NO169694B - Gjenstand, fortrinnsvis en ortopedisk gjenstand, omfattende et fleksibelt banemateriale belagt med en herdbar harpiks - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av gassblandinger med høy brennverdi.

Foreliggende oppfinnelse vedrorer en fremgangsmåte til fremstilling av gassblandinger med hoy brennverdi, fortrinnsvis omtrent som den til metan, ut fra blandinger av hydrokarboner med hov-

ere molekylvekt enn metan, eventuelt i tillegg inneholdende en liten mengde metan, ved reaksjon i gassfasen med vanndamp og eventuelt små mengder karbondioksyd og/eller hydrogen og/eller lavere alkanoler ved temperaturer på 200°-550°C, fortrinnsvis 350°-500°C, likevel alltid over reaksjonsblandingens duggpunkt, og ved trykk på 1-200 kg/cm , fortrinnsvis 10-100 kg/cm , i nærvær av en katalysator hvis katalytisk aktive del utgjores av metaller og/eller forbindelser fra gruppe VIII

i det periodiske system eller kopper, eller blandinger derav, eventuelt

sammen med jordalkalimetall eller alkalimetall eller blandinger derav. Fremgangsmåten er kjennetegnet ved at reaksjonen utfores i nærvær av ammoniakk, hydrazin eller aminer, fortrinnsvis ammoniakk.

Naturgass benyttes i den senere tid i okende omfang til oppvarmingsformål som ledningsgass (bygass), som fordeles til for-brukerne gjennom et ledningsnett, som regel ved forhoyet trykk som kan nå opp til 75 atmosfærer eller mer.»

En slik gass har vesentlig hoyere brennverdi enn vanlig bygass fra kullgassverker og andre konvensjonelle anlegg til fremstilling av bygass. Til supplering av naturgassen under særlige forhold, f.eks. ved toppbelastning eller sviktende tilforsel av naturgass samt i visse tilfelle til erstatning av naturgass, er det nodvendig å bygge et spesielt reforming-anlegg til fremstilling av en gass som kan blandes med naturgass i alle forhold uten at gassens brenneegenskaper endres.

Dette krav medforer at den gass som fremstilles ved reformingen må ha samme brennverdi som naturgassen og dessuten en slik sammensetning at dens flammeegenskaper, spesielt grensen for avblåsing og tilbakeslag av flammen, tilsvarer naturgassen ved anvendelse i vanlige benyttede brennere.

Den helt dominerende bestanddel av naturgass er metan, vanligvis inneholdende mindre mengder etan og hoyere alifatiske hydrokarboner og eventuelt nitrogen og/eller karbondioksyd.

Syntetisk naturgass fremstilt ved reformingprosesser må derfor i alt vesentlig bestå av metan, tilstedeværelse av hydrogen kan dog innen visse grenser oppveies ved at gassen berikes med propan og/eller butan.

Foreliggende oppfinnelse vedrorer en fremgangsmåte til, ved reforming av hoyere hydrokarboner, å fremstille en metanrik gass som etter eventuell fjerning av karbondioksyd og om nodvendig berikelse med propan ogeller butan, umiddelbart kan anvendes som naturgasserstatning i overensstemmelse med de ovenfor nevnte kriterier. Det skal bemerkes at man ved endring av prosessbetingelsene til temperaturer over de ovennevnte grenser, kan fremstille syntesegasser til en rekke formål samt konsentrert hydrogen ut fra hydrokarboner eller lavere alkanoler; dette er spesielt tilfelle hvis man arbeider med relativt lave overtrykk i reaktoren. En slik fremstilling av hydrogen eller syntesegass ligger utenfor foreliggende oppfinnelses ramme.

Det er kjent at man ved reforming av hydr0karboner kan fremstille gasser med varierende metaninnhold, som kan tjene som ut-gangsgasser for fremstilling av bygass med en brennverdi opptil 4500-5000 kcal/Nm-^ (kcal per normal kubikkmeter). Det er også kjent at man ved mer dyptgående reforming kan fremstille lette, hydrogen- og karbonmonoksydrike gasser som kan danne utgangspunkt for fremstilling av hydrogen eller syntesegass til en rekke formål blant annet ammo-niakksyntese, metanolsyntese og oksosynteser. Hovedprinsippet i mange av disse prosesser er at hydrokarbonene bringes til å reagere med en oksygenholdig gass, oftest vanndamp, men eventuelt også karbondioksyd. Reaksjonen utfores ved passende forhoyet temperatur og trykk.

Den termodynamiske likevekt for reformingprosesser forut-sier teoretisk at metan innholdet og dermed brennverdien stiger med stigende trykk, fallende utgangstemperatur i reaktoren og fallende forhold 0:C (oksygen til karbon, dvs. atomer oksygen i den oksygen-holdige gass som anvendes til reformingen, spesielt vanndamp, per atom karbon i reaksjonsblandingen, dvs. i hydrokarbonene og eventuelt karbondioksyd hvis dette brukes helt eller delvis som oksygenholdig gass); og omvendt faller metaninnholdet og dermed brennverdien med fallende trykk, stigende temperatur i reaktoren og stigende forhold 0;C.

Fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen er spesielt velegnet til fremstilling av naturgasserstatning, idet den tillater reforming av hoyere hydrokarboner ved utgangstemperaturer i reaktoren ned til 200°C, selv om det fortrinnsvis ikke brukes vesentlig lavere temperatur enn 350°C, og ved forhold 0:C helt ned til 0.8.

Det er kjent som råmateriale for reformingsprosesser å be-nytte hoyere hydrokarboner, spesielt hydrokarboner som kokes i det

kokepunktområde som er karakteristisk for bensin, fra ca. 40°C til ca. 250°C, samt propan og butan. Slike og lignende hydrokarbonblandinger er til rådighet i meget betydelig omfang og i alminnelighet til slike priser at deres omdannelse til lett brennbare gasser, som kan benyttes som bygass, er okonomisk rentabel, ikke minst som reserve til imøte-gåelse av toppbelastningene hvor det sendes naturgass ut i fordelings-nettet.

Ved reformingsprosesser av de omtalte typer er det kjent

å bruke en katalysator hvis aktive bestanddeler er metaller, metall-forbindelser eller blandinger derav fra gruppe VIII i det periodiske system, eller kopper, men mest benyttet er nikkel kombinert med tilstedeværelse av en eller flere alkalimetallforbindelser og/eller jord-

alkalimetallforbindelser.

Ved omsetning av blandinger av hoyere hydrokarboner av de nevnte typer, f.eks. såkalt nafta, med vanndamp på den angitte måte, oppnår man ved de fleste kjente fremgangsmåter en kalorifattig såkalt "lean" gass som bare kan anvendes som normal bygass ved berikelse med gasser med hoyere brennverdi, og som i praksis ikke på okonomisk for-svarlig måte kan berikes til naturgasserstatning. Hvis man således omsetter en nafta med vanndamp under vanlige, kjente betingelser de-finert ved inngangsgassen hydrogen til oksygen-forhold, H:0 = 2.87 og oksygen til karbonforhold, 0:C = 3«0> samt et trykk på 20 ato og en utgangstemperatur på 800°C i nærvær av en kjent nikkelkatalysator, fåes i et typisk tilfelle en gass med fSigende analyse i torr tilstand: 67.5$ H2, 13.5$ CO, 12.556 C02 og 6.5$ CH^. Hvis denne gass avgiftes ved "shift-converting", slik at mesteparten av karbonmonooksydet omdannes til karbondioksyd og hydrogen ved hjelp av vann, får gassen typisk folgende analyse: 70.8$ Hg, 2.2$ CO, 21.2$ C02 og 5.8$ CH^, som tilsvarer en ovre brennverdi på 2788 kcal/Nm-^ og en spesifikk vekt i forhold til luft på O.424.

Det er kjent å arbeide ved lave reaksjonstemperaturer og hoyere trykk, hvorved det oppnås en hoyere brennverdi av produktgassen, f.eks. opp til 4700 kcal/Nm-^ idet prosessbetingelsene da er de-finert ved

forhold H:0 = 3.18

forhold 0:C = I.87

trykk =30.3 kg/cm<2>

utgangstemperatur = 674°c

Ved betydelig lavere driftstemperatur, avgangstemperatur

i reaktoren mellom 450°C og 550°C, er det kjent at katalysatoraktiviteten og dermed levetiden av katalysatoren ikke bare er bestemt av innholdet av aktivt nikkel, men også av tilstedeværelse av alkalimetallforbindelser som polymeriseringsinhibitorer, idet hydrokarboner i dette temperaturområde ellers ikke reagerer videre på katalysator-overflaten eller fjernes fra denne tilstrekkelig hurtig til at poly-merisering unngås. Katalysatoren til en slik lavtemperaturprosess dannes fortrinnsvis ved samtidig utfelling av nikkel- og aluminium-forbindelser ved behandling av en vandig opplosning av Ni- og Al-salter med alkali etterfulgt av utvasking av bunnfallet, torking, gra-nulering eller tablettering og endelig reduksjon til metallisk nikkel. Under granuleringen tilsettes eventuelt et oksyd, hydroksyd eller kar-

bonat av et alkali- eller jordalkalimetall.

I de britiske patenter nr. 820 257, nr. 969 637, nr.

98I 726 og nr. 994 278 beskrives fremstilling og anvendelse av ovenfor nevnte katalysatortyper, som minst inneholder 28 vektprosent Ni og fortrinnsvis 75-90$ Ni.

Formålet med foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe en fremgangsmåte ved hjelp av hvilken det dannes en produktgass med hoyt metaninnhold og lavt innhold av hydrogen og karbonmonooksyd, og som etter fjerning av karbondioksyd på kjent måte umiddelbart er anvendelig som naturgasserstatning, idet såvel den nodvendige mengde katalysator som katalysatorens nikkelinnhold kan holdes på et så lavt nivå at man oppnår en meget vesentlig forbedring av prosessens okono-mi under samtidig oppnåelse av hoy katalysatoraktivitet og lang leve-tid for katalysatoren. Dette oppnås ifolge oppfinnelsen som nevnt ved at reformingsprosessen utfores i nærvær av ammoniakk, hydrazin- eller aminforbindelser, fortrinnsvis ammoniakk.

Det har vist seg at tilstedeværelse av ammoniakk foroker katalysatorens aktivitet, således at produktgassen selv ved hoy "romhastighet'<*> kan holdes fri hydrokarboner med hoyere molekylvekt enn CH^. Tilsetning av ammoniakk som beskrevet gjor det mulig ved lav temperatur, 300°-550°C eller endog helt ned til 200°C, å oppnå hoy aktivitet av kjente katalysatorer, som ved anvendelse på normal måte ved disse temperaturer gir gjennombrudd av uomdannet nafta etter meget kort tids forlop. ;Fra tysk patent nr. 1 112 501 er det kjent en fremgangsmåte til reaktivering av suspensjons-edelmetallkatalysatorer, hvorved den katalysator hvis aktivitet er sunket behandles med ammoniakk. Det siktes utelukkende til de såkalte hydreringskatalysatorer, f.eks. slike som brukes ved fremstilling av hydrogenperoksyd. Katalysatorene består av platina eller palladium og de katalyserer veldefinerte reak-sjoner med veldefinerte utgangsmaterialer og sluttprodukter. Disse katalysatorer inaktiveres ved bruk slik at utbytte av det onskede produkt minsker og forsvinner eventuelt etter hvert heit. Når disse edelmetallkatalysatorer er inaktivert kan de reaktiveres med ammoniakk, hvorved utbytte atter vil bli tilfredsstillende. Ammoniakktilset-ningen skjer ikke under edelmetall-hydreringskatalysatorens anvendelse og ammoniakken virker derfor ikke på den katalyserende prosess, men kun på den inaktiverende katalysator selv. ;Foreliggende fremgangsmåte, som gjelder reformering av hydrokarboner, er ikke en egentlig hydreringsreaksjon, idet utgangs-materialene normalt er hydrokarbonblandinger og sluttproduktets sammensetning avhenger av reaksjonens forlop. Med kjennskap til utgangs-materialene og til prosessbetingelsene slik som temperatur, trykk og romhastighet, kan man forutsi den termodynamiske likevekt og dermed sluttproduktets sammensetning dersom reaksjonen går til termodynamisk likevekt. Dette avhenger spesielt av katalysatorens likevekt. Hvis denne ikke er tilstrekkelig, vil reaksjonen ikke gå til termodynamisk likevekt og man oppnår en feilaktig sammensatt gassblanding som slutt-produkt. Denne ulempe avhjelpes ved at man lopende til reaksjonen tilsetter ammoniakk eller de andre nevnte aktivatorer. Ammoniakken understøtter altså den den katalytiske virkning og griper således direkte inn i prosessen ved å opprettholde hoy katalytisk aktivitet og dermed sikre konstant sammensetning av produktgassen i motsetning til det som skjer ved reaktivering av edelmetall-hydreringskatalysatorer med ammoniakk. ;Prosessen gjennomføres fortrinnsvis ved 300°-450°C °g under autoterme betingelser, dvs. slike betingelser hvor det ikke er nodvendig å tilfore varme utenfra; prosessbetingelsene innstilles hertil ved variasjon i inngangsgassens 0:C-forhold, som da er begren-set til å variere mellom 0.8 og 1.8. ;Inngangsgassens 0:C-forhold er forovrig ikke avgjorende og kan variere mellom 0.3 og 30, og temperaturen kan velges hoyere enn 450°C, idet prosessbetingelsene dog fortrinnsvis velges slik at produktgassen får et hoyt innhold av metan. ;Trykket kan likeledes variere praktisk talt som man vil, men velges fortrinnsvis mellom 10 og 100 ato, hvilket dekker relevante fordelingstrykk for naturgass og naturgasserstatning. ;Som katalytisk aktivt materiale brukes de nevnte metaller, fortrinnsvis Fe, Co, Ni eller Cu og særlig hensiktsmessig er Ni. ;Katalysatoren brukes hensiktsmessig i form av sylindre, ringer, piller, tabletter eller andre formede, pcrose legemer av et mekanisk, termisk og kjemisk stabilt materiale impregnert med 'en forbindelse, oftest et oksyd, av det katalytisk aktive metall, hvilken forbindelse deretter er redusert til det frie metall. Denne reduksjon gjennomfores ofte i selve reformingsreaktoren, men katalysatorens eller dens bærelegemers fremstilling utgjor ingen del av foreliggende oppfinnelse og skal ikke beskrives nærmere. Særlig fordelaktig er det å bruke en katalysator som er beskrevet i britisk patentskrift nr. 1 058 757 hvor katalysatorbærelegemet består av poros magnesiumaluminiumspinell, MgAlgO^, impregnert med nikkel, eller en ko-utfelt katalysator dannet ved samfelling av magnesium-, aluminium- og nikkelfor-bindelser og i alt vesentlig bare inneholdende MgO, MgAlgO^ og Ni. Bærelegemene kan eventuelt være impregnert med et annet katalytisk aktivt materiale enn Ni, f.eks. Fe, Co eller et annet metall fra gruppe VIII i det periodiske system eller Cu. ;Katalysatorer av den nevnte type, dvs. inneholdende MgAlgO^ som bæremateriale, har den fordel fremfor de fleste andre kjente katalysatorer, at de kan regenereres ved brenning, hvis det tross alt skulle bli avsatt kull eller polymerisater på katalysatorene. Det er intet i veien for at katalysatorlegemene dessuten kan inneholde alkali-eller jordalkalimetallforbindelser i forholdsvis små mengder, f.eks. mindre enn 10 vektprosent, f.eks. kalium- eller kalsiumoksyd i et visst forhold til nikkel som beskrevet i britisk patent nr. 1 O58 75$. Dette er likevel ikke nodvendig da det har vist seg at ammoniakk, hydraziner og aminforbindelser bedre enn alkalimetall- og jordalkali-metallf orbindelser undertrykker de polymeriserings- og 'karbondannel-sesreaksjoner som deaktiverer katalysatoren, og likeledes bedre enn de nevnte alkaliske forbindelser gir katalysatoren en så hoy aktivitet at prosessen kan gjennomfores med relativt lavt innhold av Ni, ofte under 28%, på katalysatoren og ved temperaturer under 450°C, eventuelt som nevnt helt ned til 200°C. ;Katalysatorens hoye aktivitet og bestandighet ved anvendelse av ammoniakk gjor det mulig i det omtalte temperaturområde direkte å fremstille en metanrik gass som etter utvasking av COg og vann er direkte anvendelig som naturgasserstatning. ;Tilsetning a<y> aktivatoren, dvs. ammoniakk, hydrazin eller aminforbindelse som i prinsippet er kontinuerlig, kan skje ved inn-blåsning eller innsprøytning i den gassformige nafta- dampblanding for denne innfores i reformingsreaktoren; eller aktivatoren kan innfores i hydrokarbonblandingen for denne innfores i en avsvovlings-reaktor, forutsatt at denne er sammenbygget med reformeren; eller aktivatoren kan tilsettes til det fodevann som brukes til utvikling av vanndamp til reformingsprosessen. Hvis ammoniakk benyttes som aktivator bor det ifolge oppfinnelsen brukes minst 0.01 vektprosent ammoniakk, beregnet på hydrokarbonmengden, og i alminnelighet vil det være mest hensiktsmessig ifolge oppfinnelsen å innfore ammoniakken i reaksjonsblandingen for dennes innforing i reformingsreaktoren. ;Ammoniakkmengden er ikke avgjorende, men er likevel fortrinnsvis over 0.1 vektprosent, beregnet på den tilforte mengde hydro-karbon. I praksis vil man ved benyttelse av ammoniakk bruke meget storre mengde, fortrinnsvis 0.3 - 3% > beregnet på samme måte. Når ammoniakk anvendes som aktivator ved fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen, går den delvis uendret gjennom reaktoren og kan da gjenvinnes fra produktgassen. Dette muliggjor en særlig enkel utforelse av hele fremgangsmåten, nemlig hvis man ifolge oppfinnelsen resirkulerer det fra produktgassen fraskilte vann som inneholder ammoniakk til det fodevann som brukes til frembringelse av vanndampen som tilfores reak-torinngangen. ;Som aktivitetsforokende stoff kan man ifolge oppfinnelsen også med stor fordel bruke hydrazin eller aminer. Ved anvendelse av hydrazin danner denne forbindelse under reaksjonsbetingelsene ammoniakk, og den anvendte mengde hydrazin beregnes på dette grunnlag. Ved anvendelse av aminer er det sannsynlig at de også delvis omdannes til ammoniakk under de betingelser som råder i reaktoren. ;Aktivatoren kan avhengig av stromningsforholdene, spesielt den lineære hastighet, tilsettes kontinuerlig eller intermitterende, idet mengden av virksomt stoff på katalysatorens overflate ikke på noe tidspunkt må komme under den kritiske grense. I alminnelighet vil kontinuerlig tilsetning av aktivatoren være det enkleste. ;Ved den praktiske utforelsen av fremgangsmåten må man for tilføringen til reaktoren sorge for at reaksjonsblandingen, dvs. den fordampede hydrokarbonblanding tilsatt vanndamp og eventuelt ledsaget av mindre hydrogen og karbonoksyder, er befridd for stoffer som kan forgifte katalysatoren, spesielt svovel. Dette kan foretas ved hy-drerende avsvovling av naftaen i gassfase på kjent måte. ;Ved reformingen kan omsetningen ifolge oppfinnelsen utfores ved hoye eller lave trykk. Det er likevel spesielt fordelaktig å arbeide i trykkområdet 25-75 ato. ;Fremgangsmåten ifSlge oppfinnelsen skal i det folgende belyses nærmere ved noen utforingseksempler. De viser i alt syv ut-forte forsok som av praktiske grunner er oppstilt i en tabell. Av de syv eksempler er det forste utfort uten benyttelse av ammoniakk eller annen aktivator, dvs. det er ikke i overensstemmelse med oppfinnelsen, men tjener som sammenligningseksempel. De ovrige eksempler er utfort i overensstemmelse med oppfinnelsen. I eksempel 2 og 3 ble det til fodevannet for den damp som ble benyttet til reformingsprosessen, tilsatt ammoniakk i en mengde på 0.4$ beregnet på f 5de-vannets vekt. I eksempel 4 og 5 ble det likeledes tilsatt ammoniakk til fodevannet, men i mengder på henholdsvis 1.5$ og 4«5$ av f 6de-vannets vekt. I eksempel 6 ble det tilsatt hydrazin tilsvarende 2.4$ av fodevannets vekt og i eksempel 7 etylamin tilsvarende 2.8$ av f 6de-vannets vekt. ;Alle forsokene ble utfort i en elektrisk oppvarmet, rør-formet reaktor av legert stål med en innvendig lengde på 1 m og innvendig diameter på 20 mm. Det ble i samtlige forsok benyttet 50 ml katalysator. Katalysatoren var i alle forsok unntagen eksempel 5> sylindriske tabletter med diameter og hoyde på 3 mrru De besto av poros magnesiumaluminiumspinell med et spinellinnhold over 90$ av bærerens vekt og impregnert nikkel, slik at innholdet av nikkel beregnet som Ni-metall på den samlede vekt av katalysatoren (bærer pluss Ni) belop seg til 8.5$; inneholdet av kalium var under 0.1 vektprosent ;K. ;I eksempel 5 ble det benyttet en nikkelkatalysator av ut-fellingstypen inneholdende MgO, MgAl^O^ og Ni med en sammensetning tilsvarende et atomforhold Ni:Mg:Al på 2:7:1. Denne katalysator var fremstilt ved utfelling av magnesiumnitrat-nikkelnitratopplosning med en natriumaluminatopplosning, som etter utvasking, tørring, tablettering til 9 n™ store tabletter og kalsinering ved 1000°C var oppdelt i stykker med størrelse på 2-4 mm. ;Som hydrokarbonblanding ble det i eksempel 1-4 benyttet en nafta som nærmest kan karakteriseres som en meget lett bensin med begynnelseskokepunkt 30°C, sluttkokepunkt 95°C °g spesifikk vekt på 0.655' I eksempel 5 ble det benyttet en nafta med middels hoyt koke-punkt dvs. begynnelseskokepunkt 44°C, sluttkokepunkt l62°C og spesifikk vekt 0.722. I eksempel 6 og 7 ble det benyttet en hoytkokende nafta med begynnelseskokepunkt 34°C, sluttkokepunkt 230°C og spesifikk vekt 0.719* Alle naftåene var avsvovlet. Dessuten ble det tilfort vann som var tilsatt aktivatoren (ammoniakk, hydrazin eller etylamin) unntagen i eksempel 1, samt litt hydrogen. For tilføringen til reaktoren var de tilforte stoffer forvarmet til 200°-300°C.

Forsøksresultatene fremgår fra den nedenfor angitte tabell hvor de forskjellige parametere er anfort. I tabellen er tilfort mengde vann og nafta uttrykt i g per time (g/h), hydrogen i normalli-ter per time (Nl/h). Tabellen viser også temperaturen ved reaktorens inngang og den utgang samt maksimaltemperaturen i reaktoren, betegnet henholdsvis T,nlet, Texit og Tmax; videre viser den trykket i reaktoren i kg/cm og "romhastigheten" (space velocity), forkortet til SV og beregnet som 22.4 g-atomer karbon ("NI karbon") per liter katalysator per time.

For hvert eksempel er det angitt inngang- og utgangs-blandingenes sammensetning henholdsvis ved eller en viss tid etter forsokets start samt etter minst 50 timers uavbrutt drift. Gassana-lysen for den utgående produktgass er beregnet dels for den torre produktgass, dvs. produktgassen befridd for vanndamp; og dels for den likeledes COg befridde gass, som er i en slik tilstand at den kan tilfores direkte til et forsyningsnett. Gassanalysene er uttrykt i volumprosent. Endelig viser tabellen den ovre brennverdi for den gass som er befridd for vanndamp og GOg, uttrykt i kilogramkalorier per normalkubikkmeter.

Sammenligning mellom eksempel 1 og 2 viser at det uten aktivator ikke oppnås fornoden katalysatoraktivitet, så produktgassen har for hoyt innhold av hydrogen og av ikke-omdannede hydrokarboner med storre antall karbonatomer enn etan, samt at også innholdet av etan er relativt hoyt; sammenligning mellom eksempel 1 og 2 viser dessuten at katalysatoren uten benyttelse av aktivatoren deaktiveres noe i forsøksperioden slik at den gassblanding som frembringes etter 50 timer er enda dårligere egnet som naturgasserstatning, samtidig som dens innhold av kondenserbare hydrokarboner er utillatelig hoy. Den produktgass som dannes i eksempel 2, er.tilfredsstillende.

Eksempliane 2-7 viser virkningen av aktivatoren under varierende prosessbetingelser med hensyn til temperatur, trykk, prosess-gass-sammensetning, spesielt forskjellige naftakvaliteter, samt mengde og type på aktivator.

Eksempel 4 er et forsok med lang varighet og utfSrt ved hoyt trykk; i dette forsok sees begynnende deaktivering, idet metaninnholdet er falt litt og hydrogeninnholdet steget litt; en hoyere brennverdi kunne likevel stadig vært oppnådd ved senking av temperaturen.

Eksempel 3 viser spesielt at romhastigheten ikke er valgt kritisk ved de ovrige forsok, idet en fordobling av romhastigheten ikke har gitt stigning i mengden av hoyere hydrokarboner. Dette forsok viser også at katalysatoraktiviteten ikke er nedsatt til tross for nedsatt vanndampoverskudd. Produktgassen i eksempel 3 er likevel ikke direkte anvendelig som erstatning for naturgass, men må til dette formål berikes.

Claims (4)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av gassblandinger med hoy brennverdi, fortrinnsvis omtrent som den til metan, fra blandinger av hydrokarboner med hoyere molekylvekt enn metan, eventuelt også inneholdende, en liten mengde metan, ved reaksjon i gassfasen med vanndamp og eventuelt små mengder karbondioksyd og/eller oksygen samt eventuelt små mengder karbonmonooksyd og/eller hydrogen og/eller lavere alkanoler ved temperaturer på 200°-550°C og trykk på 1-200 kg/cm<2>, fortrinnsvis 10-100 kg/cm<2>, i nærvær av en katalysator hvis katalytisk aktive del utgjores av metaller og/eller forbindelser av metaller fra gruppe VIII i det periodiske system eller kobber, eller blandinger derav, eventuelt sammen med jordalkalimetall eller alkalimetall eller forbindelser derav, karakterisert ved at reaksjonen ut-

fores i nærvær av ammoniakk, hydrazin eller aminer, fortrinnsvis ammoniakk.

2. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakterisert ved at det anvendes ammoniakk i en mengde på minst 0.01 vektprosent av hydrokarbonene og at ammoniakken innfores i reaksjonsblandingen for dennes innforing i reformingsreaktoren.

3. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakterisert ved at det anvendes ammoniakk i en mengde på minst 0.01 vektprosent av hydrokarbonene og ammoniakken tilsettes det fodevann som benyttes til dannelse av vanndampen.

4. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en alifatisk C-^^ amin.