NO313657B1

NO313657B1 - Terapautisk preparat for inhalering, fremgangsmåte for fremstilling av dette, anvendelse av en forsterker, ogtörrpulverinhalator

Info

Publication number: NO313657B1
Application number: NO19955226A
Authority: NO
Inventors: Kjell Goeran Erik Baeckstroem; Carl Magnus Olof Dahlbaeck; Peter Edman; Ann Charlotte Birgit Johansson
Original assignee: Astra Ab
Priority date: 1993-06-24
Filing date: 1995-12-21
Publication date: 2002-11-11
Also published as: CN1110301C; EP0706382B1; DE69420412D1; UA49794C2; CA2166108A1; EE03221B1; DK0706382T3; IS1768B; HU228129B1; FI111688B; FI956227A0; NO955226D0; HK1009584A1; SK160195A3; HUT75065A; TW402506B; JPH08512027A; IL110084A; CZ342895A3; WO1995000127A1

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører et terapeutisk preparat av insulin, som er egnet for inhalering, fremgangsmåte for fremstilling av et slikt preparat, anvendelse av en forsterker i denne sammenheng, og tørrpulverinhalator.

Insulin spiller en sentral rolle i kroppens karbohydrat-, fett- og proteinmetabolisme. Diabetes mellitus (vanligvis referert til som diabetes) er en sykdom som er kjennetegnet ved disregulering av metabolisme, spesielt glykosemetabolisme. Hos normale individer vil en stigning i blodglukosenivåer (slik som oppstår umiddelbart etter spising) påvirke beta-øycellene i pankreas slik at de utskiller insulin, et peptidhormon, i blodstrømmen. Insulinet bindes til insulinreseptorer som befinner seg på en rekke celletyper, spesielt muskelceller, og derved gir signaler til cellene at de skal øke hastigheten for glukose-opptak i cellene. Når blodglukosen returnerer til normale pre-prandiale nivåer vil mengden av insulin i blodet også falle. I fravær av insulin ville blodglukosenivåer stige til farlig høye nivåer (en tilstand betegnet hyperglykemi) hvilket eventuelt kan resultere i død. For mye insulin forårsaker abnormalt lave blodglukosenivåer (hypoglykemi) hvilket også er farlig og eventuelt fatalt. Hos et normalt individ vil innebyggede tilbake-matningssløyfer som regulerer insulinsekresjonen og dens klaring fra det systemiske kretsløp hindre både hyperglykemiske og hypoglykemiske tilstander i å oppstå.

Diabetes mellitus er en sykdom som rammer ca 3 % av befolkningen i Sverige. Av disse 3 % lider ca 20 % av type I diabetes og resten av type II diabetes.

Type I diabetes eller insulinavhengig diabetes mellitus (IDDM) begynner vanligvis i barndommen. Den er kjennetegnet ved atrofi i de pankreatiske betacellene hvilket resulterer i en nedgang i eller opphør av insulinproduksjon og gjør at pasienten blir avhengig av eksogent insulin for å overleve.

Den mer vanlige type II diabetes, eller ikke-insulinavhengig diabetes melittus (NTDDM) forekommer generelt hos pasienter som er over 40 år. Disse pasientene kan, i det minste til å begynne med, ha normale eller endog høye insulinnivåer i sitt blod, men viser en abnormal lav hastighet for cellulært opptak av glukose som reaksjon på insulin. Selv om type II diabetes ofte kan behandles ved å regulere pasientens diett kan administrasjon av eksogent insulin for å supplere den som utskilles av pasientens betaceller også vise seg å være nødvendig.

Insulin kan ikke administreres oralt i effektive doser fordi den hurtig nedbrytes av enzymer i fordøyelseskanalen (gastrointestinalkanalen) og lav pH i maven før den kan nå blodstrømmen. Standard administrasjonsmetode er ved subkutan injeksjon av en isotonisk oppløsning av insulin, vanligvis av pasienten selv. Nødvendigheten for injeksjon forårsaker en stor del besvær og ubehag for mange som lider av sykdommen, og lokale reaksjoner kan oppstå ved injeksjonsstedet. I tillegg er det en abnormal, ikke-fysiologisk plasmakonsentrasjonsprofil for injisert insulin. Denne abnormale plasma-konsentrasjonsprofilen er uønsket og øker risikoen for bivirkninger relatert til den lang-varige behandlingen av diabetes.

På grunn av disse ulempene er det et behov for insulin i en form som er administrerbar på annen måte enn ved injeksjon. I forsøk på å fremstilles slike forskjellige former for insulin har det fremkommet forskjellige forslag. Det har for eksempel blitt foreslått produkter for nasal, rektal og bukal administrasjon, hvorved stor innsats har vært konsentrert om produkter for nasal administrasjon. Nasal administrasjon er imidlertid problematisk og tillater kun en meget lav biotilgjengelighet. Pulmonal avlevering av systemisk aktive legemidler har vunnet økende interesse i løpet av de siste årene og noen undersøkelser har inkludert pulmonal avlevering av insulin. De fleste av disse angår oppløsninger eller suspensjoner for pulmonal avlevering for eksempel, ved hjelp av forstøvere og trykkinhalatorer med utmålt dosering og har alle hatt begrenset suksess.

Man har nå funnet at insulin kan innbefattes i et tørt pulverpreparat for inhalering som også inkluderer en substans som forøker eller forsterker absorpsjonen av insulin i lungen, idet insulinet kan absorberes fra preparatet i en terapeutisk akseptabel hastighet og mengde. Ved "forsterker absorpsjon" menes at mengden av insulin som absorberes inn i det systemiske kretsløp i nærvær av forsterkeren er større enn den mengde som absorberes i fravær av forsterker.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveiebrakt et terapeutisk preparat som er kjennetegnet ved at det innbefatter aktive forbindelser (A) insulin (B) en substans som forsterker absorbsjonen av insulin gjennom laget av epitelceller i den nedre respirasjonskanalen og inn i den tilsvarende pulmonale vaskulatur, i form av et tørt pulver egnet for inhalering inn i den nedre respirasjonskanalen, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser består av (a) partikler med en diameter på opptil 10 um eller (b) agglomerater av slike partikler; hvor substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er et gallesalt eller gallesaltderivat, et fosfolipid (forutsatt at dersom det er et dobbeltkjedet fosfolipid så har hver kjede i fosfolipidet en lengde på 8 eller færre karbonatomer), et alkylglykosid, en cyklodekstrin eller derivat derav eller et salt av en fettsyre.

De primære partiklene har en diameter for eksempel mellom 0,01 og 10 um og fortrinnsvis mellom 1 og 6 um.

Foreliggende terapeutiske preparat kan inneholde kun nevnte aktive forbindelser eller det kan inneholde andre stoffer, slik som en farmasøytisk akseptabel bærer. Denne bæreren kan stort sett bestå av partikler som har en diameter på opptil 10 um slik at minst 50 % av det resulterende pulveret som et hele består av eventuelt agglomererte primære partikler med en diameter på opptil 10 um; alternativt kan bæreren stort sett bestå av mye større partikler ("grove partikler") slik at en "ordnet blanding" kan dannes mellom de aktive forbindelsene og bæreren. I en ordnet blanding, alternativt kjent som en interaktiv eller adhesiv blanding, er fine legemiddelpartikler (i foreliggende oppfinnelse de aktive forbindelsene) fordelt temmelig jevnt over overflaten til grove eksipienspartikler (i foreliggende oppfinnelse den farmasøytisk akseptable bæreren). I et slikt tilfelle er de aktive forbindelsene fortrinnsvis ikke i form av agglomerater før dannelse av den ordnede blandingen. De grove partiklene kan ha en diameter over 20 um, slik som over 60 fim. Over disse nedre grensene er diameteren til de grove partiklene ikke av kritisk betydning slik at forskjellige grove partikkelstørrelser kan anvendes, om ønsket i overensstemmelse med de praktiske krav som gjelder for den spesielle formuleringen. Det er intet krav at de grove partiklene i den ordnede blandingen skal ha samme størrelse, men de grove partiklene kan ha en størrelse i likhet med hverandre i den ordnede blandingen. De grove partiklene har fortrinnsvis en diameter i området 60-800 um.

I en spesiell utførelse tilveiebringer oppfinnelsen et terapeutisk preparat som er kjennetegnet ved at det innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) en substans som forsterker absorbsjonen av insulin gjennom laget av epitelceller i den nedre respirasjonskanalen og inn i den tilstøtende pulmonale vaskulatur, i form av et tørt pulver egnet for inhalering inn i den nedre respirasjonskanalen, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser består av (a) partikler med en diameter på opptil 10 um eller (b) agglomerater av slike partikler; og hvor det tørre pulveret, i tillegg til nevnte aktive forbindelser, inneholder en farmasøytisk akseptabel bærer.

I ytterligere spesielle utførelser tilveiebringer oppfinnelsen terapeutiske preparater som definert i medfølgende krav 21,24 og 25.

Foretrukne trekk med hensyn til foreliggende terapeutiske preparater er definert i de medfølgende krav 2, 4 - 20, 22, 23 og 26 - 31.

Minst 60 %, slik som minst 70 % eller minst 80 % og mer foretrukket minst 90 % av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består fortrinnsvis av partikler som har en diameter på opptil 10 um, eller av agglomerater av slike partikler, og, når det tørre pulverpreparatet omfatter bærer annet enn når en ordnet blanding er ønsket, så består minst 60 % slik som minst 70 % eller minst 80 % og mer foretrukket minst 90 % beregnet på masse av det totale tørre pulveret av partikler som har en diameter på opptil 10 um, eller av agglomerater av slike partikler.

Mens det tørre pulveret for inhalering, enten med eller uten farmasøytisk akseptabel bærer, kan inneholde agglomerater av partikler som angitt ovenfor, så bør eventuelle agglomerater ved tidspunktet for inhalering være vesentlig deagglomerert og dermed gi et pulver hvorav minst 50 % består av partikler som har en diameter opptil 10 um. Agglomeratene kan være resultatet av en regulert agglomereirngsprosess eller de kan ganske enkelt være resultatet av den intime kontakten for pulverpartiklene. I begge tilfeller er det vesentlig at agglomeratene er i stand til å bli deagglomerert, for eksempel ved hjelp av mekaniske midler i inhalatoren eller på annen måte, til nevnte partikler. Agglomerater blir generelt fortrinnsvis ikke dannet i den ordnede blandingen. I tilfelle av en ordnet blanding bør de aktive forbindelsene frigjøres fra de store partiklene fortrinnsvis ved inhalering, enten ved hjelp av mekaniske midler i inhalatoren eller ganske enkelt på grunn av selve inhaleringshandlingen, eller på annen måte, idet de aktive forbindelsene da avsettes i den nedre respirasjonskanalen og bærerpartiklene i munnen.

Enhver biologisk aktiv form eller derivat av insulin kan benyttes i foreliggende oppfinnelse. For eksempel kan det anvendes bovin, porcin eller biosyntetisk eller semi - syntetisk humaninsulin, eller et biologisk aktivt derivat av humaninsulin ("modifisert insulin"), som for eksempel har visse aminosyresubstitusjoner som beskrevet av Biange et al i "Diabetes Care" 13:923, 1990. Modifiserte insuliner utvikles for å forbedre forskjellige egenskaper, for eksempel for å forbedre stabilitet eller gi en forbedret farmokinetisk profil (dvs forbedret absorbsjonsprofil gjennom epitelmembranene). Insulinet bør har et lavt sinkinnhold fordi sink nedsetter oppløseligheten av insulin,, sannsynligvis ved å redusere absorbsjonshastigheten, og også fordi sink kan danne uønskede uoppløselige utfellinger med visse av forsterkersubstansene som anvendes i foreliggende oppfinnelse. I tillegg bør insulinet være i form av et tørt pulver som hurtig oppløses i vandig oppløsning.

Substansen som forøker absorbsjonen av insulin i lungen, i det følgende betegnet forsterker, kan være hvilke som helst av en rekke forbindelser som virker slik at de forøker absorbsjon gjennom laget av epitelceller i den nedre respirasjonskanalen, og inn i den tilstøtende pulmonalvaskulaturen. Forsterkeren kan oppnå dette ved hjelp av hvilke som helst av flere mulige mekanismer: (1) Forøkelse av insulinets paracellulære permeabilitet ved fremkalling av strukturelle endringer i de tette sammenføyningene mellom epitelcellene. (2) Forøkelse av insulinets transcellulære permeabilitet ved samvirke med eller ekstraksjon av protein- eller lipidbestanddeler i membranen, og derved forstyrre membranens integritet. (3) Samvirke mellom forsterker og insulin hvilket øker oppløseligheten av insulin i vandig oppløsning. Dette kan foregå ved å hindre dannelse av insulinaggregater (dimerer, trimeter, heksamerer), eller ved oppløseliggjøring av insulinmolekyler i forsterkermiceller. (4) Nedsettelse av viskositeten til, eller oppløsning av, slimbarrieren som dekker alveoli og passasjene i lungen, hvilket derved eksponerer epiteloverflaten for direkte absorbsjon av insulinet.

Forsterkere kan virke ved kun en enkelt mekanisme som angitt ovenfor, eller ved to eller flere. Det er mer sannsynlig at en forsterker som virker gjennom flere mekanismer forsterker effektiv absorbsjon av insulin enn en som kun benytter en eller to mekanismer. Overflateaktive midler er for eksempel en klasse av forsterkere som antas å virke gjennom alle de ovenfor angitte fire mekanismer. Overflateaktive midler er amfifile molekyler som har både en lipofil og en hydrofil gruppedel, med varierende balanse mellom disse to egenskapene. Dersom molekylet er meget lipofilt kan substansens lave oppløselighet i vann begrense dens nyttighet. Dersom den hydrofile delen dominerer i overveldende grad kan imidlertid molekylets overflateegenskaper være minimale. For å være effektivt må derfor det overflateaktive midlet treffe en passende balanse mellom tilstrekkelig oppløselighet og tilstrekkelig overflateaktivitet. En annen overflateaktiv egenskap som kan være av viktighet er det overflateaktive midlets nettoladning ved pH-verdien i lungen (ca 7,4). Den isoelektriske pH-verdien til insulin er 5,5. Ved pH 7,4 har insulin en negativ netto ladning. Dette resulterer i en elektrostatisk frastøting mellom insulinmolekyler hvilket igjen hinderer aggregering og derved øker oppløseligheten. Dersom det overflateaktive midlet også er negativt ladet, og likevel kan samvirke med insulin ved for eksempel hydrofobe samvirkereaksj oner, vil det oppstå frastøting mellom insulinmolekylene. Et anionisk overflateaktivt middel vil derfor være i besittelse av den ytterligere fordel (sammenlignet med de som har nøytral eller nettopositiv ladning ved fysiologisk pH-verdi) at det fremmer absorbsjon ved at det hjelper stabilisering av insulin i den monomere tilstanden.

En rekke forskjellige forbindelser som potensielt er nyttige som forsterkere i foreliggende sammenheng ble testet i rotter, som beskrevet i nedenstående eksempel 5. Andre stoffer med kjente absorbsjonsforsterkende egenskaper, eller med fysikalske egenskaper som vil gjøre dem til sannsynlige kandidater for bruk i foreliggende oppfinnelse, kan lett testes av en fagmann på området i den in vivo-analyse, eller alternativt i den in vitro-analyse, som er beskrevet i eksempel 6.

Det er mulig at en kombinasjon av to eller flere forsterkersubstanser også gir tilfreds-stillende resultater. Anvendelsen av en slik kombinasjon i foreliggende fremgangsmåte anses å omfattes av oppfinnelsen.

En forsterker som er nyttig i foreliggende sammenheng vil kombinere effektiv for-sterkning av insulinabsorbsjon med (1) manglende toksisitet i de konsentrasjoner som benyttes og (2) gode pulveregenskaper, dvs manglende klebrig eller voksaktig konsistens i fast tilstand. Toksisitet for en gitt substans kan testes ved standard metoder, slik som ved MTT-analysen, for eksempel som beskrevet i Int. J. Pharm. 65 (1990), 249-259. Pulveregenskapene til en gitt substans kan fastslås fra publiserte data for substansen, eller empirisk.

En meget lovende type av forsterker er saltet av en fettsyre. Det har blitt funnet at natriumsaltene av mettede fettsyrer av karbonkjedelengde på 10 (dvs natriumkaprat), 12 (natriumlaurat) og 14 (natriummyristat) virker godt i foreliggende fremgangsmåte. Kalium- og lysinsaltene av kaprinsyre har også blitt funnet å være effektive i foreliggende fremgangsmåte. Dersom karbonkjedelengden er kortere enn ca 10 kan over-flateaktiviteten til det overflateaktive midlet bli for lav, og dersom kjedelengden er større enn ca 14 vil fettsyresaltets nedsatte oppløselighet i vann begrense dets nyttighet. I foreliggende oppfinnelse er substansen som forøker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen mest foretrukket natriumkaprat.

En nyttig utførelse er et terapeutisk preparat omfattende aktive forbindelser (A) insulin og (B) natriumkaprat, i form av et tørt pulver som er egnet for inhalering hvor minst 50% av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av (a) primære partikler som har en diameter på opptil 10 um, for eksempel mellom 0,01 og 10 um og fortrinnsvis mellom 1 og 6 um, eller (b) agglomerater av slike partikler; i denne særlig foretrukne utførelsen av oppfinnelsen tilveiebringes spesielt: et terapeutisk preparat av insulin og natriumkaprat, hvilket preparat er i form av et tørt pulver egnet for inhalering hvorav minst 50 % beregnet på masse består av (a) partikler som har en diameter på opptil 10 (im eller (b) agglomerater av nevnte partikler;

et terapeutisk preparat innbefattende insulin, natriumkaprat og en farmasøytisk akseptabel bærer, hvilket preparat er i form av et tørt pulver egnet for inhalering hvorav minst 50 % beregnet på masse består av (a) partikler som har en diameter på opptil 10 um, eller (b) agglomerater av nevnte partikler; og

et terapeutisk preparat innbefattende aktive forbindelser (A) insulin og (B) natriumkaprat, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av partikler som har en diameter på opptil 10 um, og en farmasøytisk akseptabel bærer, hvilket preparat er i form av et tørt pulverpreparat egnet for inhalering, i hvilket det kan dannes en ordnet blanding mellom de aktive forbindelsene og den farmasøytisk akseptable bæreren.

Forskjellige motioner kan endre oppløseligheten av det mettede fettsyresaltet i vann, slik at en forsterker som har en karbonkjedelengde forskjellig fra 10-14 ville vise seg å være enda mer fordelaktig enn de ovenfor spesielt nevnte forsterkerne. Salter av innettede fettsyrer kan også være nyttige i foreliggende oppfinnelse fordi de er mer vann-oppløselige enn salter av mettede fettsyrer, og kan derfor ha en lengre kjedelengde enn sistnevnte og fremdeles opprettholde den oppløselighet som er nødvendig for en vellykket forsterker for insulinabsorbsjon.

Gallesalter og gallesaltderivater ble testet med henblikk på nyttighet som forsterkere i foreliggende oppfinnelse. Alle de som ble testet (natriumsalter av ursodeoksykolat, taurokolat, glykokolat og taurodihydrofusidat) fremmet effektivt insulinabsorbsjon i lungen.

Fosfolipider ble også testet som forsterkere. Det ble funnet at et enkeltkjedet fosfolipid (lysefosfatidylkolin) var en effektiv forsterker, mens to dobbeltkjedete fosfolipider (dioktanoylfosfatidylkolin og didecanoylfosfatidylkolin) ikke var effektive. Dette kan forklares ut fra det faktum at de dobbeltkjedete fosfolipidene er mye mindre oppløselige i vann enn deres enkeltkjedete motstykker; det er imidlertid rimelig å forvente at dobbeltkjedete fosfolipider av kortere kjedelengde, som har større vannoppløselighet enn deres motstykker med lengre kjedelengde, vil være av nytte som forsterkere i foreliggende oppfinnelse slik at både enkeltkjedete og dobbeltkjedete fosfolipider kan benyttes.

Et glykosid, oktylglykopyranosid, ble testet som en forsterker i foreliggende oppfinnelse og ble funnet å ha visse absorbsjonsforsterkende egenskaper. Andre alkylglykosider slik som tioglykopyranosider og maltopyranosider ville også forventes å utvise absorbsjons-forbedrende egenskaper i foreliggende fremgangsmåter.

Cyklodekstrinene og derivater derav forbedrer på effektiv måte nasalabsorbsjonen av insulin og kan fungere på lignende måte i lungen. Dimetyl-6-cyklodekstrin har blitt testet i foreliggende fremgangsmåte og har blitt funnet å ha en absorbsjonsforsterkende effekt.

Andre potensielt nyttige overflateaktive midler er natriumsalicylat, natrium-5-metoksy-salicylat og naturlig forekommende overflateaktive midler slik som salter av glycyrr-hizinsyre, saponinglykosider og acylcamitiner.

For ioniske forsterkere (for eksempel de ovenfor beskrevne anioniske overflateaktive midlene) kan typen av motion være viktig. Det spesielle valgte motionet kan innvirke på pulveregenskapene, oppløselighet, stabilitet, hygroskopisitet og lokal/systemisk toksisitet for forsterkeren eller for en hvilken som helst formulering inneholdende forsterkeren. Det kan også påvirke stabiliteten og/eller oppløseligheten til insuline t som det er kombinert med. Generelt forventes det at enverdige metallkationer slik som natrium, kalium, litium, rubidium og cesium vil være nyttige som motioner for anioniske forsterkere. Ammoniakk og organiske aminer utgjør en annen klasse kationer som forventes å være passende for bruk med anioniske forsterkere som har en karboksylsyregruppe. Eksempler på slike organiske aminer inkluderer etanolamin, dietanolamin, trietanolamin, 2-amino-2-metyletylamin, betainer, etylendiamin, N,N-dibenzyletylentetraamin, arginin, heksametylentetraamin, histidin, N-metylpiperidin, lysin, piperazin, spermidin, spermin og tris(hydroksymetyl)aminometan.

Siden effektiv forbedring av insulinabsorbsjon i lungen ble observert for en rekke testede forsterkere forventes det at det vil bli funnet mange fler som også virker på denne måten. Stivelsemikrosfærer forbedret på effektiv måte biotilgjengeligheten til insulin som avleveres via nesemembranene og ble testet som en forsterker i foreliggende fremgangsmåte. Selv om de viste seg å ha liten anvendelse for avlevering via pulmonal-veien i den heri benyttede dyremodell, antas det at dette hovedsakelig skyldtes tekniske vanskeligheter som, dersom de overvinnes, kan lede til vellykket avlevering via pulmo-nalveien. Chelatorer er en klasse av forsterkere som antas å virke ved binding av kalsiumioner. Siden kalsiumioner hjelper opprettholdelse av dimensjonene i rommet mellom celler og ytterligere redusere oppløseligheten av insulin ville binding av disse ionene i teorien både øke oppløseligheten av insulin og øke den paracellulære permea-biliteten til insulin. Selv om en testet chelator, natriumsaltet av etylendiamintetraeddik-syre (EDTA) ble funnet å være ineffektiv med henblikk på forbedring av absorbsjonen av insulin i den testede rottemodellen, kan andre kalsiumionbindende chelateringsmidler vise seg å være mer nyttige.

Det er generelt ønskelig å holde forholdet for insulin til forsterker så høyt som mulig innenfor det området som tillater hurtig og effektiv forbedring av insulinabsorbsjon. Dette er viktig for å minimalisere risikoen for skadelige effekter, både lokalt og systemisk, som skyldes forsterkeren. Det optimale forhold for insulin til forsterker kan konstateres for enhver gitt forsterker ved testing av forskjellige mengdeforhold i in vivo-modeller slik som beskrevet heri. Insulin ble for eksempel kombinert med natriumkaprat i følgende vekt/vekt mengdeforhold: 50/50, 75/25, 82,5/17,5 og 90/10. Signifikant forbedring i absorbsjon av insulin ble oppnådd med 50 % og 25 % natriumkaprat; 10 % ga dårlig forbedring i absorbsjon, og resultatene med 17,5 % var intermediære. Dette viser at den laveste effektive konsentrasjonen av natriumkaprat for bruk i foreliggende fremgangsmåter er ca 15-25 %, og sannsynligvis 20-25 %. Andre forsterkere kan ha høyere eller lavere optimale konsentrasjoner i forhold til insulin, og hver individuelle forsterker må derfor testes separat. Basert på resultatene ovenfor forventes det imidlertid at det optimale mengdeforhold av en forsterker av overflateaktiv type generelt vil være mellom 10 og 50 % av insulin/forsterker-blandingen, for eksempel mellom 15 og 50 % slik som mellom 25 og 50 %. Det skal påpekes at de ovenfor angitte mengdeforhold representerer mengdeforholdet av forsterker i forhold til kun insulin og tar ikke hensyn til noen bærer eller annet additiv som kan tilsettes, for eksempel for å forbedre formuleringens pulveregenskaper.

Mengden av absorbert insulin ifølge foreliggende oppfinnelse kan være signifikant større enn mengden absorbert i fravær av forsterker. I det heri angitte eksempel 4 er det vist at et terapeutisk preparat ifølge foreliggende oppfinnelse viser, når det er inhalert, en biotilgjengelighet godt over tre ganger større enn den for et inhalert preparat av insulin alene.

Mengden av insulin absorbert ifølge foreliggende oppfinnelse er fortrinnsvis signifikant (p<0,05) større enn mengden absorbert i fravær av forsterker.

Som angitt ovenfor kan additivstoffer som vanligvis inkluderes i terapeutiske preparater, slik som farmasøytisk akseptable bærere, innbefattes i foreliggende terapeutiske preparat. Additivstoffer kan inkluderes for eksempel for å fortynne pulveret til en mengde som er egnet for avlevering til den spesielt tilsiktede pulverinhalatoren; for å lette prosessering av preparatet; for å forbedre preparatets pulveregenskaper; for å forbedre preparatets stabilitet, for eksempel ved hjelp av antioksydasjonsmidler eller pH-justeringsforbindelser; eller for å sette smak på preparatet. Ethvert additiv bør ikke på skadelig måte påvirke stabiliteten til insulin eller absorbsjonsforsterkeren, eller på ufordelaktig måte forstyrre insulinabsorbsjonen. Det bør også være stabilt, ikke hygroskopisk, ha gode pulveregenskaper og ikke ha noen skadelige virkninger i luftveiene. Som eksempler på potensielle additiver kan nevnes mono-, di- og polysakkarider, sukkeralkoholer og andre polyoler, slik som for eksempel laktose, glukose, raffinose, melezitose, laktitol, maltitol, trehalose, sukrose, mannitol og stivelse. Siden reduserende sukkere slik som laktose og glukose har tilbøyelighet til å danne komplekser med proteiner kan ikke-reduserende sukkere slik som raffinose, melezitose, laktitol, maltitol, trehalose, sukrose, mannitol og stivelse være foretrukne additiver for bruk i foreliggende oppfinnelse. Avhengig av inhalatoren som skal benyttes kan den totale mengde av slike additiver variere over et bredt område. I noen tilfeller vil lite eller intet additiv være nødvendig, mens for eksempel i tilfelle for en inhalator som krever større pulvervolumer for operasjon kunne en meget høy prosentandel av det terapeutiske preparatet bestå av additiv. Mengden av ønsket additiv ville lett kunne bestemmes av en fagmann på området i overensstemmelse med spesielle omstendigheter.

Ifølge oppfinnelsen er det også tilveiebrakt anvendelse av et terapeutisk preparat ifølge et hvilket som helst av de medfølgende krav 1-31 for fremstilling av et farmasøytisk preparat for behandling av diabetes.

En nyttig avleveringsmekanisme for pulvere inn i lungene hos en pasient er gjennom en bærbar inhalatoranordning egnet for inhalering av tørt pulver. Mange slike anordninger, som typisk er konstruert for å avlevere antiastmatiske eller antiinflammatoriske midler i respirasjonssystemet, er på markedet. Anordningen er fortrinnsvis en tørrpulveirnhalator av en konstruksjon som gir beskyttelse av pulvere overfor fuktighet og ikke har noen risiko for tilfeldige store doser; i tillegg er så mange som mulig av følgende ønskelig: beskyttelse av pulvere overfor lys; høy respirerbar fraksjon og høy lungeavsetning i et bredt strømningshastighetsintervall; lavt avvik i dose- og respirerbar fraksjon; lav reten-sjon av pulver i munnstykket; lav adsorbsjon til inhalatoroverflater; fleksibilitet i dose-størrelse; og lav inhaleringsmotstand. Inhalatoren er fortrinnsvis en enkeltdose-inhalator selv om en flerdose-inhalator, fortrinnsvis slik som en pustaktivert multidose-tørrpulver-inhalator for flere anvendelser, også kan benyttes. Inhalatoren som benyttes er fortrinnsvis en pustaktivert enhetsdose-tørrpulverinhalator for engangsbruk.

Det er ifølge oppfinnelsen derfor tilveiebrakt en tørrpulver-inhalatoranordning som er kjennetegnet ved at den inneholder det terapeutiske preparatet ifølge et hvilket som helst av de medfølgende krav 1-31.

Det er ifølge oppfinnelsen også tilveiebrakt en pustaktivert enkeltdose-tørrpulverinhalator for engangsbruk, og denne inhalatoren er kjennetegnet ved at den inneholder et terapeutisk preparat for inhalering, hvilket preparat innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) natriumtaurokolat og er i form av et tørt pulver hvor minst 50% av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av partikler med en diameter opptil 10 um.

Det beskrevne pulverpreparatet kan fremstilles på flere måter ved bruk av konvensjo-nelle teknikker. Det kan være nødvendig å mikronisere de aktive forbindelsene og dersom det er aktuelt (dvs når en ordnet blanding ikke er tilsiktet) eventuell bærer i en egnet mølle, for eksempel en strålemølle ved et eller annet punkt i prosessen, for å danne primære partikler i et størrelsesområde som passer for maksimal avsetning i den nedre respirasjonskanalen (dvs under 10 um). Man kan for eksempel tørrblande insulin-og forsterkerpulvere, og bærer når dette passer, og deretter mikronisere stoffene sammen; alternativt kan stoffene mikroniseres separat og deretter blandes. Når forbindelsene som skal blandes har forskjellige fysikalske egenskaper slik som hardhet og sprøhet, så varierer motstanden overfor mikronisering og de kan nødvendiggjøre forskjellige trykk for å bli brutt ned til egnede partikkelstørrelser. Ved mikronisering sammen kan derfor partikkelstørrelsen for en av komponentene bli utilfredsstillende. I et slikt tilfelle ville det være fordelaktig å mikronisere de forskjellige komponentene separat og deretter blande dem.

Det er også mulig først å oppløse komponentene inkludert eventuell bærer, når en ordnet blanding ikke er tilsiktet, i et egnet oppløsningsmiddel, for eksempel vann for oppnåelse av blanding på det molekylære nivået. Denne prosedyren gjør det også mulig å justere pH-verdien til et ønsket nivå. Det er kjent at den nasale absorbsjon av insulin påvirkes av preparatets pH-verdi, med økende absorbsjon når man beveger seg enten opp eller ned fra det isoelektriske punktet til insulin som er omkring 5,5. Insulin kan imidlertid være mindre stabilt ved en pH-verdi betydelig over eller under 5,5 og videre må det tas hensyn til de farmasøytisk aksepterte grensene fra pH 3,0 til 8,5 for inhaleringsprodukter fordi produkter med en pH-verdi utenfor disse grensene kan forårsake irritasjon og innsnevring av luftveiene. For å oppnå et pulver må opp løsningsmidlet fjernes ved en prosess som bibeholder insulinets biologiske aktivitet. Egnede tørkemetoder inkluderer vakuumkonsentrasjon, åpen tørking, spraytørking og frysetørking. Temperaturer over 40°C i mer enn noen minutter bør vanligvis unngås siden en viss nedbrytning av insulinet kan forekomme. Etter tørketrinnet kan det faste materialet, om nødvendig, males for oppnåelse av et grovt pulver og deretter, om nødvendig, mikroniseres. Det mikroniserte pulveret kan om ønsket bearbeides for å forbedre strømningsegenskapene, for eksempel ved tørrgranulering for dannelse av sfæriske agglomerater med overlegne håndteringsegenskaper, før det inkorporeres i den tilsiktede inhalatoranordningen. I et slikt tilfelle ville anordningen bli konstruert slik at den sikret at agglomeratene vesentlig deagglomereres før de kommer ut av anordningen, slik at partiklene som kommer inn i respirasjonskanalen hos en pasient stort sett befinner seg innenfor det ønskede størrelsesområdet.

Når en ordnet blanding er ønsket kan den aktive forbindelsen prosesseres, for eksempel ved mikronisering for, om ønsket, å oppnå partikler innenfor et spesielt størrelsesområde. Bæreren kan også prosesseres for eksempel for oppnåelse av en ønsket størrelse og ønskelige overflateegenskaper, slik som et spesielt forhold for overflate til vekt, eller en viss grovhet og sikre optimale addisjonskrefter i den ordnete blandingen. Slike fysikalske krav til en ordnet blandning er velkjent, hvilket også er tilfelle for de forskjellige metoder for oppnåelse av en ordnet blanding som oppfyller nevnte krav, og kan lett bestemmes av fagfolk på området ifølge de spesielle forholdene.

Oppfinnelsen tilveiebringer ytterligere anvendelse av et terapeutisk preparat ifølge et hvilket som helst av de medfølgende krav 1 - 31, i en inhaleringsanordning. Foretrukne trekk ved denne anvendelsen fremgår fra de medfølgende krav 33-35.

Ifølge oppfinnelsen er det dessuten tilveiebrakt en fremgangsmåte for fremstilling av et terapeutisk preparat av insulin, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved dannelse av en oppløsning av insulin og en substans som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen, fjerning av oppløsningsmidlet ved inndampning eller på annen måte for oppnåelse av et fast stoff, og eventuelt maling og/eller blanding av det faste stoffet for oppnåelse av et pulver hvorav minst 50% består av partikler som har en diameter på opptil 10 um.

Oppfinnelsen tilveiebringer også en annen fremgangsmåte for fremstilling av et terapeutisk preparat av insulin, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved tørrblanding av insulin sammen med en substans som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen, og eventuell maling og/eller blanding av det faste stoffet for oppnåelse av et pulver hvorav minst 50% består av partikler som har en diameter på opptil 10 um.

Foretrukne trekk ved disse fremgangsmåtene fremgår fira de medfølgende krav 39 og 41 -43.

Oppfinnelsen tilveiebringer ytterligere anvendelse av en forsterker for fremstilling av et inhalerbart tørrpulverpreparat av insulin med forbedret systemisk absorbsjon av insulin i den nedre respirasjonskanalen, hvor minst 50% av den totale massen av insulin og forsterker består av (1) partikler med en diameter på 10 (im eller mindre, eller (2) agglomerater av nevnte partikler. Foretrukne trekk ved denne anvendelsen fremgår fra de medfølgende krav 45 til 47.

Oppfinnelsen skal nå beskrives gjennom eksempler.

EKSEMPLER

SAMMENLIGNTNGSEKSEMPEL

Terapeutisk preparat av insulin uten forsterker

Halvsyntetisk humaninsulin (Diosynth, 0,8 g) og vann (150 ml) ble tilsatt til et beger-glass. pH-verdien ble senket med en 1 M HC1 til pH 3,4 og deretter hevet med 1 M NaOH til pH 7,4 for å oppløse insulinet.

Laktose (kommersielt tilgjengelig, 9,2 g) ble tilsatt og pH-verdien på nytt justert til pH 7,4. Oppløsningen ble omrørt inntil den var klar eller svakt opaliserende, og konsentrert ved inndampning, ved en temperatur på 37°C over en periode på ca 2 dager.

Den oppnådde faste kaken ble knust og siktet gjennom en 0,5 mm sikt og det resulterende pulver ble mikronisert i en strålemølle til partikler med en diameter på ca 2 um.

EKSEMPEL 1

Terapeutisk preparat av insulin og natriumkaprat; forhold 75:25

Halvsyntetisk humaninsulin (9,75 g) ble tilsatt og vann (250 ml) ble tilsatt til et beger-glass. pH-verdien ble senket med 1 M HC1 til pH 3,4 og deretter hevet med 1 M NaOH til pH 7,4 for å oppløse insulinet.

Natriumkaprat (Sigma, 3,25 g) ble tilsatt og pH-verdien på nytt justert til pH 7,4. Opp-løsningen ble omrørt inntil den var klar eller svakt opaliserende, og konsentrert ved inndampning, ved en temperatur på 37°C over en periode på ca 2 dager.

Den oppnådde faste kaken ble knust og siktet gjennom en 0,5 mm sikt, og det resulterende pulveret ble mikronisert gjennom en strålemølle til partikler med en diameter på ca 2 um.

EKSEMPEL 2

Terapeutisk preparat av insulin og natriumkaprat, med laktose; forhold 50:25:25

Halvsyntetisk humaninsulin (7,5 g) ble oppløst i vann (150 ml) som i eksempel 1. Natriumkaprat (3,75 g) og laktose (3,75 g) ble tilsatt og prosedyren i eksempel 1 fulgt for fremstilling av et pulver stort sett bestående av partikler med en diameter på ca 2 um.

EKSEMPEL 3

Terapeutisk preparat av insulin og natriumkaprat, med laktose; forhold 4:4:92

Fremgangsmåten i eksempel 2 ble fulgt ved anvendelse av 0,5 g halvsyntetisk humaninsulin, 150 ml vann, 0,5 g natriumkaprat og 11,5 g laktose.

INHALERINGSSTUDIER

Studie 1

Preparatet i eksempel 1 ble benyttet i et inhaleringsstudie i to hunder. Preparatet ble fylt i et Wright Dust Feed-inhaleirngsapparat og administrert til hundene. Doseringsnivået var 1 U./kg (1 U. = en enhet av humaninsulin = 35 um humaninsulin, 100 %). Blodglukose- og plasmainsulinverdier ble målt ved forskjellige tidsintervaller og resultatene er angitt i tabellene I og 13 nedenfor. Tabellene viser at insulin/natriurnkaprat-forrnuleringen i betydelig grad øker plasma-nivået av insulin og minsker blodglukosen. Toppverdien for plasmainsulin og minimal-verdien for blodglukose er nådd etter henholdsvis ca 15 og 60 minutter.

Studie 2

Preparatene i sammenligningseksemplet og eksempel 1 ble hver administrert til 4 eller 5 hunder ved hjelp av et Wright Dust Feed-inhaleirngsapparat, ved et konstant doseringsnivå på 1 U./kg. Effekten av hver formulering på plasmainsulinnivåer og blodglukosenivåer ble bestemt ved forskjellige tidspunkt og resultatene er illustrert på figurene log 2. Det ble funnet at mens kontrollformuleringen som ikke inneholdt noen forsterker ga vesentlig ingen endring i plasmainsulinnivåer så ga formuleringen inneholdende både insulin og forsterker en stigning i plasmainsulinnivåer fra ca 20 uU/ml ved tid 0 til ca 80 uU/ml 15 min etter inhalering av pulveret. Likeledes registrerte kontrolldyrene et maksimalt fall i blodglukose på ca 0,5 mmol/1 etter inhalering av insulin uten forsterker, mens dyrene med inhalert insulin pluss forsterker registrerte et kortvarig fall på ca 1,7 mmol/1, fra ca 4,0 mmol/1 til ca 2,3 mmol/1. Insulin kombinert med forsterkeren, natriumkaprat, ble således hurtig absorbert i og klaret fra det systemiske kretsløp, med en tilsvarende kortvarig nedgang i blodglukosenivåer. I motsetning til dette ble insulin med bærer (laktose), men uten forsterker, detekterbart absorbert kun i en meget liten grad (p = 0,0002 for insulin/kaprat mot insulin/laktose).

Studie 3

Preparatene i eksemplene 1-3 ble hver testet ved varierende dosenivåer i to hunder. Administrasjon av preparatene ble foretatt ved hjelp av et Wright Dust Feed-inhaleringsapparat. Plasmainsulin- og blodglukosenivåer ble målt ved forskjellige tidsintervaller etter inhalering. Resultatene er angitt på figurene 3-4 og viser at insulin kombinert med natriumkaprat i forskjellige mengdeforhold absorberes hurtig og at toppverdier oppnås etter 20-30 minutter, fulgt av tilsvarende minskinger i blodglukosenivåer. Resultatene viser også at ved inhalering av insulinpulver så kan det oppnås en plasma-profil som er mer lik den naturlige fysiologiske profilen enn den profil som oppnås etter subkutan injeksjon av insulin.

EKSEMPEL 4

Insulin og natriumkaprat, 75:25; blanding av mikroniserte pulvere

Biosyntetisk humaninsulin (53 g) ble mikronisert i en Airfilco-jetmølle (varemerke, Airfilco Process Plant Limited), med nitrogen under trykk (tilførselstrykk 7 bar, kammertrykk 5 bar), til en massemidlere diameter på 2,4 mikrometer.

Natriumkaprat (170 g) ble mikronisert i en Airfilco-jetmølle (TM) med nitrogen under trykk (tilførselstrykk 5 bar, kammertrykk 3 bar), til en massemidlere diameter på 1,6 mikrometer.

Den mikroniserte biosyntetiske humaninsulinen (45 g) og natriumkaprat (14,26 g) ble tørrblandet ifølge prosedyren: halvparten av insulinet ble tilsatt til en blandeanordning omfattende en blandesylinder med et volum på 4,4 liter delt i to rom av en sikt med en bredde på 1 mm, med en metallring i hvert rom for å hjelpe blanding og omrøring. Natriumkapratet og til slutt resten av insulinet, ble tilsatt. Blandesylinderen ble lukket, snudd 180° og montert i et motordrevet rysteapparat. Motoren ble igangsatt og rysting fortsatt i ca 2 min inntil all insulin og natriumkaprat hadde passert gjennom sikten. Motoren ble stoppet og blandesylinderen snudd 180° og igjen montert i rysteapparatet og rystinb ble på nytt bevirket inntil alt pulveret hadde passert gjennom sikten. Denne prosedyren ble gjentatt ytterligere 8 ganger for oppnåelse av en total blandetid på ca 20 min.

Det således oppnådde preparat ble administrert til 5 hunder ved inhalering ved bruk av et Wright Dust Feed-inhaleringsapparat, ved et doseringsnivå på 1 U./kg, og plasma-insulinnivået ble bestemt ved forskjellige tidspunkter etter administrasjon.

De oppnådde resultater ble sammenlignet med plasmainsulinnivåene oppnådd da biosyntetisk insulin, mikronisert som angitt ovenfor til en massemidlere diameter på 2,4 mikrometer, ble administrert til 5 hunder på samme måte og ved de samme doseringsnivåene, og med plasmainsulinnivåene oppnådd da et terapeutisk preparat av insulin og natriumkaprat i et forhold på 90:10 ble administrert til 5 hunder på samme måte og ved de samme doseringsnivåene som angitt ovenfor. I dette tilfelle ble det terapeutiske preparatet fremstilt som følger: halvsyntetisk humaninsulin ble gelfiltrert for å redusere sinkinnholdet fra 0,52 % til 0,01 % i forhold til innholdet av insulin. Insulin (4,5 g) og natriumkaprat (0,5 g) ble oppløst i vann (232 ml). Oppløsningen ble omrørt inntil den ble klar og pH-verdien justert til 7,0. Oppløsningen ble konsentrert ved inndampning ved 37°C over en periode på ca 2 dager. Den oppnådde faste kaken ble knust og siktet gjennom en 0,5 mm sikt, og det resulterende pulveret ble mikronisert gjennom en stråle-mølle til partikler med en massemidlere diameter på 3,1 mikrometer.

Resultatene fra disse sammenligningene er angitt på figur 9. Resultatene viser en viss forbedring i biotilgjengeligheten av insulin med 90:10-formuleringen, og en dramatisk forbedring i biotilgjengeligheten av insulin med 75:25-preparatet ifølge foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med insulin alene (p = 0,0147 for forskjellen mellom 75:25 og 100:0).

EKSEMPEL 5

Valgt av forsterkere

Hver av forbindelsene angitt i tabell rn ble testet med henblikk på deres evne til å forbedre insulinopptak, og således påvirke blodglukosenivåer, i en rottemodell. Forskjellige former for insulin ble benyttet: rekombinant og halvsyntetisk human- eller bovininsulin. Hver formulering ble fremstilt som i eksemplene 1-3 ovenfor, tørking og behandling av insulin/forsterker-oppløsningen for oppnåelse av et inhalerbart pulver. Pulveret ble administrert til rotter ved inhalering, og blodglukosenivåene i rottene ble deretter overvåket. Disse nivåene ble sammenlignet med tilsvarende nivåer oppnådd fra rotter som hadde inhalert insulinformuleringer uten forsterker.

EKSEMPEL 6

Valg av forsterkere

En standard in vitro-analyse ved anvendelse av en eptielcellelinje, CaCo-2 (tilgjengelig fra American Type Culture Collection (ATCC), Rockville, MD, USA), har blitt utviklet for å bestemme forskjellige forsterkerforbindelsers evne til å fremme transport av insulin og andre markører gjennom et epitelcellemonolag, som en modell for det epitel-cellelaget som virker i lungen slik at at alveolus separeres fra den pulmonale blodtil-førselen. I denne analysen blir forsterkeren og insulin eller annen markør oppløst i en vandig oppløsning ved forskjellige mengdeforhold og/eller konsentrasjoner, og påført på cellemonolagets apicalside. Etter 60 min inkubasjon ved 37°C og 35 % relativ fuktighet bestemmes mengden av markøren på cellenes basolaterale side: for eksempel ved bruk av en radioaktivt merket markør. For den spesielle forsterkeren (natriumkaprat) testet i forsøkene vist på fig 5 og 6 er mengden av markør (mannitol, MW 360), som viser seg på den basolaterale siden, avhengig av konsentrasjonen av den benyttede forsterker, i det minste opptil 16 mM natriumkaprat (fig 7). Dette er tilfelle også når insulin tilsettes til forsterker/mannitol-blandingen (1:3 natriumkapratinsulin, beregnet på vekt) (fig 8). Denne konsentrasjonen av natriumkaprat (16 mM) ble også funnet å fremme absorbsjon av insulin gjennom cellemonolaget. Mengden av insulin som passerte gjennom mono-laget ble fordoblet i nærvær av 16 mM natriumkaprat, sammenlignet med mengden i fravær av noen forsterker. Det er forventet at ved høyere konsentrasjoner av natriumkaprat så vil cellenes permeabilitet ytterligere bli øket, men den potensielle cytotoksisi-teten til natriumkaprat kan imidlertid hindre bruken av vesentlig høyere konsentrasjoner av denne spesielle forsterkeren.

Denne in vitro-modellen for epitelcellepermeabilitet kan benyttes som et undersøkelses-verktøy for hurtig testing av enhver ønsket forsterker med henblikk på nyttighet i foreliggende oppfinnelse.

Claims

1. Terapeutisk preparat, karakterisert ved at det innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) en substans som forsterker absorbsjonen av insulin gjennom laget av epitelceller i den nedre respirasjonskanalen og inn i den tilsvarende pulmonale vaskulatur, i form av et tørt pulver egnet for inhalering inn i den nedre respirasjonskanalen, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser består av (a) partikler med en diameter på opptil 10 um eller (b) agglomerater av slike partikler; hvor substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er et gallesalt eller gallesaltderivat, et fosfolipid (forutsatt at dersom det er et dobbeltkjedet fosfolipid så har hver kjede i fosfolipidet en lengde på 8 eller færre karbonatomer), et alkylglykosid, en cyklodekstrin eller derivat derav eller et salt av en fettsyre.

2. Terapeutisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det terapeutiske preparatet kun inneho Ider nevnte aktive forbindelser.

3. Terapeutisk preparat, karakterisert ved at det innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) en substans som forsterker absorbsjonen av insulin gjennom laget av epitelceller i den nedre respirasjonskanalen og inn i den tilstøtende pulmonale vaskulatur, i form av et tørt pulver egnet for inhalering inn i den nedre respirasjonskanalen, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser består av (a) partikler med en diameter på opptil 10 um eller (b) agglomerater av slike partikler; og hvor det tørre pulveret, i tillegg til nevnte aktive forbindelser, inneholder en farmasøytisk akseptabel bærer.

4. Terapeutisk preparat ifølge krav 3, karakterisert ved at bæreren består av partikler med en diameter på opptil 10 um slik at minst 50 % av det tørre pulveret består av (a) partikler med en diameter opptil 10 (im eller (b) agglomerater av slike partikler.

5. Terapeutisk preparat ifølge krav 3, karakterisert ved at bæreren består av grove partikler slik at en ordnet blanding kan dannes mellom de aktive forbindelsene og bæreren.

6. Terapeutisk preparat ifølge krav 4, karakterisert ved at minst 50 % av det tørre pulveret består av (a) partikler med en diameter mellom 1 og 6 um eller (b) agglomerater av slike partikler.

7. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 5, karakterisert v e d at minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser (a) og (b) består av partikler med en diameter mellom 1 og 6 um.

8. Terapeutisk preparat ifølge hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at insulinet er bovin-, porcin-, biosyntetisk-eller halvsyntetisk-humaninsulin, eller et biologisk aktivt derivat av humaninsulin.

9. Terapeutisk preparat ifølge krav 8, karakterisert ved at insulinet er halvsyntetisk humaninsulin.

10. Terapeutisk preparat ifølge krav 8, karakterisert ved at insulinet er et biosyntetisk humaninsulin.

11. Terapeutisk preparat ifølge krav 3, karakterisert ved at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er et overflateaktivt middel.

12. Terapeutisk preparat ifølge krav 3, karakterisert ved at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre resiprasjonskanalen er et anionisk overflateaktivt middel.

13. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre resiprasjonskanalen er et gallesalt eller et gallesaltderivat.

14. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er natriumsaltet av ursodeoksykolat, taurokolat, glykokolat eller taurodihydrofusidat.

15. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er natriumtaurokolat.

16. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre resiprasjonskanalen er et fosfolipid.

17. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er et alkylglykosid.

18. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er et cyklodekstrin eller derivat derav.

19. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre resiprasjonskanalen er et salt av en fettsyre.

20. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller 3, karakterisert v e d at substansen som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen er et gallesalt.

21. Terapeutisk preparat, karakterisert ved at det innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) natriumtaurokolat, hvilket preparat er i form av et tørt pulver egnet for inhalering, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av (a) primære partikler med en diameter mindre enn 10 um eller (b) agglomerater av slike partikler.

22. Terapeutisk preparat ifølge krav 21, karakterisert ved at det kun inneholder nevnte aktive forbindelser.

23. Terapeutisk preparat ifølge krav 21, karakterisert ved at det tørre pulveret i tillegg til de aktive forbindelsene inneholder en farmasøytisk akseptabel bærer.

24. Terapeutisk preparat, karakterisert ved at det innbefatter insulin, natriumtaurokolat og en farmasøytisk akseptabel bærer, hvilket preparat er i form av et tørt pulver egnet for inhalering hvorav minst 50 % beregnet på masse består av (a) partikler som har en diameter på opp til 10 um eller (b) agglomerater av nevnte partikler.

25. Terapeutisk preparat, karakterisert ved at det innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) natriumtaurokolat, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av partikler som har en diameter mindre enn 10 (im, og en farmasøytisk akseptabel bærer, hvilket preparat er i form av et tørt pulverpreparat egnet for inhalering hvorved en ordnet blanding kan dannes mellom de aktive forbindelsene og den farmasøytisk akseptable bæreren.

26. Terapeutisk preparat ifølge hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at forholdet for insulin til forsterker i preparatet er i området fra 9:1 til 1:1.

27. Terapeutisk preparat ifølge krav 26, karakterisert ved at forholdet er i området 5:1 til 2:1.

28. Terapeutisk preparat ifølge krav 26, karakterisert ved at forholdet er i området 4:1 til 3:1.

29. Terapeutisk preparat ifølge krav 1 eller hvilket som helst av kravene 3-28, karakterisert ved at additivet er valgt fra mono-, di- og polysakkarider, sukkeralkoholer og andre polyoler.

30. Terapeutisk preparat ifølge krav 29, karakterisert ved at additivet er et ikke-reduserende sukker.

31. Terapeutisk preparat ifølge krav 30, karakterisert ved at additivet er raffinose, melezitose, laktitol, maltitol, trehalose, sukrose, mannitol eller stivelse.

32. Anvendelse av et terapeutisk preparat ifølge hvilket som helst av de foregående krav, i en inhaleringsanordning.

33. Anvendelse ifølge krav 32, hvor inhaleringsanordningen gir beskyttelse av pulveret for inhalering overfor fuktighet, og har en minimal risiko for overdosering.

34. Anvendelse ifølge krav 32, hvor inhaleringsanordningen er en pustaktivert enkeltdose-tørrpulverinhalator for engangsbruk.

35. Anvendelse ifølge krav 32, hvor inhaleringsanordningen er en pustaktivert flerdose-tørrpulverinhalator for flergangsbruk.

36. Tørrpulver-inhalatoranordning, karakterisert ved at den inneholder det terapeutiske preparatet ifølge hvilket som helst av de foregående krav.

37. Pustaktivert enkeltdose-tørrpulverinhalator for engangsbruk, karakterisert ved at den inneholder et terapeutisk preparat for inhalering, hvilket preparat innbefatter aktive forbindelser (A) insulin og (B) natriumtaurokolat og er i form av et tørt pulver hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av partikler med en diameter opptil 10 um.

38. Fremgangsmåte for fremstilling av et terapeutisk preparat av insulin, karakterisert ved dannelse av en oppløsning av insulin og en substans som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre respirasjonskanalen, fjerning av oppløsningsmidlet ved inndampning eller på annen måte for oppnåelse av et fast stoff, og eventuelt maling og/eller blanding av det faste stoffet for oppnåelse av et pulver hvorav minst 50 % består av partikler som har en diameter på opptil 10 um.

39. Fremgangsmåte ifølge krav 38, karakterisert ved at det i tillegg til nevnte substans som forsterker absorbsjonen i den nedre respirasjonskanalen, tilsettes en farmasøytisk akseptabel bærer.

40. Fremgangsmåte for fremstilling av et terapeutisk preparat av insulin, karakterisert ved tørrblanding av insulin sammen med en substans som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre resiprasjonskanalen, og eventuell maling og/eller blanding av det faste stoffet for oppnåelse av et pulver hvorav minst 50 % består av partikler som har en diameter opptil 10 um.

41. Fremgangsmåte ifølge krav 40, karakterisert ved tørr-blanding av en farmasøytisk akseptabel bærer sammen med insulinet og substans som forsterker absorbsjonen av insulin i den nedre resiprasjonskanalen.

42. Fremgangsmåte ifølge krav 38 eller 40, karakterisert v e d at den omfatter det ytterligere trinnet med mikronisering av preparatet.

43. Fremgangsmåte ifølge krav 39 eller 41, karakterisert v e d at den omfatter det ytterligere trinnet med fremstilling av en ordnet blanding av nevnte pulver med en farmasøytisk akseptabel bærer.

44. Anvendelse av en forsterker for fremstilling av et inhalerbart tørrpulverpreparat av insulin med forbedret systemisk absorbsjon av insulin i den nedre resiprasjonskanalen, hvor minst 50 % av den totale massen av insulin og forsterker består av (1) partikler med en diameter på 10 um eller mindre, eller (2) agglomerater av nevnte partikler.

45. Anvendelse ifølge krav 44, hvor forsterkeren er et overflateaktivt middel.

46. Anvendelse ifølge krav 44, hvor forsterkeren er et gallesalt eller et gallesaltderivat.

47. Anvendelse ifølge krav 46, karakterisert ved at forsterkeren er natriumtaurokolat.

48. Anvendelse av et terapeutisk preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1-31 for fremstilling av et farmasøytisk preparat for behandling av diabetes.