inneholder det vesentlig et separat ledende lag som ligger under det polyacetylen-bildedannende laget og kan også inneholde separate bærer- og adhesivlag. I visse anvendelser hvor polyacetylen-bindemidlet har tilstrekkelig integritet ved eksponeringstemperaturer, kan den blldedannende filmen bestå kun av krystaller suspendert i bindemidlet som danner en enkeltlag-basisfilm som det blldedannende medium.

En typisk film for foreliggende oppfinnelses formål omfatter mikrokrystallinsk polyacetylen i et ikke-solvatiserende bindemiddel eller en to-dimensjonal ordnet flerlagsfase av polyacetylenen for dannelse av et lag med en tykkelse fra ca. 0,25 til ca. 500 pmeter, fortrinnsvis fra ca. 2 til ca. 10 jjmeter, som ligger over et substrat med en tykkelse fra ca. 0,013 til ca. 0,25 mm.

Bærere egnet for foreliggende oppfinnelsens formål innbefatter en hvilken som helst de som er kommersielt tilgjengelige og omfatter generelt et elektrisk ledende lag med en tykkelse på omellom ca. 0,001 og ca. 0,25 yim, fortrinnsvis en tykkelse mellom 0,01 og ca. 0,05 pmeter.

Selv om transparente ledende lag med tykkelse på opptil ca. 0,05 pmeter er mest foretrukket, kan ugjennomskinnelige ledende lag på opptil 5 pmeter også anvendes etter behov. Det ledende laget begrenser kapasitansen til det ladningsmot-tagende laget, nemlig de bilde-reseptive polyacetylen-krystallene som er dispergert i bindemidlet eller den 2-dimensjonale ordnede flerlagsflimen av den polyacetyleniske forbindelsen, og har typisk en resistivitet på 10^ ohm/- kvadratenhet eller mindre og fortrinnsvis IO<4>ohm/kvadrat-enhet eller mindre. Det ledende materialet er et elektrisk ledende metall, metalloksyd, metallegering, metallhalogenid eller kjønrøk, hvilke metall-, metallforbindelse- eller kjønrøkkomponenter kan være eller behøver ikke være suspendert i et dispersjonsmedium slik som gelatin, dekstran, en celluloseeter eller -ester eller ethvert annet konvensjonelt suspensjonsmedium. Egnede metaller innbefatter gull, sølv, platina, kobber, jern, tinn, aluminium, indium, nikkel, palladium, rhodium og blandinger derav, som kan forekomme i legeringer og metalloksyder eller -halogenider. Et spesifikt metalloksyd som på hensiktsmessig måte kan anvendes er indium-tinnoksyd. Sølvbromid og kobberjodid er representative for metallhalogenidene som kan benyttes som det ledende lag. Av disse ledende materialer er indium-tinnoksyd mest foretrukket.

Om ønsket kan det polyacetyleniske laget festes mer fast til det ledende laget ved hjelp av et tynt adhesivlag med en tykkelse på mellom ca. 0,1 og 1,5 pmeter. Når slike anvendes innbefatter egnede adhesiver akrylatbaserte polymerer og kopolymerer, spesielt de som inneholder karboksylatgrupper slik som akrylsyre- eller metakrylsyrerester og blandinger av disse polymerer eller kopolymerer med gelatin.

I visse tilfeller, når et ledende metallark anvendes som substrat, kan et separat ledende lag elimineres og det bilde-reseptive laget anbringes direkte på den ledende metallark-bæreren.

Det ledende laget er vanligvis understøttet av et substrat med en tykkelse på mellom ca. 0,0063 og ca. 2,5 mm, fortrinnsvis 0,013-0,25 mm. Egnede materialer som benyttes som substrater innbefatter polyester, polyetylentereftalat, glass, leire-limt papir, fiberplatemateriale, metallark-materiale, glassert keramikk, celluloseacetat, polystyren, polykarbonater eller en hvilken som helst annen konvensjonell bærer.

Substratet eller bæreren kan være fleksibel eller stiv, ugjennomskinnelig eller transparent avhengig av filmens sluttdannelse. Spesielt foretrukne er de kommersielle polyestersubstratene slik som MYLAR (polyetylentereftalat), levert av E.I. duPont Corporation og HOSTAPAN levert av American Hoechst.

Etter at den bårede polyacetyleniske filmen er dannet, blir et leukobase-bildedannende lag anbragt over det polyacetyleniske laget. Leukobaselaget fremstilles ved oppløsning av leukofargestoff-forløper-forbindelsen i et inert oppløsnings-middel eller blanding av oppløsningsmidler, inkludert aceton, metyletylketon, metylisobutylketon, dioksan, etanol, butanol, diklormetan, cykloheksanon, tetrahydrofuran, karbontetra-klorid, cellosolve, metylcellosolve, toluen, diklorbenzen, osv., og blanding av den resulterende oppløsning med en oppløsning av det halogenerte polymere bindemidlet i et hvilket som helst av de ovenfor angitte inerte oppløsnings-midler eller blandinger av oppløsningsmidler. Den valgte leukofargestoff-forløperen som er ensartet fordelt gjennom hele bindemiddellaget inkorporeres ved en konsentrasjon mellom ca. 1 og ca. 25 vekt-#, fortrinnsvis mellom ca. 5 og ca. 15 vekt-56 med hensyn til bindemiddel. Beleggoppløsninger fremstilt på denne måten belegges deretter individuelt i et eller flere suksessive lag på den bårede polyacetyleniske filmen og tørkes ved en temperatur mellom ca. 15 og ca. 125°C under atmosfæretrykk i et tidsrom fra ca. 10 sekunder til ca.

5 timer. Tatt sammen omfatter første og andre blldedannende lag et laminat som har en tykkelse på mellom ca. 1 og ca. 13 mikrometer anordnet på det ledende substratet. I visse tilfeller, f.eks. hvor det benyttes et tynt overflatelag, anbefales et noe tykkere andre lag, f.eks. mellom ca. 4 og ca. 8 pmeter. Filmer inneholdende 3 lag eller fler kan benyttes i tykkelser på opptil ca. 20 pmeter eller mer. Den resulterende filmen anbringes i en prøveholder under kilden for stråleenergi for separatlageksponering og fargefrem kalling av et spesifisert bilde eller mønster for overføring deri .

Etter generelt å ha beskrevet oppfinnelsen skal det nå vises til eksempler som beskriver foretrukne utførelser derav.

EKSEMPEL 1

Fremstilling av en bilde-reseptiv film som har fast suspen-derte, ensartet fordelte polyacetyleniske krystaller. I. et-begerglass -ble det oppløstr:15 -g pentakosa-10 , l?2^diyhoin-syre ved 38° C i 45 g etylacetat til dannelse av en opp-løsning, oppløsning A. En annen oppløsning, oppløsning B, ble fremstilt ved oppløsning av 15 g fotografisk gelatin i 250 g vann og 30 ml av en vandig oppløsning inneholdende 3 vekt-Sé overflateaktivt middel GAFAC-RS-710<1>. Oppløsning B ble oppvarmet til 40° C og innført i en V/aring-blander med en kapasitet på 0,95 liter. Under blanding ved høy hastighet ble oppløsning A tilsatt til oppløsning B i løpet av en 30 sekunders periode. Blanding ble fortsatt i ytterligere 2,5 minutter før helling på et rustfritt stålbrett hvor innholdet fikk kjøleherde. Den geldannede dispersjon ble oppdelt i omtrent 1 cm terninger og ble anbragt i en luftstrøm for å fjerne etylacetat ved fordampning. Etter at etylacetatet var fjernet ble den geldannede dispersjon rekonstituert ved smelting ved 40° C og tilsetning av tilstrekkelig vann for å erstatte vekttapet som hadde oppstått under tørking. Kry-stallstørrelsen var mellom ca. 0,05 og ca. 0,22 jjmeter. Den rekonstituerte dispersjonen ble deretter frosset ved ca.

-15° C i et tidsrom på 2 timer og fikk oppvarmes til rom-temperatur, hvoretter den ble smeltet og belagt ved en tykkelse på ca. 10 pmeter på en 0,1 mm filmbasis, SIERRACIN INTREX-KS<2>; en polyesterbasis med et indium-tinnoksyd-ledende

<1>en syrefosfatester av nonylfenol levert av GAF

Corporation

<2>levert av Sylmar/Sierracin Company belegg, med en reslstlvitet på ca. IO<3>ohm/kvadratenhet, som hadde blitt overbelagt med et 1 pmeter tykt lag av et adhesjonsfremmende materiale bestående av 50 vekt-# gelatin og 50 vekt-# av en latekspolymer. Den belagte filmen fikk deretter tørke i luft ved omgivelsestemperatur hvilket ga et bildereseptivt lag med en tykkelse på 5 pm. Denne filmen ble betegnet prøve A.

EKSEMPEL 2

Det ble fremstilt en oppløsning inneholdende 2,5 g polyvinylklorid, 0,3 g av leukobasen p,p',p"-tris(aminofenyl)karbinol, 50 g tetrahydrofuran og 10 ml aceton. Denne oppløsningen ble intimt blandet og belagt med en trådomviklet stav over det blldedannende laget til filmen i prøve A, eksempel 1 og tørket ved 115°C i 45 sekunder for tilveiebringelse av en film med to forskjellige, tilstøtende anordnede blldedannende lag med det leukobaseholdige laget som overflatelag. Tykkelsen på dette overflatelaget var 3 pmeter. Denne filmen ble betegnet prøve B.

EKSEMPEL 3

Eksempler 1 og 2 ble gjentatt med unntagelse for at det leukobase-bildedannende overflatelaget hadde en tykkelse på kun 1,0 jjmeter. Flerlagsflimen i dette eksemplet er betegnet prøve C.

EKSEMPEL 4

Den blldedannende filmen, prøve B, fremstilt i eksempel 2, ble plassert i prøveholderen i et elektronstråle-regi-streringsapparat og en stråle på 15 KeV elektroner ble benyttet for å eksponere et sett av alfabetiske tegn i prøvens leukobaseholdige overflatelag. En eksponeringsdose på ca. IO-<5>coulomb/cm<2>ble benyttet. En annen eksponering ble foretatt ved bruk av en 20 KeV stråle av elektroner ved en dose på 10-<8>coulomb/cm<2>for å tegne et sett av talltegn i det nedre, polyacetylenholdige blldedannende laget. Når den første filmen ble inspisert etter at eksponeringen var foretatt, ble det observert klare, godt oppløste bilder av de to tegnsettene. De alfabetiske tegnene ble gitt i en klar dyprosa-lyserød farge, og talltegnene hadde en klar dypblå farge.

EKSEMPEL 5

Eksponeringsforløpet i eksempel 4 ble gjentatt ved bruk av en annen filmdel av prøve B med unntagelse for at begge ekspone-ringene ble foretatt ved bruk av en 15 KeV elektronstråle. Resultatet.fra dette forsøket var et bilde av det alfabetiske tegnsettet i en klar dyprosa-lyserød farge, men det var ingen gjengivelse av talltegnsettet. Selv når eksponeringen av talltegnsettet ble foretatt ved en dose på IO"<7>coulomb/cm2 kunne det ikke sees noe bilde. Dette forsøket demonstrerer at ved lave doser, dvs. mindre enn ca. IO-<7>C/cm<2>av 15 KeV elektroner, er det leukofargestoffholdige laget ufølsomhet overfor eksponering.

Videre demonstrerer det også at en 15 KeV stråle av elektroner ikke vil gi et bilde i det nedre, polyacetylenholdige laget fordi elektronene ikke kan gjennomtrenge mer enn overflatelagets 3 pmeter tykkelse. Det forventede området for 15 KeV elektroner i dette laget er ca. 2,8 jjmeter.

EKSEMPEL 6

Eksponeringsforløpet i eksempel 4 ble benyttet for å tilveiebringe bilder av de alfabetiske tegnsettene og talltegn-settene på prøve C-flimen i eksempel 3. Resultatet fra dette forsøk ble et klart blått bilde av talltegnene og et meget mørkeblått bilde av de alfabetiske tegnene. Tolkningen er at 15 KeV strålen som ble benyttet for. å frembringe det alfabetiske settet hadde trengt igjennom i en tykkelse av det leukobaseholdige overflatelaget på over 1 jjmeter og hadde også eksponert det lavereliggende polyacetylenholdige laget. Siden dosen var relativt høy, var det resulterende bilde dominert av blåfargen til det lavereliggende blldedannende laget. Dette forsøket demonstrerer det kritiske ved å velge en kombinasjon av overflatelagtykkelse og stråleenergi slik at et bilde kan skapes eksklusivt i overflatelaget til utelukkelse av det lavere laget hvor elektroner ikke kan trenge gjennom.

EKSEMPEL 7

Det ble fremstilt en oppløsning inneholdende 2,5 g polyvinylklorid, 50 g tetrahydrofuran og 0,3 g av leukokarbinolbasen malakittgrønt. Denne oppløsningen ble intimt blandet og belagt med en trådomviklet stav over det blldedannende laget til filmen i prøve A og tørket ved 75° C i 2 minutter for tilveiebringelse av en film som hadde to forskjellige, tilstøtende anordnede blldedannende lag ved det leukobaseholdige laget som overflatelaget. Tykkelsen på dette overflatelaget var 3 jjmeter. Filmen ble betegnet prøve D.

EKSEMPEL 8

Metoden i eksempel 4 ble benyttet for å eksponere en strimmel av filmen i prøve D. Alfabetiske tegn ble eksponert med en 15 KeV stråle ved ca. 10~<5>coulomb/cm2 . Talltegn ble eksponert ved en dose på ca. 10"<8>coulomb/cm<2>med en 30 KeV stråle. Rene, klare, godt oppløste bilder av tegnsettene ble oppnådd. De alfabetiske tegnene hadde en dyp grønn farge og talltegnene en dyp blå farge. Den eksponerte filmen ble betegnet prøve E.

EKSEMPEL 9

Den eksponerte filmen i prøve E ble kort oppvarmet til ca. 70° C hvorved blåfargen på talltegnene ble endret permanent til et klart, godt oppløst oransjegult bilde. Det grønne bildet av de alfabetiske tegnene forble uendret. Denne eksponerte filmen ble betegnet prøve F.

EKSEMPEL 10

Den eksponerte og oppvarmede filmen i prøve F ble returnert til holderen i elektronstråle-eksponeringsanordningen og 20 KeV av elektroner ble benyttet for å eksponere en serie små geometriske figurer ved en dose på ca. IO-<8>coulomb/cm2 . Når denne eksponerte filmen ble inspisert, ble det observert klare, godt oppløste, rene bilder i tre forskjellige farger. Et sett alfabetiske tegn i grønt, et sett talltegn i oransjegult og et sett geometriske figurer i en dypblå farge.

EKSEMPEL 11

Filmen 1 prøve B ble plassert i elektronstråle-eksponeringsanordningen og en 15 KeV stråle av elektroner ble benyttet for å danne et bilde av et sett geometriske figurer ved en dose på ca. 10~<5>coulomb/cm<2>. Dette bildet viste seg å ha en klar, dyprosa-lyserød farge når prøven ble fjernet fra eksponeringsanordningen. "

Et annet bilde ble nå utviklet ved eksponering av filmen med en kilde for ultrafiolett lys, hovedsakelig under 300 jjmeter i bølgelengde, gjennom en sjablon med alfabetiske tegn. Siden det lavereliggende polyacetylenholdige laget er langt mer følsomt for ultrafiolett lys enn det leukofargestoffholdige laget, ble det alfabetiske tegnsettet gitt i en klar dypblå farge i skarp kontrast til de geometriske figurene i rosa-lyserød farge som eksponert av elektronstrålen i leukofarge-stoff-overflatelaget.

Det vil forstås at mange modifikasjoner og forandringer i de foregående eksempler vil være åpenbare ut fra det ovenstå-ende. F.eks. kan en hvilken som helst av de andre stråle-kilder for ladede partikler benyttes i eksemplene istedenfor elektronstrålen ved anvendelse ved doseringsnlvåer som er ekvivalente i effekt til de ovenfor angitte elektronstråle-dosenivåer.

Foreliggende oppfinnelse omfatter også anvendelse av en registreringsfilm omfattende et ledende materiale som understøtter tre eller flere Individuelle og på hverandre anordnede blldedannende lag, hvert bestående av et bindemiddel inneholdende en forskjellig fotofølsom forbindelse som kan fremkalle skjelnelig fargenyanse eller farge, og å i bildet til nevnte blldedannende lag under anvendelse av separate og forskjellige stråleenergier, hver modulert for å gjennomtrenge de individuelle blldedannende lagene. Spesielt ønsket av disse er en slik registreringsf ilm som har tre separate på hverandre anordnede blldedannende lag, hvorav to inneholder forskjellige polyfenylmetan-fargestoff-forløper-forbindelser, eller to inneholdende forskjellige polyacetyleniske forbindelser, hvilke fremkalles individuelt slik at de fremviser særskilte deler av den overførte informasjon i flere farger som kan skjelnes fra hverandre. I dette tilfellet benyttes progressivt økende stråleenergier i området fra a. 1 til ca. 50 KeV for de blldedannende lagene. I vid forstand kan flere slike på hverandre anordnede lag som hvert inneholder en særskilt fotofølsom forbindelse, anses som dannende et kompositt-overflatelag i foreliggende registreringsfilm.

Claims (28)

1. Bilde-reseptiv film som kan gjennomgå flerfargefremkalling ved hjelp av energi overført av en kilde for strålingsenergi, karakterisert ved at den Innbefatter: (a) et første blldedannende lag bestående av et alifatisk, polymert bindemiddel som har fra ca. 40 til ca. 70 vekt-56 labilt halogen og som kan gjennomgå dehydrohalogenering ved adressepunkter ved eksponering for en kilde for stråleenergi, hvor bindemidlet inneholder en ensartet dispergert leukobase-polyfenylmetanforbindelse som kan danne et halogenidsalt-fargestoff ved utvikling av hydrogenhalogenid fra nevnte bindemiddel; (b) et separat blldedannende lag anordnet under nevnte første lag og bestående av en ensartet dispergert, fotofølsom polyacetylenisk forbindelse som har minst to acetyleniske bindinger i et konjugert system og som kan danne et fargestoff av en farge som kan skjelnes fra halogenidsalt-f argestof f et ved eksponering for en kilde for stråleenergi, og (c) en ledende bærer for blldedannende lag (a) og (b).

2. Film ifølge krav 1, karakterisert ved at den polyacetyleniske forbindelsen er en mikrokrystallinsk diacetylen eller en triacetylen og er ensartet dispergert i et inert organisk polymert bindemiddel som er uoppløselig i det alifatiske polymere bindemidlet benyttet i det første blldedannende laget.

3. Film ifølge krav 2, karakterisert ved at den bilde-reseptive filmen omfatter tre eller flere blldedannende lag.

4. Film ifølge krav 3, karakterisert ved at den bilde-reseptive filmen omfatter nevnte første blldedannende lag (a) og to fotofølsomme polyacetyleniske lag suksessivt anordnet under lag (a).

5. Film ifølge krav 2, karakterisert ved at leukobase-polyfenylmetanen er en difenylmetan- eller en trifenylmetanforbindelse som er dispergert i et inert bindemiddel valgt fra gruppen av vinylklorid-homopolymer, vinylidenklorid-homopolymer og vinylklorid/vinylidenklorid-kopolymer.

6. Film ifølge krav 2, karakterisert ved at den består av et første blldedannende lag som har en tykkelse på mellom ca. 0,1 og ca. 8 pmeter og et annet blldedannende lag som er tilstøtende anordnet under nevnte første blldedannende lag og har en tykkelse på mellom ca. 0,1 og ca. 10 pmeter.

7. Film ifølge krav 5, karakterisert ved at leukobasen er malakittgrønt karbinol.

8. Film ifølge krav 5, karakterisert ved at leukosen er pararosanilinkarbinol.

9. Film ifølge krav 2, karakterisert ved at den polyacetyleniske forbindelsen er pentakosa-10,12-diynoin-syre og det inerte organiske polymere bindemidlet er gelatin.

10. Fremgangsmåte for bildedannelse av filmen Ifølge krav 1, karakterisert ved at man underkaster lag (a) for en mønsterbildedannelse ved elektronstråleeksponering ved en energi som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge lag (a) og ved en eksponeringsdose som er tilstrekkelig til å farge bildelaget (a) i mønsteret overført fra elektronstråle-kilden, og separat underkaster lag (b) for en forskjellig mønsterbildedannelse ved eksponering for UV-lys ved en energi som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge lag (b) og ved en eksponeringsdose som er tilstrekkelig til å gi lag (b) et bilde i mønsteret overført fra stråleenergikilden i en farge som kan skjelnes fra fargen i lag (a).

11. Fremgangsmåte for bildedannelse av filmen ifølge krav 1, karakterisert ved at man underkaster lag (a) for en mønsterbildedannelse ved hjelp av stråleenergieksponering ved en energi som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge lag (a) og ved en eksponeringsdose som er tilstrekkelig til å farge bildelag (a) i mønsteret overført fra stråleenergikilden, og separat underkaster lag (b) for en forskjellig mønsterbildedannelse ved hjelp av stråleenergieksponering ved en høyere energi som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge lag (b) og ved en lavere eksponeringsdose som er tilstrekkelig til å bildedanne lag (b) i mønsteret overført fra stråleenergikilden i en farge som kan skjelnes fra fargen i lag (a).

12. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at lag (b) bildedannes før lag (a).

13. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at lag (a) bildedannes før lag (b).

14. Fremgangsmåte Ifølge krav 11, karakterisert ved at lag (a) har en tykkelse mellom ca. 0,1 og ca 8 jjmeter og utsettes for en elektronstråleenergi på mellom ca.

1 og ca. 30 KeV ved en eksponeringsdose på mellom ca.

1 x 10~<7> og ca. 1 x 10"<1> C/cm2 , og at lag (b) har en tykkelse mellom ca. 0,1 og ca. 10 jjmeter og utsettes for en høyere elektronstråleenergi på mellom ca. 5 og ca. 10 KeV og en lavere eksponeringsdose mellom ca. 1 x 10" <10> og ca. 1 x 10~<5> C/cm2 .

15 . Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (a) har en tykkelse fra ca. 0,5 til ca. 4 jjmeter og utsettes for en elektronstråleenergi mellom ca. 5 og ca. 20 KeV og en eksponeringsdose mellom ca. 1 x 10~ <6> og ca. 1 x IO" <4> C/cm2 , og at lag (b) har en tykkelse fra ca. 0,5 til ca. 5 jjmeter og utsettes for en høyere elektronstråleenergi mellom ca. 10 og ca. 30 KeV og en lavere eksponeringsdose mellom ca. 1 x IO"<9> og 1 x 10~<6> C/cm2 .

16. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (a) inneholder en trif enylmetan eller en difenylmetan som leukobase-polyfenylmetan-fargestoff-forløper.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at bindemidlet for polyfenylmetanen velges fra gruppen bestående av vinylhalogenid-homopolymer, vinyliden-halogenid-homopolymer og vinylhalogenid/vinylidenhalogenid-kopolymer.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (a) inneholder malakittgrønt karbinol som en leukobase-polyfenylmetan-fargestoff-forløper og at tilsvarende halogenidsalt-fargestoff er malakittgrønt.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (a) inneholder pararosanilinkarbinol som en leukobase-polyfenylmetan-fargestoff-forløper og at tilsvarende halogenidsalt-fargestoff er pararosanilin.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (b) inneholder en diacetylen eller en triacetylen som polyacetylenisk forbindelse.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (b) inneholder pentakosa-10,12-diynoinsyre som polyacetylen.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (a) inneholder p,p',p"-tris(aminofenyl)-karbinol som leukobase-forløper.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at lag (a) inneholder leukobasen malakittgrønt.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at den blldedannende filmen omfatter minst tre blldedannende lag som hvert har en tykkelse mellom ca. 0,1 og ca. 8 pmeter, og at hvert lag i nevnte film er bildedannet med et forskjellig mønster ved hjelp av elektronstråle eksponering ved separate energinivåer som er tilstrekkelig til å gjennomtrenge det ønskede laget; idet nevnte energinivåer er i området fra ca. 1 til ca. 50 KeV.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at lag (b) består av en fotofølsom termokrom-polyacetylenisk forbindelse og at den blldedannende filmen senere utsettes for oppvarming ved en temperatur som er tilstrekkelig til å forandre den opprinnelige fargen på bildet i lag (b).

26. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at det fotofølsomme termokrom-polyacetylenlaget (b) i den blldedannende filmen utsettes for en temperatur mellom ca. 60 og ca. 140°C for å forandre den opprinnelige fargen på bildet i lag (b).

27. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at den blldedannende filmen, som har et endret fargebilde i lag (b), utsettes for reeksponering med et mønster som er forskjellig fra mønstrene fremkalt i lag (a) og (b), ved en temperatur som er tilstrekkelig til å forandre den opprinnelige fargen som til å begynne med er fremkalt i lag (b).

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at filmen reeksponeres ved en temperatur som ikke overskrider 50°C.