NO162103B - Fremgangsm te for fremstilling av et farmasoeytisk p - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av farmasøytiske preparater inneholdende farmakologisk aktive, syre-stabile polypeptider, som gir kontinuerlig frigjøring av polypeptidet over lengre tid når de anbringes i et vandig miljø - av fysiologisk karakter.

Man har lenge vært klar over at kontinuerlig frigjøring av visse legemidler over lengre tid efter en enkel administrering ville ha betydelige praktiske fordeler i klinisk praksis, og det er utviklet preparater som medfører langvarig frigjøring av en rekke klinisk nyttige legemidler efter oral dosering (se f.eks. Remington's Pharmaceutical Sciences, publisert av Mack Publishing Company, Easton, Pennsylvania, U.S.A., 15th Edition, 1975,

side 1618---1631) , efter parenteral administrering (ibidem, side 1631-1643), og efter lokal administrering (se f.eks. britisk patent 1.351.409). En egnet metode for parenteral administrering er subdermal injeksjon eller implantering av et fast legeme, for eksempel en pellet eller en film, inneholdende midlet, og en rekke slike implanterbare innretninger er beskrevet.

Spesielt er det kjent at for mange midler kan egnede implanterbare innretninger som medfører langvarig legemiddel-frigjøring, oppnås ved innkapsling av legemidlet i en biologisk nedbrytbar

j

polymer, eller ved å fordele legemidlet i en grunnmasse av en slik polymer, slik at legemidlet frigjøres efter som nedbryt-ningen av polymer-grunnmassen skrider frem.

Egnede biologisk nedbrytbare polymerer for anvendelse i preparater med forsinket frigjøring, er velkjent og omfatter polyestere, som gradvis nedbrytes ved hydrolyse når de anbringes i et vandig miljø av fysiologisk karakter. Spesielle polyestere som har vært anvendt, er de som er avledet fra hydroksykarbok^y1-syrer, og meget av den tidligere litteratur er rettet mot polymerer avledet fra a-hydroksykarboksylsyrer, særlig melkesyre i både sin racemiske og sine optisk aktive former, og glykolsyre, og kopolymerer derav - se f.eks. U.S.-patenter 3.773.919 og 3.887.699; Jackanicz et al., Contraception, 1973,

8, 227-234; Anderson et al., ibidem, 1976, 11, 375-384; Wise et al., Life Sciences, 1976, 19, 867-874; Woodland et al., Journal of Medicinal Chemistry, 1973, 16, 897-901; Yolles et al., Bulletin of the Parenteral Drug Association, 1976, 30' 306-312; Wise et al., Journal of Pharmacy and Pharmacology, 1978, 3_0, 686-689 og 1979, 31, 201-204.

Uttrykket "polylaktid" anvendes her i generell betydning og skal omfatte polymerer av melkesyre alene, kopolymerer av melkesyre og glykolsyre, blandinger av slike polymerer, blandinger av slike kopolymerer og blandinger av slike polymerer og kopolymerer, idet melkesyren er i enten racemisk eller i optisk aktiv form. Uttrykket "syre-stabil" skal forståes slik at polypeptidet ikke i vesentlig grad hydrolyseres under de betingelser som de nye innretninger vil være utsatt for ved den tiltenkte bruk, dvs. ved pH 2 ved kroppstemperaturen for patte-dyr, f.eks. opp til 40°C, i opp til seks måneder.

Britisk patent 1.325.209 (svarende til U.S.-patent 3.773.919). og U.S.-patent 3.887.669 er den eneste for oss kjente litteratur som omtaler forlenget eller forsinket frigjøring av polypeptider, og sistnevnte omtaler bare insulin, men inneholder intet spesielt eksempel på noe slikt preparat, og hen-visningen til polypeptider er tilsynelatende helt spekulativ eftersom den bare forekommer i en lang liste over meget forskjellige klasser av legemidler som det påståes kan innarbeides i preparater av den der beskrevne type. Tilnærmet alle de andre typer legemidler som omtales i nevnte patent, bortsett' fra polypeptider, er forholdsvis hydrofobe av karakter og har forholdsvis lav molekylvekt, og det angis intet i patentet om at man er oppmerksom på de vanskeligheter som har vært til stede ved forsøk på å oppnå tilfredsstillende preparater med langvarig frigjøring av polypeptider, hvorav mange er forholdsvis hydrofile og har forholdsvis høy molekylvekt.

Det skal forståes at "langvarig" eller "forlenget" fri-gjøring av et legemiddel kan være enten kontinuerlig eller diskontinuerlig. Vi har nu funnet at i mange tilfeller når den tidligere kjente teknikk, særlig det som er kjent fra britisk patent 1.325.209, anvendes ved fremstilling av et preparat av et syre-stabilt polypeptid, kan frigjøringen av polypeptidet fra preparatet også være diskontinuerlig selv om den finner sted over lengre tid. Forut for frigjøringen av et polypeptid fra en polylaktid-polymer som beskrevet i nevnte patent, forekommer det ofte en betydelig induksjonsperiode i løpet av hvilken intet polypeptid frigjøres, eller frigjøringen er av to-fase-karakter og omfatter en første periode i løpet av hvilken noe polypeptid frigjøres, en annen periode under hvilken lite eller intet polypeptid frigjøres', og en tredje periode under hvilken mesteparten av resten av polypeptidet frigjøres. I motsetning til dette er det et formål med foreliggende oppfinnelse å fremstille preparater (også betegnet som "innretninger") inneholdende syre-stabile polypeptider fra hvilke, muligens bortsett fra en forholdsvis kort første induksjonsperiode, polypeptidet frigjøres kontinuerlig uten noen perioder hvor lite eller intet polypeptid frigjøres. Ordene "kontinuerlig frigjøring" som her anvendt beskriver en fri-gjøringsprofil som er i alt vesentlig av én-fase-karakter, selv om den kan ha et knekkpunkt, men den har absolutt ingen "platå"-f ase.

I henhold til foreliggende oppfinnelse tilveiebringes således en fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat inneholdende et syrestabilt polypeptid og en poly(laktid-glykolid)— polymer, og fra hvilket et polypeptid vil frigis ved kontinuerlig bruk. Det karakteristiske er at polymeren har minst 25 mol% melkesyre-enheter og opp til 75 mol% glykolsyre-enheter i form av blokker med g jennomsnittlri g minst to identiske monomerenheter og er enten oppløselig i benzen og har en egenviskositet (lg/100 ml oppløsning i benzen) på under 0,3, eller er uoppløselig i benzen og har en egenviskositet (lg/100 ml oppløsning i kloroform eller dioksan) under 4, og ved at fremgangsmåten omfatter jevn blanding av polypeptidet og polymeren ved oppløsning av begge komponenter i et frysetørrbart felles oppløsningsmiddel, fulgt av frysing og derefter frysetørring, eventuelt efterfulgt av press-støping av den intime, faste blanding av polypeptidet og polymeren.

Denne oppfinnelse kan utnyttes generelt for syre-stabile polypeptider, uten noen begrensning med hensyn til struktur eller molekylvekt, men er mest nyttig for polypeptider som er forholdsvis hydrofile, og den følgende liste, som ikke skal ansees som uttømmende, illustrerer polvpeotider som kan anvendes ifølge oppfinnelsen:

oxytocin, vasopressin, adrenocorticotropt hormon (ACTH),

epidermal vekstfaktor (EGF), prolaktin, luliberin eller luteiniseringshormon-frigjørende hormon (LH-RH), insulin, somatostatin, glukagon, interferon, gastrin, tetragastrin, pentagastrin, urogastron, sekretin, calcitonin, enkefalin,

endorfin, angiotensin, renin, bradykinin, bacitracin, polymyxin, colistin, tyrocidin, gramicidiner, og syntetiske analoger og modifikasjoner og farmakologisk aktive fragmenter derav.

Vi har imidlertid funnet at polypeptider som ikke er

stabile under sure betingelser, er uegnet for bruk ifølge oppfinnelsen, eftersom de blir nedbrutt i det

sure miljø som frembringes i polymer-grunnmassen når polylaktidet begynner å nedbrytes ved hydrolyse, hvorved det dannes kårboksylsyre-endegrupper.

Det kontinuerlig leverende preparat fremstilt ifølge oppfinnelsen kan anbringes i kroppen til et dyr som de ønskes å behandle med et polypeptid, for eksempel ved intramuskulær eller subkutan injeksjon, eller ved subdermal kirurgisk implantering, på vanlig klinisk eller veterinærmedisinsk måte.

Vi har funnet at preparatet som kan fremstilles ifølge oppfinnelsen kan fremstilles slik at den gir kontinuerlig frigjøring av polypeptidet ved passende valg eller kontroll av forskjellige parametere, for eksempel ved å variere polylaktid-sammensetningen, særlig forholdet mellom melkesyre og glykolsyre i kopolymerer; ved å regulere polylaktidets molekylvekt, både vekt-gjennomsnittlig molekylvekt og molekylvekt-området eller polydispersitet, målt ved hjelp av forholdet mellom vekt-gjennomsnittlig molekylvekt (M^) og antall-gjennomsnittlig

. M

molekylvekt (M ), dvs. _J^; ved. valg av forholdet mellom poly-

n

n

peptid og polylaktid; eller ved valg av geometrien hos en fast innretning for implantering eller av partikkelstørrexsen i en innretning for injeksjon. Frigjøringsegenskapene for slike innretninger reguleres også til en viss grad ved hjelp av naturen til polypeptidet selv. Spesielt har man mindre valgfrihet ved definisjon av de ovennevnte parametere når man skal fremstille en innretning ifølge oppfinnelsen for et polypeptid med høy molekylvekt, f.eks. over 6000, enn når man skal fremstille en innretning for et polypeptid med lavere molekylvekt, f.eks. under 6000.

Vi har videre funnet at frigjøringen av et polypeptid fra en innretning som omfatter et polylaktid og et polypeptid,

skjer ved to tydelige og uavhengige mekanismer, nemlig først en diffusjons-avhengig frigjøring av polypeptidet ut av polylaktid-polypeptid-grunnmassen omfattende utlutning fra overflaten og, for lav-molekylære polypeptider, noe fordelings-avhengig diffusjon av polypeptid som sådan; og derefter, efter

som polylaktidet blir nedbrutt, diffusjon av vandig polypeptid-oppløsning ut av innretningen gjennom vandige kanaler.

Vanligvis er forlikeligheten av polypeptider i polylaktid-polymerer begrenset, bortsett fra i tilfellet med lav-molekylære (opp til f.eks. en molekylvekt på 6000) polypeptider som er i stand til å ha en viss spesifikk interaksjon med polylaktidet, for eksempel et lav-molekylært polypeptid som er basisk og som derfor reagerer med ende-stilte karboksylsyregrupper i polylaktidet. På grunn av denne begrensede forlikelighet av polypeptid i polylaktid, vil en polypeptid/polylaktid-blanding,

når den anbringes i et vandig miljø, frigjøre meget lite polypeptid ved diffusjon gjennom polymer-grunnmassen. Selv om dette generelt gjelder for alle kombinasjoner av polypeptid og polylaktid, er grunnmasse-diffusjon ved et minimum for høy-molekylære polypeptider i høy-molekylære polylaktider. Selv når noe grunnmasse-diffus jon som resulterer i polypeptid-frigjøring, finner sted i begynnelsen når innretningen anbringes i et vandig miljø, ved frigjøring fra eller meget nær overflaten, vil dette snart opphøre fordi diffusjonen av polypeptid inn i polylaktid er utilstrekkelig til å gi en kontinuerlig transport av polypeptid fra innsiden av innretningen til dens overflate.

Når en polypeptid/polylaktid-blanding anbringes i et vandig miljø, vil vann diffundere inn i blandingen og fordeles mellom polypeptid og polylaktid for å danne områder med vandig polypeptid-oppløsning. Dette vandige polypeptid, som oppnåes når absorbert vann fordeles mellom polypeptid og polylaktid, er uforlikelig med og uoppløselig i polylaktider, særlig de med høy molekylvekt, slik at absorpsjon av vann i blandingen reduserer videre først sannsynligheten for grunnmasse-diffusjon av polypeptid ut av blandingen. Hvis de således dannede vandige områder med polypeptid er separate og isolert, er blandingene ikke i stand til å frigjøre polypeptid. Muligheten for at de vandige polypeptidområder har en viss kontinuitet øker imidlertid med økende konsentrasjon av polypeptid i blandingen, og med økende absorpsjon av vann, og når kontinuiteten av vandige polypeptidområder når et tilstrekkelig nivå til å oppnå forbind-else med blandingens (innretningens) ytre overflate, begynner frigjøring av polypeptid fra blandingen ved diffusjon, ikke gjennom polylaktid-grunnmassen, men gjennom vandige polypeptid-kanaler. Selv når noen vandige polypeptid-områder nær overflaten har nådd så langt som overflaten av blandingen, vil det vandige polypeptid som eksisterer i ennu isolerte områder, ikke bli frigjort, og frigjøres først når en sekundær hydrofil vei for diffusjon blir tilgjengelig. For høy-molekylære polylaktider oppstår denne sekundære, hydrofile diffusjonsvei når polylaktidet har gjennomgått tilstrekkelig nedbrytning til at absorpsjonsgraden av vann har økt betydelig. Når dette forekommer, dannes vanligvis vandige porer eller kanaler i polylaktid-grunnmassen, hvilket tillater en kontinuerlig og betydelig frigjøring av polypeptid, som vandig oppløsning, fra tidligere separate og isolerte områder.

Som angitt ovenfor har vi funnet at når langsomt-leverende innretninger ifølge den kjente teknikk, og særlig de som er beskrevet i britisk patent. 1.325.209, anvendes for frigjøring av polypeptider, vil den første grunnmasse-diffusjonsfase med polypeptid-frigjøring, og den sekundære frigjøring av polypeptid efter nedbrytning av polylaktidet, finne sted på forskjellig tid, med det resultat at frigjøringen av polypeptid ikke er kontinuerlig men er av to-fase-karakter og diskontinuerlig, idet den omfatter en første liten frigjøring av polypeptid, en død fase hvorunder tilnærmet intet polypeptid frigjøres, og en påfølgende annen frigjøringsfase, i løpet av hvilken tilnærmet alt gjenværende polypeptid frigjøres. Vi har nu funnet at ved passende valg av parametere i sammensetningen, kan man oppnå at grunnmassediffusjonsfasen av frigjøring og den påfølgende nedbrytningsfremkalte fase av frigjøring overlapper hverandre i tid.

De to faser kan bringes til å overlappe hverandre ved enten å forlenge den første diffusjonsfase eller få den nedbrytnings-fremkalte fase til å begynne tidligere, eller begge.

Den første grunnmasse-frigjøringsfase er vanskelig å forlenge, men den er følsom overfor konsentrasjonen av polypeptidet i grunnmassen og i begrenset utstrekning overfor polypeptidets natur, særlig dets hydrofile karakter.

Den nedbrytnings-fremkalte frigjøringsfase kan bringes til

å starte tidligere ved passende valg av polylaktidblanding

(mer glykolid-rike polymermolekyler som nedbrytes raskere enn laktid-rike molekyler), M (molekyler med lav molekylvekt nedbrytes raskere til et nivå hvor vandige kanaler opptrer i grunnmassen) , og polypeptidkonsentrasjon (en høyere polypeptidkonsentrasjon tillater raskere vann-absorpsjon og således raskere dannelse av kontinuerlige,vandige kanaler som letter frigjøring av polypeptid).

Likeledes som man ønsker at den nedbrytnings-fremkalte fri-gjøringsfase skal starte tidligere, er det også nødvendig å regulere polypeptid-frigjøringshastigheten under denne fase og å sikre at den totale varighet av denne fase er tilstrekkelig for sitt tilsiktede kliniske eller veterinærmedisinske formål.

En metode til å forlenge varigheten av den nedbrytnings-fremkalte frigjøringsfase, er å anvende polylaktider som inneholder laktid-rike molekyler som nedbrytes langsommere enn glykolid-rike molekyler, eller alternativt kan man anvende polylaktider inneholdende molekyler med høy molekylvekt som tar lengre tid på å nedbrytes til et nivå hvor vandige kanaler dannes.

Det vil derfor fremgå at eftersom glykolid-rike polymermolekyler og/eller molekyler med lav molekylvekt foretrekkes hvis nedbrytningsfasen skal begynne tidlig, og laktid-rike molekyler og/eller molekyler med høy molekylvekt foretrekkes hvis den nedbrytnings-fremkalte frigjøringsfase skal vare i tilstrekkelig lang tid, er foretrukne polylaktider de som har en høy grad av heterogen karakter med hensyn til glykolid-rike og laktid-rike molekyler eller med høy polydispersitet.

Alternativt kan de samme egenskaper oppnås ved å blande

to eller flere forskjellige polylaktider som adskiller seg med hensyn til laktid/glykolid-innhold og/eller med hensyn til

I tillegg vil blanding av en mindre andel av et polylaktid med høy M med et polylaktid med lav M medføre ønskede fysikalske egenskaper hos de fremstilte blandinger slik at de blir lettere å forme og behandle.

Vi har videre funnet at profilen for polypeptid-frigjøring fra både tidligere kjente polylaktider og nye polylaktider er nesten nøyaktig parallell med profilen for vann-absorpsjon.

Det vil si at når polypeptid-frigjøringen er diskontinuerlig,

er vann-absorpsjonen også diskontinuerlig på tilnærmet samme måte, og motsatt, når polypeptid-frigjøringen er kontinuerlig, er også vann-absorpsjonen dette. Variasjon av de ovenfor om-talte parametere for å regulere polypeptid-frigjøringsegenskapene hos blandingen, er også funnet å påvirke blandingens vann-absorpsjon på nøyaktig parallell måte.

Virkningen av de forskjellige parametere omtalt ovenfor

på polypeptid-frigjøringen og/eller vann-absorpsjonsegenskapene hos innretningene ifølge oppfinnelsen er illustrert i de følg-ende forsøk:

A. Polylaktidkomponentens molekylvekt.

A. 1. Lav-molekylært polypeptid

A.1.1. Det ble fremstilt blandinger inneholdende 20% vekt/vekt av det gastriske peptidfragment tetragastrin-hydroklorid, Trp-Met-Asp-Phe-NH2-HCl, molekylvekt = 6,33,

i et polylaktid inneholdende ekvimolare mengder av D,L-laktid- og glykolid-enheter, i form av en 0,2 mm tykk film. Filmene ble anbrakt individuelt i vann ved 37°C som ble skiftet daglig, og den ultrafiolette absorpsjon ved 277 nm ble målt for å bedømme mengden av tetragastrin som ble frigjort fra blandingen hver dag.

Med en tidligere type polylaktid med Mw ca. 240.000 (grense-viskositet = 1,36) fant det sted en første frigjøring av tetragastrin, derefter en "død periode" fra ca. dag 5 til dag 21 hvorunder lite ble frigjort, fulgt av hoved-frigjøringen fra og med dag 24.

Med et nytt polylaktid med M w ca. 15.000 (grense-viskositet = 0,25) var frigjøringsmønsteret lignende, men den "døde periode" varte bare fra dag 4 eller 5 til dag 8 eller 9.

Med et nytt polylaktid med lav M ^ (egenviskositet for en lg/100 ml oppløsning i kloroform = ©,11) var det ikke noen død periode, og tetragastrin ble

frigjort kontinuerlig fra tid null (T ).

A. 1.2. Lignende blandinger ble fremstilt under anvendelse av 10 vekt% av den syntetiske luliberin-analog ICI.118.6 30, Glu-His-Trp-Ser-Tyr-D-Ser(0-tBu)-Leu-n

"Arg-Pro-Azgly-NH2, molekylvekt = 1269, istedenfor tetragastrin.

Med et tidligere kjent polylaktid med M (i) 240.000 (grense-viskositet = 1,36), var polypeptid-frigjøringen av to-fase-karakter med en død periode på ca. 15 dager.

Med et nytt polylaktid med M w ~ 15.000 (grense-viskositet = 0,25) var det en kort induksjonsperiode, fulgt av kontinuerlig frigjøring.

Med et nytt polylaktid med lav M w (egenviskositet for en lg/100ml oppløsning i kloroform = 0,11) var det

kontinuerlig frigjøring fra T .

A. 2. Polypeptid med middels molekylvekt.

Blandinger ble fremstilt inneholdende 0,1 vekt% av den epidermale vekstfaktor fra mus (EGF), molekylvekt = 6041, i polylaktider inneholdende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter, og med forskjellig M 0, , og ble anbrakt i en pH 7,4 buffer. Frigjøring av EGF Die overvåket ved hjelp av radio-immunomåling.

Med et tidligere kjent polylaktid med M (jj

^ 200.000 (grense-viskositet = 1,08) var det ingen frigjøring i begynnelsen og ingen vesentlig fri-gjøring av polypeptid før mellom 13 og 20 dager efter T^, hvorefter frigjøringen var kontinuerlig.

Med et nytt polylaktid med M^ ^v> 80.000 (grense-viskositet = 0,58) var det heller ingen fri-gjøring i begynnelsen, og betydelig frigjøring fant ikke sted før mellom 6 og 10 dager efter T , hvorefter frigjøringen var kontinuerlig.

Med et nytt polylaktid med lav M^ (egenviskositet for lg/100ml oppløsning i kloroform = 0,11) var det kontinuerlig frigjøring fra T .

A.3. Høy-molekylært polypeptid.

Det ble fremstilt en blanding inneholdende 20% vekt/ vekt av prolaktin fra storfe, molekylvekt ^ 22.000, i et nytt polylaktid inneholdende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter, og med lav Mj, (egenviskositet for en lg/100ml oppløsning i -kloroform = 0,11). Som ventet fra tidligere forsøk A. 1.1, A.1.2 og A.2 frigjorde også denne blanding polypeptid kontinuerlig fra Tq ved undersøkelse in vivo i rotter, idet sirkulerende storfe-prolaktin ble målt ved radio-immuno måling.

Forsøkene A.l til A.3 viser således at reduksjon av molekyl-vekten, Mw, eller viskositeten for polylaktidet som anvendes ved fremstilling av en blanding, reduserer to-fase-karakteren av polypeptid-frigjøringen, for polypeptider med lav eller middels molekylvekt, eller den første forsinkelse ved fri-gjøring av polypeptider med middels eller høy molekylvekt, og medfører en kontinuerlig frigjøring av polypeptidet fra T .

i . Forhold for laktid/ glykolid i polylaktidet

Innretninger ble fremstilt i form av implantater inneholdende lOOpg (3% vekt/vekt) av luliberin-analogen ICI. 118.630 i polylaktider med Mw ~> 300.000, men med forskjellige laktid/glykolid-forhold. Ved undersøkelse in vivo i voksne hunnrotter som oppviste normal østral oppførsel, ga alle disse blandinger to-fase-frigjøring av polypeptidet, omfattende frigjøring i ca. 6 dager efter behandling, fulgt av en død periode, hvorunder det ikke fant sted noen betydelig polypeptid-frigjøring. Lengden av denne døde periode avtok med avtagende laktid/glykolid-forhold (L/G), som følger:

Dette forsøk viser således at en blanding som oppviser en to-fase-frigjøring av polypeptidet kan forbedres i retning av å gi en kontinuerlig frigjøring, ved å øke andelen av glykolid til laktid i det anvendte polylaktid, opp til ca. 50% glykolid.

C. Forhold mellom polypeptid og polylaktid

Innretninger i form av implantater ble fremstilt under anvendelse av forskjellige konsentrasjoner av den syntetiske luliberin-analog, ICI. 118.630, i et tidligere kjent 50/50 laktid/glykolid polylaktid med M^ ^ 200.000 og undersøkt in vivo i rotter som beskrevet ovenfor. Ved anvendelse i mengder på 5% og 10% vekt/vekt var frigjøringen av polypeptid av to-fase-karakter, men ved mengder på 15% og 20% forsvant to-fase-karakteren.

Dette forsøk viser således at et polylaktid med høy molekylvekt, som gir to-fase-frigjøring av polypeptid når polypeptidet innarbeides i bare små mengder, kan anvendes til å fremstille tilfredsstillende kontinuerlig frigjørende blandinger hvis andelen av polypeptid økes tilstrekkelig.

D. Molekylvekt fordeling

En oppløsning av en polymerblanding med bred molekylvekt-fordeling (polydispersitet) ble oppnådd ved å blande oppløs-ninger av et 50/50 D, L-laktid/glykolid polylaktid med lav M U)

(redusert spesifikk viskositet for en lg/100ml oppløsning i kloroform = 0,115), (3 vektdeler) og et 50/50 D,L-laktid/

glykolid polylaktid med Mw = 200.000 (grense-viskositet = 1,08), (1 vektdel). Tetragastrin (1 vektdel) ble tilsatt, og blandingen ble støpt for å gi en polylaktid/tetragastrin-innretning inneholdende 20 vekt% tetragastrin, og denne ble derefter formet for å gi en 0,02 cm tykk skive. Skiven ble

anbrakt i vann ved 37°C, og frigjøringen av tetragastrin ble funnet å være kontinuerlig fra Tq og å vare i minst 44 dager.

Polylaktider med bred molekylvekt-fordeling kan oppnåes enten ved å blande forhåndsdannede polymerer med forskjellige molekylvekter, eller ved passende regulering av polymerisasjons-prosessen på alminnelig kjent måte, og slike polylaktider medfører viktige fordeler, for eksempel tillater de lav-molekylære polylaktidkomponenter en tilnærmet umiddelbar frigjøring av noe polypeptid, mens de høy-molekylære polylaktidkomponenter både forlenger frigjøringsperioden og ned-setter den totale hastighet for frigjøring av polypeptidet. Dessuten vil blanding av lave og høye llM fraksjoner modifi-sere vann-absorpsjonsegenskapene for polylaktidet på parallell måte.

E. Tykkelse av implantatet

E.l. En oppløsning av 10 vekt% tetragastrin i et polylaktid inneholdende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med M^^ 15.000 ble støpt til filmer som var 0,02, 0,06 og 0,12 cm tykke. Alle 3 filmer viste kontinuerlig frigjøring av tetragastrin fra TQ, og efter 28 dager hadde de tre filmer frigitt henholdsvis 85, 75 og 66% av sitt tetragastrininnhold.

E.2. Opptagelsen av tritiumvann fra pH 7,4 buffer av skiver av polylaktid inneholdende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter med Mw <v 200.000 og grense-viskositet = 1,08 og med tykkelse 0,02, 0,06, 0,12 og 0,20 cm ble målt ved å fjerne slike skiver fra bufferoppløsningen suksessivt efter varierende ned-senkningstid og å måle tritiuminnholdet ved scintilla-sjons-telling . Efter 5 uker hadde skivene med de forskjellige tykkelser absorbert henholdsvis 44, 20, 15 og 11 vekt% vann.

Disse forsøk viser hvordan implantatets tykkelse kan anvendes for<1>å regulere vann-absorpsjonen av, og således frigjøringshastigheten av polypeptid fra, en innretning ifølge oppfinnelsen, idet tykkere implantater frigjør polypeptidet langsommere enn hva de tynnere gjør.

Som angitt ovenfor kan preparatet fremstilt ifølge oppfinnelsen formes som et fast preparat for subdermal injeksjon eller implantering eller som et flytende preparat for intramuskulær eller subkutan injeksjon.

Egnede faste preparater for subdermal injeksjon eller implantasjon er for eksempel stenger, kuler, filmer eller pellets, og sylindriske staver som kan injiseres gjennom en sprøytenål eller tappenål foretrekkes. Slike preparater fremstilles på vanlig måte.

Foretrukne faste preparater for polypeptider med forskjellige molekylvekt-områder, er vist i tabell 1, og foretrukne sammen-setninger for spesielle polypeptider av særlig interesse, er som vist i tabell 2. Hver angivelse i tabellene 1 og 2 representerer således et ytterligere trekk ved oppfinnelsen.

Som angitt ovenfor kan produktet også tilberedes som en suspensjon for injeksjon. Slike suspensjoner kan fremstilles ved vanlige metoder som er kjent innen farmasien, for eksempel ved å male polylaktid/polypeptid-blandingen i en ultrasentrifuge-mølle utstyrt med en egnet mesh-sikt, for eksempel en 120 mesh,

og suspendere de malte, siktede partikler i et oppløsningsmiddel for injeksjon, for eksempel propylenglykol, vann eventuelt med et vanlig viskositets-økende eller suspenderende middel, oljer eller andre kjente, egnede flytende bæremidler for injeksjon.

Den kontinuerlige frigjøring av ICI.118630 fra en suspensjon ble illustrert ved sammenligning av den diøstrale oppførsel hos normale modne hunnrotter som var dosert subkutant med enten en propylenglykolsuspensjon av partikler malt til 120-mesh størrelse og inneholdende 3 vekti ICI.118630 i et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter, og en Mw 240.000 (grense-viskositet = 1,36), eller med en saltoppløsning av 100, 200 eller 300 yg ICI.1186 30 pr.

dyr. Med saltoppløsningene oppnådde man en øyeblikkelig, kort periode av diøstral virkning, men efter 3 dager efter doseringen var den normale syklus gjenopprettet. Med preparatet fremstilt ifølge oppfinnelsen var dyrene derimot tilnærmet i diøstral tilstand i ca. 40 dager. Lignende resultater ble oppnådd med et injeksjons-preparat basert på en blanding av 1% ICI.118630 i et lignende

polylaktid med en grenseviskositet på >0,5.

Det skal legges merke til at på grunn av den reduserte partikkelstørrelse for polypeptid/polylaktid-blandingen i en suspensjon for injeksjon, gjøres visse faste blandinger, som ikke er egnet for implantering, nyttige når de reduseres til

fin partikkelstørrelse og tilberedes som en suspensjon ,for injeksjon. De to spesielle suspensjonspreparater som er omtalt ovenfor, inneholder for eksempel begge mindre ICI.118.630 enn det som er funnet godtagbart for implanterbare preparater, som vist i tabell 1 og 2 ovenfor.

Av det ovenstående vil det fremgå at det er ønskelig å fremstille polylaktider med et område av M^ , særlig lav til middels M ^ i området opp til 60.000 og med høy polydispersitet \ — , idet disse er særlig verdifulle i produktene ifølge oppfinnelsen. Den tidligere litteratur vedrørende polylaktider i sin alminnelighet og kopolymerer inneholdende melkesyre- og glykolsyre-enheter i særdeleshet, sier intet om fremstillingen av slike kopolymerer med lav molekylvekt og heller intet om fremgangsmåter for å oppnå høy polydispersitet i slike kopolymerer. Det fremgår uten videre av den tidligere litteratur ved-rørende polylaktider at de vanligvis har Mw på over ca. 30.000-60.000 (en egenviskositet på over 0,5) og har lav polydispersitet, på grunn av deres fremstilling under vannfrie betingelser'og uten noen tilsatte kjede-stoppere. Vi har funnet at på grunn av de forskjellige reaktiviteter under polymerisasjons-betingelser for de cykliske dimerer av melkesyre og glykolsyre, kan kopolymerer med høy heterogen karakter med hensyn til polymertyper oppnåes ved ringåpnings-polymerisasjon av en blanding av to cykliske dimerer i nærvær av kjedestoppende midler, for å oppnå polylaktider med en egenviskositet på under 0,5. Den cykliske dimer av glykolsyre er den mest reaktive under polymerisasjonsbetingelsene, og de første kopolymer-molekyler som dannes ved polymerisasjonen, er således glykolsyre-rike. De senere kopolymer-molekyler som dannes, er derfor nød-vendigvis melkesyre-rike, slik at man får en kopolymer av melkesyre og glykolsyre med den ønskede høye heterogene karakter.

Dessuten regulerer vi polymerisasjonen for å danne kopolymerer med det ønskede lave M ^-område ved å utføre ringåpnings-kopolymerisasjonen av blandede cykliske dimerer i nærvær av vann, av melkesyre inneholdende vann eller av noen andre kjente kjedevekstregulatorer, i henhold til hva som vanlig er kjent innen polymerteknologien.

Egnede polymerisasjons-katalysatorer er sinkoksyd, sink-karbonat, basisk sink-karbonat, dietylsink, organotinn-forbindelser, for eksempel tinn (II)oktanoat, tributylaluminium, titan-, magnesium- og bariumforbindelser, eller blyglette,

og av disse foretrekkes tinn (II)oktanoat.

Kopolymerisasjonen av de blandede cykliske dimerer utføres ellers på vanlig måte slik som det er kjent fra polymer-teknikken, med hensyn til tid og temperatur.

Lav-molekylære polylaktider kan også oppnåes ved kopolymer-isasjon av hydroksy-syrene selv istedenfor de cykliske dimerer. Selv om mindre heterogene polymerer oppnåes ved denne fremgangsmåte, kan egnede grunnmasser for kontinuerlig frigjøring av polypeptider oppnåes ved å blande slike polylaktider med forskjellig sammensetning fremstilt ved denne fremgangsmåte, eller ved å blande et polylaktid fremstilt ved denne fremgangsmåte med ett eller flere polylaktider fremstilt ved ringåpuings-polymerisasjon av de cykliske dimerer.

Visse av de her beskrevne melkesyre/glykolsyre kopolymerer er nye og er gjenstand for den avdelte søknad 83.2165.

Oppfinnelsen illustreres men begrenses ikke av de følgende fremstillinger og eksempler:

Fremstilling 1

Sinkoksyd (16 g) ble satt til D,L-melkesyre (800 g) i en

2 liters 3-halset, rundbunnet kolbe utstyrt med rører, termo-meter og et destillasjonshode forbundet med en vannkjøler. Blandingen ble omrørt og oppvarmet til ca. 135°C, ved hvilken temperatur vannet begynte å destillere over. Oppvarming ble ble fortsatt i 8 timer, i løpet av hvilken tid temperaturen steg til ca. 190°C. Da destillasjonen av vann opphørte, ble trykket redusert, og destillasjonen ble fortsatt inntil fast stoff begynte å samle seg i kjøleren. Ved dette trinn ble vann-kjøleren erstattet med en luftkjøler, og residuet ble avkjølt og derefter destillert under høyvakuum (2-8 mm Hg) og den fraksjon (ca. 300 g) som destillerte mellom 130 og 160°C, ble oppsamlet, og dette var D,L-laktid (3,6-dimetyl-1,4-dioksan-2,5-dion) ,

den cykliske dimer av D,L-melkesyre.

Det rå D,L-laktid ble krystallisert fra etylacetat (ca.

600 ml) tre ganger, og det' omkrystalliserte produkt ble til slutt tørret ved 45°C under redusert trykk (2 mm Hg) i 24-48 timer, hvorefter det hadde smp. 124-125°C.

Fremstilling 2

Glykolid (1,4-dioksan-2,5-dion), den cykliske dimer av glykolsyre, ble fremstilt ved fremgangsmåten beskrevet i Preparative.Methods in Polymer Chemistry by W.R. Sorenson and T.W. Campbell, annen utgave, publisert av Interscience (1968), side 363. Det rå glykolid ble renset ved tre suksessive krystallisasjoner fra tørr etylacetat og derefter tørret ved 45°C under redusert trykk (2-8 mm Hg) i 24-48 timer, smp. 82-84°C.

Eksempler 1- 13

Polymerer av D,L-laktid og glykolid ble fremstilt som følger: Rent, tørt D,L-laktid (fremstilling 1), rent,- tørt glykolid (fremstilling 2) med en vekt på i alt 42 g, kommersiell D,L-melkesyre inneholdende ca. 12 vekt% vann, og 1 ml av en 8 vekt% oppløsning av tinn(II)oktanoat i heksan ble innført i et forhåndstørret glassrør. Heksanet ble avdampet under redusert trykk, og røret ble oppvarmet ved 160°C i 6 timer med konstant omrøring hvis mulig. Røret ble avkjølt i pulverformig, fast karbondioksyd, og polylaktidet ble fjernet, brutt opp i små stykker og oppløst i kloroform (400 ml). Kloroform-oppløsningen ble filtrert, og filtratet ble hellet i metanol (2 liter) for å utfelle polylaktidet, som ble frafiltrert og tørret under vakuum ved 40°C i 24 timer, derefter ved 80°C i 24 timer. Alle de således fremstilte polylaktider var oppløselige i kloroform og dioksan, og polylaktidene 1 til 9 i den følgende tabell var opp-løselige i benzen, mens polylaktidene 10 til 13 var uoppløselige i benzen.

De følgende spesielle polylaktider ble fremstilt ved denne metode:

M tø er i forhold til polystyren-standard

+ er reduserte spesifikke viskositeter for en lg/100ml oppløsning i kloroform

Alternativt kan laktidet, glykolidet og melkesyre, hvis den er til stede, oppvarmes ved 160°C, og 0,08 g tinn(II)oktanoat tilsettes derefter for å initiere polymerisasjonen.

Eksempel 14

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av glykolsyre-og D,L-melkesyre-enheter og med en grense-viskositet på 1,36 (50 mg) ble oppløst i dioksan (1 ml), og 50yl av en oppløsning av ICI.118630, Glu-His-Trp-Ser-Tyr-D-Ser(0-tBu)-Leu-Arg-Pro-Azgly-NH2 (233 mg pr. ml av acetatsaltet, svarende til 200 mg pr. ml base) i destillert vann ble tilsatt. Den resulterende uklare oppløsning ble støpt som en film, oppløsningsmidlene ble avdampet i en strøm av nitrogen i mørket, og filmen ble tørret ved 40°C under redusert trykk (0,02 mm Hg) i 48 timer. Blandingen, inneholdende ~/ 17 vekt% ICI.118630 i polylaktidet, ble homogenisert ved tre suksessive press-støpninger ved 110°C i 10 sekunder og ble til slutt press-støpt til implantater med en tykkelse på 0,038 cm, hver med en vekt på 1,5 mg og inneholdende 309±7yg (~ 17 vekt%) av ICI.118630.

Den kontinuerlige frigjøring av ICI.118630 fra slike implantater ble illustrert ved å anbringe dem i hunnrotter som oppviste normal østral oppførsel. Efter implantering gikk rottene inn i en diøstral periode, påvist ved mangel på horn-dannet vaginalt belegg, som varte fra 31 til 40 dager, hvilket viste at ICI.118630 ble frigjort kontinuerlig i løpet av denne periode.

Fremgangsmåten beskrevet ovenfor ble gjentatt, under anvendelse av 50ul av ICI.118630 acetatoppløsning (150 mg rent peptid pr. ml vann), og implantater- ble fremstilt på lignende måte, vekt 2 mg, inneholdende 306±6yg ICI.118630 (13 vekt%) og med en tykkelse på 0,038 cm. I den ovenfor beskrevne østral-undersøkelse på rotter frigjorde disse implantater ICI. 118630 kontinuerlig over en periode på 30 til 38 dager, som vist ved den diøstrale periode hos rottene.

For anvendelse ved mennesketerapi ble det fremstilt implantater inneholdende 1 til 100 mg av ICI 118630 (5-50 vekt%), vekt 2mg-lg, og i form av sylindriske stenger som er egnet for implantering ved,prøvetagningsnål, ved den ovenfor beskrevne fremgangsmåte.

Eksempel 15

Fremgangsmåten beskrevet i eksempel 14 ble gjentatt, men under anvendelse av polylaktider inneholdende ekvimolare mengder av D,L-melkesyre- og gLykolsyre-enheter og med grense-viskcsiteter på 0,33 og 0,25, istedenfor 1,36, for fremstilling av implantater inneholdende 10 vekt% ICI.118630, vekt ca. 3 mg og 0,08 cm tykke.

Disse implantater ble anbrakt i hunnrotter (5 pr. gruppe) som før implanteringen oppviste normal østral oppførsel. Implantatene fremstilt fra polylaktid med grense-viskositet 0,33 oppviste en induksjonsperiode på 5 dager efterfulgt av en diøstral periode på ca. 26 dager; og- implantatene frems bilt fra polylaktid med grense-viskositet 0,25 oppviste en induksjonsperiode på 3-4 dager, efterfulgt av en diøstral periode på ca.

2 5 dager.

Lignende implantater, men inneholdende 20 vekt% ICI.118630, ble fremstilt på samme måte, og disse ga en lignende diøstral periode, men ingen induksjonsperiode ved den ovenfor beskrevne rotteundersøkelse.

For anvendelse i mennesketerapi ble på tilsvarende måte fremstilt implantater inneholdende 1 til 100 mg av ICI.118630 (5-50 vekt%), vekt 2mg-lg, og i form av sylindriske stenger egnet for implantering ved hjelp av tappenål.

Eksempel 16

Fremgangsmåten beskrevet i eksempel 14 ble gjentatt under anvendelse av et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med grense-viskositet

på 1,36, for å fremstille blandinger av ICI.118630 og polylaktid inneholdende 3 og 1 vekt% ICI.118630. Blandingen ble mikronisert ved romtemperatur i en ultrasentrifugemølle utstyrt med en 120-mesh sikt, og de mikroniserte partikler ble suspendert i propylenglykol for injeksjon ved en konsentrasjon på 100 mg pr. ml.

Hunnrotter som viste regulær østral oppførsel, fikk subkutan injeksjon med 0,1 ml av 3 vekt% propylenglykol-suspensjonen beskrevet ovenfor, eller 0,3 ml av 1% suspensjonen. Begge grupper ble overvåket, ved undersøkelse av vaginale belegg daglig for horndannelse, og viste leilighetsvis horndannede belegg opp til 20 til 24 dager efter doseringen, fulgt av en klar diøstral periode opp til dagene 38 til 42 efter dosering, hvilket illustrerte kontinuerlig frigjøring av ICI.119630 i denne periode.

Eksempel 17

Tetragastrin-hydroklorid (Trp-Met-Asp— Phe-NH2.HCl),

(200 mg) ble oppløst i en blanding av dioksan (9 ml) og vann

(1 ml), og til oppløsningen ble satt et polylaktid som beskrevet i eksempel 11 (1,8 g). Blandingen ble støpt som en film, og oppløsningsmidlene ble avdampet i en strøm av nitrogen. Den resulterende film ble tørret under redusert trykk (0,02 mm Hg) ved 40°C i 48 timer, derefter homogenisert ved tre suksessive press-støpninger ved 80°C i 10 sekunder, og ble støpt for å

gi filmer med tykkelse 0,02, 0,06 eller 0,12 cm, hver med en vekt på ca. 80 mg.

Frigjøringen av tetragastrin ble målt ved å anbringe en film i destillert vann, fjerne en prøve av det destillerte vann daglig, erstatte alt det gjenværende destillerte vann med friskt vann og måle den ultrafiolette absorpsjon i de daglige prøver ved 277 nm. De følgende resultater ble oppnådd, som viste kontinuerlig frigjøring av tetragastrin fra filmer av alle tre tykkelser:

Eksempel 18

Tetragastrin-hydroklorid (40 mg) ble oppløst i vandig dioksan (1:9 efter volum) og satt til en oppløsning- av: (a) et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en redusert spesifikk viskositet på 0,115 (som en lg/100ml oppløsning i kloroform) , (120 mg), og (b) et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-rnelke-syre- og glykolsyre-enheter og med en grense-viskositet på 1,08 (40 mg) i dioksan (2 ml). De blandede oppløsninger ble støpt som en film, som beskrevet i eksempel 14, og støpt som implantater med en vekt på ca. 50 mg og 0,02 cm tykke.

Frigjøringen av tetragastrin fra disse implantater ble målt ved fremgangsmåten beskrevet i eksempel 17, og de følgende resultater som viser kontinuerlig frigjøring, ble oppnådd:

Eksempel 19

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en egenviskositet på 0,11 som en lg/100ml oppløsning i kloroform (50 mg), ble oppløst i dioksan (1 ml), og en oppløsning epidermal vekstfaktor fra mus (EGF, 0,05 mg) i vann (0,05 ml) ble tilsatt. Blandingen ble . støpt som en film på polytetrafluoretylen-underlag, og opp-løsningsmidlet ble fjernet i en strøm av nitrogen i mørket. Filmen ble tørret ved 60°C under redusert trykk (0,8 mm Hg) i

48 timer. Filmen ble derefter press-støpt ved 120°C i

10 sekunder for å gi implantater som var 0,02 cm tykke og veide

10 mg.

Hver av implantatene ble anbrakt i et sort preparatglass ved 37°C med 1 ml av Mcllvains buffer (pH 7,4), (Documenta Geigy, Scientific Tables, utgitt av K. Diem og C. Leutner, publisert av J.R. Geigy SA, Basel, Sveits, 7th Edition, 1970,

s. 280), inneholdende 0,02 vekt% natriumazid.. Bufferen ble fjernet daglig og erstattet med frisk, og den mengde EGF som ble frigjort inn i bufferen fra implantatet, ble målt ved radio-immuno-måling, som viste at frigjøringen startet umiddel-bart og fortsatte i minst 2 uker med frigjøring av 100-200ug/dag.

Eksempel 20

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-laktid og glykolid og med en redusert spesifikk viskositet (lg/100ml oppløsning i kloroform) på 0,11 (400 mg) ble oppløst i dioksan (2 ml), og en oppløsning/suspensjon av storfe-prolaktin (100 mg) i destillert vann (0,5 ml) ble tilsatt under kraftig omrøring. Blandingen ble hellet på et polytetrafluoretylen-underlag og tørret, først i en strøm av nitrogen og derefter under redusert trykk (0,01 mm Hg) ved 40°C i 24 timer. Den således oppnådde heterogene blanding ble homogenisert ved hjelp av fire påfølg-ende press-støpninger ved 60°C og ble derefter støpt til en skive med"tykkelse 0,2 cm, fra hvilken implantater med en vekt på 60 mg ble skåret ut.

Implantatene ble anbrakt subkutant i voksne hunnrotter som det derefter periodisk ble tatt blodprøve fra i halen, og prolaktinet i de således oppnådde blodprøver ble målt ved radio-immuno-måling. En placebogruppe som ikke fikk noe prolaktin "i implantatet, ble undersøkt på tilsvarende måte, og mengdene av sirkulerende prolaktin ble sammenlignet. De følgende resultater ble oppnådd:

Eksempel 21

Fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1-13 ble gjentatt, bortsett fra at polylaktidet ble oppløst i dioksan istedenfor i kloroform, og lignende polylaktider ble oppnådd.

Eksempler 22- 29

Fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1-13 ble gjentatt,

bortsett fra at polylaktid<v>et ble oppløst i iseddik, og den således oppnådde iseddik-oppløsning ble satt dråpevis til metanol for å utfelle polylaktidet som ble frafiltrert og tørret under vakuum ved 40°C i 24 timer, derefter ved 80°C i 24 timer.

De følgende spesielle polylaktider ble fremstilt ved denne fremgangsmåte:

Eksempel 30

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av glykolsyre- og D,L-melkesyre-enheter og med en grenseviskositet på 0,25 ble oppløst i iseddik, og oppløsningen ble frysetørret. Det fryse-tørrede pulver (540,7 mg) og ICI 118630 (142,1 mg) av acetatsaltet (svarende til ca. 124 mg base) ble oppløst i 6,8 ml eddiksyreanhydrid-fri iseddik og frysetørret i 24 timer.

(Iseddiken ble tilbakeløpsbehandlet i 2 timer med 1% vann for å fjerne eddiksyreanhydrid). Det frysetørrede produkt ble ekstrudert under trykk ved 70°C til en stav med 1 mm diameter

fra hvilken det ble skåret implantater med den ønskede vekt. ' Implantatene ble oppløst i et passende oppløsningsmiddel, for eksempel acetonitril og undersøkt med hensyn til innhold og ren-het av aktiv bestanddel. Implantatene ble vist å inneholde 16,1% vekt/vekt ren'1186 30 base.

Frigjøring av 118630 ble bedømt ved nedsenkning av implantater med en vekt på ca. 10 mg i Mcllvains pH 7,4 buffer ved 37°C.

ICI 118630 ble frigjort kontinuerlig i minst 5 uker.

Ved ytterligere forsøk ble implantater med vekt på ca. 390 yg, 860 yg, 1500 yg, 3000 pg og <v» 6000 yg implantert subkutant i grupper på voksne hunnrotter i regulær syklus. I 28 dager efter implanteringen var dyrene tilnærmet uten østrale perioder, hvilket viste at aktivt middel ble frigjort kontinuerlig i denne periode.

Eksempel 31

En oppløsning av ICI 118630 acetatsalt ble fremstilt ved å oppløse 170,8 mg av ICI 118630 acetat i 5 ml eddiksyreanhydrid-fri iseddik. (Iseddiken ble tilbakeløpsbehandlet i 2 timer med 1% vann for å fjerne eddiksyreanhydrid). Denne oppløsning ble ved høytrykk-væskekromatografi (HPLC) vist å inneholde 25,21 mg av ICI 118630 base pr. ml. 442,5 mg polylaktid (fremstilt som i eksempel 25) ble oppløst i 4,5 ml av eddiksyreoppløsningen, og den resulterende oppløsning ble frysetørret i 25 timer. Det frysetørrede'produkt ble ekstrudert under trykk ved 74°C til en stav med 1 mm diameter, fra hvilken implantater med den ønskede vekt ble skåret. Implantatene ble oppløst i et passende opp-løsningsmiddel så som acetonitril, og den resulterende oppløs-ning ble analysert ved HPLC. Implantatene ble vist å inneholde 20% vekt/vekt ren 118630 base.

Eksempel 32

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en redusert spesifikk viskositet på 0,126 (lg/100ml oppløsning i kloroform) (240 mg) ble opp-løst i iseddik (5 ml), og en oppløsning av tetragastrin-hydroklorid (60 mg) oppløst i iseddik (5 ml) ble tilsatt under kraftig omrøring. Oppløsningen ble frysetørret i 24 timer, og det resulterende, faste stoff ble press-støpt ved 50°C i 20 sekunder for å gi implantater med 0,2 cm tykkelse og vekt 35-40 mg.

Den ovenfor beskrevne fremgangsmåte ble gjentatt med de følgende polymerer: (a) et polylaktid omfattende 67 mol% D,L-melkesyre- og 33 mol% glykolsyre-enheter og med en redusert spesifikk viskositet på 0,121 (lg/100ml oppløsning i kloroform). (b) et polylaktid omfattende' 75 mol% av D,L-melkesyre- og 25 mol% glykolsyre-enheter og med en redusert spesifikk viskositet på 0,108 (lg/100ml oppløsning i kloroform). (c) et polylaktid omfattende 100% D,L-melkesyre og med en redusert spesifikk viskositet på 0,100 (lg/100 ml oppløsning i kloroform)-.

Frigjøringen av tetragastrin fra disse implantater ble målt ved fremgangsmåten beskrevet i eksempel 17, og de følgende resultater ble oppnådd:

Disse resultater viser at kontinuerlig frigjøring av tetragastrin oppnåes under anvendelse av lav-molekylære polylaktider og at frigjøringens varighet bestemmes av sammensetningen av den hydrolytisk ustabile polyester.

Eksempel 33

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en egenviskositet på 0,126 (som en lg/100ml oppløsning i kloroform)(9,5 mg) ble oppløst i destillert dioksan (0,25 ml), og en oppløsning av epidermal vekstfaktor fra mus - (EGF 0,5 mg) i destillert vann (0,1 ml) ble tilsatt. Blandingen ble støpt som en film på polytetrafluoretylen-underlag, og oppløsningsmidlet ble fjernet i en strøm av nitrogen i mørket. Filmen ble tørret ved 40°C under redusert trykk (0,01 mm Hg) i 48 timer. Filmen ble derefter press-støpt ved 70°C i 10 sekunder til et implantat med tykkelse 0,02 cm og vekt ca. 9 mg. Et placebo implantat ble også fremstilt.

Prøvene ble implantert subkutant i halspulsåre-kanylerte marsvin, idet blodprøver ble tatt periodisk og plasma EGF speil ble målt ved radio-imuno-måling.

Forhøyede plasma EGF speil ble iakttatt fra dag 3 og fortsatte i minst 1 uke.

Lignende implantater ble fremstilt som beskrevet ovenfor, men under anvendelse av et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en grense-viskositet på 1,06. Press-støpning av dette implantat ble foretatt ved 120°C.

Implantering og plasmamålinger ble foretatt som beskrevet ovenfor, men forhøyede plasma EGF speil ble ikke iakttatt før dag 17 efter implanteringen.

E ksempel 34

Et polylaktid omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en egenviskositet på 0,093 som en lg/100ml oppløsning i kloroform (40 mg) ble oppløst i anhydrid-fri iseddik (1 ml), og en oppløsning av epidermal vekstfaktor fra mus (EGF, 8,15 mg) i en blanding av vann (0,5 ml) og anhydrid-fri iseddik (3 ml) ble tilsatt. Oppløsningen ble frysetørret i 24 timer. Det resulterende pulver ble derefter press-støpt ved 50°C for å gi et implantat 2mm x 2mm x lOmm, vekt 3 6,1 mg.

Prøven ble implantert subkutant i en kanylert katt, og blodprøver ble tatt periodisk, og plasma EGF speil ble målt ved radio-immuno-måling.

Forhøyede plasma EGF speil ble iakttatt fra dag 3 og fortsatte i minst 40 dager.

Eksempel 35

Implantater inneholdende storfe-prolaktin ble fremstilt som beskrevet i eksempel 20, men under anvendelse av: (a) et polylaktid (400 mg) omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en redusert spesifikk viskositet (lg/100ml oppløsning i kloroform) på 0,11, oppløst i 4 ml dioksan; og (b) et polylaktid (400 mg) omfattende ekvimolare andeler av D,L-melkesyre- og glykolsyre-enheter og med en grense-viskositet på 1,06 oppløst i 4 ml dioksan. Denne prøve ble støpt ved 110°C.

Blandingene (a) og (b) ble hver undersøkt in vivo som beskrevet i eksempel 20. Blanding (a) frigjorde betydelige mengder av plasma-storfe-prolaktin fra minst så tidlig som dag 4 og fortsatte å frigjøre i minst 85 dager, mens blanding (b) frigjorde betydelige mengder fra minst så tidlig som dag 8

i minst 85_ dager.

Claims (1)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat inneholdende et syrestabilt polypeptid og en poly(laktid-glykolid)polymer, og fra hvilket et polypeptid vil frigis kontinuerlig ved bruk, karakterisert ved at polymeren har minst 25 mol% melkesyre-enheter og opptil 75 mol% glykolsyre-enheter i form av blokker med gjennomsnittlig minst to identiske monomerenheter og er enten oppløselig i benzen og har en egenviskositet (1 g/100 ml oppløsning i benzen) på under 0,3, eller er uoppløselig i benzen og har en egenviskositet (1 g/100 ml oppløsning i kloroform eller dioksan) under 4, og ved at fremgansmåten omfatter jevn blanding av polypeptidet og polymeren ved oppløsning av begge komponenter i et frysetørrbart felles oppløsningsmiddel, fulgt av frysing og derefter fryse-tørring, eventuelt efterfulgt av press-støping av den intime, faste blanding av polypeptidet og polymeren.