NO802875L - Fremgangsmaate for polymerisering av propylen og det saaledes oppnaadde produkt - Google Patents

Description

Det er velkjent hvorledes man kan utføre en kontinuerlig polymerisering av propylen under et tilstrekkelig trykk til at i det minste en del av propylenen befinner seg i flytende fase ("væskedam"). De tidligere kjente katalysator systemer som har vært brukt under en slik polymerisering har ofte vært en elektrondonor-modifisert titanhalogenid-komponent, aktivert med en organoaluminium-samkatalysator. Typiske eksempler på vanlig kjente propylenpolymeriserings-katalysatorsystemer innbefatter samutkrystallisert titantriklorid-aluminiumtriklorid-katalysatorer med generel formel n^TiCl^"AlCl^, aktivert med dietylaluminiumklorid eller trietylaluminium.. Det samutkrystalliserte titantriklorid-aluminiumtrikloridet kan videre være underkastet en modifi-kasjonsbehandling med.en egnet elektrondonorforbindelse for å øke deres aktivitet eller deres stereospesifitet. Slike forbindelser for aktivering kan innbefatte fosforforbindel-ser, estere av uorganiske og organiske syreetere og tallrike andre forbindelser.

Det har i den senere tid vært utviklet nye katalysatorer som er langt mer aktive enn de forannevnte kjente katalysatorer for polymerisering av alfa-olefiner. Nevnte katalysatorerer innbefatter generelt en titanhalogenidkata-lysatorkomponent plassert på et magnesiumdihalogenid og en alkylaluminiumforbindelse, og hvor disse kan være tilstede som et kompleks med en elektrondonorforbindelse. Slike katalysator komponenter er blitt beskrevet i forskjellige patenter, f.eks. U.S. patentene nr. 3.830.787, 3.953.414, 4.051.313, 4.115.319 og 4.149.990.

Under polymerisering av propylen i nærvær av flytende monomer er det kjent at effektiviteten (produktiviteten) for ethvert av de ovennevnte katalysatorsystemer øker ved økende temperatur opp til et nivå omkring ca. 68,5°C eller noe høyere, hvor man oppnår maksimale produktiviteter. Typisk vil en heving av temperaturen fra ca. 52 til ca. 68,5° resultere i en nesten fordobling av katalysatoreffekten, uan-sett hvilken type katalysatorsystem man bruker. Ytterligere økning i temperaturen frembringer et raskt fall i produktivi-

tet fra nevnte maksimale verdier.

Således vil det for et gitt katalysatorsystem under en flytende propylenpolymerisering være et maksimalt produktivitetsnivå som kan oppnås, og dette nivå oppnås ved relativt høye temperaturer og trykk (for å sikre flytende fase ved nevnte temperatur). Disse optimale driftsbetingelser bi-drar til de driftsomkostninger i form av utstyr for forvarm-^ing, avkjøling og kompresjon.

Det er følgelig en hensikt ved foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en polymer iseringsprosess for propylen hvor temperatur (og trykk) kan holdes på ét relativt lavt nivå samtidig som man oppnår betydelig bedre katalysatorproduktivitet.

Videre er det en hensikt å bedre katalysatorpro-duktivitetene ved enhver forutbestemt polymeriseringstempe-ratur-

Ennvidere er det en hensikt med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en ny propylenpolymer som har bedret bearbeidbarhet når den utdrives eller injeksjonsstøpes i forhold til tidligere kjente propylenpolymerer.

Videre er det en hensikt ved foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et nytt polypropylen som kan bearbeides ved lavere utdrivning- eller støpetemperaturer og/eller lavere utdrivnings- eller støpetrykk enn det som er vanlig for kjente polypropylenharpikser med samme strømningsegenskaper.

Andre hensikter og fordeler vil fremgå av den etterfølgende beskrivelse.

Figurene viser ved en sammenligning de forbedrede resultater man kan oppnå med foreliggende oppfinnelse. På fig. 1 er forbedringen med hensyn til katalysatoreffekt vist, mens forbedringen med hensyn til polymer slagegenskaper er vist på fig. 2.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer således en kontinuerlig fremgangsmåte for katalytisk polymerisering av propylen ved forhøyede temperaturer og tilstrekkelig trykk til at propylenet holdes i væskefase i polymeriseringssonen, og hvor man får en økende produktivitet for katalysatorsam- mensetninoen som liqaer høyere enn den optimale produktivitet som.er definert i det etterfølgende. De forbedrinqer som tilveiebringes av foreliggende fremgangsmåte innbefatter følgende: (1) i et forutqående trinn hvor man bestemmer den optimale produktiviteten for katalysatorsammensetningen slik den er definert nedenfor, under en homopolymeriser-ing av propylen; (2) at man tilfører etylen sammen med propylenet til reaksjonssonen i mengder fra 0,3 - 2 vekt-% basert på vekten av det tilførte propylen; (3) at man polymeriser.er blandingen av etylen og propylen ved en temperatur varierende fra 45 - 74°C i nærvær av en katalysatorsammensetning som inneholder følgende komponenter: (a) et aluminiumtrialkyl eller en aluminiumtri alkyl i det minste delvis kompleksdannet med en elektrondonorforbindelse og (b) titantri- eller tetrahalogenid båret på et magnesiumdihalogenid eller et kompleks av et titantri-.eller -tetrahalogenid med en elektrondonor båret av et magnesiumdihalogenid.

Den bestemmelse som er angitt under trinn (1) ovenfor oppnås ved at væskedamreaktoren med propylenmonomeren alene, dvs. homopolymer iser ing, drives ved en temperatur mellom 45 og 74°C og hvor man måler den resulterende produktivitet ved hver temperatur. Dette vil.fastslå katalysatorens produktivitet i forhold til temperaturen, noe som er nødvendig i trinn (1).

Det ble relativt uventet funnet at en tilførsel

av mindre mengder etylen sammen med propylenet og ved å bruke det ovennevnte katalysator system, aa en dramatisk og fullstendig uventet økning i katalysatorproduktiviteten.

Man fant videre at en økning i produktiviteten ikke var av-hengig av et spesielt nivå med hensyn til etylenkonsentra-sjon i den totale tilførsel, men at ethvert nivå i området fra ca. 0,3 - ca. 2 vekt-%, fortrinnsvis fra ca. 0,5 - ca. 1,7 vekt-%, resulterte i den samme forbedring. Meget viktig fant man videre at etylen i monomertilførselen synes å eli-minere effekten av temperaturen på katalysatorproduktivitet-. en, dvs. at den forbedrede katalysatorproduktiviteten var i alt vesentlig konstant innenfor et bredt temperaturområde.

pisse oppdagelser står i direkte kontrast til hva« som skjer i samme prosess når etylen tilsettes propylentil-førselen når man bruker vanlige titankatalysatorsystemer. Der er temperaturen den vesentlige faktor som påvirker produktiviteten, og skjønt et nærvær av etylen ved lavere enn optimale temperaturer noen ganger synes å øke produktiviteten til en viss grad, dvs. opptil 10% eller mindre, så har det ikke vært angitt noe tilfelle hvor et nærvær av etylen i propylentilfør selen har resultert i bedre produktiviteter sammenlignet med de man oppnår i et fravær av etylen i til-førselen og ved optimale polymer iseringstemperaturer (dvs. .68 - 71°C) for å oppnå maksimal produktivitet. I virkelig-heten vil man med visse vanlige katalysator systemer. få en skadelig effekt av etylentilfør sel ved temperaturer over ca. 60°C, hvorved man får produktiviteter som er lavere enn de man oppnår ved et fravær av etylen og ved optimale polymeri-seringstemperaturer.

De katalysatorkomponenter som brukes i foreliggende fremgangsmåte kan være enhver av de som er nylig utviklet, dvs. magnesiumhalogenidbårede katalysatorkomponenter med

høy aktivitet og med organoaluminium-samkatalysatorkomponent-er slik dette f.eks. er beskrevet i U.S. patentene 3.830.787, 3.953.414, 4.051.313, 4.115.319 og 4.149.990 som herved inn-går som referanser.

Typisk vil en slik katalysatorsammensetning være

en tokomponentsammensetning hvor komponentene tilføres poly-meriser ingsreaktoren separat. Komponent (a) av en slik sam-mensetning er fordelaktig valgt fra gruppen bestående av tri-alkylaluminiumer med fra 1-8 karbonatomer i alkylgruppen, såsom trietylaluminium, trimetylaluminium, tri-n-butylalumini-um, triisobutylaluminium, triisoheksylaluminium, tri-n-oktyl-

aluminium og triisooktylaluminium. Det er mest foretrukket . at trialkylaluminiumet er kompleksdannet med en elektrondonor før det tilføres polymeriseringsreaktoren. Man oppnår de beste resultater med estere av karboksylsyrer eller di-aminer, da spesielt estere av aromatiske syrer.

Noen typiske eksempler på slike forbindelser er metyl- og etylbenzoat, metyl- og etyl-p-metoksybenzoat, di-e etylkarbonat, etylacetat, dimetylmaleat, trietylborat, etyl-o-klorbenzoat, etylnaftenat, metyl-p-toluat, etyltolulat, etyl-p-butoksybenzoat, etyl-cykloheksanoat, etylpivalat, N,N.N<1>,N<1->tetrametylendiamin, 1,2,4-trimetylpiperazin, 2,5-dimetylpiperazin o.l. Molforholdet aluminiumalkyl til elektrondonor kan variere mellom 1 og 100, fortrinnsvis mellom 2 og 5. Oppløsninger av elektrondonoren og trialkylalumini-umforbindelsen i et hydrokarbon såsom heksan eller heptan ble. fortrinnsvis forreagert i et visst tidsrom, vanligvis mindre enn 1 time, før blandingen føres til polymer iserings-sonen.

Den annen komponent i katalysatorsammensetningen er enten et titantri- eller -tetrahalogenid plassert eller båret på et magnesiumdihalogenid, eller et"kompleks av et titantri-eller -tetrahalogenid med en elektrondonorforbindelse båret av et magnesiumdihalogenid. Halogenet i de respektive halo-genider kan være klor, brom eller jod, det er foretrukket at halogenet er klor. Elektrondonoren, hvis denne brukes, brukes for å danne et kompleks, og er egnet valgt fra gruppen be-, stående av estere av uorganiske og organiske oksygenerte syrer og polyaminer. Eksempler på slike forbindelser er estere av aromatiske karboksylsyrer såsom benzosyre, p-met-oksybenzosyre, og p-toluinsyrer, da spesielt alkylestrene av nevnte syrer; alkylendiaminer, f.eks. N',N",N'", N""-tetra-metyletylendiamin. Magnesium til elektrondonormolforholdet er vanligvis likt eller høyere enn 1, fortrinnsvis mellom 2 og 10. Vanligvis vil titaninnholdet uttrykt i form av titanmetall, variere mellom 0,1 og 20 vekt-% i den bårede katalysatorkomponenten, fortrinnsvis mellom 1 og 3 vekt-%. Fremstillingen av slike katalysatorkomponenter er beskrevet i tid ligere patenter og katalysatorene er kommersielt tilgjenge-lige .

Katalysatorkomponentene (a) og (b) føres til reaksjonssonen i slike mengder at Al/Ti-molforholdet holdes i et område fra 1 - 10.000, fortrinnsvis mellom 10 og 200.

Det er vesentlig at den polymer iser ingsprosess

som brukes i foreliggende oppfinnelse er en hvor propylenet virker både som flytende fortynningsmiddel såvel som utgangs-materiale for reaksjonen, bortsett fra mindre mengder av inerte hydrokarboner, såsom heksan, mineralolje, petrolatum etc, som kan brukes for å tilføre katalysator komponentene til reaksjonssonen. De reaksjonsbetingelser som brukes i foreliggende fremgangsmåte innbefatter polymer iseringstemperaturer varierende fra ca. 45 - ca. 74°C, fortrinnsvis fra ca. 52 - ca. 69°C. Trykket bør være tilstrekkelig for-

høyet til at man i det minste holder en del av propylenet i væskefasen. Man. kan egnet bruke trykk på ca. 14 kg/cm<2>eller høyere, f.eks. opp til ca. 35 ■ kg/cm 2. Totale mengder faste stoffer i reaksjonssonen i overensstemmelse med denne fremgangsmåten, er vanligvis i området fra ca. 15 - 50%, skjønt man også kan bruke lavere eller høyere prosentsatser, således kan man lett oppnå opptil 60% faste polymere stoffer. For at man imidlertid effektivt og lett skal kunne behandle suspensjonen, så er det foretrukket å holde polymeriseringen slik at man oppnår de prosentsatser av faste stoffer som er angitt ovenfor. Reaksjonen er kontinuerlig og monomertil-førselen (dvs. propylen og etylen) og katalysatorkomponentene blir kontinuerlig ført inn i reaktoren mens man kontinuerlig tar ut en suspensjon av polymerprodukt og flytende propylen, fortrinnsvis gjennom en cyklisk uttapningsventil som simulerer kontinuerlig drift. Hvis det er ønskelig,kan man tilsette forskjellige modifiserende forbindelser såsom hydro-gen for derved å endre polymerproduktets egenskaper. Slike modifiserende forbindelser er velkjente og vil ikke bli dis-kutert videre i detalj ettersom det ikke danner noen del av den foreliggende oppfinnelse.

Den uttatte polymersuspensjonen senkes så til et trykk på f;eks. 3,5 kg/cm 2eller mindre i en lavtrykkssone (dette betyr en sone som holdes på et trykk som er lavere enn det som forefinnes i polymeriseringsreaksjonen), og på grunn av trykkfallet og fordi polymeriseringsingrediensene er av flyktig natur, så får man en utblåsning av disse flyktige forbindelser fra den faste polymeren. Denne utblåsningen som kan oppnås ved hjelp av oppvarming, resulterer i et polyr-merpulver som i alt vesentlig er tørt, og med tørt i denne forbindelse forstås en polymer som inneholder 5% eller mindre .av flyktige forbindelser. Den.uomsatte monomerstrømmen tas ut fra toppen av denne lavtrykkssonen og i det minste en del av den komprimeres og kondenseres og returneres til reaktoren. Polymeren føres vanligvis til en endelig tørkesohe for fjern-ing av gjenværende flyktige forbindelser.

Alternativt kan det flytende polymeriseringsmediet filtreres eller sentrifugeres under trykk, og det flytende propylenet kan.returneres (etter egnet rensing) til reaktoren, hvorved man innsparer energi i form av rekompresjon. Denne fremgangsmåten har den fordel at visse oppløselige urenheter (aluminiumalkyler og organiske estere) fjernes fra polymeren. Dette igjen fører til et polymerprodukt som har lavere rest-innhold av andre stoffer. -

På grunn av den generelt høye produktivitet man

får med de forannevnte katalysatorsystemer uttrykt i kg polymer fremstilt pr. kg titanmetall, og hvor denne produktiviteten er ytterligere øket ved hjelp av foreliggende oppfinnelse, så er der intet behov for å fjerne katalysatorresidua fra polymeren i et avaskningstr inn, noe som er tilfelle med vanlige kjente katalysatorer.

Det polymerprodukt som fremstilles ifølge foreliggende fremgangsmåte har et smeltestrømsområde fra ca.

0,1 - ca* 10 g/10 min., et forhold mellom den vekt-midlere molekylvekt til den tall-midlere molekylvekt på over ca. 6,5, et etyleninnhold på mellom 0,3 og 5 vekt-%, et Ti-innhold som ikke overstiger 3 ppm, et Mg-innhold som ikke overstiger 40 ppm, et Cl-innhold som ikke overstiger ca, 100 ppm og et totalt askeinnhold som ikke overstiger ca. 400 ppm. ;Sammenlignet med vanlige kjente vilkårlige sam-polymerer med samme etyleninnhold, så vil polymerer ifølge foreliggende oppfinnelse ha en forbedring med hensyn til slagstyrke på mellom 20 og 30%. Andre fordeler ved polymerer ifølge foreliggende oppfinnelse innbefatter bedre bearbeidbarhet, lavere energikrav med hensyn til bearbeid-, ing, bedret evne til å fylle tynne deler og flere hulrom i former, bedre uttakningsevne, lettere utdragningsevne og høyere bearbeidingshastigheter ved fremstilling av vanlige tråder og fibre. ;Basert på spiralsmeltestrømsmålinger har man f. eks. funnet at polymerer ifølge foreliggende oppfinnelse med smeltestrømmer (ASTM-1238) varierende fra 2-10 g/10 min., kan bearbeides ved støpetemperaturer som ligger 25 - 15°C lavere enn vanlig, eller ved støpetrykk som ligger 25 -. 10,4 kg/cm 2. lavere enn det man må bruke med vanlige polymerer med samme smeltestrøm (ASTM-1238). ;Det er antatt at molekylvektsfordelingen (Mw/Mn) er den 'egenskap som best avspeiler forbedringen med hensyn til slagstyrken såvel som polymerens rheologiske egenskaper og bearbeidbarhet. Typisk vil en polymerisering med vanlige kjente katalysatorsystemer. resultere i et polymerprodukt med et Mw/Mn-forhold på maksimalt 6,5, vanligvis under 6, mens polymerer ifølge foreliggende oppfinnelse har Mw/Mn-forhold på minst 6,5, dvs. mellom 6,5 og ca. 10. ;Forskjellige additiver kan, hvis det er ønskelig, tilsettes polypropylenharpiksen, såsom fibre, fyllstoffer, antioksydasjonsmidler, metalldeaktiveringsmidler, varme- og lysstabilisatorer, pigmenter og fargestoffer, foruten smøre-midler o.l. ;De foreliggende polymerer kan med fordel brukes for fremstilling av fibre, tråder og filmer ved utdrivning eller for fremstilling av faste artikler ved injeksjons-støping, eller for fremstilling av flasker ved hjelp av blås-ing og støping. ;De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. ;Eksemplene 1- 10;Eksperimentene ble utført i stor skala under, kontinuerlig drift i et prøveanlegg, hvor monomer og katalysator komponenter kontinuerlig ble tilsatt en rørt reaktor, og hvor monomertilførselshastigheten tilsvarte 2 timers opp-holdstid i reaktoren. Organoaluminiumforbindelsen i katalysator systemet var en heksanoppløsning av triisobutylaluminium (TIBA) som før den ble tilført reaktoren var behand-let med en heksanoppløsning av metyl-p-toluat (MPT), en ;■elektrondonorforbindelse. Den faste pålagte titanhalogenid-katalysatorkomponenten var en kommersielt tilgjengelig katalysator -^-^T-I"-)—<q>nm f r ptti r t- i 1 l-n r. Mon f r f\ i r. nn r R p . Å Mj» Lano. 11^11 a— Den bårede katalysatorkomponenten inneholdt ca. 1,5 vekt-% titan, 20,3 vekt-% magnesium, 60,0 vekt-% klor og 9,6 vekt-% hydrokarbon-flyktige forbindelser. Etylbenzoat var blitt brukt under fremstillingen av denne katalysatorkomponenten. De to katalysatorkomponentene ble tilsatt i mengder som var direkte proporsjonale til produk-sjonshastigheten for polymeren, og i mengder som er tilstrek-^ kelige til å opprettholde en konsentrasjon av faste polymer-stoffer i reaktorsuspensjonen på en nominell verdi på ca. 40%. Katalysatorproduktiviteten (kg polymer/kg Ti-metall) ble beregnet i hvert enkelt tilfelle ut fra uttaket av polymer suspensjon, innholdet av faste stoffer i suspensjonen og tilsetningsmengden av titaniumkatalysatorkomponenten. De angitte driftsbetingelser og resultater er vist i tabell 1. ;Tabell 2 angir de samme data på en noe annen måte. Katalysatorens midlere produktivitet ved 68°C og 0% etylen-tilsetning er basisverdien (100% effektivitet) ved sammen-ligningen mellom de angitte data. Den midlere katalysatbr-effekten i hvert eksperiment ved hver enkelt temperatur er blitt oppnådd ved å uttrykke de observerte produktiviteter i forhold til den midlere basisproduktiviteten. ;Dataene er også angitt på fig. 1. ; Det fremgår av fig. 1 at effekten av mindre mengder etylen i propylentilførselen er en dramatisk økning i kata-lysatoreffektiviteten (produktivitet) i forhold til det man oppnådde ved optimale temperaturer når intet etylenble tilsatt. Videre fremgår det åt temperatureffekten til en viss grad er eliminert, dvs. at den bedrede produktiviteten er relativt konstant innen et relativt vidt temperaturområde, dvs. fra 52 - 68°C.. ;Sammenlignende eksempler 11 - 16;Man brukte samme polymeriseringsprosess som beskrevet tidligere, bortsett fra at katalysatorsystemet var to like elektrondonor-holdige titantrikloridkatalysatorer som ikke var båret og hvor man brukte som samkatalysator dietylaluminiumklorid. De oppnådde data fra eksperimentene er angitt i tabellene 3 og 4. Det fremgår fra resultatene at produktivitetshastighetene med tilstedeværende etylen i alle tilfeller var dårligere enn det man oppnådde ved optimale temperaturbetingelser (68°C) i et fravær av etylen, og at polymer iseringstemperaturen hadde en betydelig effekt på produktivitetsmengden. ; Sammenlignende eksempler 17 - 19;I dette eksperimentsettet brukte man en vanlig TiCl3' AlCl3-katalysator uten elektrondonor ("Stauffer AA") under de betingelser som er vist i tabell 5. Det fremgår av tabell 6 at man ikke oppnådde noen forbedringer med hensyn til optimal produktivitet i dette sett av eksperimenter. ; Sammenlignende eksempler 20 - 22;Den katalysator som ble brukt i dette sett av eksperimenter var en fosforoksytriklorid-modifisert 3TiCl3* AlCl^-katalysator med dietylaluminiumklorid som samkatalysator. Igjen fikk man ingen forbedring til de optimale produktivitetsmengder med denne vanlige katalysator, noe som fremgår av data i tabellene 7 og 8.

Eksempel 23

Polymerproduktet fra en kontinuerlig polymerisering i alt vesentlig utført som beskrevet i eksemplene 1 -

10, ble underkastet en detaljert analyse. Resultatene er vist i tabell 9 sammen med driftsbetingelsene.

Som angitt, i nevnte tabell, brukte mån standard ASTM prøvemetoder for å bestemme størstedelen av de egenskaper som er angitt for pplymerproduktene.

Mw/Mn-forholdet ble bestemt ved væskekromatografi ved å bruke o-diklorbenzen som oppløsningsmiddel.

Innholdet av Ti, Mg og Al ble bestemt ved atom-absorbsjonsanalyse av polymeraske oppløst i saltsyre.

Klorinnholdet ble bestemt ved en koiorimetrisk bestemmelse av en forbrent polymerprøve idet man brukte en Parr oksygenbombe.

Eksemplene 24 - 31

Den følgende tabell 10 viser at man oppnådde vesentlig forbedring med hensyn til slagstyrken når polymerer ifølge foreliggende oppfinnelse (eksemplene 24 - 26) ble sammenlignet med vanlige polymerer (sammenlignende eksempler 27 - 31).

ASTM D2463, flaskefall-slagstyrke ved 4,4°C, F50.

Forbedringen med hensyn til slagstyrke er vist grafisk på fiq. 2, og denne figuren er basert på data fra tabell 10..

Claims (22)

1. Vilkårlig propylen-etylensampolyrner, karakterisert ved et smeltestrømsområde mellom 0,1 og 10 g/10 min. og hvor forholdet mellom den vektmidlere molekylvekten til den tall-mid-lere molekylvekten (Mw/Mn) er over 6,5, og hvor det polymeriserte etyleninnholdet ligger mellom 0,3 og 5 vekt-%, Ti-innholdet ikke overstiger ca. 3 ppm, Mg-e innholdet overstiger ikke ca. 40 ppm, Cl-innholdet overstiger ikke ca. 10 0 ppm og det totale askeinnholdet overstiger ikke ca. 400 ppm.

2. Fremgangsmåte for fremstilling av polymer ifølge krav 1, karakterisert ved at man: kontinuerlig fører katalysatorkomponenter og en blanding av propylen og etylen til en polymer iseringsreaktor, og hvor nevnte blanding inneholder fra ca. 0,3 - ca. 2 vekt-% etylen basert på vekten av propylenet, ved en temperatur mellom 46 og 74°C og tilstrekkelig forhøyet trykk til at man i det minste opprettholder en del av propylenet i væskefase, tar ut produkt på en i alt vesentlig kontinuerlig måte som en suspensjon i flytende propylen, og hvor katalysatorsammensetningen består av følgende komponenter.: (a) et aluminiumtrialkyl eller et aluminiumtrialkyl som i det minste delvis er kbmpleksdannet med en elektrondonorforbindelse, og (b) titantri- eller -tetrahalogenid plassert på et magnesiumdihalogenid, eller et kompleks av et titantri- eller -tetrahalogenid med en el-ektrondonorf orbindelse plassert på et magnesiumdihalogenid.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at alkylgruppen i nevnte aluminiumtrialkyl-katalysator i komponent (a) inneholder fra 1-8 karbonatomer.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at aluminiumtrialkylkatalysatoren i komponent (a), er triisobutylaluminium.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakter i- sert ved at aluminiumtrialkylkatalysatoren i komponent (a) , er trietylaluminium.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at elektrondonorforbindelsen i komponent (a) i katalysatorsammensetningen er en ester av en karboksylsyre eller et diamin.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at nevnte elektrondonor er en ester av en aromatisk syre.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at esteren er metyl-p-toluat.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at molforholdet trialkylaluminium til elektrondonor varierer mellom ca. 1 og ca. 100.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at nevnte molforhold varierer fra ca. 2 - ca. 5.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at komponent (a) fremstilles ved å forrea-gere aluminiumtrialkylet med elektrondonoren i mindre enn 1 time før polymeriseringen.

12. Fremgangsmåte ifølge, krav 2, karakterisert ved at titantri- eller -tetrahalogenidet er et titantriklorid eller titantetraklorid.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at nevnte magnesiumdihalogenid er magnesium-diklorid.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at elektrondonorforbindelsen i komponent (b) er et polyamin eller en ester av en uorganisk eller or-ganisk oksygenholdig syre.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at nevnte elektrondonor er en ester av en aromatisk karboksylsyre.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at esteren er etylbenzoat.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at molforholdet mellom magnesium og elektrondonor i komponent (b) er minst ca. 1.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at nevnte molforhold varierer fra ca. 2 - ca. 10..

19. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at titaninnholdet uttrykt som rent titanmetall varierer mellom ca. 0,1 og ca. 20 vekt-% i den bårede katalysatorkomponenten (b).

20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at titaninnholdet varierer fra ca. 1 - ca.

3 vekt-%.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at katalysatorkomponentene (a) og (b) tilføres reaksjonssonen på en slik måte at molforholdet Al/Ti varierer fra ca. 1 - ca. 10.000.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at nevnte Al/Ti-molforhold varierer fra ca.

10 - ca. 200.