NO885812L - Fremgangsmaate for fremstilling av nye sulfhydrylholdige tricykliske lactamer. - Google Patents

Description

Det foreligger et behov for forbindelser som inhiberer angiotensinomdannende enzym (heretter ACE). In-hiberingen av ACE blokkerer omdannelsen av decapeptidet angiotensin I til angiotensin II. Angiotensin II er en kraftig pressorsubstans, og blodtrykksnedsettelse kan derfor finne sted som resultat av inhibering av dets bio-syntese, spesielt i dyr og mennesker hvis hypertensjon er angiotensin II-relatert. Enn videre kan ACE-inhibering også nedsette blodtrykk ved potensiering av bradykinin. Selv om den relative betydning av disse og andre mulige mekanismer gjenstår å fastslås, er ACE-inhibitorer effektive anti-hypertensive midler i et utall av dyremodeller og er anvendbare klinisk ved behandling av humane pasienter med renovaskulær, ondartet og essensiell hypertensjon. Se eksempelvis D.W. Cushman et al., Biochemistry, _16, 5484

(1977) .

I tillegg foreligger det behov for forbindelser som er antiischemiske midler som er anvendbare ved behandling av reperfusjonsskade. Reperfusjonsskade er den skade som oppstår når molekylært oxygen reinnføres i et ischemisk vev. Et ischemisk vev er ett som er fattig på blod på grunn av en funksjonell konstriksjon eller virkelig obstruksjon av et blodkar. Ischemia (dvs. mangel på oxygenert blod i et vev) kan være forårsaket av et hvilket som helst middel og i et hvilket som helst vev, og innbefatter ischemia til hjertet eller en del av hjertet resulterende fra en koronar trombose eller annen blokkering av blodtilførselen til hjertet eller en del av hjertet, ischemia kirurgisk fremkalt til hjertet av en pasient som gjennomgår åpen hjerte-eller koronar "by pass"-kirurgi, ischemia som oppstår til et organ eller en organgruppe slik som hjerte, hjerte-lunge, lever eller nyre for å anvendes i organ-transplantasjon, ischemia som oppstår under sirkulatorisk sjokk, og ischemia som forårsakes av blokkering av arteriene til hjernen, dvs. slag.

Likeledes eksisterer det et behov for forbindelser som utviser en styrkende effekt på hjertevevet hos en pasi ent som har lidd av hjertesvikt. Hjertesvikt eller cardiotonia, er den kliniske tilstand som resulterer fra ventriklenes myocardiums manglende evne til å opprettholde en tilstrekkelig strøm av blod til alt av vevet i kroppen, og innbefatter bakoverrettet hjertesvikt, kongestiv hjertesvikt, foroverrettet hjertesvikt, og venstre og høyre ven-trikulær hjertesvikt. Et cardiotonisk middel er et middel som styrker hjertets virkning. Forbindelsene som er effektive ved behandling av hjertesvikt, virker ved å styrke hjertemuskelen ved hjelp av deres evne til å øke myocardial kontraktilkraft og ved redusering av arbeidsbelastning ved hjelp av deres vasodilaterende aktivitet.

Foreliggende oppfinnelse angår visse strukturelt stive sulfhydrylholdige, kondenserte, tricykliske lactamer av formelen

hvori

R er hydrogen, C-^-Cg lavere alkyl, eller (Cg-C-^)aryl-( C-^-Cg )-lavere alkyl; og

R<1>er hydrogen eller -COR, hvori R er som ovenfor definert, og farmasøytisk akseptable salter derav. Oppfinnelsen angår også mellomprodukter og fremgangsmåter som er anvendbare for fremstilling av disse, og deres farmakologiske effekt og anvendelse ved behandling av hypertensjon (dvs. for å inhibere angiotensinomdannende enzym), ischemia (dvs. for å behandle skade som oppstår under reperfusjon av ischemiske vev), og cardiotonia (dvs. å øke myocardial kontraktil-

kraft og behandle hjertesvikt).

Som anvendt her, angir uttrykket "C-^-Cg lavere alkyl" og "C^-Cg lavere alkyl"-delen av arylgruppene rett-kjedede eller forgrenede alkylgrupper som har fra 1 til 6 carbonatomer, og innbefatter slike grupper som methyl, ethyl, n-propyl, isopropyl, n-butyl, isobutyl, sek-butyl, tert-butyl og lignende, såvel som vinyl, propargyl, butenyl og lignende. Uttrykket "Cg-C^ aryl" angir arylgrupper inneholdende 6 til 12 carbonatomer og innbefatter slike grupper som fenyl, nafthyl, indenyl, bifenyl og benzokondenserte cycloalkylgrupper slik som f.eks. indanyl og 1,2,3,4-tetra-hydronafthyl.

Illustrative eksempler på forbindelsene ifølge oppfinnelsen innbefatter: [4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta)]-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-(mercaptomethyl)-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre

[4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta)]-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-C(acetylthio)methyl]-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre

[4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta) ]-1, 2 , 3 , 4 , 6 , 7 , 8 ,12b-octahyd.ro-7-[(benzoylthio)methyl]-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre

[4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta)]-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-(mercaptomethyl)-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre-methylester

[4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta)]-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-(mercaptomethyl)-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre-difenyImethylester

[4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta) ] --1, 2 , 3 , 4 , 6 , 7 , 8 ,12b-octahydro-7-[(benzoylthio)methyl]-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre-methylester

[4S-(4 alfa,7 alfa,12b beta)]-l,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-[(benzoylthio)methyl]-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre-difenyImethylester.

Som tilfelle er for de fleste klasser av terapeutisk effektive forbindelser er visse underklasser og visse arter som er spesielt effektive, foretrukne overfor andre. I dette tilfelle er de forbindelser av formel I hvori R og R<1>begge er hydrogen, foretrukne.

Også foretrukne er de forbindelser som har den diastereomere konfigurasjon representert ved strukturen:

hvori R og R' er som definert i formel I, og hvori stereokjemien er 4(S), 7(S), og 12b(R), og de foretrukne R- og R'-grupper er som ovenfor beskrevet.

Alle enantiomere isomerer og diastereomere isomerer og blandinger derav av forbindelsene av formel I omfattes innen oppfinnelsens ramme. Separering av angitte isomere blandinger kan utføres ved hjelp av standard-teknikker velkjente innen faget.

De tricykliske lactamer ifølge oppfinnelsen kan lett fremstilles ved de reaksjoner som er avbildet i reaksjonsskjerna I: hvori R ogR<1>er som ovenfor definert, bortsett fra at de må være forskjellig fra H, og R" er isoamyl eller n-propyl.

Reaksjonsskjema I viser at de tricykliske lactamer av formel I kan fremstilles ved omdannelse av fthalamid-utgangsmateriale II (hvori "Phth" er en nitrogenbeskyttende fthalimidgruppe), til amin III ved omsetning av dette med overskudd av hydrazinhydrat (NH2NH2) i et egnet organisk løsningsmiddel slik som methanol (CH3OH) under nitrogen og under tilbakeløpsbetingelser. Det resulterende amin III behandles deretter med en ekvivalent mengde alkylnitritt (R"ON=0) slik som isoamylnitritt eller propylnitritt, i nærvær av eddiksyre og et inert løsningsmiddel slik som diklormethan eller kloroform under nitrogen og under til-bakeløpsbetingelser, under dannelse av diazoamidmellom-produktet IV. Diazoforbindelsen IV omsettes først med en blanding av to ekvivalenter av en sterk syre slik som methansulfonsyre eller trifluormethansulfonsyre og et overskudd av et fosfin slik som trifenylfosfin eller tributylfosfin under nitrogen, ved en temperatur på fra -70 til 50°C, fortrinnvis ved -40 til -20°C, og den resulterende blanding omsettes deretter med to ekvivalenter av en sterk base slik som kaliumcarbonat, og overskudd av formaldehyd (CH2O) under dannelse av det olefinerte lactam V. Det olefiniske lactam (V) kan kobles med en egnet thioester (R'SH) ved hjelp av en Michael-reaksjon under anvendelse av en base, under dannelse av thioesteren VIIa, og deretter underkastes lithiumhydroxyd (LiOH) forsåpning under dannelse av forbindelsene av formel I (hvor produktet inneholdende R som hydrogen, eller R som forskjellig fra hydrogen, er avhengig av varigheten av reaksjonen). Alternativt kan V hydrolyseres med lithiumhydroxyd (LiOH) når R er forskjellig fra hydrogen, under dannelse av den olefiniske syre VI. VI kan deretter kobles med en egnet thioester (R'SH) ved hjelp av en Michael-reaksjon under anvendelse av en base, under dannelse av thioesteren VII^som i et egnet deoxygenert løsningsmiddel slik som methanol, kan underkastes natriummethoxyd (<+>Na~0CH2)- splitting under dannelse av de svovelholdige, tricycliske lactamer av formel I.

Mellomproduktforbindelsene av formel IV og V er anvendbare ved syntesen av forbindelsene av formel I.

Fremstilling av utgangsmaterialet (II) er illustrert i det etterfølgende reaksjonsskjerna II. Ved fremstilling av methylesteren (II) er det generelt fore-trukket å starte sekvensen av reaksjonstrinn ved anvendelse av N-beskyttet fenylalanin som - når denne er omdannet til dets syreklorid (VIII hvori Phth er en nitorgenbeskytt-ende fthalamidgruppe) - kobles ved behandling med et amino-vinylklorid (IXa) eller en -OH-beskyttet vinylaminosyre

(IXtø) i henhold til den velkjente Schott-Baumann-reaksjon. I denne reaksjon kobles reaktantene i nærvær av natrium-carbonat/acton og vann, fortrinnsvis ved romtemperatur, og underkastes deretter et surgjøringstrinn under dannelse av mellomproduktforbindelsene (Xaog X^). Disse mellomprodukter behandles med ozon (O3) i methylenklorid inneholdende en alkohol slik som methanol (CH3OH) ved - 78®C, reaksjonen stoppes med dimethylsulfid (Me2S) og pyridin, og de isolerte produkter behandles med trifluoreddiksyre/methylenklorid (H<+>) ved tilbakeløpstemperatur under dannelse av ytterligere mellomprodukter (XIaog XI^). Disse etter-følgende mellomprodukter behandles deretter med trifluormethansulfonsyre (CF3SO3H) i henhold til den velkjente Friedel-Crafts cykliseringsprosedyre under dannelse av forbindelsen av formel II.

hvori R er som ovenfor angitt.

De etterfølgende spesifikke eksempler illustrerer syntesen av forbindelsene ifølge oppfinnelsen.

Eksempel _1

[ 2( S) 1N-( 2- klor- 2- cyclohexen- l- yl)- l, 3- dihydro- l, 3-dioxo- 2H- isoindol- 2-( S)-( fenylmethyl- 2- acetamid) ( Xa)

Trinn A. 2-( 2- klor- 2- cyclohexen- l- yl)- lH- isoindol- 1, 3( 2H)- dion

En løsning av 11,0 g (72,8 mmol) 1,6-diklorcyclo-hexen, 20,0 g (108 mmol) kaliumfthalimid og 1,0 g (6,0 mmol) kaliumjodid i 50 ml tørt dimethylformamid ble omrørt i 24 timer ved 110°C under en atmosfære av nitrogen. Reaksjonsblandingen fikk avkjøles og ble deretter helt over i 30 ml diethylether. Den mørke blanding ble filtrert, hvorpå etheren og DMF ble fjernet i vakuum. Det mørke, krystall-inske residuum ble oppløst i ethylacetat og deretter kromatografert på 500 g flashsilica og eluert med 10% til 20% ethylacetat/hexan. Konsentrering av egnede fraksjoner etterfulgt av omkrystallisering fra ethylacetat/hexan ga 14,0 g (73,5%) av det ønskede fthalimid med smp. 99-103°C.

Trinn B. En løsning av 6,0 g (120 mmol) av hydrazinhydrat og 26,1 g (100 mmol) N-fthalimido-6-amino-l-klorcyclohexen i 150 ml methanol ble kokt under tilbake-løpskjøling under N2i 3 timer, ble avkjølt til 25°C og ble omrørt i 3 timer. Blandingen ble filtrert, konsentrert, helt over i 300 ml IN HCl og ble vasket med 200 ml CH2C12. Det vandige lag ble gjort basisk og ekstrahert med tre

500 ml porsjoner CH2CI2. Det organiske lag ble tørket over MgSO^, filtrert og konsentrert under dannelse av 9,25 g (70 mmol) av urent amin. Det nøytrale ekstrakt ble konsentrert under dannelse av 6,0 g uomsatt fthalimid-utgangs-materiale. Til en omrørt løsning av 21 g (71 mmol) fthal-imido-L-fenylalanin og 18,5 g (75 mmol) N-carbethoxy-2-ethoxy-l,2-dihydrokinolin i 200 ml CH2C12ved 25°C under N2ble tilsatt 9,25 g (70 mmol) 6-amino-l-klorcyclohexen i

20 ml CH2CI2i løpet av 30 minutter. Etter omrøring i

18 timer ble reaksjonsblandingen vasket med to 200 ml porsjoner 10% HCl-løsning, 200 ml mettet NaHCO^-løsning og saltvann. Det organiske-lag ble tørket over MgS04, filtrert og konsentrert under dannelse av et fast materiale. Omkrystallisering fra CH2Cl2/hexan ga 26,1 g av en blanding av de ønskede 2-(S) diastereomere amider (Xa) som ikke ble separert ved dette punkt.

(64% totalt utbytte): IR(KBr) 3400, 1775, 1715, 1650, 1530, 1380, cm-l; 1H NMR 81.60 (m,2H), 1.82 (m,2H), 2.05 (m,2H), 3.49 (S,1H), 3.59 (s,lH), 4.60 (m,lH), 5.05 (dd, 1/2H, Ja=10Hz, Jb=2Hz), 5.17 (dd, 1/2H, Ja=10H2, Jb=2Hz), 5.95 (t, 1H, J=7 H2), 6.45 (m,lH), 7.10 (s,5H), 7.70 (m,4H).

Anal. Beregn, for C23H21CIN2O3: C,67.56; H,5.18; N,6.85. Funnet: C,67.40; H,5.30; N,6.80.

Eksempel 2_

[ S( R*, R*) H - l-[ 2-( l, 3- dihydro- l, 3- dioxo- 2H- isoindol- 2- yl)-l- oxo- 3- fenylpropyl]- 1, 2, 3, 4- tetrahydro- 2- pyridin-carboxylsyre, methylester (Xla)

En løsning av 12,2 g (30 mmol) av vinylkloridet fra eksempel 1 i 300 ml CH2Cl2inneholdende 20 ml absolutt methanol ble avkjølt til -70°C og ble omrørt mens en strøm av ozon i oxygen (utviklet av en Welsbach Ozonator) ble ført inn i løsningen via en glassfritte. Når løsningen ble blå, ble overskudd av ozon fjernet ved å føre tørt N2inn i løsningen. Reaksjonsblandingen ble behandlet med 20 ml methylsulfid og 4 ml pyridin, fikk deretter gradvis opp-varmes til 25°C og ble omrørt i 20 timer. Løsningen ble helt over i 200 ml 10% HCl-løsning, og det organiske lag ble fraskilt, vasket grundig med H20, tørket over MgSO^og konsentrert under dannelse av 13,0 g av en ravfarget olje. Det urene ozonolyseprodukt ble oppløst i 200 ml CH2C12inneholdende 0,5 ml trifluoreddiksyre og ble kokt under tilbakeløpskjøling under N2i 3 timer. Den avkjølte løsning ble vasket med mettet NaHCO^-løsning, ble tørket over MgSO^og konsentrert under dannelse av 12,2 g av en ravfarget olje. Preparativ HPLC-separering under anvendelse av 50% ethylacetat/hexan ("Waters Prep" 500, en resirkulering) ga 4,3 g (10,1 mmol) av hvert diastereomert acylenamin Xla og Xlb (68% totalt utbytte). Isomer Xla ble om-krystallisert fra CH2Cl2/hexan under dannelse av et fint, hvitt, krystallinsk pulver: smp. 146-147°C;

[a]<A>5<b>=-320.1°(c=l.l,CHCl3) ; IR (KBr) 1770, 1740, 1720, 1670, 1650, 1390, 1220, 722 cm-l;'H NMR 81.85 (m,2H), 2.30 (m,2H), 3.50 (d, 2H, J=7H2), 3.72 (s,3H), 4.71 (m,lH),

5.20 (m,lH), 5.27 (t, 1H, J=7 Hz) , 6.45 (d, 1H, J=9 Hz), 7.12 (s,5H), 7.71 (m,4H).

Anal. Beregn, for C23C22N2O5: C68.89; H,5.30; N,6.69. Funnet: C,68.61; H,5.26; N,6.56.

Eksempel 3

[ 4S-( 4g, 7a, 12bg)]- 7-( 1, 3- dihydro- l, 3- dioxo- 2H- isoindo-2- yl)- l, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octahydro- 6- oxopyrido[ 2, l- a][ 2]-benzazapin- 4- carboxylsyre, difenyImethylester (Ila)

Til en omrørt løsning av 4,20 g (10,0 mmol) av det ønskede acylenamin fra eksempel 2 i 20 ml CH2C<I>2underN2atmosfære ble det tilsatt 6 ml CF3SO3H. Etter omrøring ved 20°C i 18 timer ble løsningen helt over på is og ekstrahert i 200 ml ethylacetat. De organiske bestanddeler ble vasket grundig med vann, ble tørket over MgSO^og konsentrert. Residuet ble oppløst i CH2CI2og behandlet med 2,2 g diazodifenylmethan og fikk stå i 12 timer. Løsningen ble konsentrert, og residuet ble flashkromatografert på 400 ml silica under anvendelse av 33% ethylacetat/hexan under dannelse av 4,5 g (7,7 mmol, 77% utbytte) av benzhydryl-tittelesteren (R=CHPh2) som et skum. Omkrystallisering fra CH2Cl2/hexan var langsom, men ga 4,3 g (75% utbytte)

av rene, transparente plater: smp. 156-157°C; [a]A{5b= - 87.6°C (c=0.6, CHC13);IR 1780, 1717, 1643, 1450,, 1379 cm-i;<1>H NMR 8 1.8-2.1 (m,4H), 2.38 (m,2H); 3.23 (dd, 1H, Ja=18

Hz, Jb=16 H2), 4.38 (dd, 1H, Ja=19 Hz, Jb=12 H2), 5.30 (dd, 1H, Ja=6 H2, Jb=2 H2), 5.42 (dd, 1H, Ja=6 Hz, Jb=4 H2, 6.05 (dd, 1H, Ja=12 H2, Jb=6 H2), 6.30 (s,lH), 6.61 (d, 1H, J=7 Hz), 6.9-7.4 (m,13 H), 7.75 (m,2H), 7.92 (m,2H).

Anal. Beregn, for C36H30N2O5: C75.77; H,5.30; N,4.91. Funnet: C,75.79; H,5.46; N,4.77.

Eksempel 4

[ 4S-( 4a, 7a, 12bB) ]- 7-( 1, 3- dihydro- l, 3- dioxo- 2H- isoindol- 2-yl)- l, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octahydro- 6- oxopyrido[ 2 , l- a ] [ 2 ]-.

benzazepin- 4- carboxylsyre, methylester (II]-,)

Alternativt kunne cykliseringsproduktet behandles med diazomethan under dannelse av methylesteren fra eks. 3: (R=CH3):smp. 138-149°C [a]<A>S<b>= -122.4° ( c=0.97,EtOH); IR 1778, 1720, 1655, 1620, 1375 cnrl,'H NMR 8 1.7-2.2 (m,4H), 2.43 (m,2H), 3.10 (s,3H), 3.44 (dd, 1H, Ja=17 Hz, Jb=6 Hz), 4.42 (dd, 1H, Ja=17 Hz, Jb=12 Hz) , 5.23 (dd, 1H, Ja=6 Hz, Jb=2 Hz), 5.47 (dd, 1H, Ja=6 Hz, Jb=4 H2), 6.08 (dd, 1H, Ja=12 Hz, Jb=6 Hz), 7.23 (m,4H), 7.77 (m,2H), 7.89 (m,2H).

Anal. Beregn, for C24H22N2O5: C,68.89; H,5.30; N,6.69. Funnet: C,68.98; H,5.83; N,6.63.

Eksempel 5

[ 45-( 4a, 7a, 12bB) ]- 7- amino- l, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octahydro-6- oxo- pyrido[ 2, l- a][ 2] benzazepin- 4- carboxylsyre, methylester (III)

20 ml (20 mmol) IM hydrazinhydrat i methanol ble tilsatt til en blanding av 4,18 g (10,0 mmol) methylester fra eksempel 4 i 30 ml methanol. Blandingen fikk omrøres ved omgivende temperatur under en atmosfære av nitrogen i 18 timer. Blandingen ble deretter filtrert gjennom celitt, ble grundig vasket med methanol og konsentrert i vakuum. Den resulterende olje ble fordelt mellom methylenklorid og vann, og methylenkloriddelen ble vasket med ytterligere 20 ml vann. Løsningen ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat, filtert og konsentrert i vakuum under dannelse av 3,05 g-(106%) av tittelesteren. Produktet ble omkrystal-lisert fra methylenklorid/hexan under dannelse av analytisk rent amin som et delvis hydrat.

'H NMR (CDCI3): 7.15 (m, 4H); 5.46 (m, 1H); 5.34 (m, 1H) 4.69 (dd, Ja=llHz, Jb=5Hz, 1H); 2.98 (S. 3H) ; 2.94 (dd, Ja=17Hz, Jb=14Hz); 2.43 (m,2H); 2.08.-1.70 (kompleks, 1.82

(s, 2H). Beregn, for C16H2oN203 • 0 . 3 H20: C65.42; H,6.45; N,9.54; Funnet: C65.39; H,7.18; N, 9.58.

Eksempel 6

4S- trans- 1, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octahydro- 7- methylen- 6- oxo-pyrido[ 2, l- a3[ 23benzazepin- 4- carboxylsyre, methylester (V)

1,13 g (4,8 mmol) isoamylnitritt ble tilsatt til en løsning av 1,17 g (4,0 mmol) av tittelesteren fra eksempel 5 og 44 mikroliter (0,8 mmol) eddiksyre i 20 ml tørt diklormethan. Løsningen ble kokt under tilbakeløpskjøling under nitrogen i 85 minutter og fikk avkjøles. Løsningen ble ekstrahert én gang med 20 ml 5% vandig svovelsyre, ble vasket med vann og ristet med 20 ml mettet natriumbicar-bonat (NaHCO-jj)-løsning. Det sure ekstrakt ble gjort basisk og ble tilbakeekstrahert med ethylacetat for å fjerne ca. 300 mg uomsatt utgangsamin. Diklormethanfraksjonen ble tørket over natriumsulfat (Na2S0^) og konsentrert under dannelse av 616 mg 4S-trans-7-diazo-l,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-6-oxopyrido[ 2 , l-a3t 2 3benzazepin-4-carboxylsyre-methylester (IV) (51,4% utbytte). 616 mg (2,1 mmol) av diazoforbindelsen ble oppløst i 10 ml methylenklorid (CH2CI2) og ble dråpevis tilsatt i løpet av 13 minutter til en omrørt løsning av 2,16 g (8,23 mmol) trifenylfosfin og 0,33 ml (4,1 mmol) trifluormethansulfonsyre ved -40°C under en nitrogenatmosfære. Omrøringen ble fortsatt i 2,5 time ved -20°C. Løsningen ble konsentrert i vakuum, og den resulterende olje ble oppløst i 25 ml 95% ethylalkohol. Til denne omrørteløsning ble det tilsatt en løsning av 0,59 g (4,2 mmol) kaliumcarbonat (K2CO3) i 6 ml vann, etterfulgt umiddelbart av 4 ml 37% formaldehydløsning. Etter omrøring i 23 minutter ved 25°C ble reaksjonsblandingen tilsatt 4 ml

IN HC1-, filtrert, og det faste materiale ble vasket med

10 ml 50% alkohol/vann. Filtratet ble konsentrert i vakuum, residuet ble oppløst i ethylacetat og ble tørket over magnesiumsulfat og konsentrert i vakuum. Flashkromatografi på silicagel under anvendelse av 40% ethylacetat i hexan ga 197 mg (17,3% totalt utbytte) av tittelforbindelsen.

<1>H NMR 8 (CDC13): 7.1-7.3 (m, 4H); 5.70 (s, 1H); 5.42 (s, 1H); 5.3-5.4 (m, 2H); 4.02 (d, J=20 Hz, 1H); 3.95 (d, J=20 Hz, 1H); 3.05 (s, 3H); 2.3-2.5 (m, 2H) ; 1.6-2.1 (m, 4H) .

Eksempel 7

4S- trans- 1, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octahydro- 7- methylen- 6- oxo-pyrido [ 2 , l- a ] [ 2 ] benzazepin- 4- carboxylsyre (VI)

0,22 ml (0,22 mmol) en molar lithiumhydroxyd ble tilsatt til en løsning av 32 mg (0,11 mmol) av tittelforbindelsen ifølge eksempel 6 i 1 ml methanol. Løsningen fikk omrøres ved omgivende temperatur under en atmosfære av nitrogen i 20 timer. Blandingen ble deretter fortynnet med 10 ml vann og ble ekstrahert én gang med 10 ml ethylacetat. Den resulterende, vandige løsning ble surgjort med IN HC1 og ble deretter ekstrahert med tre porsjoner av 7 ml methylenklorid. Methylenkloriddelen ble kombinert, ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat og ble deretter konsentrert i vakuum under dannelse av 20 mg (66%) av tittelforbindelsen.

'H NMR 5 (CDCI3) 7.40-7.10 (kompleks, 4H); 5.75 (s,

1H); 5.45 (s, 1H); 5.30 (t, 5 = 3 Hz, 1H); 5.20 (dd, Ja = 4 Hz, Jb= 2 Hz); 3.98 (d, J = 15 Hz, 1H); 3.85 (d, J = 15 Hz, 1H); 2.5-2.3 (kompleks, 2H) ; 2.0-1.7 (kompleks, 4H) ; 13C NMR 6 (CDC13); 17.77, 17.94, 24.43, 25.18, 38.11, 50.84, 52.40, 120.12, 124.73, 126.09, 127.90, 129.32, 137.03, 138.03, 142.74, 171.34, 174.45.

Eksempel 8

[ 4S-( 4a, 7a, 12b3) 3- 7-[ ( benzoylth io) me thyll-1, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octa- hydro- 6- oxo- pyridor 2 , l- a ] f 2] benzazepin- 4- car boxyl sy re (Vlltø)

59 mg (0,42 mmol) thiolbenzosyre og 65 mikroliter (0,47 mmol) triethylamin ble tilsatt til en løsning av

115 mg (0,42 mmol) av titteltorbindelsen ifølge eksempel 7 i 7 ml methanol ved omgivende temperatur under en nitrogenatmosfære. Etter omrøring i 24 timer mens reaksjonen frem-deles var ufullstendig, ble løsningen konsentrert til 1 ml, hvorpå ytterligere 60 mikroliter (0,43 mmol) triethylamin og 7 dråper thiolbenzosyre ble tilsatt. Etter omrøring i ytterligere 24 timer ble reaksjonen stanset med overskudd av IN HC1 og deretter ekstrahert i ethylacetat. Ethyl-acetatløsningen ble vasket én gang med saltvann, ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat og konsentrert i vakuum. Noe thiolbenzosyre ble fjernet ved kulerørdestillasjon (60°C/0,7 torr). Residuet fikk avkjøles under dannelse av 190 mg (110%) av den urene tittelforbindelse. Forbindelsen ble renset ved HPLC (7,5 mm x 250 mm 10 mikron/u-porosil-kolonne; 0,5% eddiksyre, 5% isopropanol, 94,5% hexan som elueringsmiddel; 4 ml pr. minutt strømningshastighet) under dannelse av 35 mg av tittelforbindelsen (20%).

NMR 5 (CDC13): 8.00 (d, J = 7 Hz, 2H); 7.60 (m, 1H); 7.45 (ra, 2H)); 7.25-7.05 (kompleks m, 4H); 5.55 (m, 1H); 5.25 (m, 1H); 3.90 (m, 1H); 3.50-3.35 (kompleks m, 3H);

2.95 (dd, Ja = 17 Hz, Jb= 13 Hz, 1H) ; 2.50 (kompleks d, J = 10 Hz, 1H); 2.35 (kompleks d, J = 10 Hz, 1H) ; 2.00 (kompleks m, 2H); 1.80 (kompleks m, 2H) .

Følgende forbindelse kan fremstilles ved anvendelse av thioleddiksyre istedenfor thiolbenzosyre som ovenfor angitt, og ved å følge prosedyren beskrevet i eksempel 8: [4S-(4a,7a,12b8)3-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-[(acetylthio)methyl3-6-oxopyrido[2,l-a 3[23benzazepin-4-carboxylsyre.

Følgende forbindelse kan fremstilles ved å anvende den umettede methylester-tittelforbindelse ifølge eksempel 5 istedenfor tittelforbindelsen ifølge eksempel 7 og ifølge prosedyren beskrevet i eksempel 8: [4S-(4a,7a,12b3)]-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-[(benzoylthio)methyl]-6-oxo-pyrido[2,l-a ] [2 ]benzazepin-4-carboxylsyre-methylester.

Ytterligere behandling av det ovenfor angitte produkt med et overskudd av natriummethoxyd i avgasset methylalkohol i en kort periode under en atmosfære av nitrogen og isolering ved kromatografi ga: C 4S-(4a,7a,12b8)]-1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-(mercaptomethyl)-6-oxo-pyrido[2,l-aJ[2]benzazepin-4-carboxylsyre-methylester.

Følgende forbindelse kan fremstilles ved behandling av tittelforbindelsen ifølge eksempel 8 med diazodifenylmethan og isolering ved kromatografi: [4S-(4a,7a,12bB)]-l,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-[(benzoylthio)-methyl ]-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre-difenylmethylester.

Ytterligere behandling av det ovenfor angitte produkt med et overskudd av natriummethoxyd i avgasset methylalkohol i en kort periode under en atmosfære av nitrogen og isolering ved kromatografi gir: [4S-(4a,7a,12bB)]-l,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-D(mercaptomethyl)-6-oxo-pyrido[2,l-a][2]benzazepin-4-carboxylsyre-difenylmethylester.

Eksempel 9

[ 4S-( 4a, 7a, 12bg)]- l, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 12b- octahydro- 7-( mercaptomethyl)- 6- oxo- pyrido[ 2, l- a][ 2j benzazepin- 4-carboxylsyre (VIIa)

350 mikroliter en molar natriummethoxyd ble tilsatt til en løsning av 27 mg (66 mikromol) av tittelforbindelsen ifølge eksempel 6 i 7 ml methanol deoxygenert med argon ved omgivende temperatur under en atmosfære av argon. Etter omrøring i 2 timer ble løsningen surgjort med overskudd av IN HCl, ble mettet med natriumklorid og deretter ekstrahert i ethylacetat. Ethylacetatløsningen ble

konsentrert i vakuum under dannelse av tittelforbindelsen som ble renset ved HPLC (7,5 mm x 250 mm, 10 mikron ju-"Porisil-kolonne; 0,5% eddiksyre, 5% isopropanol, 94,5% hexan som elueringsmiddel; 4 ml pr. minutt i strømnings-hastighet). Utbytte av den rensede tittelforbindelse var 10 mg (50%). •H NMR 5 (CDC13): 7.25-7.00 (m, 4H); 5.55 (m, 1H);

5.20 (m, 1H); 5.75 (m, 1H); 3.30 (dd, Ja = 18 Hz, Jb = 8 Hz, 1H); 3.10 (dt, Jd = 13 Hz, Jt = 8 Hz, 1H); 2.85 (dd,

Ja = 14 Hz, Jb = Jb = 18 Hz, 1H); 2.50 (kompleks m, 2H); 2.35 (bred d, J = 10 Hz, 1H); 2.05-1.90 (kompleks, 2H); 1.85 (dd, Ja = 8 Hz, Jb= 10 Hz, 1H); 1.80-1.65 (kompleks, 2N).<1>3C NMR 5 (CDCI3): 175.26, 173.42, 136.90, 136.28, 130.68, 127.61, 125.71, 125.06, 50.92, 50.59, 44.78,

35.77, 26.50, 25.15, 25.11, 16.97.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen er anvendbare både i fri carboxylatform og som salter. Uttrykket "farma-søytisk akseptabelt salt" angir ethvert organisk eller uorganisk addisjonssalt av carboxylatforbindelsene av formel I. Disse salter er innbefattet innen oppfinnelsens ramme. Slike salter innbefatter ammoniumsalter; alkali-metallsalter slik som natrium- og kaliumsalter; jordalkalimetallsalter slik som calcium- og magnesium-salter; salter med organiske baser slik som f.eks. dicyclo-hexylaminsalter, N-methyl-D-glucamin, og salter med aminosyrer slik som arginin og lysin og lignende. De ikke-toksiske, fysiologisk akseptable salter er foretrukne selv om andre salter også er anvendbare for isolering eller rensing av produktet.

Saltene kan dannes på konvensjonell måte slik som ved omsetning av de frie syreformer av produktet med én eller flere ekvivalenter av den egnede base i et løsnings-middel eller medium hvori saltet er uløselig, eller i et løsningsmiddel slik som vann som deretter fjernes i vakuum eller ved frysetørking, eller ved utbytting av kationene av et eksisterende salt med et annet kation på en egnet ione-

bytterharpiks.

Anvendeligheten av forbindelsene ifølge oppfinnelsen som antihypertensive midler kan bestemmes ved evalu-ering av ACE-inhibering - i in vitro enzym-inhiberings-bestemmelser. Eksempelvis er en anvendbar evalueringsmetode den ifølge Y. Piquilloud, A. Reinharz og M. Rotn, Biochem. Biophys. Acta, 206, N36 (1970), hvori hydrolysen av carbo-benzyloxyfenylalanylhistidinyl-leucin måles. In vivo-evalueringer kan eksempelvis foretas i normotensive rotter utfordret med angiotensin I ved teknikken ifølge J.R. Weeks og J.A. Jones, Proe. Soc. Exp. Biol. Med., 104, 646 (1960), eller i en høy-renin rottemodell slik som den ifølge,

S. Koletsky et al., Proe. Soc. Exp. Biol. Med., 125, 96

(1967).

Den etterfølgende tabell indikerer aktiviteten av en forbindelse ifølge oppfinnelsen som en ACE-inhibitor som bestemt ved en standard og velkjent prosedyre for bestemmelse av enzym-forøket omdannelse av et substrat til produkt som en indikasjon på enzymaktivitet. Denne prosedyre gjør bruk av en kontinuerlig, spektrofotometrisk metode for å følge pre-likevektsinteraksjonen av ACE med substrat/produktkomplekset som beskrevet av Holmquist et al., i Analytical Biochemistry, 95, (1979) 540-548. Substrat, 1 mM 2-furanacryloyl-L-Phe-Gly-Gly, og inhibitor, ved den angitte konsentrasjon, ble termisk ekvilibrert i 2 ml buffer til 25°C i kammeret av et Cary 210 spektro-fotometer, hvorpå kaninlunge ACE ble tilsatt for å fullføre prøveblandingen, og reaksjonen ble overvåket og nedtegnet med en datamaskin. Captopril, en kjent ACE-inhibitor, ble anvendt som en positiv kontroll for bestemmelsen. Den signifikant reduserte mengde av produkt dannet når reaksjonen ble kjørt i nærvær av forbindelsen ifølge oppfinnelsen, viser forbindelsens anvendelighet som en ACE-inhibitor som illustrert i tabell I.

^Forbindelse 1 er [4S-( 4a, 7a, 12bg ) ] -

1,2,3,4,6,7,8,12b-octahydro-7-(mercaptomethyl)-6-oxo-pyrido [ 2 , l-a ] [ 2 ]benzazepin- 4-carboxylsyre ; dvs. hvori R ogR<1>begge er hydrogen.

Mengden av den aktive bestanddel som skal administreres til en pasient for behandling av hypertensjon, kan variere vidt alt etter slike betraktninger som den bestemte doseringsenhet som anvendes, behandlingsperioden, alder og kjønn på den behandlede pasient, og arten og graden av den behandlede sykdom. Den totale mengde av den aktive bestanddel som skal administreres, vil generelt variere fra 0,1 mg/kg til 100 mg/kg, og fortrinnsvis fra 0,3 mg/kg til 30 mg/kg. En enhetsdose kan inneholde fra 25 til 525 mg aktiv bestanddel og kan tas én eller flere ganger pr. dag. Forbindelsen av formel I kan administreres med en farma-søytisk bærer under anvendelse av konvensjonelle doseringsenhetsformer, enten oralt, parenteralt, topisk eller lignende som beskrevet i det etterfølgende.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan administreres som det eneste anti-hypertensive middel eller i kombinasjon med andre anti-hypertensive midler og/eller diuretika og/eller calcium-inngangsblokkerere. Eksempelvis kan forbindelsene ifølge oppfinnelsen gis i kombinasjon med slike forbindelser som benzthiazid, clonidin, deserpidin, furosemid, hydralazin-hydroklorid, indacrinon og variable forhold av dets enantiomerer, prazosin, propranolol, reserpin og lignende, såvel som blandinger og kombinasjoner derav.

Typisk kan de individuelle daglige doser for disse kombinasjoner variere fra ca. en femtedel av den minimalt anbefalte kliniske dose til de maksimalt anbefalte nivåer for enhetene når disse gis alene.

Evnen til forbindelsene ifølge oppfinnelsen til å redusere reperfusjonsskade kan demonstreres ved deres evne til å redusere myocardial lammelse. Myocardial lammelse er det forlengede tap av kontraktil funksjon i fravær av necrose etter korte perioder av myocardial ischemia... (Se E. Braunwald og R.A. Kloner, Circ. 6_6, 1146-1149 (1982). Lammelse har vært implisert i et utall sykdommer og til-stander hvori blodsirkulasjon temporært er blitt avbrutt fra hjertet eller hvori en relativt høy konsentrasjon av oxygen-avledede, frie radikaler er kjent for å være til stede.

For å måle lammelse instrumenteres en bedøvet hund for å nedtegne blodtrykk, hjertevirksomhet-elektrokardio-gram (EKG), hjertekontraktilkraft og venstre intraventri-kulært systolisk trykk og dets derivat. To krystallsett hver med to krystaller implanteres i venstre myocardium for å måle forkortelsen av de myocardiale segmenter mellom krystallene av hvert sett. Ett sett anbringes mot basis og det andre mot apex. Det apicale krystallsett anbringes til å være innen det ischemiske område under okklusjon av den venstre, fremre, nedadstigende koronararterie (LAD) ved midtpunktet. Det basale sett av krystaller anbringes til å være i det normale myocardium under ischemia. Etter en kontrollperiode okkluderes LAD i 15 minutter etterfulgt av 3 timers reperfusjon. En kort periode av okklusjon anvendes for å forhindre enhver vesentlig necrose. Under okklusjonsperioden avtar forkortelsen av det myocardiale segment mellom de apicale krystaller (ischemisk myocardium) og viser virkelig en forlengelse under kontraksjon i kon-trollhunder, mens forkortelsen mellom de basale krystaller

(ik-ke-ischemisk myocardium) opprettholdes. Når okklusjonsperioden er avsluttet og reperfusjon av det ischemiske myocardium har startet, forbedres kontraktiliteten av det tidligere ischemiske område, men gjenvinnes ikke under den 3 timer lange reperfusjonsperiode. Denne ulikhet i kontrak-tilitet (angitt som prosent forkortelse) mellom den normale og tidligere ischemiske region angis som lammelse. For å unngå enhver mulig effekt på lammelse av den positive inotrope aktivitet av forbindelsen ifølge oppfinnelsen ble den positive, inotrope effekt av forbindelsen tillatt å avta minst 80% før okklusjon av LAD.

For anvendelse ved behandling av reperfusjonsskade (ischemia) vil forbindelsen av formel I ideelt bli adminis-trert til pasienten ved tidspunktet for vev-reperfusjon, og behandlingen vil fortsette inntil et tidspunkt hvor reperfusjonsskade av den type som behandles, normalt har avtatt, hvilket typisk vil være 2 til 3 dager etter vesentlig reperfusjon av vevet. Eksempelvis kan forbindelsen av formel I hensiktsmessig administreres til en pasient med en koronar trombose samtidig med administrering av et klump-oppløsende middel slik som streptokinase eller urokinase. Administrering av forbindelsene av formel I før en ischemia kan være indikert i visse tilfeller slik som der en pasient løper en vesentlig risiko for hjerteinfarkt eller slag, og vil fortsette inntil risikoen for en ischemisk hendelse vesentlig har forsvunnet, f.eks. hvor pasienten nylig har vært utsatt for hjerteinfarkt eller slag, eller hvor pasienten skal gjennomgå en kirurgisk prosedyre som krever en temporær, kirurgisk-fremkalt organ-ischemia slik som i åpen hjertekirurgi eller koronar "by-pass" kirurgi.

Mengden av aktiv bestanddel som skal administreres ved behandling av ischemia, kan variere vidt avhengig av slike betraktninger som den bestemte forbindelse og doseringsenhet som anvendes, administrer-ingsmåte, behandlingsperiode, alder og kjønn av den pasient som skal behandles, og arten og graden av den behandlede sykdom. Den totale mengde av aktiv bestanddel som skal administreres, vil generelt variere fra 0,1 mg/kg til 100 mg/kg og fortrinnsvis fra 0,3 mg/kg til 30 mg/kg. En enhetsdose kan inneholde fra 25 mg til 525 mg aktiv bestanddel og kan tas én eller flere ganger pr. dag. Den aktive forbindelse av formel 1 kan administreres med en farmasøytisk bærer under anvendelse av konvensjonelle doseringsenhetsformer, enten oralt, parenteralt, topisk eller lignende som beskrevet i det etterfølgende.

Anvendeligheten av forbindelsene av formel I som cardiotone midler kan bestemmes ved administrering av testforbindelsen (0,1-100 mg/kg) intravenøst, intraperitonealt, intraduodenalt eller intragastrisk i en egnet bærer til en bastardhund (av hvilket som helst kjønn). Testhundene bedøves og prepareres ved isolering av en egnet artiere (f.eks. lår eller felles halspulsåre) og en vene (f.eks. lår eller ytre halsvene) og innføring av polyethylen-

katetere fylt med 0,1% heparin-natrium for å nedtegne arterielt blodtrykk og administrere forbindelsene. Brystet åpnes ved splitting av sternum ved midtlinjen eller ved et innsnitt ved det venstre femte intercostale rom, og en pericardial krone dannes for å understøtte hjertet. En Walton-Brodie belastningsmåler syes til den høyre eller venstre ventrikkel for å overvåke myocardial kontraktilkraft. En elektromagnetisk strømningssonde kan anbringes rundt roten av den oppstigende aorta for måling av minutt-volum minus koronar blodstrømning. Et kateter kan også anbringes i venstre atrium eller venstre ventrikkel av hjertet for å nedtegne venstre atrialt trykk eller venstre ventrikulært trykk. Hjertesvikt fremkalles ved administrering av natriumpentobarbital (20 til 40 mg/kg) etterfulgt av en kontinuerlig infusjon på 0,25 - 2 mg/kg/min. eller propranolol-hydroklorid (4 mg/kg) etterfulgt av en kontinuerlig infusjon på 0,18 mg/kg/min. til blodet som gjennomstrømmer hjertet. Etter administrering av det ene eller andre av de hjertedepressive midler øker det høyre atriale trykk dramatisk, og minuttvolumet nedsettes alvor-lig. Reversering av disse effekter av testforbindelsen

indikerer cardiotonisk aktivitet.

Mengden av den aktive bestanddel som skal administreres til pasienten for behandling av cardiotonia, kan variere vidt i henhold til slike betraktninger som den bestemte forbindelse og doseringsenhet som anvendes, behandlingsperiode, alder og kjønn og den behandlede pasient, og arten og graden av den behandlede sykdom. Den totale mengde av aktiv bestanddel som skal administreres, vil generelt variere fra 0,1 mg/kg til 100 mg/kg og fortrinnsvis fra 0,3 mg/kg til 20 mg/kg. En enhetsdose kan inneholde fra 25 mg til 500 mg aktiv bestanddel og kan tas én eller flere ganger pr. dag. Forbindelsene av formel I kan administrers med en farmasøytisk bærer under anvendelse av konvensjonelle doseringsenhetsformer, enten oralt, parenteralt, topisk eller lignende, som beskrevet i det etterfølgende.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan anvendes for å oppnå den ønskede farmakologiske effekt ved administrering til en pasient med behov for dette i et egnet formulert, farmasøytiske preparat. Foreliggende oppfinnelse innbefatter således farmasøytiske preparater som er sammensatt av en farmasøytisk akseptabel bærer og en farmasøytisk effektiv mengde av en forbindelse av formel I. En farmasøytisk effektiv mengde av forbindelsen er den mengde som gir et resultat eller utøver en innflytelse på den bestemte tilstand som behandles. Forbindelsene av formel I kan administreres med en farmasøytisk bærer under anvendelse av konvensjonelle doseringsenhetsformer, enten oralt, parenteralt, topisk eller lignende. En pasient for oppfinnelsens formål er et pattedyr, innbefattende mennesker, med behov for behandling av en bestemt tilstand, skade eller sykdom.

For oral administrering kan forbindelsene formuleres i faste eller væskeformige preparater slik som kapsler, piller, tabletter, pastiller, smelter, pulvere, løsninger, suspensjoner eller emulsjoner, og kan frem-

stilles i henhold til en hvilken som helst metode velkjent

innen faget for fremstilling av farmasøytiske preparater. De faste enhetsdoseringsformer kan være en kapsel som kan være av vanlig hard- eller .myk-skallet gelatintype inneholdende f.eks. overflateaktive midler, smøremidler og inerte fyllstoffer slik som lactose, sucrose, calciumfosfat og maisstivelse. I en annen utførelsesform kan forbindelsene ifølge oppfinnelsen tabletteres med konvensjonelle

tablettbaser slik som lactose, sucrose og maisstivelse i kombinasjon med bindemidler slik som acacia, maisstivelse eller gelatin, oppbrytende midler beregnet på å medhjelpe til oppbrytning og oppløsning av tabletten etter administrering, slik som potetstivelse, alginsyre, maisstivelse og guargummi, smøremidler beregnet på å forbedre strømning av tablettgranulering og for å forhindre adhesjon av tablettmateriale til overflatene av tablettdyser og stempler, f.eks. talkum, stearinsyre eller magnesium, calcium eller sinkstearat, fargestoffer og smaksgivende midler beregnet på å øke de estetiske kvaliteter av tab-lettene og gjøre dem mer akseptable for pasienten. Egnede eksipienter for anvendelse i orale væskedoseringsformer innbefatter fortynningsmidler slik som vann og alkoholer, f.eks. ethanol, benzylalkohol og polyethylenalkoholer, enten med eller uten tilsetning av et farmasøytisk akseptabelt overflateaktivt middel, suspenderingsmiddel eller emulgeringsmiddel.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan også administreres parenteralt, dvs. subkutant, intravenøst, intra-muskulært eller intraperitonealt, som injiserbare doser av forbindelsen i et fysiologisk akseptabelt fortynningsmiddel med en farmasøytisk bærer som kan være en steril væske eller en blanding av væsker slik som vann, saltvann, vandig dextrose og beslektede sukkerløsninger, en alkohol slik som ethanol, isopropanol eller hexadecylalkohol, glycoler slik som propylenglycol eller polyethylenglycol, glycerolketaler slik som 2,2-dimethyl-l,3-dioxolan-4-methanol, ethere slik som poly(ethylenglycol) 400, en olje, en fettsyre, en fettsyreester eller et glycerid, eller et acetylert fett- syreglycerid med eller uten tilsetning av et farmasøytisk akseptabelt overflateaktivt middel slik som en såpe eller en detergent, suspenderiirgsmiddel slik som pectin, carbo-merer, methylcellulose, -hydroxypropylmethylcellulose eller carboxymethylcellulose, eller emulgeringsmiddel og andre farmasøytiske adjuvanser. Eksempler på oljer som kan anvendes i de parenterale formuleringer ifølge oppfinnelsen, er de fra petroleum, eller animalsk, vegetabilsk eller syntetisk opprinnelse, f.eks. peanøttolje, soyabønne-olje, sesamolje, bomullsfrøolje, maisolje, olivenolje, petrolatum og mineralolje. Egnede fettsyrer innbefatter oljesyre, stearinsyre og isostearinsyre. Egnede fettsyre-estere er f.eks. ethyloleat og isopropylmyristat. Egnede såper innbefatter fettalkalimetall, ammonium og triethanol-aminsalter, og egnede detergenter innbefatter kationiske detergenter, f.eks. dimethyldialkylammoniumhalogenider, alkylpyridiniumhalogenider og alkylaminacetater; anioniske detergenter, f.eks. alkyl-, aryl- og olefinsulfonater, alkyl-, olefin-, ether- og monoglyceridsulfater, og sulfo-succinater; ikke-ioniske detergenter slik som f.eks. fett-aminoxyder, fettsyrealkanolamider og polyoxyethylenpoly-propylen-copolymerer; og amfotere detergenter slik som f.eks. alkyl-beta-aminopropionater og 2-alkylimidazolin kvartære ammoniumsalter, såvel som blandinger derav. De parenterale preparater ifølge oppfinnelsen vil typisk inneholde fra 0,5% til 25 vekt% av den aktive bestanddel i oppløsning. Konserveringsmidler og buffere kan også anvendes med fordel. For å minimere eller eliminere irrita-

sjon ved injeksjonsstedet kan slike preparater inneholde et ikke-ionisk, overflateaktivt middel som har en hydrofil-lipofil balanse (HLB) på fra 12 til 17. Mengden av overflateaktivt middel i slike formuleringer varierer fra 5 til 15 vekt%. Det overflateaktive middel kan være en enkelt komponent med den ovenfor angitte HLB eller kan være en blanding av to eller flere komponenter med den ønskede HLB. Eksempler på overflateaktive midler anvendt i parenterale formuleringer, er klassen av polyethylensorbitan-fettsyre-

estere", f. eks. sorbitanmonooleat og de høymolekylære addukter av ethylenoxyd med en hydrofob base, dannet ved kondensasjon av propylenoxyd med propylenglycol. . De farmasøytiske preparater kan være i form av sterile injiserbare, vandige suspensjoner. Slike suspensjoner kan formuleres i henhold til kjente metoder under anvendelse av egnede dispergerings- eller fuktemidler og suspenderingsmidler slik som f.eks. natriumcarboxymethyl-cellulose, methylcellulose, hydroxypropylmethylcellulose, natriumalginat, polyvinylpyrrolidon, gummitragant og gummiacacia; dispergerings- eller fuktemidler som kan være et naturlig forekommende fosfatid slik som lecithin, et kondensasjonsprodukt av et alkylenoxyd med en fettsyre, f.eks. polyoxyethylenstearat, et kondensasjonsprodukt av ethylenoxyd med en langkjedet, alifatisk alkohol, f.eks. heptadecaethylénoxycetanol, et kondensasjonsprodukt av ethylenoxyd med en partiell ester avledet fra en fettsyre og en hexitol slik som polyoxyethylensorbitol-monooleat, eller et kondensasjonsprodukt av ethylenoxyd med en partiell ester avledet fra en fettsyre og et hexitolan-hydrid, f.eks. polyoxyethylensorbitanmonooleat.

Suspensjonene kan også inneholde ett eller flere konserveringsmidler, f.eks. ethyl- eller n-propyl-p-hydroxybenzoat; ett eller flere fargestoffer; ett eller flere smaksgivende midler og ett eller flere søtningsmidler slik som sucrose eller saccharin.

Oljeaktige suspensjoner kan formuleres ved suspen-dering av den aktive bestanddel i en vegetabilsk olje slik som f.eks. arachisolje, olivenolje, sesamolje eller kokos-nøttolje, eller i en mineralolje slik som flytende paraffin. De oljeaktige suspensjoner kan inneholde et for-tykningsmiddel slik som f.eks. bivoks, hard paraffin eller cetylalkohol. Det sterile, injiserbare preparat kan også være en steril, injiserbar løsning eller suspensjon i et ikke-toksisk, parenteralt akseptabelt fortynningsmiddel eller løsningsmiddel. Fortynningsmidler og løsningsmidler som kan anvendes, er f.eks. vann, Ringers løsning og iso- ton-isk-natriumkloridløsning. I tillegg kan sterile, ikke-flyktige oljer hensiktsmessig anvendes som løsningsmidler eller suspenderingsmidler. For dette formål kan en hvilken som helst mild, ikke-flyktig olje anvendes, innbefattende syntetiske mono- eller diglycerider. I tillegg kan fettsyrer slik som oljesyre, anvendes ved fremstilling av injiserbare preparater.

Et preparat ifølge oppfinnelsen kan også administreres i form av stikkpiller for rektal administrering av legemidlet. Disse preparater kan fremstilles ved blanding av legemidlet med en egnet ikke-irriterende eksipiens som er fast ved vanlige temperaturer, men flytende ved rektal-temperaturen og som derfor vil smelte i rektum for å frigi legemidlet. Slike materialer er f.eks. kakaosmør og poly-ethylenglyco1.

For topisk anvendelse kan en krem, salve, gele, løsning, suspensjon eller lignende som inneholder et preparat ifølge oppfinnelsen, anvendes.

Dispergerbare pulvere og granuler er egnet for fremstilling av en vandig suspensjon. Disse tilveiebringer den aktive bestanddel i blanding med et dispergerings-eller fuktemiddel, et suspenderingsmiddel og ett eller flere konserveringsmidler. Egnede dispergerings- eller fuktemidler og suspenderingsmidler er eksemplifisert ved de som allerede er nevnt ovenfor. Ytterligere eksipienser, eksempelvis de søtningsmidler, smaksgivende midler og fargestoffer som er beskrevet ovenfor, kan også være til stede.

De farmasøytiske preparater ifølge oppfinnelsen kan også være i form av olje-i-vann-emulsjoner. Oljefasen kan være en vegetabilsk olje slik som flytende paraffin eller en blanding av vegetabilske oljer. Egnede emulger-

ingsmidler kan være (1) naturlig forekommende gummier slik som gummiacacia og gummitragant, (2) naturlig forekommende fosfatider slik som soyabønne og lecitin, (3) estere eller partielle estere avledet fra fettsyrer og hexitolan-hydrider, f.eks. sorbitanmonooleat, (4) kondensasjonsprod-

ukter av angitte, partielle estere med ethylenoxyd, f.eks. poiyoxyethylensorbitanmonooleat. Emulsjonene kan også inneholde søtningsmidler og smaksgivende midler.

Siruper og eliksirer kan formuleres med søtnings-midler slik som f.eks. glycerol, propylenglycol, sorbitol eller sucrose. Slike formuleringer kan også inneholde et lindrende middel og konserverings- og smaksgivende midler og fargestoffer.

For administrering kan preparatene ifølge oppfinnelsen også inneholde andre konvensjonelle, farmasøytisk akseptable sammensetningsbestanddeler om nødvendig eller ønsket. Eksempelvis kan preparatene innbefatte slike bestanddeler som generelt angis som bærere eller fortynningsmidler. Disse preparater kan også konserveres ved tilsetning av en antioxydant slik som ascorbinsyre eller andre egnede konserveringsmidler.

Konvensjonelle prosedyrer for fremstilling av slike preparater i egnede doseringsformer kan anvendes. Uansett doseringsformen vil den inneholde en farmasøytisk effektiv mengde av forbindelsen ifølge oppfinnelsen.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser av formelen

hvori R er hydrogen, C1 -Cg lavere alkyl eller (Cg-C12 )aryl-(C-j_-Cg) lavere alkyl; og R <1> er hydrogen eller -COR hvori R er som ovenfor definert, karakterisert ved at en forbindelse av formel

omsettes med hydrazinhydrat under dannelse av en forbindelse av formel

som behandles med alkylnitritt under dannelse av en forbindelse av formel

som omsettes først med en sterk syre og fosfin og deretter med en sterk base og formaldehyd, under dannelse av en forbindelse av formel

som hydrolyseres med lithiumhydroxyd under dannelse av en forbindelse av formel

som kobles med en forbindelse av formel R'SH ved hjelp av en Michael-reaksjon og deretter underkastes natrium-methoxydspaltning under dannelse av forbindelsene av formel I.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av alle enantiomere isomerer og diastereomere isomerer og blandinger derav, karakterisert ved at tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2 for fremstilling av forbindelser med diastereomer konfigurasjon

hvori stereokjemien er 4(S), 7(S), 12b(R), karakterisert ved at tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av forbindelser hvori R og R' begge er hydrogen, karakterisert ved at tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 3 for fremstilling av forbindelser hvori R er methyl og R' er hydrogen, karakterisert ved at tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

6. Kjemisk forbindelse, karakterisert ved at den har formelen

hvori R er C^Cg lavere alkyl, eller (Cg-C12) aryl (C1-Cg) - lavere alkyl.

7. Kjemisk forbindelse, karakterisert ved at den har formelen

hvori R er hydrogen, C-^-Cg lavere alkyl eller (Cg-C12 )aryl(C1 -Cg)lavere alkyl.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser av formel

hvori R er hydrogen, C^-Cg lavere alkyl, eller (Cg-C12) aryl (C-j^-Cg) lavere alkyl, karakterisert ved at en forbindelse av formel

hvori R er som ovenfor definert, omsettes med et alkylnitritt av formel R"ON=0, hvori R" er isoamyl eller n-propyl, i nærvær av eddiksyre og et inert løsningsmiddel under til-bakeløpsbetingelser, under dannelse av et mellomprodukt av formel

som deretter i rekkefølge behandles først med sterk syre og et fosfin valgt fra gruppen bestående av tributylfosfin eller trifenylfosfin ved en temperatur på -70 til 50°C, og deretter med en sterk base og formaldehyd under dannelse av forbindelsen av formel A.