NO792068L

NO792068L - Termoherdende varmebindbar lakk.

Info

Publication number: NO792068L
Application number: NO792068A
Authority: NO
Inventors: Peter Heim; Karl Borer; Werner Allemann
Original assignee: Scweizerische Isola Werke
Priority date: 1978-06-21
Filing date: 1979-06-20
Publication date: 1979-12-27
Also published as: PL216464A1; AU523022B2; CA1142285A; ZA793073B; USRE31193E; DD144422A5; PT69791A; IL57602A; HU182680B; JPS5527386A; CS215117B2; EP0008811A1; IL57602A0; FI791967A7; IN150383B; PL120439B1; JPS5733308B2; AU4826579A; DK258579A; RO79770A

Description

Termoherdbar, varmebindbar lakk.

Foreliggende oppfinnelse angår en termoherdende, varmebindbar lakk. Slike produkter kalles ofte "herdbar lakk" og består av en oppløsning av et termoherdende, varmebindbart klebemiddel som etter fjerning av oppløsningsmidlet, først bindes til underlaget og deretter herdes ved en herdnings-prosess, det vil si at man tilfører varme. Den varmebindbare lakken ifølge foreliggende oppfinnelse består i alt vesentlig av en oppløsning av en termoherdende blanding av visse poly-hydantoinharpikser, polyhydroksy-polyeterharpiks (også kaltes fenoksyharpikser) og polyuretanharpikser i et forutbestemt vektforhold, og er spesielt godt egnet for påstrykning og belegging av varmestabile emaljerte ledninger for spoler.

Spoler som således er fremstilt av varmestabile emaljerte ledninger som er belagt med den varmebindbare lakken ifølge foreliggende oppfinnelse, kan således herdes slik at man kan fremstille elektromagnetiske spoler som kan utsettes for sterke mekaniske påkjenninger og temperaturvariasjoner, ettersom belegget smelter når tilstrekkelig varme tilføres og så for-skyves véd en samtidig trykkvirkning, enten ved den spenning som påsettes når spolen vindes opp eller ved en herdning i en form eller en kompresjonspresse, inn i hulrommene mellom spolens ledninger,og der herdes ved kjemisk tverrbinding når mer varme tilføres.

Emaljerte ledninger for spoler med et varmebindbart, klebende belegg som også kalles "herdende lakkledninger" har vært på markedet i mange år. Dette er elektrisk ledende ledninger som er utstyrt med et indre normalt isolerende lag av en vanlig ledningslakk og et øvre lag av en varmebindbar eller herdbar lakk. Det nedre laget (som også kalles basisisolasjonen eller basislakken) utgjør den virkelige isolasjonen og må bestå av et materiale som blant annet ikke ugunstig påvirkes av de herdningsbetingelser som brukes ved herdningen av den varmebindbare lakken. Det øvre laget tjener til å binde sammen de individuelle vindingene i en spole slik at man kan fremstille en rekke spoler for diverse^elektriske formål uten at spolene, unntatt i visse helt eksepsjonelle tilfelle, må bindes sammen ytterligere ved hjelp av en impregnerende lakk. Slike spoler kan herdes under sterkt varierende betingelser som kan til-passes form og størrelse på spolene, f.eks. ved oppvarming i et termostatisk kammer, ved at man tilfører varm luft under oppvindingen eller ved hjelp av en strømpuls etter oppvindingen.

De materialer som hittil har vært brukt som varmebindbare klebémidler (også kalt det bindende lag) for belegging av emaljerte ledninger, kan oppdeles i to grupper ut fra sin opptreden i varme: A. Termoplaststoffer som er viskoelastiske ved normale temperaturer (ofte kalt "plastomerer") og som reversibelt kan oppvarmes til en plastisk tilstand så ofte dette er ønskelig

uten kjemiske forandringer.

B. Termoherdende blandinger av termoplastiske stoffer (plastomerer) som er viskoelastiske ved normale temperaturer og som omdannes ved en enkel tilførsel av varme via en plastisk tilstand til et termoherdbart plaststoff, noe som skyldes kjemisk tverrbinding ved herdningen.

De varmebindbare klebémidler i gruppe A innbefatter termoplastiske syntetiske harpikser, såsom polyvinylbutyral, poly-amider, polyestere etc. Disse klebémidler virker udmerket så lenge som driftstemperaturen på spolene som er fremstilt ved hjelp av disse klebémidler, er under mykningsområdet for det varme bindbare klebemiddel. I nevnte virkningsområde, det vil si i plastisk tilstand, er bindingsstyrken på dette varmebindbare klebemiddel sterkt nedsatt. Dette kan gjøre at spolen deformeres og endelig faller fra hverandre. I gruppe A vil derfor driftstemperaturen være blant annet avhengig av den plastiske tilstand på nevnte varmebindbare klebemiddel, og dette er også tilfellet for den nødvendige eller ønskelige herdnings-temperatur som kan anvendes, og denne temperatur kan derfor ikke gjøres så høy som ønskelig. Det er derfor for slike varmebindbare klebémidler i gruppe A som forblir termoplastiske, en grense for den temperatur som kan brukes. Til tross for dette er disse varmebindbare klebémidler mye brukt på mange felter hvor man ikke innbefatter sterke temperaturpåkjenninger eller variasjoner, slik at det kan opptre overbelastninger.

De varmebindbare klebémidler i gruppe B har fått en økende anvendelse i de senere år fordi man bare ved å bruke slike termoherdende varmebindbare klebémidler kan fremstille spoler som forblir dimensjonalt stabile selv ved høye mekaniske påkjenninger og sterke temperaturvariasjoner. Det har derved åpnet seg helt nye anvendelsesområder for slike lakkbelagte ledninger, spesielt på det felt hvor man tidligere brukte spoler impregnert med impregnerende lakk, dette gjelder spesielt spoler for elektriske motorer.

Denne utvikling er sterkt begunstiget ved at man idag

har utviklet basislakker for emaljert isolasjon av elektrisk ledende ledninger som tillater drifttemperaturer på opptil 200°C.

Disse basisisolasjoner kan fordelaktig belegges med et termoherdbart,varmebindbart lakklag (herdende lakk) som har samme varmes-<g>bilitet som den underliggende isolasjon, hvorved man får fremstilt ledninger som kan brukes ved fremstillingen av spoler som kan bindes sammen ved hjelp av den sist pålagte lakk. Økende forståelse for miljøproblemene begunstiger også

en bruk av slike varmebindbare lakker, ettersom en sammenbinding av en spole med impregnerende lakk i motsetning til sammenbinding ved herdning, gjør at det avgis store mengder av mer eller mindre giftige oppløsningsmidler eller reaktive forbind-ingsmidler som fordamper fra det indre eller fra overflaten av en slik lakk.

Når det gjelder termoherdende, varmebindbare lakker, har man hittil foreslått å bruke følgende termoherdende harpiks-blandinger i gruppe B: Blandinger av epoksyder med isocyanater (Britisk patent nr. 1.285.463),

blandinger av epoksyder med melamin eller fenoliske harpikser (Sveitsisk patent nr. 505.446).

blandinger av polyetere med sampolyamider og isocyanater (Britisk patent nr. 1.424.743), og

blandinger av polyesterimiduretaner med fenoksyharpikser (Tysk Offenlegungsschrift nr. 24.43.252).

Det er de sistnevnte av disse stoffer som har gitt de beste resultater. Ved hjelp av de varmebindbare lakker som er beskrevet i nevnte tyske Offenlegungsschrift kan man påføre belegg på varmestabile emaljerte ledninger avrvarmeklasse F (155°C) og H (180°C) uten vanskeligheter, og på samme måte som basisisolasjonene har disse belegg meget god lagringsstabili-tet slik at de herdet lakkbelagte ledningene ikke forandrer seg under lagring og kan lett vindes opp og herdes (de ovennevnte varmeklasser er definert i publikasjonen 85 (1957) fra Burea Central de la Commission Electrotechnique Internationale (1, rue de Varembé, Geneve, forkortet som CEI)). Praksis har også vist at med de varmebindbare lakktyper som er nevnt i ovennevnte tyske Offenlegungsschrift så kan man fremstille feltspoler for elektriske motorer i varmeklasse F til H som har samme driftsegenskaper som de tilsvarende feltspoler som er bundet sammen ved hjelp av impregnerende lakk i varmeklassene F til H.

For spoler som utsettes for endog høyere mekaniske påkjenninger og større varmevariasjoner (det gjelder f.eks. armaturspoler for elektriske motorer i varmeklassen F til H

og høyere, felt- og armaturspoler for manuelt drevet maskin-verktøy, selvbærende spoler og spoler som til sine tider er varmeoverbelastet til temperaturer på mer enn 2 50°C), så er dei varmebindbare lakk nevnt i tyske Offenlegungsschrift nr. 24.43.252 ikke egnet, enten fordi at man ikke lenger har tilstrekkelig disiøæjional stabilitet ved de forhøyere temperaturer eller ved at varmestabiliteten ikke er varig eller ved at varmebelastningskapasiteten er for liten, slik at spolen brenner ut.

Videre har man funnet og dette gjelder spesielt små spoler, at det er ønskelig med kortest mulig herdningstid slik at spolene kan fremstilles så økonomisk som mulig. Det vil imidlertid være meget problematisk], å bruke en varmebindbar lakk som varmeherdes i løpet av et par minutter ved f.eks. 180°C eller endog lavere temperatur, ettersom en slik lakk allerede ville være delvis herdet når man driver av oppløsnings-midlet etter påstrykningen på de emaljerte ledninger, slik at den etterfølgende binding ved herdningen av spolene ved hjelp det sist pålagte lakklag, ikke lenger kunne utføres skikkelig.

Kortere herdningstid kan derfor oppnås ved at man bruker herdningstemperaturer på over 200°C. I slike tilfelle må imidlertid herdningen skje betydelig raskere enn det som er mulig med de kjente varmebindbare klebémidler. Videre må basislakken for selve isolasjonen og den varmebindbare lakken være godt . tilpasset til hverandre slik at den herdende::.lakken ikke skades ved de ovennevnte høye herdningstemperaturene. Videre må det ikke skje oppsprekking under et varmesjokk og basisisolasjonen må ikke myknes, og det sist påstrøkne lakklaget må derfor smelte raskere og tverrbinde seg raskere og bli sterkere enn de termoherdbare varmebindbare lakker eller klebémidler som er kjent til dags dato.

Når man fremstiller store spoler, sårer^det imidlertid vanskelig å utføre en rask herdning på grunn av at oppvarming og avkjøling av store spolemasser er meget vanskelige, og blant annet kan føre til større mekaniske påkjenninger inne i spolene. I motsetning til dette kan fremstillingen av større spoler ut-føres uten særlig store problemer ved midlere herdningsbetingelser, det vil si ved flere timers lagring av spolene ved temperaturer under 200°C, fortrinnsvis maksimalt 180°C i et termostatisk kammer, og dette resulterer i spoler med meget gode og optimalt balanserte egenskaper.

Sett på bakgrunn av de forskjellige herdningsmetoder

så kan en termoherdende varmebindbar lakk bare brukes relativt universalt for belegging av emaljerte ledninger hvis det varmebindbare klebemidlet på den ene side er varmebindbart, men relativt langsomtherdende allerede ved temperaturer på ca. 180°C, men på den annen side kan varmeherdes ved herding ved temperaturer over 200°C, fortrinnsvis maksimalt 220°C så raskt som mulig. Varmebindbare klebémidler som må herdes ved temperaturer over 22o8c er uegnet for mindre spoler.

Slike egenskaper er også fordelaktige for en videre be-arbeidingsteknologi, nemlig ved fremstillingen av spoler med kompleks form som omdannes i flere trinn, og hvor man bruker den plastiske deformeringsevnen på nevnte varmebindbare klebemiddel. Sålenge som de termoherdende lakkbelagte ledninger bare varmebindes, noe som er mulig under 200°C, det vil si så lenge som det varmebindbare klebemidlet er i stand til å tåle en plastisk deformasjon, så kan de belagte ledningene gjen-tatte ganger utsettes for plastisk deformasjon på samme måte som tidligere kjente ledninger som er belagt med forskjellige typer lakk som forblir termoplastiske. Under den endelige ut-formningen kan man imidlertid varmeherde de termoherdende lakkbelagte ledningene, noe som ikke er mulig med de tidligere kjente termoplastiske ledninger som beholder sine egenskaper uavhengig av temperaturen.

Det er derfor en hensikt ved foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en termoherdbaf.cvarmebindbar lakk hvis harpikskomponenter danner et varmebindbart klebemiddel og som kan fortrinnsvis herdes ved temperaturer som starter fra 180°C men maksimalt når opp til 220°C, og som kan tverrbindes ved temperaturer over 200°C betydelig raskere og sterkere enn tidligere kjente termoherdende varmebindbare klebémidler, og som etter herdingen (tverrbinding) ved forhøyede temperaturer, gir bedre dimensjonal stabilitet og betydelig høyere varmestabilitet, og dette gjelder også varmeoverbelastningen (det vil si de er mer stabile for utbrenning) enn tidligere kjente termoherdende varmebindbare klebémidler, samtidig som de nye lakktyper ifølge foreliggende oppfinnelse har tilfredsstillende lagringsstabili-tet, bearbeidhet etc. De nye kjente varmebindbare lakktyper brukes fortrinnsvis for belegging av tidligere kjente varmestabile emaljerte ledninger for det formål å fremstille termoherdende lakkbelagte ledninger.

Man har nå overraskende funnet at man ved å bruke en varmebindbar lakk på basis av en termoherdende blanding av oppløsninger av en polyhydantoinharpiks, en polyhydroksypoly-eterharpiks (fenoksyharpiks) og en polyuretanharpiks, kan fremstille termoherdende,varmebindbare,klebende belegg på varmestabile emaljerte ledninger for spoler, og hvor nevnte lakklag oppfyller de ovennevnte krav betydelig bedre enn alle tidligere kjente varmebindbare klebémidler.

Den termoherdende varmebindbare lakken ifølge foreliggende oppfinnelse erkarakterisert vedat den består av en oppløsning av en termoherdende blanding i et oppløsningsmiddel eller en blanding av oppløsningsmidler som koker ved temperaturer i området fra 50 til 230°C, fortrinnsvis 130-210°C, og hvor den termoherdende blandingen består av de følgende ingre-

dienser (basert på faste harpiksstoffer):

a) fra 20 til 80 vekt-% av en polyhydantoinharpiks med lineær og/eller grenet struktur og med følgende formel:

hvor nevnte R gruppe er de samme eller forskjellige og er hydrogen eller alkylradikale med fra 1 til 4 karbonatomer, og de angitte X grupper er de samme eller forskjellige og er alifatiske, cykloalifatiske, heterocykliske og/eller aromatiske sammenbindende grupper, mens n er et positivt tall med en verdi som tilsvarer den spesifikke viskositeten, og hvor en 1% oppløsning av harpiksen i kreosol DAB V har en spesifikk viskositet på mellom 02, og 1,5 ved 20°C, b) fra 5-65 vekt-% av en polyhydroksypolyeter eller fenoksyharpiks med lineær og/eller grenet struktur og med følg-ende formel:

hvor Y er en bivalent alifatisk, cykloalifatisk, heterocyklisk og/eller aromatisk gruppe, og mr er er prositivt tall med en verdi som tilsvarer den spesifikke viskositeten, p er er positivt tall med en midlere verdi fra 1 til 30,og q er et positivt tall med en verdi som tilsvarer den spesifikke viskositeten, og hvor en 1% oppløsning av harpiksen i kreosol DAB V har en

har en spesifikk viskositet på mellom 0,2 og 1,5 ved 20°C, og

c) fra 3 til 40 vekt-% av en polyuretanharpiks med lineær og/eller grenet struktur, og hvor minst 4 vekt-% av harpiksen

består av en uretangruppe med følgende formel:

og hvor en 1% oppløsning av harpiksen i kreosol DAB V har en spesifikk viskositet og mellom 0,1 og 1,0 ved 20°C.

Fig 1 på tegningen representerer det ternære system av komponentene a, b og c i form av et triangulært diagram. Sammen-setningen av den varmebindbare lakken ifølge foreliggende oppfinnelse kan tas ut fra det skraverte område på fig. 1. Fig. 2 viser et prøvearrangement for bestemmelse av herdbarheten, og fig. 3 viser et prøvearrangement for å bestemme herdestyrken på de varmebindbare lakkene.

Varmebindbare lakk ifølge foreliggende oppfinnelse kan fremstilles ved å blande korresponderende mengder av en opp-løsning av komponent a) i et oppløsningsmiddel eller en blanding av oppløsningsmidler, fortrinnsvis i en fenolisk oppløs-ningmiddel eller benzylalkohol eller blandinger av denne, eventuelt med tilsetning av hydrokarboner som fortrinnsvis er aromatiske, såsom xylen eller blandinger, hvor xylen forekommer, såsom SolvessoV-y 100, en opplsning av komponent b) i et opp-løsningsmiddel eller en blanding av oppløsningsmidlet, fortrinnsvis et fenolisk oppløsningsmiddel, benzylalkohol, N-metylpyrolidon, dimetylformamid, 2-metoksyetylacetat eller 2-etoksyetylacetat eller blandinger av disse, eventuelt med en tilsetning av hydrokarboner som fortrinnsvis er aromatiske7 såsom xylen eller blandinger med denne, såsom SolvessoC^100, samt en oppløsning av komponent c) i et oppløsningsmiddel eller en blanding av slike, fortrinnsvis i et fenolisk oppløsnings-middel, benzylalkohol eller N-metyllpyrolidon, eventuelt med en tilsetning av hydrokarboner som fortrinnsvis er aromatiske,

iRi

såsom xylen eller blandinger i denne, såsom SolvessoV-/100.

Den varmebindbare lakken kan også inneholde katalysatorer av en type som er vanlige i forbindelse med polyuretankjemin, og/eller andre tilsetningsstoffer, såsom syntetiske harpikser som ofte brukes for modifiserende formål, f.eks. fenoliske harpikser eller melaminharpikser, utjevnende midler og/eller klebende primere, organiske og/eller uorganiske fyllstoffer samt fargestoffer. Det er foretrukket å bruke som katalysator fra 0,1 til 1 vekt-% av blyacetat.

Egnede polyhydantoinharpikskomponenter a) er f.eks. beskrevet i tysk patent nr. 15.70.552 (Bayer), britisk patent nr. 1.420.914 (Bayer), tysk Offenlegungsschrift nr. 17.95.729 (Bayer), tysk patent nr. 17.70.131 (Beck) og tysk Offenleguns-schrift nr. 20.54.602 (Beck). De polyhydantainharpikser som er nevnt i de angitte patenter kan brukes i varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse forutsatt at deres 1% oppløs-ning i kreosol DAB V(kreosol'ifølge Deutsches Arnzneibuch V) har en spesifikk viskositet på mellom 0,2 og 1,5 ved 20°C. Egnede produkter med slike egenskaper er f.eks. følgende:

Resistherm PH 10 (Bayer)

Resistherm PH 20 (Bayer)

Polyhydantoin VP L 2324 (Bayer)

Polyhydantoin VP L 8001 (Bayer)

Polyhydantoin VP L 8003 (Bayer,

såvel som polyhydantoiner som inneholder imidgrupper, f.eks.

av den type som er beskrevet i ovennevnte tysk Offenlegungsschrift nr. 17.95.729 (Bayer).

Egnede polyhydroksypolyeter- harpikskomponenter (fenoksy-harpikskomponenter) b) er f.eks. produkter såsom eponol og epikot (Shell), fenoksyharpiks (Union Carbide) og epiclon (Day-Nippon), som kan brukes i varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse forutsatt at deres 1% oppløsning kreosol DAB V har en spesifikk viskositet på mellom 0,2 og 1,5 ved 2 0°C. Eksempler på slike produkter er følgende:

Eponol og Epikottypene OL-55 og OL-53

Epikot-typene CH-1401 og CH-1402

Bakelittfenoksyharpiksr-typer PKHH, PKHC og PKHA

Epiclone H 350

såvel som polyhydroksypolyeterharpikser som inneholder ester og/eller esterimidgrupper, som er fremstilt fra bisfenol-diepoksydharpikser, f.eks. Epon 828 og 1001 til 1009 (Shell)', og dikarboksylsyrer, såsom adipinsyre, og/eller imiddikarboksyl-

syren og hvor disse f.eks. kan fremstilles fra trimel.liti.in-syreanhydrid og diaminer, fortrinnsvis 4,4<1->diamindiofenyl-

metan eller glycocoll.

Egnede polyuretanharpikskomponenter c) er f.eks. addi-sjonsprodukter fremstilt av minst bivalente isocyanater som kan inneholde imidgrupper, og hvor isocyanatgruppene kan være delvis blokkert ved hjelp av monovalente forbindelser med aktivt hydrogen, såsom fenoler, e-caprolaktan, malonsyreestere, benzylalkohol eller triisopropylalkohol, og ved minst bifunksjonelle hydroksyforbindelser. Når det gjelder prinsippene ved poly-uretankjemien og utgangsprodukter for fremstilling av poly-uretanet så er det f.eks. beskrevet i Kunststoff-Handbuch,

vol. VII, "Polyurethane" (Vieweg and Hochtlen), Hauser Verlag Munchen. Alle oppløselige polyuretaner kan brukes i varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse forutsatt at deres 1% oppløsning i kreosol DAB-_V::har'<7>en spesifikk viskositet på mellom 0,1 og 1,0 ved 20°C.

Tallet på teknisk viktige isocyanater som kan brukes ved fremstillingen av slike polyuretanharpikser er meget stort. Således kan man f.eks. bruke tolyen-2,4- og/eller -2,6-diisocyanat, f.eks.DesmodurC^T 65, T 80 og T 100 (Bayer), såvel som dimerisert tolyen-2,4-diisocyanat, f.eks. DesmodurTT (Bayer) difenylmetan-4,4'-diisocyanat, Desmodur ® 44 (Bayer), 1.4- diisocyanato-benzen, f.eks. Desmodur ® 14 (Bayer), heksa-". Lye metylen-1,6-diisocyanat, f.eks. Desmodur®H (bayer), naftylen-1.5- diisocyanat, f.eks. Desmodur®15 (Bayer), trifenylmetan-4,4<1>,4"-triisocyanat, f.eks. Desmodur ® R (Bayer), trimetyl-heksametylen diisocyanat, f.eks..TMDI (Veba) isoforon diisocyanat, f.eks. IPDI (Veba), et reaksjonsprodukt med isocyanat og uretangrupper fremstilt fra tolyen diisocyanat og en blanding av poly-alkohol, f.eks. Desmodur^L (Bayer) eller blokkert med kresol, Desmodur® AP stabil (Bayer), trimerisert tolyen-2 , 4-diisocyanat, f.eks. Suprase®KN (ICI) eller blokkert med kreosol, Desmodur® CT stabil (Bayer), såvel som imid og/eller amid-gruppeholdige isocyanater, såsom et reaksjonsprodukt fra 2 mol difenylmetan diisocyanat og 1 mol trimellitinsyre anhydrid.

Ved fremstillingen av de ovennevnte polyuretanharpikser

kan man bruke alle forbindelser som inneholder minst to hydroksygrupper, med fortrinnsvisvpolyalkoholer og da spesielt etylen-

glykol, dietylenglykol, trietylenglykol, butandiol, heksan-triol, glycerol, trimetylolpropan og tris-(hydroksyetyl)-isocyanat, polyhydroksypolyestere, spesielt polyhydroksypolyester fremstilt fra minst en dialkohol, såsom en av de ovennevnte alkoholer, og minst en dibasisk karboksylsyre, f.eks. adipinsyre, ftalsyre, isoftalsyre, teiefthalsyre eller trimellitinsyre, og hvor molforholdet mellom syre og alkohol fortrinnsvis er mellom 3:4 til 3:6, og polyhydroksypolyesterimider, fortrinnsvis av den type som er beskrevet i<g>veitsisk patent nr. 532.649 og tysk Offenlegungsschrift nr. 24.43.252.

Polyuretanharpiksene er fortrinnsvis fremstilt fra nevnte isocyanater og hydroksyforbindelser i et molforhold på -NCO-

til -0H på 4 til 6:5, og reaksjonen (som eventuelt kan utføres i nærvær av stoffer som blokkerer isocyanatgruppene) utføres slik at en 1% av den fremstilte polyuretanharpiks i kresol DAB V har en spesifikk viskositet på mellom 0,1 og 1,0 ved 2 0°C.

Den varmebindbare lakk ifølge foreliggende oppfinnelse kan pålegges emaljerte kobberledninger eller tråder som fortrinnsvis er varmestabile ved hjelp av en normal ledningslak-keringsmaskin, og for å oppnå den forønskede tykkelse på det klebende lag så kan man påføre flere lag av varmebindbare lakk, noe som er meget vanlig i forbindelse med lakkering av ledninger eller tråder. Ved en gitt lakkeringshastighet vil individuelle varmebindbare lakklag kunne tørkes ved betydelig lavere ovnstemperatur, nemlig 150 til 200°C,enn basislakklagene, fordi basislakklagene ikke bare må tørkes, men også må brennes inn. Hvis man således ønsker å fremstille et brent lakklag på denne måten i ett trinn, så må man bruke en lakkeringsmaskin med to ovnssjakter, og hvor temperaturene på ovnssjaktene er individuelt justerbare.

Man kan bruke alle varmeresistente emaljerte ledninger som oppfyller minst kravene til varmeklasse F, men de bør fortrinnsvis være av de mest varmestabile kvaliteter (dvs. bedre eller lik varmeklasse H) f.eks. ledninger isolert med polyesterimid, polyamidimid, polyhydantoin eller polyimid. Ledninger som har to i:s<:>olerende lag, f.eks. polyesterimid som basis-lag og et polyamid-imidlag som dekkende lag, kan også brukes.

Ikke bare emaljerte ledninger, men også ledninger som

er isolert på en annen måte, f.eks. ledninger belagt med glasstråder eller isolert med isolerende tape, kan belegges med varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse. I prinsipp kan man belegge ledninger med ethvert tverrsnitt (fine til grove) og profil (runde eller flate). Metallkjernen i ledningene kan bestå av forskjellige materialer, f.eks. kobber, aluminium og andre materialer med høy spesifikk motstand. Den varmebindbare lakk ifølge foreliggende oppfinnelse kan imidlertid også påføres andre underlagsmaterialer, såsom plast-filmer eller plater, metallfolie, glasstråder, glimmerpapir og polyamidpapir, f.eks. Nomex R (Du Pont).

Ved utfelling i et ikke-oppløsningsmiddel, fortrinnsvis vann, kan man fremstille varmebindbare klebende pulvere fra en varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse.

Fremstillingen av syntetiske harpiksoppløsninger som kan brukes ved fremstillingen av varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse, er beskrevet nedenfor.

A. Polyhydantoinharpiksoppløsninger.

Oppløsning A 1

100 vektdeler av en 32% oppløsning av Resiterm PH 10 (Bayer) i kresol ble blandet med 60 vektdeler xylen under god utrøring.

Oppløsning A 2

100 vektdeler av en 32% oppløsning av Resiterm PH 20 (Bayer) i kresol ble blandet med 60 vektdeler xylen under god røring.

Oppløsning A 3

300 vektdeler i kresol DAB V og 300 vektdeler xylen ble fylt på en kolbe med rører og termometer og opphetet til ca. 100°C. Under røring tilsatte man så 200 vektdeler polyhydantoin VP L 2 32 4 (Bayer). Så snart harpiksen var oppløst, dvs. etter ca. to timer, ble oppløsningen avkjølt.

B. Polyhydroksy- polyeter henholdsvis fenoksy-harpiksoppløsning.

Oppløsning B 1

400 vektdeler kresol DAB V og 400 vektdeler xylen ble tilsatt en kolbe med rører og termometer og så oppvarmet til 130°C. Under røring tilsatte man 200 vektdeler Epikote 1401 (Shell). Så snart harpiksen er oppløst, dvs. etter ca. to timer, ble oppløsningen avkjølt.

Oppløsning B 2

Sammensetning som oppløsning B 1 , men man brukte Epikote 1402 (Shell) i stedet for Epikote 1401.

Oppløsning B 3

100 vektdeler eponol 55-1-32 (Shell) ble blandet under røring med 60 vektdeler kresol DAB V.

Oppløsning B 4

100 vektdeler Eponol 53-L-32 (Shell) ble under røring Hlandet med 60 vektdeler kresol DAB V.

Oppløsning B 5

Samme sammensetning som for oppløsning B 1, men man brukte fenoksyharpiks PKHH (Union Carbide) i stedet for Epikote 1401.

C. Polyuretanharpiksoppløsninger.

Oppløsning C 1

800 vektdeler kresol DAB V, 4 vektdeler blyacetat tri-hydrat, 262,5 vektdeler trietylenglykol, 130,5 vektdeler tris-(hydroksyetyl)-isocyanurat, 112,5 vektdeler glycocol og 288 vektdeler trimellitinsyre-anhdrid ble tilsatt i den angitte rekkefølge til et reaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet slik at man nådde en temperatur på ca. 2 00°C i løpet av 4 timer. Temperaturen ble justert slik at så mye vann som mulig, men så lite kreosol som mulig ble avdestillert ved å holde destillasjonstemperaturen under 110°C. Reaksjonen var fullstendig i løpet av 8 timer ved 200-210°C, og blandingen ble så hensatt for avkjøling. Utbyttet var - =?■ ca 1450 vektdeler av en esterimidharpiks-oppløsning. Denne ble så tilsatt 485 vektdeler Solvesso 100 (Esso), blandingen ble oppvarmet under røring til 110°C, og

fra 2-5 flyktige komponenter, i alt vesentlig vann, ble avdestillert under svakt redusert trykk. Etter en fullstendig dehydrering tilsatte man 250 vektdeler p,p'-difenylmetandiiso-cyanat under røring, og reaksjonskaret ble så lukket. Man får en eksotermisk reaksjon som gjorde at temperaturen steg fra ca. 110 til ca. 127°C, og blandingen ble hensatt for reaksjon i ytterligere en halv time ved denne temperatur. Blandingen ble så fortynnet med 159 0 vektdeler kresol DAB V og 1090 vektdeler Solvesso 100.

Oppløsning C 1.1

Man går frem som for oppløsning C 1, men tilsetter p.p'-difenylmetan diisocyanat ved 135°C i stedet for 110°C. Den eksotermiske reaksjon gjør at temperaturen stiger fra 135 til 150°C, og blandingen hensettes for reaksjon i 15 min. ved denne temperatur og avkjøles så raskt som mulig til under 100°C.

Oppløsning C 2

240 vektdeler dehydrert N-metylpyrrilidon og 150 vekt-deler dehydrert trietylenglykol ble tilsatt itetcreaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring oppvarmet man blandingen til 150°C og ved intervaller på 15 min. tilsatte man fem porsjoner av 50 vekt-deler p,p'-difenylmetan diisocyanat. Den eksotermiske reaksjonen som starter ved hver tilsetning gjør at temperaturen steg med fra 10-15°C, men mellom tilsetningene ble blandingen avkjølt igjen til 150°C. Etter tilsetning av den femte porsjonen ble blandingen oppvarmet til 170°C og reagert her i 15 min., men ble så fortynnet med 1350 vekt-deler dehydrert kresol DAB V.

Oppløsning C 3

62 vektdeler dehydrert etylenglykol ble tilsatt itetoreak-sjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet til 160°C, hvoretter man tilsatte 50 vektdeler trimetylheksametylen-diisocyanat. Den eksotermiske reaksjon gjør at temperaturen stiger til ca. 190°C. Blandingen ble hensatt for reaksjon i ytterligere 15 min. og ble avkjølt til 170°C.

Ved intervallet på 15 min. tilsatte man fire porsjoner med

40 vektdeler trimetylheksametylen-diisocyanat. Den eksotermiske reaksjonen som starter ved hver tilsetning gjør at temperaturen på blandingen stiger på mellom 10-20°C, og blandingen ble derfor avkjølt til 170°C mellom tilsetningene. Etter 15 min. reaksjonstid etter den siste porsjonen, ble blandingen avkjølt til 120°C og fortynnet med 950 vektdeler kresol DAB V.

Oppløsning C 4

106 vektdeler dehydrert dietylenglykol ble tilsatt et reaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet til 160°C og tilsatt 50 vektdeler trimetylheksametylen diisocyanat. Den eksotermiske reaksjonen gjør at temperaturen stiger til ca. 190°C. Blandingen ble omsatt i ytterligere 15 min. og avkjølt til 170°C. Ved mellomrom på 15 min. tilsatte man fire porsjoner med 40 vektdeler trimetylheksametylen diisocyanat. Den eksotermiske reaksjonen som begynner hver gang man har tilsatt en porsjon på gjør at temperaturen stiger mellom 10 og 20°C. Blandingen ble derfor av-kjølt igjen til 170°C mellom tilsetningene. Før tilsetning av den fjerede porsjon tilsatte man 130 vektdeler dehydrert de-

hydrert N-metylpyrrolid6n:.\ „ Etter 15 min. reaksjonstid etter den siste tilsetning, ble blandingen avkjølt til 120°C og fortynnet med 1150 vektdeler kresol DAB V.

Oppløsning C 4.1

Fremgangsmåten er som for oppløsning C4 uten tilsetning av N-metylpyrrolidon. Etter at reaksjonen var ferdig, ble dess-uten blandingen fortynnet med 1280 vektdeler kresol DAB V i stedet for 1150 vektdeler av kresi DAB V.

Oppløsning C 5

Fremgangsmåten er som for oppløsning C4.1, men man bruker 150 vekt-deler dehydrert trietylenglykol i stedet for 106 vekt-deler dehydrert dietylenglykol, og tilsetter ved slutten av reaksjonen 1415 vekt-deler kresol DAB V i stedet for 1280 vekt-deler kresil DAB V.

Oppløsning C 6

450 vekt-deler trietylenglykol^ 186 vekt-deler etylenglykol, 6 vektdler blyacetat trié.hydrat, 292 vektdeler adipinsyre, 150 vektdeler glycocol og 384 vektdeler trimellitinsyreanhydrid tilsatt i nevnte rekkefølge til et reaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet slik at man nådde 220°C i løpet av 6^ time. Temperaturen ble

justert slik at så mye vann som mulig, men så lite etylenglykol som mulig ble avdestillert, og destillasjonstemperaturen bør ikke overstige 110°C. Overskudd av glykolet ble så avdestillert i vakuum, slik at den dannede esterimidharpiksen hadde et hydroksyinnhold på 1,5-2%. Blandingen ble fortynnet med 1190 vektdeler 2-metoksyetylacetat. Etterat blandingen hadde nådd en temperatur på 115°C, tilsatte man 175 vektdeler p,p'-difenylmetan-diisocyanat. Den eksotermiske reaksjon gjør at temperaturen stiger til 130°C og blandingen ble reagert ved denne temperatur i 10 min. Den ble så fortynnet med 4260 vekt-deler 2-metoksyetylacetat.

Oppløsning C 7

62 vektdeler dehydrert etylenglykol ble tilsatt itetereak-sjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet til 150°C og tilsatt 24 vektdeler Desmodur T 65 (Bayer). Man får en eksotermisk reaksjon som gjør at temperaturen #ker til 185°C. Blandingen ble reagert i 15 min. og avkjølt til 170°C. Med 15 min. mellomrom tilsatte man seks porsjoner av 25 vektdeler Desmodur T 65. Den eksotermiske reaksjonen gjør at temperaturen stiger på mellom 2 0 og 30°C, men den ble redusert til 170°C mellom hver tilsetning. Før tilsetningen av den fjerde og femte porsjonen tilsatte man 20 vektdeler og før tilsetningen av den sjette porsjonen 40 vektdeler dehydrert N-metyl-pyrrolidon. Etter at reaksjonen var ferdig, ble blandingen fortynnet med 865 vektdeler kresol DAB V.

Oppløsning C 8

106 vektdeler dehydrert dietylenglykol ble tilsatt i et reaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet til 160°C, og man tilsatte 14 vektdeler Desmodur T 65 (Bayer). Man får en eksotermisk reaksjon som gjør at temperaturen stiger til 175°C. Blandingen ble omsatt ved denne temperatur i 15 min. og så avkjølt til 170°C. Med 15 min. mellomrom tilsatte man fire porsjoner 4 0 vektdeler Desmodur T 65. Den eksotermiske reaksjonen som starter ved hver tilsetning, gjør at temperaturen stiger med mellom 30 og 40°C, og temperaturen ble derfor hver gang nedsatt til 170°C. Før tilsetning av den fjerde porsjonen tilsatte man 100 vekt-deler dehydrert N-metylpyrrolidon. 15 min etter den siste tilsetning ble blandingen fortynnet med 102 0 vektdeler dehydrert kresol DAB V.

Oppløsning C 9

62 vektsdéler dehydrert etylenglykol ble tilsatt åtet reaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet til 160°C og tilsatt 48 vektdeler heksametylen diisocyanat. Man får en eksotermisk reaksjon, og temperaturen stiger til 19 0°. Det ble omsatt ved denne temperatur i 15 min. og så avkjølt til 170°C. Med 15 min. mellomrom tilsatte man tre porsjoner av 40 vektdeler heksametylen diisocyanat. Den eksotermiske reaksjonen som starter hver gang gjør at temperaturen i blandingen stiger med mellom 10 og 20°C. Den ble derfor justert til 170° mellom hver tilsetning. Før tilsetning av den tredje porsjon tilsatte man 100 vektdeler dehydrert N-metylpyrrolidon. Etter et kvarters reaksjonstid etter tredje porsjon, ble blandingen avkgøitttil 120°C og fortynnet med 820 vektdeler kresol DAB V.

Oppløsning C 10

400 vektdeler N-metylpyrrolidon og 700 vektdeler xylen ble tilsatt i et reaksjonskar utstyrt med rører og kjøler. Under røring ble blandingen oppvarmet, og i løpet av 4 0 min. avdestillerte man 300 vekt-deler flyktige komponenter. Etter at blandingen var avkjølt til 80°C, tilsatte man 96 vektdeler trimellitinsyreanhydrid og 250 vektdeler p,p<1->difenylmetan-diisocyånat. Under røring ble blandingen langsomt oppvarmet til 140°C og C02-utviklingen ble styrt ved hjelp av en gass-måler forbundet med kjøleren. Da 22,4 liter CO2var utviklet, ble blandingen avkjølt til 117°C og tilsatt 75 vektdeler dehydrert trietylenglykol. Man får en eksotermisk reaksjon, og temperaturen stiger til 135°C. Blandingen ble reagert i en halv time ved denne temperatur og så fortynnet med 2 00 vekt-deler dehydrert kresol DAB V, og 285 vektdeler N-metylpyrrolidon og 285 vektdeler xylen.

Oppløsning C 11

960 vektdeler trimellitinsyreanhydrid, 75 vektdeler glycocol, 396 vektdeler diaminodifenylmetan, 96 vektdeler etylenglykol, 150 vektdeler trietylenglykol, 286 vektdeler trimetylolpropan, 9 vektdeler blyacetat og 3000 vektdeler kresol DAB V ble tilsatt itet lite reaksjonsapparat utstyrt med rører, termometer og kjøler. Blandingen ble oppvarmet under røring slik at man nådde ca. 200°C i løpet av fire timer. Temperaturen ble justert slik at så mye vann som mulig, men så lite kresol DAB V I-semvrnulig" ble '.avdestillert .l Etter.uatntemperaturen

var holdt på 200 til 210°C fra åtte til ti timer var reaksjonen fullstendig. Blandingen ble så fortynnet med 1320 vekt-deler kresol DAB V, 132 0 vektdeler 2-metoksyetylacetat og 2190 vektdeler xylen. Temperaturen på blandingen ble justert til 110°C og man tilsatte 1955 vektdeler Desmodur AP stabil.(BayerX i porsjoner. Etterat dette var oppløst, ble blandingen fortynnet med 220 vektdeler kresol DAB V, 485 vektdeler 2-metoksyetylacetat og 4000 vektdeler xylen.

Oppløsning C 11.1

960 vektdeler trimellitinsyreanhydrid, 75 vektdeler glycocol, 396 vektdeler diaminodifenylmetan, 96 vektdeler etylenglykol, 150 vektdeler trietylenglykol, 268 vektdeler trimetylolpropan, 9 vektdeler blyacetat og 3000 vektdeler kresol DAB V ble tilsatt i et lite reaksjonskar utstyrt med rører, termometer og kjøler. Blandingen ble oppvarmet under røring slik at man nådde 200°C i løpet av fire timer. Temperaturen ble justert slik at så mye vann som mulig, men så lite kresol DAB V som mulig ble avdestillert. Etterat denne temperatur var holdt i ca. 8 til 10 timer, var reaksjonen ferdig. Blandingen ble så fortynnet med 1320 vektdeler kresol DAB V

og 2190 vektdeler xylen. Etterat blandingen hadde nådd en temperatur på 150°C, tilsatte man 1955 vektdeler Desmodur AP stabil (Bayer) og reagerte blandingen i ca. 20 min. ved 140°C. Blandingen ble deretter fortynnet med 2200 vektdeler dehydrert kresol DAB V, 1805 vektdeler 2-metoksyetylacetat og 4000 vekt-deler Xylen.

Eksemplene 1.1 til 1.8

De ovenfor angitte oppløsninger ble blandet i de mengder som er angitt i tabell I for derved å fremstille varmebindbar lakk ifølge foreliggende oppfinnelse. Herdet lakkledning?::-ble fremstilt som beskrevet nedenfor ved hjelp av disse varmebindbare lakk for å bestemme de egenskaper som også er angitt i tabell I, og dette .ble utført på en måte som er beskrevet i det etterfølgende. Eksemplene er også angitt på fig. 1.

Sammenliknende eksempler 2.1 til 2.13.

De oppløsninger som er beskrevet ovenfor ble blandet

i mengder som er angitt i tabell II for å fremstille sammenliknende varmebindbare. lakk. Herdede lakkledninger ble også fremstilt ved hjelp av disse sammenliknende lakker på den måte som er beskrevet nedenfor, for å bestemme de egenskaper som også er angitt i tabell 2 på en måte som er beskrevet nedenfor. De sammenliknende eksempler er også angitt i fig. 1.

Bestemmelse av egenskapene.

For å bestemme de egenskaper som er gitt i tabellene I og II ble en kobbertråd emaljert med en polyesterimid av varmeklasse H, og hvor tykkelsen på polyesterimidlaget tilsvarte, klasse ifølge normark nr. 23745 (1967) fra Vereien Schweizerischer Maschinenindustrieller (Kirchweg 4, P.O. Box, Zurich, kalt VSM i det følgende), og den tilsvarende søknads-klasse 1 ifølge publikasjon nr. 182 (1964) fra CEI, lakkert med forskjellige varmebindbare lakker inntil søknadsklasse C2ifølge VSM og 2 ifølge CEI ble nådd. Dimensjonene på de lak-kerte ledningene ble målt til følgende:

Diameter på selve kobbertråden:

d = 0,40 mm

Diameter over polyesterimidisolasjonen:

d1 = 0,433- 0,002 mm. Diameter over det varmebindbare klebende lag: d2= 0,460 - 0,002 mm.

De varmebindbare lakkene ble påført med en lednings-lakkeringsmaskin med et strålepåføringssystem og en vertikal tørkeovn hvor tråden ble isolert med esterimidlakken. Strålen ble justert slik at det ovennevnte lag av 27 ym (d2~d1)av varmebindbar lakk ble påført i et middel på tre gjennomganger. Tørkeovnen er 2,5 m lang, dens temperatur var 80°C ved inn-takssonen og 300°C i uttakssonen.

Bestemmelse av hastighetsområdet.

VEd påføring av den varmebindbare lakken vil lak-keringshastigheten bli variert mens alle andre betingelser var konstante. Ved hastigheter mellom 15 m/min. og 50 m/min. ble trådprøver tatt ut og undersøkt for å bestemme hastighetsområdet AV (m/min.). Hastighetsområdet er det område med hen-synt til hastighet hvorved laget av varmebindbar:.lakk blir skikkelig tørket, det vil si at det er resistent mot oppvinning og senere herding. Hvis tørkingen ikke er tilstrekkelig kan tråder belagt med den varmebindbare lakken i ekstreme tilfelle klebe seg sammen allerede på rullen eller ikke være resistente overfor oppvinning, det vil si at lakklaget løsner under oppvinningen. Hvis tørkingen er for sterk så vil det varmebindbare lakklaget ikke lenger være herdbart, det vil si at det er allerede helt eller delvis tverrbundet. Egnet-, varmebindbarelakk bør pålegges ved hastigheter på minst 5 m/ min. Bare tråder som var optimalt tørket ble brukt i de etter-følgende prøver.

Bestemmelse av herdbarheten.

For å prøve herdbarheten ble spindelspole med en indre diameter på 6,3 mm og en lengde på 75 mm herdet på en spindel med en diameter på 6,3 mm under en belastning ved å tilføre varme. Prøvearrangementet er vist på fig. 2 hvor Irer et ringformet stykke på 75 g, 2 er selve spindelspolen og 3 er det bærende underlag. Herdestyrken ble prøvet i arrangement som er vist på fig. 3, og som er beskrevet i CEI publikasjon 290 (1969), og den herdede spindelspolen er igjen angitt med tallet 2.

Bestemmelse av minimums herdningstid.

Den minimale herdningstid i minutter ved 180,

220 og 250°C ble bestemt ved å belaste spindelspoler som var herdet i varierende tidsrom ved de respektive temperaturer,

i en time med K = 2N i det prøvearrangement som er vist på fig. 3 ved 200°C. Den minimale herdningstid er den korteste herdningstid ved hvilken spindelspolene i denne prøven ikke brytes opp eller avbøyes med mer enn 1 mm.

Bestemmelse av bindingsstyrken.

Bindingsstyrken er den kraft som temporært må påsettes ved den angitte temperatur for å rive i stykker en herdet spindelspole i det prøvearrangement som er vist på fig. 3.

Bestemmelse av flytespenningsgrensen.

Flytespenningsgrensene ble bestemt ved å belaste en herdet spindelspole med forskjellige krefter K med den gitte temperatur i det prøvearrangement som er vist på fig. 3. Flytespenningsgrensen er den største kraft K ved hvilken spindelspolen kan belastes i minst 1 time uten at den brytes i stykker eller avbøyes mer enn 1 mm.

Bestemmelse av varmesjokkmotstand.

Varmesjokkmotstand ble bestemt ved den fremgangsmåte som er beskrevet i CEI publikasjon 251.1 (1968). Den er gitt i den følgende tabell III for kobbertråder som hadde en polyesterimidharpiksisolasjon som var belagt med forskjellige varmebindbare lakker ifølge foreliggende oppfinnelse, og med en sammenliknende varmebindbar lakk henholdsvis, såvel som for kobbertråder med en polyesterimidharpiksisolasjon som var impregnert med en esterimid-impregnerende lakk av varmeklasse H.

Bestemmelse av levetid i vridd tilstand.

Levetiden i vridd tilstand ved 250 og 300°C ble bestemt ved hjelp av den fremgangsmåte som er beskrevet i CEI publikasjonen 172 (1966) . Den er også angitt i den følgende tabell III for kobbertråder med en polyesterimidharpiksisolasjon som er belagt med forskjellige varmebindbare lakker ifølge foreliggende oppfinnelse, og med en sammenliknende varmebindbar lakk henholdsvis, såvel som for kobbertråder med en polyesterimidharpiksisolasjon som er impregnert med en esterimidimpregnerende lakk av varmeklasse H.

Fra tabellene I til III fremgår det at de varmebindbare lakkene ifølge foreliggende oppfinnelse har over-legne tekniske egenskaper.

Claims

1. Termoherdende varmebindbar lakk, karakterisert ved å bestå av en oppløsning av en termoherdende blanding i et oppløsningsmiddel eller en blanding av oppløs-ningsmidler som koker ved temperaturer fra 50 til 2 30°C, fortrinnsvis mellom 130 og 210°C, og hvor nevnte termoherdende blanding består av, basert på faste harpiksstoffer, følgende:a) fra 20 til 80 vekt-% av en polyhydantoinharpiks med lineær og/eller grenet struktur og med følgende formel:

hvor R' gruppene er de samme eller forskjellige og er hydrogen eller alkylradikale med fra 1 til 4 karbonatomer, og X gruppene er de samme eller forskjellige og er alifatiske, cykloalifatiske, heterocykliske og/eller aromatiske sammenbindende grupper, og n er et positivt tall méd en verdi som tilsvarer den spesifikke viskositeten, og hvor en 1% oppløsning av harpiksen i kresol DAB V har en spesifikk viskositet på mellom 0,2 og 1,5 ved 20°C, b) fra 5 til 65 vekt-% av en polyhydroksy polyetér eller fenoksyharpiks med lineær og/eller grenet struktur og med følgende formel:

eller hvor Y er en bivalent alifatisk, cykloalifatisk, heterocyklisk og/eller aromatisk gruppe, m er et positivt tall med en verdi som tilsvarer den spesifikke viskositeten, p er et positivt tall méd en midlere verdi på mellom 1 og 30 og q er et positivt tall med en verdi som tilsvarer den spesifikke viskositeten, og hvor en 1% oppløsning av harpiksen i kresol DAB V har en spesifikk viskositet på mellom 0,2 og 1,5 ved 20°C, og c) 3 til 4 0% vekt-% av en polyuretanharpiks med lineær og/eller grenet struktur, og hvor minst 4 vekt-% av harpiksen består av uretangrupper med følgende formel:

og hvor en 1% oppløsning av harpiks i kresol DAB V har en spesifikk viskositet mellom 0,1 og 1,0 ved 20°C.

2. Varmebindbar lakk ifølge krav 1, karakterisert ved også å innbefatte katalysatorer og/ eller andre tilsetninger, såsom syntetiske harpikser som kan tjene til modifiserende formål, f.eks. fenoliske harpikser og melaminharpikser, utjevnende midler og/eller klebende primere, organiske og/eller uorganiske stoffer og fargestoffer.

3. Varmebindbar lakk ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at komponent c) er et addisjons-produkt fremstilt av minst bivalente isocyanater som kan inneholde imidgrupper, og hvor isocyanatgruppene kan være delvis blokkert med monovalente forbindelser med aktivt hydrogen, såsom fenoler, e-kaprolaktam, malonsyreestere, benzylalkohol eller triisopropylalkohol, og minst bifunksjonelle hydroksyforbindelser.

4. Varmebindbar lakk ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at komponent c) er et addisjons-produkt fremstilt fra heksametylen-1,6-diisocyanat, trifenyl- metan-4,4 <1> , 4 "-tridhsocyanat, tolylen-2,4- og/eller -2,6-diisocyanat, dimerisert tolylen-2,4-diisocyanat, 1,4-diisocyanato-benzen, naftylen-1,5-disiocyanat, difenylmetan-4,4-diisocyanat, trimetyl-heksametylen diisocyanat eller isoforon diisocyanat, og en minst bifunksjonell hydroksyforbindelse.

5. Varmebindbar lakk ifølge krav 1 eller 2 eller 4, karakterisert ved at komponent c) er et addi-sjonsprodukt fremstilt fra minst bivalente isocyanater som kan inneholde imidgrupper, og hvor isocyanatgruppene kan være delvis blokkert ved monovalente forbindelser med aktivt hydrogen, såsom fenoler, e-kaprolaktan, malonsyreestere, benzylalkohol eller triisopropylalkohol, og minst dialkoholer som etylenglykol, dietylenglykol, trietylenglykol, butandiol, hekasantriol, glycerol, trimetylolpropan, tris-(hydroksyetylen)-isocyanat, en polyhydroksypolyester, f.eks. en polyhydroksypolyester fremstilt fra minst en dialkohol, såsom nevnt ovenfor, og minst en dibasisk karboksylisk syre, såsom adipinsyre, ftalsyre, isoftalsyre, terefthalsyre eller trimellitinsyre, og hvor mol-forholdet syret i alkohol fortrinnsvis 3:4 til 3:6, eller et polyhydroksy-polyesterimid.

6. Varmebindbar lakk ifølge hvert av kravene 3-5, karakterisert ved at komponent c) er et poly-addisjonsprodukt fremstilt fra isocyanater og hydroksyforbindelser i et mol-forhold med isocyanatgrupper til hydroksygrupper på 4:til 6:5.

7. Varmebindbar lakk ifølge ethvert av kravene 2-6, karakterisert ved at katalysatoren er blyacetat i en mengde fra 0,1 til 1,0 vekt-%.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av varmebindbar lakk ifølge ethvert av kravene 1-7, karakterisert v e d at man blander tilsvarende mengder av en oppløsning av komponent a) i et opplø sningsmiddel eller blanding av oppløs-ningsmidlefe-i:., fortrinnsvis i et fenolisk oppløsningsmiddel eller benzylalkohol eller blanding av slike, eventuelt ved en tilsetning av hydrokarboner som fortrinnsvis er aromatiske, såsom xylen, eller blandinger med denne forbindelse, en opp-løsning av komponent b) i et oppløsningsmiddel eller blanding av oppløsningsmidlét, fortrinnsvis i et fenolisk oppløsnings-middel, benzylalkohol, N-metyl-pyrrolidon, dimetylformamid, 2-metoksyetylacetat eller 2-etoksyetylacetat eller blandinger av disse, eventuelt med tilsetning av hydrokarboner som fortrinnsvis er aromatiske, såsom xylen eller blandinger med denne forbindelse, og en opplø sning av komponent c) i et oppløsnings-middel eller blanding av oppløsningsmidler, fortrinnsvis i et fenolisk oppløsningsmiddel, benzylalkohol eller N-metylpyrrolidon, eventuelt tilsatt hydrokarboner som fortrinnsvis er aromatiske som xylen eller blandinger med denne forbindelsen.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at man også tilsetter katalysatorer og/eller andre av additiver, såsom syntetiske harpikser for modifiserende formål, f.eks. fenoliske harpikser og melaminharpikser, utjevnende midler og/eller klebende primere, organiske og/eller uorganiske fyllstoffer og fargestoffer.

10. Bruken av en varmebindbar lakk ifølge ethvert av kravene 1-7 for fremstilling av meget varmestabile lednings-spoler, karakterisert ved at de varmestabile isolerte ledningene belegges med den varmebindbare lakken, belegget tørkes, de belagte tråder brukes for fremstilling av en spole og belegget smeltes og så herdes ved at man tilfører varme, hvorved de individuelle trådene i spolen blir fast bundet til hverandre på liknende måte som i en impregnert spole.