NO20023713L

NO20023713L - 2-benzotiazolyl-urea-derivater samt anvendelse derav som proteinkinaseinhibitorer

Info

Publication number: NO20023713L
Application number: NO20023713A
Authority: NO
Inventors: Kevin P Cusack; Barbara Scott; Lee Daniel Arnold; Anna M Ericsson
Original assignee: Abbott Gmbh & Co Kg
Priority date: 2000-02-07
Filing date: 2002-08-06
Publication date: 2002-10-04
Also published as: MXPA02007632A; WO2001057008A1; BR0108085A; AU2001236698A1; HUP0300359A2; JP2003521543A; CN1422262A; CA2398754A1; US7091227B2; IL151045A0; BG107062A; AR030189A1; ZA200206235B; EP1254123A1; PL357099A1; SK12712002A3; US20030153568A1; NO20023713D0; KR20020084116A

Description

BAKGRUNN FOR OPPFINNELSEN

Den foreliggende oppfinnelsen angår benzotiazolderivater

med formel (I), som definert nedenfor, anvendelser og far-masøytiske sammensetninger derav.

Minst 400 enzymer er identifisert som proteinkinaser. Disse enzymene katalyserer fosforyleringen av målproteinsubstrat-er. Fosforyleringen er vanligvis en overføringsreaksjon av en fosfatgruppe fra ATP til proteinsubstratet. Den spesifikke strukturen i målsubstratet som fosfatet overføres til er en tyrosin-, serin- eller treoninrest. Siden disse aminosyrerestene er målstrukturene for fosforyloverføring-en, henvises disse proteinkinaseenzymene vanligvis til som tyrosinkinaser eller serin/treonin-kinaser.

Fosforyleringsreaksjonene, og motvirkende fosfatasereak-sjoner, på tyrosin-, serin- og treoninrestene er involvert i mange cellulære prosesser som ligger til grunn for responser til diverse intracellulære signaler (vanligvis mediert gjennom cellulære reseptorer), regulering av cellulære funksjoner og aktivering eller deaktivering av cellulære prosesser. En kaskade av proteinkinaser deltar ofte i intracellulær signaltransduksjon og er nødvendig for iverk-settingen av disse cellulære prosessene. På grunn av deres allestedsnærværelse i disse prosessene kan proteinkinasene bli funnet som en integrert del av plasmamembranen eller som cytoplasmatiske enzymer eller lokalisert i kjernen,

ofte som komponenter av enzymkomplekser. Disse proteinkinasene er i mange tilfeller et essensielt element i enzym-og strukturelle proteinkomplekser som avgjør hvor og når en cellulær prosess skjer i en celle.

Proteintyrosinkinaser. Proteintyrosinkinaser (PTK'er) er enzymer som katalyserer fosforyleringen av spesifikke tyro-sinrester i cellulære proteiner. Denne post-translatoriske modifiseringen av disse substratproteinene, som ofte selv er enzymer, fungerer som en molekylær bryter som regulerer celleproliferasjon, aktivering eller differensiering (for oversiktsartikkel se Schlessinger og Ulrich, 1992, Neuron 9:383-391). Avvikende eller overdreven PTK-aktivitet har blitt observert i mange sykdomstilstander inkludert godartede og maligne proliferative forstyrrelser, så vel som sykdommer som er et resultat av uheldig aktivering av immunsystemet (f.eks. autoimmune forstyrrelser), allograftrejek-sjon og transplantat-mot-vert-reaksjon. I tillegg medierer endotelcellespesifikke reseptor-PTK'er som KDR, Tie-2 og Tie-1 den angiogene prosessen og er dermed involvert i å understøtte progresjon av kreft og andre sykdommer som involverer uheldig vaskularisering (f.eks. diabetisk retinopati, koroidal neovaskularisering på grunn av aldersrelatert maculadegenerasjon, psoriasis, artritt, prematuritets-retinopati, infantile hemangiomer).

Tyrosinkinaser kan være av reseptortypen (med ekstracellulære, transmembrane og intracellulære domener) eller ikke-reseptortypen (er fullstendig intracellulær).

Reseptortyrosinkinase ( RTK' er). RTK'ene innbefatter en stor familie av transmembranreseptorer med diverse biologiske aktiviteter. Minst 19 ulike RTK-underfamilier har blitt identifisert. Reseptortyrosinkinase (RTK) familien inkluderer reseptorer som er kritiske for veksten og diffe-rensieringen av mange celletyper (Yarden og Ullrich, Ann. Rev. Biochem. 57:433-478, 1988; Ullrich og Schlessinger, Cell 61:243-254, 1990). Den intrinsiske funksjonen til RTK'er aktiveres ved ligandbinding, som resulterer i fosforylering av reseptoren og flere cellulære substrater og deretter i mange cellulære responser (Ullrich&Schlessinger, 1990, Cell 61:203-212). Reseptortyrosinkinase-mediert signaltransduksjon initieres derfor med ekstracellulær interaksjon med en spesifikk vekstfaktor (ligand), vanligvis etterfulgt av reseptordimerisering, stimulering av den intrinsiske proteintyrosinkinaseaktiviteten og re-septortransfosforylering. Bindingsseter blir dermed dannet for intracellulære signaltransduksjonsmolekyler og fører til dannelsen av komplekser med et spektrum av cytoplasmatiske signalmolekyler som letter den egnede cellulære responsen (f.eks. celledeling, differensiering, metabolske effekter, forandringer i det ekstracellulære mikromiljøet) se Schlessinger og Ullrich, 1992, Neuron 9:1-20.

Proteiner med SH2 (src homologi-2) eller fosfotyrosinbind-ings (PTB) domener binder aktiverte tyrosinkinasereseptorer og deres substrater med høy affinitet for å overføre signaler inn i cellen. Begge domenene gjenkjenner fosfotyrosin. (Fantl et al., 1992, Cell 69:413-423; Songyang et al., 1994, Mol. Cell. Biol. 14:2777-2785; Songyang et al., 1993, Cell 72:767-778; og Koch et al., 1991, Science 252:668-678; Shoelson, Curr. Opin. Chem. Biol. (1997), 1(2), 227-234; Cowburn, Curr. Opin. Struct. Biol. (1997), 7(6), 835-838). Flere intracellulære substratproteiner som assosierer med reseptortyrosinkinaser (RTK'er) har blitt identifisert. De kan bli delt inn i to hovedgrupper: (1) substrater med et katalytisk domene; og (2) substrater som mangler et slikt domene, men som fungerer som adaptere og assosierer med katalytisk aktive molekyler (Songyang et al., 1993, Cell 72:767-778). Spesifisiteten til interaksjonene mellom reseptorer eller proteiner og SH2- eller PTB-domener til deres substrater bestemmes av aminosyrerestene som umiddelbart ligger omkring den fosforylerte tyrosinresten. For eksempel korrelerer forskjeller i bindingsaffinitetene mellom SH2-domener og aminosyresekvensene som ligger omkring fos-fotyrosinrestene på bestemte reseptorer med de observerte forskjellene i deres substratfosforyleringsprofiler (Songyang et al., 1993, Cell 72:767-778). Observasjoner antyder at funksjonen til hver reseptortyrosinkinase ikke bare bestemmes av dens ekspresjonsmønster og ligandtilgjenge-lighet, men også av et nettverk av nedstrøms signaltrans-duks jonsveier som aktiveres med en spesiell reseptor så vel som timingen og varigheten av stimuliene. Derfor tilveiebringer fosforylering et viktig regulatorisk trinn som av-gjør selektiviteten til signalveier rekruttert av spesifik ke vekstfaktorreseptorer, så vel som differensieringsfak-torreseptorer.

Flere reseptortyrosinkinaser slik som FGFR-1, PDGFR, Tie-2, Tie-1 og c-Met, og vekstfaktorer som binder dertil, har blitt antydet å spille en rolle i angiogenese, selv om noen kan stimulere angiogenese indirekte (Mustonen og Alitalo, J. Cell Biol. 129:895-898, 1995). Én slik reseptortyrosinkinase, kjent som "føtal leverkinase 1" (FLK-1), er et medlem av type III underklassen av RTK'er. En alternativ betegnelse for human FLK-1 er "kinase innsetningsdomene-inneholdende reseptor" (KDR) (Terman et al., Oncogene 6:1677-83, 1991). En annen alternativ betegnelse for FLK-1/KDR er "vaskulær endotelcellevekstfaktorreseptor 2"

(VEGFR-2), siden den binder VEGF med høy affinitet. De murine versjonene av FLK-1/VEGFR-2 har også blitt kalt NYK (Oelrichs et al, Oncogene 8(1):11-15, 1993). DNA'er som koder for mus, rotte og human FLK-1 har blitt isolert, og nukleotid- og kodede aminosyresekvenser rapportert (Matthews et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 88:9026-30, 1991; Terman et al., 1991, supra; Terman et al., Biochem. Biophys. Res. Comm. 187:1579-86, 1992; Sarzani et al., supra; og Millauer et al., Cell 72:835-846, 1993). Utallige studier, slik som de som er rapportert i Millauer et al., supra, antyder at VEGF og FLK-1/KDR/VEGFR-2 er et ligand-reseptor par som spiller en viktig rolle i proliferasjonen av vaskulære endotelceller, og nydannelse og skuddvekst av blodårer, kalt henholdsvis vaskulogenese og angiogenese.

En annen type III underklasse RTK kalt "fms-lignende tyrosinkinase-1" (Flt-1) er relatert til FLK-1/KDR (DeVries et al., Science 255;989-991,1992; Shibuya et al., Oncogene 5:519-524, 1990). En alternativ betegnelse for Flt-1 er "vaskulær endotelcellevekstfaktorreseptor 1" (VEGFR-1). Per dags dato har medlemmer av FLK-1/KDR/VEGFR-2 og Flt-1/VEGFR-l underfamiliene primært blitt funnet uttrykt på endotelceller. Disse underklassemedlemmene er spesifikt stimulert av medlemmer av den vaskulære endotelcellevekst faktor (VEGF) ligandfamilien (Klagsburn og D'Amore, Cytokine&Growth Factor Reviews 7:259-270, 1.996). Vaskulær endotelcellevekstfaktor (VEGF) binder til Flt-1 med høyere affinitet enn til FLK-1/KDR og er mitogen mot vaskulære endotelceller (Terman et al., 1992, supra; Mustonen et al., supra; DeVries et al., supra). Flt-1 er antatt å være essensiell for endotelorganisering i løpet av vaskulær utvikling. Flt-1 ekspresjon er assosiert med tidlig vaskulær utvikling i museembryoer og med neovaskularisering i løpet av sårtilheling (Mustonen og Alitalo, supra). Ekspresjon av Flt-1 i monocytter, osteoklaster og osteoblaster, så vel som i voksent vev slik som nyreglomeruler, indikerer en ekstra funksjon for denne reseptoren som ikke er relatert til cellevekst (Mustonen og Alitalo, supra).

Som tidligere nevnt antyder nye holdepunkter at VEGF spiller en rolle i stimuleringen av både normal og patologisk angiogenese (Jakeman et al., Endocrinology 133:848-859, 1993; Kolch et al., Breast Cancer Research and Treatment 36:139-155, 1995; Ferrara et al., Endocrine Reviews 18(1) ;4-25, 1997; Ferrara et al., Regulation of Angiogenesis (red. L. D. Goldberg og E. M. Rosen), 209-232, 1997). I tillegg har VEGF blitt implisert i kontroll og økning av vaskulær permeabilitet (Connolly et al., J. Biol. Chem. 264:20017-20024, 1989; Brown et al., Regulation of Angiogenesis (red. L. D. Goldberg og E. M. Rosen), 233-269, 1997). Ulike former av VEGF som oppstår fra alternativ spleising av mRNA har blitt rapportert, inkludert de fire variantene beskrevet av Ferrara et al. (J. Cell. Biochem. 47:211-218, 1991). Både sekrerte og vesentlig celleasso-sierte varianter av VEGF har blitt identifisert av Ferrara et al., supra, og proteinet er kjent for å forekomme i form av disulfidkoblede dimerer.

Flere beslektede homologer av VEGF har nylig blitt identifisert. Rollene deres i normale fysiologiske prosesser og sykdomsprosesser har imidlertidig enda ikke blitt kartlagt. I tillegg er medlemmene av VEGF-familien ofte uttrykt sam men med VEGF i flere vev og er generelt i stand til å danne heterodimerer med VEGF. Denne egenskapen forandrer trolig reseptorspesifisiteten og biologiske effekter av heterodi-merene og kompliserer videre utredningen av deres spesifikke funksjoner som vist nedenfor (Korpelainen og Alitalo, Curr. Opin. Cell Biol., 159-164, 1998, og referanser sitert deri).

Placentavekstfaktor (P1GF) har en aminosyresekvens med signifikant homologi til VEGF-sekvensen (Park et al., J. Biol. Chem. 269:25646-54, 1994; Maglione et al., Oncogene 8:925-31, 1993). Slik det er for VEGF, oppstår ulike varianter av P1GF fra alternativ spleising av mRNA, og proteinet eksi-sterer som dimer (Park et al., supra). P1GF-1 og P1GF-2 binder til Flt-1 med høy affinitet, og P1GF-2 binder også begjærlig til nevropilin-1 (Migdal et al, J. Biol. Chem. 273 (35) :22272-22278), men ingen av dem binder til FLK-1/KDR (Park et al., supra). P1GF har blitt rapportert til å forsterke både den vaskulære permeabiliteten og mitogene effekten til VEGF på endotelceller, når VEGF foreligger ved lave konsentrasjoner (angivelig pga. heterodimerdannelse)

(Park et al., supra).

VEGF-B dannes som to isoformer (167 og 185 rester) som også binder Flt-l/VEGFR-1. Den kan spille en rolle i reguleringen av ekstracellulær matriksnedbrytning, celleadhesjon og migrasjon via modulering av ekspresjonen og aktiviteten til urokinasetype plasminogenaktivator og plasminogenaktivator-inhibitor 1 (Pepper et al, Proe. Nati. Acad. Sei. USA.

(1998), 95(20):11709-11714).

VEGF-C ble opprinnelig klonet som en ligand for VEGFR-3/Flt-4 som primært er uttrykt av lymfatiske endotelceller. I dens fullstendig prosesserte form kan VEGF-C også binde KDR/VEGFR-2 og stimulere proliferasjon og migrasjon av endotelceller in vitro og angiogenese i in vivo-modeller (Lymboussaki et al., Am. J. Pathol. (1998), 153 (2):395-403; Witzenbichler et al., Am. J. Pathol. (1998), 153(2), 381- 394). Den transgene overekspresjonen av VEGF-C forårsaker proliferasjon og forstørrelse av kun lymfekar, mens blodårer er uaffisert. Til forskjell fra VEGF induseres ikke ekspresjonen av VEGF-C av hypoksi (Ristimaki et al., J. Biol. Chem. (1998), 273(14), 8413-8418).

Den mest nylig oppdagede VEGF-D er strukturelt veldig lik VEGF-C. VEGF-D er rapportert å binde og aktivere minst to VEGFR'er, VEGFR-3/Flt-4 og KDR/VEGFR-2. Den ble opprinnelig klonet som et c-fos induserbart mitogen for fibroblaster og er mest utpreget uttrykt i de mesenkymale cellene i lunge og hud (Achen et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA (1998), 95(2), 548-553 og referanser deri).

Som for VEGF har VEGF-C og VEGF-D blitt hevdet å indusere økning i vaskulær permeabilitet in vivo i en Miles-test ved injisering i kutant vev (PCT/US97/14696; WO98/07832, Witzenbichler et al., supra). Den fysiologiske rollen og signifikansen av disse ligandene i modulering av vaskulær hyperpermeabilitet og endotelresponser i vev der de er uttrykt er usikker.

Det har nylig blitt rapportert en viralt kodet, ny type vaskulær endotelvekstfaktor, VEGF-E (NZ-7 VEGF), som fortrinnsvis benytter KDR/Flk-1 reseptor og har en potent mitotisk aktivitet uten heparinbindende domene (Meyer et al., EMBO J. (1999), 18(2), 363-374; Ogawa et al., J. Biol. Chem. (1998), 273(47), 31273-31282). VEGF-E sekvenser har 25 % homologi med pattedyr VEGF og er kodet av parapoxviruset Orf-virus (OV). Dette parapoxviruset som affiserer sauer og geiter, og leilighetsvis mennesker, genererer le-sjoner med angiogenese. VEGF-E er en dimer på ca. 20 kDa uten basisk domene eller affinitet for heparin, men har det karakteristiske cystein knutemotivet foreliggende i alle pattedyr VEGF<1>er, og ble overraskende funnet å ha lignende effekt og bioaktiviteter som den heparinbindende VEGF165-isoformen av VEGF-A, dvs. begge faktorene stimulerer fri-gjøring av vevsfaktor (TF), proliferasjon, kjemotakse og skuddvekst av kultiverte vaskulære endotelceller in vitro og angiogenese in vivo. Som VEGF165 ble VEGF-E funnet å binde med høy affinitet til VEGF reseptor-2 (KDR) som fører til reseptorautofosforylering og en bifasisk økning i fri intracellulær Ca<2+>konsentrasjon, mens VEGF-E, til forskjell fra VEGF165, ikke bandt til VEGF reseptor-1 (Flt-1) -

Basert på nye oppdagelser av andre homologer av VEGF og VEGFR'er og presedensene for ligand- og reseptor-hetero-dimerisering kan virkningene av slike VEGF-homologer involvere dannelse av VEGF-ligandheterodimerer, og/eller hetero-dimerisering av reseptorer, eller binding til en fortsatt ukjent VEGFR (Witzenbichler et al., supra). Nye rapporter antyder også at nevropilin-1 (Migdal et al., supra) eller VEGFR-3/Flt-4 (Witzenbichler et al., supra), eller andre reseptorer enn KDR/VEGFR-2, kan være involvert i induksjon-en av vaskulær permeabilitet (Stacker, S. A., Vitali, A., Domagala, T., Nice, E. og Wilks, A. F., Angiogenesis and Cancer Conference, Amer. Assoc. Cancer Res., Jan. 1998, Orlando, FL; Williams, Diabetelogia 40:S118-120 (1997)).

Tie-2 (TEK) er et medlem av en nylig oppdaget familie med endotelcellespesifikke reseptortyrosinkinaser som er involvert i kritiske angiogene prosesser, slik som karforgrein-ing, skuddvekst, remodellering, modning og stabilitet. Tie-2 er den første pattedyr reseptortyrosinkinasen der både agonistligand(er) (f.eks. Angiopoietinl ("Angl") som stimulerer reseptorautofosforylering og signaltransduksjon) og antagonistligand(er) (f.eks. Angiopoietin2 ("Ang2")) har blitt identifisert. "Knock-out" og transgen manipulering av ekspresjonen av Tie-2 og dens ligander indikerer tett spa-tial og temporal kontroll av Tie-2 signalisering som er essensiell for den korrekte utviklingen av ny vaskulatur. Den nåværende modellen antyder at stimulering av Tie-2 kinase med Angl liganden er direkte involvert i forgreiningen, skuddvekst og utvekst av nye kar, og rekruttering og interaksjon av periendotelstøtteceller som er viktige i opprett holdelse av karintegritet og indusere stopp i celleproliferasjon. Fraværet av Angl-stimulering av Tie-2 eller inhibisjonen av Tie-2 autofosforylering av Ang2, som produseres i høye nivåer på seter for vaskulær regresjon, kan forårsake et tap i vaskulær struktur og matrikskontakter som resulterer i endotelcelledød, spesielt i fravær av vekst/over-levelses-stimuli. Situasjonen er imidlertid mer kompleks, siden minst to ekstra Tie-2 ligander (Ang3 og Ang4) nylig har blitt rapportert, og kapasiteten for heterooligomeri-sering av de ulike agonistiske og antagonistiske angio-poietinene, og dermed modifisering av aktiviteten deres, har blitt demonstrert. Utnyttelse av Tie-2 ligand-reseptor interaksjoner som en antiangiogen terapeutisk tilnærming er derfor mindre favorisert og en kinaseinhibitorisk strategi foretrukket.

Det løselige ekstracellulære domenet til Tie-2 ("ExTek") kan ødelegge etableringen av tumorvaskulatur i et bryst-tumorxenotransplantat og lungemetastasemodeller og i tumor-cellemediert okulær neovaskularisering. Etter adenoviral infeksjon kan in vivo-produksjonen av ExTek på mg/ml nivåer i gnagere bli oppnådd i 7-10 dager uten uheldige bivirkninger. Disse resultatene antyder at forstyrrelse av Tie-2 signalveier i normalt friske dyr kan bli godt tole-rert. Disse Tie-2 inhibitoriske responsene til ExTek kan være en konsekvenssekvestrasjon av ligand(er) og/eller dannelse av en ikke-produktiv heterodimer med fullengde Tie-2.

Nylig har signifikant oppregulering av Tie-2 ekspresjon blitt funnet i vaskulært synovialt pannus til artrittiske ledd i mennesker, som er overensstemmende med en rolle i den uheldige neovaskulariseringen. Dette funnet antyder at Tie-2 spiller en rolle i progresjonen av revmatoid artritt. Punktmutasjoner som resulterer i konstitutivt aktiverte former av Tie-2 har blitt identifisert i assosiering med humane venøse misdannelsesforstyrrelser. Tie-2 inhibitorer er derfor egnet til behandling av slike forstyrrelser og i andre situasjoner med uheldig neovaskularisering. Ikke- reseptortyrosinkinaser. Ikke-reseptortyrosinkinasene representerer en samling av cellulære enzymer som mangler ekstracellulære og transmembrane sekvenser. Per dags dato har over 24 individuelle ikke-reseptortyrosinkinaser, innbefattende 11 underfamilier (Src, Frk, Btk, Csk, Abl, Zap70, Fes/Fps, Fak, Jak, Ack og LIMK) blitt identifisert. For øyeblikket består Src-underfamilien av ikke-reseptortyrosinkinaser av det største antallet PTK'er og inkluderer Src, Yes, Fyn, Lyn, Lek, Blk, Hek, Fgr og Yrk. Src-underfamilien av enzymer har blitt koblet til onkogenese og immunresponser. En mer detaljert diskusjon av ikke-reseptortyrosinkinaser er fremskaffet i Bolen, 1993, Oncogene 8:2025-2031, som er inkorporert heri med referanse.

Mange av tyrosinkinasene, enten en RTK eller ikke-reseptortyrosinkinase, har blitt funnet å være involvert i cellulære signalveier involvert i mange patogene tilstander, inkludert kreft, psoriasis og andre hyperproliferative forstyrrelser eller hyper-immunresponser.

Utvikling av forbindelser for å modulere PTK' ene. Med hen-blikk på den antatte viktigheten av PTK'er til kontroll, regulering og modulering av celleproliferasjon, sykdommene og forstyrrelsene assosiert med unormal celleproliferasjon, har det blitt gjort mange forsøk på å identifisere reseptor- og ikke-reseptortyrosinkinase "inhibitorer" ved å anvende mange fremgangsmåter, inkludert anvendelsen av mu-tante ligander (U.S. søknad nr. 4.966.849), løselige reseptorer og antistoffer (søknad nr. WO 94/10202; Kendall&Thomas, 1994, Proe. Nati. Acad. Sei. 90:10705-09; Kim et al., 1993, Nature 362:841-844), RNA-ligander (Jellinek et al., Biochemistry 33:10450-56; Takano et al., 1993, Mol. Bio. Cell 4:358A; Kinsella et al., 1992, Exp. Cell Res. 199:56-62; Wright et al., 1992, J. Cellular Phys. 152:448-57) og tyrosinkinaseinhibitorer (WO 94/03427; WO 92/21660; WO 91/15495; WO 94/14808; U.S. patent nr. 5.330.992; Mariani et al., 1994, Proe. Am. Assoc. Cancer Res. 35:2268).

Mer nylig har det blitt gjort forsøk på å identifisere små molekyler som virker som tyrosinkinaseinhibitorer. For eksempel har bismonosykliske-, bisykliske- eller heterosyk-liske arylforbindelser (PCT WO 92/20642) og vinylenazain-dolderivater (PCT WO 94/14808) blitt beskrevet generelt som tyrosinkinaseinhibitorer. Styrylforbindelser (U.S. patent nr. 5.217.999), styrylsubstituerte pyridylforbindelser (U.S. patent nr. 5.302.606), bestemte kinazolinderivater (EP søknad nr. 0 566_ 266 Al; Expert Opin. Ther. Pat.

(1998), 8 (4):475-478), selenoindoler og selenider (PCT WO 94/03427), trisykliske polyhydroksylforbindelser (PCT WO 92/21660) og benzylfosfonsyreforbindelser (PCT WO 91/15495) har blitt beskrevet som forbindelser for anvendelse som tyrosinkinaseinhibitorer i behandlingen av kreft. Anilinoki-noliner (PCT W097/34876) og kinazolinderivatforbindelser (PCT W097/22596; PCT W097/42187) har blitt beskrevet som inhibitorer av angiogenese og vaskulær permeabilitet.

I tillegg har det blitt gjort forsøk på å identifisere små molekyler som fungerer som serin/treonin-kinaseinhibitorer. For eksempel har bis(indolylmaleimid) forbindelser blitt beskrevet som at de inhiberer spesielle PKC serin/treonin-kinaseisoformer, hvis signaltransduserende funksjon er assosiert med forandret vaskulær permeabilitet i VEGF-relaterte sykdommer (PCT WO97/40830; PCT WO97/40831).

Plk-1 kinaseinhibitorer

Plk-1 er en serin/treonin-kinase som er en viktig regulator av cellesyklusprogresjon. Den spiller kritiske roller i sammensettingen og den dynamiske funksjonen av det mitotiske spindelapparatet. Plk-1 og beslektede kinaser har også blitt vist å være nært involvert i aktiveringen og inaktiveringen av andre cellesyklusregulatorer, slik som syklinavhengige kinaser. Høye nivåer av Plk-1 ekspresjon er assosiert med celleproliferasjonsaktiviteter. Det er ofte funnet i maligne tumorer av ulik opprinnelse. Inhibitorer av Plk-1 forventes å blokkere kreftcelleproliferasjon ved å forstyrre prosesser som involverer mitotiske spindler og uheldig aktiverte syklinavhengige kinaser.

Cdc2/syklin B kinaseinhibitorer (Cdc2 er også kjent som cdkl)

Cdc2/syklin B er et annet serin/treonin-kinaseenzym som tilhører den syklinavhengige kinase (cdk) familien. Disse enzymene er involvert i den kritiske transisjonen mellom ulike faser av cellesyklusprogresjon. Det er antatt at ukontrollert celleproliferasjon, som er kjennetegnet på kreft, er avhengig av økte cdk-aktiviteter i disse cellene. Inhibisjon av økte cdk-aktiviteter i kreftceller med cdc2/syklin B kinaseinhibitorer kan undertrykke proliferasjon og kan gjenopprette den normale kontrollen av celle-syklusprogres j on .

Reguleringen av CDK-aktivering er kompleks, men krever assosieringen av CDK med et medlem av syklinfamilien av regulatoriske subenheter (Draetta, Trends in Cell Biology, 3:287-289 (1993)); Murray og Kirschner, Nature, 339:275-280

(1989) ; Solomon et al., Molecular Biology of the Cell, 3:13-27 (1992)). Et videre nivå med regulering forekommer via både aktiverende og inaktiverende fosforyleringer av CDK-subenheten (Draetta, Trends in Cell Biology, 3:287-289

(1993)); Murray og Kirschner, Nature, 339:275-280 (1989); Solomon et al., Molecular Biology of the Cell, 3:13-27

(1992) ; Ducommun et al., EMBO Journal, 10:3311-3319 (1991); Gautier et al., Nature 339:626-629 (1989); Gould og Nurse, Nature, 342:39-45 (1989); Krek og Nigg, EMBO Journal, 10:3331-3341 (1991); Solomon et al., Cell, 63:1013-1024

(1990) ). Den sidestilte aktiveringen og inaktiveringen av ulike syklin/CDK-komplekser er nødvendig for normal progresjon gjennom cellesyklusen (Pines, Trends in Biochemical Sciences, 18:195-197 (1993); Sherr, Cell, 73:1059-1065

(1993) ). Begge de kritiske Gl-S og G2-M transisjonene kontrolleres med aktiveringen av ulike syklin/CDK-aktiviteter. I Gl er både syklin D/CDK4 og syklin E/CDK2 antatt å medi-

)

ere starten av S-fase (Matsushima et al., Molecular&Cellular Biology, 14:2066-2076 (1994); Ohtsubo og Roberts, Science, 259:1908-1912 (1993); Quelle et al., Genes&Development, 7:1559-1571 (1993); Resnitzky et al., Molecular&Cellular Biology, 14:1669-1679 (1994)). Progresjon gjennom S-fase forutsetter aktiviteten til syklin A/CDK2 (Girard et al., Cell, 67:1169-1179 (1991); Pagano et al., EMBO Journal, 11:961-971 (1992); Rosenblatt et al., Proceedings of the National Academy of Science USA, 89:2824-2828 (1992); Walker og Maller, Nature, 354:314-317

(1991); Zindy et al., Biochemical&Biophysical Research Communications, 182:1144-1154 (1992)), mens aktiveringen av syklin A/cdc2 (CDK1) og syklin B/cdc2 er nødvendig for starten av metafase (Draetta, Trends in Cell Biology, 3:287-289 (1993)); Murray og Kirschner, Nature, 339:275-280

(1989); Solomon et al., Molecular Biology of the Cell, 3:13-27 (1992); Girard et al., Cell, 67:1169-1179 (1991); Pagano et al., EMBO Journal, 11:961-971 (1992); Rosenblatt et al., Proceedings of the National Academy of Science USA, 89:2824-2828 (1992); Walker og Maller, Nature, 354:314-317

(1991) ; Zindy et al., Biochemical&Biophysical Research Communications, 182:1144-1154 (1992)). Det er derfor ikke overraskende at tapet av CDK-reguleringskontroll er en frekvent hendelse i hyperproliferative sykdommer og kreft (Pines, Current Opinion in Cell Biology, 4:144-148 (1992); Lees, Current Opinion in Cell Biology, 7:773-780 (1995); Hunter og Pines, Cell, 79:573-582 (1994)).

Inhibitorer av kinaser involvert i mediering eller opprettholdelse av sykdomstilstander representerer nye terapier for disse forstyrrelsene. Eksempler på slike kinaser inkluderer, men er ikke begrenset til: (1) inhibisjon av c-Src (Brickell, Critical Reviews in Oncogenesis, 3:401-406

(1992) ; Courtneidge, Seminars in Cancer Biology, 5:236-246

(1994), raf (Powis, Pharmacology&Therapeutics, 62:57-95

(1994)) og de syklinavhengige kinasene (CDK'ene) 1, 2 og 4 i kreft (Pines, Current Opinion in Cell Biology, 4:144-148

(1992); Lees, Current Opinion in Cell Biology, 7:773-780

(1995); Hunter og Pines, Cell, 79:573-582 (1994)), (2) inhibisjon av CDK2 eller PDGF-R kinase i restenose (Buchdunger et al., Proceedings of the National Academy of Science USA, 92:2258-2262 (1995)), (3) inhibisjon av CDK5 og GSK3 kinaser i Alzheimers (Hosoi et al., Journal of Biochemistry (Tokyo), 117:741-749 (1995); Aplin et al., Journal of Neurochemistry, 67:699-707 (1996), (4) inhibisjon av c-Src kinase i osteoporose (Tanaka et al., Nature, 383:528-531 (1996), (5) inhibisjon av GSK-3 kinase i type-2 diabetes (Borthwick et al., Biochemical&Biophysical Research Communications, 210:738-745 (1995), (6) inhibisjon av p38-kinasen i inflammasjon (Badger et al., The Journal of Pharmacology and Experimental Therapeutics, 279:1453-1461 (1996)), (7) inhibisjon av VEGF-R 1-3 og TIE-1 og -2 kinaser i sykdommer som involverer angiogenese (Shawver et al., Drug Discovery Today, 2:50-63 (1997)), (8) inhibisjon av UL97 kinase i virale infeksjoner (He et al., Journal of Virology, 71:405-411 (1997)), (9) inhibisjon av CSF-1R kinase i bein og hematopoetiske sykdommer (Myers et al., Bioorganic & Medicinal Chemistry Letters, 7:421-424 (1997) og (10) inhibisjon av Lck-kinase i autoimmune sykdommer og transplantatrejeksjon (Myers et al., Bioorganic & Medicinal Chemistry Letters, 7:417-420 (1997)).

Det er i tillegg mulig at inhibitorer av bestemte kinaser kan bli anvendt i behandlingen av sykdommer når kinasen ikke er feilregulert, men den likevel er essensiell for opprettholdelse av sykdomstilstanden. I dette tilfellet vil inhibisjon av kinaseaktiviteten enten fungere som en kur eller et palliativ for disse sykdommene. For eksempel forstyrrer mange virus, slik som humant papillomavirus, cellesyklusen og styrer celler inn i S-fasen av cellesyklusen (Vousden, FASEB Journal, 7:8720879 (1993)). Hindring av celler fra å begynne med DNA-syntese etter viral infeksjon, ved inhibisjon av essensielle S-fase innledende aktiviteter slik som CDK2, kan ødelegge viruslivssyklusen ved å hindre virusreplikasjon. Dette samme prinsippet kan bli anvendt for å beskytte normale celler i kroppen fra toksisitet til syklusspesifikke kjemoterapeutiske agenser (Stone et al., Cancer Research, 56:3199-3202 (1996); Kohn et al., Journal of Cellular Biochemistry, 54:44-452 (1994)). Inhibisjon av CDK 2 eller 4 vil hindre progresjon inn i syklusen til normale celler og begrense toksisiteten til cytotoksiske forbindelser som virker i S-fase, G2 eller mitose. Videre har CDK2/syklin E aktivitet også blitt vist å regulere NF-kB. Inhibisjon av CDK2-aktivitet stimulerer NF-kB-avhengig genekspresjon, en hendelse som er mediert via interaksjoner sammen med p300 (Perkins et al., Science, 275:523-527

(1997)). NF-kB regulerer gener involvert i inflammatoriske responser (slik som hematopoetiske vekstfaktorer, kjemokiner og leukocyttadhesjonsmolekyler) (Baeuerle og Henkel, Annual Review of Immunology, 12:141-179 (1994)) og kan være involvert i suppresjonen av apoptotiske signaler i cellen (Beg og Baltimore, Science, 274:782-784 (1996); Wang et al., Science, 274:784-787 (1996); Van Antwerp et al., Science, 274:787-789 (1996)). Derfor kan inhibisjon av CDK2 undertrykke apoptose indusert av cytotoksiske legemidler via en mekanisme som involverer NF-kB. Dette antyder derfor at inhibisjon av CDK2-aktivitet også kan ha anvendelse i andre tilfeller der regulering av NF-kB spiller en rolle i sykdomsetiologi. Et videre eksempel kan bli tatt fra soppinfeksjoner: Aspergillosis er en vanlig infeksjon i immunsvekkede pasienter (Armstrong, Clinical Infectious Diseases, 16:1-7 (1993)). Inhibisjon av Aspergillus-kinasene Cdc2/CDC28 eller Nim A (Osmani et al., EMBO Journal, 10:2669-2679 (1991); Osmani et al., Cell, 67:283-291

(1991)) kan forårsake cellesyklusstans eller død i soppen, som forbedrer det terapeutiske resultatet for pasienter med disse infeksjonene.

Identifiseringen av effektive små forbindelser som spesifikt inhiberer signaltransduksjon og/eller cellulær proliferasjon ved å modulere aktiviteten til reseptor og ikke-reseptor tyrosin- og serin/treonin-kinaser for å regulere og modulere unormal eller uheldig celleproliferasjon, differensiering eller metabolisme er derfor fordelaktig. Det vil spesielt være fordelaktig å identifisere fremgangsmåter og forbindelser som spesifikt inhiberer funksjonen til en tyrosinkinase som er essensiell for angiogene prosesser eller dannelsen av vaskulær hyperpermeabilitet som fører til ødem, ascites, effusjoner, eksudater, makromolekylær ekstravasasjon og matriksavsetning så vel som assosierte forstyrrelser.

OPPSUMMERING AV OPPFINNELSEN

I ett aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en forbindelse med formel (I),

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der Q er H eller representerer en binding som inkluderer X<1>og de to nitrogenatomene som Q og X<1>er koblet til og C=Y gruppen som de to nitrogenatomene er koblet til for å danne

Q<1>er (C1-C6)alkyl;

Y er 0 eller S;

W er H, Cl, Br, I, N02, CN, SCN, OCF3, -Xq- (C (R10) 2) a-Y1q-(C(R10) 2) a_Z1q, eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, heterosyklyl-alkenyl og heterosyklyl-alkynyl;

Y<1>og X er hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av fenyl, heterosyklyl, NR<10>, 0, S, SO, S02, CF2, CFR, C=0, (C=0)NR<10>, SONR<10>, S02NR<10>, NR<10>(C=O), NR<10>SO,

q for hver forekomst er uavhengig 0 eller 1;

a for hver forekomst er uavhengig 0 eller et helt tall fra 1 til 5;

R<10>for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av H, eventuelt substituert aryl, eventuelt substituert heterosyklyl og en eventuelt substituert alkylgruppe eventuelt substituert med én eller flere av følgende: en Ci_6alkylgruppe eventuelt substituert med én eller flere hydroksy, halo eller eventuelt substituert amino; en C1-6alkoksygruppe eventuelt substituert med én eller flere hydroksy, halo eller eventuelt substituert amino; hydroksy; halo; eller eventuelt substituert amino;

Z<1>er H, eventuelt substituert alkyl, eventuelt substituert aryl eller eventuelt substituert heterosyklyl;

X<1>er hydrogen, alkyl, hydroksyalkyl eller representerer en binding som inkluderer R<3>som beskrevet nedenfor eller representerer en binding som inkluderer Q som beskrevet ovenfor;

R<1>ogR<2>er hver uavhengig hydrogen, halogen, hydroksy, nitro, cyano, COOH, COOX<3>,SX<3>,S02X<3>, SOX<3>, C(0)X<3>,NHC(0)X<3>, C(0)NHX<3>, NHS02X<3>eller valgt fra en eventuelt substituert gruppe bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, alkoksy, amino, NHX<3>, NX<3>X<3>, alkylamino, arylamino, hetero-syklylamino, alkyltio, alkylsulfonato, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkenyl, arylalkynyl, arylalkyloksy, heterosyklyl, heterosyklyloksy, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-alkenyl, heterosyklyl-alkynyl, heterosyklyl-alkyloksy, heterosyklyltio, heterosyklylsulfinyl, heterosyklylsulfonyl, sykloalkyl, - (CH2)m-(CHX2) CN, - (CH2) m-(CHX2) COOH, -

(CH2)m-(CHX<2>)COOX<3>, -(CH2)m-(CHX<2>)S02X<3>, - (CH2) m-(CHX<2>) C (0) X<3>,

-(CH2)ra-(CHX2)C(0)NHX3 og

- (CH2)ra- (CHX2)NHS02X3;

der m er 0 til 4;

X2 for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, karbonyl, S(0)palkyl, S(0)paryl, S (0)pheterosyklyl, amino, alkoksy, alkyltio, aryltio, perhaloalkyl, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkyloksy, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl;

p er 0, 1 eller 2;

X3 for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe vaigt fra gruppen bestående av mono- eller di-alkylamino, alkyl, alkenyl, alkynyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl;

eller når R<1>er i 7-posisjonen til benzotiazolringen, R<1>og W kan bli kombinert med karbonatomene som de er koblet til for å danne en eventuelt substituert heterosyklylring med 5 eller 6 medlemmer;

R3 er hydrogen eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av karbonyl, alkyl, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-heterosyklyl, heterosyklyl-sykloalkyl, amino, alkylamino, arylamino, alkoksy, tioalkoksy og acyl; eller R3 og X<1>er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

der Z for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso, eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av - C (0) (Ci-C6) alkyl, -C(0)aryl, -C (0)N (Ci-C6) alkyl, - C(0)N-aryl, (Ci-C6) alkyl, (C2-C6) alkenyl, (C2-C6)alkynyl, amino, mono- eller di-(Ci-C6) alkylamino, - C00 (Ci-C6) alkyl, pyridyl, fenyl, fenyl (Ci-C6) alkyl og fenyl (Ci-C6) alkenyl;

der hver av de eventuelt substituerte gruppene beskrevet heri ovenfor eventuelt er substituert med én eller flere substitutter hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso, amino, nitro, mono- eller bi-(Ci-C6)alkylamino, hydroksy, nitril, klor, fluor, brom, jod, CF3, (C1-C6) alkyl, - C(0) (Ci-C6) alkyl, -COOH, -C00 (Ci-C6) alkyl, -S- (Ci-C6) alkyl, - S-aryl, (Ci-C6) alkoksy, S02NH2, fenyl, f enyl (Ci-C6) alkyl, -0-(Ci-Cfi) alkyl-OH, -0- (Ci-C6) alkyl-0- (Ci-C6) alkyl, -0-(C2-C6) alkyl-N- ( (d-C6)alkyl)n, -N- (Ci-C6) alkyl-OH, -N-(Ci-C6) alkyl-0-(Cx-C6) alkyl, -C(0)NH2, -C (0) N ( (Ci-C6) alkyl) n, - S (0) n (Ci-C6) alkyl, -S(0)naryl, -S (0) nheterosyklyl og hetero-

syklyl, der alkylgruppene nevnt heri eventuelt har én eller flere umettede bindinger i alkyldelen;

n er 0, 1 eller 2;

gitt at

1) når Q er H; Y er 0; R<1>og R<2>er hver hydrogen, halogen, alkyl, alkoksy, alkyltio, karboksyalkyl eller eventuelt substituert fenyl; og X<1>er hydrogen eller alkyl; så er R<3>ikke alkyl, alkenyl, alkoksy, sykloalkyl eller eventuelt substituert fenyl; 2) når Q er H; Y er 0; R<1>og R<2>er hver hydrogen, halogen, alkyl, alkoksy, alkyltio, karboksyalkyl eller eventuelt substituert fenyl; så er ikke X<1>og R3 kombinert for å danne 3) når W er Cl, Br eller I; Q er hydrogen; Y er 0; X<1>er H; så er R<3>ikke

eller fenyl eventuelt substituert med 1 til 3 substitutter uavhengig valgt fra gruppen bestående av amino, mono- eller bi-(Ci-C6)alkylamino, hydroksy, klor, fluor, brom, jod, (Ci-Ce) alkyl, (Ci~C6) alkoksy og -SO2NH2; 4) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R<1>er 7-Cl;R<2>er H; ogX<1>er alkyl; så er R<3>ikke alkyl, alkoksy eller sykloalkyl; 5) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R<1>er 7-C1;R<2>er H; og X1 er H; så er R<3>ikke alkyl eller sykloalkylamino; 6) når W er Cl, Br, I eller N02; Q er H; Y er 0; X<1>er H; R<1>er OH; R<2>er N02, amino, alkyl, alkoksy, hydroksy lavere alkyl eller dialkylamino; så er R<3>ikke H eller alkyl; 7) når W er Cl, Br eller I; Q er H; Y er 0; R<1>er CF3, CH2F, N02, alkyl eller alkoksy; R<2>er H; X<1>er H; så erR<3>ikke naftyl eller fenyl eventuelt substituert med halo, CF3, alkyl eller alkoksy; 8) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R<1>er alkyl; R<2>er H; X<1>er H eller alkyl; så er R3 ikke alkyl eller alkoksy; 9) når W er Cl; Q er H; Y er S; R<1>og R2 er hver H; X<1>er H; så er R<3>ikke etyl; 10) når W er Cl; Q er H; Y er 0; R<1>og R<2>er hver H; X<1>er H; så er R<3>ikke n-butyl; og

11) når W er H, så er R<1>og R<2>ikke H samtidig.

I en foretrukket utførelse er den foreliggende oppfinnelsen

rettet mot forbindelser med formelen

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der Q er H eller representerer en binding som inkluderer X<1>og de to nitrogenatomene som Q og X<1>

er koblet til og C=Y gruppen som de to nitrogenatomene er koblet til for å danne

Q<1>er (Ci-C6) alkyl;

Y er 0 eller S;

W er Cl, Br, I, N02eller CN;

derX<1>er hydrogen, alkyl, hydroksyalkyl eller representerer en binding som inkluderer R3 som beskrevet nedenfor eller representerer en binding som inkluderer Q som beskrevet ovenfor;

R<1>ogR<2>er hver uavhengig hydrogen, halogen, hydroksy, nitro, cyano, COOH, COOX<3>, S02X<3>, SOX<3>, C(0)X<3>, NHC(0)X<3>, C(0)NHX<3>, NHS02X<3>eller valgt fra en eventuelt substituert gruppe bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, alkoksy, amino, NHX3, NX3X3, alkylamino, arylamino, heterosyklyl-amino, alkyltio, alkylsulfonato, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkenyl, arylalkynyl, arylalkyloksy, heterosyklyl, heterosyklyloksy, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-alkenyl, heterosyklyl-alkynyl, heterosyklyl-alkyloksy, heterosyklyltio, heterosyklylsulfinyl, heterosyklylsulfonyl, sykloalkyl, -(CH2)m-(CHX<2>)CN, - (CH2) m-(CHX2) COOH, -(CH2)m-(CHX2)COOX3, - (CH2)m-(CHX2) S02X3, - (CH2) m-(CHX2) C (0) X3, -

(CH2)m-(CHX2)C(0)NHX3 og

- (CH2)m- (CHX<2>)NHS02X<3>; der m er 0 til 4; X<2>for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, karbonyl, S(0)palkyl, S(0)paryl, S (0) pheterosyklyl, amino, alkoksy, alkyltio, aryltio, perhaloalkyl, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkyloksy, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl; p er 0, 1 eller 2; X3 for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av mono- eller di-alkylamino, alkyl, alkenyl, alkynyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl; R3 er hydrogen eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av karbonyl, alkyl, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl, amino, alkylamino, arylamino, alkoksy, tioalkoksy og acyl; eller R<3>og X<1>er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

der Z for hver forekomst uavhengig er valgt fra gruppen bestående av okso, eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av - C(0) (Ci-C6) alkyl, -C(0)aryl, -C (0) N (Ci-C6) alkyl, - C(0)N-aryl, (Ci-C6) alkyl, (C2-C6) alkenyl, (C2-C6)alkynyl, amino, mono- eller di-(Ci~C6)alkylamino, - C00 (Ci-C6) alkyl, pyridyl, fenyl, f enyl (Ci-C6) alkyl og fenyl (Ci-C6) alkenyl;

der hver av de eventuelt substituerte gruppene beskrevet heri ovenfor eventuelt er substituert med én eller flere substitutter hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso, amino, nitro, mono- eller bi-(Ci-C6)alkylamino, hydroksy, nitril, klor, fluor, brom, jod, CF3, (Ci-C6) alkyl, - C(0) (Ci-C6)alkyl, -COOH, -C00 (Ci-C6) alkyl, -S- (Ci-C6) alkyl, - S-aryl, (Ci-C6) alkoksy, S02NH2, fenyl, f enyl (Ci-C6) alkyl, -0-(d-C<g>) alkyl-OH, -0-(d-C6) alkyl-O-(d-C6) alkyl, -0-(C2-C6)alkyl-N-( (d-C6)alkyl)n, -N-(Cx-C6) alkyl-OH, -N-(d-C6) alkyl-O-(d-C6) alkyl, -C(0)NH2, -C (0) N ( (d-C6) alkyl) „, - S (0) n (d-C6) alkyl, -S(0)naryl, -S (0) nheterosyklyl og heterosyklyl, der alkylgruppene nevnt heri eventuelt har én eller flere umettede bindinger i alkyldelen;

n er 0, 1 eller 2;

gitt at

1) når Q er H; Y er 0; R<1>og R<2>er hver hydrogen, halogen, alkyl, alkoksy, alkyltio, karboksyalkyl eller eventuelt substituert fenyl; og X<1>er hydrogen eller alkyl; så er R3 ikke alkyl, alkenyl, alkoksy, sykloalkyl eller eventuelt substituert fenyl; 2) når Q er H; Y er 0; R<1>og R<2>er hver hydrogen, halogen, alkyl, alkoksy, alkyltio, karboksyalkyl eller eventuelt substituert fenyl; så er X<1>og R<3>ikke kombinert for å danne 3) når W er Cl, Br eller I; Q er hydrogen; Y er 0; X<1>er H;

så er R<3>ikke

eller fenyl eventuelt substituert med 1 til 3 substitutter uavhengig valgt fra gruppen bestående av amino, mono- eller bi-(Ci-C6>alkylamino, hydroksy, klor, fluor, brom, jod, (Ci-C6) alkyl, (Ci-C6) alkoksy og -S02NH2; 4) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R<1>er 7-C1; R<2>er H; og X<1>er alkyl; så er R<3>ikke alkyl, alkoksy eller sykloalkyl; 5) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R<1>er 7-C1; R<2>er H; og X<1>er H; så er R<3>ikke alkyl eller sykloalkylamino; 6) når W er Cl, Br, I eller N02; Q er H; Y er 0; X<1>er H; R<1>er OH; R2 er N02, amino, alkyl, alkoksy, hydroksy lavere alkyl eller dialkylamino; så er R3 ikke H eller alkyl; 7) når W er Cl, Br eller I; Q er H; Y er 0; R<1>er CF3, CH2F, N02, alkyl eller alkoksy; R2 er H; X<1>er H; så erR<3>ikke naftyl eller fenyl eventuelt substituert med halo, CF3, alkyl eller alkoksy; 8) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R<1>er alkyl; R<2>er H; X<1>er H eller alkyl; så er R<3>ikke alkyl eller alkoksy; 9) når W er Cl; Q er H; Y er S; R<1>ogR<2>er hver H; X<1>er H; så er R<3>ikke etyl; og 10) når W er Cl; Q er H; Y er 0; R<1>og R<2>er hver H; X<1>er H;

så er R<3>ikke n-butyl.

En foretrukket gruppe av forbindelser med formel (I), kalt Gruppe A, er de forbindelsene der alkyl-, alkenyl- og alkynylgruppene og alkyldelen av en gruppe er en eventuelt sub stituert rett eller forgreinet kjede med ett til åtte karbonatomer;

arylgruppen og aryldelen av en gruppe er et eventuelt substituert fenyl,

heterosyklylgruppen og heterosyklyldelen av en gruppe er valgt fra gruppen bestående av et eventuelt substituert

piperidinyl, pyridyl, pyrazinyl, pyrimidinyl, tienyl, pyrrolidinyl, piperazinyl, tiomorfolinyl, morfolinyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl, 1,3-dioksanyl, 1,4-dioksanyl, furanyl og 1,2,4-triazolyl, tetrazolyl, imidazolyl, pyrazolyl, tiazolyl, oksazolyl, oksadiazolyl, tiadiazolyl, benzimidazolyl,

1,3-dioksolanyl, 2-imidazolinyl, imidazolidinyl, 2-pyrazolinyl, pyrazolidinyl, isotiazolyl, 1,2,3-triazolyl, 2H-pyranyl, 4H-pyranyl, 1,4-ditianyl, 1,3,5-triazinyl, 1,3,5-tritianyl, indolyl, isoindolyl, 3H-indolyl, indolinyl, purinyl, 4H-kinolizinyl, cinnolinyl, ftalazinyl, kinolinyl, isokinolinyl, kinazolinyl, kinoksalinyl, 1,8-naftpyridinyl, pteridinyl, kinuklidinyl, karbazolyl, acridinyl, fenazinyl, fenotiazinyl, fenoksazinyl, pyrrolyl, isoksazolyl, pyridazinyl, indazolyl, benzoksazolyl, benzofuranyl, benzotiazolyl, indolizinyl, imidazopyridinyl og benzotienyl.

En foretrukket gruppe med forbindelser fra Gruppe A, kalt Gruppe B, er de forbindelsene der R<3>er en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av (Ci-C8)alkyl, fenyl, fenyl(Ci-C8)alkyl, tienyl, tienyl(Ci-C8)alkyl, piperidinyl, piperidinyl(Ci-C8)alkyl, pyrrolidinyl, pyrrolidinyl(Ci-C8)alkyl, morfolinyl, morfolinyl(Ci-C8)alkyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl(Ci-C8)alkyl, furanyl, furanyl(Ci-C8)alkyl, sykloalkyl, sykloalkyl (Ci-C8) alkyl, pyridyl, pyridyl (Ci-C8) alkyl, 1,2,4-triazolyl, 1, 2,4-triazolyl (Ci-C8) alkyl,

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe B, kalt Gruppe C, er de forbindelsene der Q er H; er N02; Y er S; R<1>er i 7-posisjonen og er hydrogen, -CH2-S02-f enyl, -CH2-CN, -CH(CH3) (CN) eller -CH(CN) (CH2-fenyl); R2 er hydrogen;X<1>er hydrogen, metyl eller -(CH2)2-OH; R<3>er valgt fra gruppen bestående av etyl, benzyl, EtOH, n-PrOH, n-BuOH, n-pentanol, n-heksanol, - (CH2) 2-NH-(CH2) 2-0H, -(CH2)2-0-(CH2)2-OH, -CH (CH2CH3) (CH2OH) , -CH (CH2OH) (CH2-i-Pr) , 2,3-di-hydroksy-propyl, 2-hydroksypropyl, -CH (CH3) (CH2OH), -C (CH3) 2 (CH2OH) , -CH2 (CH3) (CH2OCH3) , 1, 3-dihydroksyisopropyl, -CH(CH2OH) (CH2CH2SCH3) , syklopropyl, syklopropylmetyl, 4-hydroksysykloheksyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl, 2-metylfenyl, 3-metylfenyl, 4-aminobenzyl, (4-aminofenyl)etyl, - (CH2) 3-N (Et) 2, - (CH2) 2-N (Me) 2, N-piperidinyl, 2,6-dimetylpiperidinyl,

En annen foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe B, kalt Gruppe D, er de forbindelsene der Y er 0; R<1>er i 7-posisjonen og er hydrogen, -CH2~S02-fenyl, -CH2-CN, - CH(CH3) (CN) eller -CH(CN) (CH2-fenyl); R2 er hydrogen; X<1>er hydrogen, metyl eller -(CH2)2-OH;

R3 er valgt fra gruppen bestående av benzyl, EtOH, n-PrOH, t-BuOH, n-heksanol, aminoetyl, aminopropyl, -(CH2)2-NH-(CH2)2-OH, -(CH2)2-0-(CH2)2-OH, -CH (CH2CH3) (CH20H) , - CH(CH20H) (CH2-i-Pr) , 2,3-di-hydroksy-propyl, 2-hydroksypropyl, -CH (CH3) (CH2OH) , 1,3-dihydroksyisopropyl, - CH(CH20H) (CH2CH2SCH3) , syklobutyl, 4-hydroksysykloheksyl, - CH(COOEt) (CH2)2-SCH3, - (CH2)2-C00Et, - (CH2)5-C00Et, (2-amino-fenyl)metyl, 4-aminobenzyl, (4-aminofenyl)etyl, - C(CH3)2(fenyl), -CH2(2, 4-difluorfenyl), 2-pyridylmetyl, 3-pyridylmetyl, 4-pyridylmetyl-(CH2) 2-tien-2-yl, -CH(i-

PrMCOOEt), -CH (i-Pr) (CH2OH) , 3-(N-metylamino) propyl, -

(CH2)3-N(Et)2, -(CH2)4-N(Et)2, -CH (Me) (CH2) <-CH3, - CH(Me) (CH2)3-N(Et)2, N-piperidinyl, -(CH2)2-(4-(S02NH2)fenyl) , 2,6-dimetylpiperidinyl,

En annen foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe B, kalt Gruppe E, er de forbindelsene der W er N02; Q er hydrogen; R<1>er i 7-posisjonen og er -CH2-C02-t-Bu, allyl eller benzyl;R<2>er hver hydrogen; X<1>er hydrogen; ogR<3>er etyl.

En annen foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe B, kalt Gruppe F, er de forbindelsene der W er N02; R<1>er i 7-posisjonen og er hydrogen, -CH(CH3) (CN) eller -CH(CN) (CH2-fenyl); R<2>er hydrogen; og

Q er kombinert med X<1>og for å danne

En annen foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe A, kalt Gruppe G, er de forbindelsene der W er N02; Q er H; R<1>ogR<2>er hver hydrogen; og R<3>og X<1>er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe B, kalt Gruppe H, er de forbindelsene der W er N02; R<1>er hydrogen eller er i 7-posisjonen og er -CH2-CN, -CH2-CONH2og -CH2-COO-t-Bu; R2 er hydrogen; X<1>er hydrogen eller -CH2-0-CH3; R<3>er metyl, etyl, n-BuOH, -CH2CF3, morfolino, -(CH2)7-N (Me) 2,2-fenyl-fenyl, n-BuOH, -CH2CF3, morfolino, -(CH2)4-_ N(Me)2, - (CH2)2-N(Me)2, - (CH2) 3-NHMe, benzyl eller -CH2-0-CH3; eller Q er hydrogen eller er kombinert med X<1>for å danne

, der Y er 0 og R er etyl; eller R3 og X<1>er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

der Z er metyl, 4-fluorfenyl, 2-pyridyl, 2-metoksyfenyl, - CH2-CH=CH-fenyl eller 2,4-dimetoksyfenyl.

En annen foretrukket gruppe av forbindelser med formel (I), kalt Gruppe I, er de forbindelsene der W er Cl eller Br; Q er H; R<3>er en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, fenyl, fenylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl eller aminoalkyl.

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe I, kalt Gruppe J, er de forbindelsene der R<3>er alkyl, haloalkyl, esteralkyl, N,N-dialkylaminoalkyl, alkenyl, fenyl, fenylalkyl, halofenyl, alkoksyfenyl, aryloksyfenyl, tienyl-alkyl, halopyridyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl eller aminoalkyl.

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe J, kalt Gruppe K, er de forbindelsene der W er Cl; R<3>er etyl,, propyl, butyl, t-butyl, 2,4,6-triklorfenyl, 2,4-dimetoksyfenyl, -(CH2) 2-2-tienyl, allyl, 2-brometyl, 2-fenoksyfenyl, 2,6-diklorpyrid-4-yl, benzyl, -(CH2) 2-COOEt, -(CH2) 3-N (Et)2,

-(CH2),-N(Et)2eller - (CH2) 2-N (Me) 2.

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe K, kalt Gruppe L, er de forbindelsene der R<3>er - (CH2) 2-2-tienyl, allyl, 2-brometyl, 2-fenoksyfenyl, 2,6-diklorpyrid-4-yl, benzyl, - (CH2)2-COOEt, - (CH2)3-N(Et)2, - (CH2)4-N(Et)2 eller -

(CH2)2-N(Me)2.

En annen foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe J, kalt Gruppe M, er de forbindelsene der R<1>er hydroksy, nitro eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkoksy, arylalkyloksy og sulfonato; R2 er halo eller nitro; og R3 er alkyl eller fenylalkyl.

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe M, kalt Gruppe N, er de forbindelsene der R<1>er hydroksy, nitro, metyl, metoksy, isopropoksy, benzyloksy, 4-fluorbenzyloksy, -0-C(CH3)2(C(0)NH2) , -0-(CH2)2-0-(CH2)2-OMe eller -0-S02-CF3; R2 er Cl eller nitro; og R<3>er etyl eller benzyl.

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe N, kalt Gruppe 0, er de forbindelsene der X<1>er H.

En foretrukket gruppe med forbindelser i Gruppe 0, kalt Gruppe P, er de forbindelsene der W er Cl; R<1>er i 7-posisjonen; og R<2>er i 4- eller 5-posisjonen.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en forbindelse med formelen

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R<3>er etyl, propyl, t-butyl, 2,4,6-triklorfenyl eller 2,4-dimetoksyfenyl. I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en forbindelse med formelen

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R<1>er metyl, metoksy eller isopropoksy.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en forbindelse med formel (IA), rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der

W er N02eller CN;

Y er 0 eller S;

R<1>er i 7-posisjonen og er hydrogen, metyl, etyl, allyl, fenyl, benzyl, -CH2-C(0)-CH3, -CH2-C02-t-Bu, -CH2-S02-aryl, - alkyl-CN eller -alkyl (CN) (CH2-aryl);

X<1>er hydrogen, alkyl eller hydroksyalkyl;

R<3>er valgt fra gruppen bestående av etyl, n-butyl, t-butyl, n-propyl, allyl, hydroksyalkyl, aminoalkyl, -alkyl-NH-alkyl-OH, -alkyl-0-alkyl-OH, di-hydroksyalkyl, alkoksy-alkyl, (alkyltio)hydroksyalkyl, sykloalkyl, sykloalkyl-alkyl, hydroksysykloalkyl, (alkyltio)(alkylester)alkyl, alkylesteralkyl, 2,4-dimetoksyfenyl, 3,5-trifluormetylfenyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl 2,6-diklorfenyl, 2-metylfenyl, 3-metylfenyl, (substituert fenyl)alkyl, fenylalkyl, heterosyklylalkyl, N-alkylaminoalkyl, N,N-dialkylaminoalkyl, eventuelt substituert heterosyklyl og eventuelt substituert heterosyklylalkyl.

En foretrukket gruppe av forbindelser med formel (IA), kalt Gruppe Q, er de forbindelsene der R<1>er hydrogen ogX<1>er hydrogen.

En annen foretrukket gruppe av forbindelser med formel (IA), kalt Gruppe R, er de forbindelsene der W er N02; Q er hydrogen; R<1>er i 7-posisjonen og er hydrogen, metyl, etyl eller fenyl;R<2>er hver hydrogen; X<1>er hydrogen; ogR<3>er valgt fra gruppen bestående av etyl, n-Bu, fc-Bu, n-Pr, allyl, syklopropyl, syklobutyl, 2,4-dimetoksyfenyl, 3,5-bis-trifluormetylfenyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl, 2,6-diklorfenyl, 2-metylfenyl og 3-metylfenyl.

Andre foretrukne grupper av forbindelser med formel (I) er som følger: der W er - (CH2) 2-NH-C (0) -NH- (C (R10) 2) a-Z1, eller et eventuelt substituert heterosyklyl; R<1>og R<2>er hver H; Q er H; Y er 0;X<1>er H; og R<3>er et eventuelt substituert alkyl. En foretrukket gruppe med forbindelser i den foregående gruppen er der W er: - (CH2) 2-NH-C (0)-NH-Et, -CH2-NH-C (0) -NH-etyl, -CH2-NH2, -NH-fenyl, -C(0)-NH2, -CH2-NH-S(0)2-Ph, -C (0)-NH-fenyl, -CH2-NH-S(0)2-CF3, -CH2-CN, -CH2-NH-CH2-5-metyl-furan-2-yl, -C(0)-NH- (CH2) 3- (4-metylpiperazin-l-yl) , - (CH2) 2-NH-C (0) -NH-(fenyl) eller -(CH2) 2-NH-C(0)-NH-(p-toluyl) . En foretrukket gruppe med forbindelser i den umiddelbart foregående gruppen er der R<3>er etyl.

der W er CN; R<1>ogR<2>er hver H; Q er H; Y er 0; X<1>er H; og R3 er et eventuelt substituert heterosyklyl-heterosyklyl eller heterosyklyl-sykloalkyl. En foretrukket gruppe med de foregående forbindelsene er der R<3>er 3-(4-metylpiperazino)propyl, 2-morfolinoetyl, 3-(9-benzyl-9-azabi-syklo[3.3.1]nonyl, 6-(4-metylpiperazino)-3-pyridyl, 3-(8-benzyl-8-azabisyklo[3.2.1]oktyl, metyl-3-(8-benzyl-8-azabi-syklo[3.2.1]oktyl, tert-butylkarboksylat-l-piperidinyl-metyl, 4-piperidylmetyl, tert-butylkarboksylat-l-pipera-

zinyl-etyl, 2-piperazinoetyl, 4-(4-metylpiperazino)sykloheksyl, 3-piperidinopropyl, 6-(4-metylpiperazino)-3-pyridyl.

derR<1>og W er kombinert for å danne

der X<10>uavhengig er valgt fra den samme gruppen med substitutter som X<3>. En foretrukket gruppe av den foregående gruppen med forbindelser er der R2 er H; Q er H; Y er 0; X<1>er H; R<3>er alkyl; ogX1<0>er etyl, 3-pyridyl, N-(p-Br-fenyl)-NH-, 1-piperidyl eller CH3-NH-.

der W er H; og R<1>er -S-X<3>, -S(0)X3 eller -S(0)2X<3.>

der W er Br, Cl eller p-fluorfenoksy, R<1>og R2 er hver H; Q er H; Y er 0; X<1>er H; og R<3>er alkyl-klor

-alkyl-piperazin-l-yl, -alkyl-(2,5-dimetylpiperazin-l-yl), -alkyl-(3,5-dimetylpiperazin-l-yl), -alkyl-(3-aminokarbonylpiperidin-l-yl), -alkyl-(4-hydroksypiperidin-1-yl), -alkyl-(3-hydroksypiperidin-l-yl), -alkyl-COOEt, - alkyl-COOH, -alkyl-(4-metylpiperazin-l-yl), -alkyl-(N-morfolinoetylamino), -alkyl-(N-piperidinyletylamino), - alkyl-(N-(N,N- dietylaminoetyl)-N-(metyl)amino), -alkyl-((l-etylpyrrolidin-2-yl)-metylamino), -alkyl-(N-(1-metylpiperidin-4-yl)-N-(metyl)amino), -alkylamino, -alkyl-piperidin-l-yl eller -alkyl-(N,N-dietylaminoetylamino). En foretrukket gruppe med de foregående forbindelsene er der alkylgruppen er metylen, etylen eller propylen.

der R<2>er H; Q er H; Y er 0; X<1>er H og R3 er etyl. Foretrukne grupper av den foregående gruppen med forbindelser er der:

• W er H eller Br; og R<1>er i 7-posisjonen til benzotiazolylringen og er -C^CH, -C=C-(2-pyridinyl), -C=C-CH2-N(CH3)2, -0-CH(CH3)2, fenyl eller -CH=CH2; •R<1>er -CH=CH2og W er -CH=CH2; •R<1>er H og W er benzyl, p-fluorfenoksy eller pyridin-4-yImetyl; • W er F; R<1>er i 7-posisjonen til benzotiazolylringen og er H eller Cl; og R<2>er i 5-posisjonen til benzotiazolylringen og er H eller Cl; • eller R<1>er H og W er -CH=CH, -C=C-Ph, -C=C-CH2-N(CH3) 2, - C=C-(4-fluorfenyl), -C=C-(p-toluyl), -(CH2)2-Ph, -(CH2)2-(4-fluorfenyl) , -CH=CH-fenyl, -CH=CH-CH2-N(CH3) 2, -CH=CH-(4-fluorfenyl), -CH=CH-(p-toluyl) eller -CH=CH-(1-imidazolyl). der W er p-fluorfenoksy, -(CH2)3-NHMe eller -(CH2) 2-l-pipe razinyl; og R<3>er -CH2-C (Me) 2-CH2-N (CH3) 2, - (CH2) 2- (5-imidazolyl),

der R<1>er i 7-posisjonen til benzotiazolylringen og er H eller CN;R<2>er H; Y er 0; Q og X<1>er hver H; W er Cl, N02, -CH2-0H, -CH2-0-C (0)-NH-Et, -S-fenyl, -0-fenyl, -S-CH3, -C(0)-fenyl, -S(0)-fenyl, -S-p-nitrofenyl, - S-p-metylfenyl, -S-p-klorfenyl, -S-p-metoksyfenyl, - S- m-CF3-fenyl, -S-o-klorfenyl, -C(0)-CH3, -NH-C(0)-NH-(-CH2) 2-2-tienyl, -NH-C(0)-NH-3-pyridyl, -S (0)2-p-(karboksymetyl-amino)-fenyl, -N-morfolino, -NH-C(0)-NH-Et, -NH-C(0)-NH-CH2-fenyl, -S-p-klorfenyl, -S-p-bromfenyl, -S-/n-CF3-fenyl eller -S-p-fluorfenyl;

, etyl, - (CH2) 3-4-metylpiperazin-l-yl, - (CH2) 2-N-morf olino eller -CH2-piperidin-4-yl.

» der Q og X<1>er hver H; Y er 0; R<3>er etyl; W er H, -0CF3, - O-Et, F, CH3, -0CH3, -S02-Me, NH2, -NH-C (0)-Me, -NH-CH2-fenyl, -NH-S(0)2-2-tienyl, -NH-S (0)2-(3, 5-dimetylisoksazol-4-yl), -NH-S (0)2-Me, -NH-S (0) 2-CH2-fenyl, -NH-C(0) -0-CH2-CC13, -NH-C(0)-0-CH2-Ph, -NH-C(0)-O-Me eller N02;

R<1>er H, F eller -CH2-S (0) 2-fenyl; og

R<2>er H, 4-C1, 4-metyl, 5-metyl, 5-C1, 5-F eller 5-OCH3.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte til å anvende en forbindelse med formel (IB) eller et farmasøytisk godkjent salt derav som en alternativ terapi for antiinflammatorisk glukokortikosteroidterapi i en pasient som gjennomgår antiinflammatorisk glukokortikosteroidterapi, innbefattende trinnet med å bytte ut et glukokortikosteroid med en forbindelse med formel (IB) eller et farmasøytisk godkjent salt derav.

Likeledes, i stedet for en alternativ terapi, kan en forbindelse i den foreliggende oppfinnelsen bli anvendt sammen med en glukokortikoidterapi som en måte for "gluko-kortikoidsparing" for å redusere skadelige bivirkninger assosiert med glukokortikoidterapi.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for å inhibere proteinkinaseaktivitet, som innbefatter administrering til en pasient av en forbindelse med formel (IB),

Q<1>er (Ci-C6) alkyl; Y er 0 eller S; W er H, Cl, Br, I, N02, CN, SCN, OCF3, -Xq- (C (R10) 2) a~Y1q-(C(R<10>)2)a-Z<1>q eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, heterosyklyl-alkenyl og heterosyklyl-alkynyl; Y<1>og X er hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av fenyl, heterosyklyl, NR<10>, 0, S, SO, S02, CF2, CFR, C=0, (C=0)NR<10>, SONR<10>, S02NR<10>, NR<10>(C=O), NR<10>SO, NR<10>SO2, NR<10>SO2NR<10>, NR<10>(C=0) NR<10>

q for hver forekomst er uavhengig 0 eller 1;

a for hver forekomst er uavhengig 0 eller et helt tall fra 1 til 5;

R<10>for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av H, eventuelt substituert aryl, eventuelt substituert heterosyklyl og en eventuelt substituert alkylgruppe eventuelt substituert med én eller flere av følgende: en Ci-6alkylgruppe eventuelt substituert med én eller flere av hydroksy, halo eller eventuelt substituert amino; en Ci_6alkoksygruppe eventuelt substituert med én eller flere av hydroksy, halo eller eventuelt substituert amino; hydroksy;

halo; eller eventuelt substituert amino;

R<1>ogR<2>er hver uavhengig hydrogen, halogen, hydroksy, nitro, cyano, COOH, COOX3, SX3,S02X<3>, SOX<3>, C(0)X<3>, NHC(0)X<3>, C(0)NHX<3>, NHS02X<3>eller valgt fra en eventuelt substituert gruppe bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, alkoksy, amino, NHX<3>, NX<3>X<3>, alkylamino, arylamino, hetero-syklylamino, alkyltio, alkylsulfonato, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkenyl, arylalkynyl, arylalkyloksy, heterosyklyl, heterosyklyloksy, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-alkenyl, heterosyklyl-alkynyl, heterosyklyl-alkyloksy, heterosyklyltio, heterosyklylsulfinyl, heterosyklylsulfonyl, sykloalkyl, - (CH2) ra-(CHX2) CN, - (CH2) ra-(CHX2) COOH, -

(CH2)m- (CHX2) COOX3, -(CH2)m-(CHX<2>)S02X<3>, - (CH2) m-(CHX<2>) C (0) X<3>,

-(CH2)ra-(CHX<2>)C(0)NHX<3>og

- (CH2)m- (CHX2)NHS02X3;

der m er 0 til 4;

X<2>for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, karbonyl, S(0)palkyl, S(0)paryl, S (0)pheterosyklyl, amino, alkoksy, alkyltio, aryltio, perhaloalkyl, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkyloksy, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl;

p er 0, 1 eller 2;

X3 for h<y>er forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av mono- eller di-alkylamino, alkyl, alkenyl, alkynyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl;

eller når R<1>er i 7-posisjonen til benzotiazolringen, kan R<1>og W bli kombinert med karbonatomene som de er koblet til for å danne en eventuelt substituert heterosyklylring med 5 eller 6 medlemmer;

R<3>er hydrogen eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av karbonyl, alkyl, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-heterosyklyl, heterosyklyl-sykloalkyl, amino, alkylamino, arylamino, alkoksy, tioalkoksy og acyl;

eller R3 og X<1>er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

der Z for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av - C (0) (Ci-C6) alkyl, -C(0)aryl, -C (0) N ( Cx- Ce) alkyl, - C(0)N-aryl, (Ci-C6) alkyl, (C2-C6) alkenyl, (C2-C6)alkynyl, amino, mono- eller di-(Ci-

C6) alkylamino, -C00 (Ci-C6) alkyl, pyridyl, fenyl, fenyl (Ci-C6) alkyl og f enyl (Ci-C6) alkenyl ;

der hver av de eventuelt substituerte gruppene beskrevet heri ovenfor eventuelt er substituert med én eller flere substitutter hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso, amino, nitro, mono- eller bi-(Ci-d)alkylamino, hydroksy, nitril, klor, fluor, brom, jod, CF3, (Ci-d) alkyl, - C (0) (Ci-C6) alky.l_, -COOH, -COO (d-C6) alkyl, -S-(d-C6) alkyl, - S-aryl, (d-C6) alkoksy, -S02NH2, fenyl, f enyl (Ci-C6) alkyl, - 0-(Ci-C6) alkyl-OH, -0- (Ci-C6) alkyl-O- (Ci-C6) alkyl, -0-(C2-C6)alkyl-N-( (Ci-C6)alkyl)n, -N- (Ci-Ce) alkyl-OH, -N- (Ci-C6) alkyl-O-(d-C6) alkyl, C(0)NH2, -C (0) N ( (d-C6) alkyl) „, - S (0)n(Ci-C6) alkyl, -S(0)naryl, -S (0) nheterosyklyl og heterosyklyl, der alkylgruppene nevnt heri eventuelt har én eller flere umettede bindinger i alkyldelen;

n er 0, 1 eller 2.

En foretrukket utførelse av en forbindelse med formel (IB) er

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der Q er H eller representerer en binding som inkluderer X<1>og de to nitrogenatomene som Q og X<1>er koblet til og C=Ygruppen som de to nitrogenatomene er koblet til for å danne

Ql er (d-C<g>) alkyl;

Y- er 0 eller S;

W er Cl, Br, I, N02eller CN;

derX<1>er hydrogen, alkyl, hydroksyalkyl eller representerer en binding som inkluderer R<3>som beskrevet nedenfor eller representerer en binding som inkluderer Q som beskrevet ovenfor;

R<1>og R2 er hver uavhengig hydrogen, halogen, hydroksy, nitro, cyano, COOH, COOX<3>, S02X<3>, SOX<3>, C(0)X<3>, NHC(0)X<3>, C(0)NHX<3>, NHS02X<3>eller valgt fra en eventuelt substituert gruppe bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, alkoksy, amino, NHX<3>, NX<3>X<3>, alk<y>lamino, arylamino, heterosyklyl-amino, alkyltio, alkylsulfonato, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkenyl, arylalkynyl, arylalkyloksy, heterosyklyl, heterosyklyloksy, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-alkenyl, heterosyklyl-alkynyl, heterosyklyl-alkyloksy, heterosyklyltio, heterosyklylsulfinyl, heterosyklylsulfonyl, sykloalkyl, - (CH2)m- (CHX2)CN, - (CH2)m-(CHX2) COOH, -(CH2)m-(CHX2)COOX3, - (CH2)m- (CHX2) S02X3, - (CH2) m-(CHX2) C (0) X3, -

(CH2)m-(CHX2)C (O)NHX3 og

- (CH2)m- (CHX2)NHS02X3;

der m er 0 til 4;

p er 0, 1 eller 2;

X<3>for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av mono- eller di-alkylamino, alkyl, alkenyl, alkynyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl;

R<3>er hydrogen eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av karbonyl, alkyl, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl, amino, alkylamino, arylamino, alkoksy, tioalkoksy og acyl;

eller R<3>og X<1>er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

der Z for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av - C (0) (Ci-C6) alkyl, -C(0)aryl, -C (0) N (Ci-C6) alkyl, - C(0)N-aryl, (Ci-C6) alkyl, (C2-C6) alkenyl, (C2-C6)alkynyl, amino, mono- eller di-(Ci~C6) alkylamino, -C00 (Ci-C6) alkyl, pyridyl, fenyl, fenyl (Ci-C6) alkyl og f enyl (Ci-C6) alkenyl ;

der hver av de eventuelt substituerte gruppene beskrevet heri ovenfor eventuelt er substituert med én eller flere substitutter hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av

okso, amino, nitro, mono- eller bi-(Ci-C6)alkylamino, hydroksy, nitril, klor, fluor, brom, jod, CF3, (Ci-C6) alkyl, - C(0) (Ci-C6)alkyl, -COOH, -C00 (Ci-C6) alkyl, -S-(d-C6) alkyl, - S-aryl, (Ci-Cg) alkoksy, -S02NH2, fenyl, f enyl (Ci-Cg) alkyl, - 0-(C!-C6) alkyl-OH, -0-(d-C6) alkyl-O-(Ci-Cg) alkyl, -0-(C2-C6) alkyl-N-( (d-C6) alkyl) n, -N- (Ci-Cg) alkyl-OH, -N-(Ci-C6) alkyl-O-(Ci-Cg) alkyl, -C(0)NH2, -C (0) N ( (Ci-C6) alkyl) n, - S(0)n(Ci-C6)alkyl, -S(0)naryl, -S (0) nheterosyklyl og heterosyklyl, der alkylgruppene nevnt heri eventuelt har én eller flere umettede bindinger i alkyldelen;

n er 0, 1 eller 2.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der nevnte proteinkinase er en tyrosinkinase.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der nevnte tyrosinkinase er en reseptortyrosinkinase eller en ikke-reseptortyrosinkinase.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der tyrosinkinase er KDR eller Lek.

En annen foretrukket fremgangsmåte for å inhibere en tyrosinkinase med en forbindelse med formel (IB) er der tyrosinkinasen affiserer angiogenese.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der inhibisjonen av nevnte tyrosinkinase resulterer i en anti-angiogen effekt.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for å behandle en tilstand, forstyrrelse eller sykdom, som innbefatter administrering til en pasient av en forbindelse med formel (IB), som definert heri ovenfor, der nevnte tilstand, forstyrrelse eller sykdom er valgt fra gruppen bestående av hyperproliferative forstyr- reiser, et ulcus, Lyme-syke, sepsis, von Hippel Lindaus sykdom, pemfigoid, psoriasis, Pagets sykdom, polycystisk nyresykdom, fibrose, sarkoidose, cirrhose, tyreoiditt, hyperviskositetssyndrom, Osler-Weber-Rendus sykdom, kronisk okklusiv lungesykdom, hyperstimulerende ovariesyndrom, preeklampsi, menometroragi, endometriose, kronisk inflammasjon, systemisk lupus, glomerulonefritt, synovitt, inflammatorisk tarmsykdom, Crohns sykdom, glomerulonefritt, revmatoid artritt, osteoartritt, multippel sklerose, transplantatrejeksjon, sigdcelleanemi, en okulær tilstand, en kardiovaskulær tilstand, aterosklerose, restenose, iskemi/reperfusjonsskade, vaskulær okklusjon, karotid obstruktiv sykdom, kreft, Crow-Fukase (POEMS) syndrom, en diabetisk tilstand, anemi, iskemi, infarkt, transplantatrejeksjon, et sår, gangren, nekrose, astma eller ødem etter forbrenninger, traume, stråling, slag, hypoksi eller iskemi, og infeksjon av Herpes simplex, Herpes Zoster, humant immunsviktvirus, parapoxvirus, protozoer eller toksoplasmose.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der: den okulære tilstanden er okulært ødem eller macula-ødem, okulær neovaskulær sykdom, skleritt, radial keratotomi, uveitt, vitritt, myopi, optiske fordypninger, kronisk netthinneløsning, post-laser behandlingskomplikasjoner, konjunktivitt, Stargardts sykdom, Eales' sykdom, retinopati eller maculadegenerasjon;

kreften er en fast tumor, et sarkom, fibrosarkom, osteom, melanom, retinoblastom, et rabdomyosarkom, glioblastom, nevroblastom, teratokarsinom, en hematopoetisk malignitet, malign ascites, Kaposis sarkom, Hodgkins sykdom, lymfom, myelom eller leukemi; og

den diabetiske tilstanden er insulinavhengig diabetes mellitus glaukom, diabetisk retinopati eller mikroangiopati.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for å redusere fertilitet i en pasient, som innbefatter å administrere en effektiv mengde av en forbindelse med formel (IB), som definert heri ovenfor, til en pasient.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for å stimulere angiogenese eller vaskulogenese, som innbefatter å administrere en forbindelse med formel (IB), som definert heri ovenfor, til en pasient.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der forbindelsen med formel (IB) administreres i kombinasjon med en pro-angiogen vekstfaktor.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for å behandle en pasient med en tilstand som medieres av proteinkinaseaktivitet, der nevnte fremgangsmåte innbefatter trinnet med å administrere en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel (IB), som definert heri ovenfor, til pasienten.

En foretrukket fremgangsmåte for den umiddelbart foregående fremgangsmåten er der proteinkinaseaktiviteten er involvert i T-celleaktivering, B-celleaktivering, mastcelledegranulering, monocyttaktivering, forsterkningen av en inflammatorisk respons eller en kombinasjon derav.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en farmasøytisk sammensetning innbefattende en forbindelse med formel (I), som definert heri ovenfor, og et farmasøytisk godkjent fortynningsmiddel eller bærer.

I et annet aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en farmasøytisk sammensetning innbefattende en effektiv mengde av en forbindelse med formel (IB) for å inhibere en proteinkinase og en farmasøytisk godkjent bærer eller fortynningsmiddel.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er egnet som inhibitorer av serin/treonin- og tyrosinkinaser. Spesielt er forbindelser i denne oppfinnelsen egnet som inhibitorer av tyrosinkinaser som er viktige i hyperproliferative sykdommer, spesielt i kreft og i angiogeneseprosessen. Visse av disse forbindelsene er for eksempel inhibitorer av slike reseptorkinaser som KDR, Flt-1, VEGFR-3, FGFR, PDGFR, c-Met, Tie-2, Tie-1 eller IGF-l-R. Siden bestemte av disse forbindelsene er anti-angiogene, er de viktige substanser for å inhibere progresjonen av sykdomstilstander, slik som kreft, artritt og okulær neovaskularisering, der angiogenese er en viktig komponent. Siden bestemte av disse agensene blokkerer responsene til VEGF'er, og fordi VEGF er sterkt oppregulert under tilstander av hypoksi, er disse forbindelsene egnet til å kontrollere den vaskulære lek-kasjen og neovaskulære hendelser etter iskemi og vevsskade. Bestemte forbindelser i oppfinnelsen er effektive som inhibitorer av slike serin/treonin-kinaser som PKCer, erk, MAP-kinaser, cdk'er, Plk-1 eller Raf-1. Disse forbindelsene er egnet i behandlingen av kreft og hyperproliferative forstyrrelser. I tillegg er bestemte forbindelser effektive inhibitorer av ikke-reseptorkinaser slik som de i Src- (for eksempel lek, blk og lyn), Tee-, Csk-, Jak-, Map-, Nik- og Syk-familiene. Disse forbindelsene er egnet i behandlingen av kreft, hyperproliferative forstyrrelser og immunologiske sykdommer.

Forbindelsene i denne oppfinnelsen, når de blir administrert til individer som har behov for slike forbindelser, inhiberer vaskulær hyperpermeabilitet og dannelsen av ødem i disse individene. Disse forbindelsene er det antatt virker ved å inhibere aktiviteten til KDR-tyrosinkinase som er involvert i prosessen til vaskulær hyperpermeabilitet og ødemdannelse. KDR-tyrosinkinasen kan også bli referert til som FLK-1 tyrosinkinase, NYK-tyrosinkinase eller VEGFR-2 tyrosinkinase. KDR-tyrosinkinase aktiveres når vaskulær endotelcellevekstfaktor (VEGF) eller en annen aktiverende ligand (slik som VEGF-C, VEGF-D, VEGF-E eller HIV Tat-protein) binder til en KDR-tyrosinkinasereseptor som ligger på overflaten av vaskulære endotelceller. Etter slik KDR-tyrosinkinaseaktivering oppstår hyperpermeabilitet av blodårene og væske beveger seg fra blodstrømmen gjennom blodåreveggene inn i de interstitielle rommene, og dermed dannes et område med ødem. Diapedese følger også ofte denne responsen. Likeledes kan overdreven vaskulær hyperpermeabilitet forstyrre normal molekylær utveksling på tvers av endotelet i kritiske vev og organer (f.eks. lunge og nyre) og dermed forårsake makromolekylær ekstravasasjon og avsetning. Etter denne akutte responsen til KDR-stimulering som er antatt å gjøre den påfølgende angiogene prosessen enklere, resulterer forlenget KDR-tyrosinkinasestimulering i proliferasjon og kjemotakse av vaskulære endotelceller og dannelse av nye årer. Ved å inhibere KDR-tyrosinkinaseaktivitet, enten ved å blokkere produksjonen av den aktiverende liganden, ved å blokkere den aktiverende liganden som binder til KDR-tyrosinkinasereseptoren, ved å hindre reseptordimerisering og transfosforylering, ved å inhibere enzymaktiviteten til KDR-tyrosinkinasen (ved å inhibere fosforyleringsfunksjonen til enzymet) eller en annen mekanisme som ødelegger dens nedstrøms signalisering (D. Mukhopedhyay et al., Cancer Res. 58:1278-1284 (1998) og referanser deri), kan hyperpermeabilitet, så vel som assosiert ekstravasasjon, påfølgende ødemdannelse og matriksavsetning, og angiogene responser, bli inhibert og begrenset.

Én gruppe med foretrukne forbindelser i denne oppfinnelsen har evnen til å inhibere KDR-tyrosinkinaseaktivitet uten å signifikant inhibere Flt-1 tyrosinkinaseaktivitet (Flt-1 tyrosinkinase er også henvist til som VEGFR-1 tyrosinkinase) . Både KDR-tyrosinkinase og Flt-1 tyrosinkinase akti-

veres ved at VEGF binder til henholdsvis KDR-tyrosinkinasereseptorer og Flt-1 tyrosinkinasereseptorer. Siden Flt-1 tyrosinkinaseaktivitet kan mediere viktige hendelser i en-dotel opprettholdelse og vaskulær funksjon, kan en inhibisjon av denne enzymaktiviteten føre til toksiske eller uønskede effekter. I det minste er slik inhibisjon unød-vendig for å blokkere de angiogene responsene, induksjon av vaskulær hyperpermeabilitet og dannelsen av ødem, så det er bortkaset og uten verdi for individet. Bestemte foretrukne forbindelser i denne oppfinnelsen er unike fordi de inhiberer aktiviteten til én VEGF-reseptortyrosinkinase (KDR) som aktiveres av aktiverende ligander men ikke inhiberer andre reseptortyrosinkinaser, slik som Flt-1, som også er aktivert av bestemte aktiverende ligander. De foretrukne forbindelsene i denne oppfinnelsen er derfor selektive i deres tyrosinkinaseinhibitoriske aktivitet.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er også egnet i behandlingen av ulcuser - bakterielle, sopp, Moorens sår og ulcerøs kolitt.

Bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen er Tie-2 og/eller Tie-1 kinaseinhibitorer som kan være anti-angiogene (spesielt i kombinasjon med inhibisjon av VEGFR), eller pro-angiogene, når de blir anvendt i nærvær av, eller i forbindelse med, en VEGF-relatert stimulus. På denne måten kan slike inhibitorer bli anvendt for å fremme terapeutisk angiogenese for å behandle for eksempel iskemi, infarkt eller okklusjon, eller for å fremme sårtilheling.

Den foreliggende oppfinnelsen tilveiebringer en fremgangsmåte for å inhibere kinaseaktiviteten til tyrosinkinaser og serin/treonin-kinaser innbefattende administreringen av en forbindelse representert med formel I til nevnte kinase ved tilstrekkelig konsentrasjon for å inhibere enzymaktiviteten til nevnte kinase.

Den foreliggende oppfinnelsen inkluderer videre farmasøy-tiske sammensetninger av forbindelsene beskrevet heri innbefattende en farmasøytisk effektiv mengde av forbindelsene og en farmasøytisk godkjent bærer eller et hjelpestoff. Disse farmasøytiske sammensetningene kan bli administrert til individer for å saktne eller stanse angiogeneseprosessen i angiogenesestøttede sykdommer, eller for å behandle ødem, effusjoner, eksudater eller ascites og andre tilstander assosiert med vaskulær hyperpermeabilitet. Bestemte farmasøytiske sammensetninger kan bli administrert til individer for å behandle kreft og hyperproliferative forstyrrelser ved å inhibere serin/treonin-kinaser slik som cdk, Plk-1, erk, osv.

I behandlingen av maligne forstyrrelser er kombinasjoner med antiproliferative eller cytotoksiske kjemoterapier eller stråling forventet.

DETALJERT BESKRIVELSE AV OPPFINNELSEN

Visse av forbindelsene i denne oppfinnelsen har antiangiogene egenskaper. Disse antiangiogene egenskapene skyldes i hvert fall delvis inhibisjonen av proteintyrosinkinaser som er essensielle for angiogene prosesser. Av denne grunn kan disse forbindelsene bli anvendt som aktive agenser mot sykdomstilstander som artritt, aterosklerose, restenose, psoriasis, hemangiomer, hemangioendoteliom, myokard angiogenese, koronare og cerebrale kollateraler, iskemisk bein-angiogenese, iskemi/reperfusjonsskade, sårtilheling, pep-tisk magesår Helicobacter-relaterte sykdommer, viralt indu-serte angiogene forstyrrelser, brudd, Crow-Fukase syndrom (POEMS), preeklampsi, menometroragi, katteklorsykdom, ru-beose, neovaskulært glaukom og retinopatier slik som de som er assosiert med diabetisk retinopati, prematuritetsretino-pati eller aldersrelatert maculadegenerasjon. I tillegg kan noen av disse forbindelsene bli anvendt som aktive agenser mot faste tumorer, malign ascites, von Hippel Lindaus sykdom, hematopoetisk kreft og hyperproliferative forstyrrel ser slik som tyreohyperplasi (spesielt Graves' sykdom), og cyster (slik som follikulære cyster eller hypervaskularitet av ovariestroma karakteristisk for polycystisk ovariesyndrom (Stein-Leventhals syndrom)) og polycystisk nyresykdom, siden slike sykdommer krever en proliferasjon av blodåre-celler for vekst og/eller metastase.

Videre kan noen av disse forbindelsene bli anvendt som aktive agenser mot forbrenninger, kronisk lungesykdom, slag, polypper, astma, anafylaksi, kronisk og allergisk inflammasjon, forsinket hypersensitivitet, hyperstimulerende ovariesyndrom, hjernetumorassosiert cerebralt ødem, eller cerebralt eller pulmonalt ødem indusert av høy høyde traume eller hypoksi, okulært ødem og maculaødem, ascites, glo-merulonef ritt og andre sykdommer der vaskulær hyperpermeabilitet, effusjoner, eksudater, proteinekstravasasjon eller ødem er en manifestasjon av sykdommen. Forbindelsene vil også være egnet til behandling av forstyrrelser der pro-teinekstravasas jon fører til avsetningen av fibrin og ekstracellulær matriks, fremmer stromaproliferasjon (f.eks. keloid, fibrose, cirrhose og karpaltunnelsyndrom). Økt VEGF-produksjon forsterker inflammatoriske prosesser slik som monocyttrekruttering og -aktivering. Forbindelsene i denne oppfinnelsen vil også være egnet til behandling av inflammatoriske forstyrrelser slik som inflammatorisk tarmsykdom (IBD) og Crohns sykdom.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er spesielt egnet til behandlingen av en inflammatorisk revmatoid eller revmatisk sykdom, spesielt av manifestasjoner på beveg-elsesapparatet, slik som ulike inflammatoriske revmatoide sykdommer, spesielt kronisk polyartritt (= revmatoid artritt (veldig foretrukket)), innbefattende juvenil artritt eller psoriasisartropati; paraneoplastisk syndrom eller tumorinduserte inflammatoriske sykdommer, uklare effusjoner, kollagenose, slik som systemisk lupus erytematosus, polymyositt, dermatomyositt, systemisk sklerodermi eller blandet kollagenose; postinfeksiøs artritt (der ingen levende patogen organisme kan bli funnet ved eller i den affiserte delen av kroppen) eller seronegativ spondylartritt, slik som ankyloserende spondylitt; vaskulitt; sarkoidose; peritoneal sklerose (spesielt i dialysepasient-er); artrose; eller videre enhver kombinasjon derav.

Fra det foregående vil det bli forstått at den foreliggende oppfinnelsen videre skal bli forstått som at den omfatter

behandling, f.eks. terapi, av enhver sykdom eller tilstand som er fremlagt ovenfor, f.eks. revmatoid artritt, artrose, dermatomyositt osv., f.eks. for lindring eller kontroll av inflammatoriske prosesser eller hendelser og sekvelen assosiert med disse eller følge derav, f.eks. for behandling av revmatoid artritt, f.eks. for å lindre eller kontrollere leddinflammasjon eller effusjon.

I et videre aspekt har det blitt funnet i samsvar med den foreliggende oppfinnelsen at systemisk administrering av en forbindelse i den foreliggende oppfinnelsen, eller et salt derav, er egnet som alternativ terapi for antiinflammatorisk glukokortikosteroid, f.eks. kortison eller lignende, terapi eller som glukokortikoidsparingsterapi, for eksempel for anvendelse i en hvilken som helst behandlingsmåte som tidligere er fremlagt heri.

På grunnlag av deres effektivitet som inhibitorer av VEGF-reseptortyrosinkinaseaktivitet inhiberer forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen primært veksten av blodårer og er derfor for eksempel effektive mot flere sykdommer assosiert med deregulert angiogenese, spesielt sykdommer forårsaket av okulær neovaskularisering, spesielt retinopatier, slik som diabetisk retinopati eller aldersrelatert maculadegenerasjon, psoriasis, haemangioblastom, slik som hemangiom, mesangiale celleproliferasjonsforstyrrelser, slik som kroniske eller akutte renale sykdommer, f.eks. diabetesnefropati, malign nefrosklerose, trombotiske mikro-angiopatisyndromer eller transplantatrejeksjon, eller spesielt inflammatorisk renal sykdom, slik som glomerulone fritt, spesielt mesangioproliferativ glomerulonefritt, he-molytisk uremisk syndrom, diabetesnefropati, hypertensiv nefrosklerose, aterom, arteriell restenose, autoimmune sykdommer, akutt inflammasjon, fibrotiske forstyrrelser (f.eks. hepatisk cirrhose), diabetes, nevrodegenerative forstyrrelser og spesielt neoplastiske sykdommer (faste tumorer, men også leukemier og andre hematopoetiske maligniteter, eller "flytende tumorer", de som uttrykker c-kit, KDR eller flt-1), spesielt slik som brystkreft, kreft i tykktarmen, lungekreft (spesielt små-cellet lungekreft), kreft i prostata eller Kaposis' sarkom. En forbindelse med formel I (eller et N-oksid derav) inhiberer veksten av tumorer og er spesielt egnet til å forebygge den metastatiske spredningen av tumorer og veksten av mikrometastaser.

VEGF'er er unike ved at de er de-eneste angiogene vekst-faktorene som er kjent for å bidra til vaskulær hyperpermeabilitet og dannelsen av ødem. Faktisk ser vaskulær hyperpermeabilitet og ødem som er assosiert med ekspresjonen eller administreringen av mange andre vekstfaktorer ut til å bli mediert via VEGF-produksjon. Inflammatoriske cy-tokiner stimulerer VEGF-produksjon. Hypoksi resulterer i en betydelig oppregulering av VEGF i mange vev, derfor påbe-roper situasjoner som involverer infarkt, okklusjon, iskemi, anemi eller sirkulasjonssvekkelse typisk VEGF/VPF-medierte responser. Vaskulær hyperpermeabilitet, assosiert ødem, forandret transendotel utveksling og makromolekylær ekstravasasjon, som ofte er ledsaget av diapedesis, kan resultere i overdreven matriksavsetning, avvikende stromaproliferasjon, fibrose, osv. Derfor kan VEGF-mediert hyperpermeabilitet bidra signifikant til forstyrrelser med disse

etiologiske egenskapene.

Fordi blastocystimplantering, placental utvikling og em-bryogenese er angiogeneseavhengig, er bestemte forbindelser i oppfinnelsen egnet som prevensjonsagenser og antifertili-tetsagenser.

Det er observert at forstyrrelsene nevnt ovenfor til en signifikant grad medieres av proteintyrosinkinaseaktivitet som involverer KDR/VEGFR-2 og/eller Flt-l/VEGFR-1 og/eller Flt-4/VEGFR-3 og/eller Tie-2 og/eller Tie-1 tyrosinkinasene. Ved å inhibere aktiviteten til disse tyrosinkinasene, blir progresjonen av de nevnte forstyrrelsene inhibert fordi den angiogene- eller vaskulære hyperpermeabilitets-komponenten til sykdomstilstanden er alvorlig innskrenket. Virkningen til bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen, med deres selektivitet for spesifikke tyrosinkinaser, resulterer i en begrensning av bivirkninger som ville ha forekommet dersom mindre selektive tyrosinkinaseinhibitorer ble anvendt. Visse forbindelser i oppfinnelsen er også effektive inhibitorer av FGFR, PDGFR, c-Met og IGF-l-R kinaser. Disse reseptorkinasene kan direkte eller indirekte forsterke angiogene og hyperproliferative responser i ulike forstyrrelser, derfor kan inhibisjon av dem hindre sykdomsprogresjon.

Progresjon gjennom den eukaryote cellesyklusen kontrolleres av en familie med kinaser kalt syklinavhengige kinaser (CDK'er) (Myerson et al., EMBO Journal, 11:2909-2917

(1992)). Reguleringen av CDK-aktivering er kompleks, men krever assosieringen av CDK med et medlem av syklinfamilien med regulatoriske subenheter (Draetta, Trends in Cell Biology, 3:287-289 (1993)); Murray og Kirschner, Nature, 339:275-280 (1989); Solomon et al., Molecular Biology of the Cell, 3:13-27 (1992)). Et videre nivå av regulering forekommer via både aktiverende og inaktiverende fosforyleringer av CDK-subenheten (Draetta, Trends in Cell Biology, 3:287-289 (1993); Murray og Kirschner, Nature, 339:275-280 (1989); Solomon et al., Molecular Biology of the Cell, 3:13-27 (1992); Ducommun et al., EMBO Journal, 10:3311-3319 (1991); Gautier et al., Nature 339:626-629

(1989); Gould og Nurse, Nature, 342:39-45 (1989); Krek og Nigg, EMBO Journal, 10:3331-3341 (1991); Solomon et al., Cell, 63:1013-1024 (1990)). Den sidestilte aktiveringen og inaktiveringen av ulike syklin/CDK-komplekser er nødvendig for normal progresjon gjennom cellesyklusen (Pines, Trends in Biochemical Sciences, 18:195-197 (1993); Sherr, Cell, 73:1059-1065 (1993)). Begge de kritiske Gl-S og G2-M transisjonene kontrolleres ved aktiveringen av ulike syklin/CDK-aktiviteter. I Gl er både syklin D/CDK4 og syklin E/CDK2 antatt å mediere starten av S-fase (Matsushima et al., Molecular&Cellular Biology, 14:2066-2076 (1994); Ohtsubo og Roberts, Science, 259:1908-1912 (1993); Quelle et al., Genes & Development, 7:1559-1571 (1993); Resnitzky et al., Molecular&Cellular Biology, 14:1669-1679 (1994)). Progresjon gjennom S-fase forutsetter aktiviteten til syklin A/CDK2 (Girard et al., Cell, 67:1169-1179 (1991); Pagano et al., EMBO Journal, 11:961-971 (1992); Rosenblatt et al., Proceedings of the National Academy of Science USA, 89:2824-2828 (1992); Walker og Maller, Nature, 354:314-317

(1991); Zindy et al., Biochemical&Biophysical Research Communications, 182:1144-1154 (1992)), mens aktiveringen av syklin A/cdc2 (CDK1) og syklin B/cdc2 er nødvendig for starten av metafase (Draetta, Trends in Cell Biology, 3:287-289 (1993); Murray og Kirschner, Nature, 339:275-280

(1991); Zindy et al., Biochemical & Biophysical Research Communications, 182:1144-1154 (1992)). Det er derfor ikke overraskende at tapet av CDK-reguleringskontroll er en frekvent hendelse i hyperproliferative sykdommer og kreft (Pines, Current Opinion in Cell Biology, 4:144-148 (1992); Lees, Current Opinion in Cell Biology, 7:773-780 (1995); Hunter og Pines, Cell, 79:573-582 (1994)). Den selektive inhibisjonen av CDK'er er derfor et mål med den foreliggende oppfinnelsen.

Fremgangsmåten i den foreliggende oppfinnelsen er egnet i behandlingen av proteinkinasemedierte tilstander, slik som enhver av tilstandene beskrevet ovenfor. I én utførelse er den proteinkinasemedierte tilstandenkarakterisert veduønsket angiogenese, ødem eller stromaavsetning. Tilstanden kan for eksempel være én eller flere ulcuser, slik som ulcuser forårsaket av bakterie- eller soppinfeksjoner, Moorens sår og ulcerøs kolitt. Tilstanden kan også skyldes en mikrobiell infeksjon, slik som Lyme-syke, sepsis, septisk sjokk eller infeksjoner av Herpes simplex, Herpes Zoster, humant immunsviktvirus, protozoer, toksoplasmose eller parapoxvirus; en angiogen forstyrrelse, slik som von Hippel Lindaus sykdom, polycystisk nyresykdom, pemfigoid, Pagets sykdom og psoriasis; en reproduktiv tilstand, slik som endometriose, hyperstimulerende ovariesyndrom, preeklampsi eller menometroragi; en fibrotisk og ødematøs tilstand, slik som sarkoidose, fibrose, cirrhose, tyreoiditt, systemisk hyperviskositetssyndrom, Osler-Weber-Rendus sykdom, kronisk okklusiv lungesykdom, astma, og ødem etter forbrenninger, traume, stråling, slag, hypoksi eller iskemi; eller en inflammatorisk/immunologisk tilstand, slik som systemisk lupus, kronisk inflammasjon, glomerulonefritt, synovitt, inflammatorisk tarmsykdom, Crohns sykdom, revmatoid artritt, osteoartritt, multippel sklerose og transplantatrejeksjon. Passende proteinkinasemedierte tilstander inkluderer også sigdcelleanemi, osteoporose, osteopetrose, tumorindusert hyperkalsemi og beinmetastaser. Ytterligere proteinkinasemedierte tilstander som kan bli behandlet med fremgangsmåten i den foreliggende oppfinnelsen inkluderer okulære tilstander slik som okulært ødem og maculaødem, okulær neovaskulær sykdom, skleritt, radial keratotomi, uveitt, vitritt, myopi, optiske fordypninger, kronisk netthinneløsning, post-laser komplikasjoner, konjunktivitt, Stargardts sykdom og Eales' sykdom, så vel som retinopati og maculadegenerasjon.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er også egnet i behandlingen av kardiovaskulære tilstander slik som aterosklerose, restenose, vaskulær okklusjon og karotid obstruktiv sykdom.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er i tillegg egnet i behandlingen av én eller flere sykdommer som plager pattedyr som erkarakterisert vedcellulær proliferasjon i blodåreproliferative forstyrrelser, vaskulær målformasjon, lymfoproliferative forstyrrelser lymfangiogenese (spesielt Tie-2&Flt-4/VEGFR-3 inhibitorer), fibrotiske forstyrrelser, mesangiale celleproliferative forstyrrelser og metabolske sykdommer. Blodåreproliferative forstyrrelser inkluderer uheldig okulær neovaskularisering, artritt og restenose. Fibrotiske forstyrrelser inkluderer hepatisk cirrhose og aterosklerose. Mesangiale celleproliferative forstyrrelser inkluderer glomerulonefritt, diabetesnefropati, malign nefrosklerose, trombotiske mikroangiopatisyn-dromer, organtransplantatrejeksjon og glomerulopatier. Metabolske forstyrrelser inkluderer psoriasis, diabetes mellitus, kronisk sårtilheling, inflammasjon, nevrodegenerative sykdommer, maculadegenerasjon og diabetisk retinopati.

Inhibitorer av kinaser involvert i mediering eller opprettholdelse av disse sykdomstilstandene representerer nye terapier for disse forstyrrelsene. Eksempler på slike kinaser inkluderer, men er ikke begrenset til: (1) inhibisjon av c-Src (Brickell, Critical Reviews in Oncogenesis, 3:401-406 (1992); Courtneidge, Seminars in Cancer Biology, 5:236-246 (1994), raf (Powis, Pharmacology & Therapeutics, 62:57-95 (1994)) og de syklinavhengige kinasene (CDK'er) 1, 2 og

4 i kreft (Pines, Current Opinion in Cell Biology, 4:144-148 (1992); Lees, Current Opinion in Cell Biology, 7:773-780 (1995); Hunter og Pines, Cell, 79:573-582 (1994)), (2) inhibisjon av CDK2 eller PDGF-R kinase i restenose (Buchdunger et al., Proceedings of the National Academy of Science USA, 92:2258-2262 (1995)), (3) inhibisjon av CDK5 og GSK3 kinaser i Alzheimer (Hosoi et al., Journal of Biochemistry (Tokyo), 117:741-749 (1995); Aplin et al., Journal of Neurochemistry, 67:699-707 (1996), (4) inhibisjon av c-Src kinase i osteoporose (Tanaka et al., Nature, 383:528-531) (1996), (5) inhibisjon av GSK-3 kinase i type-2 diabetes (Borthwick et al., Biochemical & Biophysical Research Communications, 210:738-745 (1995), (6) inhibisjon av p38-kinasen i inflammasjon (Badger et al., The Journal of Pharmacology and Experimental Therapeutics, 279:1453-1461 (1996)), (7) inhibisjon av VEGF-R 1-3 og Tie-1 og -2

kinaser i sykdommer som involverer angiogenese (Shawver et al., Drug Discovery Today, 2:50-63 (1997)), (8) inhibisjon av UL97-kinase i virale infeksjoner (He et al., Journal of Virology, 71:405-411 (1997)), (9) inhibisjon av CSF-1R kinase i bein og hematopoetiske sykdommer (Myers et al.., Bioorganic&Medicinal Chemistry Letters, 7:421-424 (1997) og (10) inhibisjon av Lck-kinase i autoimmune sykdommer og transplantatrejeksjon (Myers et al., Bioorganic&Medicinal Chemistry Letters, 7:417-420 (1997)).

Det er i tillegg mulig at inhibitorer av bestemte kinaser kan bli anvendt i behandlingen av sykdommer når kinasen ikke er feilregulert, men er essensiell for opprettholdelse av sykdomstilstanden. I dette tilfellet vil inhibisjon av kinaseaktiviteten enten virke som en kur eller et palliativ for disse sykdommene. For eksempel forstyrrer mange virus, slik som humant papillomavirus, cellesyklusen og styrer celler inn i S-fasen av cellesyklusen (Vousden, FASEB Journal, 7:8720879 (1993)). Ved å hindre celler fra å begynne DNA-syntese etter viral infeksjon ved inhibisjon av essensielle S-faseinitierende aktiviteter slik som CDK2, kan viruslivssyklusen ødelegges ved å hindre virusreplikasjon. Dette samme prinsippet kan bli anvendt for å beskytte normale celler i kroppen fra toksisitet av syklusspesifikke kjemoterapeutiske agenser (Stone et al., Cancer Research, 56:3199-3202 (1996); Kohn et al., Journal of Cellular Biochemistry, 54:44-452 (1994)). Inhibisjon av CDK 2 eller 4 vil hindre progresjon inn i syklusen i normale celler og begrense toksisiteten til cytotoksiske forbindelser som virker i S-fase, G2 eller mitose. Videre har CDK2/syklin E-aktivitet også blitt vist å regulere NF-kB. Inhibisjon av CDK2-aktivitet stimulerer NF-kB-avhengig genekspresjon, en hendelse som er mediert via interaksjoner sammen med p300 (Perkins et al., Science, 275:523-527 (1997)). NF-kB regu lerer gener involvert i inflammatoriske responser (slik som hematopoetiske vekstfaktorer, kjemokiner og leukocyttadhesjonsmolekyler) (Baeuerle og Henkel, Annual Review of Immunology, 12:141-179 (1994)) og kan være involvert i sup-presjon av apoptotiske signaler i cellen (Beg og Baltimore, Science, 274:782-784 (1996); Wang et al., Science, 274:784-787 (1996); Van Antwerp et al., Science, 274:787-789

(1996)). Derfor kan inhibisjon av CDK2 undertrykke apoptose indusert av cytotoksiske stoffer via en mekanisme som involverer NF-kB. Dette antyder derfor at inhibisjon av CDK2-aktivitet også kan ha anvendelse i andre tilfeller der regulering av NF-kB spiller en rolle i sykdomsetiologi. Et videre eksempel kan bli gitt fra soppinfeksjoner: Aspergillosis er en vanlig infeksjon i immunsvekkede pasienter (Armstrong, Clinical Infectious Diseases, 16:1-7 (1993)). Inhibisjon av Aspergillus-kinasene Cdc2/CDC28 eller Nim A (Osmani et al., EMBO Journal 10:2669-2679 (1991); Osmani et al., Cell, 67:283-291 (1991)) kan forårsake cellesyklusstans eller død i soppen og forbedre det terapeutiske resultatet for pasienter med disse infeksjonene.

I én utførelse tilveiebringer den foreliggende oppfinnelsen forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) som beskrevet ovenfor.

Forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) kan forekomme som salter med farmasøytisk godkjente syrer. Den foreliggende oppfinnelsen inkluderer slike salter. Eksempler på slike salter inkluderer, men er ikke begrenset til, hydroklorid-er, hydrobromider, sulfater, metansulfonater, nitrater, ma-leater, acetater, sitrater, fumarater, tartrater [f.eks.

(+)-tartrater, (-)-tartrater eller blandinger derav innbefattende rasemiske blandinger], suksinater, benzoater og salter med aminosyrer slik som glutaminsyre. Disse saltene kan bli fremstilt med fremgangsmåter som er kjent for fagfolk.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) med sure substitutter kan forekomme som salter med farmasøytisk godkjente baser. Den foreliggende oppfinnelsen inkluderer slike salter. Eksempler på slike salter inkluderer natrium-salter, kaliumsalter, lysinsalter og argininsalter. Disse saltene kan bli fremstilt med fremgangsmåter som er kjent for fagfolk.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) og deres salter kan forekomme i mer enn én krystallform, og den foreliggende oppfinnelsen inkluderer hver krystallform og blandinger derav.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) og deres salter kan også forekomme i form av løsningsmidler, for eksempel hydrater, og den foreliggende oppfinnelsen inkluderer hvert løsningsmiddel og blandinger derav.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) kan inneholde ett eller flere kirale sentre og forekomme i ulike optisk aktive former. Når forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) inneholder ett kiralt senter, forekommer forbindelsene i to enantiomeriske former, og den foreliggende oppfinnelsen inkluderer både enantiomerer og blandinger av enantiomerer, slik som rasemiske blandinger. Enantiomerene kan bli adskilt med fremgangsmåter som er kjent for fagfolk, for eksempel med dannelse av diastereoisomeriske salter som for eksempel kan bli separert med krystallisering; dannelse av diastereoisomeriske derivater eller komplekser som for eksempel kan bli separert med krystallisering, gass-væske eller væskekromatografi; selektiv reaksjon av én enantiomer med en enantiomerspesifikk reagens, for eksempel enzymatisk esterifisering; eller gass-væske eller væskekromatografi i et kiralt miljø, for eksempel på en kiral fast fase, for eksempel kiselgel med en bundet kiral ligand eller i nærvær av et kiralt løsningsmiddel. Der den ønskede enantiomeren omdannes til en annen kjemisk enhet med én av separeringsfremgangsmåtene beskrevet ovenfor, vil det bli forstått at et ytterligere trinn er nødvendig for å frigi den ønskede enantiomeriske formen. Alternativt kan spesifikke enantiomerer bli syntetisert med asymmetrisk syntese ved å anvende optisk aktive reagenser, substrater, kataly-satorer eller løsningsmidler, eller ved å omdanne én enantiomer til den andre med asymmetrisk transformasjon.

Når en forbindelse med formel (I), (IA) og (IB) inneholder mer enn ett kiralt senter, kan den forekomme.i diastereoisomeriske former. De diastereoisomeriske parene kan bli separert med fremgangsmåter som er kjent for fagfolk, for eksempel kromatografi eller krystallisering, og de individuelle enantiomerene i hvert par kan bli separert som beskrevet ovenfor. Den foreliggende oppfinnelsen inkluderer hver diastereoisomer av forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) og blandinger derav.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) kan forekomme i ulike tautomeriske varianter eller som ulike geometriske isomerer, og den foreliggende oppfinnelsen inkluderer hver tautomer og/eller geometrisk isomer av forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) og blandinger derav.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) kan forekomme i ulike stabile konformasjonsformer som kan separeres fra hverandre. Torsjonal asymmetri pga. begrenset rotasjon om en asymmetrisk enkeltbinding, for eksempel pga. sterisk hindring eller ringspenning, kan muliggjøre separering av ulike "conformers" og atropisomerer. Den foreliggende oppfinnelsen inkluderer hver konformasjonsiso-mer av forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) og blandinger derav.

Bestemte forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) kan forekomme i zwitterionisk form, og den foreliggende oppfinnelsen inkluderer hver zwitterioniske form av forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) og blandinger derav. Forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) inkluderer forbindelser som er identiske med de som er vist bortsett fra at ett eller flere hydrogen- eller karbonatomer er byt-tet ut med isotoper derav. Slike forbindelser er egnet som forsknings- og diagnostisk verktøy i metabolismefarmokine-tiske studier og i bindingstester. For eksempel inkluderer spesifikke anvendelser i forskning radioaktive ligandbind-ingstester, autoradiografistudier og in vivo-bindings-studier. Inkludert blandt de radioaktivt merkede formene av forbindelser med formel (I), (IA) og (IB) er tritium- og C<14->isotopene derav.

Forbindelsene i denne oppfinnelsen har inhibitorisk aktivitet mot proteinkinaser. Dette betyr at disse forbindelsene modulerer signaltransduksjon til proteinkinaser. Forbindelser i denne oppfinnelsen inhiberer proteinkinaser fra serin/treonin- og tyrosinkinaseklasser. Spesielt inhiberer disse forbindelsene selektivt aktiviteten til KDR/FLK-l/VEGFR-2 og Flt-4/VEGFR-3 tyrosinkinasene. Bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen inhiberer også aktiviteten til ytterligere tyrosinkinaser slik som Flt-l/VEGFR-1, Tie-2, Tie-1, FGFR, PDGFR, IGF-1R, c-Met, Src-underfamilie-kinaser slik som Lek, Src, fyn, blk, Lyn, yes, osv. I tillegg inhiberer noen forbindelser i denne oppfinnelsen signifikant serin/treonin-kinaser slik som PKC, MAP-kinaser, erk, CDK'er, Plk-1 eller Raf-1 som spiller en essensiell rolle i celleproliferasjon og cellesyklusprogresjon. Effekten og spesifisiteten til de generiske forbindelsene i denne oppfinnelsen mot en spesiell proteinkinase kan ofte bli forandret og optimalisert med variasjoner i egenskapen, antallet og hvordan substituttene er arrangert (dvs. W, R<1>, R<2>, R<3>, Y, Q og X<1>) og konformasjonsrestriksjoner. I tillegg kan metabolittene til bestemte forbindelser også ha signifikant proteinkinaseinhibitorisk aktivitet. Disse metabo-littstrukturene administrert alene eller generert in vivo kan bidra til den observerte effektiviteten.

Forbindelsene i denne oppfinnelsen, når de blir administrert til individer som har behov for slike forbindelser, inhiberer vaskulær hyperpermeabilitet og dannelsen av ødem i disse individene. Disse forbindelsene er det antatt virker, i hvert fall delvis, ved å inhibere aktiviteten til KDR-tyrosinkinase som er involvert i prosessen med vaskulær hyperpermeabilitet og ødemdannelse. KDR-tyrosinkinasen kan også bli henvist til som FLK-1 tyrosinkinase, NYK-tyrosinkinase eller VEGFR-2 tyrosinkinase. KDR-tyrosinkinase aktiveres når vaskulær endotelcellevekstfaktor (VEGF) eller en annen aktiverende ligand (slik som VEGF-C, VEGF-D, VEGF-E eller HIV Tat-protein) binder til en KDR-tyrosinkinasereseptor som ligger på overflaten av vaskulære endotelceller. Etter slik KDR-tyrosinkinaseaktivering oppstår hyperpermeabilitet av blodårene og væske beveger seg fra blodstrømmen gjennom blodåreveggene inn i de interstitielle rommene og danner dermed et område med ødem. Diapedese følger også ofte denne responsen. Likeledes kan overdreven vaskulær hyperpermeabilitet forstyrre normal molekylær utveksling over endotelet i kritiske vev og organer (f.eks. hjerne, lunge og nyre) og dermed forårsake makromolekylær ekstravasasjon og avsetning. Etter denne akutte responsen til KDR-stimulering som er antatt å gjøre den påfølgende angiogene prosessen enklere, resulterer forlenget KDR-tyrosinkinasestimulering i proliferasjon og kjemotakse av vaskulære endotelceller og dannelse av nye årer. Ved å inhibere KDR-tyrosinkinaseaktivitet, enten ved å blokkere produksjonen av den aktiverende liganden, ved å blokkere den aktiverende liganden som binder til KDR-tyrosinkinasereseptoren, ved å hindre reseptordimerisering og transfosforylering, ved å inhibere enzymaktiviteten til KDR-tyrosinkinasen (ved å inhibere fosforyleringsfunksjonen til enzymet) eller med en annen mekanisme som ødelegger dens signalisering nedstrøms (D. Mukhopedhyay et al., Cancer Res. 58:1278-1284 (1998) og referanser deri), kan hyperpermeabilitet, så vel som assosiert ekstravasasjon, påfølgende ødemdannelse og matriksavsetning og angiogene responser bli inhibert og begrenset. Fremgangsmåten i den foreliggende oppfinnelsen er egnet i behandlingen av proteinkinasemedierte tilstander, slik som enhver av tilstandene beskrevet ovenfor. I én utførelse er den proteinkinasemedierte tilstandenkarakterisert veduønsket angiogenese, ødem eller stromaavsetning. Tilstanden kan for eksempel være én eller flere ulcuser, slik som ulcuser forårsaket av bakterie- eller soppinfeksjoner, Moorens sår og ulcerøs kolitt. Tilstanden kan også skyldes en mikrobiell infeksjon, slik som Lyme-syke, sepsis, septisk sjokk eller infeksjoner av Herpes simplex, Herpes Zoster, humant immunsviktvirus, protozoer, toksoplasmose eller parapoxvirus; en angiogen forstyrrelse, slik som von Hippel Lindaus sykdom, polycystisk nyresykdom, pemfigoid, Pagets sykdom og psoriasis; en reproduktiv tilstand, slik som endometriose, hyperstimulerende ovariesyndrom, preeklampsi eller menometroragi; en fibrotisk og ødematøs tilstand, slik som sarkoidose, fibrose, cirrhose, tyreoiditt, systemisk hyperviskositetssyndrom, Osler-Weber-Rendus sykdom, kronisk okklusiv lungesykdom, astma, og ødem etter forbrenninger, traume, stråling, slag, akutt skade, hypoksi eller iskemi; eller en inflammatorisk/immunologisk tilstand, slik som systemisk lupus, kronisk inflammasjon, glo-merulonef ritt , synovitt, inflammatorisk tarmsykdom, Crohns sykdom, revmatoid artritt, osteoartritt, multippel sklerose og transplantatrejeksjon. Passende proteinkinasemedierte tilstander inkluderer også sigdcelleanemi, osteoporose, osteopetrose, tumorindusert hyperkalsemi og beinmetastaser. Ytterligere proteinkinasemedierte tilstander som kan bli behandlet med fremgangsmåten i den foreliggende oppfinnelsen inkluderer okulære tilstander slik som okulært ødem og maculaødem, okulær neovaskulær sykdom, skleritt, radial keratotomi, uveitt, vitritt, myopi, optiske fordypninger, kronisk netthinneløsning, post-laser komplikasjoner, konjunktivitt, Stargardts sykdom og Eales' sykdom, så vel som retinopati og maculadegenerasjon.

Det har blitt observert at Streptococcus pneumoniae (pneu-mokokkinfeksjoner) stimulerer nøytrofil produk sjon/sekresjon av VEGF (Infection & Immunity, 68 (8), 4792-4794 (2000)). VEGF er også observert å være forhøyet i cystisk fibrose og korrelerer med lungeeksaserbasjon (Am. J. Respir. Care Med., 161, 1877-1880 (2000)). Derfor er en forbindelse i den foreliggende oppfinnelsen egnet til behandling av komplikasjoner slik som lungeeksaserbasjon som skyldes de økte VEGF-nivåene assosiert med S. pneumoniae-infeksjon eller utvikling av cystisk fibrose.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er også egnet i behandlingen av kreftrelaterte indikasjoner slik som ulike faste tumorer, karsinomer, sarkomer (spesielt Ewings sarkom og osteosarkom), retinoblastom, rabdomyosarkomer, nevroblastom, hematopoetiske maligniteter, inkludert leukemi og lymfom, tumorinduserte plevrale- eller perikardiske effusjoner og malign ascites.

Castlemans sykdom er en lymfoproliferativ forstyrrelsekarakterisert vedforstørrede, hyperplastiske lymfeknuter med betydelig vaskulær proliferasjon. Human IL-6 produsert i de affiserte lymfeknutene i Castlemans sykdom kan være ansvarlig for den økte VEGF-produksjonen av plasmaceller og vaskulær proliferasjon i lymfeknuten, Nishi, J. og Maryuma, I., Leuk. Lymphoma, 38, 387. Forbindelser i den foreliggende oppfinnelsen som antagoniserer VEGF-signalisering er egnet i behandlingen av Castlemans sykdom.

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen er også egnet i behandlingen av Crow-Fukase (POEMS) syndrom og diabetiske tilstander slik som glaukom, diabetisk retinopati og mikroangiopati.

Én gruppe med foretrukne forbindelser i denne oppfinnelsen har evnen til å inhibere KDR-tyrosinkinaseaktivitet uten å signifikant inhibere Flt-1 tyrosinkinaseaktivitet (Flt-1 tyrosinkinase er også henvist til som VEGFR-1 tyrosinkinase) . Både KDR-tyrosinkinase og Flt-1 tyrosinkinase aktiveres med VEGF-binding til henholdsvis KDR-tyrosinkinasereseptorer og til Flt-1 tyrosinkinasereseptorer. Bestemte

foretrukne forbindelser i denne oppfinnelsen er unike fordi de inhiberer aktiviteten til én VEGF-reseptortyrosinkinase (KDR) som aktiveres av aktiverende ligander men ikke inhiberer andre reseptortyrosinkinaser, slik som Flt-1, som også er aktivert av bestemte aktiverende ligander. På denne måten er bestemte foretrukne forbindelser i denne oppfinnelsen derfor selektive i deres tyrosinkinaseinhibitoriske aktivitet.

I én utførelse tilveiebringer den foreliggende oppfinnelsen en fremgangsmåte for å behandle en proteinkinasemediert tilstand i en pasient, som innbefatter administrering til pasienten av en terapeutisk eller profylaktisk effektiv mengde av én eller flere forbindelser med formel I. En "proteinkinasemediert tilstand" eller en "tilstand mediert av proteinkinaseaktivitet" er en medisinsk tilstand, slik som en sykdom eller annen uønsket fysisk tilstand, der ge-nesen eller progresjonen derav avhenger, i hvert fall delvis, av aktiviteten til minst én proteinkinase. Protein-kinasen kan for eksempel være en proteintyrosinkinase eller en serin/treonin-proteinkinase.

Pasienten som skal bli behandlet kan være ethvert dyr og er fortrinnsvis et pattedyr, slik som et husdyr eller et pro-duksjonsdyr. Mer foretrukket er pasienten et menneske.

En "terapeutisk effektiv mengde" er en mengde av en forbindelse med formel I eller en kombinasjon av to eller flere slike forbindelser, som inhiberer, totalt eller delvis, progresjonen av tilstanden eller lindrer, i hvert fall delvis, én eller flere symptomer av tilstanden. En terapeu tisk effektiv mengde kan også være en mengde som er profylaktisk effektiv. Mengden som er terapeutisk effektiv vil være avhengig av pasientens størrelse og kjønn, tilstanden som skal bli behandlet, alvorlighetsgraden av tilstanden og det ønskede resultatet. For en gitt pasient kan en terapeutisk effektiv mengde bli bestemt med fremgangsmåter som er kjent for fagfolk.

Src-, Tee-, Jak-, Map-, Csk-, NFkB- og Syk-kinasefamiliene spiller pivotale roller i immunfunksjonreguleringen. Src-familien inkluderer for tiden Fyn, Lek, Fgr, Fes, Lyn, Src, Yrk, Fyk, Yes, Hek og Blk. Syk-familien er for tiden forstått til å inkludere kun Zap og Syk. TEC-familien inkluderer Tee, Btk, Rik og Itk. Janus-kinasefamilien er involvert i transduksjon av vekstfaktor- og proinflammatoriske cytokinsignaler via flere reseptorer. Selv om BTK og ITK, medlemmer av Tec-kinasefamilien, spiller en mindre kjent rolle i immunbiologi, kan deres modulering av en inhibitor vise seg å være terapeutisk fordelaktig. Csk-familien er for tiden forstått til å inkludere Csk og Chk. Kinasene RIP, IRAK-1, IRAK-2, NIK, p38 MAP-kinaser, Jnk, IKK-1 og IKK-2 er involvert i signaltransduksjonsveiene for proinflammatoriske nøkkelcytokiner, slik som TNF og IL-1. I kraft av deres evne til å inhibere én eller flere av disse kinasene, kan forbindelser med formel I fungere som immun-modulerende agenser nyttige for opprettholdelse av allo-transplantater, behandling av autoimmune forstyrrelser og behandling av sepsis og septisk sjokk. På grunn av deres evne til å regulere migrasjon eller aktivering av T-celler, B-celler, mastceller, monocytter og nøytrofiler, kan disse forbindelsene bli anvendt til å behandle slike autoimmune sykdommer og sepsis. Forhindring av transplantatrejeksjon, enten vert-versus-transplantat for organer eller transplantat-versus-vert for beinmarg, er begrenset av toksisiteten til nåværende tilgjengelige immunsupprimerende agenser og ville ha dratt fordel av et effektivt legemiddel med forbedret terapeutisk indeks. Genmålrettede eksperimenter har demonstrert den essensielle rollen til Src i biologien til osteoklaster, cellene som er ansvarlige for beinresorp-sjon. Forbindelser med formel I, på grunn av deres evne til å regulere Src, kan også være egnet i behandling av osteoporose, osteopetrose, Pagets sykdom, tumorindusert hyperkalsemi og i behandling av beinmetastaser.

Flere proteinkinaser har blitt demonstrert å være protoonkogener. Kromosombrudd (ved ltk-kinase bruddpunktet på kromosom 5), translokasjon som i tilfellet med Abl-genet med BCR (Philadelphia-kromosom), trunkering i tilfeller slik som c-kit eller EGFR, eller mutasjon (f.eks. Met) resulterer i dannelsen av feilregulerte proteiner som omdan-ner dem fra protoonkogene til onkogene produkter. I andre tumorer stimuleres onkogenese av autokrine eller parakrine ligand/vekstfaktor-reseptor-interaksjoner. Medlemmer av src-kinasefamilien er vanligvis involvert i nedstrøms sig-naltransduks j on og forsterker dermed den proliferative responsen eller onkogenese, og de selv kan bli onkogene ved overekspresjon eller mutasjon. Ved å inhibere proteinkinaseaktiviteten til disse proteinene kan sykdomsprosessen bli forstyrret. Vaskulær restenose kan involvere FGF og/eller PDGF-stimulert glatt muskel- og endotelcellepro-liferasjon. Ligandstimuleringen av FGFR, PDGFR, IGF1-R og c-Met in vivo er proangiogen og forsterker angiogeneseavhengige forstyrrelser. Inhibisjon av FGFr, PDGFr, c-Met eller IGF1-R kinaseaktiviteter individuelt eller i kombinasjon kan være en effektiv strategi for å inhibere disse fe-nomenene. Derfor kan forbindelser med formel I som inhiberer kinaseaktiviteten til normal eller avvikende c-kit, c-met, c-fms, src-familiemedlemmer, EGFr, erbB2, erbB4, BCR-Abl, PDGFr, FGFr, IGF1-R og andre reseptor- eller cytosol-iske tyrosinkinaser være av verdi i behandlingen av godartede og neoplastiske proliferative sykdommer.

I mange patologiske tilstander (for eksempel faste primære tumorer og metastaser, Kaposis sarkom, revmatoid artritt, blindhet pga. uheldig okulær neovaskularisering, psoriasis og aterosklerose) er sykdomsprogresjon avhengig av vedvar- ende angiogenese. Polypeptidvekstfaktorer som ofte blir produsert av sykdomsvevet eller assosierte inflammatoriske celler og deres korresponderende endotelcellespesifikke reseptortyrosinkinaser (f.eks. KDR/VEGFR-2, Flt-l/VEGFR-1, Tie-2/Tek og Tie-1) er essensielle for stimuleringen av endotelcellevekst, migrasjon, organisering, differensiering og etableringen av den nødvendige nye funksjonelle vaskula-turen. Som et resultat av den vaskulære permeabilitetsfak-toraktiviteten til VEGF i mediering av vaskulær hyperpermeabilitet, er VEGF-stimulering av en VEGFR-kinase også antatt å spille en viktig rolle i dannelsen av tumorascites, cerebralt og pulmonalt ødem, plevrale og perikardiske effusjoner, forsinkede hypersensitivitetsreaksjoner, vevsødem og organdysfunksjon etter traume, akutt lungeskade (ALI), forbrenninger, iskemi, diabetiske komplikasjoner, endometriose, akutt lungesviktsyndrom (ARDS), post-kardiopulmonal bypass-relatert hypotensjon og hyperpermeabilitet, og okulært ødem som fører til glaukom eller blindhet pga. uheldig neovaskularisering. I tillegg til VEGF kan nylig identifiserte VEGF-C og VEGF-D og viralt-kodede VEGF-E eller HIV-Tat protein også forårsake en vaskulær hyperper-meabilitetsrespons ved hjelp av stimulering av en VEGFR-kinase. KDR/VEGFR-2 og/eller Tie-2 og/eller Tie-1 er også uttrykt i en selektert populasjon av hematopoetiske stam-celler. Bestemte celler i denne populasjonen er pluripo-tente og kan bli stimulert med vekstfaktorer for å diffe-rensiere til endotelceller og delta i vaskulogene, angiogene prosesser. Av denne grunn har disse cellene blitt kalt endotelprogenitorceller (EPCer) (J. Clin. Investig. 103:1231-1236 (1999)). I noen progenitorer kan Tie-2 spille en rolle i rekruttering, adhesjon, regulering og differensiering derav (Blood, 4317-4326 (1997)). Bestemte agenser i henhold til formel I som kan blokkere kinaseaktiviteten til endotelcellespesifikke kinaser kan derfor inhibere sykdomsprogresjon som involverer disse situasjonene.

Vaskulær destabilisering med antagonistliganden til Tie-2 (Ang2) er antatt å indusere en ustabil "plastisk" tilstand i endotelet. I nærvær av høye VEGF-nivåer kan en robust angiogen respons oppstå; imidlertid, i fravær av VEGF eller en VEGF-relatert stimulus, kan åpenbar åreregresjon og endotelapoptose skje (Genes and Devel. 13:1055-1066

(1999)). På en analog måte kan en Tie-2 kinaseinhibitor være proangiogen eller antiangiogen i henholdsvis nærvær eller fravær av en VEGF-relatert stimulus.

Forbindelsene, med formel I eller et salt derav eller farma-søytiske sammensetninger inneholdende en terapeutisk effektiv mengde derav kan bli anvendt i behandlingen av proteinkinasemedierte tilstander, slik som godartede og neoplastiske proliferative sykdommer og forstyrrelser i immunsystemet, som beskrevet ovenfor. For eksempel inkluderer slike sykdommer autoimmune sykdommer, slik som revmatoid artritt, tyreoiditt, type 1 diabetes, multippel sklerose, sarkoidose, inflammatorisk tarmsykdom, Crohns sykdom, mya-sthenia gravis og systemisk lupus erythematosus; psoriasis, organtransplantatrejeksjon (f.eks. nyrerejeksjon, transplantat-mot-vert-reaksjon), godartede og neoplastiske proliferative sykdommer, human kreft slik som lunge-, bryst-, mage-, blære-, tykktarm-, bukspyttkjertel-, eggstokk-, prostata- og endetarmskreft og hematopoetiske maligniteter (leukemi og lymfom), og sykdommer som involverer uheldig vaskularisering som for eksempel diabetisk retinopati, pre-maturitetsretinopati, koroidal neovaskularisering på grunn av aldersrelatert maculadegenerasjon og infantile hemangiomer i mennesker. I tillegg kan slike inhibitorer være egnet i behandlingen av forstyrrelser som involverer VEGF-mediert ødem, ascites, effusjoner og eksudater, inkludert for eksempel maculaødem, cerebralt ødem, akutt lungeskade og akutt lungesviktsyndrom (ARDS).

Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen kan også være egnet i profylaksen av sykdommene ovenfor.

Det er observert at forstyrrelsene nevnt ovenfor medieres i et signifikant omfang av proteintyrosinkinaseaktivitet som involverer VEGF-reseptorene (f.eks. KDR, Flt-1 og/eller Tie-2 og/eller Tie-1). Ved å inhibere aktiviteten til disse reseptortyrosinkinasene, inhiberes progresjonen av de nevnte forstyrrelsene fordi den angiogene komponenten til sykdomstilstanden er alvorlig innskrenket. Virkningen av forbindelsene i denne oppfinnelsen, med deres selektivitet for spesifikke tyrosinkinaser, resulterer i en minimaliser-ing av bivirkninger som ville ha forekommet hvis mindre selektive tyrosinkinaseinhibitorer ble anvendt.

I et annet aspekt tilveiebringer den foreliggende oppfinnelsen forbindelser med formel I, som definert innledningsvis ovenfor, for anvendelse som legemidler, spesielt som inhibitorer av proteinkinaseaktivitet for eksempel tyrosin-, serin- og treoninkinaseaktivitet. I enda et annet aspekt tilveiebringer den foreliggende oppfinnelsen anvendelsen av forbindelser med formel I, som definert innledningsvis ovenfor, i produksjonen av et legemiddel for anvendelse i inhibisjonen av proteinkinaseaktivitet.

I denne oppfinnelsen gjelder følgende definisjoner: "Fysiologisk godkjente salter" henviser til de saltene som opprettholder den biologiske effektiviteten og egenskapene til de frie basene og som fremskaffes ved reaksjon med uor-ganiske syrer slik som saltsyre, hydrobromsyre, svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre eller organiske syrer slik som sulfonsyre, karboksylsyre, organisk fosforsyre, metansul-fonsyre, etansulfonsyre, p-toluensulfonsyre, salisylsyre, melkesyre, vinsyre og lignende.

"Alkyl" henviser til et mettet alifatisk hydrokarbon inkludert rettkjedede grupper og grupper med forgreinede kjeder. Foretrukne rettkjedede og forgreinede alkylgrupper inkluderer Ci-Cs alkylgrupper.

"Alkenyl" henviser til et alifatisk hydrokarbon med minst én dobbeltbinding inkludert rettkjedede grupper og grupper

med forgreinede kjeder. Foretrukne rettkjedede og forgreinede alkenylgrupper inkluderer Ci-Ca alkylgrupper.

"Alkynyl" henviser til et alifatisk hydrokarbon med minst én trippelbinding inkludert rettkjedede grupper og grupper med forgreinede kjeder. Foretrukne rettkjedede og forgreinede alkynylgrupper inkluderer Ci-C8alkylgrupper.

"Alkoksy" henviser til en "0-alkyl" gruppe, der "alkyl" er definert som beskrevet ovenfor.

"Sykloalkyl" henviser til mono-, bi- og tri-karbosykliske grupper med 3 til 12 karbonatomer, der foretrukne sykloal-kylgrupper har 3 til 6 ringkarbonatomer.

"Heterosyklyl" betyr en eventuelt substituert mono- eller bi-syklisk aromatisk eller ikke-aromatisk heterosykel der heterosykelen inneholder 1, 2, 3 eller 4 heteroatomer valgt fra nitrogen, svovel eller oksygen. Heterosyklylgruppen kan være koblet via et karbonatom eller et heteroatom. Egnede heterosyklylgrupper inkluderer, men er ikke begrenset til, 1,3-dioksolanyl, 1,4-dioksolanyl, morfolinyl, piperidinyl, piperazinyl, tiomorfolinyl, 3H-indolyl, 4H-kinolizinyl, 2-imidazolinyl, imidazolidinyl, kinuklidinyl, 2-pyrazolinyl, pyrazolidinyl, 2H-pyranyl, 4H-pyranyl, 1,4-ditianyl, 1,3,5-tritianyl, tetrahydrofuranyl, pyrrolidinyl, pyrrolyl, imidazolyl, isotiazolyl, pyrazolyl, tiazolyl, oksazolyl, oksadiazolyl, tiadiazolyl, tetrazolyl, pyridyl, pyridazinyl, pyrimidinyl, pyrazinyl, benzimidazolyl, kinolinyl, isokinolinyl, indazolyl, furanyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl, tienyl, benzofuranyl, indolizinyl, imidazopyridinyl, isoksazolyl, benzoksazolyl, indolyl, isoindolyl, indolinyl, benzotiazolyl, benzotienyl, purinyl, 1,2,3-triazolyl, 1,2,4-trizolyl, 1,3,5-triazinyl, cinnolinyl, ftalazinyl, kinazolinyl, kinoksalinyl, 1,8-naftypyridinyl, pteridinyl, karbazolyl, akridinyl, fenazinyl, fenotiazinyl og fenoksazinyl.

"Aryl" betyr en mono-, bi- eller tri-syklisk aromatisk gruppe. Egnede arylgrupper inkluderer fenyl, indenyl, naftyl, azulenyl, flourenyl og antracenyl.

Begrepet "eventuelt substituert", slik det er anvendt heri, henviser til substitutter som kan bli koblet til grupper som begrepet refererer til. Spesielt foretrukne substitutter av fenyl, naftyl og heterosyklylgrupper, som kan bli substituert med én eller flere grupper, er som følger: a) halo, b) Ci-6alkyl eventuelt substituert med én eller flere av følgende: hydroksy, halo, en eventuelt substituert aminogruppe eller en mettet heterosyklisk ring med fem, seks eller sju medlemmer inneholdende et nitrogenatom som eventuelt inneholder et ekstra heteroatom valgt fra 0, S eller N og er eventuelt substituert med en C1-C6alkylgruppe, der nevnte mettede ring er koblet via et karbonatom c) C1-6alkoksy eventuelt substituert med én eller flere av følg-ende: hydroksy, C1-6alkoksy, halo eller eventuelt substituert aminogruppe eller en mettet heterosyklisk ring med fem, seks eller sju medlemmer inneholdende et nitrogenatom som eventuelt inneholder et ekstra heteroatom valgt fra 0, S eller N og er eventuelt substituert med en Ci_6alkylgruppe, der nevnte mettede ring er koblet via et karbonatom d) eventuelt substituert fenoksy, der substituttene er valgt fra den samme gruppen av foretrukne substitutter som beskrevet i dette avsnittet, e) hydroksy, f) -C0Ra, der Ra er hydroksy, C1-6alkoksy eller -NRbRC/der Rbog Rcuavhengig er hydrogen, Ci-12alkyl, C3-12sykloalkyl eller fenyl, der Ci-12alkylgruppen, C3-12sykloalkylgruppen og fenyl eventuelt er substituert med én eller flere av følgende: hydroksy, halo, C3-12sykloalkyl eller NRhRj, der Rh og Rj uavhengig er hydrogen eller Ci_6alkyl eller der Rh og Rj sammen med nitrogenatomet som de er koblet til er en mettet heterosyklisk ring med fem, seks eller sju medlemmer som eventuelt inneholder et ekstra heteroatom valgt fra 0, S eller N og eventuelt er substituert med en Ci-6alkylgruppe, g) -NRdRe, der Rd og Re hver er uavhengig valgt fra gruppen bestående av hydrogen, Ci-12alkyl, C3-12sykloalkyl eller fenyl eller -CORf, der Rf er hydrogen, Ci_i2alkyl, C3-12sykloalkyl, fenyl-Ci-6alkyl eller fenyl, der alkylgruppen, sykloalkylgruppen, fenyl-Ci-6alkyl og fenyl i hvert tilfelle eventuelt er substituert med én eller flere av følgende: halo, hydroksy, nitro eller -NRhRj, der Rh og Rj uavhengig er valgt fra de samme gruppene som definert ovenfor, h) -0-(CH2)mRg, der m er 2, 3, 4 eller 5 og Rg er hydroksy eller en gruppe med formel -NRdRe, der Rd og Re uavhengig er valgt .fra de samme gruppene som definert ovenfor; eller Rg er - C0Ra, der Ra uavhengig er valgt fra de samme gruppene som definert ovenfor og, i) nitro, j) eventuelt substituert fenyl Ci-6alkyl, k) eventuelt substituert fenyl-Ci-6alkoksy, 1) cyano, m) C3-6alkenyloksy, n) pyridyloksy eller pyridyl-tiogruppe, der pyridylringen eventuelt er substituert med én eller flere av trifluormetyl eller nitro, o) hydroksy-amidino, p) aminometyl, q) formamidometyl, r) Ci-6alkytio, s) fenyl eller t) C2-4alkenyl eller C2_4alkynyl, der hver eventuelt er substituert med fenyl som i sin tur eventuelt er substituert med én eller flere av følgende: Ci-6alkyl, Ci-6alkoksy eller halo.

Farmasøytiske formuleringer

Forbindelsene i denne oppfinnelsen kan bli administrert alene til en menneskepasient eller i farmasøytiske sammensetninger, der de er blandet med egnede bærere eller hjelpestoff (er) ved doser for å behandle eller bedre vaskulær hyperpermeabilitet, ødem, fibrose, angiogenese, tumorvekst, psoriasis, artritt, hyperproliferasjon og assosierte forstyrrelser. Blandinger av disse forbindelsene kan også bli administrert til pasienten som en enkel blanding eller i egnede formulerte farmasøytiske sammensetninger. En terapeutisk effektiv dose henviser videre til den mengden av forbindelsen eller forbindelsene som er tilstrekkelig for å resultere i forebyggelse eller attenuering av uheldig neovaskularisering, progresjon av hyperproliferative forstyrrelser, ødem, VEGF-assosiert hyperpermeabilitet og/eller VEGF-relatert hypotensjon. Fremgangsmåter for for mulering og administrering av forbindelsene i den foreliggende søknaden kan bli funnet i "Remington's Pharmaceutical Sciences", Mack Publishing Co., Easton, PA, siste utgave.

Administreringsveier

Egnede administreringsveier kan for eksempel inkludere oral-, øyedråpe-, rektal-, transmukosal-, lokal- eller in-testinal administrering; parenteral avlevering, inkludert intramuskulære-, subkutane- og intramedullære injeksjoner, så vel som intratekale-, direkte intraventrikulære-, intra-venøse-, intraperitoneale-, intranasale- eller intraokulære injeksjoner.

Alternativt kan man administrere forbindelsen på en lokal i stedet for en systemisk måte, for eksempel via injeksjon av forbindelsen direkte inn i det syke- eller ødematøse setet, ofte i en depot- eller langvarig frigjøringsformulering.

Videre kan man administrere legemidlet i et målstyrt legemiddelavleveringssystem, for eksempel i et liposom belagt med endotelcellespesifikt antistoff.

Sammensetning/Formulering

De farmasøytiske sammensetningene i den foreliggende oppfinnelsen kan bli produsert på en måte som er kjent, f.eks. ved hjelp av konvensjonelle blandings-, oppløsnings-, granulerings-, dropslagings-, pulveriserings-, emulgerings-, innkapslings-, oppfangings- eller lyofiliser-ingsprosesser.

Farmasøytiske sammensetninger for anvendelse i samsvar med den foreliggende oppfinnelsen kan dermed bli formulert på konvensjonell måte, ved å anvende én eller flere fysiologisk godkjente bærere innbefattende hjelpestoffer og auksiliære stoffer som letter prosessering av de aktive forbindelsene til fremstillinger som kan bli anvendt farma- søytisk. Korrekt formulering er avhengig av hvilken adrnini-streringsvei som er valgt.

For injeksjon kan agensene i oppfinnelsen bli formulert i vandige løsninger, fortrinnsvis i fysiologisk kompatible buffere slik som Hanks løsning, Ringers løsning eller fysiologisk saltvannsbuffer. For transmukosal administrering blir det anvendt penetrerende stoffer i formuleringen som er egnet for barrieren som skal bli permeabilisert. Slike penetrerende stoffer er generelt kjent i faget.

For oral administrering kan forbindelsene bli enkelt formulert ved å kombinere de aktive forbindelsene med velkjente farmasøytisk godkjente bærere i faget. Slike bærere mulig-gjør at forbindelsene i oppfinnelsen kan bli formulert som

tabletter, piller, drops, kapsler, væsker, geler, siruper,

slurry, suspensjoner og lignende, for oral innføring hos en pasient som skal bli behandlet. Farmasøytiske fremstillinger for oral anvendelse kan bli fremskaffet ved å kombinere den aktive forbindelsen med et fast hjelpestoff, eventuelt knusing av en resulterende blanding, og prosessere blandingen av granuler, etter tilsetning av egnede auksiliære stoffer, hvis ønskelig, for å oppnå tablett- eller dropskjerner. Egnede hjelpestoffer er spesielt fyllstoffer slik som sukker, inkludert laktose, sukrose, mannitol eller sorbitol; cellulosefremstillinger slik som for eksempel maisstivelse, hvetestivelse, risstivelse, potetstivelse, gelatin, tragakantgummi, metylcellulose, hydroksypropyl-metylcellulose, natriumkarboksymetylcellulose og/eller polyvinylpyrrolidon (PVP). Hvis det er ønsket, kan desinte-grerende agenser bli tilsatt, slik som kryssbundet polyvinylpyrrolidon, agar eller algininsyre eller et salt derav slik som natriumalginat.

Dropskjerner blir fremskaffet med egnet belegg. For dette formålet kan konsentrerte sukkerløsninger bli anvendt som eventuelt kan inneholde gummi arabicum, talkum, polyvinyl-pyrrolidon, karbopolgel, polyetylenglykol og/eller titani- umdioksid, lakkeringsløsninger og egnede organiske løs-ningsmidler eller løsningsmiddelblandinger. Fargestoffer eller pigmenter kan bli tilsatt tablettene eller dropsbeleggene for identifisering eller for å karakterisere ulike kombinasjoner av aktive forbindelsesdoser.

Farmasøytiske fremstillinger som kan bli anvendt oralt inkluderer "push-fit" kapsler laget av gelatin, så vel som myke, forseglede kapsler laget av gelatin og en mykgjører, slik som glyserol eller sorbitol. "Push-fit" kapslene kan inneholde de aktive stoffene i blanding med fyllstoff slik som laktose, bindemidler slik som stivelse og/eller smøremidler slik som talkum eller magnesiumstearat og eventuelt stabilisatorer. I myke kapsler kan de aktive forbindelsene være oppløst eller blandet i egnede væsker, slik som fettoljer, flytende parafin eller flytende polyetylenglykoler. I tillegg kan stabilisatorer være tilsatt. Alle formuleringer for oral administrering bør være i doseringer egnet for slik administrering.

For bukkal administrering kan sammensetningene være i form av tabletter eller pastiller formulert på konvensjonell måte.

For administrering med inhalasjon leveres forbindelsene for anvendelse i henhold til den foreliggende oppfinnelsen i

form av en aerosolspray fra trykkpakninger eller en nebuli-sator, ved anvendelse av et egnet drivstoff, f.eks. diklor-difluormetan, triklorfluormetan, diklortetrafluoretan, kar-bondioksid eller annen egnet gass. I tilfellet med trykk-aerosol kan doseringsenheten bli bestemt ved å tilveiebringe en ventil for å levere en oppmålt mengde. Kapsler og patroner av f.eks. gelatin for anvendelse i en inhalator eller insuflator kan bli formulert inneholdende en pulver-blanding av forbindelsen og en egnet pulverbase slik som laktose eller stivelse.

Forbindelsene kan bli formulert for parenteral administrering med injeksjon, f.eks. bolusinjeksjon eller sammenheng-ende infusjon. Formuleringer for injeksjon kan bli presentert i enhetsdoseringsform, f.eks. i ampuller eller i multidosebeholdere, med et tilsatt konserveringsmiddel. Sammensetningene kan være suspensjoner, løsninger eller emulsjoner i oljeaktige eller vandige bærere og kan inneholde formulerende agenser slik som suspenderende, stabili-serende og/eller dispergerende agenser.

Farmasøytiske formuleringer for parenteral administrering inkluderer vandige løsninger av de aktive forbindelsene i vannløselig form. I tillegg kan suspensjoner av de aktive forbindelsene bli fremstilt som passende oljeaktige injek-sjonssuspensjoner. Egnede lipofile løsningsmidler eller bærere inkluderer fettaktige oljer slik som sesamolje, eller syntetiske fettsyreestere, slik som etyloleat eller triglyserider, eller liposomer. Vandige injeksjonssuspen-sjoner kan inneholde substanser som øker viskositeten til suspensjonen, slik som natriumkarboksymetylcellulose, sorbitol eller dekstran. Eventuelt kan suspensjonen også inneholde egnede stabilisatorer eller agenser som øker løseligheten av forbindelsene for å muliggjøre fremstillingen av sterkt konsentrerte løsninger.

Alternativt kan det aktive stoffet være i pulverform for beskaffenhet med en egnet bærer, f.eks. sterilt pyrogen-fritt vann, før anvendelse.

Forbindelsene kan også bli formulert i rektale sammensetninger slik som stikkpiller eller retensjonsklyster, f.eks. inneholdende konvensjonelle stikkpillebaser slik som kakao-smør eller andre glyserider.

I tillegg til formuleringene beskrevet tidligere kan forbindelsene også bli formulert som en depotfremstilling. Slike langtidsvirkende formuleringer kan bli administrert med implantering (for eksempel subkutant eller intramusku- lært eller med intramuskulær injeksjon). Derfor kan for eksempel forbindelsene bli formulert med egnede polymeriske eller hydrofobe materialer (for eksempel som en emulsjon i en godkjent olje) eller ionebytteresiner, eller som lite løselige derivater, for eksempel som et lite løselig salt.

Et eksempel på en farmasøytisk bærer for de hydrofobe forbindelsene i oppfinnelsen er et løsningsmiddelsystem innbefattende benzylalkohol, et upolart overflateaktivt middel, en vann-blandbar organisk polymer og en vandig fase. Løsningsmiddelsystemet kan være VPD-løsningsmiddel-systemet. VPD er en løsning av 3 vektprosent/volum benzylalkohol, 8 vektprosent/volum av det upolare overflateaktive midlet polysorbat 80 og 65 vektprosent/volum polyetylenglykol 300, tilberedt til volum i absolutt etanol. VPD-løsningsmiddelsystemet (VPD:5W) består av VPD fortynnet 1:1 med en 5 % dekstrose i vannløsning. Dette løsningsmiddel-systemet løser opp hydrofobe forbindelser bra, og det pro-duserer lav toksisitet i seg selv ved systemisk administrering. Naturligvis kan forholdene i et løsningsmiddel-system bli variert betydelig uten å ødelegge dets løselighets- og toksisitetskarakteristika. Videre kan iden-titeten til løsningsmiddelkomponentene bli variert: for eksempel kan andre lav-toksisitet, upolare, overflateaktive agenser bli anvendt i stedet for polysorbat 80; fraksjonsstørrelsen til polyetylenglykol kan bli variert; andre biokompatible polymerer kan erstatte polyetylenglykol, f.eks. polyvinylpyrrolidon; og andre sukker eller polysakkarider kan erstatte dekstrose.

Alternativt kan andre avleveringssystemer for hydrofobe farmasøytiske forbindelser bli anvendt. Liposomer og emulsjoner er velkjente eksempler på avleveringshjelpe-midler eller bærere for hydrofobe legemidler. Bestemte organiske løsningsmidler slik som dimetysulfoksid kan også bli anvendt, selv om det vanligvis blir på bekostning av større toksisitet. I tillegg kan forbindelsene bli avlevert ved å anvende et langvarig frigjøringssystem, slik som semipermeable matrikser av faste hydrofobe polymerer inneholdende den terapeutiske agensen. Ulike langvarige fri-gjøringsmaterialer har blitt etablert og er velkjente for fagfolk. Langvarige frigjøringskapsler kan, avhengig av deres kjemiske natur, frigjøre forbindelsene i noen få uker opp til over 100 dager. Avhengig av den kjemiske naturen og den biologiske stabiliteten til det terapeutiske reagenset kan ekstra strategier for proteinstabilisering bli anvendt.

De farmasøytiske sammensetningene kan også innbefatte

egnede faste- eller gelfasebærere eller hjelpestoffer. Eksempler på slike bærere eller hjelpestoffer inkluderer, men er ikke begrenset til, kalsiumkarbonat, kalsiumfosfat, forskjellige sukker, stivelser, cellulosederivater, gelatin og polymerer slik som polyetylenglykoler.

Mange av forbindelsene i oppfinnelsen kan bli tilveiebragt som salter med farmasøytisk kompatible mot-ioner. Farmasøy-tisk kompatible salter kan bli dannet med mange syrer, (inkludert, men ikke begrenset til, salt-, svovel-, eddik-, melke-, vin-, eple-, ravsyre, osv.) og med baser (inkludert, men ikke begrenset til, natrium, kalium, liti-um, tetralkylammoniakk, osv.). Salter har en tendens til å være mer løselige i vandig eller annet protonisk løsnings-middel enn de korresponderende frie baseformene.

Effektiv dosering

Farmasøytiske sammensetninger egnet for anvendelse i den foreliggende oppfinnelsen inkluderer sammensetninger der de aktive stoffene er i en effektiv mengde for å oppnå dens tilsiktede formål. Mer spesifikt betyr en terapeutisk effektiv mengde en mengde som er effektiv til å forebygge utvikling av eller lindre de eksisterende symptomene til individet som blir behandlet. Bestemmelse av de effektive mengdene gjøres av fagfolk.

For enhver forbindelse anvendt i fremgangsmåten i oppfinnelsen kan den terapeutisk effektive dosen bli estimert ini-tielt fra cellulære tester. For eksempel kan en dose bli formulert i cellulære modeller og dyremodeller for å oppnå et sirkulerende konsentrasjonsområde som inkluderer IC50som er bestemt i cellulære tester (dvs. konsentrasjonen av testforbindelsen som oppnår en halvmaksimal inhibisjon av en gitt proteinkinaseaktivitet). I noen tilfeller er det egnet å bestemme IC50i nærvær av 3 til 5 % serumalbumin, siden en slik bestemmelse nærmer seg bindingseffektene av plasmaprotein på forbindelsen. Slik informasjon kan bli anvendt til å bestemme egnede doser i mennesker mer nøyaktig. Videre inhiberer de mest foretrukne forbindelsene for systemisk administrering effektivt proteinkinasesignalisering i intakte celler på nivåer som er trygt oppnåelige i plasma.

En terapeutisk effektiv dose henviser til den mengden av forbindelsen som resulterer i bedring av symptomer i en pasient. Toksisitet og terapeutisk effekt av slike forbindelser kan bli bestemt med standard farmasøytiske fremgangsmåter i cellekulturer eller forsøksdyr, f.eks. for å bestemme den maksimalt tolererte dosen (MTD) og ED50(effektiv dose for 50 % maksimal respons). Doseforholdet mellom toksiske og terapeutiske effekter er den terapeutiske indeksen, og den kan bli uttrykt som forholdet mellom MTD og ED50. Forbindelser med høye terapeutiske indekser er foretrukket. Resultatene fremskaffet fra disse cellekultur-testene og dyrestudiene kan bli anvendt i formulering av et doseringsområde for anvendelse i mennesker. Doseringen av slike forbindelser ligger fortrinnsvis innenfor et område med konsentrasjoner i sirkulasjonen som inkluderer ED50med liten eller ingen toksisitet. Doseringen kan variere innenfor dette området avhengig av doseringsformen og administreringsveien som blir anvendt. Den eksakte formuleringen, administreringsveien og doseringen kan bli valgt av legen i lys av pasientens tilstand (se f.eks. Fingl et al., 1975, i "The Pharmacological Basis of Therapeutics", kap. 1, s. 1). I behandlingen av kriser kan administreringen av en akutt bolus eller en infusjon som nærmer seg MTD være nødvendig for å oppnå en rask respons.

Doseringsmengde og intervall kan bli justert individuelt for å tilveiebringe plasmanivåer av den aktive gruppen som er tilstrekkelig for å opprettholde de kinasemodulerende effektene eller minimal effektiv konsentrasjon (MEC). MEC vil variere for hver forbindelse, men kan bli estimert fra in vitro-resultater; f.eks. konsentrasjonen som er nød-vendig for å oppnå 50-90 % inhibisjon av proteinkinase ved å anvende testene beskrevet heri. Doseringer som er nød-vendige for å oppnå MEC vil være avhengig av individuelle karakteristika og administreringsveien. Imidlertid kan HPLC-tester eller biotester bli anvendt for å bestemme plasmakonsentrasj oner.

Doseringsintervaller kan også bli bestemt ved å anvende MEC-verdien. Forbindelser bør bli administrert ved å anvende en kur som opprettholder plasmanivåer over MEC i 10-90 % av tiden, fortrinnsvis mellom 30-90 % og mest foretrukket mellom 50-90 %, inntil den ønskede bedringen av symptomer er oppnådd. I tilfeller med lokal administrering eller selektivt opptak trenger ikke den effektive lokale konsentrasjonen av legemidlet være relatert til plasmakon-sentras jon .

Mengden av administrert sammensetning vil selvfølgelig være avhengig av individet som blir behandlet, individets vekt, alvorlighetsgraden av lidelsen, administreringsmåten og vurderingen til den foreskrivende legen.

Innpakning

Sammensetningene kan, hvis ønskelig, bli presentert i en pakke- eller dispenseranordning som kan inneholde én eller flere enhetsdoseringsformer inneholdende det aktive stoffet. Pakken kan for eksempel innbefatte metall eller plast- folie, slik som et tablettbrett. Pakke- eller dispenser-anordningen kan inneholde en bruksanvisning for administrering. Sammensetninger innbefattende en forbindelse i oppfinnelsen formulert i en kompatibel farmasøytisk bærer kan også bli fremstilt, plassert i en egnet beholder og merket for behandling av en indikert tilstand.

I noen formuleringer kan det være fordelaktig å anvende forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen i form av partikler med veldig liten størrelse, som for eksempel blir fremskaffet med "fluid energy milling".

Anvendelsen av forbindelser i den foreliggende oppfinnelsen i produksjonen av farmasøytiske sammensetninger er illu-strert med den følgende beskrivelsen. I denne beskrivelsen betegner begrepet "aktiv forbindelse" enhver forbindelse i oppfinnelsen, men spesielt enhver forbindelse som er sluttproduktet av ett av de følgende Eksemplene.

a) Kapsler

I fremstillingen av kapsler kan for eksempel 10 vektdeler

av aktiv forbindelse og 240 vektdeler av laktose bli deaggregert og blandet. Blandingen kan bli fylt i harde gela-tinkapsler, der hver kapsel inneholder en enhetsdose eller del av en enhetsdose av aktiv forbindelse.

b) Tabletter

Tabletter kan bli fremstilt fra de følgende ingrediensene,

for eksempel:

Vektdeler

Magnesiumstearat 3

Den aktive forbindelsen, laktosen og noe av stivelsen kan bli deaggregert, blandet og den resulterende blandingen kan bli granulert med en løsning av polyvinyl-pyrrolidon i etanol. Det tørre granulatet kan bli blandet med magnesium-stearatet og resten av stivelsen. Blandingen blir deretter sammenpresset i en tablettpressemaskin for å tilveiebringe tabletter, der hver inneholder en enhetsdose eller en del av en enhetsdose av aktiv forbindelse.

c) Enterisk belagte tabletter

Tabletter kan bli fremstilt med fremgangsmåten beskrevet i (b) ovenfor. Tablettene kan bli belagt enterisk på en konvensjonell måte, ved å anvende en løsning av 20 % cellu-loseacetatftalat og 3 % dietylftalat i etanol:diklormetan (1:1) •

d) Stikkpiller

I fremstillingen av stikkpiller kan for eksempel 100

vektdeler av aktiv forbindelse bli inkorporert i 1300 vektdeler av triglyseridstikkpillebase, og blandingen kan bli formet til stikkpiller, der hver inneholder en terapeutisk effektiv mengde av aktivt stoff.

I sammensetningene i den foreliggende oppfinnelsen kan den aktive forbindelsen, hvis ønsket, bli assosiert med andre kompatible farmakologisk aktive ingredienser. For eksempel kan forbindelsene i denne oppfinnelsen bli administrert i kombinasjon med én eller flere ekstra farmasøytiske agenser som inhiberer eller forebygger produksjonen av VEGF eller angiopoietiner, attenuerer intracellulære responser til VEGF eller angiopoietiner, blokkerer intracellulær signal-transduks jon, inhiberer vaskulær hyperpermeabilitet, reduserer inflammasjon eller inhiberer eller forebygger dannelsen av ødem eller neovaskularisering. En Tie-2 inhibitor vil være egnet til behandling av pyogent granulom av humant tannkjøtt (J. Periodont. Res, 2000: 35:165-171). Forbindelsene i oppfinnelsen kan bli administrert før, etter eller samtidig med den ekstra farmasøytiske agensen, der hvilken som helst administreringsvei er egnet. De ekstra farmasøytiske agensene inkluderer, men er ikke begrenset til, anti-ødematøse steroider, NSAIDS, ras-inhibitorer, anti-TNF agenser, anti-ILl agenser, antihistaminer, PAF-antagonister, COX-1 inhibitorer, COX-2 inhibitorer, NO-syntaseinhibitorer, Akt/PTB inhibitorer, IGF-1R inhibitorer, PKC-inhibitorer, kjemoterapiagenser slik som mitomycin C eller Paklitaxel, en vaskulær målstyrende agens slik som combretastatin A4, en tubulinbindende agens slik som en do-lastatin og P13 kinaseinhibitorer. Forbindelsene i oppfinnelsen og de ekstra farmasøytiske agensene virker enten ad-ditivt eller synergistisk. Derfor kan administreringen av en slik kombinasjon av substanser som inhiberer angiogenese, vaskulær hyperpermeabilitet og/eller inhiberer dannelsen av ødem gi større lindring fra de skadelige effektene av en inflammatorisk eller hyperproliferativ forstyrrelse, angiogenese, vaskulær hyperpermeabilitet eller ødem enn administreringen av hver substans alene. Ved behandling av maligne forstyrrelser er kombinasjoner av antiproliferative og cytotoksiske kjemoterapier eller stråling forventet.

Den foreliggende oppfinnelsen innbefatter også anvendelsen av en forbindelse med formel I som et legemiddel.

Et videre aspekt i den foreliggende oppfinnelsen tilveiebringer anvendelsen av en forbindelse med formel I eller et salt derav i produksjonen av et legemiddel for å behandle vaskulær hyperpermeabilitet, angiogeneseavhengige forstyrrelser, proliferative sykdommer og/eller forstyrrelser i immunsystemet i pattedyr, spesielt mennesker.

Den foreliggende oppfinnelsen tilveiebringer også en fremgangsmåte for å behandle vaskulær hyperpermeabilitet, uheldig neovaskularisering, proliferative sykdommer og/eller forstyrrelser i immunsystemet som innbefatter administreringen av en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I til et pattedyr, spesielt et menneske, med behov derav.

In vitro- effekten av forbindelser til å inhibere disse proteinkinasene kan bli bestemt med fremgangsmåtene beskrevet i detalj nedenfor.

Effekten til forbindelser kan bli bestemt med inhibisjons-graden av fosforyleringen av et eksogent substrat (f.eks. syntetisk peptid (Z. Songyang et al., Nature. 373:536-539) med en testforbindelse i forhold til kontroll.

KDR-tyrosinkinaseproduksjon ved å anvende baculovirus-system: Den kodende sekvensen for det humane KDR-intracellulære domenet (aa789-1354) ble generert med bruk av PCR ved å anvende cDNA'er isolert fra HUVEC-celler. En poly-His6 sekvens ble også introdusert på N-terminalen til dette proteinet. Dette fragmentet ble klonet inn i transfeksjonsvektor pVL1393 ved Xba 1- og Not 1-setet. Rekombinant baculovirus (BV) ble generert med samtransfeksjon ved å anvende BaculoGold-transfeksjonsreagenset (PharMingen). Rekombinant BV ble plakkrenset og verifisert med Western-analyse. For proteinproduksjon ble SF-9 celler dyrket i SF-900-II medium ved 2 x 106/ml og ble infisert med 0,5 plakkdanningsenheter per celle (MOI). Celler ble høstet 48 timer etter infeksjon.

Rensing av KDR

SF-9 celler som uttrykker (His) 6KDR(aa789-1354) ble lysert ved å tilsette 50 ml av Triton X-100 lyseringsbuffer (20 mM

Tris, pH 8,0, 137 mM NaCl, 10 % glyserol, 1 % Triton X-100, 1 mM PMSF, 10 (ig/ml aprotinin, 1 ug/ml leupeptin) til cel-lepelleten fra 1 L cellekultur. Lysatet ble sentrifugert ved 19.000 rpm i en Sorval SS-34 rotor i 30 min ved 4 °C. Cellelysatet ble satt til en 5 ml NiCl2chelaterende sefarosekolonne, ekvilibrert med 50 mM HEPES, pH 7,5, 0,3 M NaCl. KDR ble eluert ved å anvende den samme bufferen inneholdende 0,25 M imidazol. Kolonnefraksjoner ble analysert ved å anvende SDS-PAGE og en ELISA-test (nedenfor) som måler kinaseaktivitet. Renset KDR ble utbyttet inn i 25 mM HEPES, pH 7,5, 25 mM NaCl, 5 mM DTT-buffer og lagret ved - 80 °C.

Human Tie-2 kinaseproduksjon og rensing

Den kodende sekvensen for det humane Tie-2 intracellulære domenet (aa775-1124) ble generert med bruk av PCR ved å anvende cDNA'er isolert fra human morkake som et templat. En poly-His6sekvens ble introdusert på N-terminalen, og denne konstruksjonen ble klonet inn i transfeksjonsvektor pVL 1939 ved Xba 1- og Not 1-setet. Rekombinant BV ble generert med samtransfeksjon ved å anvende BaculoGold-transfeksjonsreagenset (PharMingen). Rekombinant BV ble plakkrenset og verifisert med Western-analyse. For proteinproduksjon ble SF-9 insektceller dyrket i SF-900-II medium ved 2 x 106/ml og ble infisert ved MOI på 0,5. Rensing av den His-merkede kinasen anvendt i screening var analog til det som er beskrevet for KDR.

Human Flt-1 tyrosinkinaseproduksjon og rensing

Baculovirusekspresjonsvektoren pVL1393 (PharMingen, Los Angeles, CA) ble anvendt. En nukleotidsekvens som koder for poly-His6 ble plassert 5' i forhold til nukleotidregionen som koder for hele det intracellulære kinasedomenet til human Flt-1 (aminosyrer 786-1338). Nukleotidsekvensen som koder for kinasedomenet ble generert med bruk av PCR ved å anvende cDNA-biblioteker isolert fra HUVEC-celler. Histi- dinrestene muliggjorde affinitetsrensing åv proteinet på en måte analog til den for KDR og ZAP70. SF-9 insektceller ble infisert ved en 0,5 multiplisitet og høstet 48 timer etter infeksj on.

Flt-4 VEGF3 baculovirusekspresjonsvektor

cDNA1 et som svarer til det intracellulære kinasedomenet til human Flt-4/VEGF 3 ble fremskaffet ved å utføre polymerase-kjedereaksjon (PCR) med Flt-4 spesifikke oligonukleotid-primere på totalt cDNA fra human morkake (Galland, F. et al., Oncogene (1993), 8, 1233-1240). cDNA-sekvensen ble sammenlignet og verifisert ved å anvende den publiserte GENBANK-sekvensen (x69878.gb_prl). FLT-4 cDNA-sekvens som svarer til bp. 2413-3918, dvs. aa. Cys798-Argl298, ble subklonet inn i baculovirusekspresjonsvektoren pFastbacB (Life Technologies). Subkloningen introduserte 4 ekstra aminosyrer Ala-Met-Gly-Ser i forkant av Cys798. Derfor vil fusjonsproteinet som blir produsert ha Met-(His)en mel-lomliggende sekvensregion, et Tev-proteasekuttesete etterfulgt av Flt-4 kinasedomene inkludert de 4 ekstra aminosyrene. Ekspresjonsvektoren ble introdusert i SF9-celler for å produsere baculovirus som deretter ble anvendt til å infisere flere SF9-celler og uttrykke Flt-4/VEGF3 kinasedo-meneprotein.

EGFR-tyrosinkinasekilde

EGFR ble kjøpt fra Sigma (kat. #E-3641; 500 enheter/50 (il), og EGF-liganden ble tilveiebragt fra Oncogene Research Products/Calbiochem (kat. #PF011-100).

Ekspresjon av ZAP70

Baculovirusekspresjonsvektoren som ble anvendt var pVL1393 (PharMingen, Los Angeles, CA). Nukleotidsekvensen som koder for aminosyrer M(H)6 LVPRgS ble plassert 5' i forhold til regionen som koder for hele ZAP70 (aminosyrene 1-619). Nukleotidsekvensen som koder for den ZAP70-kodende regionen ble generert med bruk av PCR ved å anvende cDNA-biblioteker isolert fra Jurkat udødeliggjorte T-cellelinje. Histidin-restene muliggjorde affinitetsrensing av proteinet (vide infra) . LVPR9S-broen utgjør en gjenkjenningssekvens for proteolytisk kutting med trombin som muliggjør fjerning av affinitetsmarkøren fra enzymet. SF-9 insektceller ble infisert ved en infeksjonsmultiplisitet på 0,5 og høstet 48 timer etter infeksjon.

Ekstraksjon og rensing av ZAP70:

SF-9 celler ble lysert i en buffer bestående av 20 mM Tris, pH 8,0, 137 mM NaCl, 10 % glyserol, 1 % Triton X-100, 1 mM PMSF, 1 ug/ml leupeptin, 10 (ag/ml aprotinin og 1 mM natriumortovanadat. Det løselige lysatet ble satt til en chelaterende HiTrap-sefarosekolonne (Pharmacia) ekvilibrert i 50 mM HEPES, pH 7,5, 0,3 M NaCl. Fusjonsprotein ble eluert med 250 mM imidazol. Enzymet ble lagret i buffer inneholdende 50 mM HEPES, pH 7,5, 50 mM NaCl og 5 mM DTT.

Proteinkinasekilde:

Lek, Fyn, Src, Blk, Csk og Lyn og trunkerte former derav kan bli tilveiebragt kommersielt (f.eks. fra Upstate Biotechnology Inc., Saranac Lake, NY; og Santa Cruz Biotechnology Inc., Santa Cruz, CA) eller renset fra kjente naturlige eller rekombinante kilder ved å anvende konvensjonelle fremgangsmåter.

Enzymkoblet immunabsorberende analyse (ELISA) for PTK'er: Enzymkoblede immunabsorberende analyser (ELISA) ble anvendt for å detektere og måle nærvær av tyrosinkinaseaktivitet. ELISA ble utført i henhold til kjente protokoller som for eksempel er beskrevet i Voller et al., 1980, "Enzyme-Linked Immunosorbent Assay", I: Manual of Clinical Immunology, 2. utg., redigert av Rose og Friedman, s. 359-371, Am. Soc. of Microbiology, Washington, D.C.

Den beskrevne protokollen ble tilpasset for å bestemme aktivitet med hensyn til en spesifikk PTK. For eksempel er foretrukne protokoller for å utføre ELISA-eksperimenter fremskaffet nedenfor. Tilpasning av disse protokollene for å bestemme en forbindelses aktivitet for andre medlemmer av PTK-reseptorfamilien, så vel som ikke-reseptortyrosinkinaser, er kjent for fagfolk. For å bestemme inhibitor-selektivitet ble et universelt PTK-substrat (f.eks. randomisert kopolymer av poly(Glu4Tyr), 20.000-50.000 MW) benyttet sammen med ATP (vanligvis 5^M) ved konsentrasjoner ca. to ganger Km i testen.

Den følgende fremgangsmåten ble anvendt eller kan bli anvendt til å teste den inhibitoriske effekten av forbindelser i denne oppfinnelsen på KDR, VEGFR-3, Flt-1, Tie-2, Tie-1, EGFR, FGFR, PDGFR, IGF-l-R, isulinreseptor, c-Met, Lek, Blk, Csk, Src, Lyn, Fyn og ZAP70 tyrosinkinaseaktivitet:

Buffere og løsninger:

PGTPoly (Glu, Tyr) 4:1

Oppbevar pulver ved -20 °C. Løs opp pulver i fosfatbufret saltvann (PBS) for 50 mg/ml løsning. Oppbevar 1 ml delmengder ved -20 °C. Fortynn til 250 ug/ml i Gibco PBS ved pre-parering av plater.

Reaksjonsbuffer: 100 mM Hepes, 20 mM MgCl2, 4 mM MnCl2, 5 mM DTT, 0,02 % BSA, 200 |iM NaV04, pH 7,10

ATP: Oppbevar delmengder av 100 mM ved -20 °C. Fortynn til 20 |iM i vann

Vaskebuffer: PBS med 0,1 % Tween 20

Antistoffortynningsbuffer: 0,1 % bovint serumalbumin (BSA) i PBS

TMB-substrat: bland TMB-substrat og peroksidløsninger 9:1 rett før anvendelse eller anvend K-Blue substrat fra Neogen Stoppløsning: 1 M fosforsyre

Fremgangsmåte

1. Platepreparering: Fortynn PGT-stamløsning (50 mg/ml, frossen) i PBS til 250 ug/ml. Tilsett 125 ul per brønn i Corning modifiserte flatbunnede ELISA-høyaffinitetsplater (Corning # 25805-96). Tilsett 125 ul PBS til tomme brønner. Dekk til med forseglingstape og inkuber natten over ved 37 °C. Vask lx med 250 ul vaskebuffer og tørk i ca. 2 timer i 37 °C tørr inkubator.

Oppbevar behandlede plater i forseglet bag ved 4 °C før anvendelse.

2. Tyrosinkinasereaksjon:

Lag inhibitorløsninger ved en 4x konsentrasjon i 20 %

DMSO i vann.

Lag reaksjonsbuffer.

Lag enzymløsning slik at ønskede enheter er i 50 ul. For KDR lag f.eks. til 1 ng/ul for totalt 50 ng per brønn i reaksjonene. Oppbevar på is. - Lag 4x ATP-løsning til 20 uM fra 100 mM stamløsning i vann. Oppbevar på is.

Tilsett 50 (il av enzymløsningen per brønn (vanligvis 5-50 ng enzym/brønn avhengig av den spesifikke aktiviteten til kinasen).

- Tilsett 25 (il 4x inhibitor.

- Tilsett 25 (il 4x ATP for inhibitortest.

Inkuber i 10 minutter ved romtemperatur.

Stans reaksjonen ved å tilsette 50 (il 0,05 N HC1 per

brønn.

Vask plate.

<**>Sluttkonsentrasjoner for reaksjon: 5 |iM ATP, 5 % DMSO

3. Antistoffbinding

- Fortynn 1 mg/ml delmengde av PY20-HRP (Pierce) antistoff (et fosfotyrosinantistoff) til 50 ng/ml i 0,1 % BSA i PBS med en to-trinns fortynning (100x, deretter 200x). - Tilsett 100 (il Ab per brønn. Inkuber 1 t ved romtemp. Inkuber 1 t ved 4 °C.

Vask 4x plate.

4. Fargereaksjon

- Fremstill TMB-substrat og tilsett 100 |il per brønn.

- Monitorer OD ved 650 nm til 0,6 blir nådd.

- Stopp med 1 M fosforsyre. Rist på plateleser.

- Avles OD umiddelbart ved 450 nm.

Optimale inkuberingstider og enzymreaksjonsbetingelser varierer noe med enzymfremstillinger og bestemmes empirisk for hver enhet som produseres.

For Lek var den anvendte reaksjonsbufferen 100 mM MOPSO, pH 6,5, 4 mM MnCl2, 20 mM MgCl2, 5 mM DTT, 0,2 % BSA, 200 mM NaV04under de analoge testbetingelsene.

Forbindelser med formel I kan ha terapeutisk anvendelse i behandlingen av sykdommer som involverer både identifisert, inkludert de som ikke er nevnt heri, og fortsatt uidentifi-serte proteintyrosinkinaser som inhiberes av forbindelser med formel I. Alle forbindelser som er gitt eksempler på heri inhiberer enten FGFR, PDGFR, KDR, VEGFR-3, Tie-2, Tie-1, Lek, Fyn, Blk, Lyn eller Src signifikant ved konsentrasjoner på 50 mikromolar eller lavere. Noen forbindelser i denne oppfinnelsen inhiberer også andre tyrosin- eller serin/treonin-kinaser slik som cdc2 (cdkl) eller Plk-1 signifikant ved konsentrasjoner på 50 mikromolar eller lavere.

Cdc2-kilde

Det humane rekombinante enzymet og testbufferen kan bli fremskaffet kommersielt (New England Biolabs, Beverly, MA, USA) eller renset fra kjente naturlige eller rekombinante kilder ved å anvende konvensjonelle fremgangsmåter.

Cdc2-test

Protokollen som ble anvendt var den som fulgte med de kjøpte reagensene med mindre modifiseringer. Kort fortalt ble reaksjonen utført i en buffer bestående av 50 mM Tris pH 7,5, 100 mM NaCl, 1 mM EGTA, 2 mM DTT, 0,01 % Brij, 5 % DMSO og 10 mM MgCl2(kommersiell buffer) supplementert med fersk 300 uM ATP (31 uCi/ml) og 30 ug/ml histon type Hiss endelige konsentrasjoner. Et reaksjonsvolum på 80 ul, inneholdende enzymenheter, ble kjørt i 20 minutter ved 25 °C i nærvær eller fravær av inhibitor. Reaksjonen ble avsluttet ved tilsetning av 120 (il 10 % eddiksyre. Substratet ble separert fra uinkorporert markør ved å sette blandingen på fosfocellulosepapir, etterfulgt av tre vasker på 5 minutter hver med 75 mM fosforsyre. Mengde radioaktivitet ble målt med en betateller i nærvær av scintillasjonsvæske.

Bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen inhiberer cdc2 signifikant ved konsentrasjoner under 50 uM.

PKC-kinasekilde

Den katalytiske subenheten til PKC kan bli fremskaffet kommersielt (Calbiochem).

PKC-kinasetest

En radioaktiv kinasetest ble anvendt ved å følge en publi-sert fremgangsmåte (Yasuda, I., Kirshimoto, A., Tanaka, S., Tominaga, M., Sakurai, A., Nishizuka, Y. Biochemical and Biophysical Research Communication 3:166, 1220-1227

(1990)). Kort fortalt ble alle reaksjoner utført i en kinasebuffer bestående av 50 mM Tris-HCl pH 7,5, 10 mM MgCl2, 2 mM DTT, 1 mM EGTA, 100 uM ATP, 8 uM peptid, 5 % DMSO og<33>P ATP (8 Ci/mM). Forbindelse og enzym ble blandet i reaksjonsbeholderen, og reaksjonen ble startet ved tilsetning av ATP og substratblandingen. Etter terminering av reaksjonen ved tilsetning av 10 ul stoppbuffer (5 mM ATP i 75 mM fosforsyre), ble en del av blandingen satt på fosfo-cellulosefiltre. Prøvene som var satt på filtre ble vasket tre ganger i 75 mM fosforsyre ved romtemperatur i 5 til 15 minutter. Inkorporering av radioaktiv markør ble kvantifi-sert med væskescintillasjonstelling.

Erk2-enzymkilde

Det rekombinante murine enzymet og testbufferen kan bli fremskaffet kommersielt (New England Biolabs, Beverly, MA, USA) eller renset fra kjente naturlige eller rekombinante kilder ved å anvende konvensjonelle fremgangsmåter.

Erk2-enzymtest

Kort fortalt ble reaksjonen utført i en buffer bestående av 50 mM Tris pH 7,5, 1 mM EGTA, 2 mM DTT, 0,01 % Brij, 5 % DMSO og 10 mM MgCl2(kommersiell buffer) supplementert med fersk 100 uM ATP (31 uCi/ml) og 30 uM myelin basisk protein under betingelser anbefalt av leverandøren. Reaksjonsvolum-er og fremgangsmåte for å undersøke inkorporert radioaktivitet var som beskrevet for PKC-testen ( vide supra).

In vitro-modeller for T-celleaktivering

Ved aktivering med mitogen eller antigen induseres T-celler til å sekrere IL-2, en vekstfaktor som stimulerer deres påfølgende proliferative fase. Derfor kan man måle enten produksjon av IL-2 fra eller celleproliferasjon av primære T-celler eller egnede T-cellelinjer som et surrogat for T-celleaktivering. Begge disse testene er godt beskrevet i litteraturen og deres parametre godt dokumentert (i Current Protocols in Immunology, vol. 2, 7.10.1-7.11.2).

Kort fortalt kan T-celler bli aktivert ved kultur sammen med allogene stimulerende celler, en prosess som er kalt "enveis blandet" lymfocyttreaksjon. Responderende og stimulerende mononukleære celler fra perifert blod renses med Ficoll-Hypaque gradient (Pharmacia) ifølge bruksanvisning fra produsenten. Stimulerende celler er mitotisk inak-tivert ved behandling med mitomycin C (Sigma) eller gamma-stråling. Responderende og stimulerende celler dyrkes sammen ved et forhold på to til én i nærvær eller fravær av testforbindelsen. Normalt blandes IO<5>responderende celler med 5 x IO<4>stimulerende celler og tilsettes (200 ul volum) i en U-bunnet mikrotiterplate (Costar Scientific). Cellene dyrkes i RPMI 1640 supplementert med enten varmeinaktivert føtalt bovint serum (Hyclone Laboratories) eller blandet humant AB-serum fra flere mannlige donorer, 5 x IO"<5>M 2-merkaptoetanol og 0,5 % DMSO. Kulturene får tilsatt 0,5 uCi<3>H tymidin (Amersham) én dag før høsting (vanligvis dag tre). Kulturene høstes (Betaplatehøster, Wallac) og iso- topeopptak måles med væskescintillasjon (Betaplate, Wallac).

Det samme kultursystemet kan bli anvendt for å vurdere T-celleaktivering ved måling av IL-2 produksjon. Atten til tjuefire timer etter kulturstart fjernes supernatantene og IL-2 konsentrasjonen måles med ELISA (R&D Systems) ifølge produsentens retningslinjer.

In- vivo modeller av T-celleaktivering

In vivo- effektiviteten til forbindelser kan bli testet i dyremodeller kjent for å måle T-celleaktivering direkte eller der T-celler har blitt vist seg å være effektorcel-lene. T-celler kan bli aktivert in vivo ved ligering av den konstante delen til T-cellereseptoren med et monoklonalt anti-CD3 antistoff (Ab). I denne modellen gis BALB/c-mus 10 fig av anti-CD3 Ab intraperitonealt to timer før blodtap-ping. Dyr som skal motta et testlegemiddel forhåndsbehandles med en enkel dose av forbindelsen én time før anti-CD3 Ab administrering. Serumnivåer av de proinflammatoriske cytokinene interferon-y (IFN-y) og tumornekrosefaktor-a (TNF-a), indikatorer på T-celleaktivering, måles med ELISA. En lignende modell benytter in vivo T-cellepriming med et spesifikt antigen slik som "keyhole limpet" hemocya-nin (KLH) etterfulgt av en sekundær in vitro-behandling av å drenere lymfeknuteceller med det samme antigenet. Som tidligere blir måling av cytokinproduksjon anvendt for å vurdere aktiveringstilstanden til de dyrkede cellene. Kort fortalt immuniseres C57BL/6-mus subkutant med 100 ug KLH emulgert i fullstendig Freunds adjuvans (CFA) på dag null. Dyr forhåndsbehandles med forbindelsen én dag før immunisering og deretter på dagene én, to og tre etter immunisering. Drenerte lymfeknuter isoleres på dag 4 og deres celler dyrkes ved 6 x IO<6>per ml i vevskulturmedium (RPMI 1640 supplementert med varmeinaktivert føtalt bovint serum (Hyclone Laboratories) 5 x 10"<5>M 2-merkaptoetanol og 0,5 % DMSO) for både tjuefire og førtiåtte timer. Kultursuper- natanter blir deretter vurdert for den autokrine T-cellevekstfaktoren Interleukin-2 (IL-2) og/eller IFN-y nivåer med ELISA.

Legemiddelkandidatforbindelser kan også bli testet i dyremodeller av human sykdom. Eksempler på dette er eksperimen-tell autoimmun encefalomyelitt (EAE) og kollagenindusert artritt (CIA). EAE-modeller som etterligner aspekter av human multippel sklerose har blitt beskrevet i både rotter og mus (oversiktsartikkel FASEB J. 5:2560-2566, 1991; murin modell: Lab. Invest. 4(3): 278, 1981; gnagermodell: J. Immunol 146(4): 1163-8, 1991). Kort fortalt immuniseres mus eller rotter med en emulsjon av myelin basisk protein (MBP), eller nevrogene peptidderivater derav, og CFA. Akutt sykdom kan bli indusert ved tilsetning av bakterielle tok-siner slik som Jbordeteila pertussis. Tilbakekom-mende/remitterende sykdom induseres med adoptiv overføring av T-celler fra MBP/peptid-immuniserte dyr.

CIA kan bli indusert i DBA/l-mus ved immunisering med type II kollagen (J. Immunol:142(7): 2237-2243). Mus vil utvikle tegn på artritt så tidlig som ti dager etter antigenekspo-nering og kan bli evaluert så lenge som 90 dager etter immunisering. I både EAE- og CIA-modellene kan en forbindelse bli administrert enten profylaktisk eller ved tidspunktet for sykdomsstart. Effektive legemidler bør redusere vold-somhet og/eller forekomst.

Bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen som inhiberer én eller flere angiogene reseptor-PTK'er og/eller en proteinkinase, slik som lek involvert i mediering av inflammatoriske responser, kan redusere alvorlighetsgraden og fore-komsten av artritt i disse modellene.

Forbindelser kan også bli testet i museallotransplantat-modeller, enten hud (beskrevet i Ann. Rev. Immunol., 10:333-58, 1992; Transplantation: 57(12): 1701-17D6, 1994) eller hjerte (Am. J. Anat.: 113:273, 1963). Kort fortalt transplanteres hudtransplantater i full tykkelse fra C57BL/6-mus til BALB/c-mus. Transplantatene kan bli under-søkt daglig, med start på dag seks, for tegn på avstøting. I den museneonatale hjertetransplantatmodellen transplanteres neonatale hjerter ektopisk fra C57BL/6-mus inn i det ytre øret til voksne CBA/J-mus. Hjertene starter å slå fire til sju dager etter transplantasjon, og avstøting kan bli vurdert visuelt ved å anvende et disseksjonsmikroskop for å se etter hjertestans.

Cellulære reseptor PTK-tester

Den følgende cellulære testen ble anvendt for å bestemme nivået av aktivitet og effekt til de ulike forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen på KDR/VEGFR2. Lignende reseptor PTK-tester som benytter en spesifikk ligandstimulus kan bli designet langs de samme linjene for andre tyrosinkinaser ved å anvende velkjente teknikker i faget.

VEGF-indusert KDR-fosforylering i humane navlestrengvene-endotelceller (HUVEC) som måles med Western Blot: 1. HUVEC-celler (slått sammen fra flere donorer) ble kjøpt fra Clonetics (San Diego, CA) og kultivert i henhold til produsentens instruksjoner. Kun tidlige passasjer (3-8) ble anvendt i denne testen. Celler ble dyrket i 100 mm skåler (Falcon for vevskultur; Becton Dickinson; Plymouth, England) ved å anvende fullstendig EBM-medium (Clonetics). 2. For å evaluere den inhibitoriske aktiviteten til en forbindelse, ble celler trypsinert og overført ved 0,5-1,0 x IO<5>celler/brønn i hver brønn i 6-brønners plater (Costar; Cambridge, MA). 3. 3-4 dager etter overføring var plater 90-100 % konfluente. Medium ble fjernet fra alle brønnene, celler ble skylt med 5-10 ml PBS og inkubert 18-24 timer med 5 ml EBM-grunnmedium uten tilsatt tilskudd (dvs. serumsulte-foring). 4. Seriefortynninger av inhibitorer ble tilsatt i 1 ml EBM-medium (25 uM, 5 uM eller 1 uM endelig konsentrasjon til celler og inkubert i én time ved 37 °C. Human rekombinant VEGFi65(R&D Systems) ble deretter tilsatt alle brønnene i 2 ml EBM-medium ved en endelig konsentrasjon på 50 ng/ml og inkubert ved 37 °C i 10 minutter. Kon-trollceller ubehandlet eller behandlet med kun VEGF ble anvendt for å vurdere bakgrunnsfosforylering og fosfory-leringsinduksjon med VEGF.

Alle brønner ble deretter skylt med 5-10 ml kald PBS inneholdende 1 mM natriumortovanadat (Sigma), og celler ble lysert og skrapet i 200 ul RIPA-buffer (50 mM Tris-HCl) pH 7, 150 mM NaCl, 1 % NP-40, 0,25 % natriumdeoksycholat, 1 mM EDTA) inneholdende proteaseinhibitorer (PMSF 1 mM, aprotinin 1 ug/ml, pepstatin 1 ug/ml, leupeptin 1 ug/ml, Na vana-dat 1 mM, Na fluorid 1 mM) og 1 ug/ml Dnase (alle kjemika-lier er fra Sigma Chemical Company, St. Louis, MO). Lysatet ble spunnet ved 14.000 rpm i 30 min for å eliminere kj erner.

Like store proteinmengder ble deretter presipitert ved tilsetning av kald (-20 °C) etanol (2 volumer) i minimum 1 time eller maksimum natten over. Pelleter ble rekonstituert i Laemli-prøvebuffer inneholdende 5 % merkaptoetanol (BioRad; Hercules, CA) og kokt i 5 min. Proteinene ble bestemt med polyakrylamidgelelektroforese (PAGE; 6 %, 1,5 mm Novex, San Diego, CA) og overført til en nitrocellulose-membran ved å anvende Novex-systemet. Etter blokkering med bovint serumalbumin (3 %) ble proteinene inkubert natten over med anti-KDR polyklonalt antistoff (C20, Santa Cruz Biotechnology; Santa Cruz, CA) eller med anti-fosfotyrosin monoklonalt antistoff (4G10, Upstate Biotechnology, Lake Placid, NY) ved 4 °C. Etter vask og inkubering i 1 time med HRP-konjugert F(ab)2av geit anti-kanin eller geit anti-mus IgG ble båndene synliggjort ved å anvende emisjonkjemilumi-nescens (ECL) systemet (Amersham Life Sciences, Arlington Height, IL).

Bestemte eksempler i den foreliggende oppfinnelsen inhiberer cellulær VEGF-indusert KDR-tyrosinkinasefosforylering signifikant ved konsentrasjoner på mindre enn 50 uM.

Inhibisjonen av VEGF-indusert KDR-reseptorautofosforylering kan bli bekreftet med et ytterligere in vitro-forsøk med transfekterte CHO-celler (CHO = kinesisk hamsterovarie), som uttrykker human VEGF-reseptor (KDR) permanent. Celler overføres til kulturmedium (med 10 % føtalt kalveserum = FCS) i 6-brønners cellekulturplater og inkuberes ved 37 °C under 5 % C02til de er ca. 80 % konfluente. Forbindelsene som skal bli testet fortynnes deretter i kulturmedium (uten FCS, med 0,1 % bovint serumalbumin) og settes til cellene.

(Kontroller består av medium uten testforbindelser). Etter to timers inkubering ved 37 °C tilsettes rekombinant VEGF (endelig VEGF-konsentrasjon er 20 ng/ml). Etter ytterligere en 5 minutters inkubering ved 37 °C vaskes cellene to ganger med iskald PBS (fosfatbufret saltvann) og lyseres umiddelbart i 100 ul lyseringsbuffer per brønn. Lysatene sentrifugeres deretter for å fjerne cellekjernene, og pro-teinkonsentrasjonene i supernatantene bestemmes ved å anvende en kommersiell proteintest (BIORAD). Lysatene kan deretter enten bli anvendt umiddelbart eller, om nødvendig, bli lagret ved -20 °C før de blir vurdert ved å anvende PAGE og immunblotting som beskrevet ovenfor.

In vivo uterin ødemmodell

Denne testen måler kapasiteten forbindelser har til å inhibere den akutte økningen i uterin vekt i mus som forekommer i de første timene etter østrogenstimulering. Denne tidlige starten av uterin vektøkning er kjent for å skyldes ødem

forårsaket av økt permeabilitet av uterin vaskulatur. Cullinan-Bove og Koss (Endocrinology (1993), 133:829-837)

demonstrerte et nært temporalt forhold av østrogenstimulert uterint ødem med økt ekspresjon av VEGF mRNA i rottelivmor-en. Disse resultatene har blitt bekreftet ved anvendelse av nøytraliserende monoklonalt antistoff til VEGF som signifikant reduserte den akutte økningen i uterin vekt etter

østrogenstimulering (WO 97/42187). Derfor kan dette systemet fungere som en modell for in vivo-inhibisjon av VEGF-signalisering og den assosierte hyperpermeabiliteten og ødemet.

Materialer: Alle hormoner ble kjøpt fra Sigma (St. Louis, MO) eller Cal Biochem (La Jolla, CA) som frysetørket pulver og fremstilt i henhold til leverandørens instruksjoner. Bærerkomponenter (DMSO, Cremaphor EL) ble kjøpt fra Sigma (St. Louis, MO). Mus (Balb/c, 8-12 uker gamle) ble kjøpt fra Taconic (Germantown, NY) og oppbevart i en patogenfri dyrefasilitet i henhold til retningslinjene til "Institutional Animal Care and Use Committee".

Fremgangsmåte:

Dag 1: Balb/c-mus ble gitt en intraperitoneal (i.p.) in jeksjon på 12,5 enheter av serumgonadotropin fra gravid hoppe (PMSG).

Dag 3: Mus mottok 15 enheter av humant koriongonadotro-pin (hCG) i.p.

Dag 4: Mus ble randomisert og fordelt i grupper på 5-10.

Testforbindelser ble administrert i.p., i.v. eller p.o. avhengig av løselighet og bærer ved doser som varierer fra 1-100 mg/kg. Bærerkon-trollgruppe mottok bare bærer og to grupper var ubehandlet.

Tretti minutter senere ble eksperimentelle-, bærer- og 1 av de ubehandlede gruppene gitt en i.p. injeksjon av 17-østra-diol (500 mg/kg). Etter 2-3 timer ble dyrene avlivet med C02-inhalasjon. Etter et midtlinjeinnsnitt ble hver livmor isolert og fjernet ved å kutte rett under livmorhalsen og ved overgangene mellom livmoren og egglederne. Fett og bindevev ble forsiktig fjernet for ikke å forstyrre inte-griteten til livmoren før veiing (våtvekt). Livmorer ble tørket for å fjerne væske ved å presse mellom to filter-papir med en liters glassflaske fylt med vann. Livmorer ble veid etter tørking (tørket vekt). Forskjellen mellom våt og tørket vekt ble tatt som væskeinnholdet i livmoren. Gjen-nomsnittlig væskeinnhold av behandlede grupper ble sammenlignet med ubehandlede- eller bærerbehandlede grupper. Sig-nifikans ble bestemt med Students test. Ustimulert kon-trollgruppe ble anvendt for å monitorere østradiolrespons.

Resultater demonstrerer at bestemte forbindelser i den foreliggende oppfinnelsen inhiberer dannelsen av ødem når de blir administrert systemisk med ulike veier.

Bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen som er inhibitorer av angiogene reseptortyrosinkinaser kan også bli vist å være aktive i en Matrigel-implantatmodell av neovaskularisering. Matrigel-neovaskulariseringsmodellen involverer dannelsen av nye blodårer i'en klar (marmor) av ekstracellulær matriks implantert subkutant som induseres ved nærvær av proangiogene faktorproduserende tumorceller (for eksempler se: Passaniti, A. et al., Lab. Investig. (1992), 67(4), 519-528; Anat. Ree. (1997), 249(1), 63-73; Int. J. Cancer (1995), 63(5), 694-701; Vase. Biol. (1995), 15(11), 1857-6). Modellen kjører fortrinnsvis over 3-4 dager, og endepunkter inkluderer makroskopisk visuell/bilde-analyser-ing av neovaskularisering, mikroskopiske mikroåretetthets-bestemmelser og hemoglobinkvantifisering (Drabkin-fremgangsmåte) etter fjerning av implantatet versus kontroller fra dyr ubehandlet med inhibitorer. Modellen kan alternativt benytte bFGF eller HGF som stimulus.

Bestemte forbindelser i denne oppfinnelsen som inhiberer én eller flere onkogene, protoonkogene eller prolifera- sjonsavhengige proteinkinaser eller angiogen reseptor PTK inhiberer også veksten av primære murine-, rotte- eller humane xenotransplantattumorer i mus eller inhiberer metastase i murine modeller.

Antitumoreffekten til en forbindelse i den foreliggende oppfinnelsen kan bli demonstrert in vivo som følger: in vivo-aktivitet i xenotransplantmodellen i mus: BALB/c nakne hunnmus (8-12 uker gamle, for eksempel Novartis Animal Farm, Sisseln, Sveits) oppbevares under sterile betingelser med vann og for ad libitum. Tumorer induseres med subkutan injeksjon av tumorceller (f.eks. human epitelcellelinje A-431; American Type Culture Collection (ATCC), Rockville, MD, USA, katalognummer ATCC CRL 1555; cellelinje fra 85 år gammel kvinne; epidermoid karsinomcellelinje) inn i bærer-mus. De resulterende tumorene passerer gjennom minst tre påfølgende transplantasjoner før behandlingsstart, hvis tumorfragmenter anvendes. Tumorfragmenter (ca. 25 mg) implan-teres subkutant i den venstre siden av dyrene ved å anvende en 13-gauge trokarnål under Forene<®->anestesi (Abbott, Sveits). Behandling med testforbindelsen startes så fort tumoren har nådd et gjennomsnittsvolum på 100 mm<3>. Tumorvekst måles to til tre ganger i uken og 24 timer etter den siste behandlingen, ved å bestemme lengden av to perpendi-kulære akser. Tumorvolumene beregnes i samsvar med publiserte fremgangsmåter (se Evans et al., Brit. J. Cancer 45, 466-8 [1982]). Antitumoreffekten blir bestemt som gjennom-snittsøkningen i tumorvolum av de behandlede dyrene divi-dert med gjennomsnittsøkningen i tumorvolum av de ubehandlede dyrene (kontroller) og, etter multiplisering med 100, uttrykkes som T/C %. Tumorregresjon (gitt i %) blir rapportert som det minste gjennomsnittstumorvolumet i forhold til gjennomsnittstumorvolumet ved behandlingsstart. Testforbindelsen administreres daglig med gavage.

Som et alternativ til cellelinje A-431 kan andre cellelinjer også bli anvendt på samme måte, for eksempel: - MCF-7 brystadenokarsinomcellelinjen (ATCC nr. HTB 22; se også J. Nati. Cancer Inst. (Bethesda) 51, 1409-16

[1973]) ; - MDA-MB 468 brystadenokarsinomcellelinjen (ATCC nr. HTB 132; se også In Vitro 14, 911-15 [1978]); - MDA-MB 231 brystadenokarsinomcellelinjen (ATTC nr. HTB 26; se også J. Nati. Cancer Inst. (Bethesda) 53, 661-71

[1974] ) ; - colo 205 kolonkarsinomcellelinjen (ATCC nr. CCL 222; se også Cancer Res. 38, 1345-55 [1978]); - HCT 116 kolonkarsinomcellelinjen (ATCC nr. 247; se også Cancer Res. 41, 1751-6 [1981]);

DU145 prostatakarsinomcellelinjen DU 145 (ATCC nr. HTB

81; se også Cancer Res. 37, 4049-58 [1978]); eller

PC-3 prostatakarsinomcellelinjen PC-3 (ATCC nr. CRL

1435; se også Cancer Res. 40, 524-34 [1980]).

Aktiviteten til forbindelser av en forbindelse i den foreliggende oppfinnelsen mot smerte kan bli vist i følgende smertemodell. I denne modellen måles hyperalgesien forårsaket av en "inter-planar" gjærinjeksjon ved å tilføre økt trykk på foten inntil dyret gir lyd fra seg eller trekker til seg foten fra trykkputen. Modellen er sensitiv for COX-inhibitorer, diklofenak ved 3 mg/kg anvendes som en positiv kontroll.

Fremgangsmåte: Det laveste trykket som er nødvendig for å indusere lyd eller tilbaketrekking av foten til Sprague Dawley-hannrotter (som veier ca. 180 g, fremskaffet fra Iffa Credo, Frankrike) måles (2 timer før behandling), etterfulgt av en "intra-planar" injeksjon av 100 ul av en 20 % gjærsuspensjon i vann i bakfoten. Rottene behandles oralt med testforbindelsen (3, 10 eller 30 mg/kg), diklofenak (3 mg/kg) eller bærer (saltvann) p.o. 2 timer senere

(tidspunkt 0 timer), og trykktesten repeteres 1 og 2 timer etter dosering. Ved å anvende standardapparatet fremskaffet av Ugo Basile, Italia, blir trykket som er nødvendig for å indusere lyd eller tilbaketrekking av foten til de forbindelse-behandlede rottene på disse tidspunktene sammenlignet med det til bærer-behandlede dyr.

En testforbindelse med formel 1 inhiberer fothyperalgesi både 1 og 2 timer etter dosering i Randall-Selitto testen fortrinnsvis i doseområde på 20-75 mg/kg p.o., fortrinnsvis med 10 til 100 %, som demonstrerer at forbindelsen har analgetisk aktivitet.

På grunnlag av disse studiene er en forbindelse i den foreliggende oppfinnelsen overraskende egnet for behandlingen av inflammatoriske (spesielt revmatiske eller revmatoide) sykdommer og/eller smerte.

Generelle fremgangsmåter. Forbindelsene i den foreliggende oppfinnelsen kan bli og ble syntetisert i henhold til den følgende beskrivelsen og eksemplene. Hvis ikke noe annet er spesifisert, ble alle startmaterialer og løsningsmidler fremskaffet fra kommersielt tilgjengelige kilder og ble anvendt uten videre rensing. LCMS-analyser og rensing ble ut-ført ved å anvende et Gilson HPLC-system utstyrt med en 215 autosampler festet til et mikromasseplattform-massespektro-meter. Acetonitril og vandig 50 mM ammoniumacetat (pH 4,5) ble anvendt til å eluere produkter fra enten en Pecosphere C18, 3 fim, 33x4,6 mm kolonne eller en Hypersil BDS-C18, 5 (im, 100x20 mm kolonne for henholdsvis analytisk eller pre-parativt arbeid. En lineær gradient fra 0-100 % acetonitril over 4,5 min med en strømningshastighet på 3,5 ml/min ble benyttet til analytisk analyse. En lineær gradient fra 0-100 % acetonitril over 8,5 min med en strømningshastighet på 25 ml/min ble anvendt for preparative separeringer. NMR-spektre ble registrert på et Bruker 400 MHz spektrometer med et deuterert løsningsmiddel som den interne låsen.<1>H NMR resultater er rapportert som kjemisk forflytning (ppm), multiplisitet, antall hydrogener, der den kjemiske forflyt-ningen er henvist til TMS.

Generell beskrivelse av Skjema I. Ett drammeglass tilsettes enten et aromatisk eller alifatisk isocyanat i et inert løsningsmiddel slik som toluen. Et like stort eller høyere molart forhold av 2-amino-6-nitrobenzotiazol eller 2-amino-6-klorbenzotiazol tilsettes som et fast stoff i én porsjon, etterfulgt av tilsetning av samme molare forholdet av en base slik som trietylamin. Reaksjonsblandingen varmes opp med agitering i et inkubatorristeapparat ved ca. 80 °C til startmaterialet er brukt opp. Det presipiterte produktet ble høstet med standard fremgangsmåter og vaskes med eter.

Eksempel 1

De følgende eksemplene er representative for en syntese i samsvar med Skjema I.

Eksempel IA: Ett drammeglass ble tilsatt 3,5-dimetoksy-fenylisocyanat (51 mg, 0,282 mmol) i 1 ml toluen, og 2-amino-6-nitrobenzotiazol (50 mg, 0,256 mmol) ble tilsatt som et fast stoff i én porsjon etterfulgt av tilsetning av trietylamin (36 \ il, 0, 256 mmol). Reaksjonsblandingen ble oppvarmet med agitering i et inkubatorristeapparat ved ca. 80 °C til startmaterialet var brukt opp. Produktet presipiterte og ble samlet på en glasert trakt og vasket med dietyleter. (M-H) 373, HPLC RT 2,99 min,<*>H NMR (8-DMSO) 3,76 (s, 3H), 3,75 (s, 3H), 6,25 (s, 1H), 6,74 (s, 2H), 7,79 (d, 1H, J = 8), 8,2 (dd, 1H, J = 2 og J = 8), 8,98 (s, 1H) , 9,19 (br s, 1H), 11,20 (br s, 1H).

Eksempel IB: Ett drammeglass ble tilsatt etylisocyanat (2,1 ml, 24,5 mmol), 2-amino-6-klorbenzotiazol (4,48 g, 24,3 mmol) og trietylamin (3,4 ml, 24,3 mmol) i 100 ml toluen. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til tilbakeløp, og reaksjonsprogresjonen ble monitorert til startmaterialet var brukt opp. Produktet ble samlet på en glasert trakt og vasket med dietyleter for å tilveiebringe 5,68 g, (92 %) av rent materiale. HPLC RT 1,96 min; (M-H)253;<X>H NMR (d-DMSO) 5 1,10 (t, 3H), 3,2 (q, 2H), 6,72 (br s, 1H), 7,38 (d, 1H), 7,61 (d, 1H), 8,01 (s, 1H), 10,77 (br s, 1H) .

Generell beskrivelse av Skjema II. Syntese av A i Skjema II. En rundbunnet kolbe tilsettes 2-amino-6-nitro-benzotiazol eller 2-amino-6-klor-benzotiazol og metylklortioformat i pyridin. Reaksjonsblandingen varmes opp ved ca. 50 °C i ca. 8 timer og avkjøles til romtemperatur natten over. Det offwhite faste stoffet samles opp på en glasert trakt, vaskes med dietyleter og tørkes i vakuum for å tilveiebringe det ønskede produktet.

Ett drammeglass tilsettes A (1 ekv.) og det passende aminet (ca. 1,2 ekv. eller mer) i absolutt EtOH. Reaksjonsblandingen varmes opp til ca. 80 °C med agitering i et inkubatorristeapparat til alt startmaterialet er brukt opp. Produkter som presipiterer samles opp på en glasert trakt, vaskes med dietyleter og tørkes i vakuum. Produkter som ikke presipiterer renses med preparativ reversert-fase

HPLC.

Eksempel 2

Dette eksempelet er representativt for en syntese i samsvar med Skjema II. En 500 ml rundbunnet kolbe ble tilsatt 2-amino-6-nitro-benzotiazol (7,0 g, 0,036 mol) og metylklortioformat (6 g, 0,0543 mol) i 250 ml pyridin. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 50 °C i ca. 8 timer og avkjølt til romtemperatur natten over. Det offwhite faste stoffet ble samlet opp i en glasert trakt, vasket med dietyleter og tørket i vakuum for å tilveiebringe 4,6 g, 47 %, produkt. (M-H)267,l, HPLC RT 3,22 min,<*>H NMR: (5-DMSO) 2,42 (s, 3H), 7,87 (d, 1H, J=9), 8,27 (dd, 1H, J = 2 og 9), 9,00 (s, 1H), 13,27 (br s, 1H).

Ett drammeglass tilsettes A (50 mg, 0,186 mmol) og 2-amino-2-metyl-propanol (20 mg, 0,223 mmol) i 1 ml absolutt etanol. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 80 °C i ca.

14 timer eller til startmaterialet var brukt opp. Produktet presipiterte ved avkjøling og ble samlet opp i en glasert trakt, vasket med dietyleter og tørket i vakuum. (M-H) 309,1; HPLC RT 2,06 min;<X>H NMR (8-DMSO) 1,43 (s, 6H), 3,41 (d, 2H), 5,07 (t, 1H), 6,67 (br s, 1H), 7,73 (d, 1H), 8,2 (d, 1H), 8,92 (s, 1H), 10,94 (br s, 1H).

Generell beskrivelse av Skjema III. Syntese av B i Skjema III. Syntesen av B oppnås som beskrevet i Merchan et. al. Synthesis, 1982, 590. Rekrystallisering av produktet ut-føres ved å anvende DMF.

Ett drammeglass tilsettes B (1 ekv.) og det passende aminet (ca. 1,2 ekv.) i absolutt EtOH. Reaksjonsblandingen varmes opp til ca. 80 °C med agitering i et inkubatorristeapparat til alle startmaterialene er brukt opp. Produkter som presipiterer samles opp på en glasert trakt, vaskes med dietyleter og tørkes i vakuum. Produkter som ikke presipiterer renses med preparativ HPLC.

Eksempel 3

Dette eksempelet er representativt for en syntese i samsvar med Skjema III. Til en omrørende løsning av 2-amino-6-nitro-benzotiazol (7 g, 0,036 mol) i DMF ved ca. 0 °C ble NaOH (2,58 ml, 20 M, 0,043 mol) tilsatt dråpevis. Basen ble tilsatt i 3 porsjoner med hver tilsetning separert med ca. 20 min. En mørkerød farge ble observert. Karbondisulfid (4,33 ml, 0,072 mol) ble tilsatt dråpevis i løpet av en periode på ca. 10 minutter. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 0 °C i ca. 30 min før en annen ekvivalent av NaOH ble tilsatt porsjonsvis. Metyljodid (2,23 ml, 0,036 mol) ble tilsatt ublandet, og isbadet ble fjernet. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i ca. 2 timer. Reaksjonsblandingen ble helt over i 200 ml avionisert vann og nøytralisert med 2 N HC1. Den resulterende suspensjonen ble rørt ved romtemperatur natten over, og presipitatet samlet på en glasert trakt. Produktet ble isolert som lange, gule krystaller. (M-H) 284; HPLC RT 2,69 min; 1ti NMR (5-DMSO) 2,86 (s, 3H), 7,71 (d, 1H), 8,3 (d, 1H) , 8,98 (s, 1H) .

Ett drammeglass ble tilsatt B (30 mg, 0,106 mmol) og etyl-amin (63 |il (2M i metanol), 0,126 mmol) i 1 ml absolutt etanol. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 80 °C i ca. 16 timer eller til startmaterialet var brukt opp. Produktet presipiterte ved avkjøling og ble samlet opp i en glasert trakt, vasket med dietyleter og tørket i vakuum.

(M-H) 281; HPLC RT 2,74 min;<1>H NMR (8-DMSO) 1,1 (t, 3H), 3,5 (q, 2H), 7,7 (d, 1H), 8,2 (d, 1H), 8,9 (s, 1H), 9,1 (br s, 1H), 12,15 (br s, 1H). (M-H) 284, HPLC RT 2,71 min,<X>H NMR (8-DMSO) 2,61 (s, 3H), 7,72 (d, 1H, J= 11), 8,34 (dd, 1H, J = 2 og 9), 9,00 (d, 1H, J = 2).

Generell beskrivelse av Skjema HIA. Til en omrørende suspensjon av IA settes formaldehyd og metylamin i en løsning av alkohol/vann til N-metylmorfolin. Reaksjonsblandingen varmes opp til ca. 60 til 100 °C, fortrinnsvis 80 °C, i ca. 18-20 timer. Reaksjonsprogresjon monitoreres med LCMS. Reaksjonen er heterogen i løpet av reaksjonen. Det ønskede produktet IB høstes ved å anvende standard fremgangsmåter i faget.

En rundbunnet kolbe tilsettes IB og (fenyltio)acetonitril i DMSO ved romtemperatur. En 1 M løsning av kalium tert-butoksid i THF tilsettes i én porsjon. Reaksjonsblandingen blandes ved romtemperatur natten over. Den urensede reaksjonsblandingen settes SAKTE til en kraftig omrørende blanding av etylacetat og ammoniumacetat. Sjiktene separeres og det organiske sjiktet tørkes over vannfritt natriumsulfat, og det ønskede produktet, 1C, isoleres i henhold til standard kjente fremgangsmåter i faget.

Til en omrørende løsning av 1C i DMSO tilsettes en løsning av kalium tert-butoksid (ca. 1 ekv.) i THF. Ved tilsetning av basen ble reaksjonsblandingen mørkefiolett. En ekvivalent av metyljodid tilsettes i én porsjon. Reaksjonsblandingen fikk en dyp rødfarge. Reaksjonsblandingen blandes ved romtemperatur i 1-6 timer. En vandig løsning av ammoniumacetat tilsettes og produktet ekstraheres med metylenklo rid. Det urensede produktet renses i henhold til standard kjente fremgangsmåter i faget.

Den triazon-beskyttende gruppen fjernes under sure betingelser for å tilveiebringe ønsket fritt urea. Ublandet trifluoreddiksyre, 1 N vandig saltsyre, 4 M saltsyre i dioksan og en løsning av 1:1 eddiksyre i metanol fjerner alle den beskyttende gruppen ved romtemperatur i løpet av 4-24 timer. De foretrukne betingelsene for fjerning av beskyt-telse er 4 M HC1 i dioksan ved romtemperatur til reaksjonen er fullført.

Eksempel 4

Dette eksempelet er representativt for en syntese i samsvar med Skjema HIA. Til en omrørende suspensjon av IA (555 mg, 2,09 mmol), formaldehyd (1,02 g, 20,8 mmol) og metylamin (354 |il, 6,25 mmol) i en 1:1 (vekt/vekt) løsning av etanol/vann ble N-metylmorfolin (583 ul, 4,17 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til ca. 80 °C i ca. 18-20 timer. Reaksjonsprogresjon ble monitorert med LCMS. Reaksjonen var heterogen i løpet av reaksjonen. Det faste stoffet ble samlet opp i en glasert trakt for å tilveiebringe 575 mg (86 %) av det ønskede produktet IB som gule nåler. Smp. 193-194 °C; LCMS MH<+>321,9 m/z;<l>H NMR (d-DMSO) 5 8,9 (1 H, s), 8,2 (1 H, d), 7,8 (1 H, d), 5,1 (2 H, s), 4,3 (2 H, s), 3,3 (2 H, q) , 2,6 (3 H, s) , 1,1 (3 H, t) ;13C NMR (d-DMSO) 5 164,6, 153,6, 151,0, 142,5, 133,5, 121,4, 120,0, 118,3, 69,1, 69,4, 38,5, 12,5.

En rundbunnet kolbe ble tilsatt IB (500 mg, 1,56 mmol) og (fenyltio)acetonitril (279 ul, 1,87 mmol) i 10 ml DMSO ved romtemperatur. En 1 M løsning av kalium tert-butoksid i THF

(3,11 ml, 3,12 mmol) ble tilsatt i én porsjon med sprøyte. Ved tilsetning av basen ble reaksjonsblandingen mørkefio-lett. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur natten over. Den urensede reaksjonsblandingen ble satt SAKTE til en kraftig omrørende blanding av etylacetat og 100 mM ammoniumacetat. Sjiktene ble separert og det organiske sjiktet tørket over vannfritt natriumsulfat. Løsningsmidlet ble fjernet i vakuum for å tilveiebringe 291 mg (52 %) produkt som et lysebrunt fast stoff. LCMS: 3,02 min; MH<+>360 m/z.

Til en omrørende løsning av 1C i DMSO ble det tilsatt en 1 M løsning av kalium tert-butoksid (1 ekv.) i THF. Ved tilsetning av basen ble reaksjonsblandingen mørkefiolett. En ekvivalent av metyljodid ble tilsatt i én porsjon. Reaksjonsblandingen fikk en dyp rødfarge. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 1-6 timer. En vandig løsning av ammoniumacetat (6 M) ble tilsatt og produktet ekstrahert med metylenklorid. Det urensede produktet ble renset med preparativ HPLC/MS. MH<+>375 m/z. Den triazon-beskyttende gruppen ble fjernet under sure betingelser, som beskrevet heri ovenfor, for å tilveiebringe ønsket fri ureatittelforbindelse, LCMS: R.T. 2,66 min, MH-304 m/z.

Eksempel 5

N- (6-klor-l, 3-benzotiazol-2-yl) -W-etylurea

Tre gram av 6-klor-l,3-benzotiazol-2-amin ble løst opp i

ca. 50 ml DMF. Deretter ble ca. 2,5 ml EtNCO tilsatt etterfulgt av ca. 3,2 ml trietylamin. Løsningen fikk reagere ved ca. 80 °C i ca. 8 timer. Reaksjonsløsningsmidlet ble deretter fjernet i vakuum og den urensede oljen ble tatt opp i

eter. De faste stoffene ble isolert med filtrering og vasket med eter. Produktet ble deretter tørket i vakuum.<1>H NMR 1,09 (t, 3H, J = 7,2 Hz), 3,19 (m, 2H), 6,74 (br s, 1H), 7,37 (d, 1H, J = 8,58 Hz), 7,60 (d, 1H, J = 8,59 Hz), 8,01 (s, 1H), 10,8 (br s, 1H). LCMS: R.T. 2,3 min, MH-254 m/z.

Eksempel 6

N- (6-klor-5-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-N'-etylurea

Tre gram av N- (6-klor-l, 3-benzotiazol-2-yl) -W-etylurea ble løst opp i ca. 15 ml konsentrert svovelsyre (ca. 92-94 %). Løsningen ble avkjølt til ca. 0-5 °C. Bortimot 1,5 g av is-avkjølt salpetersyre (70 % konsentrasjon ble anvendt, selv om dette ikke er nødvendig) ble tilsatt dråpevis. Reaksjonen ble holdt ved 0-5 °C i ca. én time og deretter helt over i vann. pH-verdien ble deretter justert til ca. 7-8 med ammoniakk og de faste stoffene ble isolert med filtrering. De faste stoffene ble vasket med vann og deretter tørket i vakuum. Produktet ble videre renset med kromatografi og deretter tørket i vakuum.<X>H NMR 1,08 (t, 3H, J = 7,2 Hz), 3,19 (m, 2H), 6,92 (br s, 1H), 8,26 (s, 1H), 8,31 (s, 1H), LC/MS 3,72 min, 302 (M+l).

Eksemplene 7-166

De følgende eksemplene ble syntetisert vesentlig i henhold til eksempelet indikert i den tredje kolonnen i tabellen ved å anvende det egnede startmaterialet.

NA = ikke tilgjengelig

Hydrogenet(ene) til hydroksy- og aminogruppene er ikke vist i de strukturelle formlene ovenfor, men er i stedet antatt å foreligge.

Generell beskrivelse av Skjema IV

2-Amino-l,3-benzotiazol-6-karbonitril: 4-Aminobenzonitril oppløses i eddiksyre (eller en svak protisk syre) og løs-ningen avkjøles til ca. 16-30 °C, fortrinnsvis 16-18 °C. Kaliumtiocyanat tilsettes og flasken utstyres deretter med en tilsetningstrakt. Tilsetningstrakten fylles med brom og eddiksyre. Denne mørke løsningen settes deretter dråpevis til benzonitrilløsningen under god agitering og får røre i ca. 12-20 timer, fortrinnsvis i ca. 16 timer. Slurryen druknes deretter i vann og filtreres. Den utstansede kaken vaskes godt med vann, lages som slurry på nytt i fortynnet vandig alkali og filtreres. Igjen vaskes den utstansede kaken godt med vann for å oppnå tittelforbindelsen.

N- (6-Cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl) -W-etylurea: 2-Amino-l, 3-benzotiazol-6-karbonitril oppløses i et polart aprotisk løsningsmiddel, fortrinnsvis dimetylformamid. R<3>NCO tilsettes, etterfulgt av en alkylaminbase, fortrinnsvis trietylamin, og løsningen varmes opp til ca. 70-90 °C, fortrinnsvis ca. 80 °C, under god agitering. Løsningen får røre i ca. 4-8 timer, fortrinnsvis ca. 4 timer, og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum, og de faste stoffene vaskes godt med eter. Produktet renses videre med kolonnekromatografi, og tittelproduktet isoleres etter tørking i vakuum. Metyl[(6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]metantioat: 2-Amino-1,3-benzotiazol-6-karbonitril oppløses i pyridin. Metylklortiolformat tilsettes og løsningen varmes opp til ca. 50-60 °C, fortrinnsvis ca. 50 °C, under god agitering. Løsningen får røre i ca. 8-24 timer, fortrinnsvis 8 timer, og avkjøles deretter til romtemperatur. Slurryen filtreres, og de faste stoffene vaskes godt med vann og tørkes i vakuum.

Syntese av forbindelse C i Skjema IV: Metyl[(6-cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl)amino]metantioat oppløses i alkanol. Et overskudd av det passende aminet, R<3>X<1>NH, tilsettes, og løsningen varmes opp til ca. 75-85 °C, fortrinnsvis 80 °C, under god agitering. Løsningen får røre i ca. 8-24 timer, fortrinnsvis 14 timer, og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum. Produktet kan bli renset videre med kolonnekromatografi for å tilveiebringe det ønskede produktet.

Fremstilling 1

2-Amino-l,3-benzotiazol-6-karbonitril

To gram av 4-aminobenzonitril ble løst opp i ca. 40 ml eddiksyre, og løsningen ble avkjølt til ca. 16 °C. Bortimot 3,3 g kaliumtiocyanat ble tilsatt, og flasken ble utstyrt med en tilsetningstrakt. Tilsetningstrakten ble fylt med ca. 2,7 g brom og ca. 5 ml eddiksyre. Denne mørke løsningen ble deretter satt til benzonitrilløsningen dråpevis under god agitering og fikk røre i ca. 16 timer. Slurryen ble deretter druknet i vann og filtrert. Den utstansede kaken ble vasket godt med vann, laget som slurry på nytt i fortynnet vandig alkali og filtrert. Igjen ble den utstansede kaken vasket godt med vann. Etter tørking i vakuum ble ca. 2 gram av tittelforbindelsen isolert.<1>H NMR 6,8 (d,

1H, J = 8,7 Hz), 6,9 (br s, 2H), 7,6 (dd, 1H, J = 2 Hz, J = 8,7 Hz), 8,0 (d, 1H, J = 2 Hz), LC/MS 2,34 min, 174 (M-H"), RP-HPLC RT 7,7 minutter.

Fremstilling 2

Metyl[(6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]metantioat

2-Amino-l,3-benzotiazol-6-karbonitril (1,4 g) ble løst opp i ca. 50 ml pyridin. Bortimot 2 g metylklortiolformat ble

tilsatt, og løsningen ble oppvarmet til ca. 50 °C under god agitering. Løsningen fikk røre i ca. 8 timer og ble deretter avkjølt til romtemperatur. Slurryen ble filtrert, og de faste stoffene ble vasket godt med vann. Etter tørking i vakuum ble ca. 1,2 gram av tittelproduktet isolert.<*>H NMR 2,4 (s, 3H), 7,8 (m, 2H), 8,5 (s, 1H), 13,2 (br s, 1H), LC/MS 2,92 min, 250 (MH+) , 248 (M-H").

Instrumentering for Eksemplene 166-197 var:

LC/MS rensingsbetingelser:

Kolonne: Hypersil<®>BDS, C18, 5u, 100x21,2 mm (Hypersil

Inc., Needham, MA)

Gradient: Generelt fra 100 % pH 4,5 50 mM NH„OAc/H20 til 100 % CH3CN i 8,5 minutt, men varierer avhengig av nødvendig separering

Strømningshastighet: 25 ml/min

<:>H NMR-spektrum

Målt på et Bruker 400 MHz spektrometer i DMSO-deuterium ved å anvende tetrametylsilan (0,00 ppm) som intern standard.

LC-betingelser (analytisk forsøk):

Kolonne: PECOSPHERE, C18, 3 um, 33x4,6 mm (Perkin Eimer,

Norwalk, CT)

Gradient: Fra 100 % pH 4, 5 50 mM NH4OAc/H20 til 100 % CH3CN

i 4,5 minutt

Strømningshastighet: 3,5 ml/min

Eksempel 167-169

N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea

2-Amino-l,3-benzotiazol-6-karbonitril (0,2 g) ble løst opp i ca. 5 ml dimetylformamid. Bortimot 0,2 ml etylisocyanat ble tilsatt etterfulgt av ca. 0,3 ml trietylamin, og løs-ningen ble oppvarmet til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen fikk røre i ca. 4 timer og ble deretter avkjølt til romtemperatur. Løsningsmidlet ble fjernet i vakuum, og de faste stoffene ble vasket godt med eter. Produktet ble videre renset med kolonnekromatografi, og ca. 0,14 gram ble isolert etter tørking i vakuum.<1>H NMR 1,1 (t, 3H, J = 7,2 Hz), 3,2 (m, 2H), 6,8 (s, 1H), 7,7 (m, 2H), 8,4 (s, 1H), 11,0 (s, 1H), LC/MS 2,54 min, 247 (MH+) , 245 (M-H"), lab RP-HPLC RT 7,8 minutter.

Eksempel 168 og 169 ble syntetisert i henhold til syntesen i Eksempel 167 ved å anvende det egnede startmaterialet.

Eksempel 168: N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-[(IS)-1-fenyletyl]urea:<1>H NMR 1,4 (d, 3H, J = 6,8 Hz), 4,9 (m, 1H), 7,3 (m, 6H), 7,7 (br s, 2H), 8,4 (s, 1H), 10,8 (br s, 1H) , LC/MS 3,32 min, 323 (MH+) , 321 (M-H").

Eksempel 169: N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-[( IR)-1-fenyletyl]urea:<*>H NMR 1,4 (d, 3H, J = 6,9 Hz), 4,9 (m, 1H), 7,3 (m, 5H), 7,36 (d, 1H, J = 4,5 Hz), 7,7 (m, 2H), 8,4 (s, 1H), 10,8 (br s, 1H), LC/MS 3,30 min, 321 (M-H").

Eksempler 170-171

De følgende eksemplene ble syntetisert i samsvar med den generelle fremgangsmåten for å fremstille en forbindelse C i Skjema IV ved å anvende det passende aminet.

Eksempel 170: N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(4-pyri-dyImetyl)urea:<*>H NMR 4,4 (d, 2H, J = 6 Hz), 7,31 (d, 2H, J = 5,8 Hz), 7,4 (br s, 1H) , 7,8 (rn, 2H) , 8,46 (s, 1H) , 8,52 (d, 2H, J = 5,8 Hz), 11,3 (br s, 1H), LC/MS 2,44 min 310 (MH+) , 308 (M-H") .

Eksempel 171: N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(3-pyridyImetyl)urea:<J>H NMR 4,4 (d, 2H, J = 5,9 Hz), 7,38 (m, 2H), 7,8 (m, 3H), 8,46 (m, 2H), 8,55 (s, 1H), 11,1 (br s, 1H), LC/MS 2,46 min, 310 (MH+) , 308 (M-H").

Generell fremgangsmåte for å syntetisere l-etyl-5-metyl-3-(6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-1,3,5-triazinan-2-on: N-Etyl-W-(6-nitro-l, 3-benzotiazol-2-yl) urea blandes i en alkanol/vann-blanding, fortrinnsvis 1:1 EtOH/H20 ved romtemperatur. En 37 % vandig løsning av formaldehyd tilsettes etterfulgt av tilsetning av en 2 M løsning av MeNH2i MeOH, deretter ca. 2 molekvivalenter av N-metylmorfolin. Løsning-en oppvarmes til ca. 70-85 °C, fortrinnsvis 80 °C, og får deretter røre i ca. 4-24 timer, fortrinnsvis 4 timer. Slurryen avkjøles deretter til romtemperatur, filtreres og vaskes godt med vann, tørkes og tittelproduktet isoleres.

Generell fremgangsmåte for Grignard-tilsetning: Grignard-syntesen kan bli utført vesentlig i henhold til fremgangsmåten til Bartoli, JOC, (1980), 45, 522-524. For eksempel oppløses l-etyl-5-metyl-3-(6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-1,3,5-triazinan-2-on i et inert løsningsmiddel slik som en eter, fortrinnsvis tetrahydrofuran. Denne slurryen avkjøles til ca. 0-5 °C, fortrinnsvis 0 °C. Bortimot 2 molare ekvivalenter av det egnede Grignard-reagenset tilsettes dråpevis til slurryen. Når tilsetning er fullført, røres løsningen ved ca. 0-30 °C i ca. 5 minutter. Deretter tilsettes ca. 0,66 molekvivalenter av KMn04, oppløst i 1:1 aceton/vann, dråpevis ved ca. 0-5 °C, fortrinnsvis 0 °C. Løsningen får røre til romtemperatur. Det urensede reaksjonsproduktet fortynnes deretter med vann, og det

ønskede produktet ekstraheres over i metylenklorid. De kombinerte organiske sjiktene tørkes over magnesiumsulfat, og deretter fjernes løsningsmidlet i vakuum. Produktet kan bli renset videre med kromatografi og deretter tørket i vakuum.

Fremstilling 3

l-Etyl-5-metyl-3-(6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-1,3,5-triazinan-2-on

N- Etyl- N'-(6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)urea (2,8 g) ble blandet i ca. 100 ml 1:1 EtOH/H20 ved romtemperatur. Bortimot 8 ml av en 37 % vandig formaldehydløsning tilsettes etterfulgt av tilsetning av ca. 15 ml av en 2 M løsning av MeNH2i MeOH, deretter ca. 2,2 ml av N-metylmorfolin. Løs-ningen ble oppvarmet til ca. 80 °C og fikk deretter røre i ca. 16 timer. Slurryen ble deretter avkjølt til romtemperatur, filtrert og vasket godt med vann. Etter tørking i vakuum ble ca. 3,2 gram isolert.<1>H NMR 1,13 (t, 3H, J = 7,1 Hz), 2,55 (s, 3H), 3,38 (q, 2H, J = 7,1 Hz), 4,39 (s, 2H), 5,16 (s, 2H), 7,81 (d, 1H, J = 8,9 Hz), 8,22 (dd, 1H, J = 2,4 Hz, J = 8,9 Hz), 8,95 (d, 1H, J = 2,4 Hz) LC/MS = 3,33 min, 322 (MH+) , 320 (M-H") .

Eksempler 172-177

De følgende eksemplene ble syntetisert i henhold til den foregående syntetiske beskrivelsen ved å anvende det nevnte Grignard-reagenset.

Eksempel 172: l-Etyl-3-(7-etyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-5-metyl-l,3,5-triazinan-2-on

Grignard-reagens = EtMgBr i Et20;<*>H NMR 1,13 (t, 3H, J = 7,1 Hz), 1,33 (t, 3H, J = 7,5 Hz), 2,55 (s, 3H), 3,05 (m, 2H), 3,35 (m, 2H), 4,4 (s, 2H), 5,15 (s, 2H), 7,68 (d, 1H, J = 8,84 Hz), 8,02 (d, 1H, J = 8,83 Hz), LC/MS 3,61 min, 351 (MH+) , 349 (M-H") .

Eksempel 173: 1-(7-Allyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-3-etyl-5-metyl-l,3,5-triazinan-2-on

Grignard-reagens=Allyl-MgBr i THF;<X>H NMR 1,12 (t, 3H, J = 7,1 Hz), 2,54 (s, 3H), 3,38 (m, 2H), 3,82 (d, 2H, J = 6,2 Hz), 4,4 (s, 2H), 5,02 (s, 1H), 5,06 (d, 1H, J=1,6 Hz), 5,1 (s, 2H), 6,02 (m, 2H), 7,72 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,06 (d, 1H, J = 8,8 Hz), LC/MS 3,6 min, 362 (MH+) , 361 (M-H").

Eksempel 174: l-Etyl-5-metyl-3-(6-nitro-7-fenyl-l,3-benzotiazol-2-yl)-1,3,5-triazinan-2-on

Grignard-reagens = Phenyl-MgCl i THF; LC/MS 2,77 min, 398

(MH<+>) .

Eksempel 175: 1-(7-benzyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-3-etyl-5-metyl-l,3,5-triazinan-2-on

Grignard-reagens = Benzyl-MgCl i THF;<X>H NMR 1,09 (t, 3H, J = 7,1 Hz), 2,52 (s, 3H), 3,3 (m, 2H) , 4,36 (s, 2H), 4,49 (s, 2H), 5,12 (s, 2H), 7,12 (m, 2H), 7,19 (m, 1H), 7,28 (m, 2H), 7,76 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,09 (d, 1H, J = 8,8 Hz), LC/MS 3,81 min, 412 (MH+) .

Eksempel 176: l-Etyl-3-(7-metyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-5-metyl-l,3,5-triazinan-2-on

Grignard-reagens = MeMgCl i THF;<X>H NMR 1,13 (m, 3H), 2,54 (s, 3H), 2,73 (s, 3H), 3,35 (m, 2H), 4,39 (s, 2H), 5,15 (s, 2H), 7,61 (d, 1H, J=8,4 Hz), 8,05 (d, 1H, J = 8,8 Hz), LC/MS 3,36 min, 336 (MH+) , 335 (M-H").

Eksempel 177: tert-Butyl 2-(2-(3-etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-6-nitro-l,3-benzotiazol-7-yl)-acetat

1-Etyl-5-metyl-3-(6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-1, 3, 5-triazinan-2-on (0,05 g) ble løst opp i ca. 25 ml dimetylformamid. Løsningen ble avkjølt til ca. -40 °C. Bortimot 0,24 ml tert-butylkloracetat ble tilsatt dråpevis. Deretter ble ca. 1,5 ml KOt-Bu i THF (1 M) introdusert dråpevis. Når dette var fullført ble løsningen rørt ved ca. -40 til -50 °C i ca. 3 timer. Deretter ble ca. 2 ml mettet ammoniumklo-rid tilsatt, og løsningen ble oppvarmet til romtemperatur. Det urensede reaksjonsproduktet ble deretter fortynnet med vann, og produktet ble ekstrahert over i etylacetat. De kombinerte organiske sjiktene ble tørket over magnesiumsulfat, og deretter ble løsningsmidlet fjernet i vakuum. Produktet ble videre renset med kromatografi og deretter tørket i vakuum.<X>H NMR 1,1 (t, 3H, J = 7,0 Hz), 1,23 (s, 9H), 2,55 (s, 3H), 3,38 (m, 2H), 4,1 (s, 2H), 4,4 (s, 2H), 5,16 (s, 2H), 7,7 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,1 (d, 1H, J = 8,8 Hz), LC/MS 3,72 min, 436 (MH+) .

Generell fremgangsmåte for hydrolyse av urea-beskyttende gruppe

Egnet 7-substituert l-etyl-5-metyl-3-(6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)-1,3,5-triazinan-2-on oppløses i overskudd av protisk syre (slik som trifluoreddiksyre eller vandig HC1) og røres ved romtemperatur til det er fullført. Etter nøytralisering blir produktene enten filtrert og vasket med vann eller ekstrahert over i metylenklorid og deretter tørket. Produkter renses videre med kromatografi. Produktene tørkes i vakuum.

Eksempler 178-183

De følgende eksemplene ble syntetisert i henhold den foregående generelle beskrivelsen for hydrolyse.

Eksempel 178: terfc-Butyl 2-(2-[(etylamino)karbonyl]amino-6-nitro-1,3-benzotiazol-7-yl)acetat

1H NMR 1,1 (t, 3H, J = 7,2 Hz), 1,4 (s, 9H), 3,2 (m, 2H), 4,1 (s, 2H), 6,9 (br s, 1H), 7,69 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,14 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 11,25 (br s, 1H), LC/MS 3,32 min, 381

(MH<+>) .

Eksempel 179: N-Etyl-N'-(7-etyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)urea

<X>H NMR, 1,1 (t, 3H, J=7,2 Hz), 1,3 (t, 3H, J = 7,4 Hz), 3,0 (m, 2H), 3,2 (m, 2H), 7,0 (br s, 1H), 7,59 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,01 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 11,35 (br s, 1H), LC/MS 3,13 min, 295 (MH+) , 293 (M-H").

Eksempel 180: N- (7-Allyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea

<2>H NMR 1,1 (t, 3H, J = 7,2 Hz), 3,2 (m, 2H), 3,82 (d, 2H, J = 6 Hz), 5,06 (d, 1H, J = 1,6 Hz), 5,12 (d, 1H, J = 9,3

Hz), 6,0 (m, 1H), 6,8 (br s, 1H), 7,65 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,06 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 11,17 (br s, 1H), LC/MS 3,04 min, 307 (MH+) , 305 (M-H") .

Eksempel 181: N- (7-Benzyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea

<*>H NMR 1,07 (t, 3H, J = 7,2 Hz), 3,15 (m, 2H) , 4,49 (s, 2H) , 6,77 (br s, 1H) , 7,11-7,29 (m, 5H), 7,69 (d, 1H, J = 8,4 Hz), 8,09 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 11,15 (br s, 1H), LC/MS 3,44 min, 357 (MH+) , 355 (M-H").

Eksempel 182: tf-Etyl-tf'-(6-nitro-7-fenyl-1,3-benzotiazol-2-yl)urea

LC/MS 2,51 min, 341 (MH+) , 343 (M-H").

Eksempel 183: N-Etyl-N'-(7-metyl-6-nitro-l,3-benzotiazol-2-yl)urea

XH NMR, 1,1 (t, 3H, J = 7,1 Hz), 2,73 (s, 3H), 3,2 (m, 2H), 6,79 (br s, 1H), 7,61 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 8,05 (d, 1H, J = 8,8 Hz), 11,15 (br s, 1H), LC/MS 2,85 min, 281 (MH+) , 279

(M-H") .

Fremstilling 4

2-Brom-l,3-sykloheksadion (1). Til en løsning av 1,3-syklo-heksadion (1,15 g, 10,0 mol, 97 % ren) og 48 % HBr (aq)

(1,5 ml, 13,3 mmol, 1,33 ekv.) i H20 (10 ml) ved ca. 20 °C ble en varm løsning av KBrC>3 (0,55 g, 3,30 mol, 0,33 ekv.) i H20 (10 ml) tilsatt dråpevis i løpet av ca. 10 min. Det

var viktig å holde løsningen av KBr03/H20 omkring 35 °C for å holde kaliumsaltet oppløst. Reaksjonsblandingen ble varm ved tilsetning og ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 15 min. Presipitatet ble filtrert av og vasket med H20 (3x5 ml). Det faste stoffet ble tørket under vakuum for å tilveiebringe 1,68 g (88 %) av 1. Materialet ble anvendt i følgende syntese uten videre rensing.<X>H NMR (CDC13) 8 6,52 (br s, 1H), 2,62 (m, 4H, CH2) , 2,03 (p, 2H, J = 6,4 Hz, CH2) .

Fremstilling 5

2-Amino-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-benzotiazol (3). En suspensjon av 2-brom-l,3-sykloheksadion 1 (15,44 g, 80,8 mmol) og tiourea (6,15 g, 80,8 mmol, 1,0 ekv.) i vannfritt THF (120 ml) ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 2 dager. Forsvinning-en av 1 og tilsynekomsten av 2 kunne bli observert på TLC. Blandingen ble konsentrert, og vannfritt dioksan (120 ml) ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 110 °C i ca. 1 dag. Den ble avkjølt, og presipitatet ble fil-

trert av og vasket med THF (2 x 150 ml). Det faste stoffet ble løst opp i H20 (100 ml) og nøytralisert med mettet NaHC03-løsning, hvorpå et presipitat ble dannet. Presipitatet ble høstet og rekrystallisert fra MeOH for å tilveiebringe 7,93 g (58 %) av 3.<X>H NMR (DMSO) 5 8,10 (br s, 2H, NH2) , 2,67 (t, 2H, J = 6,0 Hz, CH2) , 2,36 (t, 2H, J = 6,0 Hz, CH2) , 1,99 (p, 2H, J = 6,4 Hz, CH2) ; Smp. 259, 3-262,5 °C (Spaltning).

Fremstilling 6

1-(7-Okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (4). En løsning av 2-amino-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-benzotiazol 3 (11,56 g, 68,7 mmol) i vannfritt DMF (200 ml) ble behandlet med trietylamin (19,2 ml, 137 mmol, 2,0 ekv.) og etylisocyanat (10,9 ml, 137 mmol, 2,0 ekv.). Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 90 °C med røring i ca. 3 timer. DMF-løsningsmidlet ble destillert bort under redusert trykk. En klebrig brun rest ble fremskaffet. Behandling med Et20 (100 ml) ga et presipitat som ble filtrert av og vasket med mer Et20 (50 ml) . Det lysebrune faste stoffet ble tørket under vakuum for å tilveiebringe 13,97 g (85 %) av 4. Materialet ble anvendt i den følgende syntesen uten videre rensing.<1>H NMR (DMSO) 5 10,95 (br s, 1H, NH) , 6,66 (br s, 1H, NH) , 3,16 (p, 2H, J = 7,2 Hz, CH2) , 2,79 (t, 2H, J = 6,1 Hz, CH2) , 2,45 (t, 2H, J = 6,5 Hz, CH2) , 2,05 (p, 2H, J = 6,4 Hz, CH2) , 1,07 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 240 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,27 minutter.

Fremstilling 7

1- (6,6-Dibrom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (5). En løsning av 1-(7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2- benzotiazolyl)-3-etyl-urea 4 (5,00 g, 20,9 mmol), 48 % HBr (aq) (1,20 ml, 2,09 mmol, 0,1 ekv.) og AcOH (45 ml) ble behandlet dråpevis med en løsning av Br2(2,21 ml, 42,8

mmol, 2,05 ekv.) i AcOH (5 ml) med røring. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 45 °C med røring i ca. 16 timer med en kondensor på toppen av reaksjonskolben. En oransje-farget suspensjon ble oppnådd. Det faste stoffet ble filtrert av og vasket med Et20 (20 ml) , toluen (50 ml) og Et20 (3 x 30 ml). Etter tørking under vakuum ble 7,78 g (94 %) av forbindelse 5 fremskaffet.<*>H NMR (DMSO) 5 11,35 (br s, 1H, NH) , 6,78 (br s, 1H, NH) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 3,12 (t, 2H, J = 5,6 Hz, CH2) , 2,91 (t, 2H, J = 5,6 Hz, CH2) , 1,08 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 396 (MH+) ; RP-HPLC RT 3,04 minutter.

Eksempel 184

1-(6-Brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (6). En suspensjon av 1-(6,6-dibrom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 5 (7,78 g, 19,6 mmol) i THF (50 ml) ble behandlet med DBU (8,79 ml, 58,8 mmol, 3,0 ekv.) dråpevis ved ca. 20 °C. En mørkegrønn suspensjon ble oppnådd mens varme ble generert ved tilsetning av DBU. Den ble

rørt ved ca. 20 °C i ca. 18 timer. Reaksjonsblandingen ble konsentrert, og resten ble behandlet med mettet NH4C1 (aq) løsning til den ble nøytral. Et lysebrunt presipitat ble fremskaffet. Det ble filtrert av og vasket med H20 (2 x 50 ml), liten mengde av MeOH og CH2C12, og til slutt tørket under vakuum for å tilveiebringe 4,83 g (78 %) av den ønskede forbindelsen 6.<X>H NMR (DMSO) 5 10,68 (br s, 1H, NH) , 7,43 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH) , 7,08 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 6,70 (br s, 1H, NH) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 1,09 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH-,) . LC/MS 316 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,80 minutter.

Fremstilling 8

1- (6-Brom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (7). En løsning av 1-(7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2- benzotiazolyl)-3-etyl-urea 4 (1,00 g, 4,18 mmol) og 48 % HBr (aq) (0,24 ml, 2,09 mmol, 0,5 ekv.) i AcOH (18 ml) ble behandlet dråpevis med en løsning av Br2(0,23 ml, 4,39 mmol, 1,05 ekv.) i AcOH (1 ml) med røring. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet ved ca. 45 °C med røring i ca. 16 timer med en kondensor på toppen av reaksjonskolben. En oransje-farget suspensjon ble fremskaffet. Det faste stoffet ble filtrert av og vasket med AcOH (5 ml), toluen (2x3 ml) og

Et20 (2x5 ml). Etter tørking under vakuum ble 1,11 g (83 %) av den ønskede forbindelsen 7 tilveiebragt.<1>H NMR (DMSO) 5 11,15 (br s, 1H, NH) , 6,73 (br s, 1H, NH) , 4,87 (t, 1H, J = 4,6 Hz, CH) , 3,17 (m, 2H, CH2) , 2,87 (dd, 2H, J = 7,2, 4,4 Hz, CH*) , 2,61-2,54 (m, 1H, CH2) , 2, 39-2, 33 (m, 1H, CH2) , 1,08 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 318 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,68 minutter.

Fremstilling 9

1-(7-Hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (8). Til en suspensjon av 1-(6-brom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 5 (0,100 g, 0,314 mmol) i THF (1,0 ml) ble det tilsatt DBU (0,141 ml, 0,94 mmol, 3 ekv.) dråpevis ved ca. 20 °C. En mørkegrønn suspensjon ble fremskaffet mens varme ble generert ved tilsetning av DBU. Den ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 18 timer. Reaksjonsblandingen ble konsentrert og oppløst i DMF (2 ml). LC/MS-rensing ga 0,024 g (32 %) av den ønskede forbindelsen 8.<*>H NMR (DMSO) 5 10,54 (br s, 1H, NH) , 7,17-7,07 (m, 2H, ArH), 6,63 (d, 1H, J = 6,9 Hz, ArH), 6,70 (br s, 1H, NH) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 1,09 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) . LC/MS 238 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,26 minutter.

ForbindelseR<1>

Generell fremgangsmåte for 1-(6-brom-7-alkoksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-ureaforbindelser 9-13. En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 6 og kaliumkarbonat (1,05 ekv.) i vannfritt DMF ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 0,5 time og ble avkjølt til ca. 0 °C. Blandingen ble behandlet med et alkylhalid (1,0 ekv.) og ble rørt ved ca. 0-85 °C i ca. 16 timer. Metanol ble satt til reaksjonsblandingen. Det faste stoffet ble filtrert av og vasket med metanol. Løsningsmidlet ble inndampet og resten ble løst opp i DMF. Den urensede reaksjonsløsningen ble renset med preparativ LC/MS for å tilveiebringe rent ønsket produkt.

Eksempel 185

1-(6-Brom-7-benzyloksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (9). En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etylurea 6 (0,050 g, 0,16 mmol) og kaliumkarbonat (0,023 g, 0,17 mmol, 1,05 ekv.) i vannfritt DMF (1,6 ml) ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 0,5 time og ble avkjølt til ca. 0 °C. Reaksjonsblandingen ble behandlet med benzylbromid (0,019 ml, 0,16 mmol, 1,0 ekv.) og ble rørt ved ca. 0 °C i ca. 16 timer. Metanol (10 ml) ble tilsatt reaksjonsblandingen. Det faste stoffet ble filtrert av og skylt med metanol (3 ml). Løsningsmidlet ble inndampet, og resten ble løst opp i DMF (2 ml). Den urensede reaksjonsløsningen ble renset med

LC/MS for å tilveiebringe 0,029 g (45 %) av den ønskede forbindelsen 9.<*>H NMR (DMSO) 5 10,86 (br s, 1H, NH) , 7,59-7,34 (m, 7H, ArH) , 6,72 (br s, 1H, NH) , 5,17 (s, 2H, CH2) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 1,09 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 406 (MH+) ; RP-HPLC RT 3,8 minutter.

Eksempel 186

1-(6-Brom-7-metoksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (10). En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etylurea 6, kaliumkarbonat og jodmetan i DMF ble reagert for å tilveiebringe 0,0034 g (2 %) av den ønskede forbindelsen 10.<1>H NMR (DMSO) 5 10,88 (br s, 1H, NH), 7,55 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 7,33 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 6,82 (br s, 1H, NH) , 3,93 (s, 3H, CH3) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 1,09 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 330 (MH+) ; RP-HPLC RT 3,04 minutter .

Eksempel 187

1-(6-Brom-7-isopropoksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (11). En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 6, kaliumkarbonat og 2-brompropan i DMF ble reagert for å tilveiebringe 0,046 g (81 %) av den ønskede forbindelsen 11.<X>H NMR (DMSO) 5 10,83 (br s, 1H, NH) , 7,55 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 7,31 (d, 1H, J = 8,6 Hz, ArH), 6,71 (br s, 1H, NH) , 4,69 (hept, 1H, J = 6,0 Hz, CH) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 1,32 (d, 6H, J = 6, 1 Hz, CH3) , 1,09 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 358 (MH+) ; RP-HPLC RT 3,42 minutter.

Eksempel 188

1-(6-Brom-7-(2-(2-metoksyetoksy)etoksy)-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (12). En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 6, kaliumkarbonat og 2-(2-metoksyetoksy)etylbromid i DMF ble reagert for å gi 0,026 g (39 %) av den ønskede forbindelsen 12.<X>H NMR (DMSO) 5 10,65 (br s, 1H, NH) 7,54 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 7,32

(d, 1H, J=8,6 Hz, ArH), 6,73 (br s, 1H, NH) , 4,24 (d, 2H, J = 4,4 Hz, CH2) , 3,76 (d, 2H, J = 4,8 Hz, CH2) , 3,61 (dd, 2H, J = 6,0, 5,2 Hz, CH2) , 3,48 (dd, 2H, J = 6,0, 5,2 Hz, CH2) , 3,26 (s, 3H CH3) , 3,19 (m, 2H, CH2) , 1,09 (t, 3H, J = 7,1 Hz, CHj) ; LC/MS 418 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,95 minutter.

Eksempel 189

1-(6-Brom-7-(4-fluor-benzyloksy)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (13): En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 6, kaliumkarbonat og p-fluor-benzylbromid i DMF ble reagert for å gi 0,013 g (19 %) av den ønskede forbindelsen 13.<1>H NMR (DMSO) 8 1,08 (t, 3H, J = 8 Hz CH2CH3) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 5,16 (s, 2H, 0CH2Ar) , 6,73 (br s, 1H, NH) , 7,26 (dd, 2H, J = 4, 4 Hz, ArH), 7,36 (d, 1H, J = 8 Hz, ArH), 7,56 (d, 1H, J = 4 Hz, ArH), 7,58 (d, 2H, J = 4 Hz, ArH), 10,89 (br s, 1H, NH). HPLC-retensjonstid 3,61 minutter.

Eksempel 190

1-(6-Brom-7-trifluormetansulfonyl-2-benztiazolyl)-3-etylurea (14): Til en løsning av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (50 mg, 0,158 mmol) i pyridin (1 ml) ble det tilsatt 3 porsjoner av (CF3S02)20 (29 ul, 0,174 mmol) med ca. 45 minutters mellomrom. Reaksjonsblandingen ble rørt i ca. 3 timer ved ca. 35 °C. Løsningsmidlet ble deretter inndampet. Det urensede materialet ble renset med LC/MS for å tilveiebringe 23 mg (32 %) ren 14,<X>HNMR (DMSO) 8 1,09 (t, 3H, J = 8 Hz CH3) , 3,19 (m, 2H, CH2) , 6,79 (br s, 1H, NH) , 7,67 (d, 1H, J = 12 Hz, ArH), 7,80 (d, 1H, J = 8 Hz, ArH), 11,20 (br s, 1H, NH). HPLC-retensjonstid 3,58 minutter.

Eksempel 191

1-(6-Brom-7-(2-aminokarboksy)isopropoksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (15): En blanding av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-

benzotiazolyl)-3-etyl-urea 6 (0,050 g, 0,16 mmol), cesium-karbonat (0,155 g, 0,48 mmol, 3,0 ekv.) og 60 % natriumhydrid (0,019 g, 0,48 mmol, 3,0 ekv.) i vannfritt dioksan (1,0 ml) ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 0,5 time, etterfulgt av tilsetning av 2-brom-2-metylpropionylamid (0,079 g, 0,48 mmol, 3,0 ekv.). Den ble oppvarmet ved ca. 110 °C i ca. 18 timer. DMPU (2 ml) ble tilsatt, og den ble oppvarmet ved

ca. 85 °C i ca. ytterligere 18 timer. En ekstra porsjon av 60 % natriumhydrid (0,013 g, 0,32 mmol, 2,0 ekv. i mineral-olje) ble tilsatt. Etter ca. 3,5 dag ble reaksjonen stanset med H20 (1 ml). Blandingen ble konsentrert i vakuum, og EtOAc (25 ml) ble tilsatt. Presipitatet ble filtrert av og skylt med dietyleter (2x5 ml) og metanol (2x5 ml). Den organiske løsningen ble konsentrert, og rest ble løst opp i DMF (2 ml). LC/MS-rensing ga 0,021 g (33 %) av den ønskede forbindelsen 15.<X>HNMR (DMSO) 10,81 (br s, 1H, NH) , 7,73 (br s, 1H, NH2) , 7,57 (d, 1H, J = 8,6 Hz, ArH), 7,44 (br s, 1H, NH2) , 7,34 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 6,71 (br, s, 1H; NH) , 3,18 (m, 2H, CH2) , 1,46 (s, 6H, CH3) , 1,08 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) ; LC/MS 401 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,64 minutter.

1-(6-Brom-7-metoksy-2-benzotiazolyl)-1-metyl-3-etyl-urea (16): Forbindelse 16 ble isolert i en liten mengde som et biprodukt i fremstillingen av forbindelse 10. 0.0030 g (2 %) av den ønskede forbindelsen 16 ble isolert.<1>H NMR (DMSO) 5 7,73 (t, 1H, J = 5,4 Hz, NH) , 7,56 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 7,40 (d, 1H, J = 8,5 Hz, ArH), 3,94 (s, 3H, CH3) , 3,59 (s, 3H, CH3) , 3,24 (m, 2H, CH2) , 1,09 (t, 3H, J = 7,1 Hz, CHj) ; LC/MS 34 4 (MH+) ; RP-HPLC RT 3,58 minutter. 1-(7-Hydroksy-6-nitro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (17): Til en løsning av 2-metylpyridon (0,020 ml, 0,20 mmol, 1,2 ekv.) i vannfritt acetonitril (0,5 ml) ble nitroniumtetra-fluorborat (0,045 g, 0,32 mmol, 1,9 ekv.) tilsatt. Suspensjonen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 5 minutter for å oppnå en oransje løsning. Løsningen ble deretter overført til en suspensjon av 1-(7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea 8 (0,040 g, 0,17 mmol) i acetonitril (0,5 ml). Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 15 minutter, deretter tatt opp i dietyleter (8 ml) og nøytralisert ved å vaske med mettet natriumbikarbonatløsning (1,5 ml). Det organiske ekstraktet ble konsentrert og oppløst i metanol (2 ml). LC/MS-rensing ble etterfulgt av flashkromatografirens-ing på kisel (metylenklorid/metanol = 40/1) for å gi 0,005 g (10 %) av den ønskede forbindelsen 17.<1>H NMR (DMSO) 5 11,20 (br s, 1H, NH) , 8,02 (d, 1H, J = 9,0 Hz, ArH), 7,23 (d, 1H, J = 7,5 Hz, ArH), 6,78 (br s, 1H, NH) , 3,20 (m, 2H, CH2) , 1,10 (t, 3H, J = 7,2 Hz, CH3) . LC/MS 283 (MH+) ; RP-HPLC RT 2,74 minutter. 1-(4,6-Dibrom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (18): Til en suspensjon av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (50 mg, 0,158 mmol) i AcOH (2 ml) ved ca. 20 °C ble Br2(9 (il, 0,174 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 15 minutter. Toluen (10 ml) ble tilsatt, og løsningsmidlene inndampet. Det urensede materialet ble renset med preparativ LC/MS for å gi 19 mg (30 %) ren 18.<X>HNMR (DMSO) 8 1,09 (t, 3H, J = 6 Hz CH3) , 3,19 (m, 2H, CH2) , 6,55 (br s, 1H, NH) , 7,68 (s, 1H, ArH), 10,51 (br s, 1H, NH eller OH) , 11,20 (br s, 1H, NH eller OH) . HPLC retensjonstid 2,90 minutter. Eksempel 195 1-(4,6-Dibrom-7-isopropoksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (19): Ble fremstilt fra 1-(6-brom-7-isopropoksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea som ovenfor. Rensing med LC/MS fremskaffet 25 mg (41 %) ren 19.<1>H NMR (DMSO) 5 1,08 (t, 3H, J = 8 Hz, CH2CH3) , 1,32 (d, 6H, J = 4 Hz, CH( CH3) 2), 3,19 (m, 2H, CH2) , 4,68 (m, 1H, CH(CH3)2), 6,59 (br s, 1H, NH) , 7,83 (s, 1H, ArH), 11,45 (br s, 1H, NH) . HPLC-retensjonstid 4,01 minutter. 1-(4-klor-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (20) og 1-(6-klor-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (21): Til en løsning av 1-(7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (50 mg, 0,209 mmol) i DMF (1 ml) ble det tilsatt en nyfremstilt løsning av Cl2i DMF (3 ml) mettet ved ca. 20 °C. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 80 °C i ca. 24 timer. Løsningsmidlet ble inndampet, og det urensede materialet ble renset med LC/MS. 6 mg (11 %) av en blanding av ren 20 og 21 i et forhold på 1:1 ble fremskaf-fet.<X>H NMR (DMSO) 5 1,08 (t, 3H, J = 8 Hz CH2CHj) , 3,16 (m, 2H, CH2) , 6,63 (d, 0,5H, J = 8 Hz, ArH), 6,64 (br s, 0,5H, NH) , 6,87 (br s, 0,5H, NH) , 7,01 (d, 0,5H, J = 8 Hz, ArH), 7,22 (d, 0,5H, J = 8 Hz, ArH), 7,25 (d, 0,5H, J = 8 Hz, ArH). HPLC-retensjonstid 2,54 minutter.

1-(4,6-Diklor-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (22): Til en løsning av 1-(7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-2-benzotiazolyl)-3-etyl-urea (50 mg, 0,209 mmol) i AcOH (2 ml) ble det boblet Cl2-gass i ca. 1 minutt ved ca. 20 °C. Et hvitt presipitat ble dannet som ble filtrert av. 5 mg (8 %) ren 22 ble oppnådd.<l>H NMR (DMSO) 5 1,09 (t, 3H, J = 6 Hz CH3) , 3,19 (m, 2H, CH2) , 6,59 (br s, 1H, NH) , 7,47 (s, 1H, ArH), 10,58 (br s, 1H, NH eller OH) , 11,26 (br s, 1H, NH eller OH). HPLC-retensjonstid 2,73 minutter.

Generell fremgangsmåte for å fremstille 1-( 1- Alkynyl- 2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser.

Trinn A: 1-(7-Trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea. Til en løsning av 1-(7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (1,50 g, 6,32 mmol) i 15 ml pyridin ved ca. 0 °C ble trifluormetansulfonholdig anhydrid (2,13 ml, 12,64 mmol) tilsatt dråpevis. Den ble rørt ved ca. 0 °C i ca. 2 timer. Reaksjonen ble stanset med 15 ml MeOH og løsnings-midlet ble inndampet. Den urensede blandingen ble renset med flashkromatografi på Si02med metylenklorid og metanol (90/1) for å gi 1,45 g (62 %) av ønsket forbindelse. LC/MS 369,9 (M+l); LC-retensjonstid 3,34 min.

Trinn B: En blanding av 1-(7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3)2Cl2(0,08 ekv.) og trietylamin (4,3 ekv.) i vannfritt DMF bobles med nitrogengass i ca. 5 minutter, etterfulgt av tilsetningen av et valgfritt alkyn (5,0 ekv.). Blandingen varmes opp ved ca. 100 °C med røring i et forseglet rør i ca. 18 timer. Blandingen avkjøles, tas opp med MeOH og fordampes tørr. Rensing foregår med flashkromatografi på Si02med etylacetat og heptan for å gi rene ønskede produkter.

Eksempel 199

1-(7-Trimetylsilylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,080 g, 80 % ren, 0,17 mmol), Pd(PPh3)2Cl2(0,010 g, 0,014 mmol, 0,08 ekv.) og trietylamin (0,102 ml, 0,73 mmol, 4,3 ekv.) i 1 ml vannfritt DMF ble boblet med nitrogengass i 5 minutter, etterfulgt av tilsetningen av trimetylsilylacetylen (0,12 ml, 0,85 mmol, 5,0 ekv.). Blandingen ble oppvarmet ved ca. 100 °C med røring i et forseglet rør i ca. 18 timer. Blandingen ble avkjølt, tatt opp i 10 ml MeOH og fordampet tørr. Rensing med flashkromatografi på Si02med etylacetat og heptan (2/1) fremskaffet ønsket ren forbindelse 0,050 g (93 %). LC/MS 318 (M+l); LC-retensjonstid 9,25 min.

1-(7-Acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(7-trimetylsilylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea 2 (0,050 g, 0,16 mmol) og 1 M vandig KOH-løsning (0,16 ml, 0,16 mmol, 1,0 ekv.) i 1,5 ml av 2/1 blanding av DMF/MeOH ble rørt ved romtemperatur i ca. 2 timer. Blandingen ble tatt opp i 10 ml MeOH og presipitatet ble filtrert av. Utgangsvæsken ("mother liquid") ble konsentrert og renset med preparativ HPLC for å gi den ønskede forbindelsen 0,006 g (15 %). LC/MS 246 (M+l); LC-retensjonstid 2,77 min.

Eksempel 200

1-(7-(N,N-Dimetylmetylacetylenyl)-2-benzotiazolyl) -3-etylurea

I henhold til den generelle fremgangsmåten for å fremstille alkynylforbindelser ble en blanding av l-(7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin, Pd(PPh3)2Cl2og N,N-dimetylmetylacetylen i DMF reagert for å gi 0,0025 g (8 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 303 (M+l); LC-retensjonstid 2,20 min.

Eksempel 201

1-(7-(2'-Pyridinylacetylenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Ifølge den generelle fremgangsmåten for å fremstille alky-nylf orbindelser ble en blanding av l-(7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin, Pd(PPh3)2Cl2og 2-pyridinylacetylen i DMF reagert for å gi 0,020 g (57 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 322,9 (M+l); LC-retensjonstid 3,18 min.

Eksempel 202

1-(7-Isopropoksy-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En løsning av 1-(6-brom-7-isopropoksy-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,036 g, 0,10 mmol) i 0,5 ml DME ble avkjølt til ca. -78 °C og ble behandlet med en løsning av 1,6 M n-BuLi i heksaner (0,16 ml, 0,26 mmol, 2,6 ekv.). Den ble rørt ved temperaturen i ca. 20 min, deretter ble en løsning av N-klorsuksinimid (NCS) (0,015 g, 0,11 mmol, 1,1 ekv.) i 0,5 ml DME tilsatt. Den ble varmet opp til ca. 0 °C i ca. 0,5 time. Den ble tatt opp i MeOH og renset med HPLC for å tilveiebringe 0,007 g (25 %) av tittelforbindelsen. LC/MS 279,9 (M+l); LC-retensjonstid 3,10 min.

Eksempel 203

1-(7-Fenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,050 g, 80 % ren, 0,11 mmol), litiumklorid (0,039 g, 0,92 mmol, 8,4 ekv.), trifenylfosfin (0,017 g, 0,066 mmol, 0,6 ekv.), Pd(PPh3)2Cl2(0,010 g, 0,013 mmol, 0,12 ekv.), tributylfenyltinn (0,036 ml, 0,33 mmol, 3,0 ekv.) og en krystall av 2,6-di-tert-butyl-4-metylfenol i 1 ml vannfritt DMF ble mettet med nitrogengass og oppvarmet ved ca. 120 °C i et forseglet rør i ca. 36 timer. Mer katalysator Pd(PPh3)2Cl2(0,010 g, 0,013 mmol, 0,12 ekv.) og tinnreagens (0,024 ml, 0,22 mmol, 2,0 ekv.) ble tilsatt blandingen etter de første 24 timene. Blandingen ble tatt opp i MeOH, filtrert og konsentrert. Rensing med HPLC fremskaffet 0,004 g (12 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 298,0 (M+l), LC-retensjonstid 3,37 min.

Eksempel 204

1-(7-Vinyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen i Eksempel 203 ble en blanding av 1-(7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,050 g, 80 % ren, 0,11 mmol), litiumklorid (0,039 g, 0,92 mmol, 8,4 ekv.), trifenylfosfin (0,017 g, 0,066 mmol, 0,6 ekv.), Pd(PPh3) 2C12, (0, 009 g, 0,013 mmol, 0,12 ekv.), tetravinyl-tinn (0,040 ml, 0,22 mmol, 2,0 ekv.) og en krystall av 2,6-di-tert-butyl-4-metylfenol mettet med nitrogengass og oppvarmet ved ca. 100 °C i ca. 1,5 time. Blandingen ble tatt opp i MeOH, filtrert, konsentrert og renset med HPLC og preparativ TLC i etylacetat/heptan-blanding for å oppnå 0,004 g (14 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 248 (M+l); LC-retensjonstid 2,96 min.

Eksempel 205

1-(6-Brom-7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Til en løsning av 1-(6-brom-7-hydroksy-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (3,35 g, 10,6 mmol) i 40 ml pyridin ved ca. 0 °C ble trifluormetansulfonholdig anhydrid (2,67 ml, 15,9 mmol) tilsatt dråpevis. Den ble rørt ved ca. 0 °C i ca. 4 timer. Reaksjonen ble tatt opp i 100 ml AcOEt, vasket med 70 ml 2 M HC1 og 70 ml saltvann. Løsningen ble tørket (MgS04) og konsentrert. Den urensede blandingen ble renset med flashkromatografi på Si02med AcOEt og heptan (1/3) for å gi 2,39 g (50 %) av ønsket forbindelse. LC/MS 445,9 (M-l); LC-retensjonstid 3,84 min.

1-(6,7-Di-vinyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen i Eksempel 203 ble en blanding av 1-(6-brom-7-trifluormetylsulfonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,100 g, 0,22 mmol), litiumklorid (0,078 g, 1,84 mmol, 8,4 ekv.), trifenylfosfin (0,034 g, 0,13 mmol, 0,6 ekv.), Pd(PPh3)2Cl2(0,018 g, 0,026 mmol, 0,12 ekv.), tetravinyl-tinn (0,080 ml, 0,44 mmol, 2,0 ekv.) og en krystall av 2,6-di-tert-butyl-4-metylfenol mettet med nitrogengass og oppvarmet ved ca. 100 °C i ca. 18 timer. Ytterligere tinnreagens (0,080 ml, 0,44 mmol, 2,0 ekv.) ble tilsatt en blanding etter de første 2 timene. Blandingen ble tatt opp i MeOH, filtrert og konsentrert. Rensing med HPLC og flashkromatografi på Si02med etylacetat/metylenklorid (1/4) fremskaffet den ønskede forbindelsen 0,014 g (23 %). LC/MS 274,3 (M+l); LC-retensjonstid 2,32 min.

Generell fremgangsmåte for å fremstille 2-amino-6-substituerte benzotiazolforbindelser.

En løsning av 4- substituert anilin og KSCN (2,0 ekv.) i eddiksyre avkjøles ved ca. 5 °C og behandles dråpevis med en løsning av brom i eddiksyre (1,0 ekv.). Blandingen røres ved romtemperatur i ca. 1 til 3 timer. Presipitatet filtreres bort og vaskes med Et20. Det fremskaffede faste stoffet nøytraliseres med mettet natriumkarbonatløsning, og et nytt presipitat dannes. Det filtreres bort, vaskes med vann og tørkes under vakuum for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen.

Eksempel 206

2-Amino-6-benzyl-benzotiazol

En løsning av 4-benzylanilin (0,916 g, 5,00 mmol) og KSCN (0,97 g, 10,0 mmol, 2,0 ekv.) i 10 ml eddiksyre ble avkjølt ved ca. 5 °C og ble behandlet dråpevis med en løsning av brom (0,258 ml, 5,00 mmol, 1,0 ekv.) i 2 ml eddiksyre. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i ca. 1 time. Presipitatet ble filtrert av og vasket med Et20. Det fremskaffede faste stoffet ble nøytralisert med mettet natriumkar-bonatløsning, og et nytt presipitat ble dannet. Det ble filtrert av, vasket med vann og MeOH og tørket under vakuum for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen 1,06 g (88 %). LC/MS 241,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,46 min.

1-(6-Benzyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 2-amino-6-benzyl-benzotiazol (0,040 g, 0,17 mmol), trietylamin (0,104 ml, 0,77 mmol, 4,5 ekv.) og etylisocyanat (0,049 ml, 0,64 mmol, 3,8 ekv.) i 1 ml toluen ble oppvarmet ved ca. 95 °C i ca. 16 timer. Presipitatet ble filtrert av, vasket med Et20 og MeOH og tørket under vakuum for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen 0,029 g (56 %) . LC/MS 312,3 (M+l), LC-retensjonstid 2,62 min.

Eksempel 207

2-Amino-6- (4'-fluorfenoksy)-benzotiazol

En løsning av 4-(4'-fluorfenoksy)anilin (0,305 g, 1,50 mmol) og KSCN (0,29 g, 3,00 mmol, 2,0 ekv.) i 3 ml eddiksyre ble avkjølt ved ca. 5 °C og ble behandlet dråpevis med en løsning av brom (0,077 ml, 1,50 mmol, 1,0 ekv.) i 2 ml eddiksyre. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i ca. 2 timer. Presipitatet ble filtrert av og vasket med Et20. Utgangsvæsken fra filtreringen ble konsentrert, og resten ble kombinert med presipitatet. Det fremskaffede faste stoffet ble nøytralisert med mettet natriumkarbonatløsning, og et nytt presipitat ble dannet. Det ble filtrert av, vasket med vann og tørket under vakuum for å gi den ønskede forbindelsen 0,403 g (90 %). LC/MS 261,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,44 min.

Eksempel 208

2-Amino-6-(4<1->pyridinylmetyl)-benzotiazol

En løsning av 4-(4'-pyridinylmetyl)anilin (0,368 g, 2,00 mmol) og KSCN (0,388 g, 4,00 mmol, 2,0 ekv.) i 5 ml eddiksyre ble avkjølt ved ca. 5 °C og ble behandlet dråpevis med en løsning av brom (0,103 ml, 2,00 mmol, 1,0 ekv.) i 2 ml eddiksyre. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i 3 timer. Presipitatet ble filtrert av og vasket med Et20. Det fremskaffede faste stoffet ble nøytralisert med mettet natrium-karbonatløsning, og et nytt presipitat ble dannet. Det ble filtrert av, vasket med vann og tørket under vakuum for å gi den ønskede forbindelsen 0,41 g (85 %). LC/MS 242,2 (M+l); LC-retensjonstid 1,61 min.

Generell fremgangsmåte for å fremstille 1-(6-subsfcifcuerfc-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser. En suspensjon av 2-amino-6-substi tuert benzotiazol, trietylamin (3,0 ekv.) og etylisocyanat (2,5 ekv.) i toluen varmes opp ved ca. 95 °C i ca. 3 til 20 timer. Presipitatet filtreres bort, vaskes med Et20 og MeOH og tørkes under vakuum for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen.

Eksempel 209

1-(6-(4 *-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 2-amino-6-(4'-fluorfenoksy)-benzotiazol, trietylamin og etylisocyanat i toluen ble reagert i henhold til den generelle fremgangsmåten beskrevet heri ovenfor for å gi 0,041 g (66 %) ønsket forbindelse. LC/MS 332,2 (M+l);

LC-retensjonstid 2,66 min.

Eksempel 210

1-(6-(4'-Pyridinylmetyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 2-amino-6-(4'-pyridinylmetyl)-benzotiazol, trietylamin og etylisocyanat i toluen ble reagert i henhold til den generelle fremgangsmåten beskrevet heri ovenfor for å gi 0,100 g (62 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 313,3 (M+l); LC-retensjonstid 1,96 min.

1-(6-Fluor-7-klor-2-benzotiazolyl)-3-etylurea og 1-(5-klor-6-fluor-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En løsning av 3-klor-4-fluor-anilin (0,300 g, 2,06 mmol) og KSCN (0,412 g, 4,25 mmol, 2,06 ekv.) i 5 ml eddiksyre ble avkjølt til ca. 5 °C og ble behandlet dråpevis med en løs-ning av brom (0,159 ml, 3,09 mmol, 1,5 ekv.) i 5 ml eddiksyre. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i ca. 3 timer. Blandingen ble konsentrert og renset på SiC>2 med AcOEt og metylenklorid (1/8) for å tilveiebringe 0,041 g (10 %) av en blanding av 6-fluor-7-klor-benzotiazol og 5-klor-6-fluor-benzotiazol. Blandingen ble blandet med trietylamin (0,055 ml, 0,40 mmol, 2,0 ekv.) og etylisocyanat (0,031 ml, 0,4 0 mmol, 2,0 ekv.) i 1 ml toluen. Den ble oppvarmet ved ca. 110 °C i ca. én dag. Resten ble fordampet tørr og tatt opp i DMF. Et presipitat ble filtrert av fra DMF-løsningen, vasket med Et20 og tørket under vakuum for å gi l-(5-klor-6-fluor-2-benzotiazolyl)-3-etylurea 0,003 g. LC/MS 274,0 (M+l); LC-retensjonstid 3,10 min. DMF-utgangsvæsken ble renset med HPLC og preparativ TLC for å tilveiebringe l-(6-fluor-7-klor-2-benzotiazolyl)-3-etylurea 0,002 g. LC/MS 274,0 (M+l); LC-retensjonstid 3,08 min.

Eksempel 212

1-(6-Brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 2-amino-6-brom-benzotiazol (6,12 g, 26,2 mmol), trietylamin (7,30 ml, 52,4 mmol, 2,0 ekv.) og etylisocyanat (4,15 ml, 52,4 mmol, 2,0 ekv.) i 50 ml toluen ble oppvarmet ved ca. 90 °C i ca. 15 timer. Presipitatet ble filtrert av, vasket med Et20 og tørket under vakuum for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen 7,39 g (94 %). LC/MS 300,0 (M-l); LC-retensjonstid 3,01 min.

Generell fremgangsmåte for å fremstille l-.(6-aIJ^nyl-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser.

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, (0,05 ekv.) og trietylamin (4,3 ekv.) i vannfritt DMF bobles med nitrogengass i ca. 5 minutter, etterfulgt av tilsetningen av et valgfritt alkyn (5,0 ekv.). Blandingen varmes opp ved ca. 80 °C med røring i et forseglet rør i ca. 15 timer. Blandingen avkjøles, tas opp med MeOH og fordampes tørr. Rensing med HPLC eller med flashkromatografi på Si02med etylacetat og heptan for å tilveiebringe rent ønsket produkt.

Eksempel 213

1-(6-Trimetylsilylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,100 g, 0,33 mmol), Pd(PPh3)2Cl2(0,012 g, 0,017 mmol, 0,05 ekv.) og trietylamin (0,20 ml, 1,42 mmol, 4,3 ekv.) i 1 ml vannfritt DMF ble boblet med nitrogengass i ca. 5 minutter, etterfulgt av tilsetningen av trimetylsilylacetylen (0,23 ml, 1,65 mmol, 5,0 ekv.). Blandingen ble oppvarmet ved ca. 80 °C med røring i et forseglet rør i ca. 15 timer. Blandingen ble avkjølt, tatt opp i 10 ml MeOH og fordampet tørr. Rensing med HPLC fremskaffet ønsket ren forbindelse 0,093 g (89 %). LC/MS 318 (M+l); LC-retensjonstid 3,77 min.

Eksempel 214

1-(6-Fenylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, trietylamin og fenylacetylen i 1 ml vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 213 for å gi 0,008 g (8 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 322 (M+l); LC-retensjonstid 3,65 min.

Eksempel 215

1-(6-(N,N-Dimetylaminomentyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, trietylamin og N,N-dimetylaminometylacetylen i 1 ml vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 213 for å gi 0,145 g (28 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 303 (M+l); LC-retensjonstid 1,40 min.

Eksempel 216

1-(6-(4'-Fluorfenyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd (PPh3) 2C12, trietylamin og 4-fluorfenylacetylen i 1 ml vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 213 for å gi 0,215 g (94 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 340,3 (M+l); LC-retensjonstid 2,92 min.

Eksempel 217

1-(6-(4'-Tolyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, trietylamin og 4-tolylacetylen i 1 ml vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 213 for å gi 0,185 g (99 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 336,3 (M+l); LC-retensjonstid 3,07 min.

Eksempel 218

1-(6-Acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-trimetylsilylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,0710 g, 0,22 mmol) og 1 M vandig KOH-løsning (1,22 ml, 1,22 mmol, 5,5 ekv.) i 1,5 ml MeOH ble rørt ved romtemperatur i ca. 2 timer. Blandingen ble surgjort med 1 M HC1, deretter tatt opp i 20 ml AcOEt, og den vandige fasen ble ekstrahert med 10 ml AcOEt. De kombinerte organiske delene ble tørket (MgS04) , konsentrert og renset med HPLC for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen 0,003 g (5 %). LC/MS 246 (M+l); LC-retensjonstid 2,84 min.

Eksempel 219

1-(6-(2-Fenyletyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 1-(6-fenylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,048 g, 0,15 mmol) og 10 % palladium på karbon (0,016 g, 10 vektprosent renhet, 0,015 mmol, 0,10 ekv.) i 2 ml etanol ble mettet med nitrogengass, etterfulgt av bobling av hydrogengass. Den ble rørt under hydrogenatmosfære i ca. 16 timer. Blandingen ble tatt opp i 8 ml MeOH, filtrert, konsentrert og tørket under vakuum for å tilveiebringe 0,037 g (76 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 326,3 (M+l); LC-retensjonstid 2,84 min.

Eksempel 220

1-(6-(2-(4'-Fluor-fenyl)etyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 1-(6-(4'-fluorfenyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,144 g, 0,42 mmol) og Lindlar-katalysator (0,090 g, 5 vektprosent renhet, 0,042 mmol, 0,10 ekv.) i 8 ml etanol ble mettet med nitrogengass, etterfulgt av bobling av hydrogengass. Den ble rørt under hy drogenatmosfære i ca. 16 timer. Den resulterende blandingen bestod av forbindelse med fullstendig redusert trippelbinding og forbindelse med delvis redusert trippelbinding. En ny katalysator, palladium på karbon (0,045 g, 0,042 mmol, 0,10 ekv.), ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt under hydrogengass i ca. ytterligere 1 time. Blandingen ble tatt opp i 8 ml MeOH, filtrert, konsentrert og rekrystallisert fra MeOH for å gi 0,046 g (38 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 344,3 (M+l); LC-retensjonstid 2,81 min.

Generell fremgangsmåte for syntesen av l-(6-(2(Z)-Substltuert- vlnyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser. En suspensjon av 1-(6-surjstituert-acetylenyI-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelse og Lindlar-katalysator (5 vektprosent renhet, 0,15 ekv.) i etanol er mettet med nitrogengass, etterfulgt av bobling av hydrogengass. Den røres under hydrogenatmosfære i ca. 36 timer. Blandingen tas opp i MeOH, filtreres, konsentreres og renses med preparativ TLC for å gi den ønskede forbindelsen.

Eksempel 221

1- (6-(2 (Z)-Fenylvinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 1-(6-fenylacetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,032 g, 83 vektprosent renhet, 0,083 mmol) og Lindlar-katalysator (0,030 g, 5 vektprosent renhet, 0,012 mmol, 0,15 ekv.) i 2 ml etanol ble mettet med nitrogengass, etterfulgt av bobling av hydrogengass. Den ble rørt under hydrogenatmosfære i ca. 36 timer. Blandingen ble tatt opp i 10 ml MeOH, filtrert, konsentrert og renset med preparativ TLC for å tilveiebringe 0,011 g (41 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 324 (M+l); LC-retensjonstid 2,84 min.

Eksempel 222

1-(6-(2(Z)-(N,N-Dimetylaminometyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-(N,N-dimetylaminomentyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea og Lindlar-katalysator under hydrogen ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 221 for å gi den ønskede forbindelsen 0,013 g (21 %). LC/MS 305,3 (M+l); LC-retensjonstid 1,51 min.

Eksempel 223

1-(6-(2(Z)-(4'-Fluorfenyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-(4'-fluorfenyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea og Lindlar-katalysator under hydrogen ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 221 for å gi den ønskede forbindelsen 0,046 g (38 %). LC/MS 344,3 (M+l); LC-retensjonstid 2,81 min.

Eksempel 224

1-(6-(2(Z)-(4'-Tolyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-(4'-tolyl)acetylenyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea og Lindlar-katalysator under hydrogen ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 221 for å gi den ønskede forbindelsen 0,053 g (90 %). LC/MS 338,3 (M+l);

LC-retensjonstid 3,02 min.

Generell fremgangsmåte for syntesen av l-(6-(2(E)-svbstltuert- vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser. En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3)2Cl2(0,10 ekv.), 1,3-bis(difenylfosfino)propan (dppp) (0,11 ekv.), trietylamin (1,2 ekv.), mono-substituert eten (2,0 ekv.) og to krystaller av BHT i vannfritt DMF bobles med nitrogengass. Blandingen varmes opp ved ca. 105 °C med røring i et forseglet rør i ca. 15 timer. Blandingen avkjøles, tas opp i MeOH og fordampes tørr. Rensing med flashkromatografi på Si02med MeOH og metylenklorid gir den ønskede forbindelsen.

Eksempel 225

1-(6-(2(E)-(4'-Fluorfenyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,150 g, 0,50 mmol), Pd(PPh3)2Cl2(0,035 g, 0,05 mmol, 0,10 ekv.), dppp (0,023 g, 0,055 mmol, 0,11 ekv.), trietylamin (0,083 ml, 0,60 mmol, 1,2 ekv. ) ,. 4-fluorstyren (0,120 ml, 1,00 mmol, 2,0 ekv.) og to krystaller av BHT i 2 ml vannfritt DMF ble boblet med nitrogengass. Blandingen ble oppvarmet ved ca. 105 °C med røring i et forseglet rør i ca. 15 timer. Blandingen ble avkjølt, tatt opp i 5 ml MeOH og fordampet tørr. Rensing med flashkromatografi på Si02med MeOH og metylenklorid (1,5/100) fremskaffet den ønskede forbindelsen 0,096 g (56 %). Den ble renset videre med presipiter-ing fra MeOH. LC/MS 342,3 (M+l); LC-retensjonstid 2,86 min.

Eksempel 226

1-(6-(2(E)-Fenylvinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, dppp, trietylamin, styren og to krystaller av BHT i vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 225 for å gi den ønskede forbindelsen 0,201 g (62 %). LC/MS 324,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,87 min.

Eksempel 227

1-(6- (2(E)-(4'-Tolyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, dppp, trietylamin, 4-metylstyren og to krystaller av BHT i vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 225 for å gi den ønskede forbind- eisen 0,030 g (37 %). LC/MS 338,0 (M+l); LC-retensjonstid 3,80 min.

Eksempel 228

1-(6-(2(E)-(1'-Imidazolyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, Pd(PPh3) 2C12, dppp, trietylamin, 1-vinylimidazol og to krystaller av BHT i vannfritt DMF ble reagert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 225 for å gi den ønskede forbindelsen 0,308 g (97 %). LC/MS 314,1 (M+l); LC-retensjonstid 1,82 min.

Eksempel 229

Etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]amino}metantioat

En suspensjon av 2-amino-6-(4'-fluorfenoksy)-benzotiazol (assosiert med 2,0 ekv. av KBr-salt, 2,50 g, 5,02 mmol) i 10 ml pyridin ble behandlet dråpevis med metylklortioformat (0,65 ml, 7,53 mmol, 01,5 ekv.). Den ble rørt ved romtemperatur i ca. 1 time og ble helt over i 40 ml isvann. Blandingen ble surgjort sakte med 1 M HCl-løsning. Resultatpre-sipitatet ble filtrert av, vasket med vann og MeOH og tørket under vakuum for å gi 1,18 g (65 %) ønsket forbindelse. LC/MS 334,9 (M+l); LC-retensjonstid 3,70 min.

Generell fremgangsmåte for syntesen av l-(6-(4'-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-eventuelt substituert-alJcylureaforbindelser. En suspensjon av etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]aminojmetantioat (Eksempel 229) og et valgt alkylamin (1,2 ekv.) i EtOH varmes opp ved ca. 80 °C i ca. 2,5 time til 3 dager. Blandingen tas opp i MeOH, konsentreres og renses med HPLC for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen.

Eksempel 230

1-(6-(4'-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(3-(4-metylpiperazinyl)propyl)urea

En suspensjon av etyl{ [6- ( 4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]aminojmetantioat (0,154 g, 0,46 mmol) og 4-metyl-1-(3-aminopropyl)piperazin (0,100 ml, 0,55 mmol, 1,2 ekv.) i 8 ml EtOH ble oppvarmet ved ca. 80 °C i ca. 3 dager. Et presipitat ble filtrert av, vasket med MeOH og tørket under vakuum for å gi forbindelse N-(6-(4'-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-etylkarbamat som et biprodukt. 0,004 g (3 %). LC/MS 333,4 (M+l); LC-retensjonstid 3,66 min.

Utgangsvæsken fra filtreringen ble konsentrert og renset med HPLC, den er den ønskede forbindelsen i form av eddiksyresalt. LC/MS 444,1 (M+l); LC-retensjonstid 3,32 min.

En del av den rensede forbindelsen ble løst opp i metylenklorid og vasket med 2 M NaOH-løsning. Den organiske delen ble inndampet, oppløst i AcOEt og behandlet med 1 ml løs-ning av maleinsyre i AcOEt. Det hvite presipitatet som ble generert ble filtrert av, vasket med AcOEt og tørket under vakuum for å gi 0,024 g (8 %) av den ønskede forbindelsen i form av maleinsalt. LC/MS 444,1 (M+l); LC-retensjonstid 3,38 min.

I et annet forsøk av den samme reaksjonen ble blandingen fordampet tørr etter at reaksjonen var ferdig. Resten ble rekrystallisert fra Et20 og heptan for å gi 0,088 g (56 %) av det ønskede produktet som den frie basen. LC/MS 444,1 (M+l); LC-retensjonstid 2,17 min.

Eksempel 231

1-(6-(4'-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(2-(4-imidazolyl)etyl)urea

En blanding av etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]aminojmetantioat og 4-(2-aminoetyl)imidazol i EtOH ble reagert i henhold til fremgangsmåten, for å frem-skaffe den frie basen i Eksempel 230, for å gi den ønskede forbindelsen 0,027 g (46 %). LC/MS 398,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,24 min.

Eksempel 232

1-(6-(4'-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(2,2-dimetyl-3-(N,N-dimety1)aminopropyl)urea

En blanding av etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]amino}metantioat og 2,2-dimetyl-3-(N,N-dimetyl)aminopropylamin i EtOH ble reagert for å tilveiebringe den ønskede forbindelsen 0,047 g (38 %). LC/MS 417,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,46 min.

De følgende forbindelsene ble syntetisert i henhold til fremgangsmåten i Eksempel 230, men ved å anvende det passende aminet:

Eksempel 238

1-(6-(4'-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(4-piperidinylmetyl)urea

En blanding av etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]amino}metantioat og N-Boc-4-aminometylpiperidin i EtOH ble reagert for å tilveiebringe den t-Boc beskyttede analogen av tittelforbindelsen som en olje. Oljen ble løst opp i metylenklorid ved ca. 0 °C og behandlet med 3 ml 30 % TFA-løsning. Den ble varmet opp og rørt ved romtemperatur i ca. 4 timer. Blandingen ble konsentrert, tatt opp i AcOEt, nøytralisert med NaHC03og vasket med vann og saltvann. Den organiske delen ble konsentrert og renset med HPLC for å gi den ønskede forbindelsen 0,008 g (7 % for totalt to trinn). LC/MS 401,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,26 min.

Eksempel 239

1- (6-(4'-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(2-(1-piperazinyl)etyl)urea

En blanding av etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]amino}metantioat 42 og l-Boc-4-(2-aminoetyl)piperidin og TFA ble reagert i henhold til fremgangsmåten til 48 for å gi den ønskede forbindelsen 0,040 g (32 % for totalt to trinn). LC/MS 414,1 (M+l); LC-retensjonstid 2,84 min.

Eksempel 240

2- Amino-6-aceto-benzotiazol

I henhold til den generelle fremgangsmåten for 2-amino-6-substituerte benzotiazolforbindelser ble en blanding av 4-aceto-anilin, KSCN og brom i eddiksyre reagert for å tilveiebringe 6,27 g (66 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 192,9 (M+l); LC-retensjonstid 2,25 min.

Eksempel 241

1-(6-Aceto-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

I henhold til den generelle fremgangsmåten for l-( 6- substituert-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser ble en blanding av 2-amino-6-aceto-benzotiazol, trietylamin og etylisocyanat i toluen reagert for å gi den ønskede forbindelsen

2,08 g (83 %) .

Eksempel 242

Nl-Fenyl-3-(2-{[(etylamino)karbonyl]amino}-1,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropanamid

Til en suspensjon av 1- (6-aceto-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,100 g, 0,17 mmol) i 2 ml THF ved ca. -78 °C ble en løs-ning av 1 M LiHMDS i THF (0,51 ml, 0,51 mmol, 3,0 ekv.) tilsatt. Den ble rørt ved denne temperaturen i ca. 15 min. Blandingen ble behandlet med fenylisocyanat (0,022 ml, 0,20 mmol, 1,2 ekv.) og rørt ved ca. -78 °C i ca. 10 min, deretter varmet opp til romtemperatur i løpet av 5 timer. Den ble stanset med MeOH, svakt surgjort med HC1 og konsentrert. Resten ble renset med flashkromatografi på Si02med MeOH og metylenklorid (1/100) for å gi den ønskede forbindelsen 0,002 g (3 %). LC/MS 383,0 (M+l); LC-retensjonstid 4,10 min.

Eksempel 243

NI-(3-Metylfenyl)-3-(2-{[(etylamino)karbonyl]amino}-1,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropanamid

Tilsvarende syntesen i Eksempel 242 ble en blanding av 1-(6-aceto-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, LiHMDS og 3-metylfenylisocyanat i THF reagert for å tilveiebringe 0,068 g (41 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 396,8 (M+l);

LC-retensjonstid 3,12 min.

Eksempel 244

Ni-[4-(Dimetylamino)fenyl]-3-(2-{[(etylamino)karbonyl]amino}-1,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropanamid

Tilsvarende syntesen i Eksempel 242 ble en blanding av 1-(6-aceto-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, LiHMDS og 4-dimetylaminofenylisocyanat i THF reagert for å tilveiebringe 0,005 g (3 %) av den ønskede forbindelsen. LC/MS 426,1 (M+l); LC-retensjonstid 2,00 min.

Eksempel 245

1-(6-Etoksykarbonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

I henhold til den generelle fremgangsmåten for l-(6-substituert-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser og tilsvarende syntesen av 1-( 6-benzyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea ble en blanding av 2-amino-6-etoksykarbonyl-benzotiazol, trietylamin og etylisocyanat i toluen reagert for å gi den ønskede forbindelsen 2,40 g (82 %). LC/MS 2.94,0 (M+l); LC-retensjonstid 4,29 min.

Eksempel 246

1-(6-(2-Cyanoacetyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En løsning av 1-(6-etoksykarbonyl-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (1,20 g, 4,09 mmol) i 5 ml vannfritt DMF ble behandlet med 2 ml acetonitril, avkjølt til ca. 0 °C, etterfulgt av behandling med 1 M LiHMDS i THF (13,1 ml, 13,1 mmol, 3,2 ekv.). Den ble rørt ved denne temperaturen i ca. 0,5 time, deretter varmet opp til romtemperatur og rørt i ytterligere 4 timer. Mer LiHMDS (4 ml, 4,0 mmol, 1,0 ekv.) ble tilsatt etter den første timen. Blandingen ble stanset med MeOH og vann, konsentrert og renset med flashkromatografi på Si02med MeOH og metylenklorid (1/50) for å gi den ønskede forbindelsen 0,640 g (54 %). LC/MS 288,9 (M+l); LC-retensjonstid 2,56 min.

Eksempel 247

1-(6-(3-Aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea.

En suspensjon av 1-(6-(2-cyanoacetyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,56 g, 1,94 mmol) og platina (IV) oksid (0,176 g, 0,78 mmol, 0,40 ekv.) i 50 ml av 2/3 blanding av MeOH og kloroform ble mettet og boblet med hydrogengass. Den ble rørt under hydrogengass i ca. 2 dager. Blandingen ble filtrert og konsentrert for å tilveiebringe 0,689 g (kvantitativt utbytte) ønsket forbindelse. LC/MS 292,9 (M+l); LC- retensjonstid 1,80 min. HPLC-rensing fremskaffet korresponderende eddiksyresalt. LC/MS 292,9 (M+l); LC-retensjonstid 1,80 min. I en lignende reaksjon ble forbindelse som en acetatsaltform fremskaffet etter HPLC-rensing.

Eksempel 248

NI-[3-(2-{[(Etylamino)karbonyl]amino}-1,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropyl]benzamid

En løsning av 1-(6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,033 g, 0,10 mmol) i 1 ml vannfritt DMF ble behandlet med trietylamin (0,028 ml, 0,20 mmol, 2,0 ekv.) ved romtemperatur. Den ble rørt i ca. 5 min, etterfulgt av tilsetning av benzoylklorid (0,014 ml, 0,12 mmol, 1,2 ekv.). Den ble rørt i ca. 2,5 time, stanset med MeOH, filtrert, konsentrert og renset med HPLC for å gi den ønskede forbindelsen 0,011 g (28 %). LC/MS 396,7 (M+l); LC-retensjonstid 2,74 min.

Eksempel 249

1-(6-(3-Fenylaminokarbonylamino-propanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En løsning av 1-( 6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,033 g, 0,10 mmol) i 1 ml vannfritt DMF ble behandlet med trietylamin (0,028 ml, 0,20 mmol, 2,0 ekv.) ved romtemperatur. Den ble rørt i ca. 5 min, etterfulgt av tilsetning av fenylisocyanat (0,013 ml, 0,12 mmol, 1,2 ekv.). Den ble rørt i ca. 2,5 time, stanset med MeOH, filtrert, konsentrert og renset med HPLC for å gi den ønskede forbindelsen 0,009 g (22 %). LC/MS 412,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,80 min.

Eksempel 250 1-(6-(3-(3-Metylfenyl)aminokarbonylamino-propanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen i Eksempel 249 ble en blanding av 1-(6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin og 3-metylfenylisocyanat i DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,021 g (25 %). LC/MS 426,1 (M+l); LC-retensjonstid 2,94 min.

Eksempel 251

NI-[3-(2-{[(Etylamino)karbonyl]amino}-l,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropyl]-4-(dimetylamino)benzamid

Tilsvarende syntesen i Eksempel 248 ble en blanding av 1-(6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin og 4-dimetylaminobenzoylklorid i DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,025 g (25 %) som et eddiksyresalt. LC/MS 440,1 (M+l); LC-retensjonstid 2,86 min.

Eksempel 252

NI-[3-(2-{[(Etylamino)karbonyl]amino}-1,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropyl]-4-fluorbenzamid

Tilsvarende syntesen i Eksempel 248 ble en blanding av 1-(6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin og 4-fluorbenzoylklorid i DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,008 g (10 %). LC/MS 415,1 (M+l); LC-retensjonstid 2,17 min.

Eksempel 253

NI-[3-(2-{[(Etylamino)karbonyl]amino}-l,3-benzotiazol-6-yl)-3-oksopropyl]-2,5-difluorbenzamid

Tilsvarende syntesen i Eksempel 249 ble en blanding av 1-(6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietyl amin og 2,5-difluorbenzoylklorid i DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,019 g (22 %). LC/MS 433,0 (M+l); LC-retensjonstid 2,94 min.

Eksempel 254

1-(6-Brom-l,3-benzotiazol-2-yl)-3-etyl-5-metyl-l,3,5-triazinan-2-on

En blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, metylamin, formaldehyd og N-metylmorfolin i et blandet løs-ningsmiddel av etanol og vann ble reagert for å gi den ønskede forbindelsen 1,56 g (88

Eksempel 255

1-(6-(2(E)-(Etoksykarbonyl)vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

I henhold til den generelle fremgangsmåten beskrevet for syntesen av 1-(6-(2 (E)-substitutert-vinyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylureaforbindelser ble en blanding av 1-(6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)-3-etyl-5-metyl-l,3,5-triazinan-2-on, Pd(PPh3) 2C12, dppp, trietylamin, etylakrylat og to krystaller av BHT i vannfritt DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 65 0,022 g (29 %). LC/MS 375,0

(M+l); LC-retensjonstid 3,63 min. En løsning av forbindelse (0,019 g, 0,051 mmol) i 1 ml 4 M HC1 i dioksan ble rørt ved romtemperatur i ca. 4 timer. Blandingen ble filtrert av, og det faste stoffet ble vasket med MeOH og tørket under

vakuum for å gi den ønskede forbindelsen 66 0,015 g (94 %). LC/MS 320,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,23 min.

Eksempel 256

1-(6-(3-Aminofenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,300 g, 1,00 mmol), 3-aminofenylborsyre (0,237 g, 1,50 mmol, 1,5 ekv.) og natriumbikarbonat (0,210 g, 2,50 mmol, 2,5 ekv.) i 8 ml av blandet løsningsmiddel DMF/vann (5/1) ble mettet med nitrogengass. Katalysatoren Pd(PPh3)4(0,058 g, 0,05 mmol, 0,05 ekv.) ble tilsatt blandingen. Den ble mettet med nitrogengass igjen og varmet opp ved ca. 100 °C i et forseglet rør i ca. 48 timer. Mer Pd(PPh3)4(0,025 g, 0,02 mmol, 0,02 ekv.) og mer borsyre (0,080 g, 0,50 mmol, 0,50 ekv.) ble tilsatt etter de første 24 timene. Blandingen ble tatt opp i MeOH, konsentrert, oppløst i metylenklorid, vasket med natriumbikarbonatløsning, tørket (MgS04) , inndampet og renset med flashkromatografi på Si02med MeOH og metylenklorid (1/50) for å gi den ønskede forbindelsen 0,073 g (23 %). LC/MS 313,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,11 min.

Eksempel 256

1-(6-(3-Fenylaminokarbonylaminofenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

En suspensjon av 1-(6-(3-aminofenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea (0,062 g, 0,20 mmol), trietylamin (0,083 ml, 0,60 mmol, 3,0 ekv.) og fenylisocyanat (0,055 ml, 0,50 mmol, 2,5 ekv.) i 2 ml toluen ble rørt ved romtemperatur i ca. 1 time. Det hvite presipitatet ble filtrert av, vasket med Et20 og MeOH og tørket under vakuum for å gi den ønskede forbindelsen 0,038 g (44 %). LC/MS 431,8 (M+l); LC-retensjonstid 3,49 min.

Eksempel 257

4-Pyrazolylborholdig pinakolat

En blanding av 4-brompyrazol (3,02 g, 20,3 mmol), bis (pinakolato)diboran (6,20 g, 24,4 mmol, 1,2 ekv.), KOAc (5,99 g, 60,9 mmol, 3,0 ekv.) og katalysator Pd(dppf)Cl2/CH2Cl2(0,83 g, 1,02 mmol, 0,05 ekv.) i 40 DMF ble mettet med nitrogengass. Den ble oppvarmet ved ca. 95 °C i en forseglet flaske i ca. 15 timer. Den ble tatt opp i AcOEt, konsentrert, tatt opp igjen i AcOEt, filtrert gjennom en kiselgelkolonne og konsentrert. Resten ble renset videre med flashkromatografi på Si02med EtOAc og heptan (1/1) for å gi den ønskede forbindelsen 2,46 g (62 %). LC/MS 195,1 (M+l); LC-retensjonstid 1,59 min.

Eksempel 258

1-(6-(4-Pyrazolyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen av 1-(6-(3-aminofenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea ble en blanding av 4-pyrazolylborholdig pinakolat, 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, natriumkarbonat og Pd(PPh3)i) i DMF/vann blandet løsnings-middel reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,543 g (30 %). LC/MS 288,2 (M+l); LC-retensjonstid 2,61 min.

Eksempel 259

1-(6-(Pinakolatoborano)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen av 4-pyrrazolylborholdig pinakolat ble en blanding av 1-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, bis(pinakolato)diboran, KOAc og katalysator Pd(dppf)C12/CH2C12i DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 3,31 g (93 %). LC/MS (M+l) 348,1; LC-retensjonstid 2,62 min.

Eksempel 260

Metyl 4-(2-{[(etylamino)karbonyl]amino}-1,3-benzotiazol-6-yl)-lH-2-pyrrolekarboksylat

Tilsvarende syntesen av 1-(6-(4-pyrrazolyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea ble en blanding av l-(6-

(pinakolatoborano)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, metyl 4-brompyrrol-2-karboksylat, natriumkarbonat og Pd(PPh3)4i DMF/vann blandet løsningsmiddel reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,001 g (1 %). LC/MS 345,0 (M+l); LC-retensjonstid 3,04 min.

Eksempel 261

1- (6- (4-Klorfenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen av 1-(6-(4-pyrrazolyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea ble en blanding av l-(6-brom-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, 4-klorfenylborsyre, natriumbikarbonat og Pd(PPh3)4i DMF/vann blandet løsningsmiddel (5/1) reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,020 g (18 %). LC/MS 330 (M-l); LC-retensjonstid 2,70 min.

Eksempel 262

1-(6-(3-(3-Tolyl)aminokarbonylaminofenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen av 1-(6-(3-fenylaminokarbonylamino-fenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea ble en blanding av l-(6-(3-aminofenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin og 3-tolylisocyanat i toluen reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,023 g (26 %). LC/MS 446,2 (M+l); LC-retensjonstid 3,76 min.

Eksempel 263

1-(6-(l-Fenylaminokarbonylpyrrazol-4-yl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen av 1-(6-(3-fenylaminokarbonylamino-fenyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea ble en blanding av l-(6-(4-pyrrazolyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin og fenylisocyanat i toluen reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,025 g (23 %). LC/MS 407,1 (M+l); LC-retensjonstid 3,85 min.

Eksempel 264

1-(6-(3-(2-Fluorfenyl)aminokarbonylamino-propanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea

Tilsvarende syntesen i Eksempel 249 ble en blanding av 1-(6-(3-aminopropanoyl)-2-benzotiazolyl)-3-etylurea, trietylamin og 2-fluorfenylisocyanat i DMF reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,022 g (26 %). LC/MS 430,01 (M+l);

LC-retensjonstid 2,89 min.

Eksempel 265

1- (6- (41-Fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(2-(3-metylaminopropyl))urea

Tilsvarende syntesen av 1-(6-(4'-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl)-3-(4-piperidinylmetyl)urea ble en blanding av etyl{[6-(4-fluorfenoksy)-2-benzotiazolyl]aminojmetantioat, 3-Boc-3-metylpropylamin og TFA reagert for å gi den ønskede forbindelsen 0,044 g (39 % for totalt to trinn). LC/MS 375,0 (M+l); LC-retensjonstid 3,17 min.

Generell fremgangsmåte for å fremstille en forbindelse med formel

En suspensjon av N- (6-brom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-l,3-benzotiazol-2-yl)-W-etylurea og et valgfritt tioamid (1 ekv.) i n-propanol varmes opp til ca. 105 °C i ca. 16 timer. Reaksjonsblandingen konsentreres i vakuum, og det gjenværende urensede materialet renses med preparativ HPLC.

Eksempel 266

tf-Etyl-tf'-[7-(3-pyridyl)-4,5-dihydro[l,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d] [1,3]tiazol-2-yl]urea

En suspensjon av N-(6-brom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-l, 3-benzotiazol-2-yl)-W-etylurea (25 mg, 0, 079 mmol) og tionikotinamid (11 mg, 0,079 mmol) i n-propanol (0,4 ml) ble oppvarmet til ca. 105 °C i ca. 16 timer. Reaksjonsblandingen ble konsentrert i vakuum, og det gjenværende urensede materialet ble renset med preparativ HPLC. 10 mg (36 %) rent produkt ble isolert.

Eksempel 267

N-E tyl-W - (7-etyl-4,5-dihydro[l,3]tiazolo[4',5' :3,4]benzo[d] [1,3]tiazol-2-yl)urea

Som ovenfor, men ved å anvende det egnede startmaterialet i stedet for tionikotinamid. 3 mg (20 %) produkt ble isolert.

Generell fremgangsmåte for å fremstille en forbindelse med formel

En suspensjon av W-etyl-W-[7-( 3- R1) -4 , 5-dihydro[1,3]tiazolo[4',5':3,4]-benzo[d]-[1, 3]tiazol-2-yl]urea og DDQ (2 ekv.) i toluen varmes opp til ca. 35 °C i ca. 3 timer. Reaksjonsblandingen konsentreres i vakuum og renses med preparativ HPLC.

Eksempel 268

N- Etyl- N' -[7-(3-pyridyl) [1,3]tiazolo [4',5':3,4]benzo[d] [1,3]tiazol-2-yl]urea

En suspensjon av W-etyl-W-[7-(3-pyridyl)-4 , 5-dihydro[l,3]tiazolo[41,5':3,4]benzo[d]- [1,3]tiazol-2-yl]urea (10 mg, 0,028 mmol) og DDQ (13 mg, 0,056 mmol) i toluen (1 ml) ble oppvarmet til ca. 35 °C i ca. 3 timer. Reaksjonsblandingen ble konsentrert i vakuum og renset med preparativ HPLC. 3 mg (30 %) rent produkt ble isolert. LC/MS 356 (MH<+>); RP-HPLC 14,25 min.

Eksempel 269

N-Etyl-N' - (7-etyl[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d][1,3]tiazol-2-yl)urea

Som ovenfor, men ved å anvende N-etyl-N'-(7-etyl-4,5-dihydro[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo [d]- [ 1,3]tiazol-z-yl)urea som startmaterialet. 16 mg (23 %) produkt ble isolert. LC/MS 307 (MH+) ; RP-HPLC 2,88 min.

Generell fremgangsmåte for å fremstille en forbindelse med formel

En suspensjon av N- (6-brom-7-okso-4,5,6,7-tetrahydro-l, 3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea og et valgfritt tioamid (1 ekv.) i THF varmes opp til ca. 65 °C i ca. 1,5 time. Reaksjonsblandingen pumpes ned og anvendes i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 270

N- [7-(4-Bromanilino)-4,5-dihydro[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d] [1,3]tiazol-2-yl]- N'-etylurea

En suspensjon av N-(6-brom-7-okso-4,5,6, 7-tetrahydro-l, 3-benzotiazol-2-yl)-AP<->etylurea (50 mg, 0,16 mmol) og 4-bromfenyl-tiourea (36 mg, 0,16 mmol) i THF (1,0 ml) ble oppvarmet til ca. 65 °C i ca. 1,5 time. Reaksjonsblandingen ble pumpet ned og anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 271

N-Etyl-N'-(7-piperidino-4,5-dihydro[1,3]tiazolo[41,5' :3,4]benzo[d] [1,3]tiazol-2-yl)urea Som ovenfor, men ved å anvende piperidyltiourea.

Eksempel 272

N-Etyl-N'-[7-(metylamino)-4,5-dihydro[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d][1,3]tiazol-2-yl]urea Som ovenfor, men ved å anvende metyltiourea.

Generell fremgangsmåte for å fremstille en forbindelse med formel

Til en suspensjon av N-[ 1-( R2)-4 , 5-dihydro[1, 3]tiazolo[4' , 5':3, 4]benzo[d] [1,3]tiazol-2-yl]-AT-etylurea i toluen tilsettes DDQ (2 ekv.). Reaksjonsblandingen røres ved ca. 20 °C i ca. 2 timer. Reaksjonsblandingen pumpes ned i vakuum og renses med preparativ HPLC.

Eksempel 273

N- [7- (4-Bromanilino)[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d][1,3]tiazol-2-yl] -W-etylurea

Til en suspensjon av N-[ 1-(4-bromanilino)-4,5-dihydro[l,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d] [1, 3]tiazol-2-yl]- N'-etylurea (27 mg, 0,060 mmol) i toluen (2,0 ml) ble DDQ (28 mg, 0,125 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 2 timer. Reaksjonsblandingen ble pumpet ned i vakuum og renset med preparativ HPLC. 7 mg (26 %, 2 trinn) rent produkt ble isolert. LC/MS 448 og 450 (MH+) ; RP-HPLC 18,09 min.

Eksempel 274

N-EtyI-N'-(7-piperidino[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d][1,3]tiazol-2-yl)urea

Som for Eksempel 273, men ved å anvende det egnede startmaterialet. 18 mg (21 %, 2 trinn). LC/MS 362 (MH+) ; RP-HPLC 16,97 min.

Eksempel 275

N-Etyl-N'-[7-(1-metylammonio)[1,3]tiazolo[4',5':3,4]benzo[d][1,3]tiazol-2-yl]ureaacetat

Som for Eksempel 273, men ved å anvende det egnede startmaterialet. 5 mg (7 %, 2 trinn) av rent produkt ble isolert. LC/MS 308 (MH+) ; RP-HPLC 8,75 min.

Eksempel 276 2-(3-Etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-4,5,6,7-tetrahydro-1,3-benzotiazol-7-on

Til en suspensjon av W-etyl-W-(7-okso-4, 5, 6, 7-tetrahydro-1,3-benzotiazol-2-yl)urea (10,0 g, 41,79 mmol) i EtOH/H20 (1/1, 300 ml) ble det tilsatt formaldehyd (37 vektprosent i H20, 20,4 g, 417,87 mmol), metylamin (40 vektprosent i H20, 10,8 ml, 125,37 mmol) og N-metylmorfolin (11,8 ml, 83,6 mmol). Suspensjonen ble oppvarmet til ca. 60 °C i ca. 5 timer, deretter hadde en løsning blitt dannet. Reaksjonsblandingen ble pumpet ned i vakuum for å tilveiebringe 12,41 g (kvantitativt utbytte) rent produkt.

Eksempel 277

2-(3-Etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-6-[( Z)-1-hyroksymetyliden]-4,5,6,7-tetrahydro-l,3-benzotiazol-7-on

Til en suspensjon av 2-(3-etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-4,5,6,7-tetrahydro-l,3-benzotiazol-7-on (2,0 g, 6,79 mmol) og etylformat (2,5 ml, 30,95 mmol) i toluen (60 ml) ved ca. 0 °C ble fast NaH (60 % i mineral-olje, 2,5 g, 30,48 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 0 °C i ca. 7 timer og deretter helt over i mettet NH4C1 aq. Produktet ble ekstrahert over i CH2C12(3 ganger). De kombinerte organiske fasene ble filtrert, og filtratet konsentrert for å tilveiebringe 2,5 g urenset produkt som ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Generell fremgangsmåte for å fremstille en forbindelse med formel

Til en suspensjon av 2-(3-etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-6-[( Z)-1-hydroksymetyliden]-4,5,6,7-tetrahydro-1,3-benzotiazol-7-on i EtOH tilsettes R2HNNH2#XH20 (4 ekv.). Reaksjonsblandingen røres ved ca. 20 °C i ca. 16 timer, ekstra R2HNNH2«XH20 (4 ekv.') tilsettes og reaksjonsblandingen røres ved ca. 40 °C i ytterligere ca. 4 timer, fortsatt noe ubeskyttet produkt til stede. En tredje porsjon av R2HNNH2»XH20 (8 ekv.) tilsettes, og reaksjonsblandingen røres i ytterligere ca. 7 timer ved ca. 45 °C. Reaksjonsblandingen pumpes ned og føres til det neste trinnet uten ytterligere rensing. En analytisk ren prøve oppnås med preparativ HPLC.

Eksempel 278

N- (5,8-Dihydro-4H- [1,3]tiazolo[4,5-g]indol-2-yl)- N'-etylurea

Til en suspensjon av 2-(3-etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-6-[(Z)-1-hydroksymetyliden]-4,5,6,7-tetrahydro-1,3-benzotiazol-7-on (100 mg, 0,31 mmol) i EtOH (2,5 ml) ble H2NNH2'XH20 (0, 040 ml, 1,24 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 16 timer, ekstra H2NNH2»XH20 (0,040 ml, 1,24 mmol) ble tilsatt og reaksjonsblandingen rørt ved ca. 40 °C i ytterligere ca. 4 timer, fortsatt noe ubeskyttet produkt til stede. En tredje porsjon av H2NNH2«XH20 (0,080 ml, 2,48 mmol) ble tilsatt, og reaksjonsblandingen rørt i ytterligere ca. 7 timer ved ca. 45 °C. Reaksjonsblandingen ble pumpet ned og ført til det neste trinnet uten ytterligere rensing. En analytisk ren prøve ble oppnådd med preparativ HPLC. LC/MS 264 (MH+) ; RP-HPLC 9,72 min.

Eksempel 279

N-E tyl-W - (8-metyl-5,8-dihydro-4H- [1,3] tiazolo [4,5-g] indol-2-yl)urea

Som ovenfor, men ved å anvende MeHNNH2»XH20 i stedet for H2NNH2»XH20. Dette produktet ble ført til det neste trinnet uten omfattende rensing på dette stadiet.

Generell fremgangsmåte for å fremstille en forbindelse med formel

Til en suspensjon av N-(5,8-dihydro-4H-[1, 3]tiazolo[4,5-g] indol-2-yl)-A7'-etylurea i toluen tilsettes DDQ (1,1 ekv.). Reaksjonsblandingen røres ved ca. 45 °C i ca. 4 timer. Reaksjonsblandingen pumpes ned, og det urensede materialet renses med preparativ HPLC.

Eksempel 280

tf-Etyl-N'-(8H- [1,3]tiazolo[4,5-g]indol-2-yl)urea

Til en suspensjon av N-(5,8-dihydro-4tf-[1,3]tiazolo[4,5-g]indol-2-yl)-W-etylurea (81 mg, 0,308 mmol) i toluen (3,5 ml) ble DDQ (78 mg, 0,34 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 45 °C i ca. 4 timer. Reaksjonsblandingen ble pumpet ned, og det urensede materialet ble renset med preparativ HPLC. 3 mg (4 %, 2 trinn) rent produkt ble isolert. LC/MS 262 (MH+) ; RP-HPLC RT 10,45 min.

Eksempel 281

7-[(Etylamino)karbonyl]amino-l-metyl-lH-[1,3]tiazolo[4,5-g]indazol-l-ium acetat

Som beskrevet for Eksempel 280, men ved å anvende det egnede startmaterialet. 6 mg (20 %, 2 trinn) av rent produkt ble isolert. LC/MS 276 (MH+) ; RP-HPLC 11,70 min.

Eksempel 282

N-[7,7-Di(fenylsulfanyl)-4,5,6,7-tetrahydro-l,3-benzotiazol-2-yl]-N'-etylurea

En suspensjon av W-etyl-W-(7-okso-4 , 5, 6, 7-tetrahydro-l, 3-benzotiazol-2-yl)urea (1,0 g, 4,18 mmol) og tiofenol (0,59 ml, 4,74 mmol) i EtOH (20 ml) ble mettet med HC1 (g) ved ca. 0 °C. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 2 timer, deretter ble en andre porsjon av tiofenol (0,59 ml, 4,74 mmol) tilsatt, og reaksjonsblandingen rørt i ytterligere ca. 2 timer. Etanolen ble fjernet i vakuum, og H20 ble tilsatt. Den vandige fasen ble nøytralisert ved tilsetning av 2 M NaOH, og produktet ble ekstrahert over i CH2C12(4 ganger). De kombinerte organiske fasene ble tørket over MgS04. Inndamping av løsningsmidlet ga 1,85 g (kvantitativt utbytte) rent produkt.

Eksempel 283

N-E tyl-W - [7- (fenylsulfanyl) -4,5 - di hy dro-1,3-benzotiazol-2-yl]urea

Til en suspensjon av N-[7, 7-di(fenylsulfanyl)-4,5,6,7-tetrahydro-1,3-benzotiazol-2-yl]-AT-etylurea (700 mg, 1,59 mmol) i THF (14,0 ml) ble DBU (0,36 ml, 2,38 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 30 min. Reaksjonen ble konsentrert i vakuum. Den gjenværende gule oljen ble tatt opp i CH2C12, vasket med AcOH/H20 1/10 og tørket over MgSO/j. Det organiske løsningsmidlet ble fjernet i vakuum, og den gjenværende oljen (1,0 g) ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 284

N-E tyl-W - [7 - (fenylsulfanyl) -1,3-benzotiazol-2-yl] urea

Til en blanding av N- etyl- N'-[7-(fenylsulfanyl)-4 , 5-dihydro-1,3-benzotiazol-2-yl]urea (urenset produkt fra den tidligere reaksjonen, 1,59 mmol) i toluen (35,0 ml) ble DDQ (500 mg, 2,17 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 2 timer. Toluenet ble fjernet i vakuum, og det urensede materialet ble tatt opp i CH2C12. Den organiske fasen ble vasket med 0,5 M NaOH (2 ganger) og tørket over MgS04. Den urensede oljen ble renset med flashkromatografi på Si02(Et0Ac/CH2Cl25/95) . 445 mg (85 %, 2 trinn) av rent produkt ble isolert. LC/MS 330 (MH+) ; RP-HPLC RT 17,56 min.

Eksempel 285

N-Etyl-N'-[7-(fenylsulfinyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]urea

Til en suspensjon av N- etyl- N'-[7-(fenylsulfanyl)-1, 3-benzotiazol-2-yl]urea (107 mg, 0,32 mmol) i CH2C12(5 ml) ble MCPBA (60 mg, 0,24 mmol, 70 %) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 1,5 time. Reaksjonsblandingen ble deretter konsentrert i vakuum. Den urensede reaksjonsblandingen ble renset med flashkromatografi på Si02(EtOAc/CH2Cl210/90). 32 mg (29 %) av rent produkt ble isolert. LC/MS 346 (MH+) ; RP-HPLC RT 12,96 min.

Eksempel 286

N-Etyl-N'-[7-(fenylsulfonyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]urea

Til en suspensjon av N- etyl- N'-[7-(fenylsulfanyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]urea (150 mg, 0,46 mmol) i CH2C12(5 ml) ble MCPBA (125 mg, 0,50 mmol, 70 %) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 1,5 time, og deretter ble mer MCPBA (60 mg, 0,24 mmol, 70 %) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt i ytterligere ca. 1 time og deretter konsentrert i vakuum. Den urensede reaksjonsbland ingen ble renset med flashkromatografi på Si02(EtOAc/CH2Cl210/90). 45 mg (27 %) rent produkt ble isolert. LC/MS 362 (MH<+>); RP-HPLC RT 14,41 min.

Eksempel 287

N- (6-Brom-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'~(3-klorpropyl)urea

Se generell fremgangsmåte nedenfor

Generell fremgangsmåte for fremstillingen av en forbindelse med formel

(se Tabell 1).

Til en blanding av N- (6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(3-klorpropyl)urea i THF/EtOH tilsettes et valgfritt amin (10 ekv.). Reaksjonsblandingen varmes opp til ca. 55 °C i ca. 16 timer. Den urensede reaksjonsblandingen pumpes ned og renses med flashkromatografi på Si02.

Eksempel 289

N- (6-Brom-l, 3-benzotiazol-2-yl) -W- (3-piperazinopropyl)urea

Til en blanding av N- (6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(3-klorpropyl)urea (100 mg, 0,287 mmol) i THF/EtOH (0,50/0,25 ml) ble piperazin (247 mg, 2,87 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til ca. 55 °C i ca. 16 timer. Den urensede reaksjonsblandingen ble pumpet ned og renset med flashkromatografi på Si02.

Tabell 1

Generell fremgangsmåte for fremstillingen av en forbindelse med formel

, der Ri er Br (se Tabell 2).

Til en løsning av etyl 4-([(6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)-butanoat i THF/EtOH tilsettes 2 M NaOH (10 ekv.). Reaksjonsblandingen røres ved ca. 20 °C i ca. 3 timer, og deretter tilsettes 2 M HC1 inntil pH < 6 og et hvitt presipitat dannes. Presipitatet filtreres bort og vaskes med H20, rent produkt isoleres.

Eksempel 299

4-([(6-Brom-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)smørsyre

Til en løsning av etyl 4-([(6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)-butanoat (175 mg, 0,453 mmol) i THF/EtOH (1/1, 3 ml) ble 2 M NaOH (2,26 ml, 4,53 mmol) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt ved ca. 20 °C i ca. 3 timer, og deretter ble 2 M HC1 tilsatt inntil pH < 6 og et hvitt presipitat ble dannet. Presipitatet ble filtrert av og vasket med H20. 25 mg (15 %) rent produkt ble isolert.

Eksempel 306

4-([(6-Klor-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)butanamid

Ammoniakk i gass form ble boblet gjennom en suspensjon av etyl 4 - ([(6-klor-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)butanoat (155 mg, 0,453 mmol) i MeOH (1,5 ml) i ca. 5 min. Reaksjonsblandingen ble deretter varmet opp til ca. 85 °C i ca. 2 timer. Denne fremgangsmåten ble repetert 4 ganger. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, og det hvite presipitatet filtrert av. 62 mg (44 %) rent produkt ble isolert.

Generell fremgangsmåte for fremstillingen av en forbindelse med formel

der RI er Br og R2 er et amin (se Tabell 2).

Etyl 4-([(6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)butanoat varmes opp ublandet ved ca. 80 °C med et valgfritt amin (10 ekv.) i ca. 8 timer. THF tilsettes den urensede reaksjonsblandingen, og presipitatet filtreres bort og vaskes med THF.

Eksempel 298

N- (6-Brom-l,3-benzotiazol-2-ylh-W- [4- (4-metylpiperazino) - 4-oksobutyl]urea

Etyl 4-([(6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)butanoat (100 mg, 0,259 mmol) ble oppvarmet ublandet ved ca. 80 °C i N-metyl-piperazin (259 mg, 2,59 mmol) i ca. 8 timer. THF (2 ml) ble satt til den urensede reaksjonsblandingen, presipitatet ble filtrert av og vasket med THF (1 ml). Produktet ble tørket i vakuum og ga 67 mg (53 %) rent produkt.

Eksempel 314

N- [6-(5-Klor-2-tienyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]-N'-etylurea

Et 40 ml trykkrør ble fylt med ca. 100 mg N- (6-brom-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea og ca. 2 ml etylenglykoldimetyleter. Slurryen ble rørt med magnet, etterfulgt av over-føring til nitrogenatmosfære (3 ganger). Deretter ble ca. 6 molprosent Pd(PPh3)4tilsatt, etterfulgt av ca. 1,1 ekv. av 5-klortiofen-2-boronsyre. Etter tilsetning av ca. 3 ekv. natriumkarbonat i ca. 0,5 ml vann ble suspensjonen overført til nitrogenatmosfære 3 ganger. Trykkrøret ble deretter godt forseglet og varmet opp til ca. 85-90 °C i ca. 12-20 timer. Reaksjonen ble avkjølt til romtemperatur og deretter renset med preparativ HPLC for å tilveiebringe 16 % av N-[6- (5-klor-2-tienyl) -1, 3-benzotiazol-2-yl ] - A/ '-etylurea . 1ti NMR 1,1 (t, 3H), 3,2 (m, 2H), 6,75 (m, 1H), 7,18 (d, 1H) , 7,38 (m, 1H), 7,6 (m, 2H), 8,19 (d, 1H), 10,75 (br s, 1H); LC/MS 3,86 min, 338 (M+l), 336 (M-l).

Eksempel 315

N- [6-(5-klor-2-tienyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]-N'-etylurea

Dette er en alternativ fremgangsmåte for å fremstille forbindelsen i Eksempel 314. Et 40 ml trykkrør ble fylt med ca. 32 mg 5-klortiofen-2-boronsyre, ca. 50 mg W-(6-brom-1, 3-benzotiazol-2-yl)-A7'-etylurea og ca. 30 mg kaliumfluo-rid som base. Bortimot 3 ml etylenglykoldimetyleter ble tilsatt, og suspensjonen ble vakuummettet og frigjort til nitrogen tre ganger. Katalysatorløsningen ble fremstilt i en separat flaske på følgende måte: ca. 31 mg Pd(OAc)2og ca. 110 mg 2-disykloheksylfosfino-2'-(N,N- dimetylamino)bifenyl ble tilsatt etterfulgt av ca. 6 ml etylenglykoldimetyleter. Flasken ble vakuummettet og frigjort til nitrogen tre ganger etterfulgt av røring til fullstendig løsning. En egnet mengde av katalysatorløsning (ca. 10-50 molprosent katalysator) ble deretter overført til trykkrøret. Trykkrøret ble deretter overført til nitrogenatmosfære tre ganger, godt forseglet og varmet opp til ca. 85-90 °C i ca. 12-20 timer. Ved avkjøling til romtemperatur ble det nå klare løsningen renset med preparativ HPLC for å tilveiebringe ca. 33 % av N-[6-(5-klor-2-tienyl)-1, 3-benzotiazol-2-yl]-AT-etylurea.<X>H NMR 1,1 (t, 3H) , 3,2 (m,

2H), 6,75 (m, 1H), 7,18 (d, 1H), 7,38 (m, 1H), 7,6 (m, 2H), 8,19 (d, 1H), 10,75 (br s, 1H); LC/MS 3,86 min, 338 (M+l), 336 (M-l).

Eksempel 316

N- [6- (5-klor-2-tienyl) -1,3-benzotiazol-2-yl] -W-etylurea

Dette er en annen alternativ fremgangsmåte for å fremstille forbindelsen i Eksempel 314. Et 40 ml trykkrør ble fylt med ca. 100 mg A7-(6-brom-l, 3-benzotiazol-2-yl)-A/'-etylurea, ca. 1,2 ekv. pinakoldiboran, ca. 3 ekv. kaliumacetat og ca. 1,5 ml dimetylformamid. Reaksjonsblandingen ble overført til nitrogen tre ganger. Bortimot 5 molprosent av PdCl2dppf ble tilsatt, og reaksjonskolben ble igjen overført til nitrogen tre ganger. Røret ble godt forseglet, og blandingen ble varmet opp til ca. 85-90 °C natten over. Etter avkjøling til romtemperatur ble blandingen renset på kiselgel for å gi ca. 90 % utbytte av N- etyl- N'-[6-(4,4,5,5-tetrametyl-1,3,2-dioksaborolan-2-yl)-1,3-benzotiazol-2-yl]urea. LC/MS 3,5 min, 348 (M+l), 346 (M-l).

Et 40 ml trykkrør ble fylt med ca. 1,5 ml etylenglykoldimetyleter, ca. 10 mg Pd(PPh3)4og ca 0,016 ml 2-brom-5-klortiofen. Slurryen ble overført til nitrogenatmosfære tre ganger. Deretter ble 52 mg N-etyl-N'-[6-(4,4,5,5-tetrametyl-1,3,2-dioksaborolan-2-yl)-1,3-benzotiazol-2- yl]urea tilsatt, og slurryen ble igjen overført til nitrogen tre ganger. Etter tilsetning av natriumkarbonatløsning (ca. 46 mg i ca. 0,5 ml vann) ble suspensjonen overført til nitrogenatmosfære 3 ganger. Reaksjonsrøret ble deretter godt forseglet og varmet opp til ca. 85-90 °C natten over. Ved avkjøling til romtemperatur ble den nå klare løsningen renset med preparativ HPLC for å tilveiebringe 43 % av N-[6- (5-klor-2-tienyl) -1, 3-benzotiazol-2-yl] -W-etylurea.<1>H NMR 1,1 (t, 3H), .3,2 (m, 2H) , 6,75 (m, 1H) , 7,18 (d, 1H) , 7,38 (m, 1H), 7,6 (m, 2H), 8,19 (d, 1H), 10,75 (br s, 1H); LC/MS 3,86 min, 338 (M+l), 336 (M-l).

Eksempel 317

N-Etyl- N'-[6-(1H-1-pyrrolyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]urea

Bortimot 500 mg AZ-etyl-W-(6-nitro-l, 3-benzotiazol-2-yl)urea ble tilsatt i ca. 75 ml etanol. Bortimot 20 mg platinaoksid ble tilsatt, deretter overført til hydrogen tre ganger. Systemet ble deretter plassert under hydrogen-trykk (ca. 20-40 psi) i ca. 5-20 timer. Reaksjonen ble stoppet, og hele massen ble filtrert gjennom diatoméjord og vasket med metanol. Løsningsmidlet ble fjernet i vakuum, og urenset N- (6-amino-l, 3-benzotiazol-2-yl) -W-etylurea ble anvendt for det neste trinnet uten ytterligere rensing. Bortimot 0,44 g N- ( 6-amino-l, 3-benzotiazol-2-yl)-A7'-etylurea ble tilsatt i ca. 15 ml eddiksyre, tilsatte deretter ca. 0,23 ml 2,5-dimetoksytetrahydrofuran. Gikk med til-bakeløp i ca. 1 time og ble deretter avkjølt til romtemperatur. Løsningsmidlet ble fjernet i vakuum, og produktet ble renset med preparativ HPLC.<1>ti NMR 1,1 (t, 3H), 3,2 (m, 2H), 6,26 (m, 2H), 6,71 (m, 1H), 7,35 (m, 2H), 7,55 (m, 1H), 7,7 (m, 1H), 8,1 (m, 1H), 10,69 (br s, 1H); LC/MS 3,1 min, 285 (M-l).

Eksempel 318

(2-Amino-l,3-benzotiazol-6-yl)metylcyanid

2 gram 4-aminobenzonitril oppløses i ca. 40 ml eddiksyre, og løsningen avkjøles til ca. 16 °C. Bortimot 3,3 g kaliumtiocyanat tilsettes, og flasken utstyres med en tilsetningstrakt. Tilsetningstrakten tilsettes ca. 2,7 g brom og ca. 5 ml eddiksyre. Denne mørke løsningen settes deretter dråpevis til benzonitrilløsningen under god agitering og røres i ca. 16 timer. Slurryen druknes deretter i vann og filtreres. Den utstansede kaken vaskes godt med vann, lages som slurry på .nytt i fortynnet vandig alkali og filtreres. Igjen vaskes den utstansede kaken godt med vann. Etter tørking i vakuum isoleres ca. 2 gram.<1>H NMR 6,8 (d, 1H, J = 8,7 Hz), 6,9 (br s, 2H), 7,6 (dd, 1H, J = 2 Hz, J = 8,7 Hz), 8,0 (d, 1H, J = 2 Hz), LC/MS 2,34 min, 174 (M-l), lab LC-retensjonstid 7,7 minutter.

Eksempel 319

N- (6-Cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl) -W-etylurea

0,2 gram 2-amino-l,3-benzotiazol-6-karbonitril oppløses i ca. 5 ml dimetylformamid. Bortimot 0,2 ml etylisocyanat

tilsettes etterfulgt av ca. 0,3 ml trietylamin, og løsning-en varmes opp til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen får røre i ca. 4 timer og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum, og de faste stoffene vaskes godt med eter. Produktet renses videre med kolonnekromatografi, og etter tørking i vakuum isoleres ca. 0,14 gram.<*>H NMR 1,1 (t, 3H J = 7,2 Hz), 3,2 (m, 2H), 6,8 (s, 1H), 7,7 (m, 2H), 8,4 (s, 1H), 11,0 (s, 1H), LC/MS 2,54 min, 247 (M+l), 245 (M-l), lab LC-retensjonstid 7,8 minutter .

Eksempel 320

N- [6-(2-Aminoetyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]-N'-etylurea

Tilsett ca. 500 mg N- (6-cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl)-A7'-etylurea i ca. 50 ml etanol og ca. 1 ml kloroform. Tilsett ca. 0,1 gram platinaoksid og rør deretter under 20-40 psi hydrogen i ca. 8 timer. Løsningen blir deretter gjort basisk med natriumbikarbonat til pH > 7, filtrert gjennom Celite® og vasket godt med etylacetat. Det resulterende urensede produktet renses med preparativ HPLC for å tilveiebringe ureagert N- (6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea og W-[6-(2-aminoetyl)-1,3-benzotiazol-2-yl] - N'-etylurea (20 %).<*>H NMR 1,08 (t, 3H) , 2,7 (m, 2H) , 2,9 (m, 2H), 3,16 .(m 2H), 6,8 (br s, 1H) , 7,2 (m, 1H) , 7,25 (br s, 1H), 7,5 (m, 1H), 7,95 (m, 1H), LC/MS 2,09 min, 263 (M-l), 265 (M+l).

Generell fremgangsmåte for reaksjonen av 27-[6-(2-aminoetyl) -1, 3-benzotiazol-2-yl]-W-etylurea med et isocyanat

0,02 gram N- [6-(2-aminoetyl)-1,3-benzotiazol-2-yl] - N'-etylurea oppløses i ca. 1 ml dimetylformamid. Bortimot 2 ekv. av det egnede isocyanatet tilsettes etterfulgt av ca. 0,02 ml trietylamin, og løsningen varmes opp til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen får røre i ca. 10-24 timer og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum, og de faste stoffene vaskes godt med eter. Produktet renses videre med preparativ HPLC og tørkes i vakuum.

Eksempel 321

27- [6-(etylureido)metyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]-27'-etylurea LC/MS 2,65 min, 336 (M+l), 334 (M-l).

Eksempel 322

27- [6- (fenylureido)metyl) -1,3-benzotiazol-2-yl] -W-etylurea

<2>H NMR 1,08 (m, 3H), 2,85 (m, 2H), 3,25 (m, 2H), 3,45 (m, 2H), 6,1 (m, 1H), 6,75 (m, 1H), 6,8-7,3 (m, 5H), 7,35 (m,

1H), 7,45 (m, 1H), 7,75 (s, 1H), 8,43 (s, 1H), 10,58 (br s, 1H), LC/MS 3,4 min, 384 (M+l).

Eksempel 323

N- [6-(Etyl-2-amino-m-tolylurea)-1,3-benzotiazol-2-yl]- N'-etylurea

<X>H NMR .1,09 (m, 3H) , 2,23 (s, 3H) , 2,8 (m, 2H) , 3,17 (m, 2H), 3,35 (m, 2H), 6,07 (m, 1H), 6,7 (m, 2H), 7,0-7,5 (m, 5H), 7,7 (s, 1H), 8,35 (s, 1H), 10,57 (br s, 1H) , LC/MS 3,27 min, 398 (M+l).

Eksempel 324

*7- (8-Cyano [1,3] tiazolo [5 ' , 4 ' : 3,4]benzo [c] isoksazol-2-yl) - W-etylurea

0,2 g [2-(3-etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl)-6-nitro-1,3-benzotiazol-7-yl]metylcyanid ble tilsatt i ca. 2 ml dimetylformamid. Bortimot 15 ekv. av trietylamin ble deretter tilsatt etterfulgt av ca. 15 ekv. av trimetylsi-lylklorid. Løsningen ble rørt ved romtemperatur i ca. 4-20 timer. Reaksjonen ble stanset ved helle over i en fortynnet vandig saltsyre og deretter ekstrahert godt med etylacetat. De kombinerte organiske fasene ble ekstrahert tilbake med

fortynnet natriumbikarbonat, deretter tørket over magnesiumsulfat og konsentrert. Den mørke oljen ble renset videre med preparativ HPLC for å tilveiebringe 2-(3-etyl-5-metyl-2-okso-l,3,5-triazinan-l-yl ) [1 , 3 ] tiazolo [5 ', 4 *: 3, 4 ] benzo [ c] isoksazol-8-yl cyanid.<1>H NMR 1,12 (m, 3H), 2,55 (s, 3H), 3,4 (m, 2H), 4,39 (s, 2H) , 5,16 (s, 2H), 7,9 (d, 1H), 7,95 (d, 1H), LC/MS 2,6 min, 343 (M+l).

Det foregående produktet fikk deretter fjernet beskyttelsen med NHC1 i dioksan. Derfor ble produktet løst opp i ca. 2 ml 4 NHC1 i dioksan. Etter røring i ca. 2-8 timer helles den urensede reaksjonsblandingen over på is og separeres mellom vann og eter. Etter videre ekstraksjon med eter tørkes de kombinerte organiske sjiktene med magnesiumsulfat og konsentreres. Produktet renses videre med preparativ HPLC. 1ti NMR 1,11 (t, 3H), 3,22 (m, 2H), 6,8 (br s, 1H) , 7,9 (d, 2H), 11,25 (br s, 1H), LC/MS 2,24 min, 288 (M+l).

Generell fremgangsmåte for fremstilling av urea

0,2 gram av metyl[(6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]metantioat oppløses i ca. 5 ml av en alkanol. Bortimot 0,04 ml pyridin tilsettes etterfulgt av et overskudd av det passende aminet, og løsningen varmes opp til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen får røre i ca. 14 timer og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum. Produktet renses videre med preparativ HPLC og tørkes deretter i vakuum. Hvis nødvendig, ble

malatsalter fremstilt ved å løse opp i en alkanol og deretter tilsette en løsning av passende mengde maleinsyre i al-kanolløsningsmiddel til denne løsningen. Ved avkjøling ble maleatproduktene høstet som et presipitat.

Eksempel 325

N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-[3-(4-metylpiperazino)propyl]urea

<X>H NMR 1,6 (m, 2H), 2,1 (s, 3H), 2,3 (m, 2H), 2,7 (br s, 4H), 2,9 (br s, 4H), 3,1 (m, 2H), 7,65 (m, 1H), 7,95 (m, 2H), 8,35 (br s, 1H), 8,45 (br s, 1H), LC/MS 1,50 min, 359 (M+l).

Eksempel 326

N-(6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(2-morfolinoetyl)urea

<X>HNMR 1,9 (s, 3H), 2,42 (m, 6H) , 3,58 (m, 4H), 6,85 (br s, 1H), 7,73 (m, 2H), 8,43 (s, 1H), 9,8 (br s, 1H) , LC/MS 1,54 min, 332 (M+l).

Eksempel 327

27- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)-27'-(3-(9-benzyl-9-azabisyklo[3.3.1]nonyl))urea

<X>HNMR 1,48 (m, 2H), 1,6-2,0 (m, 8H), 2,85 (br s, 2H), 3,82 (br s, 2H), 4,45 (m, 1H), 6,7 (br s, 1H), 7,22 (m, 1H), 7,35 (m, 4H), 7,75 (m, 2H), 8,46 (s, 1H) , 10,9 (br s, 1H) . LC/MS 2,16 min, 432 (M+l).

Eksempel 328

27-(6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)-27'-[6-(4-metylpiperazino)-3-pyridyl]urea

<*>H NMR 2,84 (s, 3H), 3,1 (br s, 4H), 3,49 (br s, 2H) , 4,32 (br s, 2H), 6,125 (s, 2H), 6,99 (d, 1H), 7,8 (m, 3H) , 8,28 (s, 1H), 8,48 (s, 1H), 9,17 (s, 1H), 9,76 (br s, 1H). LC/MS 2,62 min, 394 (M+l), 392 (M-l).

Eksempel 329

27- (6-Cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl) -27'- (3- (8-benzyl-8-azabisyklo[3.2.1]oktyl))urea

<X>H NMR 1,5-1,8 (m, 6H), 2,05 (m, 2H), 3,15 (m, 2H), 3,36 (br s, 2H), 3,95 (m, 1H), 6,7 (br s, 1H), 7,35 (m, 5H), 7,74 (m, 2H), 8,46 (s, 1H), 10,9 (br s, 1H). LC/MS 2,86 min, 418 (M+l), 416 (M-l).

Eksempel 330

27- (6-Cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl) -27'- (metyl-3- (8-benzyl-8-azabisyklo[3.2.1]oktyl))urea

<X>HNMR 1,3-1,6 (m, 6H) , 1,8 (br s, 1H) , 1,9 (br s, 2H) , 3,1 (m, 2H), 3,2 (m, 2H), 3,5 (br s, 2H), 6,8 (br s, 1H), 7,35 (m, 5H), 7,74 (m, 2H), 8,45 (s, 1H), 11,8 (br s, 1H). LC/MS 3,09 min, 432 (M+l) 430 (M-l).

Eksempel 331

tert-Butyl 4-[([(6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)metyl]-1-piperidinkarboksylat

<:>H NMR 1,1 (m, 2H), 1,38 (s, 9H), 1,62 (m, 3H), 2,7 (m, 2H), 3,1 (m, 2H), 3,95 (m, 2H), 6,9 (br s, 1H), 7,74 (m, 2H), 8,45 (s, 1H), 11,0 (br s, 1H). LC/MS 2,61 min, 414 (M-1) •

Eksempel 332

N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(4-piperidyImetyl)urea

<L>H NMR 1,1 (m, 2H), 1,6 (m, 3H), 3,1 (m, 4H), 3,4 (m, 4H), 7,32 (br s, 1H), 7,6 (d, 1H), 7,67 (d, 1H), 7,95 (s, 1H), 8,31 (br s, 1H). LC/MS 1,54 min, 316 (M+l).

Eksempel 333

tert-Butyl 4-[2-([(6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]karbonylamino)etyl]-1-piperazinkarboksylat

<1>H NMR 1,4 (s, 9H), 1,9 (s, 3H), 2,4 (m, 6H) , 3,3 (m, 4H), 6,85 (br s, 1H), 7,74 (m, 2H), 8,45 (s, 1H), 11,2 (br s, 1H), andre signaler under DMSO eller vanntopper. LC/MS 2,81 min, 431 (M+l), 429 (M-l).

Eksempel 334

N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-(2-piperazinoetyl)urea

<X>H NMR 1,9 (s, 6H), 2,4 (m, 6H) , 2,75 (m, 4H), 3,3 (m, 2H), 3,5 (br s, 1H), 7,15 (br s, 1H), 7,7 (m, 2H), 7,95 (s, 1H), 8,4 (s, 1H). LC/MS 2,58 min, 331 (M+l), 329 (M-l).

Eksempel 335

N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl) - N'~[4-(4-metylpiperazino)sykloheksyl]urea Mer polar (trans)

<X>HNMR 1,2 (m, 4H), 1,8 (m, 2H), 1,91 (s, 3H), 1,93 (m, 2H), 2,33 (m, overlapping med DMSO), 3,36 (m, overlapping med vann), 6,7 (m, 1H), 7,7 (m, 2H), 8,45 (s, 1H), 10,8 (m, 1H), andre signaler under DMSO eller vann. LC/MS 1,64 min, 399 (M+l).

Eksempel 336

N-(6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'- [4- (4-metylpiperazino)sykloheksyl]urea Mindre polar (cis)

<X>H NMR 1,55-1,75 (m, 4H), 2,2 (m, overlapping med DMSO), 3,85 (m, 1H), 6,95 (m, 1H), 7,7 (m, 2H) , 8,46 (s, 1H) , 10,65 (m, 1H), andre signaler under DMSO eller vann. LC/MS 1,75 min, 399 (M+l).

Eksempel 337

N- (6-Cyano-l,3-benzotiazol-2-yl) - N'-(3-piperidinopropyl)urea

<X>H NMR 1,35 (m, 2H) , 1,6 (m, 4H) , 1,75 (m, 2H) , 1,9 (s, 3H), 2,3 (m, 6H), 3,25 (m, 2H), 6,9 (m, 1H), 7,7 (m, 2H), 8,4 (s, 1H), 10,8 (br s, 1H), LC/MS 1,69 min, 344 (M+l).

Eksempel 338

2-[(Etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksylsyre

Bortimot 60 mg N-(6-cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl)-A7'-etylurea ble tilsatt i ca. 5 ml av ca. en 1:1 blanding av ca. 2N aq KOH og dioksan. Reaksjonsblandingen ble deretter bragt til tilbakeløp i ca. 12-24 timer. Ved avkjøling ble reaksjonsblandingen helt over i ca. 25 ml fortynnet vandig syre. Det hvite presipitatet ble høstet ved filtrering og ble vasket godt med vann.<1>H NMR 1,09 (t, 3H) , 3,19 (m, 2H), 6,79 (br s, 1H), 7,65 (d, 1H), 7,92 (m, 1H), 8,48 (d, 1H), 11,0 (br s, 1H), 12,8 (br s, 1H); LC/MS 2,12 min, 266 (M+l), 264 (M-1), lab LC-retensjonstid 4,7 minutter.

Eksempel 339

N- (6-Brom-l,3-benzotiazol-2-yl)-N'-etylurea

Bortimot 5 g 4-bromanilin oppløses i ca. 100 ml eddiksyre, og løsningen avkjøles til ca. 16 °C. Bortimot 5,6 g kaliumtiocyanat tilsettes, og flasken utstyres med en tilsetningstrakt. Tilsetningstrakten tilsettes ca. 4,7 g brom og ca. 20 ml eddiksyre. Denne mørke løsningen settes deretter dråpevis til benzonitrilløsningen under god agitering og får røre i ca. 6-20 timer. Slurryen druknes deretter i vann og filtreres. Den utstansede kaken vaskes godt med vann, fortynnet alkali og deretter vann og filtreres. LC/MS be-krefter at produktet er en blanding av 6-brom-l,3-benzotiazol-2-amin og 2-amino-l,3-benzotiazol-6-yl tiocyanat som ble ført videre til det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Bortimot 0,75 g av 6-brom-l,3-benzotiazol-2-amin (urenset) oppløses i ca. 15 ml DMF. Bortimot 0,5 ml etylisocyanat tilsettes etterfulgt av ca. 0,9 ml trietylamin, og løsning-en varmes opp til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen får røre i ca. 4 timer og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum, og de faste stoffene vaskes godt med eter. Produktet renses videre med kolonnekromatografi.<1>H NMR 1,08 (t, 3H) , 3,19 (m, 2H), 6,71 (s, 1H), 7,48 (m, 1H), 7,54 (d, 1H), 8,13 (d, 1H), 10,75 (br s, 1H); LC/MS 3,78 min, 301 (M+l), lab LC-retensjonstid 8,9 minutter.

Eksempel 340

2-(((Etylamino)karbonyl)amino)-1,3-benzotiazol-6-yl tiocyanat

Isolerte også tittelforbindelsen fra reaksjonsblandingen i Eksempel<X>H NMR 1,09 (t, 3H) , 3,19 (m, 2H), 6,75 (s, 1H), 7,62 (m, 1H), 7,71 (d, 1H), 8,3 (d, 1H), 10,9 (br s, 1H); LC/MS 3,0 min, 279 (M+l), lab LC-retensjonstid 7,8 minutter.

Eksempel 341

2-[(Etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksamid

Bortimot 1 g av N- (6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea ble tilsatt i ca. 30 ml vandig alkanol. Bortimot

0,6 g hydroksylaminhydroklorid og ca. 0,45 g natriumkarbonat ble tilsatt og deretter oppvarmet til tilbakeløp. Løs-ningen stod med tilbakeløp i ca. 4-8 timer og ble deretter avkjølt til romtemperatur. Presipitatet ble høstet med filtrering og vasket godt med vann. LC/MS indikerte en blanding av to produkter identifisert som følgende etter videre rensing med preparativ HPLC:<X>H NMR 1,09 (t, 3H), 3,16 (m, 2H), 5,8 (s, 2H) , 7,1 (br s, 1H) , 7,55 (d, 1H), 7,67 (m, 1H), 8,1 (d, 1H); LC/MS 2,1 min, 265 (M+l), 263 (M-l).

2-[(Etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksamidoksim

Isolerte også dette tittelproduktet fra reaksjonsblandingen i Eksempel<1>H NMR 1,09 (t, 3H) , 3,19 (m, 2H), 5,81 (br s, 2H), 6,72 (br s, 1H), 7,57 (d, 1H), 7,68 (m, 1H), 8,13 (d, 1H), 9,58 (s, 1H), 10,7 (br s, 1H); LC/MS 2,04 min, 278 (M-1) -

Eksempel 342

N-E tyl-W - [6- (5-metyl-l, 2,4-oksadiazol-3-yl) -1,3-benzotiazol-2-yl]urea

Bortimot 50 mg 2-[(etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksamidoksim ble tilsatt i ca. 1 ml iseddik. Blandingen ble oppvarmet til ca. 110 °C og deretter rørt ved denne temperaturen i ca. 12-20 timer. Løsningen ble avkjølt til romtemperatur, og løsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk. Resten ble deretter videre renset med preparativ HPLC.<2>H NMR 1,10 (t, 3H), 2,67 (s, 3H), 3,17 (m, 2H), 6,74 (s, 1H), 7,73 (d, 1H), 7,97 (d, 1H), 8,53 (s, 1H), 10,9 (s, 1H); LC/MS 2,69 min. 304 (M+l), 302 (M-l).

Eksempel 343

N- (6-Anilino-l,3-benzotiazol-2-yl)-N'-etylurea

Bortimot 150 mg AJ- ( 6-amino-l, 3-benzotiazol-2-yl) -A7 '-etylurea og ca. 285 mg trifenyl bismutan ble tilsatt i ca. 15 ml diklormetan. Introduserte ca. 0,1 ml trietylamin og deretter ca. 120 mg kobber(II)acetat. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i ca. 12-24 timer. Løsningen ble helt over i ca. 60 ml fortynnet vandig syre og deretter rørt i ca. 1 time ved romtemperatur. Den urensede blandingen ble ekstrahert med diklormetan og de kombinerte organiske fasene ble vasket med fortynnet vandig syre, deretter vann, deretter fortynnet vandig kaliumkarbonat og deretter tørket. Løsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk. Den urensede blandingen ble renset videre med preparativ HPLC.<*>H NMR 1,09 (t, 3H), 3,18 (m, 2H), 6,69 (s, 1H), 6,78 (m, 2H), 7,04 (d, 2H), 7,09 (m, 1H), 7,21 (m, 2H), 7,49 (d, 1H) 7,55 (d, 1H), 8,13 (s, 1H), 10,46 (br s, 1H); LC/MS 3,06 min, 313 (M+l), 311 (M-l).

Eksempel 344

N- [6-(Aminometyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]-*7'-etylurea

Bortimot 0,05 g av A7- ( 6-cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl) - N'-etylurea ble tilsatt i ca. 10 ml etylenglykoldimetyleter. Introduserte ca. 50 mg litiumaluminiumhydrid i flere porsjoner i løpet av ca. 12-24 timer. Slurryen ble stanset med ca. 5-10 ml etylacetat og deretter ca. 1-2 ml mettet vandig natriumsulfat. Slurryen ble deretter fortynnet med vann og ekstrahert med etylacetat. Etter tørking og fjerning av løsningsmidler under redusert trykk ble produktet isolert med preparativ HPLC.<*>H NMR 1,08 (t, 3H), 1,88 (s, 3H), 3,17 (m, 2H), 3,83 (s, 2H), 7,07 (m, 1H), 7,32 (m, 1H), 7,54 (d, 1H), 7,8 (s, 1H); LC/MS 1,86 min, 251 (M+l), 249 (M-l).

Eksempel 345

N- [6- (Etylureido) metyl) -1,3-benzotiazol-2-yl] -W-etylurea

Bortimot 0, 025 g av A7- [6- (aminometyl)-1, 3-benzotiazol-2-yl]-AT<->etylurea ble løst opp i ca. 1 ml dimetylformamid. Bortimot 0,015 ml etylisocyanat ble tilsatt etterfulgt av ca. 0,029 ml trietylamin, og løsningen ble oppvarmet til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen fikk røre i ca. 4 timer og ble deretter avkjølt til romtemperatur. Løsnings-midlet ble fjernet i vakuum, og de faste stoffene ble vasket godt med eter.<1>H NMR 1,0 (t, 3H), 1,09 (t, 3H), 3,0

(m, 2H), 3,2 (m, 2H), 4,25 (d, 2H), 5,86 (m, 1H), 5,33 (br s, 1H), 6,3 (m, 1H), 6,7 (m, 1H), 7,23 (m, 1H), 7,53 (d, 1H), 7,69 (d, 1H), 10,6 (br s, 1H); LC/MS 1,43 min, 322 (M+l).

Eksempel 346

N-EtyI-N' -[6-(2H-1,2,3,4-tetraazol-5-yl)-1,3-benzotiazol-2-yl]urea

Bortimot 30 mg N- ( 6-cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl)-W-etylurea ble tilsatt i ca. 5 ml tørt tetrahydrofuran. Bortimot 2 g

azidotributylstannan ble tilsatt og stod deretter med til-bakeløp i ca. 48-72 timer. Løsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, og deretter ble den urensede oljen tatt opp i diklormetan. Bortimot 0,5 ml fortynnet vandig saltsyre

ble tilsatt, og et hvitt presipitat ble dannet. Dette fikk stå i ca. 30 minutter, og deretter ble presipitatet høstet med filtrering, vasket med varm THF og deretter tørket under vakuum.<*>H NMR 1,10 (t, 3H) , 3,2 (m, 2H), 6,76 (br s, 1H), 7,78 (d, 1H), 8,0 (d, 1H), 8,58 (s, 1H), 10,91 (s, 1H); LC/MS 1,37 min, 290 (M+l).

Eksempel 347

NI-[(2-[(Etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-yl)metyl]-1-benzensulfonamid

Bortimot 0,015 g av A7- [ 6- (aminometyl)-1, 3-benzotiazol-2-yl]-W-etylurea oppløses i ca. 1 ml diklormetan. Avkjøles til ca. 0-5 °C, tilsettes deretter ca. 0,01 ml trietylamin etterfulgt av ca. 1,2 ekv. av det egnede sulfonylkloridet. Reaksjonen varmes opp til romtemperatur og røres deretter i ca. 12-24 timer. Løsningsmidlet fjernes under redusert trykk, og det urensede reaksjonsproduktet renses videre med preparativ HPLC.<*>H NMR 1,08 (t, 3H) , 3,19 (m, 2H), 4,05

(d, 2H), 6,71 (br s, 1H), 7,20 (m, 1H), 7,5 (d, 1H), 7,54-7,65 (m, 4H), 7,8 (d, 1H), 8,16 (m, 1H), 10,6 (br s, 1H) ; LC/MS 1,98 min, 391 (M+l).

Eksempel 348

N- [(2-[(Etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-yl)metyl]trifluormetansulfonamid

Isolerte også tittelforbindelsen fra reaksjonsblandingen i Eksempel 347<X>H NMR 1,09 (t, 3H), 3,18 (m, 2H), 4,4 (s, 2H), 6,71 (m, 1H), 6,6 (d, 1H), 7,32 (m, 1H), 7,81 (s, 1H), 9,93 (br s, 1H), 10,68 (br s, 1H); LC/MS 2,15 min, 383 (M+l).

Eksempel 349

N6-Fenyl-2-[(etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksamid

Bortimot 0,2 g av 2-[ (etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksylsyre ble oppløst i ca. 20 ml diklormetan og ca. 0,2 ml trietylamin. Bortimot 1 ekv. av det passende aminet ble tilsatt etterfulgt av ca. 0,3 g av 1-etyl-3-(3-dimetylaminopropyl)karbodiimidhydroklorid og rørte deretter ved romtemperatur i ca. 12-24 timer. Løs-ningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, og deretter ble den urensede reaksjonsblandingen renset med preparativ HPLC.<*>H NMR 1,10 (t, 3H), 3,2 (m, 2H), 6,76 (br s, 1H) , 7,10 (m, 1H), 7,36 (m, 2H), 7,70 (d, 1H), 7,79 (d, 2H), 7,97 (m, 1H), 8,5 (s, 1H), 10,23 (s, 1H), 10,9 (br s, 1H); LC/MS 2,86 min, 341 (M+l);

Eksempel 350

N6- [3- (4-Metylpiperazino)propyl]-2-[(etylamino)karbonyl]amino-1,3-benzotiazol-6-karboksamid

Isolerte også tittelforbindelsen fra reaksjonsblandingen i Eksempel<:>H NMR 1,09 (t, 3H) , 1,76 (m, 2H), 2,6-2,7 (m, 4H), 3,2 (m, 4H), 3,3 (m, 4H), 3,42 (m, 2H), 6,12 (s, 4H), 6,75 (m, 1H), 7,64 (d, 1H), 7,84 (m, 1H), 8,34 (d, 1H), 8,49 (m, 1H), 10,9 (br s, 1H), én metylgruppe under løs-ningsmiddeltopper; LC/MS 1,34 min, 405 (M+l).

Generell fremgangsmåte for fremstilling av urea

0,2 gram metyl [(6-cyano-l,3-benzotiazol-2-yl)amino]metantioat oppløses i ca. 5 ml av en alkanol. Bortimot 0,04 ml pyridin tilsettes etterfulgt av et overskudd

av det passende aminet, og løsningen varmes opp til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen får røre i ca. 14 timer og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum. Produktet renses videre med preparativ HPLC og tørkes deretter i vakuum. Hvis det var nødvendig, ble malatsalter fremstilt ved å løse opp i en alkanol, og deretter tilsette en løsning av egnet maleinsyremengde i det samme alkanolløsningsmidlet. Ved avkjøling ble maleatproduktene høstet som et presipitat.

Eksempel 351

17- (6-Cyano-l, 3-benzotiazol-2-yl) -17'- [6- (4-metylpiperazino) - 3-pyridyl]urea

<X>H NMR 2,84 (s, 3H), 3,1 (br s, 4H), 3,49 (br s, 2H) , 4,32 (br s, 2H), 6,125 (s, 2H), 6,99 (d, 1H), 7,8 (m, 3H), 8,28 (s, 1H), 8,48 (s, 1H), 9,17 (s, 1H), 9,76 (br s, 1H). LC/MS 2,62 min, 394 (M+l), 392 (M-l).

Eksempel 352

N- (6-Metylcyano-l,3-benzotiazol-2-yl)-17'-etylurea

Bortimot 1 g av (2-amino-l,3-benzotiazol-6-yl)metylcyanid oppløses i ca. 10 ml dimetylformamid. Bortimot 0,8 ml etylisocyanat tilsettes etterfulgt av ca. 1,4 ml trietylamin, og løsningen varmes opp til ca. 80 °C under god agitering. Løsningen får røre i ca. 4-6 timer og avkjøles deretter til romtemperatur. Løsningsmidlet fjernes i vakuum og de faste stoffene vaskes godt med eter. Produktet rekry-stalliseres fra varm EtOAc.<X>H NMR 1,09 (t, 3H) , 3,1 (m, 2H), 4,1 (s, 2H), 6,72 (m, 1H), 7,32 (m, 1H), 7,61 (d, 1H), 7,85 (s, 1H), 10,7 (s, 1H); LC/MS 2,73 min, 261 (M+l), 259 (M-l) .

Eksempel 353

N- [6-(Di[(5-metyl-2-furyl)metyl]aminometyl)-1,3-benzotiazol-2-yl]-N'-etylarea

Bortimot 10 mg av N- (6-aminometyl-l,3-benzotiazol-2-yl)- N'-etylurea ble løst opp i ca. 1 ml diklormetan, 3 ul eddiksyre og 4 ul 5-metyl-2furfural. Rørt i ca. 1 time ved romtemperatur, og deretter ble ca. 0,013 g natriumtriacetoksy-borohydrid tilsatt. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i ca. 12-20 timer. Reaksjonen ble druknet i ca. 5 ml vann og deretter ekstrahert godt med diklormetan. De kombinerte organiske fasene ble tørket over magnesiumsulfat, og løs-ningsmiddel ble fjernet under redusert trykk. Den urensede blandingen ble renset videre med preparativ HPLC.<1>H NMR 1,10 (t, 3H), 1,8 (s, 3H), 2,2 (s, 6H), 3,1 (m, 2H), 3,5 (s, 4H), 3,6 (s, 2H), 6,0 (m, 2H), 6,2 (m, 2H), 7,29 (m, 1H), 7,4 (br s, 1H), 7,5 (m, 1H), 7,7 (s, 1H); LC/MS 2,87 min, 439 (M+l).

Generell fremgangsmåte for å fremstille forbindelser med formel

med utgangspunkt i et substituert anilin.

Til en omrørende løsning av et substituert anilin, slik som 4-(p-fluorfenyltio)anilin og kaliumtiocyanat (~2 ekv.) i iseddik ved romtemperatur ble det dråpevis tilsatt en løs-ning av brom (~1 ekv.) i iseddik. Reaksjonsblandingen ble rørt i ca. 24 timer. Det faste stoffet (KBr) ble fjernet med filtrering, og den resulterende løsningen ble konsentrert i vakuum for å gi korresponderende benzotiazolyl som HBr-saltet. HPLC RT = 3,3 min, MH+ 277.

Til en omrørende løsning av benzotiazolyl fra det foregående trinnet og trietylamin (~2 ekv.) i toluen ble det tilsatt etylisocyanat (-1,5 ekv.). Reaksjonsblandingen ble varmet opp til ca. 80 °C i ca. 2 dager. Det presipiterte produktet ble samlet opp i en glasert trakt, vasket med dietyleter og tørket i vakuum. HPLC RT = 3,61 min, MH+ 349.

De følgende eksemplene ble syntetisert i henhold til fremgangsmåtene beskrevet heri'ovenfor.

Claims

1. Forbindelse med formel (I),

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farma-søytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der Q er H eller representerer en binding som inkluderer X <1> og de to nitrogenatomene som Q og X <1> er koblet til og C=Y gruppen som de to nitrogenatomene er koblet til for å danne

Q <1> er (d- Ce) alkyl; Y er 0 eller S; W er H, Cl, Br, I, N02 , CN, SCN, OCF3 , -Xq- (C (R10) 2) a~Y1q-(C (R <10> ) 2) a-Z1q eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, heterosyklyl-alkenyl og heterosyklyl-alkynyl; Y <1> og X er hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av fenyl, heterosyklyl, NR <10> ,0 , S, SO, S02 , CF2 , CFR, C=0, (C=0)NR <10> , SONR <10> , S02 NR <10> , NR <10> (C=O), NR <10> SO,

q for hver forekomst er uavhengig 0 eller 1; a for hver forekomst er uavhengig 0 eller et helt tall fra 1 til 5; R<10> for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av H, eventuelt substituert aryl, eventuelt substituert heterosyklyl og en eventuelt substituert alkylgruppe eventuelt substituert med én eller flere av følgende: en Ci-6 alkylgruppe eventuelt substituert med én eller flere av hydroksy, halo eller eventuelt substituert amino; en Ci -6 alkoksygruppe eventuelt substituert med én eller flere av hydroksy, halo eller eventuelt substituert amino; hydroksy; halo; eller eventuelt substituert amino; Z <1> er H, eventuelt substituert alkyl, eventuelt substituert aryl eller eventuelt substituert heterosyklyl; X <1> er hydrogen, alkyl, hydroksyalkyl eller representerer en binding som inkluderer R <3> som beskrevet nedenfor eller representerer en binding som inkluderer Q som beskrevet ovenfor; R1 og R2 er hver uavhengig hydrogen, halogen, hydroksy, nitro, cyano, COOH, COOX3, SX3,S 02 X <3> , SOX <3> , C(0)X <3> ,NHC (0)X<3> , C(0)NHX <3> , NHS02 X <3> eller valgt fra en eventuelt substituert gruppe bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, alkoksy, amino, NHX <3> , NX <3>X<3> , alk <y> lamino, arylamino, hetero-syklylamino, alkyltio, alkylsulfonato, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkenyl, arylalkynyl, arylalkyloksy, heterosyklyl, heterosyklyloksy, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-alkenyl, heterosyklyl-alkynyl, heterosyklyl-alkyloksy, heterosyklyltio, heterosyklylsulfinyl, heterosyklylsulfonyl, sykloalkyl, - (CH2)m- (CHX2) CN, - (CH2)m-(CHX2) COOH, - (CH2)ra-(CHX2) COOX3, - (CH2)ra-(CHX2) S02X3, - (CH2 ) m- (CHX <2> ) C (0) X <3> , - (CH2)m-(CHX2) C (0) NHX3 og -(CH2) m- (CHX2) NHS02X3 ; der m er 0 til 4; X2 for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, alkynyl, karbonyl, S(0)palkyl, S(0)paryl, S (0) pheterosyklyl, amino, alkoksy, alkyltio, aryltio, perhaloalkyl, aryl, aryloksy, arylalkyl, arylalkyloksy, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl; p er 0, 1 eller 2; X3 for hver forekomst er uavhengig H eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av mono- eller di-alkylamino, alkyl, alkenyl, alkynyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl og heterosyklyl-alkyl; eller når R <1> er i 7-posisjonen til benzotiazolringen, kan R1 og W bli kombinert med karbonatomene som de er koblet til for å danne en eventuelt substituert heterosyklylring med 5 eller 6 medlemmer; R3 er hydrogen eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av karbonyl, alkyl, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, aryl, arylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl, heterosyklyl-heterosyklyl, heterosyklyl-sykloalkyl, amino, alkylamino, arylamino, alkoksy, tioalkoksy og acyl; eller R3 og X <1> er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

der Z for hver forekomst er uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av - C (0) (Ci-C6) alkyl, -C(0)aryl, -C (0) N (Ci-C6) alkyl, - C(0)N-aryl, (Ci-C6) alkyl, (C2-C6) alkenyl, (C2 -C6 )alkynyl, amino, mono- eller di-(Ci -C& )alkylamino, -C00(Ci -C6 )alkyl, pyridyl, fenyl, fenyl (Cx-Ce) alkyl og f enyl (Ci-C6) alkenyl ; der hver av de eventuelt substituerte gruppene beskrevet heri ovenfor eventuelt er substituert med én eller flere substitutter hver uavhengig valgt fra gruppen bestående av okso, amino, nitro, mono- eller bi-(Ci -Cg)alkylamino, hydroksy, nitril, klor, fluor, brom, jod, CF3 , (Ci-C6) alkyl, - C(0) (C!-C6)alkyl, -COOH, -C00 (Ci-Cg) alkyl, -S-(Ci-Cg) alkyl, - S-aryl, (Ci-C6) alkoksy, -S02 NH2 , fenyl, f enyl (Ci-C6) alkyl, - 0- (Ci-C6) alkyl-OH, -0-(d-C6) alkyl-O-(d-C6) alkyl, -0-(C2 -C6) alkyl-N-( (Ci-C6) alkyl)n, -N-(Ci-C6) alkyl-OH, -N-(Ci~ C6) alkyl-O-(Ci-Cg) alkyl, -C(0)NH2 , -C (0) N ( (Ci-C6) alkyl) n, - S (0)n (Ci-Cg) alkyl, -S(0)n aryl, -S(0)n heterosyklyl og heterosyklyl, der alkylgruppene nevnt heri eventuelt har én eller flere umettede bindinger i alkyldelen; n er 0, 1 eller 2; gitt at

1) når Q er H; Y er 0; R <1> og R <2> er hver hydrogen, halogen, alkyl, alkoksy, alkyltio, karboksyalkyl eller eventuelt substituert fenyl; og X <1> er hydrogen eller alkyl; så er R <3> ikke alkyl, alkenyl, alkoksy, sykloalkyl eller eventuelt substituert fenyl;

2) når Q er H; Y er0 ;R<1> ogR<2> er hver hydrogen, halogen, alkyl, alkoksy, alkyltio, karboksyalkyl eller eventuelt substituert fenyl; så er ikke X <1> og R <3> kombinert for å danne

3) når W er Cl, Br eller I; Q er hydrogen; Y er 0;X<1> er H; så er R <3> ikke

eller fenyl eventuelt substituert med 1 til 3 substitutter uavhengig valgt fra gruppen bestående av amino, mono- eller bi-(Ci -C6 )alkylamino, hydroksy, klor, fluor, brom, jod, (Ci-C6) alkyl, (Ci-C6) alkoksy og -S02 NH2 ;

4) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R <1> er 7-C1; R <2> er H; ogX<1> er alkyl; så er R3 ikke alkyl, alkoksy eller sykloalkyl;

5) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R <1> er 7-C1; R <2> er H; ogX<1> er H; så erR<3> ikke alkyl eller sykloalkylamino;

6) når W er Cl, Br, I eller N02 ; Q er H; Y er 0; X <1> er H; R <1> er OH; R <2> er N02 , amino, alkyl, alkoksy, hydroksy lavere alkyl eller dialkylamino; så er R3 ikke H eller alkyl;

7) når W er Cl, Br eller I; Q er H; Y er 0; R <1> er CF3 , CH2 F, N02 , alkyl eller alkoksy;R<2> er H; X <1> er H; så erR<3> ikke naftyl eller fenyl eventuelt substituert med halo, CF3 , alkyl eller alkoksy;

8) når W er Cl, Br eller I; Q er H; R <1> er alkyl; R2 er H; X <1> er H eller alkyl; så er R <3> ikke alkyl eller alkoksy; .

9) når W er Cl; Q er H; Y er S;R<1> og R2 er hver H;X<1> er H; så er R <3> ikke etyl;

10) når W er Cl; Q er H; Y er 0; R <1> og R2 er hver H;X<1> er H; så er R <3> ikke n-butyl; og

11) når W er H, så er R <1> og R2 ikke H samtidig.

2. Forbindelse ifølge krav 1, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der alkyl-, alkenyl- og alkynylgruppene og alkyldelen av en gruppe er en eventuelt substituert rett eller forgreinet kjede med ett til åtte karbonatomer; arylgruppen og aryldelen av en gruppe er et eventuelt substituert fenyl,

eller naftyl; heterosyklylgruppen og heterosyklyldelen av en gruppe er valgt fra gruppen bestående av et eventuelt substituert piperidinyl, pyridyl, pyrazinyl, pyrimidinyl, tienyl, pyrrolidinyl, piperazinyl, tiomorfolinyl, morfolinyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl, 1,3-dioksanyl, 1,4-dioksanyl, furanyl og 1,2,4-triazolyl, tetrazolyl, imidazolyl, pyrazolyl, tiazolyl, oksazolyl, oksadiazolyl, tiadiazolyl, benzimidazolyl, 1,3-dioksolanyl, 2-imidazolinyl, imidazolidinyl, 2-pyrazolinyl, pyrazolidinyl, isotiazolyl, 1,2,3-triazolyl, 2H-pyranyl, 4H-pyranyl, 1,4-ditianyl, 1,3,5-triazinyl, 1,3,5-tritianyl, indolyl, isoindolyl, 3H-indolyl, indolinyl, purinyl, 4H-kinolizinyl, cinnolinyl, ftalazinyl, kinolinyl, isokinolinyl, kinazolinyl, kinoksalinyl, 1,8-naftpyridinyl, pteridinyl, kinuklidinyl, karbazolyl, akridinyl, fenazinyl, fenotiazinyl, fenoksazinyl, pyrrolyl, isoksazolyl, pyridazinyl, indazolyl, benzoksazolyl, benzofuranyl, benzotiazolyl, indolizinyl, imidazopyridinyl og benzotienyl.

3. Forbindelse ifølge krav 2, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R3 er en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av (Ci -C8 )alkyl, fenyl, fenyl (Ci-C8)alkyl, tienyl, tienyl (Ci-C8) alkyl, piperidinyl, piperidinyl (Ci-C8) alkyl, pyrrolidinyl, pyrrolidinyl(Ci -C8 )alkyl, morfolinyl, morfolinyl(Ci -C8 )alkyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl, 2,3,4,5-tetrahydrofuranyl (Ci-C8) alkyl, furanyl, furanyl (Ci-C8) alkyl, sykloalkyl, sykloalkyl(Ci -C8 )alkyl, pyridyl, pyridyl(Cx -C8 )alkyl, 1, 2, 4-triazolyl, 1, 2, 4-triazolyl (Ci-C8) alkyl,

4. Forbindelse med formel (IA),

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy- tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er N02 eller CN; Y er 0 eller S; R <1> er i 7-posisjonen og er hydrogen, metyl, etyl, allyl, fenyl, benzyl, -CH2 -C(0)-CH3 , -CH2 -C02 -t-Bu, -CH2 -S02 -aryl, - alkyl-CN eller -alkyl (CN) (CH2 -aryl); X<1> er hydrogen, alkyl eller hydroksyalkyl; R3 er valgt fra gruppen bestående av etyl, n-butyl, t-butyl, n-propyl, allyl, hydroksyalkyl, aminoalkyl, -alkyl-NH-alkyl-OH, -alkyl-0-alkyl-OH, di-hydroksyalkyl, alkoksy-alkyl, (alkyltio)hydroksyalkyl, sykloalkyl, sykloalkylal-kyl, hydroksysykloalkyl, (alkyltio)(alkylester)alkyl, alkylesteralkyl, 2,4-dimetoksyfenyl, 3,5-trifluormetylfenyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl 2,6-diklorfenyl, 2-metylfenyl, 3-metylfenyl, (substituert fenyl)alkyl, fenylalkyl, heterosyklylalkyl, N-alkylaminoalkyl, N,N-dialkylaminoalkyl, eventuelt substituert heterosyklyl og eventuelt substituert heterosyklyl-alkyl.

5. Forbindelse ifølge krav 4, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R <1> er hydrogen og X <1> er hydrogen.

6. Forbindelse ifølge krav 4, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er N02 ; Q er hydrogen; R <1> er i 7-posisjonen og er hydrogen, metyl, etyl eller fenyl; R<2> er hver hydrogen; X<1> er hydrogen; og R <3> er valgt fra gruppen bestående av etyl, n-Bu, t-Bu, n-Pr, allyl, syklopropyl, syklobutyl, 2,4-dimetoksyfenyl, 3,5-bis-trifluormetylfenyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl, 2,6-diklorfenyl, 2-metylfenyl og 3-metylfenyl.

7. Forbindelse ifølge krav 3, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der Q er H; W er N02 ; Y er S; R <1> er i 7-posisjonen og er hydrogen, -CH2 -S02 -fenyl, -CH2 -CN, -CH(CH3 )(CN) eller -CH(CN)(CH2 -fenyl); R <2> er hydrogen; X <1> er hydrogen, metyl eller -(CH2 )2 -OH; R <3> er valgt fra gruppen bestående av etyl, benzyl, EtOH, n-PrOH, n-BuOH, n-pentanol, n-heksanol, -(CH2) 2-NH-(CH2) 2-0H, - (CH2)2-0-(CH2)2-OH, -CH (CH2CH3) (CH2OH) , -CH (CH2 0H) (CH2 -i-Pr) , 2,3-di-hydroksy-propyl, 2-hydroksypropyl, -CH (CH3 ) (CH2 OH), -C(CH3)2(CH2OH) , -CH2 (CH3) (CH2OCH3) , 1, 3-dihydroksyisopropyl, -CH (CH2OH) (CH2CH2SCH3) , syklopropyl, syklopropylmetyl, 4- hydroksysykloheksyl, 3-klorfenyl, 4-klorfenyl, 2-metylfenyl, 3-metylfenyl, 4-aminobenzyl, (4-aminofenyl) etyl, - (CH2) 3-N (Et) 2, - (CH2) 2-N (Me) 2, N-piperidinyl, 2,6-dimetylpiperidinyl,

8. Forbindelse ifølge krav 3, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der Y er 0; R <1> er i 7-posisjonen og er hydrogen, -CH2 -S02 -fenyl, -CH2 -CN, -CH(CH3 )(CN) eller -CH(CN)(CH2 -fenyl); R2 er hydrogen; X1 er hydrogen, metyl eller -(CH2 )2 -OH; R3 er valgt fra gruppen bestående av benzyl, EtOH, n-PrOH, t-BuOH, n-heksanol, aminoetyl, aminopropyl, -(CH2 )2 -NH-(CH2 )2 -OH, - (CH2)2-0-(CH2)2-OH, -CH (CH2 CH3 ) (CH20H) , - CH(CH2 0H) (CH2-i-Pr) , 2, 3-di-hydroksy-propyl, 2-hydroksypropyl, -CH(CH3 ) (CH20H) , 1, 3-dihydroksyisopropyl, - CH (CH20H) (CH2CH2SCH3) , syklobutyl, 4-hydroksysykloheksyl, - CH (COOEt) (CH2 )2 -SCH3 , - (CH2 )2 -C00Et, - (CH2 )5 -C00Et, (2-aminofenyl)metyl, 4-aminobenzyl, (4-aminofenyl)etyl, - C (CH3) 2(fenyl), -CH2(2, 4-difluorfenyl), 2-pyridylmetyl, 3-pyridylmetyl, 4-pyridylmetyl-(CH2) 2-tien-2-yl, -CH(i-Pr) (COOEt), -CH(i-Pr) (CH20H), 3-(N-metylamino)propyl, - (CH2 )3 -N(Et)2 , -(CH2 )„-N(Et)2 , -CH (Me) (CH2) 4-CH3, - CH (Me) (CH2) 3-N (Et) 2, N-piperidinyl, -(CH2 )2 -(4-(S02 NH2 )fenyl), 2,6-dimetylpiperidinyl,

9. Forbindelse ifølge krav 3, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er N02 ; Q er hydrogen; R <1> er i 7-posisjonen og er -CH2 -C02 -t-Bu, allyl eller benzyl; R2 er hver hydrogen; X<1> er hydrogen; og R3 er etyl.

10. Forbindelse ifølge krav 3, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er N02 ; R <1> er i 7-posisjonen og er hydrogen, -CH(CH3 ) (CN) eller - CH (CN) (CH2 -fenyl); R2 er hydrogen; og Q er kombinert med X <1> og for å danne

, der Y er 0 og R er etyl.

11. Forbindelse ifølge krav 2, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er N02 ; Q er H; R<1> og R2 er hver hydrogen; og R3 ogX<1> er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

12. Forbindelse ifølge krav 3, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er N02 ; R1 er hydrogen eller er i 7-posisjonen og er -CH2 -CN, -CH2 -CONH2 og -CH2 -COO-t-Bu; R2 er hydrogen; X<1> er hydrogen eller -CH2 -0-CH3 ; R <3> er metyl, etyl, n-BuOH, -CH2 CF3 , morfolino, -(CH2 )7 -N(Me)2 , 2-fenyl-fenyl, n-BuOH, -CH2 CF3 , morfolino, -(CH2 )4 -N(Me)2 , - (CH2) 2-N (Me) 2, - (CH2) 3-NHMe, benzyl eller -CH2 -0-CH3 ; eller Q er hydrogen eller er kombinert med X <1> for å danne

, der Y er 0 og R3 er etyl; eller R <3> og X <1> er kombinert med nitrogenatomet som de er koblet til for å danne

, der Z er metyl, 4-fluorfenyl, 2-pyridyl, 2-metoksyfenyl, -CH2 -CH=CH-fenyl eller 2,4-dimetoksyfenyl.

13. Forbindelse ifølge krav 1, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er Cl eller Br; Q er H; R <3> er en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkenyl, fenyl, fenylalkyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl eller aminoalkyl.

14. Forbindelse ifølge krav 13, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R <3> er alkyl, haloalkyl, esteralkyl, N,N-dialkylaminoalkyl, alkenyl, fenyl, fenylalkyl, halofenyl, alkoksyfenyl, aryloksyfenyl, tienyl-alkyl, halopyridyl, heterosyklyl, heterosyklyl-alkyl eller aminoalkyl.

15. Forbindelse ifølge krav 14, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er Cl; R <3> er etyl, propyl, butyl, t-butyl, 2,4, 6-triklorfenyl, 2,4-dimetoksyfenyl, - (CH2) 2_2-tienyl, allyl, 2-brometyl, 2-fenoksyfenyl, 2,6-diklorpyrid-4-yl, benzyl, -(CH2) 2-COOEt, - (CH2)3-N(Et)2, -(CH2 )4 -N(Et)2 eller - (CH2) 2-N (Me) 2.

16. Forbindelse ifølge krav 15, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R <3> er -(CH2) 2-2-tienyl, allyl, 2-brometyl, 2-fenoksyfenyl, 2,6-diklorpyrid-4-yl, benzyl, -(CH2) 2-COOEt, -(CH2) 3-N (Et)2, - (CH2) 4-N (Et) 2 eller - (CH2) 2-N (Me) 2.

17. Forbindelse med formelen

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, pro droger og isotoper, der R3 er etyl, propyl, t-butyl, 2,4,6-triklorfenyl eller 2,4-dimetoksyfenyl.

18. Forbindelse ifølge krav 14, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R1 er hydroksy, nitro eller en eventuelt substituert gruppe valgt fra gruppen bestående av alkyl, alkoksy, arylalkyloksy og sulfonato; R2 er halo eller nitro; og R3 er alkyl eller fenylalkyl.

19. Forbindelse ifølge krav 18, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R <1> er hydroksy, nitro, metyl, metoksy, isopropoksy, benzyloksy, 4-fluorbenzyloksy, -0-C(CH3) 2 (C (0)NH2) , -0-(CH2) 2-0- (CH2) 2-0Me eller -0-S02 -CF3 ; R2 er Cl eller nitro; og R3 er etyl eller benzyl.

20. Forbindelse ifølge krav 19, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der X <1> er H.

21. Forbindelse ifølge krav 20, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der W er Cl; R <1> er i 7-posisjonen; og R2 er i 4- eller 5-posisj onen.

22. Forbindelse med formelen

rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper, der R <1> er metyl, metoksy eller isopropoksy.

23. Fremgangsmåte for å inhibere proteinkinaseaktivitet, som innbefatter administrering til en pasient av en forbindelse med formel (IB) som definert heri ovenfor, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper.

24. Fremgangsmåten ifølge krav 23, der nevnte proteinkinase er en tyrosinkinase.

25. Fremgangsmåten ifølge krav 24, der nevnte tyrosinkinase er en reseptortyrosinkinase eller en ikke-reseptortyrosinkinase.

26. Fremgangsmåten ifølge krav 25, der tyrosinkinase er KDR eller Lek.

27. Fremgangsmåten ifølge krav 23, der nevnte tyrosinkinase affiserer angiogenese.

28. Fremgangsmåten ifølge krav 27, der inhibisjonen av nevnte tyrosinkinase resulterer i en anti-angiogen effekt.

29. Fremgangsmåte for å behandle en tilstand, forstyrrelse eller sykdom, som innbefatter administrering til en pasient av en forbindelse med formel (IB) som definert heri ovenfor, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller far-masøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper; der nevnte tilstand, forstyrrelse eller sykdom er valgt fra gruppen bestående av hyperproliferative forstyrrelser, et ulcus, Lyme-syke, sepsis, von Hippel Lindaus sykdom, pemfigoid, psoriasis, psoriasis artropati, paraneoplastisk syndrom, uklare effusjoner, kollagenose, lupus erythematosus, polymyositt, dermatomyositt, systemisk sklerodermi, blandet kollagenose, postinfeksiøs artritt, seronegativ spondylartritt, spondylitt ankylosaner, vaskulitt, sarkoidose, artrose, smerte, Pagets sykdom, polycystisk nyresykdom, fibrose, sarkoidose, cirrhose, tyreoiditt, hyperviskositetssyndrom, Osler-Weber-Rendus sykdom, kronisk okklusiv lungesykdom, hyperstimulerende ovariesyndrom, preeklampsi, menometroragi, endometriose, kronisk inflammasjon, systemisk lupus, glomerulonefritt, synovitt, inflammatorisk tarmsykdom, Crohns sykdom, glomerulonefritt, revmatoid artritt, juvenil artritt, osteoartritt, multippel sklerose, transplantatrejeksjon, sigdcelleanemi, en okulær tilstand, en kardiovaskulær tilstand, aterosklerose, restenose, iskemi/reperfusjonsskade, vaskulær okklusjon, karotid obstruktiv sykdom, kreft, Crow-Fukase (POEMS) syndrom, en diabetisk tilstand, anemi, iskemi, infarkt, transplantatrejeksjon, et sår, gangren, nekrose, astma eller ødem etter forbrenninger, traume, stråling, slag, hypoksi eller iskemi og infeksjon med Herpes simplex, Herpes Zoster, humant immunsviktvirus, parapoxvirus, protozoer eller toksoplasmose.

30. Fremgangsmåten ifølge krav 29, der den okulære tilstanden er okulært ødem eller maculaødem, okulær neovaskulær sykdom, skleritt, radial keratotomi, uveitt, vitritt, myopi, optiske fordypninger, kronisk netthinneløsning, post-laser behandlingskomplikasjoner, konjunktivitt, Stargardts sykdom, Eales' sykdom, retinopati eller maculadegenerasjon.

31. Fremgangsmåten ifølge krav 29, der kreften er en fast tumor, et sarkom, fibrosarkom, osteom, melanom, retinoblastom, et rabdomyosarkom, glioblastom, nevroblastom, teratokarsinom, en hematopoetisk malignitet, malign ascites, Kaposis sarkom, Hodgkins sykdom, lymfom, myelom eller leukemi .

32. Fremgangsmåten ifølge krav 29, der den diabetiske tilstanden er insulinavhengig diabetes mellitus glaukom, diabetisk retinopati eller mikroangiopati.

33. Fremgangsmåte for å senke fertilitet i en pasient, som innbefatter administrering•til en pasient av en effektiv mengde av en forbindelse med formel (IB) som definert heri ovenfor, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper.

34. Fremgangsmåte for å stimulere angiogenese eller vaskulogenese, som innbefatter administrering til en pasient av en forbindelse med formel (IB) som definert heri ovenfor, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøy-tisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper.

35. Fremgangsmåte ifølge krav 34, der forbindelsen med formel (IB) administreres i kombinasjon med en pro-angiogen vekstfaktor.

36. Fremgangsmåte for å behandle en pasient med en tilstand som medieres av proteinkinaseaktivitet, der nevnte fremgangsmåte innbefatter administrering til pasienten av en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel (IB) som definert heri ovenfor, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper.

37. Fremgangsmåten ifølge krav 36, der proteinkinaseaktiviteten er involvert i T-celleaktivering, B-celleaktivering, mastcelledegranulering, monocyttaktivering, forsterkningen av en inflammatorisk respons eller en kombinasjon derav.

38. Farmasøytisk sammensetning innbefattende en forbindelse ifølge krav 1 og et farmasøytisk godkjent fortynningsmiddel eller bærer.

39. Farmasøytisk sammensetning for inhibisjon av en proteinkinase, der sammensetningen innbefatter en farmasøytisk godkjent bærer eller fortynningsmiddel og en effektiv mengde av en forbindelse med formel (IB) som definert heri ovenfor, rasemisk-diastereomeriske blandinger derav, optiske isomerer derav, prodroger derav, isotoper derav eller farmasøytisk godkjente salter av nevnte forbindelse, isomerer, prodroger og isotoper.

40. Forbindelse ifølge krav 1, der W er - (CH2) 2-NH-C(0)-NH- (C (R10) 2) a_Z1q eller et eventuelt substituert heterosyklyl; Ri og R2 er hver H; Q er H; Y er 0; X <1> er H; og R3 er et eventuelt substituert alkyl.

41. Forbindelse ifølge krav 40, der W er:

-(CH2) 2-NH-C (0)-NH-Et, -CH2-NH-C (0)-NH-etyl, -CH2 -NH2 , -NH-fenyl, -C(0)-NH2 , -CH2 -NH-S(0)2 -Ph, -C (0)-NH-fenyl, -CH2 -NH-S(0)2 -CF3 , -CH2 -CN, -CH2 -NH-CH2 -5-metyl-furan-2-yl, -C (0)-NH- (CH2) 3- (4-metylpiperazin-l-yl) , - (CH2) 2-NH-C (0) -NH-(fenyl) eller -(CH2) 2-NH-C(0)-NH-(p-toluyl) .

42. Forbindelse ifølge krav 41, der R <3> er etyl.

43. Forbindelse ifølge krav 1, der W er CN ; R <1> ogR<2> er hver H; Q er H; Y er 0; X <1> er H; og R <3> er et eventuelt substituert heterosyklyl-heterosyklyl eller heterosyklyl-sykloalkyl.

44. Forbindelse ifølge krav 1, der R <3> er 3-(4-metylpiperazino)propyl, 2-morfolinoetyl, 3-(9-benzyl-9-azabisyklo [3.3.1]nonyl, 6-(4-metylpiperazino)-3-pyridyl, 3-(8-benzyl-8-azabisyklo[3.2.1]oktyl, metyl-3-(8-benzyl-8-azabisyklo[3.2.l]oktyl, tert-butylkarboksylat-1-piperidinylmetyl, 4-piperidylmetyl, tert-butylkarboksylat-1-piperazinyl-etyl, 2-piperazinoetyl, 4-(4-metylpiperazino)sykloheksyl, 3-piperidinopropyl, 6-(4-metylpiperazino)-3-pyridyl.

45. Forbindelse ifølge krav 1, der R <1> og W er kombinert for å danne

der X <10> uavhengig er valgt fra den samme gruppen med substitutter som X <3> .

46. Forbindelse ifølge krav 45, der R <2> er H; Q er H; Y er 0; X <1> er H; R3 er alkyl; ogX1<0> er etyl, 3-pyridyl, N-(p-Br-fenyl)-NH-, 1-piperidyl eller CH3 -NH-.

47. Forbindelse ifølge krav 1, der W er H; og R <1> er -S -X<3> , -S(0)X <3> eller -S (0)2X3 .

48. Forbindelse ifølge krav 1, der W er Br, Cl eller p-fluorfenoksy, R <1> og R2 er hver H; Q er H; Y er 0; X <1> er H; og R3 er alkyl-klor,

-alkyl-piperazin-l-yl, -alkyl-(2,5-dimetylpiperazin-l-yl), -alkyl-(3,5-dimetylpiperazin-l-yl), -alkyl-(3-aminokarbonylpiperidin-l-yl), -alkyl-(4-hydroksypiperidin-1-yl), -alkyl-(3-hydroksypiperidin-l-yl), -alkyl-COOEt, - alkyl-COOH, -alkyl-(4-metylpiperazin-l-yl), -alkyl-(N-morfolinoetylamino), -alkyl-(N-piperidinyletylamino), - alkyl-(N-(N,N-dietylaminoetyl)-N-(metyl)amino), -alkyl- ( (1-etylpyrrolidin-2-yl)-metylamino), -alkyl-(N- (1- metylpiperidin-4-yl)-N-(metyl)amino), -alkylamino, -alkyl-piperidin-l-yl eller -alkyl-(N,N-dietylaminoetylamino).

49. Forbindelse ifølge krav 48, der alkylgruppen er metylen, etylen eller propylen.

50. Forbindelse ifølge krav 1, der R <2> er H; Q er H; Y er 0; X <1> er H og R <3> er etyl.

51. Forbindelse ifølge krav 50, der W er H eller Br; og R <1> er i 7-posisjonen til benzotiazolylringen og er -CsCH, - C=C- (2-pyridinyl) , -C=C-CH2-N (CH3) 2, -0-CH(CH3 )2 , fenyl eller -CH=CH2 .

52. Forbindelse ifølge krav 50, der R <1> er -CH=CH2 og W er -CH=CH2 .

53. Forbindelse ifølge krav 50, der R <1> er H og W er benzyl, p-fluorfenoksy eller pyridin-4-ylmetyl.

54. Forbindelse ifølge krav 50, der W er F; R <1> er i 7-posisjonen til benzotiazolylringen og er H eller Cl; og R <2> er i 5-posisjonen til benzotiazolylringen og er H eller Cl.

55. Forbindelse ifølge krav 50, der R <1> er H og W er - CH=CH, -C=C-Ph, -CsC-CH2-N (CH3) 2, -C=C-(4-fluorfenyl), -C= C-(p-toluyl), -(CH2 )2 -Ph, - (CH2)2-(4-fluorfenyl), -CH=CH-fenyl, -CH=CH-CH2-N (CH3) 2, -CH=CH-(4-fluorfenyl), -CH=CH-(p-toluyl) eller -CH=CH-(1-imidazolyl).

56. Forbindelse ifølge krav 1, der W er p-fluorfenoksy, - (CH2 )3 -NHMe eller - (CH2) 2-l-piperazinyl; og R <3> er -CH2 -C (Me) 2-CH2-N (CH3) 2, - (CH2) 2-(5-imidazolyl) .

57. Forbindelse ifølge krav 1, der R <1> er i 7-posisjonen til benzotiazolylringen og er H eller CN; R <2> er H; Y er 0; Q og X <1> er hver H; W er Cl, N02 , -CH2 -0H, -CH2 -O-C(0)-NH-Et, -S-fenyl, -0-fenyl, -S-CH3 , -C(0)-fenyl, -S(0)-fenyl, -S-p-nitrofenyl, - S-p-metylfenyl, -S-p-klorfenyl, -S-p-metoksyfenyl, - S- m-CF3 -fenyl, -S-o-klorfenyl, -C(0)-CH3 , -NH-C (0)-NH-(-CH2) 2-2-tienyl, -NH-C(0)-NH-3-pyridyl, -S(0)2 -p-(karboksymetylamino)-fenyl, -N-morfolino, -NH-C(0)-NH-Et, - NH-C (0)-NH-CH2-fenyl, -S-p-klorfenyl, -S-p-bromfenyl, -S-m-CF3 -fenyl eller -S-p-fluorfenyl;

etyl, - (CH2) 3-4-metylpiperazin-l-yl, - (CH2) 2-N-morf olino eller -CH2 -piperidin-4-yl.

58. Forbindelse med formelen

der W er H, -OCF3 , -O-Et, F, CH3 , -OCH3 , -S02 -Me, NH2 , -NH-C(0)-Me, -NH-CH2 -fenyl, -NH-S (0)2-2-tienyl, -NH-S(0)2-(3, 5-dimetylisoksazol-4-yl) , -NH-S (0) 2-Me, -NH-S (0) 2-CH2-fenyl, - NH-C(0)-O-CH2 -CCI3 , -NH-C(0)-0-CH2 -Ph, -NH-C(0)-0-Me eller N02 ; R1 er H, F eller -CH2-S (0) 2-fenyl; og R<2> er H, 4-C1, 4-metyl, 5-metyl, 5-C1, 5-F eller 5-OCH3 .

59. Fremgangsmåte til å anvende en forbindelse med formel (IB) eller et farmasøytisk godkjent salt derav- som en alternativ terapi for antiinflammatorisk glukokortikosteroidterapi i en pasient som gjennomgår antiinflammatorisk glukokortikosteroidterapi, innbefattende trinnet av å bytte ut et glukokortikosteroid med en forbindelse med formel (IB) eller et farmasøytisk godkjent salt derav.

60. Fremgangsmåte til å anvende en forbindelse med formel (IB) eller et farmasøytisk godkjent salt derav i sammenheng med glukokortikosteroidterapi i en pasient som gjennomgår glukokortikosteroidterapi, innbefattende trinnet av å bytte ut en del av glukokortikosteroidmengden administrert til nevnte pasient.