NO319023B1 - Fremgangsmate for avsetning og fordeling av en viskos masse til lag med forskjellig tykkelse ved hjelp av en sjablong - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse gjelder en fremgangsmåte for bruk av en sjablong i form av en matrise for å presse gjennom en viskøs masse slik at denne avsetter seg på undersiden, først punktformet og deretter utjevnet til et mer eller mindre tykt lag. Oppfinnelsen gjelder særlig den teknikk som omfatter overflatemontering av elektronikkomponenter på kretskort og generelt teknologien mikroelektronikk.

Innenfor elektronisk industri avsettes relativt tykke lag eller filmer av forskjellig materiale, f eks. loddepasta og klebemiddel. Avsetningen skjer dels ved dysefor-deling, dels ved duk- eller sjablongpålegging som ved silketrykk (serigrafi). Påføring ved hjelp av dyse er relativt usikker, gjeme også risikofylt og gjelder begrenset produksjon. Avsetningsnøyaktigheten, varigheten, kvaliteten av den pålagte film og strektykkelse og etablert rutenett er beheftet med såvidt store mangler at anvendelsen ikke finner særlig industriell interesse i dag.

Selv om loddepasta eller klebemiddel også kan avsettes ved hjelp av væskepåføringsutrustning er den foretrukne måte serigrafisk overføring gjennom en duk eller maskematrise i form av en sjablong, fortrinnsvis av metall og gjennombrunVperforert ad kjemisk vei, ved laserpunktering eller elektroforming. Disse tre måter å gjennomhulle en matrise på for å overføre den aktuelle masse i rasterpunkter kan egne seg bra for dimen-sjonal oppløsning opp til omkring 0,3 mm. Enda bedre oppløsninger er imidlertid nødvendig innenfor dagens teknikk.

Bruken av en sjablong som en masse, f.eks. loddepasta punktvis avsettes gjennom, på bestemte kontaktpunkter er mest vanlig i industrien.

Tre sjablongtyper brukes i dag: En vevet serigrafisk metalltrådduk, en vevet polyesterserigrafiduk og en metallsjablong. Deres tekniske egenskaper kan særlig angis ved: a) overføringsevnen gjennom åpningene, dvs hvor stort effektivt areal åpningene represen-terer, b) oppløft- eller konusdeformasjonsevnen og c) den mekaniske sjablongspenning

(hvor mye man kan spenne sjablongen eller hvor stor strekkpåkjenning den tåler).

Overføringsevnen eller det effektive hullareal vil være avhengig av om hullene fremviser hindringer (obturasjoner) ved at hullveggene ikke er rette og glatte, og dette har i en trådduk med trådenes beskaffenhet og plassering å gjøre.

Oppløftevnen (fr.: hors-contact) kan angis ved den vinkel en "nese" eller nedpressingskonus av sjablongen danner med den underliggende avsetningsflate når en skraper som gjerne benevnes rakel presses ned mot et bestemt sted på sjablongen for å tvinge gjennom den viskøse masse. Jo større oppløftvinkelen er desto lettere frigis massen fra sjablonghullene. For å kunne danne en stor oppløftvinkel må sjablongen kunne tåle stor mekanisk spenning og ha god elastisk deformasjonsevne. Når det gjelder denne egenskap er en serigrafisk metallduk ikke så god som en tilsvarende duk av polyester, men bedre enn en ren metallsjablong utformet som en matriseplate.

Når det gjelder overføringsevnen og mekanisk spenning er polyesterduken underlegen metallduken som på sin side er underlegen sjablonger av metallmatrisetypen.

Hvilken fremgangsmåte og hvilke midler man bruker ved punktavsetning og dosering av viskøs masse vil være avgjørende for den kvalitet man får, og dette skal gjennomgås i nærmere detalj nedenfor.

Oppfinnelsen søker å bøte på de ulemper man har innenfor denne teknikk for å legge på relativt tykke lag eller "høye punkter", ved å foreslå en fremgangsmåte hvor det brukes en sjablong av kompakt og homogent syntetisk materiale som er både mykt og utvidbart, og som er gjennombrutt ved hjelp av midler for materialuttak og i samsvar med de masseavsetninger man ønsker.

Slike sjablonger har vært i bruk, og særlig viser patentskriftet GB 2054462 en anvendelse for å maskere metall for elektrokjemisk etsing. Hensikten er altså fjerning av metall og ikke avsetning av et viskøst produkt, og begrepene sjablongtykkelse og variabel avsetningshøyde er fremmede for dette patentskrift.

US 3981237 viser til bruken av en slik sjablong eller maskematrise for farge-eller blekktrykk på tekstiler og montert på en rotasjonsvalse. Hensikten er altså forskjellig fra oppfinnelsens, nemlig avsetning og dosering av en viskøs masse.

Oppfinnelsen har således et annet mål, nemlig en fremgangsmåte for avsetning og fordeling av en viskøs masse til lag med større eller mindre tykkelse ved punktvis påføring på et substrat, ved hjelp av en plan sjablong som legges på oversiden av substratet og brukes til å presse massen ut gjennom åpninger under føring av en rakel med lineær trykkfordeling på sjablongens overside og med trykket normalt på denne og substratets hovedplan, hvor det lineære trykk er tilstrekkelig til å deformere sjablongen og bringe den i kontakt med substratet på akkurat det sted det lineære trykk utøves, og hvor sjablongens åpninger tilsvarer de avsetninger i form av massepunkter som skal plasseres på substratet og danne laget av masse, idet sjablongen: a) er utført som en kompakt og strekkbar folie med homogen struktur og fremstilt av elastisk syntetisk materiale som kan deformeres ved konisk nedpressing med betydelig

nedpressingsvinkel,

b) omfatter åpninger for massegjennompressing og hvis sidevegger er parallelle og strekker seg normalt på sjablongens overflate, og c) er oppspent tilstrekkelig stramt til å løftes opp fra substratet før og etter passeringen av rakelen. Fremgangsmåten særmerker seg ved bestemmelse av tykkelsen av den folieformede sjablong og diameteren av åpningene som den punktformede masse passerer sjablongen gjennom, som funksjon av mengden av viskøs masse som skal avsettes i hvert punkt, idet denne mengde er relatert til høyden av hvert massepunkt, slik at hvert massepunkt som avsettes via en åpning med samme diameter og samme innvendige ujevnheter som en annen åpning får samme høyde.

Tykkelsen av sjablongen kan bestemmes som funksjon av den største høyde av avsetningene, og sjablongens åpninger kan ha forskjellig diameter etter hvor store mengder av masse man ønsker å få avsatt på substratet, og som funksjon av høyden av de enkelte avsetninger, idet den minste åpningsdiameter kan være opp mot samme størrelsesorden som tykkelsen av sjablongen når denne er i tynnplate- eller arkform.

For å unngå ulempene man kjenner fra serigrafisk dukteknikk med polyester-eller metallduk og med sjablonger av metallplatetypen foreslås å bruke en duk av polyester e.l. materiale og ikke bygget opp med tråder, men som en kompakt film som er punktert på ønskede steder. Det at duken eller folien er kompakt gir bedre mekanisk styrke enn duker med metalltråder og minst like stor styrke som sjablonger av metallfolietypen.

Beskrivelsen som nå følger støtter seg til de tilhørende tegninger av utførelseseksempler, hvor fig. 1 viser kjente sjablongtyper med en trådduk som danner masker, fig. 2 viser tverrsnitt av forskjellige sjablonger i forskjellig kvalitet, fig. 3 viser hvordan en tykk masse kan avsettes på et underlag ved hjelp av en sjablong, fig. 4 viser to sjablonger, den ene fordelaktig ifølge oppfinnelsens fremgangsmåte og den andre i henhold til kjent teknikk, fig. 5 viser i tverrsnitt en slik fordelaktig sjablong lagt på et kretskort hvor det skal avsettes et sjiktmateriale, fig. 6 viser et eksempel i planriss og tverrsnitt av samtidig avsetning av massepunkter av klebemiddel og hvor hvert "punkt" har forskjellig høyde og diameter etter som hvilken sammensetning middelet har, fig. 7 viser et eksempel på hvordan man ifølge oppfinnelsen kan danne fysiske skiller mellom områder hvor man risikerer brodannelse under fremføringen av en loddebølge for komponenter, fig. 8 viser hvordan man ifølge oppfinnelsen kan legge på masse i strekformede partier og over en fylt flate, og fig. 9 viser skjematisk en sjablong under bruken, for de enkelte illustrerte tilfeller. Fig. 1 viser kjente sjablongtyper, øverst en trådduk 2 med masker 1 av tråder 3 av ikke oksiderbart metall, og nederst en trådduk 5 med masker 4 av polyestertråder 6. Alle maskene 1,4 er like. Den øverste trådduk 2 er bedre når det gjelder overføringsevne enn den nederste duk 5, på grunn av at trådtykkelsen er mindre. Styrken er omtrent den samme for begge trådduker, men oppløftvinkelen er best for den nederste trådduk 5 av polyester. Fig. 2 viser tverrsnitt av forskjellige sjablongtyper av typen serigrafisk duk 7 - 12 og hvis åpninger er utført noe forskjellig med hensyn til sideflater 13-24. Som figurens enkelte deler viser hører sideflatene 13, 14 til duken 7, sideflatene 15, 16 hører til duken 8, sideflatene 17, 18 hører til duken 9, sideflatene 19, 20 hører til duken 10, sideflatene 21, 22 hører til duken 11, og sideflatene 23, 24 hører til duken 12. Sideflatene er parvis forskjellige og gir forskjellig serigrafisk overføringskvalitet. Dukene kan imidlertid ha samme materiale og brukes på samme måte ved massefylling ovenfra og -overføring ned til undersiden, på den måte som er illustrert på fig. 3.

Sideflatene 13 og 14 gir en god fyllingsgrad siden åpningen mellom dem snevrer inn nedover.

Sideflatene 15 og 16 gir imidlertid god materialslipp på undersiden (utbanking) siden de skrår utover nedover.

Sideflatene 17 og 18 gir et kompromiss mellom disse to former/kvaliteter, og sideflatene er brutt på slik måte at de har minst avstand til hverandre midt på sjablongen.

Sideflatene 19 og 20 utgjør et kompromiss som favoriserer materialslippet siden de brutte flater står nærmest hverandre nærmest oversiden av sjablongen 10.

Disse fire former kan være fremstilt ved kjemisk perforering.

Sideflatene 21 og 22 anses å være ideelle ved at de er parallelle og normalt på sjablongens hovedflater. Sideflatene 23 og 24 er slik man kan forvente ved laserperforering, og de er nesten ideelle, men noe ujevne.

Innenfor serigrafi bruker man som støttemateriale en metall- eller polyesterduk, og et maskenett som er utført av fotofølsom film, særlig følsom overfor ultrafiolett lys tillater etableringen av sjablonger. Polyesterduken gir en viss elastisitet, hvilket gir et oppløft som kan gå opp til 3 - 4 mm uten deformasjon av mønsteret. Et slikt stort oppløft (en så stor oppløftvinkel) gir gode materialslippegenskaper ved at kontaktsideflatene reduseres.

Oppløftegenskapene er av stor betydning for å tillate frigjøring av det materiale som skal avsettes fra dukens åpninger, uten hindring under passeringen av serigrafirakelen. Jo større mekanisk sjablongspenning man kan tillate desto bedre er materialfirgjøringen og desto bedre er også avsetningen.

I det tilfelle man har en polyesterduk har man større spenning eller strekk desto større antall tråder man har pr enhetslengde, men et stort antall tråder gir imidlertid en dårligere overføringsevne (idet overføringsevnen er direkte proporsjonal med forholdet mellom åpningenes netto- og bruttoareal).

Jo mindre effektivt åpningsareat man har desto vanskeligere er det å presse gjennom en viskøs masse, og dersom åpningene blir tilstrekkelig små eller hindrende vil ikke noe masse kunne presses gjennom dersom massen er meget viskøs.

En metallduk, generelt en duk med maskenett av rustfritt stål tillater at man kan ha større åpningsareal ved at trådstyrken er bedre slik at man ha tynnere tråder (maksimalt kan man ha 70% åpningsareal). Av denne grunn kan man redusere avset-ningenes størrelse. Derimot er oppløftvinkelen mindre enn for polyesterduken, og oppløftingen av sjablongen kan være litt problematisk og risikere å trekke opp avsatt masse i åpningene (det skal også bemerkes at sjablongstrarnmingen er lagt helt opp mot bruddgrensen).

Når størrelsen av avsetningene skal være enda mindre må man ty til sjablonger av metallfolietypen. I dette tilfelle er åpningsforholdet 100 % ved at perforeringene er sylindriske og innvendig jevne. Ulempen er imidlertid at en slik foliesjablong nesten ikke tillater noen oppløftvinkel. Metallet er ikke strekkbart, men stivt, og den tillatte nedbøyning under avstrykningsrakelen er meget liten.

I praksis kan man imidlertid på kunstig måte øke oppløftvinkelen noe ved å spenne opp en metallsjablong på en sikt av polyestertråder. Kontaktområdet mellom metallsjablongen og underlaget er imidlertid meget stor. Bruker man et syntetisk sjablong-materiale i form av en folie og ifølge oppfinnelsen, får man imidlertid en ganske stor "deformasjonskonus" og dermed oppløftvinkel, og man får en relativt liten kontaktflate, idet det syntetiske materiale både er mykt og strekkbart.

Dette er et hovedproblem siden det ofte for små åpninger skjer at adhesjonskreftene mellom den masse som skal avsettes, og hullets sideflater blir større enn heftkreftene mellom massen og underlaget som skal besjiktes. I et slikt tilfelle far man ikke avsatt noe materiale i det hele tatt, og massen blir værende i sjablongen.

Fig. 3 viser i et vertikalsnitt hvordan et relativt tykt masselag legges på et underlag ved hjelp av en sjablong og en rakel. Sjablongen 25 har tråder 26 innlagt i et dukmateriale 27, og en skråstilt rakel 28 er vist tinder avstrykning av en viskøs masse 29 i form av en loddepasta, et lim eller et annet materiale, inn i og gjennom sjablongens åpninger 30,31, 32 og ut i avgrensede avsetninger i form av massepunkter 34 på underlaget som her er i form av et kretskort 33, når sjablongen etter utført masseoverføring løftes opp.

Sjablongen 25 er fremstilt ifølge kjent teknikk og omfatter tråder 26 som sikrer styrken og er lagt inn i et dukmateriale 27 sorn sikrer tetthet. Rakelen 28 er likeledes av kjent type, og den er så hard at den hindrer at den aktuelle viskøse masse unnslipper mellom rakelens egg og oversiden av sjablongen. Massen 29 kan f.eks. være sammensatt av komponenter som bl.a. gir elektrisk ledningsevne, og ved avstrykningen presses den ned i åpningene 30, 31 og 32. På fig. 3 er åpningen 31 betydelig mindre enn åpningen 30. Åpningen 30 er akkurat tømt, åpningen 32 er under fylling, og åpningen 31 er tom og ennå ikke fylt.

Sjablongen er strukket oppover for å løftes opp fra kretskortet 33 både før og etter passeringen av rakelen 28, idet denne samtidig presser ned mot massen 29 på sjablongen 25 og denne ned mot kretskortet 33.

Når rakelen trekkes over sjablongen fra høyre side på figuren og mot venstre presses massen ned i åpningene og føres gjennom disse for avsetning på kretskortoverflaten når sjablongen løftes opp. Massen 29 danner altså det som her er kalt massepunkter 34 med utstrekning som tilsvarer åpningsstørrelsen, idet den viste utførelse av åpningene nærmest tilsvarer de to nederste sjablongsnitt på fig. 2.

Det er klart at sjablongens masseoverføringsegenskaper også vil være avhengig av trådene 26 som eventuelt er lagt inn i dukmaterialet 27, av dette materialets og trådenes elastisitet, sjablongens eller dukens tykkelse og hvordan åpningene er utført (deres profil).

Ifølge oppfinnelsens fremgangsmåte kan med fordel sjablongen 25 for serigrafisk masseavsetning være utført av massivt syntetisk materiale i form av en folie, idet dette materiale både er mykt og strekkbart. Materialet kan være polyester eller dette materiales plastderivater eller tilsvarende analoge materialer, fortrinnsvis maskineri ved mekanisk perforering (stansing) for å danne sirkulære rettskårne åpninger. Materialet for sjablongen bør tåle plastisk lokal deformasjon, f.eks. for å tillate gjennomføring av deler som kan være noe bredere enn åpningene.

Oppfinnelsen gjelder imidlertid ikke selve sjablongen 25, men en fremgangsmåte for å bruke en slik.

For å avhjelpe de problemer man har hatt med silketrykkduker av polyester-eller metalltrådmasker og ved rene metallfoliesjablonger foreslås som allerede nevnt å bruke en kompakt folie av polyester eller polyesterderivater. En slik kompakt folie gjennomhulles mekanisk eller termisk på de ønskede steder, og ved at man har et kompakt materiale kan man tillate større strekkspenninger, faktisk større enn de man kan la en metallnettduk påkjennes av, og minst like store spenninger som de man kan bruke på rene metallsjablonger.

Fig. 4 viser en sjablong 42 med en åpning 35 hvis sideflater 36 og 37 utgjør et klassisk kompromiss innenfor elektronikkindustrien, og en sjablong 38 med en åpning 39 hvis sideflater 40 og 41 er utført på mekanisk vis.

Den øverst viste sjablong 42 er av metall og har sin åpning 35 med sideflater slik det er vist på fig. 2, som det vanlige kompromiss innenfor elektronikkindustrien. Sjablongen har dårlig oppløftevne og har meget begrenset nedpressingskonus som følge av sin materialbasis. Sjablongen har dessuten ganske stor friksjonskoeffisient.

Sjablongen 38 som foretrekkes består imidlertid av en massiv polyesterfolie som er perforert mekanisk. Åpningen 39 får derfor sideflater 40 og 41 med nesten ideell form, slik det er vist nederst til venstre på fig. 2. Oppløftegenskapene er meget gode, nedpressingskonusen er også stor, og friksjonskoeffisienten er liten. Man har stor formnøyaktighet ved perforeringen.

Fig. 5 illustrerer skjematisk en sjablong 25 lagt på et substrat 33 i form av et kretskort og presset ned ved hjelp av en rakel 28. Kretskortet 33 skal pålegges en foliemasse i halvflytende eller pastaliknende form og/eller klebemidler med relieff eller ujevnheter med forskjellig tykkelse. Relieffene skyldes tilstedeværelse av strømbaner og forbindelsesveier.

Det man må ta hensyn til er at når massen skal avsettes på substratet eller kretskortet vil det være kontakt mellom sjablongen og dettes overflate på akkurat det sted hvor rakelen gir et lineært eller linjefordelt trykk rett overfor en åpning. Hvis det ikke er kontakt overfor åpningen blir massen ført langs kanten av denne, men vil kunne opptas tilfeldig og med søl og utilsiktet spredning som følge.

Bruker man imidlertid en sjablong som den vist på fig. 5 vil kriteriene når det gjelder dens mykhet og strekkbarhet, koplet til den tillatte lille krumningsradius i deformasjonskjeglen gi anledning til en sjablongdeformasjon som gjør at undersiden av den kan komme i god kontakt med substratet eller kretskortet, også på stedet hvor kortoverflaten har størst fordypninger.

Forskjellig maskinering kan forutsettes, men det har vist seg at stansing av sirkulære åpninger i sjablongen passer best for folieformete polyestersjablonger.

Hvis stanseparametrene utnyttes maksimalt vil åpningskanten være jevn og rett og med åpningsdiametere ned mot 0,1 mm. Den store fordel man har med mekanisk perforering ved stansing eller boring er at man for en og samme åpningsdiameter bruker samme stanse eller bor, uansett hvilket antall åpninger man ønsker med denne bestemte diameter. Boreverktøy er verktøy med konstant diameter og profil og beregnet for en borehastighet som er konstant og beregnet. Boringen gjennom materiale med bestemt tykkelse vil derved foregå på en og samme måte hver gang. Dette fører til åpningsdiametere med temmelig konstant verdi og med tilnærmet samme overflate innvendig i alle åpningene med samme diameter, og åpningenes sideflater vil være uhyre jevne, nemlig med en ujevnhet i størrelsesorden 0,001 mm = 1 /un.

Denne parameterkonstant når det gjelder de foretrukne folieformede sjablonger, såvel som det faktum at åpningene har en og samme diameter innenfor meget snevre toleranser, tillater at man kan fremstille sjablonger som så å si er identiske.

Maskinering av åpningsoverflatene tillater også andre resultater, særlig når det gjelder avpasningen av det avsatte materiale til forskjellige formål, og høyden av massepunktene som avsettes, i forhold til åpningsdiameteren.

På fig. 9 er det for å gi best mulig forståelse inntegnet en sjablong 25 både lagt ned på et substrat 33 (et kretskort) og oppløftet for å vise at det klebemateriale som er avsatt slipper sjablongmaterialet og hvordan sjablongåpningene avspeiler fasongen på de massepunkter som i dette tilfelle klebematerialet utgjør etter avsetningen. Fig. 6 viser nederst et tilsvarende lengdesnitt gjennom et kretskort hvor det er avsatt klebemateriale med forskjellig høyde, i form av massepunkter, og de samme massepunkter gjenfinnes i planrisset ovenfor. Snittet er angitt med A - A. Fig. 7 viser hvordan man kan danne fysiske skiller ved å legge limpunkter mellom områder hvor man har risiko for brodannelse når en loddebølge kommer inn på et kretskort for å lodde komponentene. Fig. 8 viser hvordan materialet kan avsettes i langstrakte former og over sammenhengende flater.

Det materiale som avsettes på sideflatene i åpninger med samme diameter er meget nær identisk fra den ene åpning til den andre.

Den kompakte polyesterfolie som foretrekkes for en sjablong har ingen innsatser og heller ingen bestemt form. Tykkelsen er den samme og materialet er homogent. Videre er det polyestermateriale man bruker fortrinnsvis transparent, og dermed kan man lettest se de respektive posisjoner i sjablongen og på kretskortet.

Den avsatte materialhøyde vil være en funksjon av åpningsdiameteren, massens viskositet og tetthet, sjablongens tykkelse og de krefter som motvirker masseflyten gjennom åpningene (ujevnhetene). Når det gjelder polyester vil ujevnhetene være tilnærmet de samme, og de øvrige parametre er konstante. Derved blir resultatet konstant, dvs at for en og samme diameter av åpningene vil man alltid få samme avsetningshøyde. Med en metallsjablong vil imidlertid ujevnheten i åpningene være forskjellig, og derved vil avsetnings-høydene også kunne variere.

Massens viskositet er den faktor som påvirker avsetningshøyden i størst utstrekning, og det er slik at jo mindre viskositet desto mer nærmer den avsatte høyde seg tykkelsen av sjablongen, og dette gjelder uansett hvilken åpningsdiameter man har.

For store viskositeter (avsetning av f.eks. klebemiddel) vil avsetningshøyden være en funksjon av diameteren av åpningene og tykkelsen av sjablongen. For små diametere (200 - 400 ( im) vil den avsatte høyde være mindre enn tykkelsen av sjablongen. Åpningen tjener i dette tilfelle som et reservoar og fylles ved hver passering av rakelen, med et kvantum viskøst produkt tilsvarende det som er avsatt på substratet eller kretsen. Heft-evnen mellom materialet (limet) og sideflatene i åpningen vil ta med opp noe materiale sammen med sjablongen og ikke etterlate annet enn resten på substratet.

Den del av materialet som tas opp av sjablongen er imidlertid under kontroll og blir den samme hver gang, på grunn av konstant ujevnhet i åpningene. For en og samme gitt tykkelse og for en og samme diameter eller tverrmål i en åpning (fra 800 til 1200 fim) vil den materialmengde som tas opp når materialet er meget viskøst, gi en systematisk kuppeldannelse av avsetningsmassen, og høyden av kuppelen vil kunne gå opp mot 1,8 ganger tykkelsen av sjablongen. For diametere over 2 mm og samme tykkelse av sjablongen vil høyden av avsetningene være den samme som tykkelsen av sjablongen. Ønsker man således å avsette enda høyere "punkter" må man velge en sjablong som er tykkere og i tillegg velge åpningsdiameteren tilsvarende, ved å gå ut fra at de minste diametere vil gi høyder som blir like, uansett tykkelsen av sjablongen.

Ifølge oppfinnelsen kan man altså få avsatt side om side (det vil ikke være noen formbegrensning) limpunkter med stor og liten høyde. Et forhold på 1:20 vil faktisk være mulig, og det er dessuten mulig å klebe fast mikrokomponenter og store kretsbrikker.

Den betydelige fordel en polyestersjablong har over rene metallsjablonger er at den med sin større elastisitet likevel har samme styrke, slik at man får langt bedre kontakt med overflaten av det underliggende substrat. Åpningsforholdet er 100 %, og derfor kan også avsetningsbredden kunne gjøres enda mindre enn tidligere.

For avsetning av loddepasta er det fordelaktig å legge sirkulære former på de enkelte strømbaner på kretskortet, både kvadratiske og rektangulære. Den sirkulære form på avsetningen er lettere å plassere, idet denne form har størst mulig overflate i forhold til omkretsen. Adhesjonskraften er derved maksimal og således er festeevnen til sjablongen minimal.

Avsetningen av mikropunkter av klebemiddel eller loddepasta ved hjelp av oppfinnelsens sjablong kan strekke seg til diametre i størrelsesorden 0,1 mm og med begrenset avsetningshøyde på 50 fim.

Andre fordeler som kan nevnes for de polyestersjablonger av massiv folietype og rettpunkterte, som foretrekkes for oppfinnelsens fremgangsmåte er beskjeden salgspris, mindre omfattende fabrikasjonsutstyr, at polyestermaterialet er upåvirket av syrer og løsningsmidler, og at levetiden er god. Polyestersjablonger kan også etter behov deformeres plastisk på permanent basis for å unngå bestemte kretskortområder, de ganger dette er fordelaktig.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for avsetning og fordeling av en viskøs masse til lag med større eller mindre tykkelse ved punktvis påføring på et substrat, ved hjelp av en plan sjablong som legges på oversiden av substratet og brukes til å presse massen ut gjennom åpninger under føring av en rakel med lineær trykkfordeling på sjablongens overside og med trykket normalt på denne og substratets hovedplan, hvor det lineære trykk er tilstrekkelig til å deformere sjablongen og bringe den i kontakt med substratet på akkurat det sted det lineære trykk utøves, og hvor sjablongens åpninger tilsvarer de avsetninger i form av massepunkter som skal plasseres på substratet og danne laget av masse, idet sjablongen: a) er utført som en kompakt og strekkbar folie med homogen struktur og fremstilt av elastisk syntetisk materiale som kan deformeres ved konisk nedpressing med betydelig nedpressingsvinkel, b) omfatter åpninger for massegjennompressing og hvis sidevegger er parallelle og strekker seg normalt på sjablongens overflate, og c) er oppspent tilstrekkelig stramt til å løftes opp fra substratet før og etter passeringen av rakelen, karakterisert ved bestemmelse av tykkelsen av den folieformede sjablong og diameteren av åpningene som den punktformede masse passerer sjablongen gjennom, som funksjon av mengden av viskøs masse som skal avsettes i hvert punkt, idet denne mengde er relatert til høyden av hvert massepunkt, slik at hvert massepunkt som avsettes via en åpning med samme diameter og samme innvendige ujevnheter som en annen åpning får samme høyde.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at sjablongens åpninger har minst to forskjellige diametere for å danne avsetninger med forskjellig høyde, på substratet.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 og 2, karakterisert ved at den viskøse masse er et klebemiddel eller en loddepasta.

4. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-3, karakterisert ved at åpningene er sirkulære.

5. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at den folieformede sjablong er av polyester.

6. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1 - 5, karakterisert ved at åpningene i sjablongen er relativt glatte og har en innvendig veggujevnhet i størrelsesorden 1 fim.

7. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav 1-6, karakterisert ved at åpningene er fremstilt ved boring.

8. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1 - 7, karakterisert ved at åpningene er fremstilt ved laserstråleperforering.

9. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1 - 8, karakterisert ved valg av den folieformede sjablongs tykkelse slik at en åpningsdiameter på 200 - 400 fim gir en høyde på avsetningene på under tykkelsen av sjablongen, mens en diameter av åpningene over 2 mm gir en avsetningshøyde tilnærmet lik tykkelsen av sjablongen.

10. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1 - 9, karakterisert ved at åpningenes sider er parallelle og står normalt på sjablongens hovedplan.