NO168928B

NO168928B - Diagnostisk middel

Info

Publication number: NO168928B
Application number: NO854348A
Authority: NO
Inventors: Trond Jacobsen
Original assignee: Nycomed As
Priority date: 1984-11-01
Filing date: 1985-10-31
Publication date: 1992-01-13
Also published as: SE8405499L; ATE54416T1; NO168928C; US4986980A; EP0186947A1; JPS61155337A; DK499985D0; DK167998B1; SE8405499D0; SE465907B; DE3578647D1; JPH0667854B2; EP0186947B1; DK499985A; NO854348L

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et diagnos-tisk middel, inneholdende et paramagnetisk metall, beregnet for diagnose basert på NMR- (Nuclear Magnetic Resonance) og ultralyd-s-ignaler som omdannes til bilder over det undersøkte området av en menneskelig eller dyrisk kroppsdel.

Under dannelsen av NMR-bildet er signalintensiteten (eller kontrasten i NMR-bildet) sterkt avhengig av kjernetettheten, relaksasjonstider og instrumentparametere (pulssekvens, frekvens, etc.).

Kontrasten i NMR-bildet kan forbedres på mange måter, men flere av disse, f.eks. forandring av temperatur, viskositet eller andre fysikalske parametere, er ubrukbare ved klinisk anvendelse. Bruk av paramagnetiske forbindelser som i små konsentrasjoner reduserer spinn-gitter relaksasjonstiden (T^) og i høyere konsentrasjoner reduserer spinn-spinn relaksasjonstiden (T.-,) r syntes imidlertid å være en gunstig måte for å forbedre kontrasten.

Diagnostiske midler for bruk under NMR-undersøkelse og NMR-in vivo spektroskop!, er blitt omtalt av en rekke forfattere,

se f.eks. Sem. Nucl. Med., _13, (1983) 364, Rad-iology 147,(1983) 781 og J. Nucl. Med., 25_, (1984) 506. Disse referanser beskriver primært uorganiske paramagnetiske salter, men nevner også enkle organiske komplekser.

Paramagnetiske komplekser for NMR-diagnose er også beskrevet i EP-A-71564 og DE-A-3401052. Disse referanser beskriver chelatkomplekser dannet av paramagnetiske metallioner og forskjellige kompleksdannende midler inneholdende organisk nitrogen, fosfor, oksygen og/eller svovel, først og fremst aminopolykarboksylsyrer, f.eks. etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) og dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA).

Slike chelatkomplekser er mindre giftige enn kontrastmidler basert på ikke-chelaterte paramagnetiske metallioner, som Mn +

og Gd^<+>. Effektiviteten av slike forholdsvis små komplekser er imidlertid ikke vesentlig forbedret i forhold til uorganiske paramagnetiske salter.

Komplekser som omfatter et paramagnetisk metall og et protein, f.eks. et antistoff, er beskrevet i DE-A-3401052 og paramagnetiske komplekser bundet til visse biomolekyler, så som proteiner, hormoner, etc, er også beskrevet i EP-A-71564. Sammenlignet med de ovennevnte enkle små komplekser, har disse kompleksene bedre effekt. Bruken av proteiner -er imidlertid forbundet med flere ulemper.

_ Proteiner er substanser med meget komplisert struktur. De har i alminnelighet begrenset stabilitet og anvendelse. De er således vanskelige å tilberede i form av oppløsninger og tåler ikke varmebehandling. Proteinholdige diagnostiske midler kan derfor ikke steriliseres ved oppvarming. Holdbarheten av slike diagnostiske midler vil være begrenset og proteinene har ofte en egenvirkning som er uønsket i forbindelse med diagnostiske under-søkelser. Mulighetene for å velge materialer for ulike diagnostiske formål eller materialer med en fordelaktig ekskresjons-måte og en ønsket eliminasjonshastighet i menneske- eller dyre-kroppen, er også begrenset. Lignende problemer melder seg også for andre biomolekyler foreslått som paramagnetiske metall-bærere i EP-A-71564.

Et formål med foreliggende oppfinnelse har vært å tilveie-bringe et nytt diagnostisk middel som inneholder ét paramagnetisk metall og som er mer effektivt enn kjente lavmolekylære paramagnetiske metallchelater og mer stabilt enn kjente diagnostiske midler inneholdende vannløselige protein- eller andre biomolekylbundne paramagnetiske metaller.

Vi har nå funnet ut at det kan oppnås god effektivitet og stabilitet ved at det som bærer for det paramagnetiske metall i et diagnostisk middel, benyttes et vannløselig, makromolekylært materiale som omfatter et polymert eller polymerisert karbohydrat eller en polymerisert sukkeralkohol eller et derivat derav.

I henhold til et trekk ved foreliggende oppfinnelse, til-veiebringes et diagnostisk middel inneholdende et vannløselig makromolekylært kompleks av et ikke-radioaktivt paramagnetisk metall. Det diagnostiske middel karakteriseres ved at det omfatter et fysiologisk akseptabelt, vannløselig, hydroksylgruppe-holdig, makromolekylært produkt med vektgjennomsnittlig molvekt (Mw) på minst 3000, hvortil det kjemisk er bundet minst ett ikke-radioaktivt paramagnetisk metall, hvor det makromolekylære produkt omfatter minst ett materiale valgt fra polysakkarider og polymeriserte sukkeralkoholer og derivater derav.

De diagnostiske midler i henhold til oppfinnelsen er således basert på veldokumenterte polymere forbindelser med enkel struktur. De lar seg for eksempel lett formulere og har god holdbarhet og tolererbarhet.

Fordelingen i pasientens kropp og elimineringen av de diagnostiske midler i henhold til oppfinnelsen, kan lett varieres ved bruk av polymerer med forskjellig molvekt og modifiserte strukturer.

I det følgende vil den delen av det makromolekylære produkt som omfatter det polymere eller polymeriserte karbohydrat eller den polymeriserte sukkeralkohol eller derivater derav, bli omtalt som "basismolekylet i det makromolekylære produkt". Uttrykket "polymert karbohydrat" benyttes for å betegne en naturlig fore-kommende polymer oppbygget av karbohydratmonomerer, mens uttrykket "polymerisert karbohydrat" benyttes for å betegne et syntetisk polymer oppnådd ved polymerisering av karbohydrat-molekyler, f.eks. ved hjelp av minst bifunksjonelle koblings-eller tverrbindings-midler. På lignende måte benyttes uttrykket "polymerisert sukkeralkohol" for å betegne et syntetisk polymer oppnådd ved polymerisering av sukkeralkoholmolekyler, f.eks. ved hjelp av minst bifunksjonelle koblings- eller tverrbindings-midler. Uttrykket "paramagnetisk metall" innbefatter både paramagnetiske metall-atomer og -ioner.

En av fordelene ved det makromolekylære produkt benyttet i henhold til oppfinnelsen, er at molekylstørrelsen lett kan til-passes de ulike krav som stilles ved diagnostisk anvendelse av NMR og ultralyd.

Det fysiologisk akseptable, vannløselige, hydroksylgruppe-holdige makromolekylproduktet kan for eksempel baseres på et vannløselig cyklisk eller acyklisk polysakkarid, så som et glukan, f.eks. stivelse, amylose, amylopektin (innbefattet makromolekylære dekstriner derav), glykogen, dekstran og pullulan, eller et fruktan, f.eks. inulin og levan, cyklo-dekstrin eller et annet fysiologisk akseptabelt, vannløselig polysakkarid av vegetabilsk, mikrobiell eller animalsk opp-rinnelse.

Eksempler på polymeriserte karbohydrater eller sukkeralkoholer som kan danne basis for det makromolekylære produkt i henhold til oppfinnelsen, innbefatter såkalt polyglukose, som oppnås ved polymerisering av glukose, og vannløselige makromolekylære produkter oppnådd ved tverrbinding av karbohydrater eller sukkeralkoholer (f.eks. mannitol eller sorbitol) med minst ett..bifunksjonelt tverrbindingsmiddel, f.eks. med epiklorhydrin, et diepoksyd eller et korresponderende halogenhydrin eller med et bifunksjonelt acyleringsmiddel. Et kommersielt tilgjengelig produkt av denne type er for eksempel Ficoll (Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige - Ficoll er et registrert varemerke) som oppnås ved tverrbinding av sukrose med epiklorhydrin (se f.eks. SE-B-209018 og US-A-3300474).

Andre eksempler på substanser som kan danne basis for det makromolekylære produkt i henhold til oppfinnelsen, innbefatter vannløselige, fysiologisk akseptable derivater av de ovennevnte polysakkarider, for eksempel hydroksyalkyl-, karboksyalkyl-, acyl- eller alkyl-derivater, f.eks. hydroksyetyl-, dihydroksy-propyl-, karboksymetyl-, acetyl- eller metyl-derivater av de nevnte polysakkarider. Vannløselige derivater av uløselige polysakkarider (f.eks. av cellulose, f.eks. for undersøkelse av den gastrointestinale trakt) er også av interesse for dette formål.

Mange av substansene egnet som basis for det makromolekylære produkt er kommersielt tilgjengelige eller utførlig beskrevet i litteraturen. Fraksjoner med ønsket molvekt kan oppnås ved konvensjonelle metoder.

Det makromolekylære produkt velges ut fra den tiltenkte bruk av det diagnostiske middel. Et produkt som ikke lar seg nedbryte i kroppen kan for eksempel velges for undersøkelser i kroppshulrom med naturlige åpninger, f.eks. den gastrointestinale trakt, blæren og uterus. Produkter som ikke nedbrytes i kroppen kan også benyttes for parenteral administrasjon forutsatt at makromolekylet er lite nok til å kunne utskilles i urinen. Produkter som nedbrytes i kroppen til mindre fragmenter som lar seg utskille, kan for eksempel velges for parenteral administrasjon når det er ønskelig at makromolekylene skal ha en størrelse som gjør at de ikke utskilles i urinen. Makromolekylene kan for eksempel nedbrytes enzymatisk av hydrolaser, f.eks. endo-hydrolaser, som hydrolyserer glykosidiske bindinger i makromolekylene. I en spesielt foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen velges for eksempel makromolekyler som nedbrytes av a-amylase. I dette tilfelle benyttes makromolekyler på basis av stivelse eller andre polysakkarider som lar seg nedbryte av a-amylase, og nedbrytbare derivater derav. Substitusjonsgraden må ikke være så høy at den stanser nedbrytningen av derivatet; 1 alminnelighet vil substitusjonsgraden være mindre enn 0,6, fortrinnsvis mindre enn 0,5 (dvs. mindre enn én substituent pr. 2 glukose-enheter), for eksempel mindre enn 0,3 eller 0,2.

Makromolekylene kan være nøytrale eller de kan ha en negativ eller positiv nettoladning i oppløsning. For parenteral bruk foretrekkes makromolekyler uten nettoladning eller med en negativ nettoladning i oppløsning. En negativ nettoladning kan for eksempel oppnås ved å innføre karboksylgrupper eller andre negativt ladede grupper, dersom slike grupper ikke allerede forefinnes i makromolekylet.

Som nevnt er det mulig å gi makromolekylet en størrelse som er mest mulig tilpasset den aktuelle diagnostiske undersøkelse. Molekylvekten Mw kan for eksempel ligge i området 3 000 til 10000000, f. eks. innen området 3000 til 1000000. Når det ønskes at makromolekylene skal utskilles med urinen (uten noen forut-gående nedbrytning) etter parenteral administrasjon, velges fortrinnsvis en molekylvekt på mindre enn 40000, for eksempel mindre enn 30000 eller mindre enn 20000. Er det ønskelig at makromolekylene ikke utskilles hurtig i urinen, er molekylvekten fortrinnsvis høyere enn 40000, for eksempel høyere enn 50000 eller høyere enn 70000 eller høyere enn 90000. For parenteral bruk vil makromolekylets molekylvekt oftest være lavere enn 500000, for eksempel lavere enn 300000 eller lavere enn 200000 eller lavere enn 100000 (f.eks. innen området 3000-200000 eller innen området 3000-100000). Ved administrasjon i kroppshulrom med naturlige åpninger, f.eks. blæren, uterus og den gastrointestinale trakt, kan det velges molekylvekter innenfor et vidt område, for eksempel høyere enn 3000 0<? lavere enn 10000000, i de fleste til-feller høyere enn 3000 og lavere enn 1000000, for eksempel innen området 5000 til 500000.

Ved administrasjon til kroppshulrom med naturlige åpninger (f.eks. den gastrointestinale trakt), kan alle de ovennevnte makromolekylære produkter velges, mens makromolekyler på basis av glukaner som har a-glykosidisk binding (f.eks. stivelse, dekstran eller pullulan) eller fruktaner med 3-glykosidisk binding (f.eks. inulin eller levan), spesielt foretrekkes ved

parenteral bruk.

Det ikke-radioaktive paramagnetiske metall velges fortrinnsvis fra elementer med atomnummer 21-29, 42, -44 og 57-70, hvorav elementer med atomnummer 24-29 eller 62-69, er spesielt foretrukket. Egnede lantanider innbefatter f.eks. gadolinium, europium, dysprosium, holmium og erbium. Eksempler på andre egnede elementer er mangan, jern, nikkel, krom og kobber.

De paramagnetiske metallene foreligger kjemisk bundet i de makromolekylære produkter. Polymere eller polymeriserte karbohydrater eller polymeriserte sukkeralkoholer eller derivater derav, som benyttes for fremstilling av det diagnostiske middel i henhold til oppfinnelsen, inneholder eller forsynes med bindingsstrukturer som de paramagnetiske metaller kan bindes til. Det er velkjent at mange strukturformer binder materialer av de typer som har interesse i denne sammenheng. Slike strukturer inn-føres lett i polymere eller polymeriserte karbohydrater eller polymeriserte sukkeralkoholer eller derivater derav, om de ikke allerede forefinnes i makromolekylene. For eksempel er uopp-løselige produkter av denne type blitt benyttet til ekstraksjon av tungmetall-ioner fra vandige oppløsninger og for å binde metalliske radionuklider. Da det er ønskelig at metallene er fast bundet til makromolekylproduktet, kan det benyttes strukturer hvor metallet er kompleksbundet, fortrinnsvis i form av et chelatkompleks. Det er kjent mange grupper som binder metall-ioner i chelatkomplekser, hvor f.eks. metallet kan være inkludert i en 4-, 5- eller 6-leddet ring som omfatter metallet og to metall-koordinerende atomer.

Chelatkomplekset omfatter fortrinnsvis minst to 5- eller 6-leddede ringer som innbefatter metallet, spesielt fire til åtte 5- eller 6-leddede ringer. Slike 5- eller 6-leddede ringer innbefatter metallet og to metall-koordinerende atomer, som er adskilt fra hverandre ved henholdsvis to eller tre atomer.

Et av de metall-koordinerende atomene er fortrinnsvis et nitrogenatom, mens det andre er et nitrogenatom, et svovelatom eller oksygenatom. Nitrogenatomet kan for eksempel være nitrogenatomet i en amino-, imino- eller nitril-gruppe. Svovelatomet kan for eksempel være svovelatomet i en merkapto-, tio-eter- eller tiono-gruppe. Oksygenatomet kan for eksempel være et oksygenatom i en keto-, karboksylat-, sulfonat-, sulfat-, fosfonat-, fosfat-, nitrat-, hydroksyl- eller eter-gruppe. De metall-koordinerende atomene er ledd i chelatdannende grupper som.fortrinnsvis inneholder minst to, like eller forskjellige, sekvenser som foruten de metall-koordinerende atomer, fortrinnsvis inneholder to eller tre karbonatomer (henholdsvis ved 5-

og 6-leddede ringer) i chelatkomplekset, idet ett av karbon-atomene eventuelt kan være erstattet med et oksygen-, svovel-eller nitrogen-atom. De chelatdannende gruppene kan for eksempel ha den generelle formel

hvor n er 2 eller 3, m er 1, 2, 3 eller et høyere heltall, i alminnelighet mindre enn 1000, f.eks. mindre enn 100 eller mindre enn 50, så som 1-50 eller 2-6, og , R2 og R^, som kan være like eller forskjellige, hver betyr et hydrogenatom eller -CH2-COOH eller -CH2-CH2-COOH. Karboksymetyl- og karboksyetyl-gruppene kan erstattes med sulfornetyl-, fosfometyl- eller amino-etyl-grupper, henholdsvis med sulfoetyl-, fosfoetyl- eller amino-propyl-grupper, eller med andre ekvivalente grupper. De chelatdannende gruppene kan dessuten selvsagt benyttes i saltform.

De chelatdannende gruppene kan være kovalent bundet til hydroksylgruppene i de polymere eller polymeriserte karbo-hydratene eller polymeriserte sukkeralkoholene eller derivater derav, f.eks. ved i og for seg kjente metoder. Når det eksempelvis benyttes en aminopolykarboksylsyre, så som etylendiamintetraeddiksyre (EDTA), dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA), trietylentetra-aminheksaeddiksyre (TTHA) eller N-hydroksy-etyletylendiamintrieddiksyre (HEDTA) for å oppnå chelatdannende grupper, kan en karboksylgruppe av de nevnte syrer anvendes for å danne en esterbinding til det makromolekylære produkts basismolekyl, ved omsetning, f.eks. i nærvær av et karbodiimid eller et annet koblingsmiddel. Anhydrider eller syrehalogenider av slike polykarboksylsyrer kan også benyttes. Som et alternativ kan en aminopolykarboksylsyre med en primær eller sekundær amino-gruppe omsettes med en makromolekylær substans, som inneholder karboksylgrupper, slik at det dannes en amidbinding, f.eks. ved bruk av metoder som konvensjonelt benyttes for etablering av

slike bindinger.

Reaktive grupper kan også innføres i basismolekylet i det makromolekylære produkt, f.eks. et polysakkarid, for eksempel på i og for seg kjente måter. Slike reaktive grupper kan deretter omsettes med tiol- eller amino-grupper eller andre nukleofile deler i materialet benyttet for innføring av de chelatdannende gruppene. Eksempler på slike grupper er aldehyd- og keto-grupper, halogenacetyl-, azid-, isocyanat-, isotiocyanat-, s-triazinyl- og divinylsulfon-grupper, karbonsyreester-grupper, imidokarbonsyreester-grupper (dannet ved cyanogenbromid-aktivering), oksirangrupper og grupper som lett omdannes til ok siranderivater og reaktive disulfider. På den annen side vil aktivering av hydroksylgrupper i basismolekylet av det makromolekylære produkt med en base, bevirke at det kan skje en reaksjon med elektrofile deler i materialet benyttet for inn-føring av de chelatdannende grupper.

De fullstendige chelatdannende gruppene kan bindes direkte til basismolekylet av det makromolekylære produkt eller bygges suksessivt opp ved å binde et utgangsmateriale for denne gruppe til det nevnte basismolekyl og deretter endre "utgangsmaterialet kjemisk. For eksempel kan en forbindelse med formel H2N-[ (CH2) n~NH]m-H, hvor m og n er som ovenfor angitt, først bindes til det nevnte basismolekyl, f.eks. etter i og for seg kjente fremgangsmåter, hvorpå aminogruppene gis den ønskede grad av karboksymetylering eller karboksyetylering.

En brodannende gruppe kan eventuelt innføres mellom de chelatdannende grupper og basismolekylet i det makromolekylære produkt, f .eks. på i og for seg kjent måte.

Det paramagnetiske metall kan for eksempel bindes til det makromolekylære produkt ved å omsette den intermediære makro-molekylsubstans som inneholder chelatdannende grupper, med et overskudd av et vannløselig salt av det paramagnetiske metall i vandig oppløsning ved passende pH, vanligvis 2-7, f.eks. 5-6. Rensing og isolering av produktet kan deretter foretas, f.eks. ved dialyse, ultrafiltrering og utfelling- eller ved filtrering, inndampning eller lyofilisering.

Som nevnt tidligere kan det makromolekylære produkt ha en nettoladning i oppløsning. Det diagnostiske middel må i så fall inneholde et fysiologisk akseptabelt mot-ion. Eksempler på egnede kationer for formålet innbefatter natrium- og kalium-ionex .og kationer av ugiftige aminer, så som tris(hydroksy-metyl)aminometan, etanolamin, dietanolamin og N-metylglukamin. Eksempler på brukbare anioner er kloridioner og anioner av ugiftige organiske syrer.

Det diagnostiske middel i henhold til oppfinnelsen, kan f.eks. foreligge i form av en oppløsning i et vandig medium, eller i tørr tilstand, f.eks. lyofilisert eller som pulver,

tabletter eller kapsler. Tablettene kan være av den type som løses opp i vann før administrasjon, eller være av den type som gis peroralt og løses opp i gastrointestinaltrakten, eventuelt med retardvirkning. Når midlet inneholder makromolekylproduktet i oppløst form, kan oppløsningen inngå i kapsler eller liposomer.

For parenteral administrasjon benyttes fortrinnsvis en opp-løsning i et sterilt, fysiologisk akseptabelt medium, f.eks. en isotonisk vandig oppløsning. For administrasjon i kroppshulrom med naturlige åpninger (f.eks. peroralt eller rektalt), kan det være hensiktsmessig å benytte en oppløsning i et fysiologisk akseptabelt medium, f.eks. en vandig oppløsning, eventuelt tilsatt viskositets-økende substanser. De vandige oppløsninger kan justeres til ønsket pH-verdi ved hjelp av en fysiologisk akseptabel buffer.

Andre konvensjonelle tilsetningsstoffer kan dessuten benyttes i de ulike formuleringer. Eksempelvis kan smakstil-setninger og farvestoffer benyttes i preparater for peroral bruk. Midlene i henhold til foreliggende oppfinnelse kan således til-beredes slik at de inneholder minst ett farmasøytisk bæremiddel eller hjelpestoff og eventuelt viskositets-forbedrende midler, osmolalitets-regulatorer, farvestoffer eller smaksstoffer.

Konsentrasjonen av det paramagnetiske metall i det diagnostiske middel vil avhenge av administrasjonsform og av hvilket organ eller vev som skal undersøkes. Totaldosen vil vanligvis ligge i området fra 10 ^ til 10, fortrinnsvis 10 ^ til 10~<1>, mmol av det paramagnetiske metall pr. kg legemsvekt. Innholdet av det paramagnetiske metall i det makromolekylære produkt vil vanligvis være 0,001-30 vektprosent, fortrinnsvis mer enn 0,01 vektprosent, f.eks. mer enn 0,1 vektprosent og lavere enn 20 vektprosent eller lavere enn 10 vektprosent beregnet på basis av totalvekten av tørrstoffet i det makromolekylære produkt.

Konsentrasjonen av det makromolekylære produkt i -en opp-løsning beregnet for NMR- eller ultralyd-diagnose, vil i alminnelighet være høyere enn 0,01 vektprosent, for eksempel høyere enn 0,1 vektprosent, for eksempel høyere enn 1 vektprosent, og lavere enn 30 vektprosent, for eksempel lavere enn 25 vektprosent, for eksempel lavere enn 15 vektprosent, beregnet på basis av oppløsningens totalvekt. Konsentrasjonen kan for eksempel ligge i området 1-15 vektprosent, beregnet på basis av oppløsningens totalvekt.

Det diagnostiske middel i henhold til oppfinnelsen kan benyttes i NMR-undersøkelser fordi det paramagnetiske metall som er bundet til makromolekylet, reduserer relaksasjonstiden. Det kan også benyttes i NMR-undersøkelser på grunn av sin effekt på de kjemiske skift eller i ultralyd-undersøkelser på grunn av sin effekt på lydhastigheten.

Det diagnostiske middel ifølge foreliggende oppfinnelse, kan anvendes ved en fremgangsmåte for diagnose som består i at det til en menneskelig eller dyrisk kropp eller til utvalgte kroppsregioner, administreres kontrasteffektive mengder av det diagnostiske middel og frembringes et NMR- eller ultralyd-bilde derav, og dette bilde fikseres eventuelt i form av en fastkopi, f.eks. i trykket grafisk eller i fotografisk negativ eller positiv form.

I de etterfølgende eksempler er prosentangivelser og forhold på vektbasis om intet annet er angitt.

Følgende forkortelser er benyttet i eksemplene:

DMSO = dimetylsulfoksyd

DOTA = 1,4,7,1O-tetraazacyklododekan - N,N',N",N'" -tetraeddiksyre

DTPA = dietylentriaminpentaeddiksyre

DTPP = dietylentriaminpentafosfonsyre

EDTA = etylendiamintetraeddiksyre

TTHA = trietylentetraaminheksaeddiksyre

SRRE = spesifikk relaksasjonstid (T^) forbedring

WS = vannløselighet

Eksempel 1 1UU^°

1,0 g trietylentetraaminheksaeddiksyre (TTHA) og 100 mg 4-dimetylaminopyridin, ble tilsatt til en oppløsning av 2,0 g dekstran med en gjennomsnittlig molvekt (M w) 40000 (Dextran T 40_, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige) i tørket dimetylsulfoksyd (DMSO). 1,9 g N-(3-dimetylaminopropyl)-N'-etyl-karbodiimid-hydroklorid, ble tilsatt og oppløsningen omrørt i 22 timer ved romtemperatur. Under tilsetning av 100 ml destillert vann ble oppløsningen avkjølt i et is/vann-bad. Oppløsningen ble omrørt i 30 minutter og pH-verdien justert til 6,3. En oppløsning av 0,40 g MnCl2'4H20 i 20 ml destillert vann ble tilsatt. pH-verdien ble justert til 5,8 og blandingen omrørt i 30 minutter.

Oppløsningen ble dialysert met 0,9 % (vekt/volum) NaCl inn-til den eksterne oppløsning var fri for paramagnetiske forbindelser (ca. 5 dager), hvoretter dialysen ble fortsatt med destillert vann. Den vandige oppløsning ble inndampet og produktet tørket under vakuum ved 50°C. Det ble oppnådd 2,5 g av et hvitt fnokket produkt som inneholdt 0,25 vektprosent Mn. Oppløseligheten i vann (WS) > 50 mg/ml.

Spesifikk relaksjonshastighetsforbedring (SRRE)

ble målt i en NMR-proton-spinn analysator (RADX Corp., Houston, Texas, USA) ved 10 MHz i glycerol:vann (1:2,13) (volumdeler) ved 37°C:5,5 s"1 mM~<1>.

Eksempel 2

1,0 g TTHA og 100 mg 4-dimetylaminopyridin ble tilsatt

til en oppløsning av 2,0 g dekstran Mw 40000 (Dextran T 40, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige) i 200 ml tørr DMSO. 1,9 g N-(3-dimetylaminopropyl)-N"-etyl-karbodiimid-hydroklorid ble tilsatt og oppløsningen omrørt i 22 timer ved romtemperatur. Under tilsetning av 100 ml destillert vann, ble oppløsningen avkjølt i et is/vann-bad. Oppløsningen ble omrørt i 30 minutter og pH-verdien justert til 6,3. En oppløsning av 0,76 g GdCl3*6H20 i 20 ml destillert vann, ble tilsatt, pH-verdien justert til 5,8 og blandingen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel .1. Det ble oppnådd 2,4 g av et hvitt, fnokket produkt som inneholdt 1,0 vektprosent Gd. WS > 50 mg/ml. SRRE 9,0 s"<1> mM~<1>.

Eksempel 3

1,4 g av bisanhydridet av dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA), fremstillet fra DTPA etter fremgangsmåten beskrevet i J. Pharm. Sei., 64, (1975) 704, av W.C. Eckelman et al., ble under omrøring ved romtemperatur, tilsatt til en oppløsning av 2,0 g dekstran, Mw 70000 (Dextran T 70, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige) i 100 ml tørr DMSO. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 20 timer, avkjølt i et is/vann-bad og porsjonsvis tilsatt 100 ml destillert vann. Is/vann-badet ble fjernet og reaksjonsblandingen omrørt i 7 timer, hvorpå pH-verdien ble justert tii 6,5. En oppløsning av 0,85 g MnCl2*4H20 i 20 ml destillert vann ble tilsatt, pH-verdien justert til 5,7 og oppløsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,0 g av et svakt gult, fnokket produkt som inneholdt 4,7 vektprosent Mn. WS > 50 mg/ml. SRRE 7,7 s<-1> mM<-1> .

Eksempel 4

DTPA ble bundet til dekstran, M w70000 (Dextran T 70, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige) som beskrevet i Eksempel 3, hvorved en oppløsning av DTPA-dekstran ble oppnådd.

En oppløsning av 1,16 g FeCl2'6H20 i 20 ml destillert vann ble tilsatt til oppløsningen av DTPA-dekstran ved pH 6,5, hvorpå pH-verdien ble justert til 5,7 og oppløsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 4,0 g av et transparent, lysebrunt fnokket produkt som inneholdt 4,6 vektprosent Fe.

-1 -1

WS > 50 mg/ml. SRRE 5,0 s mM .

Eksempel 5

En oppløsning av 1,80 g GdCl-j^E^O i 20 ml vann, ble tilsatt til en oppløsning av 2,0 g dekstran, Mw 70000 (Dextran T 70, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige) i 100 ml destillert vann ved en pH-verdi på 5,8. pH-verdien ble justert til 5,8 og oppløsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 1,7 g av et farveløst transparent, fnokket produkt som inneholdt 0,7 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,2 s"1 mM~1.

Eksempel 6

DTPA ble bundet til dekstran, Mw 70000 (Dextran T 70, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), som beskrevet

i Eksempel 3, hvorved en oppløsning av DTPA-dekstran ble oppnådd.

En oppløsning av 1,6 g GdCl^*6H20 i 20 ml destillert vann ble tilsatt til oppløsningen av DTPA-dekstran, pH-verdien ble justert til 5,7 og oppløsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. -Det ble oppnådd 3,2 g av et farveløst, fnokket produkt som inneholdt 4,7 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 8,3 s~<1> mM~<1>.

Eksempel 7

3.0 g dietylentriaminpentafosfonsyre (DTPP), fremstillet etter fremgangsmåten beskrevet i J. Org. Chem., _3_L' (1966)

1603, av K. Moedritzer og R.R. Orani, ble oppløst i 60 ml vann. 0,95 g Gd20.j ble tilsatt og blandingen tilbakeløpsbehandlet i 3 timer. Blandingen ble avkjølt og Gd-DTPP-komplekset utfelt, filtrert og tørket.

1.1 g av det tørre kompleks og 100 mg 4-dimetylaminopyridin ble tilsatt til en oppløsning av 2,0 g dekstran, Mw 70000

(Dextran T 70, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige)

i 200 ml tørr DMSO. 2,5 g N-(3-dimetylaminopropyl)-N<*->etyl-karbodiimid-hydroklorid ble tilsatt og oppløsningen omrørt i 22 timer ved romtemperatur. Under tilsetning av 100 ml destillert vann ble oppløsningen avkjølt i et is/vann-bad. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 2,1 g av et hvitt, fnokket produkt som inneholdt 1,0 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,9 s~1 mM~<1>.

Eksempel 8

DTPA ble bundet til 2,0 g dekstran, Mw 2«10<6> (Dextran T 2000, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), som beskrevet i Eksempel 3, hvorved en oppløsning av DTPA-dekstran ble oppnådd.

En oppløsning av 0,86 g FeCl2*4H20 i 20 ml destillert vann ble tilsatt til oppløsningen av DTPA-dekstran ved pH 6,5, pH-verdien justert til 5,7 og oppløsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,3 g av et gult til brunt, fnokket produkt som inneholdt 3,6 vektprosent Fe.

WS > 50 mg/ml. SRRE 2,0 s~<1>mM~<1>.

Eksempel 9

DTPA ble bundet til 2,0 g dekstran, Mw 2-10<6> (Dextran T 2000, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), som beskrevet i Eksempel 3, hvorved en oppløsning av DTPA-dekstran ble oppnådd.

En oppløsning av 1,08 g CuS04'5H20 i 20 ml destillert vann, ble tilsatt til oppløsningen av DTPA-dekstran ved pH 6,5, pH-verdien ble justert til 5,7 og oppløsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd et blått, fnokket produkt som inneholdt 5,2 vektprosent Cu.

WS > 25 mg/ml. SRRE 0,6 s"<1> mM<*>"<1> .

Eksempel 1 0

— 6

DTPA ble bundet til 2,0 g dekstran, Mw 2-10 (Dextran T 2000, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), som beskrevet i Eksempel 3, hvorved en oppløsning av DTPA-dekstran ble oppnådd.

En oppløsning av 1,6 g ErCl^ (inneholdende 40 % vann) i

20 ml destillert vann, ble tilsatt til oppløsningen av DTPA-dekstran ved pH 6,5, pH-verdien'ble justert til 5,7 og opp-løsningen omrørt i 30 minutter. Produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,1 g rosafarvet, fnokket produkt som inneholdt 8,4 vektprosent Er.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,05 s~1 mM<-1.>

Eksempel 11

100 g dekstran, fraksjonert til Mw 80000, ble løst opp i en oppløsning av 160 g natriurahydroksyd og 2 g natriumborhydrid i 500 ml destillert vann. 230 g 2-kloretylamin-hydroklorid ble tilsatt og blandingen omrørt under tilbakeløpsbehandling på et oljebad ved 120°C i 22 timer. Etter avkjøling ble blandingen

nøytralisert til pH 7 med konsentrert saltsyre: Produktet ble utfelt med etanol, løst opp i 500 ml destillert vann og dialysert. Reduksjon av volumet ved inndampning, utfelling med etanol og tørking under vakuum, førte til 65 g aminoetyldekstran Mw~ 80000, substitus jonsgrad = 0,35.

2,0 g aminoetyldekstran ble løst opp i 200 ml tørr DMSO, tilsatt 1,03 g av bisanhydridet av etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) fremstillet fra EDTA etter fremgangsmåten beskrevet i J. Pharm. Sei., 6_4 , (1975) 704, av W.C. Eckelman et al., hvorpå blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Blandingen ble avkjølt, tilsatt 200 ml destillert vann, hvoretter pH ble justert til 5,8. Etter omrøring ved romtemperatur i 6 timer, ble det tilsatt en oppløsning av 0,88 g MnCl2*4H20 i 20 ml destillert vann. pH ble deretter justert til 5,7 og produktet renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,8 av et hvitt, fnokket produkt som inneholdt 1,7 vektprosent Mn.

WS > 50 mg/ml. SRRE 12,8 s~<1> mM~<1>.

Eksempel 12

2,0 g aminoetyldekstran (se Eksempel 11),~ble løst opp i 200 ml tørr DMSO, tilsatt 1,3 g av bisanhydridet av DTPA og blandingen omrørt i 16 timer ved romtemperatur. Blandingen ble avkjølt, tilsatt 250 ml destillert vann og pH-verdien justert til 5,8. Etter omrøring ved romtemperatur i 6 timer, ble en opp-løsning av 1,47 g GdCl.2*6H20 i 20 ml destillert vann, tilsatt, hvoretter pH ble justert til 5,0 og produktet renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,6 g av et hvitt faststoff som inneholdt 7,1 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 1,7 s~1 mM~<1>.

Eksempel 1 3

2,0 g tioldekstran (Dex-OOCCH2CH(COOH)SH) , &w 70000 og substitusjonsgrad 0,16 (fremstillet ved forestring av dekstran med S-acetylmerkaptosuccih-anhydrid, etter fremgangsmåten

beskrevet i Bioinorg. Chem. 1_' U97"1) 65/ av B.P.Garber og

A.L. Fluharty), ble løst opp i 200 ml destillert vann. En opp-løsning av 0,42 g CuS04*5H20 i 50 ml destillert vann ble tilsatt ved pH 6. Etter fullført tilsetning ble pH justert til 5,8.

Produktet ble renset, isolert og tørket som beskrevet i

Eksempel 1. Det ble oppnådd 1,85 g av et mørkegrønt, fnokket produkt som inneholdt 1,6 vektprosent Cu.

WS > 25 mg/ml. SRRE 0,6 s"1 mM~1 .

Eksempel 14

200 g dekstran, M 70000 (Dextran T 70, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), ble løst opp i 600 ml destillert vann og deretter tilsatt 6 00 ml 4 0 % natriumhydroksyd. 0,5 g natriumborhydrid og deretter 300 g kloreddiksyre, ble løst opp i blandingen ved romtemperatur. En ytterligere porsjon på 24 g natriumhydroksyd ble løst opp i blandingen som deretter ble hen-satt ved romtemperatur i 2 timer. Blandingen ble nøytralisert med 30 % eddiksyre og dialysert. Produktet ble utfelt med etanol og tørket under vakuum. Det ble oppnådd 185 g karboksymetyldekstran-natriumsalt. M 65000. Substitusjonsgrad 0,11.

2,0 g karboksymetyldekstran-natriumsalt ble løst opp i

100 ml destillert vann ved pH 5,8. Oppløsningen ble tilsatt 0. 29 g FeCl3*6H20 i 20 ml destillert vann og pH justert til 5,6, hvorpå produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 1,9 g av et brunt, transparent, fnokket produkt som inneholdt 3,2 vektprosent Fe.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,07 s"1 mM<-1>.

Eksempel 15

2,0 g karboksymetyldekstran-natriumsalt (se Eksempel 14), ble løst opp i 100 ml destillert vann ved pH 5,8. Oppløsningen ble tilsatt 0,40 g GdCl3*6H20 i 20 ml destillert vann og pH justert til 5,6, hvorpå produktet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 1,75 g av et farveløst, transparent fnokket produkt som inneholdt 2,8 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,2 s~<1>mM~<1>.

Eksempel 16

2,0 g dekstranfosfat, fremstillet ved fosforylering av dekstran med P0C13, etter fremgangsmåten beskrevet i US-A-29 70141, M w748 00 og substitusjonsgrad 0,13, ble løst opp i 200 ml destillert vann. pH-verdien ble justert til 6,2 og en

oppløsning av 0,40 g Eu (NC>3) 3 * 6H20 i 20 ml des-tillert vann, tilsatt. pH-verdien ble justert til 5,9 og et uløselig biprodukt fjernet ved sentrifugering, hvoretter det vannløselige produkt ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1 . Det ble oppnådd 0,65 g av et hvitt farveløst, fnokket produkt som inneholdt 1,0 vektprosent Eu.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,45 s~<1> mM~<1.>

Eksempel 1 7

2,0 g dekstranfosfat, fremstillet ved fosforylering av dekstran med P0C13, etter fremgangsmåten beskrevet i US-A-2970141, Mw 74800 og substitusjonsgrad 0,13, ble løst opp i 200 ml destillert vann. pH-verdien ble justert til 6,2 og en oppløsning av 0,40 g GdCl3*6H20 i 20 ml destillert vann, tilsatt. pH-verdien ble justert til 5,9 og et uløselig biprodukt ble fjernet ved sentrifugering, hvoretter det vannløselige produkt ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1 . Det ble oppnådd 0,55 g av et hvitt, fnokket produkt som inneholdt 3,1 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml SRRE 16 s~<1> mM~<1>.

Eksempel 18

2,0 g hydroksyetyl-stivelse, fremstillet ved hydroksy-. etylering av voksaktig stivelse med etylenoksyd etter fremgangsmåten beskrevet i US-A-2516634, M w131000 og substitusjonsgrad 0,52, ble løst opp i 60 ml tørr DMSO, hvorpå 1,7 g av bisanhydridet av DTPA, fremstillet som i Eksempel 3, ble tilsatt og blandingen omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Under tilsetning av 100 ml destillert vann, ble oppløsningen avkjølt -i et is/vann-bad. Oppløsningen ble omrørt i 30 minutter og pH-verdien justert til 6,0. En oppløsning av 1,23 g NiCl2"6H20 i 20 ml vann ble tilsatt, pH justert til 5,0 og blandingen omrørt ved romtemperatur i 30 minutter. Stivelsesderivatet ble renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,6 g av et grønt, fnokket produkt som inneholdt 8,5 vektprosent Ni.

WS > 5 mg/ml. SRRE 0,01 s~<1>mM~<1>.

Eksempel 19

2,0 g hydroksypropyl-stivelse, fremstillet ved hydroksy-propylering av maisstivelse etter fremgangsmåten beskrevet i Stårke 23, (1971) 430, av D.C. Leegwater og J.B. Luten, Mw 49 000 og substitusjonsgrad 0,75, ble løst opp i 100 ml tørr DMSO, tilsatt 1,03 g av bisanhydridet av EDTA (fremstillet som

i Eksempel 11), hvorpå blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Blandingen ble avkjølt, tilsatt 100 ml destillert vann og pH justert til 6,2. Etter omrøring ved romtemperatur i 6 timer, ble en oppløsning av 1,79 g GdCl3"6H20 i 20 ml destillert vann, tilsatt. pH-verdien ble justert til 5,8 og produktet renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,4 g av et gulaktig, fnokket produkt som inneholdt 4,7 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 10,5 s"<1> mM~<1>.

Eksempel 20

2,0 g natriumkarboksymetylcellulose, Mw 90000 og substitusjonsgrad 0,8 (Blanose, tilgjengelig fra Hercules Inc., Wilmington, Delaware, USA - Blanose er et registrert varemerke), ble løst opp i 20 0 ml destillert vann. pH-verdien ble justert til 6,0 og en oppløsning av 0,41 g CuS04•5H20 i 50 ml destillert vann, tilsatt. Deretter ble pH justert til 5,2, oppløsningen omrørt i 1 time og produktet renset, isolert og tørket som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 1,7 g av et blått, fnokket produkt som inneholdt 2,2 vektprosent Cu.

WS > 25 mg/ml. SRRE 0,8 s~<1> mM~<1>.

Eksempel 21

2,0 g natriumkarboksymetylcellulose , Mw 90000 og substitusjonsgrad 0,8 (Blanose, tilgjengelig fra Hercules Inc., Wilmington, Delaware, USA), ble løst opp i 200 ml destillert vann, hvorpå pH ble justert til 5,6 og en oppløsning av 160 mg GdCl3*6H20 i 50 ml destillert vann, ble tilsatt. pH-verdien ble justert til 5,2, oppløsningen omrørt i 2 timer og produktet renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 1,4 g av et hvitt, fnokket produkt som inneholdt 2,7 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml SRRE 5,8 s"<1>mM~<1>.

Eksempel 22

7,0 g av bisanhydridet av DTPA ble tilsatt til en opp-løsning av 10 g inulin (Sigma No. 1-3754, tilgjengelig fra Sigma Chemical Company, St. Louis, USA - Sigma er et registrert varemerke), i 200 ml tørr DMSO ved romtemperatur. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 20 timer, hvoretter oppløsningen ble frysetørket. Det faste materialet ble løst opp i 250 ml destillert vann, oppløsningen omrørt over natten og pH justert til 5,0. En oppløsning av 8,0 g GdCl3'6H20 i 75 ml destillert vann, ble tilsatt, hvorpå pH ble justert til 5,5 og oppløsningen omrørt i 1 time. Blandingen ble underkastet ultrafiltrering med 0,9 % (vekt/volum) NaCl etterfulgt av destillert vann. Den vandige løsning ble inndampet og produktet tørket under vakuum ved 50°C. Det ble oppnådd 13,1 g av et hvitt faststoff som inneholdt 9,8 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml SRRE 6,6 s"<1> mM~<1>.

Eksempel 23

2,0 g en kopolymer av sukrose og epiklorhydrin, M^ 70000 (Ficoll 70, tilgjengelig fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), ble løst opp i 200 ml tørr DMSO. 1,03 g av bisanhydridet av EDTA ble tilsatt og blandingen omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Under tilsetning av 100 ml destillert vann, ble reaksjonsblandingen avkjølt i et is/vann-bad og pH justert til 5,8. En oppløsning av 0,88 g MnCl2*4H20 i 20 ml destillert vann, ble tilsatt. pH ble justert til 5,7 og produktet renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 2,8 g av et hvitt, fnokket ..produkt som inneholdt 0,3 vektprosent Mn.

WS > 50 mg/ml. SRRE 19,2 s"1 mM~<1.>

Eksempel 24

EDTA ble bundet til 2,0 g av en kopolymer av sukrose og epiklorhydrin, Mw 40000 (Ficoll 400, tilgjengelig fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), som beskrevet i Eksempel 23, hvorved en oppløsning av EDTA-tverrbundet sukrose, forelå. En oppløsning av 1,4 g FeCl3'6H20 i 20 ml destillert vann ble tilsatt, pH justert til 5,7 og produktet renset og isolert som beskrevet i Eksempel 1. Det ble oppnådd 3,2 g~av et brunt, fnokket produkt som inneholdt 2,7 vektprosent Fe.

WS > 50 mg/ml. SRRE 0,5 s<-1> mM~<1>.

Eksempel 25

1,4,7,10-tetraazacyklododekan-N,N',N",N"' -tetraeddiksyre (DOTA), ble fremstillet etter fremgangsmåten beskrevet i Inorg. Chem. , 1_9, (1980) 1319, av J.F. Desreux, og omsatt med glycin-benzylester etter blandet-anhydrid-metoden beskrevet i Biochem. Biophys. Res. Comm., _77, (1977) 581 , eller etter karbodiimid-metoden beskrevet i Eksempel 1, på følgende måte: 12,8 g DOTA i tørket DMSO, ble tilsatt forsiktig til en opp-løsning av 6,7 g N-(3-dimetylaminopropyl)-N'-etyl-karbodiimid-hydroklorid og 4 00 mg N,N-4-dimetylaminopyridin i DMSO. Etter 30 minutter ble en oppløsning av 10,6 g glycin-benzylester-p-toluensulfonat og 3,21 g N-metylmorfolin dråpevis tilsatt i løpet av 1 time. Oppløsningen ble omrørt i 22 timer og deretter lyofilisert. Residuet ble løst opp i vann og vasket flere ganger med kloroform ved pH 2 og 10. Den resulterende vannløsning ble inndampet og råproduktet vasket med etanol/vahn.

1,0 g DOTA-glycin-benzylester ble løst opp i destillert vann og tilsatt 670 mg GdCl^ i hvorpå blandingen ble oppvarmet til 80 C under omrøring. pH ble justert til 10-11 med NaOH og omrøringen fortsatt i 1 time. Etter avkjøling av den uklare opp-løsningen, ble pH justert til 5-6, hvorved oppløsningen ble klar. Oppløsningsmidlet ble fordampet og residuet tatt opp i tørr DMSO. Produktet ble bundet til 2,0 g dekstran, Mw 40000 (Dextran T 40, fra Pharmacia Fine Chemicals AB, Uppsala, Sverige), som beskrevet i Eksempel 1 for TTHA, og dialysert som beskrevet der. Lyofilisering førte til 2,1 g av et hvitt voluminøst produkt som inneholdt 1,9 vektprosent Gd.

WS > 50 mg/ml. SRRE 16,8 s~<1> mM~<1>.

Eksempel 26

425 mg gadolinium(III)DTPA-dekstran 40 ble fremstillet i henhold til Eksempel 6 og oppløst i 10 ml vandig 0,9 % NaCl. Oppløsningen ble sterilfiltrert og fylt over på 10 ml ampuller. Oppløsningen inneholdt 2 mg/ml Gd.

Eksempel 27

200 mg europium(III)dekstranfosfat ble fremstillet i henhold til Eksempel 16 og løst opp i 100 ml destillert vann. 2,0 g natriumkarboksymetylcellulose (Blanose, tilgjengelig fra Hercules Inc., Wilmington, Delaware, USA), ble også oppløst i oppløsningen som deretter ble fylt over på en 100 ml flaske. Oppløsningen inneholdt 20yug/ml Eu.

Eksempel 28

306 mg gadolinium(III)DTPA-inulin ble fremstillet i henhold til Eksempel 22 og løst opp i 10 ml 0,9 % (vekt/volum) natrium-kloridoppløsning. Oppløsningen ble sterilfiltrert og fylt over på en 10 ml ampulle. Oppløsningen inneholdt 3 mg/ml Gd.

Claims

1. -Diagnostisk middel inneholdende et vannløselig"makromolekylært kompleks av et ikke-radioaktivt paramagnetisk metall, karakterisert ved at midlet omfatter et fysiologisk akseptabelt, vannløselig, hydroksylgruppe-holdig, makromolekylært produkt med vektgjennomsnittlig molvekt (M^) på minst 3000, hvortil det kjemisk er bundet minst ett ikke-radioaktivt paramagnetisk metall, hvor det makromolekylære produkt omfatter minst ett materiale valgt fra polysakkarider og polymeriserte sukkeralkoholer og derivater derav.

2. Diagnostisk middel ifølge krav l, karakterisert ved at det makromolekylære produkt er nedbrytbart i den dyriske kropp.

3. Diagnostisk middel ifølge krav 2, karakterisert ved at det makromolekylære produkt lar seg nedbryte av hydrolaser.

4. Diagnostisk middel ifølge krav 1-3, karakterisert ved at det ikke-radioaktive paramagnetiske metall er valgt fra elementene med atomnummer 21-29, 42, 44 og 57-70.

5. Diagnostisk middel ifølge krav 4, karakterisert ved at det ikke-radioaktive paramagnetiske metall er valgt fra gadolinium, erbium, europium, dysprosium, holmium, mangan, jern, nikkel, krom og kobber.

6. Diagnostisk middel ifølge krav 1-5, karakterisert ved at det ikke-radioaktive paramagnetiske metall er kjemisk bundet til det makromolekylære produkt i form av et chelatkompleks.

7. Diagnostisk middel ifølge krav 1-6, karakterisert ved at det makromolekylære produkt har en vektgjennomsnittlig molvekt (M ^) på minst 30.000.

8. Diagnostisk middel ifølge krav 1, kaxakterisert ved at det makromolekylære produkt omfatter et vannoppløselig materiale valgt fra dekstra-ner, stivelser og derivater derav.

9. Diagnostisk middel ifølge krav 5, karakterisert ved at det paramagnetiske metall er gadolinium.

10. Diagnostisk middel ifølge et av kravene 1-7, karakterisert ved at det paramagnetiske metall er slik ladet at det makromolekylære produkt er uladet i oppløsning.