NO964220L - Fremgangsmåte og system for brukertilpasset telekommunikasjon i celleoppbyggete nett av kategori CDMA - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse gjelder systemer for kodedelt flerbruks-adgang eller multippelaksess (CDMA), og nærmere bestemt et slikt system for brukertilpasset telekommunikasjon, særlig med hensyn til informasjons- eller dataoverføringshastighet for å ta hensyn til systemets belastning og interferens.

Fordelene med CDMA for celleoppyggede telekommunikasjons-eller sambandsnett for bl.a. overføring av tale er allerede aner-kjente. I kontrast til det man kan kalle ortogonale systemer så som tidsdelt multipleksadgang (TDMA) eller frekvensdelt multipleksadgang (FDMA) forenkles både frekvensplanleggingen og kanaltil-delingen ("den ortogonale koordinering av kanalallokeringen") i et nett med CDMA, for overføringen av informasjon mellom nettets enkelte områder (gjerne benevnt celler) og innenfor ett og samme celleområde i nettet, idet forenklingen er betydelig. Grunnen er at man i et CDMA-nett i kontrast til TDMA og FDMA hvor repetisjon ( "reuse" ) er underlagt begrensninger som gjelder det mest ugunstige tilfelle (eller 95 persentil) for interferens kan repetisjon i CDMA bygge på den gjennomsnittlige interferens sett fra et stort antall laveffektbrukere. Ved denne interferensmidlingsegenskap kan man i CDMA rett og slett overføre en taleaktivitetsfaktor og en antennesektorisering til kapasitetsgevinst. Videre kan man ved å bruke såkalte RAKE-mottakere (signalintegrasjonsmottakere som bl.a. bygger på diversitetsprinsippet) trekke ut signalkomponenter som er overført langs forskjellige signalveier, opprinnelig i form av et utsendt spektralfordelt signal, og samle signalet ved å utnytte diversitetsgevinsten.

Til tross for disse fordeler har konvensjonelle CDMA-systemer ganske begrenset nytte for brukeren og er heller ikke særlig godt egnet for lokalområdeanvendelser (LAN) av typen "båndbredde etter behov". Det er et faktum at dagens CDMA-standarder ved anvendelse i kretsmodus bygger på en relativt homogen brukerpopulasjon og vil måtte begrense hver bruker til en overføringshastighet som bare utgjør en liten fraksjon av systemets totalkapasitet. Som nevnt ovenfor bygger CDMA på den signalmidling man oppnår med hensyn til interferens, fra et stort antall laveffekts brukere, idet det med "laveffekts" her menes begrenset behov for store overføringshastigheter for tale eller "kretsmodusdata". CDMA bygger strengt på avansert effektregulering for å sikre at den gjennomsnittlige interferens fra samtlige brukere fra et tilstøtende område i nettet bare utgjør en liten fraksjon av interferensen fra brukerne i området. Den imperfekte effektregulering i et homogent system har direkte påvirkning på systemytelsen.

Videre er det slik at brukere som trenger større over-føringshastigheter i et system med blandet trafikk, selv med perfekt effektregulering i nettet vil kunne oppleve nærområde-interferensvariasjoner som på drastisk måte degraderer systemets overføringskapasitet. Dette problem har så langt utelukket etabler-ing av høyhastighetstjenester innenfor CDMA-nett.

Den teknikk som her presenteres og som kan benevnes LIDA

(last/interferensbasert forespørseltilordning [Demand Assignment] )

vil kunne beskytte såkalte taleisokrone brukere (og andre brukere med høy prioritet eller som nødig vil ha unødvendig overførings-forsinkelse), samtidig med at brukere som trenger store overfør-ingshastigheter når belastningen av systemet tillater dette vil kunne utnytte nettet maksimalt når det er behov for spissoverfør-ingshastigheter. Ved hjelp av LIDA-teknikken tilbys et CDMA-system som innbefatter flere celledannende områder i et nett, hvert område med sin respektive basisstasjon BS og flere mobile eller bærbare sender/mottakere, i det følgende kalt mobilstasjoner MS. Systemet styrer allokeringen av en øket overføringshastighet (datarate) for en mobilstas jon som har behov for det og anmoder om det. Innledningsvis mottar systemet fra mobilstasjonen en anmodning i form av en kortere digitalsignalfølge ("data burst request": DBR). Denne mobilstas jon har allerede et etablert datasamband med stor sekvensoverføringshastighet ("high burst rate") i et første område i nettet og anmoder om en større overføringshastighet enn den basisoverføringshastighet B som allerede er gitt (allokert til) stasjonen. Anmodningssekvensen inneholder informasjon om pilotsignalstyrke (PSS) (ihh til en pilotmålerapport angitt i forskriftene IS95) for en basisstasjon i det første område og minst ett ytterligere område inntil dette (et naboområde eller en nabo-celle). Antar man et kjent belastningsnivå i det første område kan en aksesskommandosentral bruke den mottatte PSS til å bestemme om enøket overføringshastighet skal kunne gis til den anmodende mobilstasjon. Hvis så er tilfelle overføres en sekvenstilordning fra sentrale og til den anmodende mobilstasjon. Et trekk tillater

sentralen å sammenlikne den mottatte PSS med en signalstyrketerskel (f. eks. ved hjelp av en interf erensnivåindikator). Når den mottatte pilosignalstyrke står i et bestemt forhold til terskelen indikerer

sekvenstilordningen at en øket overføringshastighet for informasjon/data er tildelt den mobilstas jon som har anmodet om det. Når flere tilstøtende områder i nettet omslutter et aktuelt område vil den økede overføringshastighet være ved den anmodete første overføringshastighet når PSS mottatt fra samtlige basisstasjoner i naboområdene ikke overskrider signalnivåterskeien.

Et annet trekk innebærer oppsetting av en rekke nivåterskler, hver tilordnet en forskjellig tillatt overførings-hastighet i nettet. Ved å bruke den mottatte informasjon om PSS bestemmes først en overføringshastighet som tilfredsstiller samtlige naboområder når det gjelder interferens.

I et annet trekk brukes i stedet en midlere nabocelle-belastning heller enn nivåterskler, sammen med pilotsignalstyrke-informasj onen for å bestemme den riktige økede overføringshastighet som en bruker skal tildeles etter anmodning.

Oppfinnelsens konsept er illustrert i tegninger, hvor fig. 1 viser et kjent CDMA-system hvor oppfinnelsen kan anvendes, fig. 2 viser et blokkskjema over en mobilstas jon i et slikt CDMA-system, fig. 3 viser et tilsvarende blokkskjema over en basisstasjon i samme CDMA-system, fig. 4 viser et overføringsskjerna for informasjonsflyten mellom en mobilstas jon og en basisstasjon, nemlig hvordan sistnevnte utfører sekvenstilordning bestemt av nettets belastning og interferens, fig. 5 viser et tilsvarende overføringsskjerna mellom en mobilstasjon og to basisstasjoner, idet det er en svitsjaksesskommandosentral som koordinerer "myk" sambandsovergang mellom naboområder i nettet, fig. 6 viser et flytdiagram for den autonome adgangsregulering som oppfinnelsen gjelder, fig. 7 viser tilsvarende i noe utvidet sammenheng, fig. 8 viser et flytdiagram over nabokoordinert adgangsregulering, fig. 9 viser en oversikt over den maksimale overføringshastighet som en bruker kan forvente å få utnyttet, som funksjon av brukerens avstand (normalisert) til basisstasjonen, og fig. 10 viser et diagram over pilotsignalstyrken på mottakersiden som funksjon av multiplikasjonsfaktoren m for overføringshastigheten.

For å skjære ned på de potensielt store interferens-variasjoner man har i celleoppbyggede nett som arbeider ved CDMA og betjener blandet trafikk inkorporerer en foreliggende oppfinnelse uavhengig og/eller koordinert nettadgangsregulering som tar hensyn til kanalbelastning og interferens. I henhold til dette konsept tildeles brukeren større overføringshastigheter etter behov, samtidig med at tjenestekvaliteten (QOS, fastlagt ved bestemte kriterier) reguleres for hver bruker etter tjenestebe-hovet. Større overføringshastigheter tildeles brukere på den måte at de tillates å overføre informasjon samtidig på flere kanaler eller på annen måte, f .eks. ved varierbar signalspredning, varierbar kanalkodetakt, varierbar "chip rate" (binærsekvenstakt), ved å variere modulasjonen (Walsh-modulasjon, kodete modulasjonsformer, BPSK, QPSK....) etc. Et elegant skjema som oppnår dette er den såkalte multikode CDMA (MC-CDMA) med dynamisk anmodningsrespons og beskrevet i patentskriftet US 5 442 625 (i navn AT&T og med sin parallell innlevert i Norge). QOS innstilles ved effektregulering og med en målsatt feiltakt for hver sekvensgruppe (FER), idet F står for sekvensgruppe eller "ramme" og signal/interferens-forholdet i kanalen (Eb/N0). I henhold til oppfinnelsen bruker telekommunikasjonsnettet en reguleringsstrategi som nettopp tar hensyn til både kanalbelastningen, interferensnivået og håndter-ingen av myksambandsoverganger ("soft handoff") ved å tildele overføringshastigheter og sette opp kvalitetsnivået (QOS). Brukerne for overføring av tale sikres prioritet om ønskelig. Følgelig får brukerne forskjellig tjeneste for adgang til kanalen ved forskjellig overføringshastighet og kvalitetsnivå, i form av pakke-liknende tildelinger som svar på anmodninger.

Adgangsreguleringen benevnt LIDA for dynamisk sekvensadgang ved tildeling som følge av anmodning i et trådløst sambandsnett av kategori CDMA sikrer talebeskyttelse for abonnenter som benytter isokron overføring (og andre brukere eller abonnenter som trenger høy prioritet eller som er forsinkelsesfølsomme), samtidig med at abonnenter som trenger store overføringshastigheter kan tildeles maksimal tjenestehastighet når kanalbelastningen tillater dette. Med garantier for best mulig kvalitet vil en slik høyhastighetstilbydende tjeneste være best egnet for typiske lokalområdenett eller storområdenett (WAN), innbefattet tjenester som bygger på mobiltjeneste-IP og CDMD, i mindre utstrekning for høyhastighetsanvendelser med strenge sanntidsbegrensninger. (Det vises i denne forbindelse til artikkelen "IP Mobility Support"

av C. Perkins i Internet Engineering Task Force, 21.mars 1995, og artikkelen "Cellular Digital Packet Data System Specification:

Release 1.1" fra CDPD Forum, Inc., 19. januar 1995.)

I den beskrivelse som nå følger har hver enhet eller blokk på hver figur et henvisningstall hvis første siffer tilsvarer figurnummeret (f.eks. 110 for et nettområde angitt på fig. 1).

Det refereres først til fig. 1 som viser den allerede kjente teknikk når det gjelder et MC-CDMA-system. Dette system for multikoding omfatter et regelmessig heksagonalt oppbygget cellenett med sine enkelte celler eller områder 100, 110, 120, 130, 140, 150 og 160, hvert område omfattende flere mobilstasjoner (MS1,1 - MS1.N, MS2.1....) som tillater at en rekke brukere eller abonnenter (i antallet 1-N) kan ha samband med områdets basisstasjon BS1, BS2.... Området 100 har basisstasjonen BS1, mens området 120 har basisstasjonen BS2 og kan ha mobilstasjonene MS2.1

- MS2.J.

Oppfinnelsens LIDA-regulering, beskrevet senere, kan implementeres i hver basisstasjon. I en utførelse av oppfinnelsen brukes en aksesskommandosentral 190 for koordinert adgangsregulering (fig. 1) mellom nabobasisstasjoner (på figuren mellom BS1 og BS2). I en slik konfigurasjon står sentralen 190 i samband med samtlige basisstasjoner i nettet for å overvåke og regulere tildelingen av overføringshastighet over den nominelle basisover-føringshastighet B og sekvenslengde. Fig. 1 viser sentralen 190 i et separat område 130, men den kan like gjerne være i samme område som en av basisstasjonene eller i området hvor nettets omkoplingssentral ligger.

Når et signal sendes ut fra en basisstasjon og mottas i en mobilstasjon skjer dette via radiobølger, og det mottatte signal vil naturligvis være betydelig svekket i forhold til det utsendte. Denne svekking benevnes ofte "radio distance" og kan uttrykkes som forholdet mellom den utsendte piloteffekt P fra hver basisstasjon og den mottatte signaleffekt P, på inngangen av mobilstasjonen. Denne mottakeref f ekt kan derved uttrykkes som forholdet P/ zL, når zi fastlegger "radioavstanden" eller signal-svekkingen som et forholdstall. Når en bestemt mobilstasjon, f .eks. MS1.1 i området 100 kommer inn mot området 120 vil mottakeref fekten på mobilstasjonens mottakerinngang som følge av den utsendte effekt fra basisstasjonen BS2 øke, og etter hvert kommer effekten over en fastlagt terskel Tadd, nemlig en terskel som er innstilt for å sørge for myksambandsovergang i et transittområde mellom nett-områdene. I dette transittområde vil mobilstasjonen ha samband både med basisstasjonen BS2 og med basisstasjonen BS1 i området 100. Ifølge oppfinnelsen utvides bruken av måling av pilotsignalets nivå eller effekt til å gjelde regulering av "burst access", dvs sekvensadgang.

Fig. 2 viser et blokkskjema over de enkelte kretser og enheter i mobilstasjonen MS1.1, og den omfatter en sender 250 og en mottaker 260. For ytterligere beskrivelse og illustrasjon av mobilstasjoner vises til det allerede omtalte patentskrift US 5 442 625. Senderen 250 (TX) har en omhylningskoder 201 som mottar informasjon på digitalisert form (eller datasignaler) fra en bruker 1 (kilden) ved en første overføringshastighet. Utgangen fra koderen 201 er ført til en flettekrets 202 og videre til en såkalt Walsh-modulator 203, idet disse tre enheter 201 - 203 anses å være kjent innenfor teknikken. Senderens etterfølgende serie/parallellstasjon 281 (S/P) er vist koplet mellom Walshmodulatoren 203 og sender-antennen 211 for omvandling av den innkommende digitalstrøm som representerer informasjonen fra brukeren og til seriekoplede inf ormas jonssekvenser overført ved M ganger basisoverføringshastig-heten P. I det følgende skal MC-CDMA brukes for å illustrere fremgangsmåten for å etablere større overføringshastigheter.

Serie-parallellkretsen 281 omvandler altså brukerens eller abonnentens serielle digitalsifferstrøm, som kan komme inn ved opp til Mmaxganger B (idet dette produkt er mindre eller lik kanalens maksimale overføringshastighet), til M signalfølger (hvor M er et heltall < Mmajt). Utgangen fra kretsen 281 er koplet til kodespredere 204, 224, 244 for spredning av de M signalfølger til en kanaloverføring som bruker kodene C\, C2....CM, unike for bruker 1. En kombinasjonskrets 254 kombinerer utgangen fra kodesprederne og kopler det kombinerte signal til kodere 205 og 206. I den første av disse skjer faseriktig koding med en kode Ajav signalet, mens koderen 206 koder signalet med koden A0i kvadraturfase. Kodene Ar og A0er felles for samtlige mobilstasjoner vist på fig. 1.

Utgangen fra koderen 205 brukes for å modulere bære-bølgesignalet angitt med cos((i)ct) i den viste modulator 208, og utgangssignalet fra koderen 206 brukes for å modulere bærebølge-signalet sin(oct) i den tilsvarende modulator 209. I enkelte anvendelser kan en innsatt forsinkelseskrets 207 brukes for å gi bedre spektralforming. Utgangssignalene fra modulatorene 208 og 209 er høyfrekvenssignaler som kombinerer i en kombinasjonskrets 210 og sendes ut på luften via antennen 211 til en basisstasjon (f.eks. BS1 vist på fig. 1).

En basisstasjon BS vil sende ut et bærebølgesignal på en annen frekvens etter mottaking og dekoding av signalene fra mobilstasjonene MS i det aktuelle område 100. I det viste eksempel omfatter mottakeren 260 (RX) i mobilstasjonen MS1.1 en (ikke vist) demodulator for å demodulere bærebølgesignalet og trekke ut et kanalhastighetssignal som deretter dekodes ved å bruke kodene At og A5og samles spektralt ved å bruke den tilordnede kodesekvens Clfhvorved informasjonen blir gjort tilgjengelig overfor brukeren (bruker 1).

Basisstasjonen, f.eks. BS1 arbeider på tilsvarende måte som mottakeren 260 for å motta, dekode og samle signalene. På tilsvarende måte arbeider de øvrige mobilstasjoner, illustrert ved MS1.N, med det unntak at brukeren N har sin unike kode CNfor å skille denne bruker fra bruker 1. I mobilstasjonen MS1.N vil både den faseriktige og den kvadraturbestemte kode At hhv AQ så vel som bærebølgefrekvensen Fc være de samme som de som brukes av mobilstasjonen MS1.1.

Fig. 3 viser hvordan basisstasjonen BS1 er bygget opp. Det modulerte bærebølgesignal mottas av antennen 301 og prosesseres i mottakeren 302 for kategori MC-CDMA under kommando av en pro-sessor 303. Mottakeren arbeider på samme måte som den tidligere beskrevne MC-CDMA-mottaker 260 i mobilstasjonen MS1.1 vist på fig. 2. På tilsvarende måte sender MC-CDMA-senderen 305 ut signaler via antennen 306 og arbeider på samme måte som den allerede gjen-nomgåtte sender 250. Prosessoren 303 er koplet til et lager 304 og styrer mottakeren 302, senderen 305 og utfører typiske velkjente basisstas jonsfunks joner og kan dekke området 100 så vel som samtlige eller noen av de funksjoner som har med LIDA-systemet å gjøre ifølge oppfinnelsen. LIDA-funksjonene er vist nærmere på fig. 4 - 9 og skal beskrives nedenfor. De standardfunksjoner som utføres av basisstasjonen BS1 og som""ikke er vesentlige for å forstå denne oppfinnelse blir imidlertid ikke gjennomgått her.

Ser vi igjen på fig. 1 kan man lettere tenke seg hvordan det kan oppstå interferens både i et bestemt område og utenfor dette, forårsaket av en enkelt bruker som har eller ønsker stor overføringshastighet og som bruker multippelkoder. LIDA-algoritmene vil kunne avhjelpe denne situasjon ved å tillate sekvensiell adgang ved overføringshastigheter opp til M ganger basisoverføringshastig-heten B, og bygger på følgende:

• nettområdets og naboområdenes trafikkbelastning,

• pilotsignalstyrken som følge av målinger og tilveiebrakt av mobilstasjonen, og • koordineringen av sekvensoverføringshastigheten, sekvenslengden og starttidspunktet for bestemte sekvenser i en overføring mellom naboområder.

Koordinering av systemressursene mellom sambandsbrukere som kan håndtere sekvensoverføring ved stor overføringshastighet og høyprioritetsbrukere for talesamband kan håndteres via LIDA. LIDA-algoritmene med forskjellige kompleksnivåer gjennomgås nedenfor. For å forenkle det hele beskrives reguleringsprosedyrene for systemet med en enkelt tjenestebruker. Prosedyrene for multip-pelt jenestebrukere vil være tilsvarende. Reguleringsmekanismen som presenteres her vil være essensiell for å tilveiebringe en delt adgangsmekanisme av typen sekvensmodus via CDMA og anses å være ny innenfor teknikken.

I den beskrivelse som følger nedenfor antas at CDMA-nettet vist på fig. 1 har ef f ektregulering og bare omfatter talesambandsbrukere i de enkelte mobilstasjoner MS. Vi betrakter først cellen eller området 100: Når bare talesambandsbrukere betjenes vil hvert forstyrrende element (dvs MS1.1) i området i samme interferens i basisstasjonen BS1 og derfor tilsynelatende nettopp være en enkelt bruker, mens den gjennomsnittlige interfererende enhet utenfor området (dvs MS2.1), etter oppsamling fra samtlige områder i et regulært heksagonalt maskenett med områdene 110 - 160 tilsynelatende representere y brukere. Antas en eksponent på 4 for transmisjonsveitapet vil y være omkring 0,5, og i et system med N talesambandsbrukere pr område vil derfor den totale interferens i hver basisstasjon være gitt av formelen:

hvor a er en faktor som angir taleaktiviteten. Her brukes den nominelle interferens I0i et system med utelukkende taleoverføring og med kapasitet på N brukere pr nettområde, som kvalitetsrefe-

ransen QOS i den etterfølgende gjennomgåelse.

Det kan nå fokuseres på interferensen i et område med en enkelt "databruker" ved tidspunktet t under sending ved M«B

(9,6 eller 14,4 kb/s, i avhengighet av referansesystemets kon-5figurasjon). Antar man en taleaktivitetsfaktor a på omkring 0,4 under ideell effektregulering vil en aktiv "databruker" tilsvare 2,5 M (= M/a) talesambandsbrukere i det aktuelle område. Hvis M = 4 vil altså en "databruker" oppta nettet (konsumere) like mye

som den ekvivalente ressurs 10 talesambandsbrukere representerer,3dette betyr at den "ekvivalente trafikkbelastning" for en slik "databruker" vil være 10. Med en typisk kapasitet på 15 - 25 talesambandsbrukere pr område innser man lett at en enkelt bruker som har behov for meget stor overføringshastighet for å kunne

overføre digitalsignaler av generell karakter (data) vil påvirke

> områdets overføringskapasitet i stor grad. (Åpenbart vil også en mobilstasjons "databrukers" aktivitetsfaktor påvirke denne gjennomsnittlige bruksbelastning, men en anmodning om stor overføringshastighet ved overføring av sekvenser av binærsignaler

må ta hensyn til den maksimale interferens som vil frembringes

> under disse overføringene. )

Dernest skal betraktes interferensen i områdene utenfor, naboområdene. I situasjonen hvor det bare foreligger talesambandsbrukere og hvor disse er jevnt fordelt i naboområdene 110 - 160

vil størsteparten av interferensen utenfor hvert enkelt område kommer fra brukerne i de øvrige områder (så som MS2.1) nærmest områdegrensene 111 - 161. Ved at man har en stor eksponent for transmisjonstapet vil brukere lenger unna grensen (f.eks. MS2.N) bidra mindre til den totale interferens utenfor området. Siden brukeren som skal overføre data ved store hastigheter (dvs mobilstasjonen MS1.1 i dette tilfelle) sender ved M/a ganger den gjennomsnittlige overføringshastighet for talesambandsbrukeren vil en forflytting av den første brukertype langs en strekning 101 mot grensen 121 mellom områdene 100 og 120 gi årsak til en områdeinterferens for BS1 ved omkring M/a, mens interferensen utenfor området, for BS2 og forårsaket av høyhastighetsbrukeren raskt stige til utover det som ville være det normale for et rent talesambandssystem. For å opprettholde den ønskede kvalitet (QOS) må den totale interferens i hvert område i nettet imidlertid reguleres ned slik at det ikke overstiger I0.

For å kvantisere det som er antydet ovenfor kan man anta at det foreligger Nv talesambandsbrukere pr område og en enkelt aktiv (sendende) høyhastighetsbruker i et vertsområde. Den totale interferens i dette vertsområde og i det nærmeste naboområde (i forhold til høyhastighetsbrukeren) kan uttrykkes i formelen: hvor r angir avstanden fra den aktive høyhastighetsbruker og til vertsområdet for samme.Yd(r)=1 vil gjelde for vertsområdet siden dette er ef f ektregulert av området og Yd(r )*( 2R-r )4/r4 vil gjelde for de naboområder vertsområdet grenser inntil, idet R er områdets gjennomsnittlige radius. Adgangsreguleringsmekanismen for høy-hastighetsbrukere må tilfredsstille:

for både vertsområdet og det naboområde som kommer nærmest. Det søkes å regulere antallet Nv av talesambandsbrukere eller M, multiplikasjonsfaktoren for basisoverføringshastigheten B for høyhastig-hetsbrukere som en funksjon av r for å møte inter f erensbegrens-ningene. De løsninger man har kommet frem til og strategien i dette henseende er utledet i de neste avsnitt.

Først skal interferenshåndteringen ved anvendelse av pilotsignalstyrkemålinger gjennomgås. Ut fra det som er antydet ovenfor vil interferensen utenfor et bestemt område og som skyldes en høyhastighetsbruker ("databruker") være en funksjon av (2R-r)/r, og adgangsreguleringsmekanismen skulle derfor ta hensyn til kjenn-skapet til avstanden mellom mobilstasjonen fra området for å kunne fastlegge tillatte verdier for Nv og M. Det foreligger to løsninger ved å bruke r som reguleringsvariabel. Avstanden mellom mobilstasjonen og området eller områdekjernen kan imidlertid ikke bestemmes nøyaktig, og enda viktigere er at den aktuelle interferens vil være sterkt avhengig av signalsvekking på grunn av skyggevirkninger, i tillegg til at avstanden kan endre seg, idet begge disse faktorer er inkorporert i størrelsen r for avstanden. Følgelig vil en regulering som bygger på geografisk avstand verken være optimal eller praktisk. Ifølge oppfinnelsen brukes derfor en regulering som bygger på den tidligere omtalte "radioavstand" og ved å måle pilotsignalstyrken, og en slik løsning kan lett inngå som en integrert del av et CDMA-system.

I aktuelle CDMA-systemer utføres mobilstasjonassistert myksambandsovergang fra ett område til et annet på følgende måte: Basisstasjonen sender først over en naboliste over "piloter". Mobilstasjonen måler periodisk pilotsignalstyrken i henhold til nabolisten og overfører resultatet til området (cellebasisstasjo-nen). Hvis signalstyrken av pilotsignalet fra en basisstasjon som mobilstasjonen ikke er koplet til er større enn den allerede nevnte terskel Taddvil basisstasjonen sette i gang en mykovergang for sambandet med mobilstasjonen. Oppfinnelsen utvider konseptet ved å bruke målinger av styrken av pilotsignaler for mykovergangs-bestemmelser, nemlig for å bruke det for adgangsregulering for høyhastighetsbrukere.

Det vises nå til fig. 4 som viser en oversikt over et CDMA-system slik det er vist på fig. 1, med inkorporert LIDA-konseptet. I et trinn 401 for overføring fra mobilstasjonen vist til venstre og til basisstasjonen vist til høyre settes opp en forbindelse hvor det kreves høyhastighetsoverføring i sekvensmodus ("burst mode"). I et trinn 403, representert med en forbindelses-linje med pil i begge retninger avtales eller forhandles mellom mobilstasjonen og basisstasjonen om maksimal overføringshastighet via en modulator/demodulator (et modem) og den største sekvenslengde for mobilstasjonen.

I trinn 405 tilordnes hver bruker en unik primærkode, dvs koden Clfor å fastlegge den brukerspesifikke såkalte PN-sekvens. Når en bruker har en taus periode (trinn 407) holdes likevel en kanal åpen, det man kan kalle en hvilekanal, og over-føringshastigheten kan i denne reduseres til f.eks. 1/8, under bruk av primærkoden. Hvilekanalen bidrar til å opprettholde synkronisering og grov effektregulering. Kanalen opprettholdes enten brukeren er tilkoplet en basisstasjon eller gjennomfører mykovergang til eventuelt flere naboområder i nettet. Siden signaloverføringen ved den reduserte hastighet er periodisk tilbakevendende, men oftest uregelmessig vil både synkronisering og effektregulering være utilstrekkelig hvis ikke-informasjons-bærende perioder (hvileperioder) får lang varighet.

I slike situasjoner kan sending fra mobilstasjonen etter en lengre hvileperiode (trinn 407) mistes. Problemet unngås ved å forlange at mobilstasjonen sender en synkroniseringssekvens (trinn 409) med størrelse én (eller flere) ramme(r) ved basis-overføringshastighet ved slutten av lengre hvileperioder. Etter denne sekvens, som gir mottakeren anledning til å synkronisere og etablere effektreguleringstilbakekopling vil mobilstasjonen overføre en forespørsel (trinn 411) for binærsekvensoverføring ved å bruke signaleringsmeldinger i kanalen som er tilordnet basisoverføringshastigheten B (B-kanalen). Alternativt kan stasjonen overføre forespørselen flere ganger i stedet for synkron-iseringssekvensene i trinn 407 og trinn 409.

Aksessforespørselen (trinn 411) fra mobilstasjonen inneholder anmodning om ønsket overføringshastighet og ønsket sekvenslengde. Den maksimale sekvenslengde som det kan anmodes om av mobilstasjonen er spesifisert av systemet (og velges for best koordinering av delt aksess mellom brukere). For å tillegg å gi interferensinformasjon til basisstasjonen innbefatter aksess-anmodningen fra mobilstasjonen pilotstyrkeinf ormas jon etc. , PMRM, (for basisstasjonene tilhørende områder i nabolisten, og f.eks. vil mobilstasjonen MS1.1 innbefatte signalstyrkemålinger for basisstasjonene i områdene 110 - 160). (Merk at inkludering av pilotsignalstyrkemålinger i aksessforespørselen vil være uavhengig av [og i tillegg til] enhver slik melding som brukes for håndtering av mykoverføringer.) Pilotmålingene fra mobilstasjonen (f.eks. MS1.1) indikerer overfor basisstasjonen (f.eks. BS1) hvilket interferensnivå mobilstasjonen ville frembringe i nabobasisstasjonene (f.eks. BS2). Denne indikasjon på interferensnivået vil ta hensyn til både tapene ved overføring som direkte funksjon av avstanden, og tap og svekking som måte skyldes skyggevirkninger og som vil innbefattes i parameteren "radioavstanden" for nabo-basisstasjonen, og dette tjener som utgangspunkt for å gi en brukbar adgangsregulering (trinn 413).

Det er særlig slik når det foreligger skyggesvekking av radioforbindelser at den gjennomsnittlige interferens i et bestemt område og for et grunnsystem med bare talesambandsbrukere blir modifisert i forhold til likning 1 angitt i en artikkel av K. S. Gilhousen et al og med tittel "Vedrørende kapasiteten av et cellulært CDMA-system", i IEEE Trans. Veh. Technol., Vol. VT-40, nr 2, 1991, s. 303-312, på følgende måte: Det antas at Is0=aN( 1+y3), hvor y<s>representerer gjennom-snittet av interferens utenfor et aktuelt område, men ved tilstedeværelse av skyggesvekking. Tilsvarende vil interferens-faktoren for en høyhastighetsbruker i et naboområde i et integrert tale- og datasambandssystem være: ysd( zi> z2) =zi/ z2> hvor z1og z2er transmisjonsveitapene for sambandet mellom mobilstasjonen og vertsområdet hhv naboområdet. Merk at YSd( zi' z2) = * n^r det gjelder vertsområdet på grunn av effektreguleringen. Transmisjonsveitapet

("radioavstanden") zx og z2omfatter både tapskomponenten som følge i av direkte avstand så vel som den som skyldes skyggevirkning.

Interferensbegrensningen blir ifølge dette:

Verdiene zx og z2er utledet fra pilotsignalstyrkemålingene.

Slik det vil bli beskrevet i forbindelse med fig. 5 utføres trinn 413 av en aksesskommandosentral (SAKS), idet den første S står for svitsj og anordnet i basisstasjonen (eller i

en av basisstasjonene hvis det dreier seg om mykoverføring) eller på et separat sted slik det er vist ved 190 for aksesskommandosentralen på fig. 1. I trinn 415 på fig. 4 tilordnes overførings-sekvensene og overføres til mobilstasjonen. Hvis den oppsatte liste er lenger enn terskelen L meddeles også mobilstasjonen at det i et senere trinn 415 skal forsøkes på ny. Basisstasjonen velger denne lengdeparameter ut fra dens aktuelle trafikksituasjon. Når en mobilstasjon mottar en forsinkelsesparameter i en tilordnings-melding i trinn 415 startes en slik forsinkelse i trinn 417 før selve sendingen av den tilordnede sekvenslengde finner sted (trinn 419), ved den gitte overføringshastighet (trinn 421). I en alternativ utførelse kan mobilstasjonen forespørres om å vente på en eksplisitt "startmelding" før overføringen ved stor hastighet finner sted.

Ser man på fig. 1, 4 og 5 i fellesskap innses hvordan aksesskommandosentralen kan koordinere en mobilstasjons (f.eks. MS1.1) binærsekvensaksess under mykoverføring fra en basisstasjon MSI i området 100 og til en nabobasisstasjon BS2 i området 102. Trinnene 409, 411 og 415 er som tidligere beskrevet. Fig. 5 viser hvordan en sekvensakseptmelding 501 kan sendes til kommandosentralen SAKS som utfører prosesstrinnene 413 under mykoverførings-perioden. Trinnene skal beskrives i nærmere detalj nedenfor, med henvisning til fig. 6, 7 og 8. Etter prosesseringen sender komando-sentralen en tilordningskommando for binærsekvensene i trinn 503, til begge basisstasjoner, og de sender ut en tilsvarende melding 415 til den mobilstasjon som sender ut forespørselen eller

anmodningen.

Autonom eller selvstendig aksesskommando kan skje ifølge oppfinnelsen og er illustrert på fig. 6. Som beskrevet for trinn 411 ovenfor utfører mobilstasjonen signalstyrkemålinger (dvs PMRM) i forbindelse med anmodningen om adgang (aksess). Hvis vertens trafikkbelastning er ganske nær et forhåndsbestemt belastningsnivå vil i et trinn 600 en kommando for omprøving etter en bestemt forsinkelse sendes ut (trinn 600a. Hvis vertens trafikkbelastning tillater en sekvensaksess, men hvis mobilstasjonen er i mykovergang (trinn 601) vil kommandosentralen begrense mobilstasjonen til å håndtere overføring ved basisoverføringshastigheten B (dvs at multiplikatorfaktoren m=l. Tilordningsmeldingen i trinn 605 tillater en overføringshastighet på m«B, og dette tildeles mobilstasjonen som foretar forespørselen. Hvis vertens trafikkbelastning tillater sekvensadgang og mobilstasjonen ikke er i ferd med noen mykovergang til andre områder utføres trinn 607 ved at basisstasjonens pilotsignalstyrkemålinger for samtlige naboområder i bestemmes. Målingene av pilotsignalstyrken ~ 9/ zt (PMRM) for trinn 411) er satt opp i nabolisten for samtlige basisstasjoner i, hvor P er det kjente sendereffektnivå for basisstasjonene, mens zi er transmisjonsveitapet eller "radioavstanden". Hvis denne brøk er under en terskel Thrafor høyhastighets overføring indikeres at mobilstasjonen ikke vil forårsake ytterligere interferens overfor nabobasisstasjonene, hvorved stasjonen tillates (trinn 609) å sende ved en overføringshastighet som er minimum for den anmodete multip-pelfaktor M eller den maksimale tilsvarende faktor MR. (Mobil- og basisstasjonen kan lokalt frembringe M-kodene som trengs for multippeloverføringshastigheten ved å bruke subkodekjededannelse i MC-CDMA som beskrevet i det tidligere angitte patentskrift.) I trinn 605 sender aksesskommandosentralen ut meldingen om tildeling av sekvensoverføring ved ønsket stor hastighet til den mobilstasjon som anmoder om slikt samband. Terskelen Thravelges slik at den totale interferens som kommer inn fra en forespørrende mobilstasjon og til en nabobasisstas jon er mindre enn I0. Merk at man for å innpasse høyhastighetsbrukere i systemet kan begrense antallet talesambandbrukere Nv til et antall som er mindre enn det maksimalt tillatte i et rent talesambandssystem. Det vil altså være en avveining mellom å øke Thraog øke Nv, antallet talesambandsbrukere pr nettområde.

Hvis det blir bestemt at den mobilstasjon som anmoder om større overføringshastighet kan tillates dette kan basisstasjonen sette opp et skjema for overføringen. Siden både trafikkbelastning og interferenssituasjon kan variere over tid vil bare en slik bestemmelse være gyldig over et bestemt tidsintervall Q som vil være avhengig av trafikkbelastningen, skyggesvekkedyna-mikken og brukerens mobilitet. Tidsintervallet Q tilsvarer L sekvensgruppe-eller rammeperioder. Basisstasjonen kontrollerer listen over programmerte sekvenstransmisjoner og tilføyer den forespørrende mobilstasjon til listen hvis denne representerer færre enn L grupper.

Hvis en av nabobasisstasjonenes pilotsignalstyrkemålinger (P/z^ ihh til trinn 607 bestemmes til å være over terskelen T/hratillates mobilstasjonen bare å sende i hastigheten B (trinn 603). Adgang til større overføringshastighet vil således ikke tillates den forespørrende mobilstasjon før samtlige nabobasisstasjoners pilotsignalstyrker er funnet å være under Thra. Merk at mykoverfør-ingsbestemmelser gjøres separat. Mykoverføringen er knyttet til tilføynings- og fratrekksterksler<T>addhhv Tdrop, og disse terskler vil typisk være større enn terskelen Thra, og som en følge av dette og slik det er gjennomgått for trinn 601 vil bare mobilstas joner som er i ferd med å utføre mykovergang til andre områder bare tillates å sende ved grunnhastigheten B (dvs m=l). Enhver sending ved denne hastighet B tillates derimot uten noen spesiell tilordning.

En slik autonom eller selvstendig aksesskommando er attraktiv på grunn av sin enkelhet, men den har visse begrensninger: F. eks. kan mobilstas joner være i ferd med å gjennomgå mykoverføring i en betydelig del av dekningsområdet. Skjemaer som tillater hyppigere adgang til høyhastighetsoverføring også under mykoverføringsfaser skal nå presenteres: Det vises til fig. 7 som representerer en utvidelse av flytdiagrammet på fig. 6, nemlig for en forbedret selvstendig aksesskommandomulighet. I det som er gjennomgått ovenfor tillates bare to overføringshastigheter, nemlig en grunnhastighet (m=l, trinn 603, hastigheten B), og en stor overføringshastighet som bestemmes av M„ (trinn 609 ). Innfører man derimot en rekke terskler somøker dekningsområdet for høyhastighetsbrukere ved at det tilbys to, tre, ... (og faktisk ikke heltallige multipla) av hastigheten B vil man kunne fordele nettet bedre, slik at "databrukere" som krever høyere overføringshastigheter kan tildeles dette i større utstrekning når de er i en posisjon relativt sentralt i sitt nettområde, mens de kan tildeles noe redusert hastighet lenger unna, nærmere områdegrensen.

I trinn 700 og 700a undersøkes vertsområdets trafikkbelastning på samme måte som i trinn 600 og 600a, ved først å forespørre om overføringen kan skje uten problemer, og eventuelt gå tilbake etter en viss tidsforsinkelse for å prøve på ny. Hvis mobilstasjonen (f .eks. MS1.1) er i ferd med mykoverf øring utføres trinn 703 og 705 på samme måte som 603 og 605, men hvis så ikke er tilfelle velger kommandosentralen en overføringshastighet i trinn 707 ved at P/Zifor alle basisstasjoner i i naboområdene fastlegges ut fra målingene som rapporteres av mobilstasjonen (trinn 411). Kommandosentralen sammenlikner den maksimale pilotsignalstyrke med et sett terskler {Tm, m=0,l, ....MR}, hvor Tm > T[n<.1, som vist på fig. 10. Hver terskel Tm tilsvarer en forskjellig tillatt multiplikasjonsfaktor m for overføringshastigheten. Sammen-hengen er videre: T0= P og TMR<=><T>hra. Hvis P/Ziikke er lavere enn terskelen Trtillates mobilstasjonen MS1.1 av basisstasjonen BS1 bare adgang til grunnhastigheten B(m=l) som vist på skjemaet i trinn 703. Hvis imidlertid signalstyrken ligger mellom Tm og Tm_1velges faktoren m som vist på fig. 10 slik at interferensen i basisstasjonen i samtlige naboområder vil være mindre enn I0. I trinn 709 velges m til ikke å være større enn systemgrensen MR og den forespurte faktor M. I trinn 705 omfatter meldingsoverføringen (tilsvarende trinn 503) den valgte faktor m for overføringen. Som tidligere kontrollerer basisstasjonen listen over oppsatte sekvenser og føyer mobilstasjonen til forespørsellisten hvis denne tilsvarer færre enn L sekvensgrupper, og tildelingsmeldingen (415) oversendes til stasjonen. Hvis den oppsatte liste er lenger enn det som tilsvarer L anmodes mobilstasjonen om å prøve senere (tilsvarende trinn 415).

På den annen side er det slik at hvis pilotsignalstyrken i trinn 707 finnes å være over terskelen Txbetyr det at en høy-hastighetsoverføring fra den aktuelle mobilstasjon MSI. 1 vil kunne forårsake eksessiv interferens i naboområdet i nettet. Følgelig må mobilstasjonen begrenses til å sende ved basishastigheten B (m=l) som vist i trinn 703.

Oppfinnelsen tillater at en aksesskommandosentral, enten i et sentralt sted i nettet eller i forbindelse med en eller flere basisstas joner automatisk kan bestemme den største verdi av m som mobilstasjonen kan bruke ved sendingen, idet følgende mulighet må være tilfredsstilt for interferensbegrensningen:

hvor ysd(z1,z2) = l gjelder for vertsområdet. Terskler {Tm fastlegges for å tilfredsstille likningen 5 for multiplikasjonsfaktoren m: m=l, 2,... MR. Igjen er det slik at mobilstasjoner som er i et transittområde med myk sambandsovergang bare tillates å sende ved basisoverføringshastigheten (m=l), hvilket ikke krever noen ekstra "forhandlinger" mellom de områder som er involvert i overføringen.

Dette utvidede skjema på fig. 7 har ikke særlig større kompleksitet enn det som er vist på fig. 6 for en enkelt terskel.

Det vises nå til fig. 9 som illustrerer hvilke over-føringshastigheter (i kilobit/s) en mobilstasjonbruker i et nettområde med 25 talesambandsbrukere kan overføre informasjon ved, som funksjon av brukerens avstand til basisstasjonen, idet det antas at det også er 21 talesambandsbrukere i et transittområde for mykovergang. Figuren viser fire terskler 901 - 904 som ligger relativt nær hverandre og faktisk ikke kan skilles fra hverandre innenfor de støybeheftede pilotsignalstyrkemålingene, og reduk-sjonen fra en aksepterbar interferens ved m«B(tersklene 902 - 904) og til basisoverføringshastigheten B ( som tilsvarer terskelen 901) skjer temmelig raskt som funksjon av den normaliserte avstand fra basisstasjonen, når denne avstand nærmer seg 1.

Adgangsreguleringen til forskjellig overføringshastighet i nettet kan koordineres fra naboområdene, og dette kan skje ifølge oppfinnelsen slik det er illustrert i flytskjemaet på fig. 8. De tidligere skjemaer har ikke tatt hensyn til den momentane trafikk-belastningsvariasjon i naboområdene til et aktuelt nettområde, men slik det er skissert ovenfor kan en mindre trafikkbelastning i naboområdene utnyttes med fordel for å tillate adgang til større overføringshastigheter i et aktuelt område, mens man fremdeles møter interferenskravene angitt i likning 5.

Når en mobilstasjon, f.eks. mobilstasjonen MSI. 1 er koplet til en enkelt basisstasjon, f.eks. basisstasjonen BS1 lettes avgjørelsen om hvilken overføringshastighet som tillates i respons på en anmodning om å få benytte større hastighet enn basishastigheten B (trinn 411, fig. 4) hvis man har en kjent trafikkbelastning i naboområdene (trinn 802 på fig. 8), og at denne kunnskap fore-finnes i basisstasjonen BS1. I trinn 803 beregner basisstasjonen i så fall den midlere trafikkbelastning Nv. I trinn 805 bestemmes overføringshastigheten ved å finne den minste faktor m som tilfredsstiller følgende ulikhet for samtlige nabobasisstasjoner og stasjonen selv:

hvor Nv er det gjennomsnittlige antall talesambandsbrukere pr område i naboskapet, N<*>er antallet talesamband som foregår i området i, mens zx som før er "radioavstanden" for "databrukeren" til basisstasjonen i området i, idet i er en indeks i nabolisten. Vertsområdet tilsvarer i = 1. I virkeligheten vil verdien Ni representere trafikkbelastningen i ekvivalent form i hvert naboområde. Ved å velge den minste faktor m som tilfredsstiller likning 6 (trinn 805) for samtlige naboområder i sikres at tillatelsen av en binærsekvens som overføres ved m • B ikke gir uønsket høy interferens på noe nabosted. I dette tilfelle er den eneste kommunikasjon som trengs for naboområdene å sørge for periodisk oppdatering (trinn 802) av den aktuelle belastning. I trinn 807 velges faktoren m til å være den minste av størrelsene mit M og M„. I trinn 809 undersøkes om mobilstasjonen er i et transittområde for myksambandsovergang, og som tidligere vurderes lengden av listen med hensyn til antallet L rammer eller sekvensgrupper. Mobilstasjonen mottar tildeling av overføringshastighet og sekvens-parametre i trinn 811 dersom den ikke er i et transittområde, ellers må stasjonen vente og prøve igjen (trinn 813, håndtert av svitsj eaksesskommandosentralen).

Når mobilstasjonen er i et transittområde (trinn 809) mottas anmodningen om adgang til å overføre ved større hastighet (innbefattet signalpilotstyrkemålinger) av samtlige tilkoplede basisstasjoner. På ny er den enkleste strategi å la mobilstasjonen bare sende ved basisoverføringshastigheten B (uten aksesskommando) når den er i et slikt transittområde for myksambandsovergang. For å tillate større overføringshastigheter under slike overgangsperi- oder trengs mer sofistikert koordinering mellom nabobasisstas jon-ene. Hver basisstasjon utfører tilsvarende beregninger som i trinn 805 for å fastlegge den maksimalt tillatte faktor M, den tillatte

sekvenslengde og det tidligst mulige starttidspunkt, men i stedet » for å sende denne tildeling som kommer ut av dette til mobilstasjonen fremmes informasjonen i trinn 813 til svitsjeaksess-kommandosentralen i "primærbasisstasjonen" eller sentralen (tilsvarende sentralen 190 på fig. 1). Sentralen sammenlikner den tildeling som hver av basisstasjonene har gitt og velger minimale

> verdier foreslått fra transittområdene, og det siste av de fore-slåtte starttidspunkter. Sentralen setter deretter opp en tildel-ingsmelding (trinn 503 på fig. 5) og overfører den til mobilstasjonen i transittområdet (trinn 415 på fig. 5). Hvis en av

basisstasjonene indikerer at den oppsatte liste er lang og at i mobilstasjonene må prøve igjen vil en omprøvingsmelding sendes ut til mobilstasjonen i trinn 415. Merk at siden sentralen 190 må velge den minste overføringshastighet som tillates av de enkelte områder og det siste starttidspunkt må det være en sikring for å hindre kompromisser i kanalbruksgraden for de områder som er involvert i mykoverføringen.

Når oppfinnelsen brukes som et MC-CDMA-system med LIDA

oppnås følgende:

• Overføringstjeneste ved store aksessbåndbredder og minimale endringer i forhold til luftgrensesnittet IS-95 (opp til 65 kb/s for IS-99-basert CDMA og relaterte standarder). • Godt egnet for bruk med superkodekjededannelse som beskrevet i patentskriftet nevnt innledningsvis. • Tildelingen av stor båndbredde for hver sekvensover-føring er basert på trafikkbelastnings- og kanalforhold. • Adgangsreguleringen i nettet sikrer prioritet for talesambandsbrukere og andre høyprioritetsbrukere. • Senderorienterte koder brukes sammen med spesielt allokerte mottakere for hver forbindelse. • Enkelte FEC-trekk (foroverfeilkorreksjon) avgis til fordel for omsetning av ARQ for å redusere kravet til forholdet Eb/N0og for å øke overføringskapasiteten. • Selv om reguleringsskjemaet gir høyhastighetsadgang ved hjelp av MC-CDMA gir skjemaet ihh til LIDA "transparentmulig-heter" og vil således være like anvendelig for ethvert system med

fysisk lageroppbygging for høyhastighetsoverføring via CDMA.

Det som her er beskrevet er hovedsakelig illustrativt for hvordan oppfinnelsens prinsipper kan anvendes, og andre arrangementer og fremgangsmåter kan settes opp innenfor fagfeltet, uten at dette fraviker rammen om oppfinnelsen, idet denne er bestemt av patentkravene.

Claims (25)

1. Fremgangsmåte for tildeling av båndbredde til en mobilstasjon MS i et kodedelt multippelaksessystem som innbefatter en rekke områder i et nett, hvert område med en basisstasjon BS og flere mobilstasjoner MS, KARAKTERISERT VED: mottaking i en basisstasjon i et første område av en anmodning i form av en inf ormas jonssekvens på digital form fra en mobilstasjon i det første område, for å få tildelt en første overføringshastighet som er større enn en gitt basisoverførings-hastighet B som er tildelt denne mobilstasjon, idet anmodningen omfatter pilotsignalstyrkeinformasjon for basisstasjonen i det første område og en basisstasjon i minst ett område som danner et naboområde til det første område, anvendelse av den mottatte pilotstyrkeinformasjon i en aksesskommandosentral for å bestemme en øket overføringshastighet for tildeling til den anmodende mobilstasjon uten at dette samtidig forårsaker eksessiv interferens i det første område og minst det ene naboområde, og sending av en respons på anmodningen fra sentralen til den anmodende mobilstasjon for indikasjon om den økede over-føringshastighet som er tildelt stasjonen.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at sentralen sammenlikner den mottatte informasjon om pilotsignalstyrken med en terskel, idet den større overfø ringshastighet tildeles den anmodende mobilstasjon når de mottatte pilotsignalstyrker har et bestemt forhold til terskelen.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED at pilotsignalstyrkeinformasjonen tilveiebringes for basisstasjonene i flere områder som danner naboområder til det første område, og at den første overføringshastighet tildeles når den mottatte pilotsignalstyrke fra en av basisstasjonene i nabocellene ikke, slik det rapporteres av den anmodende mobilstasjon, overskrider terskelen.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at anmodningssekvensen innbefatter informasjon om sekvenslengden, og at responsen på anmodningssekvensen omfatter en sekvenslengde-parameter som fastlegger en tillatt sekvenslengde for tildeling til den anmodende mobilstasjon.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, KARAKTERISERT VED at basisstasjonen bestemmer om den forespurte sekvenslengdeinf ormas jon skal tillates og i så fall med tilføyning av en parameter for den tillatte sekvenslengde i responsen på tildelingen av denne sekvenslengde.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at responsen omfatter forsinkelsesinformasjon for prøving på ny og for å indikere at den anmodende mobilstasjon må vente med sin anmodning til et senere tidspunkt.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at responsen omfatter startforsinkelsesinformasjon som indikerer at den anmodende mobilstasjon skal vente med sendingen til et senere tidspunkt som er utledet fra startforsinkelsesinformasjonen.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED: kontroll av en liste av oppsatte datasekvenser i basisstasjonen, idet responsen for tildelingen av slike sekvenser omfatter: en melding vedrørende senere prøving når listen er lenger enn en gitt lengde, og en melding vedrørende tillatelse av en datasekvens når listen er kortere enn den forhåndsbestemte lengde.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED at terskelen er en terskel (Thra ) for adgang til å benytte større overfø ringshastighet, hvilken terskel er lavere enn tilføynings-hhv reduksjonsterkselen ( <T>add hhv <T>dro p) for et transittområde hvor sambandet til/fra mobilstasjonen opprettholdes kontinuerlig i "myk" overføring.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED at terskelen er en adgangsterskel for større overføringshastighet og som har et forhåndsbestemt forhold til tersklene (Tadd og Tdro p) .

11. Fremgangsmåte ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED: sending av en respons på anmodningen til den mobilstasjon som sender ut anmodningen når den eventuelle mottatte pilotsignalstyrkeinformasjon er over terskelen, idet responsen tildeler mobilstasjonen en overføringshastighet som er mindre enn den som ville vært tillatt hvis pilotsignalstyrkeinformasjonen hadde indikert en signalstyrke under terskelen.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED at responsen indikerer at den første overføringshastighet ikke tildeles når signalstyrken er over terskelen.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at aksesskommandosentralen er anordnet ved en eller flere basisstasjoner, innbefattet basisstasjonen i det første område.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED at aksesskommandosentralen er anordnet i avstand fra samtlige basisstas joner.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED tilordning av et sett terskler til flere overføringshastigheter for datasekvenser, og at aksesskommandosentralen sammenlikner mottatte pilotsignalstyrker fra minst ett naboområde med terskelsettet for å bestemme en overføringshastighet som kan tildeles den anmodende mobilstasjon.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, KARAKTERISERT VED at settet av terskler, hver terskel tilordnet en bestemt overførings-hastighet for datasekvenser, og at aksesskommandosentralen sammenlikner den maksimale mottatte pilotsignalstyrke fra minst det ene naboområde med settet av terskler for å bestemme en overførings-hastighet som skal tildeles den anmodende mobilstasjon.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 1, KARAKTERISERT VED: mottaking i aksesskommandosentralen av en oppdateringsmelding for trafikkbelastningen i minst ett naboområde, anvendelse i sentralen av den mottatte pilotsignalstyrke og meldingen om trafikkbelastningen for å bestemme en øket over-fø ringshastighet som kan tildeles den anmodende mobilstasjon uten at det derved forårsakes eksessiv interferens i det første område eller de tilstøtende naboområder, og sending av en respons vedrørende tildeling av datasekvenser, fra sentralen og til den anmodende mobilstasjon for å indikere hvilkenø ket overfø ringshastighet som er tildelt stasjonen.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, KARAKTERISERT VED:beregning i sentralen av den minste multiplikasjonsfaktor m som tilfredsstiller den følgende ulikhet for samtlige nabobasisstas joner i:

hvor Nv er den gjennomsnittlige trafikkbelastning regnet som ekvivalente talesambandsbrukere i hvert naboområde, hvor er trafikkbelastningen i tilsvarende taleforbindelser i området i, mens zi er en størrelse benevnt "radioavstand" for "databrukeren" i området i og utledet fra pilotsignalmålingen, idet

og sending av en respons på anmodningen om større overfør-ingshastighet for sending av datasekvenser, fra sentralen og til den anmodende mobilstasjon, idet responsen omfatter indikasjon av at en overføringshastighet m«B er tildelt stasjonen.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 17, ved samband mellom en mobilstasjon og mer enn én basisstasjon i flere områder i et telekommunikasjonsnett, KARAKTERISERT VED at en aksesskommandosentral bruker den mottatte informasjon om pilotsignalstyrke og trafikkbelastning fra hver av basisstasjonene for å bestemme en øket overføringshastighet som kan tildeles den anmodende mobilstasjon uten å forårsake eksessiv interferens i områdene og deres naboområder, og sending av en respons på anmodningen til mobilstasjonen for å indikere hvilken øket overføringshastighet den kan benytte.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, KARAKTERISERT VED at sentralen fastlegger den økede overføringshastighet som kan tildeles hver basisstasjon og velger den minste overføringshas-tighet av disse for å sende denne valgte minste hastighet til mobilstasjonen og dermed tillate denne å overføre informasjon ved denne hastighet.

21. Kodedelt multippelaksessystem for et telekommunikasjonsnett med multippelområder, hvert område med en basisstasjon og flere mobilstasjoner, KARAKTERISERT VED: en mottaker i en basisstasjon i et første område, for å motta en anmodning i form av en informasjonssekvens på digital form fra en mobilstasjon i det første område, for å få tildelt en første overføringshastighet som er større enn en gitt basisover-føringshastighet B som er tildelt denne mobilstasjon, idet anmodningen omfatter pilotsignalstyrkeinformasjon for basisstasjonen i det første område og en basisstasjon i minst ett område som danner et naboområde til det første område, og en aksesskommandosentral som bruker den mottatte pilot-signalstyrkeinf ormas jon for å bestemme en øket overføringshastighet for tildeling til den anmodende mobilstasjon uten at dette samtidig forårsaker eksessiv interferens i det første område og minst det i ene naboområde, og for sending av en respons på anmodningen fra sentralen til den anmodende mobilstasjon for indikasjon om den økede overføringshastighet som er tildelt stasjonen.

22. System ifølge krav 21, KARAKTERISERT VED at sentralen sammenlikner den mottatte informasjon om pilotsignalstyrken med en terskel, idet den større overfø ringshastighet tildeles den anmodende mobilstasjon når de mottatte pilotsignalstyrker har et bestemt forhold til terskelen.

23. System ifølge krav 21, KARAKTERISERT VED at et sett terskler tilordnes flere overføringshastigheter for datasekvenser, og at aksesskommandosentralen sammenlikner mottatte pilotsignalstyrker fra minst ett naboområde med terskelsettet for å bestemme en overfø ringshastighet som kan tildeles den anmodende mobilstasjon.

24. System ifølge krav 21, KARAKTERISERT VED at aksesskommandosentralen mottar en oppdateringsmelding for trafikkbelastningen i minst ett naboområde, anvender den mottatte pilotsignalstyrke og meldingen om trafikkbelastningen for å bestemme en øket overføringshastighet som kan tildeles den anmodende mobilstasjon uten at det derved forårsakes eksessiv interferens i det første område eller de tilstøtende naboområder, og sender en respons vedrørende tildeling av datasekvenser, fra sentralen og til den anmodende mobilstasjon for å indikere hvilkenø ket overfø rings-hastighet som er tildelt stasjonen.

25. System ifølge krav 21, KARAKTERISERT VED at sentralen beregner den minste multiplikasjonsfaktor m som tilfredsstiller den følgende ulikhet for samtlige nabobasisstasjoner i:

hvor Nv er den gjennomsnittlige trafikkbelastning regnet som ekvivalente talesambandsbrukere i hvert naboområde, hvor Nv<i> er trafikkbelastningen i tilsvarende taleforbindelser i området i, mens zL er en størrelse benevnt "radioavstand" for "databrukeren" i området i og utledet fra pilotsignalmålingen, idet og at sentralen videre sender en respons på anmodningen om større overføringshastighet for sending av datasekvenser, fra sentralen og til den anmodende mobilstasjon, idet responsen omfatter indikasjon av at en overføringshastighet m«B er tildelt stasjonen.